Væring

«Væring» har flere betydninger.

Væring (norrønt: væringi av vár «et løfte», «en ed», dvs. «edsvorne»; ukrainsk: варяги - varjahy; belarusisk: варагі - varahi; russisk: варяги - varjagi; middelaldergresk: οἱ Βαριάγοι - oi Variágoi, undertiden: οἱ Βαράγγοι - oi Varángoi, eller οἱ Βάραγγοι - oi Várangoi), var skandinaviske - mest svenske - krigsmenn og kjøpmenn i Kievriket og Bysants i Østromerriket i vikingtid og middelalder; blant dem den senere kong Harald Hardråde.

Gjester fra over sjøen malt av Nicholas Roerich (1899).

Gulatingsloven hadde et avsnitt om dem som dro ut for å ta tjeneste som væringer: «Når en mann drar bort fra landet, da skal den ta vare på godset hans i tre vintre, som han med vitne har gjort avtale med om det...Om han drar til Grekland (dvs. Bysants) skal den ta vare på godset hans som er nærmeste arving.»

«Væringer» er beslektet med det østslaviske begrepet «varjager» («edsvorne»), skandinaver som i vikingtiden bosatte seg i Russland. Begrepet er antakelig beslektet med væringer. Arkeologiske funn på Gotland i form av utenlandske mynter tyder på et vestlig senter for denne handelen, og at handelen var betydelig. Man kan den dag i dag se spor etter væringer i Istanbul, i form av innrissede runer i Hagia Sofia.

Norrøn bosetning i øst

I likhet med romerske legioner tok den bysantinske hæren inn folk av mange nasjonaliteter som leiesoldater. Den første kjente vervingen av norrøne krigere stammer fra Askold og Dirs vikingetokt tilbake i 860. Menn fra rus-folket ble deretter vervet i voksende antall, og på slutten av 900-tallet opprettet Basileios II en egen væring-avdeling i sin keisergarde. Om lag 700 av dem deltok i angrepet på Kreta i 902, og kamper på Dalmatias kyst og i Italia, Bulgaria og Lilleasia.

De fleste var svensker, som det gjenspeiles på svenske runesteiner som nevner Bysants og Russland og araberlandene. Blant væringene var også dansker, nordmenn og islendinger som Griss Sæmingsson ca 970, Stefnir Torgilsson som «omvendte» Island, hans venn Torvald Kodransson «den vidfarne» som døde på hjemvei fra Russland, og Bolle Bollason som tjente i keisergarden 1028-31. Han var særlig stolt av sverdet Fotbiteren som han hadde fått i gave. Blant danskene var Ulf jarls bror Eiliv. Harald Hardråde tjenestegjorde 1034-43 ved fyrst Jaroslavs hird i Kyiv og deretter i den bysantinske hær, der han ble forfremmet til offiser med tittelen manglavites når han gikk i keiserens følge, bærende ordensmaktens symbol.

Begrepet «væring» kunne omfatte hvem som helst fra vestlige Europa, eksempelvis angelsaksere som flyktet fra normannernes erobring av England. Slavere og bysantinere skilte ikke mellom nordeuropeere. Den russiske Nestorkrøniken inkluderte dansker og angelsaksere som «væringer» eller «varjager».

Et omtrentlig kart over de slaviske kulturer i det europeiske Russland på 800-tallet.

Væringer hadde drevet handel i Østersjøen så langt tilbake som 600-tallet. «Han ble drept i østerled» eller han «fór i østerled til Gardariket» står det på runesteiner i Sverige. Allerede da Helgö var en blomstrende handelsplass i Mälaren i Sverige på 600-tallet, fantes det kontakter på den andre siden av Østersjøen. Fredløse, voldsmenn, eventyrere, kjøpmenn og bosettere fra nordiske land trakk mot det veldige landet i øst som lokket med store muligheter. De russiske elvene var transportårer som ga adgang til de kostbare produktene fra Orienten. Langs elvene nådde norrøne menn til Svartehavet og i år 839 til Miklagard – hovedstaden i det store østromerske riket, Konstantinopel. Eller ferden kunne gå langs elven Volga enda lenger øst til Kaspihavet, og videre til Bagdad og den arabiske verden. En mann som utrustet storstilt ferd østover, var svensken Ingvar den vidfarne som minnes i en egen saga.

I kjølvannet av eventyrerne og handelsmennene fulgte bosettere som dannet svenske bosetninger i øst fra 700-tallet. Sammen med den slaviske befolkningen dannet de det rusiske riket og senere Kievriket som nådde sitt høydepunkt på 1000-tallet. Det var et rike som dekket et område større enn Norge, Sverige, Danmark og de britiske øyer til sammen, og strakte seg fra Finskebukten i nord og nesten til Svartehavet i sør.

Sofiakatedralen i Novgorod er den best bevarte kirken fra 1000-tallet.

Væringer og rusere

Norrøne bosettere var sannsynligvis et element i den tidlige etniske begynnelsen på samfunnet Rus og spilte nok og en betydelig rolle i dannelsen av khaganatet Rus, et slavisk-norrønt samfunn på 800-tallet som eksisterte før Kievriket. Væringene blir først omtalt i den russiske Nestorkrøniken, som ble nedskrevet antagelig på begynnelsen av 1100-tallet, og disse væringer skal ha krevd skatt fra slaviske og finske stammer i 859. I 862 skal disse stammene ha gjort opprør mot væringene, men endte opp med å kjempe mot hverandre:

«(De) drev væringene tilbake over havet, nektet å betale skatt til dem, og aktet å styre seg selv. Men det var ingen lov mellom dem, og stammer reiste seg mot stammer. Uenigheten fulgte blant dem, og de begynte å krige den ene mot den andre. De sa til hverandre, «La oss søke en prins som kan herske over oss og dømme i henhold til vår væremåte.» Deretter dro de over havet til væringene, til Rus. Disse væringene ble kalt for «rus», akkurat som noen er kalt «svensker», og andre nordmenn og angler, og andre for gotere (fra Gotland), for de var så kalt. Tsjuder, slavere, krivitjsene og vesere, de sa til ruserne: «Vår land er stort og rikt, men det er ingen orden i det. Kom og regjer og hersk over oss.» Tre brødre, med sine ætlinger, stilte frivillig. De tok med seg alle ruserne og kom.»

Overleveringen hevder at ruserne fra «over havet», en Rurik eller Rørik og hans to brødre Truvor og Sineus med andre væringer og bosatte seg i byen Novgorod. Rurik skal ha forblitt hersker til sin død i 879.

Historien om ruserne fra 800-tallet har sagnlignende innslag, var den historiske bosetningen rundt byen som nordboene kalte for «Aldeigja», Aldeigjuborg (fra finske Alode-joki, «lavlandselv»), dagens Staraya Ladoga, forbundet med navnet Rurik (Hrørīkr, Rurik, Riurik), nordboen som tok kontroll over området i 862 og bygget Holmgard (Ryurikovo Gorodisjtsje) ved innsjøen Ladoga. Aldeigjuborg var den første større handelsplassen på vegen mot øst, og et viktig knutepunkt mellom datidens handelsveger. På 800-tallet hadde den kanskje så mange som tusen innbyggere. Vestlige historikere mener at den norrøne bosetningen smeltet sammen med den slaviske bosetningen og ble til Kievriket, det rusiske kongedømmet Kyiv og dermed ga navn til landet Russland. Skjønt mange slaviske forskere har ut fra nasjonale hensyn avvist en slik norrøn innflytelse.

I kontrast til den store norrøne innflytelsen i Normandie og spesielt på De britiske øyer, jfr Danelagen, satte væringenes kultur svært få spor i øst. De herskende klasser i de to mektige byene Novgorod og Kyiv synes å ha blitt raskt slavifisert, trolig fordi væringene var et lite mindretall, og språket deres ble fortrengt av slavisk. Likevel ble norrønt snakket i Novgorod fram til 1200-tallet, og væringer i betydningen «leiesoldater» fortsatte å gjøre tjeneste hos den østromerske keiseren.

Soldater fra Væringgarden i Skylitzi-krøniken.

Væringgarden

Væringer som vendte hjem, påvirket omgivelsene med fremmede inntrykk. Den femtårnede kirken i den danske byen Kalundborg, ferdigstilt av korstogfareren Esbern Snares datter Ingeborg i 1220, bærer innflytelse østfra.

I 839 skal keiser Teofilos ha ansatt norrøne væringer eller varjager som leiesoldater i vaktstyrken i Konstantinopel. Teofilos forhandlet med væringene som han kalte rhos (jfr Roslagen) for å skaffe leiesoldater til sin hær. I år 860 hadde væringene i Kyiv angrepet Konstantinopel for første gang. Det første angrepet skal ha vært mislykket, men det hindret dem ikke å foreta nye angrep, samtidig som andre væringer var opptatt med fredfylt handel. Væringene skal ha kommet tilbake med nye angrep i 860, 907, 911, 941, 945, 971, og siste gang i 1043. Til tross for de stadige angrepene var væringene underlegne militært sett og ble alltid beseiret av keiserens hær, spesielt ved hjelp av gresk ild.

Den døde Leo 5. dras til hippodromen av væringgarden i Skylitzi-krøniken.

Væringer ble ansatt av kongedømmet i Novgorod og Kyiv som leiesoldater fra 800-tallet og fram til 1000-tallet. Siste gang en væring eller varjager nevnes som leiesoldat i Russland, var i 1043. Om det ikke lenger var behov for dem, eller om de var assimilert i befolkningen, er åpent for spekulasjon.

Væringene tjenestegjorde sammen med sjøfolk fra Dalmatia i den bysantinske flåten mot Kreta i 902 og på nytt i 949 under Konstantin VII Porfyrogennetos. Så tidlig som 911 var væringer eller vikinger nevnt i den bysantinske hæren. Kontingenter av væringer kjempet mot araberne i Syria i 955. Deretter steg de i gradene fra medlemmer av «Det store forbund» (gresk: Μεγάλη Εταιρεία) til leiesoldater i keiserens vaktstyrken

Det ble vanlig med væringer innenfor Det østromerske riket, og ettersom keiser Basileios II ble stadig mer desperat, ble flere væringer rekruttert. I 988 sendte Basileios II forespørsel om enda flere soldater til Vladimir I av Kyiv for å forsvare tronen. Bundet av den traktat som Vladimirs far hadde inngått, sendte herskeren av Kyiv 6 000 krigere til Konstantinopel. Som takk sendte keiseren sin søster Anna som hustru for Vladimir, og inngikk avtale om å la seg døpe og bli kristen.

I 989 gikk hæren av væringer, ledet av Basileios II selv, i land ved Chrysopolis for å bekjempe opprørsgeneralen Bardas Phocas. På slagmarken døde Phocas av et slagtilfelle i påsyn av sine motstandere. Etter sin leders død snudde Phocas' soldater og flyktet i alle retninger. Væringenes brutalitet vakte oppsikt da de forfulgte den flyktende hæren og «frydefylt hakket dem i småbiter».

Det var Basileios IIs mistro til innfødte vaktmenn og deres brått skiftende lojalitet som fikk Basileios II til å foretrekke å verve væringer som personlig livvakt. Denne nye styrken ble kjent som Væringgarden (gresk Tagma ton Varangion, Τάγμα των Βαραγγίων). I årenes løp kom stadig nye rekrutter fra Sverige, Danmark og Norge, og det nordiske innslaget dominerte organisasjonen fram til slutten av 1000-tallet.

Væringenes nærvær i Miklagard kan leses i en innskrift (graffito) med runer risset inn på håndlisten av balustraden på øverste galleri på sørsiden av Hagia Sofia («Hellige visdoms kirke») ferdigstilt i år 537 som datidens største kirkebygning: «Halvdan var her».

En runeinskripsjon av en viss «Halvdan» på et rekkverk i Konstantinopel er talende bevis på væringenes nærvær.

Dominert av menn fra England

Væringgarden var dominert av skandinaver de første hundre år, men etter 1066, da England ble erobret av normannerne, kom det angelsaksere i økende antall via Middelhavet. En kilde oppgir at 4 350 mann kom seilende i 235 skip. De som ikke ble antatt i keiserens tjeneste, ble utplassert langs svartehavskysten, men de ble antatt, var så viktige at de ble kalt Englinbarrangoi. For angelsakserne og engelskfødte daner hadde det betydning at de fortsatt kunne kjempe mot normannerne, denne gang Robert Guiscard på Sicilia, som forgjeves prøvde å invadere sørlige deler av Balkan.

Misnøyde angelsaksere hadde ikke gitt opp tanken om å ta England tilbake fra William erobreren. Da den danske kongen Svein Estridsson besøkte Konstantinopel, forsøkte de forgjeves å overtale ham til å gjenerobre England. Men noen, kanskje de fleste, bosatte seg i det fremmede landet og skapte seg nytt liv der. En angelsakser av høy byrd fra Canterbury imponerte keiseren så mye at han fikk tildelt et «jarledømme» og kunne gifte seg inn i en rik familie. Han bygget en kirke i Konstantinopel viet til Sankt Nikolas av Myra og Augustin av Canterbury. Kirken ble kapell for væringene.

Tidlig på 1100-tallet ble Wulfric fra Lincoln sendt til England på et diplomatisk oppdrag for keiser Alexios I Komnenos, med relikvier som gave til det engelske kongeparet.

Organisasjonen

Hensikten med og pliktene til Væringgarden tilsvarte skandinavenes hird, housecarls i den danske invasjonshæren i England under Knut den store 1015–35, og Kievrikets druzhina, men det var ikke identisk med disse. Væringene tjenestegjorde som personlige livvakter for keiseren og sverget en troskapsed til ham. De hadde seremonielle plikter som å støtte og å hylle keiseren i tillegg til å utføre visse polititjenester, spesielt rettet mot svik og konspirasjoner, jfr den germanske garde, Collegium Custodum Corporis, stiftet av keiser Augustus og styrket av hans etterfølgere Tiberius og Nero.

I motsetning til innfødte østromerske vakter lå væringenes lojalitet direkte under keiseren selv, og ikke en overordnet offiser. Dette ble åpenbart i 969 da de væringer som tjenestegjorde som hans livvakter unnlot å beskytte keiser Nikeforos II Fokas fra attentat og heller ikke hevnet hans død. «I live ville de ha beskyttet ham til siste åndedrett; død var det ingen hensikt å hevne ham. De hadde en ny herre nå.»

Lojalitet på prøve

Hagia Sofia

Væringene opptrer i den skotske forfatteren Walter Scotts roman Hertug Robert av Paris som de modigste og mest lojale av alle menn i den bysantinske hæren, noe som sannsynligvis var sterkt overdrevet. Skjønt, denne romantiske overdrivelsen begynte ikke med britiske forfattere, men med de samtidige bysantinske forfattere, som svulstig henviste til «de edle brutale». Noen bysantinske forfattere omtaler dem som «barbarer med økser» eller pelekyphoroi barbaroi. Mange skribenter priser deres lojalitet til keiseren og mener at den skyldtes deres etniske bakgrunn. Men det bysantinske styret var stadig utsatt for tronranere, noe som indikerer at Væringgardens lojalitet kan ha vært mindre enn kildene vil ha oss til å tro.

Et merkbart unntak til væringens berømte lojalitet overfor keiseren skjedde i 1071. Etter å ha blitt beseiret av sultan Alp Arslan ble keiser Romanus IV Diogenes sent tilbake til Konstantinopel for å regjere. Hans rivaler til tronen hadde derimot andre meninger, og etter å ha besluttet at hans mangler som keiser var for mange, ble det gjennomført et palasskupp før han kunne komme. Hans stesønn, Johannes Dukas, benyttet Væringgarden til å fjerne den fraværende keiseren. Han delte garden i to deler, én gruppe som dro til palasset for å utrope hans bror Mikael VII Dukas som keiser, og en annen som ble sendt for å arrestere hans mor, keiserinne Eudokia. Istedenfor å forsvare den fraværende keiseren, lot væringene seg bruke av tronranerne.

Menn med øks

Som sine likesinnede norrøne krigere i nord brukte væringene helst lange økser som våpen, men de var også dyktige med sverd og bue. I noen kilder er de beskrevet som ridende. Væringgarden var stasjonert hovedsakelig rundt Konstantinopel, og mange væringer var forlagt i selve Bucoleonpalasset. Garden fulgte også hærstyrken i felt, og bysantinske krøniker (foruten flere vesteuropeiske og arabiske skribenter) merket seg ofte deres dyktighet i kamp, spesielt sammenlignet med de lokale barbarer. Væringene var betydningsfulle for den bysantinske seieren under keiser Johannes II Komnenos i slaget ved Beroia i 1122. Væringene hakket seg veg gjennom fiendens sirkel av vogner, slo i stykker deres stillinger og skapte kaos i deres posisjoner.

I tillegg var væringene de eneste i den bysantinske hæren som med hell maktet å forsvare deler av Konstantinopel under fjerde korstog. Selv om garden tilsynelatende ble oppløst etter at byen ble erobret i 1204, er det mulig at den ble gjenopprettet enten av keiserriket Nikea eller av Palaeologos-keiserne selv.

Harald Hardråde kjempet i 18 slag som leder for Væringgarden, blant annet i det sørlige Italia og på Sicilia.

I tillegg til lojalitet og kampdyktighet, ble væringene på 1000-tallet kjent for sine lange økser og hang til drikking. Det er utallige historier om væringer på fylla. Den danske konge Erik Ejegod skal under sitt opphold i Konstantinopel på veg til Jerusalem ha «formant Væringgarden til å leve et mer nøkternt liv og ikke overgi seg til fyll». I lys av dette er det neppe overraskende å finne en henvisning fra 1100-tallet som beskriver væringene som «keiserens vinsekker».

Kanskje det mest berømte medlemmet av Væringgarden var den framtidige kong Harald Hardråde. Etter at han flyktet fra Norge etter slaget ved Stiklestad, dro Harald først til Russland og derfra til Konstantinopel i 1035. Han skal ha deltatt i 18 slag og slåss mot araberne i Anatolia og på Sicilia under general Georgios Maniakes, og dessuten i det sørlige Italia og Bulgaria.

I Væringgarden hadde han tittelen Akolouthos («kommandant av garden»), men endte i fengsel for å ha underslått bytte fra plyndring som fant sted under hans kommando. Han klarte å rømme og kom hjem i 1043. Ifølge Heimskringla ble han fengslet for å ha fornærmet dronning Zoe (Zoë Porfyrogenita), delvis fordi Harald ville ha ei møy ved navn Maria, en slektning av dronningen, og delvis fordi dronningen angivelig selv ville ha ham. Snorres forklaring er neppe historisk korrekt.

Den forviste angelsaksiske prinsen Edgar Ætheling kan også ha tjenestegjort i vaktstyrken rundt år 1098. Væringgarden blir også nevnt i Njåls saga med referanse til Kolskegg. Denne skal først ha reist til Russland og derfra til Konstantinopel: «og der tok tjeneste hos keiseren. Det siste som ble hørt fra ham var at han hadde giftet seg med ei hustru der, og var kaptein for væringene og ble der til sin dødsdag.»

Også Laksdøla saga har et kapittel om Miklagard og væringene: «Da Bolle hadde vært en vinter i Danmark, ga han seg på ferd til andre land, og han stanset ikke før han kom til Miklagard. Han var ikke lenge der før han ble opptatt blant væringene. Vi har ikke hørt om at noen annen nordbo før Bolle Bollesson hadde gitt seg i tjeneste hos Miklagardskongen. Bolle ble i Miklagard temmelig mange år, og han ble regnet for den djerveste mann overalt der det røynet på, og gikk jamnt like etter de fremste. Væringene satte stor pris på Bolle så lenge han var i Miklagard.»

Se også

• Theodor og Johannes væringene

Litteratur

• Andersen, Lars: Væringene, Aschehoug 2003. ISBN 9788203187162
• Blondal, Sigfus: Varangians of Byzantium: An Aspect of Byzantine Military History. Oversatt av Benedikt S. Benedikz, Cambridge, 1978. ISBN 0-521-21745-8
• Davidson, H.R. Ellis: The Viking Road to Byzantium. London, 1976. ISBN 0-04-940049-5
• Henriksen, Vera: Med skip til lands og til vanns: eventyret om vikinger i austrveg, Grøndahl 1981. ISBN 82-504-0462-9.
• Ingelman-Sundberg, Catharina: Boken om vikingarna, Prisma 1998. ISBN 91-518-3317-4
• Tjønn, Halvor: Vikingenes Russland, Erling Skjalgssonselskapet, 2006. ISBN 82-91640-27-0
• Kválen, Eivind: Det norske Garðariki, Oslo: Eige forlag, 1930-31
• Larsson, Mats G.: Vikingar i østerled, MånPocket, 1999. ISBN 91-7643-604-7
• Larsson, Mats G.: Väringar. Nordbor hos kejsaren i Miklagård, Stockholm: Atlantis, 1991. ISBN 91-7486-961-2, ib.
• Sigfús Blöndal: The Varangians of Byzantium, Cambridge : Cambridge university press, 1978. ISBN 0-521-21745-8

Eksterne lenker

• Who Were the Varangians? – Hvem var væringene? (engelsk)
• English Refugees in the Byzantine Armed Forces: The Varangian Guard and Anglo-Saxon Ethnic Consciousness Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine. (Engelske flyktninger i den ørstromerske hæren) av Nicholas C.J. Pappas for De Re Militari.org