Erik Eiegod

Erik Eiegod (født ca. 1055, død 10. juli 1103) var Danmarks konge i tidsrommet 10951103, knappe 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knut Sveinsson helgenkåret som Knut den hellige.

Erik I Eiegod
Konge av Danmark
Eric I of Denmark.JPG
Plakett til minne om Erik Eiegod i Páfos på Kypros
Fødtca. 1055
SlangerupSjælland
Død10. juli 1103 (ca. 48 år)
Kypros
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete Danmarks monark (10951103)Rediger på Wikidata
Ektefelle Bodil ThrugotsdatterRediger på Wikidata
Far Svein EstridssonRediger på Wikidata
Søsken
Barn Med Bodil:

Utenfor ekteskap:

Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Gravlagt PáfosRediger på Wikidata
Regjeringstid10951103

Erik Eiegod var den fjerde av Svein Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Hans mor var Gunhild Sveinsdatter og han giftet seg selv med Bodil Thrugotsdatter.

Erik ble født i byen Slangerup i nordlige Sjælland. Erik Eiegod sto ved sin halvbror Knuts side da denne ble drept i Odense, men i opprøret mot kong Knut ble han selv spart og han måtte dra i eksil. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død.

Krig med venderneRediger

I begynnelsen av sin regjeringstid hadde han nok å gjøre med å bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble trengt av tyskerne som på denne tiden var i ferd med å bosette seg i den østlige delen av Tyskland. Venderne begynte atter å dra på plyndringstokt i den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn Henrik som vendernes fyrste.

ErkebispedømmeRediger

Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig danske bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olov Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden. Ved samme anledning klarte kong Erik å få broren Knut til å bli helgenkåret som Knut den hellige.

Til Det hellige landRediger

Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, ettersom byen var blitt gjenerobret fra muslimsk okkupasjon under det første korstoget i 1099. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland, og besøkte keiseren av Det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem, men døde på Kypros, visstnok ved Páfos hvor han ble begravd.[1] Hans dronning Bodil som var med på reisen, fortsatte til Det hellige land hvor hun angivelig døde av sykdom på Oljeberget.

Middelalderkronikører som Saxo Grammaticus og myter har portrettert Erik Eiegod som en sterk person som ble godt likt av folk flest, en høyrøstet mann som likte store selskaper, og selv om han var en tilhenger av en sterk kongemakt i samvirke med kirken, opptrådte han diplomatisk overfor bøndene og unngikk konflikter. Tilnavnet Ejegod er antagelig en forvanskning av en eldre form, egod fra norrønt ægóðr, «eviggod» eller «den alltid gode», med samme forstavelse som emune.[2]

BarnRediger

De etterlot seg sønnene Knud Lavard og Harald Kesja. Knud Lavard ble den 7. januar 1131 myrdet av sin fetter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en rival til tronen. Knud Lavard ble drept bare noen dager før hans sønn Valdemar ble født. Gutten vokste opp beskyttet av den mektige Hvide-slekten[3] og ble senere konge av Danmark.

ReferanserRediger


Forgjenger:
 Olav Hunger 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Nils av Danmark