Nils av Danmark

Nils av Danmark eller Nikolas Sveinsson (født ca. 1064/1065, død 25. juni 1134) var Konge av Danmark 1104–1134.

Nils av Danmark
Konge av Danmark
Coin of Niels, King of Denmark 1104 1134.jpg
Fødtca. 1065
?
Død25. juni 1134 (ca. 69 år)
Slesvig
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete
Ektefelle 1.Margret Fredskolla 2.Ulvhild Håkonsdatter
Far Svein EstridssonRediger på Wikidata
Søsken
Barn Med Margret Fredkulla:

Utenfor ekteskap:

Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Gravlagt Slesvig domkirkeRediger på Wikidata
Regjeringstid

Kong Nils etterfulgte sin bror Erik Eiegod etter at Erik døde på Kyprospilegrimsreise. I sitt fravær hadde Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedfortreder, men da stormennene kom sammen valgte de isteden den femte av Svein Estridssons sønner, den førtiårige Nils, til konge. Han ble en dyktig administrator og pragmatiker som fullførte den kongegjerning hans far hadde påbegynt.

I 1104 giftet Nils seg med Margret, datter av kong Inge Stenkilsson av Sverige. Hun fikk tilnavnet Fredkulla («Fredspiken») fordi hun ble giftet med den norske krigerkongen Magnus Berrføtt som pant på en fredspakt mellom de tre nordiske kongedømmene. Ekteskapet med nordmannen ble kort, da han falt i et slag på Irland i 1103.

De første 25 årene av Nils’ regjeringstid var fredelige. Både kongemakten og kirken, ved erkebiskop Asser, fant sine posisjoner i forhold til hverandre. Nils innførte tiendebetaling til kirken. Som den første danske konge kalte han seg «konge av Guds nåde». Nils innskrenket også antallet hirdmenn som hittil hadde fungert som kongens livvakter. I stedet ble hirdmennene utplassert i kongeriket som en form for embetsmenn som innkrevde bøter, tok beslag i vrak og vrakgods, samt inndro arv som tilfalt kronen, om det ikke fantes en naturlig arving.

Erik Eiegods sønn, Knud, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvide-ætten. Senere var han hos hertug Lothar av Sachsen som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til jarl over de sydlige områdene i 1115 og hvor han med hell bekjempet venderne og nød stor anseelse. Han fikk den utenlandske tittelen hertug med hedersnavnet Lavard (fra engelske Lord = herre), blant annet for sin handlekraftige opptreden. Knud Lavard var åpenbart meget populær hos slesvigerne som senere, omkring 1150, utnevnte Knud som sin skytsherre.

Magnus den sterke, sønn av den aldrende kong Nils, begynte derimot å se på Knud som en farlig konkurrent til kongemakten. I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk på en kongsgård hos sin frenke Cecilia, datter av Knut den hellige. I et tilsynelatende vennskapelig møte med Magnus i Haraldsted-skogen nord for Ringsted, den 7. januar, dagen etter Hellige tre konger, drepte Magnus sin fetter.

Liket av Knud Lavard ble først brakt til Haraldsted kirke og deretter til klosterkirken i Ringsted. Snart begynte det å oppstå påståtte undere ved graven, sannsynligvis ved dyktig markedsføring av Hvide-ætten, og ifølge tradisjonen sprang det opp en kilde på stedet hvor han ble stukket ned med en lanse, og enda en kilde et stykke fra Haraldsted kirke hvor likbærerne hadde stanset på vegen.

Dette mordet ble innledningen til en borgerkrig som strakte seg over flere år mellom Nils og Magnus på den ene side, og Erik Emune, Knud Lavards halvbror, på den andre siden. I 1134 opphevet pave Innocens II den danske kirkens selvstendighet og la den på nytt inn under bispedømmet Hamburg-Bremen. Det fikk erkebiskop Asser til å slutte seg til Erik Emune, og det samme gjorde den mektige Hvide-ætten.

Kirken og tilsynelatende det meste av befolkningen støttet fortsatt gamlekongen Nils, og Erik Emune fikk liten framgang og ble tvunget til å flykte til Sverige i 1134. Da Nils og Magnus gikk i land i Skåne ved Fodevig rett før midtsommeren var de fast bestemt på å gjøre slutt på Erik Emune en gang for alle. Isteden ble de overrasket av et angrep av tyske ryttere, og den danske hæren ble slaktet ned før den fikk tid til å omgruppere seg. Magnus ble drept og med ham fem bisper som hadde tatt parti med kongen. Kong Nils greide å flykte, men valgte å ri sørover til Slesvig, hvor borgerne hadde holdt Knud Lavard i høy aktelse. Nils kom til byen den 25. juni 1134, byens prest løp ut for å møte kongen, advarte ham og rådet ham til å søke tilflukt i katedralen, men gamlekongen avviste tilbudet. «Skal jeg frykte kjeleflikkere og skreddere?», skal han ha sagt og begynte å spasere nedover hovedgaten til fots, kun i følge med sin personlige vaktstyrke.

I nærheten av det kongelige palasset angrep borgerne vaktstyrken og drepte dem mens vaktene forsøkte å beskytte kongen, men forgjeves – kongen ble stukket ned. Med ham døde den siste av Svein Estridssons sønner. Han og hans brødrene hadde styrt Danmark i over seksti år.

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Erik Eiegod 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Erik Emune