Knud Lavard

Knud Eriksson Lavard (født 12. mars 1096 i Roskilde, død 7. januar 1131[1] i Haraldsted skog nord for Ringsted) var en dansk hertug av Slesvig (dengang Sønderjylland) 1115-31 og vendernes knes (= fyrste) fra 1128/29 til sin død. Han ble drept av sin fetter Magnus den sterke, og drapet innledet borgerkrigen som først tok sin slutt i 1157, da Knuds sønn Valdemar den store ble enekonge.

Knud Lavard
Hertug av Slesvig
Knut Lavard.jpg
Født1096
RoskildeRediger på Wikidata
Død7. januar 1131
Haraldsted Skog ved Ringsted
Beskjeftigelse AristokratRediger på Wikidata
Ektefelle Ingeborg av Kiev
Far Erik EiegodRediger på Wikidata
Mor Bodil ThrugotsdatterRediger på Wikidata
Søsken Erik Emune, Harald Kesja, Ragnhild EriksdatterRediger på Wikidata
Barn Margareta

Kristin

Katarina

Valdemar
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Gravlagt St. Bendts kirkeRediger på Wikidata

Knuds tilnavn «Lavard» tilsvarer engelsk lord (= «brødgiveren») pga hans gavmildhet mot hirden,[2] og lord er en sammentrekning av det eldre ordet hlafweard («brødvokteren»), av hlaf (= brød, jfr «leiv», «loff») og weard (= vokter) fra protoindoeuropeisk *wer- (= å oppfatte, speide).[3]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Knud Lavard var eneste ektefødte sønn av kong Erik Eiegod og Bodil Thrugotsdatter. Knud var halvbror til Harald Kesja, Erik Emune og Ragnhild (som ble mor til Erik Lam). Knud ble tidlig foreldreløs, ettersom Erik Eiegod og dronning Bodil døde på pilegrimsreise til det hellige land i 1103. Ved avreisen i 1102 overlot de den rundt seks år gamle sønnen til oppfostring hos den sjællandske høvdingen Skjalm Hvide.[4] Her vokste Knud opp sammen med Skjalms sønn Asser Rig, angivelig etterkommer av Palnatoke.

I sitt fravær utnevnte kong Erik frillesønnen Harald Kesja som sin stedfortreder; men da stormennene møttes, valgte de i stedet den femte av Svend Estridsens sønner, den rundt 40-årige Niels. Unge Knud gikk i tjeneste hos hertug Lothar av Sachsen (senere keiser Lothar 2. eller 3.).[5] Ved det saksiske hoffet fikk Knud politisk og militær utdannelse, og innblikk i europeisk kultur og livsstil.[6]

 
Landskap i Süpplingenburg, der Knud Lavard som ung kom i tjeneste hos tjente hos hertug Lothar av Sachsen.

Jarl av Sønderjylland, konge over obroditeneRediger

Obodriterfyrsten Henrik som hersket over deler av det senere Holsten og Mecklenburg, døde i 1127, og maktkamp brøt ut mellom arvingene hans som alle omkom. Dermed ble det rom for Knud til å avlegge lensed til den tyske kongen som ga ham fyrsteverdigheten over obodritene. I tillegg undertvang han vendiske stammer med militærmakt og fikk økende innflytelse i fyrstedømmet Pommern. Dette vakte bekymring hos kong Niels og dennes sønn, Magnus den sterke som så seg truet av fetteren Knud. Kongevalget ble avgjort av stormennene som trolig ville foretrekke den mer erfarne og verdensvante Knud Lavard fremfor fetteren Magnus.[7]

Under et familiebesøk i Haraldsted nord for Ringsted ble han 7. januar 1131 drept av Niels.

FamilieRediger

Knud Lavard var gift med Ingeborg av Kiev, søsterdatter av kong Niels' dronning Margrete Fredkulla. Ingeborgs far Mstislav og farfaren Vladimir - som hun oppkalte sin sønn Valdemar etter - var begge storfyrster av Kijev. Hun fikk i 1131 den senere kong Valdemar den store, født bare syv dager etter sin fars død. Paret hadde også tre døtre:

  • Margrethe, gift med Stig Hvide i Skåne. Deres datter Christine Stigsdatter Hvide blev gift med kong Karl Sverkersson av Sverige.
  • Kirsten, gift i 1133 med Sigurd Jorsalfares sønn Magnus den blinde. Kort etter bryllupet var Kirstens farbror Erik Emune flyktet til Norge; men da Kirsten oppdaget at mannen hennes planla å utlevere hennes farbror til fienden, røpet hun dette for Emune som dermed kom seg unna. Magnus sendte derfor sin kone bort. Siden hører vi bare om Kirsten som vitne da Erik Lam skrev ut et gavebrev til Odense kloster i 1141. Folkevisen omtaler «liden Kirsten», som den «Valdemar den Stores søster» som stod i forhold til Henrik Skadelårs sønn, prins Buris, og ligger gravlagt udenfor Vestervig kirke i Thy;[8][9] men dette er helt uhistorisk. Magnus ble i 1135 pågrepet av sin angivelig halvbror Harald Gille i Bergen, gjeldet og blindet og satt i fangenskap; men allerede i 1136 ble Harald Gille drept, også i Bergen, mens hans nye kone, prins Buris' mor Ingrid Ragnvaldsdatter, var til stede i kongsgården.
  • Karen eller Catharina fikk i sitt ekteskap med venderfyrsten Prizlav sønnen Knud.

HelgenRediger

I 1169 fikk Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen. Lavards dødsdag ble feiret som St. Knut 7. januar[10] eller 13. januar.[11]

 
Ruinene av Knud Lavards kapell som ble reist rundt 1150 på stedet der han ble drept i Haraldsted skog nord for Ringsted.

Der Knud ble drept, skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der. Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod, skal det også ha sprunget fram en kilde. Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssete og gravsted.

Kilder til livet hansRediger

Etter drapet tilegnet den skotske klerken Robert av Elgin kong Erik Emune et nå tapt minneskriv om halvbroren hans, utarbeidet 1134-37. Bare bruddstykker er bevart, nedskrevet av Anders Sørensen Vedel. Som kilder finnes ellers Saxos beskrivelse; dessuten Helmonds beretning Cronica Slavorum («Helmonds slaverkrønike») og av Knytlingesagaens uhistoriske skildring av Knuds liv som avviker sterkt fra de andre kildene.[12]

At Knud Lavard hadde vært oldermann for Slesvig borgeres gilde eller laug, virket positivt på utbredelsen av helgendyrkelsen. Det fantes fler enn 30 «knudsgilder», lokalisert i ulike byer i Danmark, pluss flere i Sverige, såsom VisbyGotland, og ett i Tallinn i Estland. Knudsgildenes første møter ble holdt ved Knud Lavards grav i Ringsted; men senere flyttet til Skanör av hensyn til Skånemarkedet.[13] For øvrig var Knud spesielt skytshelgen for det danske kongehus, og St. Bendts kirke var i flere generasjoner de danske kongenes gravkirke. Knud ble også påkalt som Sjællands særlige beskytter. Han avbildes med blomsterkrans eller hertugkrone. På kalkmalerier er han avbildet i St. Bendts Kirke i Ringsted fra tidlig på 1300-tallet og Vigersted kirke fra ca 1450.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ Sankt Knut – SNL
  2. ^ «Knud Lavard, ca. 1096-1131»
  3. ^ «lord», etymonline
  4. ^ Frederiksen, Hans Jørgen; Lund, Niels: «Knud Lavard» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 15. september 2022 fra [1]
  5. ^ «Lothar 2. eller 3.»
  6. ^ «Knud Lavard, ca. 1096-1131»
  7. ^ «Knud Lavard, ca. 1096-1131»
  8. ^ «Liden Kirsten og prins Buris»
  9. ^ «Liden Kirsten og prins Buris»
  10. ^ Almindelig norsk Huus-Kalender med Primstav og Merkedage. Malling. 1859. s. 12. 
  11. ^ Brynjulf Alver (1924–2009) (1970). Dag og merke : Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Oslo: Universitetsforlaget. s. 94–97. 
  12. ^ «Danske helgeners levnet: 2. Knud hertug» – heimskringla.no
  13. ^ Kong Valdemar den Stores brev til Gotlandsfarerne i 1177
  14. ^ Frederiksen, Hans Jørgen; Lund, Niels: «Knud Lavard» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 15. september 2022 fra [2]

Se ogsåRediger