Wikipedia

Zoë Porfyrogenita

Zoë Porfyrogenita (gresk: Ζωή, zoi som betyr «liv»), født ca. 978, død juni 1050, regjerte som bysantinsk keiser sammen med sin søster Teodora fra 19. april til 11. juni 1042. Hun satt også på tronen sammen flere medkeisere fra Romanos III i 1028 og til hun døde i 1050 mens hun var gift med Konstantin IX.

Zoë Porfyrogenita
Født978Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Dødjuni 1050Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (1042–1055) Rediger på Wikidata
EktefelleRomanos III[1]
Konstantin IX (1041*–)[1]
Mikael IV (1034*–)[1]
FarKonstantin VIII[2]
MorHelena
SøskenTheodora Porfyrogenita
Eudokia
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtApostelkyrkja
Zoë Porfyrogenita på Commons
Se også liste over østromerske keisere

Tidlig liv 978 - 1028 rediger

Zoë var en av de få bysantinske keiserinner som var en Porfyrogenita, det vil si at hun var født i det lilla rommet i keiserpalasset som ektefødt barn av en regjerende keiser. Hun var andre datter av Konstantin VIII og Helena, datter av Alypius[3]. Hennes far var blitt medkeiser i 962 og enekeiser i 1025 etter broren Basileios II’s død[4]. Hans regjeringstid som enekeiser varte mindre enn tre år, fra 15. desember 1025 til 15. november 1028.[3]

Som en ektefødt keiserlig prinsesse, en porfyrogenita, ble hun ansett som en mulig brud for den tysk-romerske keiser, Otto III i 996[5] som ledd i keiserhusenes plan eller ønske om å forene de to romerske rikene igjen. En delegasjon fra den tysk-romerske keiser i 1001, ledet av Arnulf II (erkebiskop av Milano) fikk i oppgave å velge en brud til Otto III blant Konstantins tre døtre. Den eldste, Eudocia var vansiret av kopper, mens den yngste, Theodora, var en svært ordinær jente. Arnulf valgte derfor den attraktive 23-åringen Zoë, noe hennes onkel, keiser Basileios II aksepterte[6]. I januar 1002 ble hun ledsaget av Arnulf tilbake til Italia, men da skipet nådde Bari i Italia mottok de beskjeden om at Otto III var død. Zoë vendte derfor tilbake til Konstantinopel [7]. En ny mulighet oppsto i 1028, da en utsending fra det vestromerske riket kom til Konstantinopel med et forslag til et keiserlig ekteskap. Konstantin VIII og den da femti år gamle Zoë avviste ideen da det kom for dagen at den påtenkte brudgommen Henrik III av Det tysk-romerske rike, sønnen til keiser Konrad II, bare var ti år gammel.

For å forhindre at andre menn skulle skaffe seg makt i keiserhuset nektet Basileios II sine nieser å gifte seg med bysantinske aristokrater helt til han døde[8]. Zoë levde derfor et avsondret liv i keiserpalassets kvinneavdeling[9] helt til etter at Basileios II hadde dødd barnløs og faren heller ikke etterlot seg noen sønner. Hun kom da plutselig inn i politikkens sentrum[10]. Den første potensielle gemal for Zoë var den tidligere hertug (dux) av Antiokia, Konstantin Dalassenos, men han ble satt til side for Romanos Argyros, prefekten i Konstantinopel som også var hennes firmenning[11]. De giftet seg den 10. november 1028 i keiserpalassets kapell, og den 12. november tok de sete på keisertronen.

Fra Romanos III til Mikael V: 1028-1042 rediger

Zoë tilbrakte flere år sammen søsteren Theodora i keiserpalasset og kom etter hvert til å hate sin søster. Hun hadde aldri tilgitt henne at hun var farens førstevalg til å gifte seg med Romanos[12] og hun overtalte Romanos tiil å utnevne en av sine menn til å spionere på Theodora[13]. Kort tid etter ble Theodora anklaget for å ha planlagt en konspirasjon mot keiseren, først sammen med Presian II av Bulgaria, deretter med Konstantin Diogenes, en administrativ leder i byen Sirmium i det nåværende Serbia, i 1031[14]. Theodora ble tvangssendt i kloster og måtte avlegge nonneløftet.

Zoë var svært opptatt av at det makedonske dynastiet skulle bringes videre, og som nygift femtiåring prøvde hun desperat alle metoder for å bli gravid. Dette førte etterhvert til et svært anstrengt forhold i ekteskapet. Romanos begrenset fruens utgifter, men tolererte hennes mange affærer for å få barn[11]. Zoë tok en av sine hoffmenn, Mikael IV Paflagonieren til elsker og ryktet spredte seg om at hun ønsket å gjøre ham til keiser. Den 11. april 1034 ble keiser Romanos III funnet død i sitt bad, og det ble spekulert i om han var blitt forgiftet av Zoë og Mikael og så kvalt eller druknet[15]. Ryktet ble ikke svekket av at Zoë og Mikael giftet seg samme dag som Romanos døde. Mikael regjerte som keiser Mikael IV til sin død i 1041.

Zoë trodde Mikael skulle bli en mer hengiven ektemann enn Romanos hadde vært, men hun tok feil. Mikael overlot mye av makten til sin bror, evnukken Johannes Orfanotrofos, og Zoë ble nokså utmanøvrert[16]. Zoë ble igjen innelukket i palassets kvinneavdeling og holdt under bevoktning, men Mikaels besøk ble mer og mer sjeldne[10]. Zoë prøvde på et kupp mot keiseren i 1037 eller 1038, men det mislyktes[17].

 
Gull-histamenon med avbildning av Zoë og Theodora, 1042

I 1042 var det åpenbart at keiser Mikael IV var døende. Hans bror, Johannes evnukken, som var ivrig etter å beholde makten, tvang Zoë til å adoptere Mikael Kalafates som var sønn av Mikael IV’s (og Johannes’) søster[15]. Den 10. desember 1041 døde Mikael IV. Hans nevø ble straks kronet som keiser Mikael V. Den unge Mikael kom raskt på kant med Johannes evnukken og forviste ham til klosteret i Monobatae. Han ble senere blindet og deportert til øya Lesbos hvor han døde i mai 1043. Zoë ble sendt til klosteret i Büyükada, den største av Prinseøyene i Marmarahavet etter å ha blitt beskyld for å ha planlagt drap på keiseren[18]. Forvisningen av den legitime arvingen til det makedonske dynastiet førte imidlertid til et folkelig opprør i Konstantinopel. Mikael prøvde å beholde makten ved å hente Zoë tilbake til Konstantinopel, men den 19. april 1042 ble han avsatt og Zoë ble gjeninnsatt som keiserinne. Opprørerne krevde også at hennes søster Theodora ble innsatt som medkeiserinne, og hun ble hentet tilbake fra klosteret Petrion og kronet. Etter kroningen stormet opprørerne keiserpalasset og tvang Mikael V til å flykte til et kloster[19].

Regjeringstiden sammen Theodora og Konstantin IX: 1042-1050 rediger

Zoë grep makten umiddelbart og prøvde å sende Theodora tilbake til klosteret, men Senatet krevde at de to søstrene skulle regjere sammen[20]. Deres første utfordring var å ta stilling til Mikael V’s skjebne. Zoë ønsket å tilgi og løslate ham, men den sterkere Theodora var bestemt på at han skulle straffes. Hun garanterte ham først sin sikkerhet, før hun blindet ham og sendte ham i kloster[9]. Selve blindingen ble etter all sannsynlighet utført av keiserens skandinaviske væringgarde under ledelse av den senere norske konge Harald Hardråde[21]. Haralds hirdskald Tjodolv Arnorsson skrev dette om episoden:

Ut lot krigerhøvding
begge øyne stikke
på Grekenlands stolkonge
Stridens tid var inne
Egdefyrsten merket
østpå djerve kongen
med et grusomt lyte.
Leit det gikk med kongen.[22]

Av søstrene ble Theodora sagt å være den drivende kraft i administrasjonen, mens Zoë i navnet var den ledende. Den samtidige historikeren Michael Psellus hevdet at deres felles regjeringstid var mislykket, mens Johannes Skylitzes mente de oppfylte sine plikter godt[11].

Selv om Theodora og Zoë møtte opp sammen på møter i Senatet og når de opptrådte offentlig ellers, var det klart at deres felles regjeringstid var underlagt betydelig press. Zoë var fortsatt sjalu på Theodora og hadde ikke noe ønske om å administrere imperiet, men hun ville ikke tillate Theodora å drive offentlig virksomhet alene. Regjeringen delte seg etter hvert i to leirer som støttet hver sin søster[11]. Zoë ønsket etter noen måneder å skaffe seg en ny ektemann, sin tredje[23], for å redusere Theodoras politiske innflytelse[20].

Zoë tenkte først på Konstantin Dalassenos som hadde blitt foreslått av hennes far tilbake i 1028, men han viste forakt for keiserinnen og ble forkastet. I Harald Hardrådes saga hevder Snorre at Harald, som da ledet væringgarden, hadde fridd til Zoës brordatter Maria, men at Zoë hadde sagt nei. Det ble da sagt at dette var fordi Zoë selv ønsket å gifte seg med Harald[24]. Dette giftermålet ble det imidlertid ikke noe av.

Hennes neste valg var Konstantin Atroklines, en gift mann i administrasjonen som det også gikk rykter om at hun hadde hatt en affære med mens hun var gift med Romanos III[25]. Denne Konstantin døde under uklare omstendigheter noen dager før bryllupet skulle finne sted, muligens forgiftet av sin daværende kone.

Zoë bestemte seg så for den kjekke Konstantin Monomakos, en annen tidligere flamme[25]. De to ble gift den 11. juni 1042 uten deltakelse av patriarken Alexios I av Konstantinopel som nektet å forrette under et tredje ekteskap. Dagen etter ble Konstantin formelt utropt til keiser Konstantin IX sammen med Zoë og Theodora.

Den styrtrike og sjarmerende Konstantin hadde såpass med selvtillit at han tillot seg å ta med seg sin elskerinne Maria Sklerina til keiserpalasset[26], noe Zoë tilsynelatende ikke motsatte seg. Sklerina mottok også den honorære tittelen "Augusta", en tittel som ellers bare tilfalt keiserens ektefeller. Hun fikk rang etter Zoë og Theodora og gikk bak dem i offisielle prosesjoner og seremonier[17].

Befolkningen så på Konstantins favoriseing av elskerinnen som en ren skandale, og ryktene begynte å spre seg om at Maria Skleraina planla å drepe både Zoë og søsteren Theodora[27]. Dette førte til et folkelig opprør i Konstantinopel hvor mobben var nære på å antaste Konstantin under en religiøs prosesjon. Situasjonen roet seg da Zoë og Theodora viste seg på en balkong og forsikret om at det ikke var noen fare for deres liv[28].

Zoë var femti år da hun giftet seg første gang, men til tross for sin alder, giftet hun seg to ganger til. Ironisk nok var den dyktigste av hennes ektemenn den som var dårligst forberedt på å bli keiser, nemlig Mikael IV. Det sies at hun var utrolig vakker, og Michael Psellos kommenterte i sin nær samtidige historiekrønike "Chronographia" at "hver del av hennes var fast og i god stand"[29]. Hun var klar over sin egen sjarm og ønsket å beholde og bruke den så lenge som mulig. På typisk bysantinsk vis fikk hun mange rom i sine keiserinnekamre omgjort til laboratorier for utarbeidelse av hemmelige salver, og hun var i stand til å holde ansiktet fri for rynker til hun var seksti år[30].

Referanser rediger

  1. ^ a b c The Peerage person ID p15022.htm#i150214, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Kazhdan, s. 503
  4. ^ Canduci, s. 252
  5. ^ Norwich, s. 236
  6. ^ Norwich, s. 237-238
  7. ^ Norwich, s. 259
  8. ^ Garland, Zoe Porphyrogenita
  9. ^ a b Norwich, s. 247
  10. ^ a b Canduci, s. 267
  11. ^ a b c d Norwich, s. 248
  12. ^ Canduci, s. 269
  13. ^ Finlay, s. 469
  14. ^ Kazhdan, s. 627
  15. ^ a b Kazhdan, s. 2228
  16. ^ Finlay, s. 480
  17. ^ a b Garland, Zoë Porfyrogenita
  18. ^ Norwich, s. 245
  19. ^ Norwich, s. 246
  20. ^ a b Finlay, s. 497
  21. ^ Snorre Sturlason, Harald Hardrådes saga, kap. 14, Gyldendal, 1979, s. 490
  22. ^ Tjodolv Arnorsson, Seksstevja (dråpa om Harald Hardråde), vers 5,
  23. ^ I henhold til den ortodokse kirkes regler var det egentlig forbudt for enker å gifte seg på nytt, og tredje ekteskap var det absolutt siste.
  24. ^ Harald Hardrådes saga, kap 13, s 489
  25. ^ a b Kahzdan, s. 2228
  26. ^ Finlay, s. 501
  27. ^ Norwich, s. 249
  28. ^ Finlay, s. 503
  29. ^ Sherrard, Philip, Byzantium, Time-Life Books (1966), s. 79
  30. ^ Garland, "Zoë Porphyrogenita"

Kilder rediger

Primærkilder rediger

  • Mikael Psellus, Chronographia
  • Johannes Stylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057, Cambridge University Press, 2010

Sekundærlitteratur rediger


 
Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VIII 		1028–1050 Etterfølger:
Konstantin IX og Theodora Porfyrogenita
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Zoë_Porfyrogenita&oldid=19924577»