Runer i Hagia Sofia

Tre runeinnskrifter er kjent fra den bysantinske kirken Hagia Sofia i Istanbul. De antas å være risset av væringer i Konstantinopel.

Halvdan-runene.

Den første runeinnskriften ble oppdaget av arkeolog og kunsthistoriker Alfred Westholm i 1964 på håndlisten til balustraden i det øverste galleriet på søndre side og beskrevet i tidsskriftet Fornvännen av Elisabeth Svärdström i 1970.[1][2] Av innskriften er bare deler av fornavnet Halvdan leselig som -alftan. «NN risset disse runer» var et svært vanlig formular i vikingtidens runeinnskrifter, og det er mulig at innskriften i Hagia Sofia fulgte denne malen.

I samme balustrade oppdaget svensken Folke Högberg i 1975 ytterligere en runeinnskrift. Denne ble gjenoppdaget i 1988 av Mats G. Larsson.[1][3] Han klarte ikke å tolke hva som stod i denne innskriften, men han leste ari:k.

Högberg gjorde opprinnelig en annen lesning og fikk i 1997 støtte av Svein Indrelid, som i stedet tolket innskriften som Árni, det vil si Arne,[1] en enkel signatur eller tag. Denne tolkningen ble i 1999 bedømt som mer sannsynlig enn Larssons.[1]

Den tredje innskriften ble publisert av Elena Melnikova i tidsskriftet Futhark i 2016. Det dreier seg om en 26,8 cm lang og 3–4,8 cm høy runeinnskrift ved et vindu der det også finnes innskrifter på gresk, kyrillisk og arabisk. Melnikova tolker innskriften som Arinbárðr rеist rúnar þessar («Arinbárðr risset disse runer»). Hun daterte innskriften til 1050–1150.[4]

Det er også funnet flere tegninger av vikingeskip risset inn i vegger i bygningen.[5]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Knirk, James E.: Runer i Hagia Sofia i Istanbul Arkivert 24. januar 2019 hos Wayback Machine., Nytt om runer 14 (1999), 26-27.
  2. ^ Svärdström, Elisabeth: Runor i Hagia Sofia, Fornvännen nr. 65, 1970 s. 247-49
  3. ^ Larsson, Mats: Nyfunna runor i Hagia Sofia, Fornvännen nr. 84, 1989, s. 12-14
  4. ^ Melnikova, Elena A.: «A New Runic Inscription from Hagia Sophia Cathedral in Istanbul», Futhark: International Journal of Runic Studies, årg. 7, 2016, s. 101–110.
  5. ^ Cat Jarman: Elvekonger (s. 262), forlaget Press, ISBN 978-82-328-0425-2

Eksterne lenker rediger