Kyiv

by og hovedstad i Ukraina
(Omdirigert fra Kijev)

Kyiv, eller Kiev (ukrainsk: Київ – Kyjiv [ˈkɪjiw]; russisk: Киев – Kijev),[3][4] er hovedstad og største by i Ukraina, samt administrasjonssentrum i Kyiv oblast. Kyiv ligger ved elven Dnipro i det sentrale Ukraina. Kyiv hadde i juni 2017 en befolkning på 2 928 177 innbyggere[5] (høyere estimater har versert hos enkelte kilder[6]) og er Europas ellevte største by. Kyiv er den største ukrainsktalende byen i verden.

Kyiv
Kiev
Kyiv (234807751).jpeg

Flagg

Våpen

LandUkraina Ukraina
Statushovedstad
Grunnlagt482 (Julian)
Oppkalt etterKyi
TidssoneØsteuropeisk tid, UTC+2:00, UTC+03:00, sommertid
Postnummer01000–06999
Retningsnummer44
Areal848 km²[1]
Befolkning2 963 199 (2020)
Bef.tetthet3 494,34 innb./km²
SpråkUkrainsk, russisk Rediger på Wikidata
Høyde o.h.179 meter
Nettsidewww.kmr.gov.ua/

Kyiv
50°27′00″N 30°31′25″Ø

Symbolene i logoen fra 2015 representerer Dnipro, byens kastanjetrær, katedralene og innbyggernes kjærlighet.[2]

Byen har navn etter en av Kyivs fire legendariske grunnleggere, Kyi. Gjennom historien har Kyiv, som er en av Øst-Europas eldste byer, vært gjennom flere ulike epoker, hvor byen har vært alt fra av stor til relativt uten betydning. Byen eksisterte sannsynligvis som et kommersielt senter så tidlig som i det femte århundre. Som en slavisk bosetning langs den viktige handelsruten mellom Skandinavia og Konstantinopel, var Kyiv under Khazarenes styre, frem til byen ble inntatt av væringer fra Skandinavia på midten av 800-tallet. Under væringenes styre ble Kyiv hovedstad i Kyivriket, også kjent som Kyiv-Rus, den første slaviske statsdannelsen. Byen mistet imidlertid det meste av sin innflytelse i flere århundrer etter at den ble fullstendig tilintetgjort under den mongolske invasjonen i 1240. Den ble en provinshovedstad av marginal betydning og innflytelse i utkanten av områder som ble kontrollert av mektige naboer; først storhertugdømmet Litauen, etterfulgt av Polen og Russland.[7]

Kyiv vokste under den industrielle revolusjon i det russiske keiserdømmet mot slutten av det 19. århundre. I 1917 ble Kyiv hovedstad da Den ukrainske folkerepublikk erklærte sin uavhengighet. Fra 1921 inngikk Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Ukrainske SSR) og var fra 1934 dens hovedstad. Under andre verdenskrig gjennomgikk byen igjen betydelige ødeleggelser, men etter å ha blitt raskt gjenoppbygd i etterkrigstiden forble Kyiv tredje største by i Sovjetunionen.

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble noen av forstedene til Kyiv hardt angrepet, blant annet Irpin og Butsja.[8] Også inne i Kyiv førte bombing til endel skader, blant annet på boligblokker.[9]

NavnRediger

På norsk var tidligere den russiskbaserte navneformen Kiev mest vanlig i bruk, mens det nå er den ukrainskbaserte navneformen Kyiv som dominerer. Språkrådet anbefaler Kyiv (dette er også hva Ukraina selv har foretrukket siden 1990-årene),[10] men godtar også Kiev.[11]

Den offisielle ukrainske transkripsjonen ble i 1995 endret til Kyiv, mens den internasjonale ISO-standarden ISO 9 fra samme år gir Kiev. Transkripsjonen fra kyrilliske til latinske bokstaver har vært omstridt siden den russiske invasjonen av Krim i 2014.[12]

GeografiRediger

Kyiv ligger på kanten av et lavt platå 100 meter over ved elven Dnipro rett nedenfor samløpet med Desna og ved nordgrensen av Ukrainas belte av fruktbar svartjord. Byens opprinnelige beliggenhet på høyden (øvrebyen) er påfallende sett fra andre side av Dnipro. Etter andre verdenskrigen har byen blitt utvidet til den lavere elvesletten på østre bredd. Byen strekker seg omtrent 50 km langs elven. Den var tredje største by i Sovjetunionen.[13][7][14][15] Byen er Ukrainas industri-, utdannings- og kultursenter. Kharkiv er nest største by og ligger langt øst nær grensen til Russland.[16]

HistorieRediger

Byen ble antakelig grunnlagt allerede på 400-tallet,[15] da som en utpost i Khazarriket. Dateringen til 400-tallet er omdiskutert.[17] Den ble sentrum i den østslaviske sivilisasjonen og ble hovedstad i Kyivriket fra det niende århundre. Kyiv vokste frem rundet år 800[18] og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». Fra Kyiv ble det kyriliske alfabetet og den ortodokse tro (med opphav i Bysants) spredt i de slaviske områdene. Domkirken i Kyiv ble reist i 1037. Kyiv og Dnipros midtre del var på den tiden tyngdepunkt i østslavisk bosetning. Kyiv var i stor grad omgitt av skog, mens steppene lenger sør var dominert av tatariske (tyrkiske) nomader. Angrep fra mongolene og indre splittelse førte til at Kyiv mistet den sentrale stillingen til fordel for Moskva.[19][20][21][14] Statene Russland, Ukraina og Hviterussland har alle et historiske utgangspunkt i Kyiv-riket. Russiske historikere på bakgrunn av dette hevdet at Moskva-riket (Russlands forløper) er Kyiv-rikets rettmessige arvtaker. I Ukraina legges det i stedet vekt på geografisk kontinuitet.[22][23]

Fra 1326 hadde metropolitten av Kyiv fast sete i Moskva og i 1458 ble metropolittembetet delt mellom Moskva og Polen/Litauen. Metropolitten i Polen-Litauen fikk tittelen metropolitt av Kyiv, Galicja og hele Rus' med sete i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts i Hviterussland). I 1589 fikk metropolitten i Moskva tittel som patriark og med det frigjorde Moskva seg fra moderkirken i Konstantinopel.[24][25]

I byens storhetstid var den en av de største i Europa og hadde over 100 000 innbyggere.[trenger referanse] Gullalderen tok en definitiv slutt da byen ble ødelagt under mongolenes invasjon av Russland.

På 1300-tallet ble fyrstedømmene ved Dnipro (Kyiv og Tsjernigov) og Volhynia under litauisk styre, mens Lviv og Galicja kom under polsk styre.[26] I 1321 ble byen erobret av Gediminas av Litauen og ble lagt under Storhertugdømmet Litauen. Fra 1569 lå den under Det polsk-litauiske samvelde før byen kom under russisk styre i 1686. Peter den store drev en målrettet russifisering av området.[27]

Kyiv ble etter hvert en av de viktigste byene i Det russiske imperiet. Etter første verdenskrig og oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen et stridstema i forbindelse med oppløsningen av det russiske imperiet og var krigsskueplass både i den russiske borgerkrigen og under den polsk-sovjetiske krig. Bolsjevikene inntok Kyiv for andre gang etter Tysklands kapitulasjon. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk ble proklamert 14. januar 1919. Under den polsk-sovjetiske krig våren og sommeren 1920 ble det forsøkt etablert en ukrainsk stat i forbund med Polen. Ved freden i Riga i 1921 stilte ukrainere i felles delegasjon med russerne ble de vestligste delene en del av det nye Polen.[26] I 1921 ble byen med i den ukrainske SSR og Sovjetunionen, fra 1934 som hovedstad i den ukrainske sovjetrepublikken.

I 1934 ble landets administrasjon flyttet fra Kharkiv til Kyiv. Kharkiv er sentrum for en betydelig etnisk russisk befolkning. Kharkiv var under revolusjonen bolsjevikenes viktigste base i Ukraina og ble etter revolusjonen hovedstad.[20]

Byen fikk store skader under andre verdenskrig.[7]

SamfunnRediger

Kyiv har en spesiell administrativ status i Ukraina. Byen er ikke underlagt den omliggende Kyiv oblast, men er som forvaltningsledd direkte underlagt staten. Samtidig velges byens politiske ledelse i direkte valg, i motsetning til i resten av landet der den utpekes av staten. Siden 2010 har Vitalij Klitsjko vært ordfører.

Byen er delt inn i ti rajoner (distrikter eller bydeler), med et visst politisk selvstyre.

Byen har et universitet grunnlagt i 1834. Dessuten har byen 17 høyskoler.

SamferdselRediger

Kyivs kollektivnett omfatter tunnelbanen (Kyiv Metro) med 45 stasjoner, busser, trolleybusser og trikk.

Kyivs hovedflyplass er Boryspil internasjonale lufthavn, som ligger i forstaden Boryspil 29 kilometer øst for sentrum.

KulturRediger

Kyiv var et kulturelt sentrum for den øst-slaviske sivilisasjonen og utgangspunkt for kristningen av Kyivriket. Kyiv har gjennom århundrene beholdt sin kulturelle betydning, og også i perioder med relativt kulturelt forfall har byen beholdt sin posisjon som et sentrum for den østlige delen av den ortodokse kirke. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er begge verdensarvsteder anerkjent av UNESCO og fortsatt i bruk til religiøse formål i tillegg til at de er blant byens store turistmål. Grotteklosteret og St. Sofia-katedralen er også to av Ukrainas sju underverk.

Blant Kyivs kulturinstitusjoner kan nevnes Kyiv-operaen, Ivan Frankos nasjonalteater, Lesya Ukrainkas akademiske nasjonalteater for russisk drama, Kyivs dukketeater, Oktoberpalasset samt Ukrainas filharmoniske orkester. I 1946 hadde Kyiv fire teater, et operahus og en konserthall.[28] De fleste av billettene den gangen var forbeholdt en «privilegert gruppe».[28] Blant andre kulturinstitusjoner finner man Dovzhenko filmstudio og Kyiv Sirkus.

Kyiv har 25 museer, et planetarium, teater og flere botaniske og zoologiske haver. Et av de mest kjente landemerkene er Den store fedrelandskrigen-museet med statuen Rodina-mat på toppen. Inklusive sokkelen er monumentet hele 102 meter høyt. Kyiv-operaen er også berømt. Blant Kyivs mange museer finner man også Ukrainas nasjonalmuseum for nasjonal kunst, Museet for vestlig og østlig kunst, PinchukArt-senteret (stiller ut samtidskunst) og Nasjonalmuseet for russisk kunst.

Hvert år arrangeres Kyiv Music Fest, en internasjonal musikkfestival med fokus på moderne klassisk musikk. Festivalen finansieres av det ukrainske kulturdepartementet.

Kyiv var i 2005 vertsby for Eurovision Song Contest 2005 etter Ruslanas seier med Wild Dances året før.

ReferanserRediger

  1. ^ https://web.archive.org/web/20150918152231/http://atu.gki.com.ua/atu/26.
  2. ^ Om Kyiv-logoen
  3. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet (norsk nynorsk). Besøkt 18. januar 2022. 
  4. ^ «Statsnavn og hovedsteder - U». Utenriksdepartementet (norsk). Besøkt 14. februar 2022. 
  5. ^ «Головне управління статистики м.Києва - Чисельність населення (щомісячна інформація)». www.kiev.ukrstat.gov.ua. Besøkt 9. august 2017. 
  6. ^ «В Киеве - до 1,5 млн неучтенного населения» («Det er inntil 1,5 millioner uregistrerte innbyggere i Kyiv»), korrespondent.net, 15. juni 2005. Besøkt 2. februar 2014 (ua)
  7. ^ a b c «Kiev», fra Encyclopædia Britannica. Besøkt 2. februar 2014 (en) (krever innlogging)
  8. ^ «Russia’s war leaves villages near Kyiv devastated, destroyed (PHOTOS)», Kyiv Independent, 13. april 2022
  9. ^ «Flere angrep i Kyiv: Boligblokker skadet», NRK, 14. mars 2022
  10. ^ Bjørnbakk, Jan-Morten (15. februar 2022). «Politisk hett om du skal skrive Kiev eller Kyiv». Aftenposten (norsk). NTB. Besøkt 24. februar 2022. «Han var Norges første ambassadør til byen i årene 1992–1996. Nordsletten minnes at språket og hvordan det blir transkribert i utlandet, var en viktig sak for det nyslåtte uavhengige Ukraina tidlig på 90-tallet.» 
  11. ^ «Kyiv og andre navn i Ukraina». Språkrådet (norsk). Kultur- og likestillingsdepartementet. 2. februar 2022. Besøkt 24. februar 2022. «Hovedstaden i landet heter på ukrainsk Київ, og etter transkripsjonsreglene skulle det blitt Kyjiv på norsk. Her er det likevel formen uten j som har etablert seg i norske tekster, kanskje fordi det er den formen som brukes i engelsk. Etter samråd med Utenriksdepartementet og i lys av bruken i norske tekster anbefaler Språkrådet formen Kyiv. Også den tradisjonelle formen Kiev må fortsatt kunne brukes. Formen Kiev ligger nær det russiske navnet på byen, men strengt tatt tilsier transkripsjonsreglene for russisk at også denne formen skulle hatt med en j (Kijev).» 
  12. ^ Bukkvoll, Tor (24. februar 2022). «Kyiv». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 24. februar 2022. «På ukrainsk heter byen Київ og på russisk Киев. Transkripsjonen («oversettelsen») av bynavnet fra kyrilliske til latinske bokstaver har vært omstridt siden den russiske invasjonen av Ukraina i 2014. Ukrainske myndigheter har bedt om at deres transkripsjon fra kyrilliske til latinske bokstaver skal brukes på engelsk. Den offisielle ukrainske transkripsjonen ble i 1995 endret til Kyiv (før det var Kiev vanlig), mens den internasjonale ISO-standarden ISO 9 fra samme år gir Kiev. Norsk har egne transkripsjonsregler fra ukrainsk, tilpasset norsk uttale, som ikke er lik den engelske transkripsjonen.» 
  13. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1948. 
  14. ^ a b «Kyiv | Points of Interest, Facts, & History | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 23. februar 2022. 
  15. ^ a b Bukkvoll, Tor (18. februar 2022). «Kiev». Store norske leksikon. Besøkt 23. februar 2022. 
  16. ^ Lundstøl, Sigrun Riedel (1999). Land i Europa. Oslo: Faktum Orfeus. ISBN 8254002622. 
  17. ^ Sentrum - periferi: sentra og sentrumsdannelser gjennom førhistorisk og historisk tid : Den 18. nordiske arkeologkongress, Trondheim 28.8.4.9.1989. Trondheim: Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet. 1991. ISBN 8271264680. 
  18. ^ Clozier, R. (1965). Øst-Europa og Sovjet-Samveldet: natur, folk og næringsveier. Oslo: Tiden. 
  19. ^ Jakob Hedenskog (17. mars 2005). «Ukraina mellan öst och väst före och efter den orangea revolutionen». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2005-01-06. Besøkt 21. februar 2022. 
  20. ^ a b Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102555. 
  21. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951. 
  22. ^ Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: en studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Kjeller: FFI. ISBN 8246404571. 
  23. ^ Iver B Neumann (22. juli 2008). «Det russiske imperium». Internasjonal Politikk (norsk). doi:10.18261/issn1891-1757-2008-01-12. Besøkt 23. februar 2022. 
  24. ^ Alexander Tymczuk (18. februar 2002). «Religiøse motsetninger i Ukraina». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2002-01-05. Besøkt 21. februar 2022. 
  25. ^ «Union of Brest-Litovsk | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 21. februar 2022. 
  26. ^ a b Rekkedal, Nils Marius (1995). Ukraina: i klemme mellom Russland og Vesten. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246400452. 
  27. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1948. 
  28. ^ a b «The Ukraina», Life, 28. oktober 1946 (en)

Eksterne lenkerRediger