Wikipedia

Norges geologi

Norges geologi omfatter Norges landformer og berggrunn, og historien om utvikling slik det kan tolkes ut ifra bergarter i Norge, og avsetningshistorien til sedimenter og bergarter i Norge.[1] I første rekke er det Norges fastland som omfattes av denne historien, men størst areal av norske territorier finnes utenfor dette fastlandet. Disse områdene har egne artikler, og vil bare unntaksvis nevnes i denne artikkelen.

Kart som viser geologiske hovedsoner i Norden.
Røde, oransje og rosa områder er grunnfjell fra prekambrium før 570 millioner år siden (mya).
Grønne områder er avsetningsbergarter fra fanerozoikum etter 570 millioner år siden.
Brungrønne områder markerer den kaledonske fjellkjedefolding.
Tidligere vulkaner er markert med brun sirkel og alder i kursiv.

Områder utenfor Norges fastland

rediger

Utdypende artikkel: Norges geografi

Den norske kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Norges fjorder gir landet et av verdens lengste kystlinjer. Øya Jan Mayen danner Norges nordvestlige grense mot Island. Dertil kommer øygruppen Svalbard som er en del av kongeriket.

Bouvetøya i Sydatlanteren er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis. På delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet finnes den såkalte Gråsonen.

Historie og litteratur om Norges geologi

rediger
Se også: Geologiens historie
 
Oversiktskart over geologien i det sydlige Norge, utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1878.

Allerede for flere hundre år siden var utforskingen av den norske berggrunnen omfattende - først og fremst av økonomiske interesser. Geologer fra Tyskland kom tidlig med i kartleggingen av Norges geologi.

Den første boken om Norges geologi beskrev et jordskjelv den 24. april 1657. Boken er skrevet av Mickel Pedersen Escholt som var prest ved Akershus Slot og heter Geologia Norvegica. På 1700-tallet ble norsk natur beskrevet av flere forfattere. Biskop J. E. Gunnerus skrev geologiske avhandlinger. Sogneprest Hans Strøm beskrev for første gang fossiler i Norge i boken Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Eger Præstegjeld fra 1784. Etter etableringen av Bergseminaret på Kongsberg i 1757 ble forskningen mer systematisk.

Landformer

rediger

Hovedtrekk ved landskapet

rediger

 Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk. 

Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht)[2].

Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:[3][4][5]

  1. Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla, Vega og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten, for eksempel i Nord-Norge bor 80 % av befolkningen på strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. Helgelandskysten har den bredeste strandflaten, opptil 60 km. Små restfjell som Torghatten og Træna inngår i strandflaten.
  2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte hengende daler over den dype hovedfjorden.
  3. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda og Finnmarksvidda.
  4. Kontinentalsokkelen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:[3]

  • Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
  • Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på Sørlandet.

Nærmere beskrivelse av landskapet

rediger
Se også: Landskapstyper i Norge
 
Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.
 
Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved Nordkapp, her sett fra Knivskjellodden.

Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.[6]

Landformene

rediger

Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:[7][8]

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.[9][10] Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.[9][10][11] Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.[6]

Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.[12][13] Fjellkjeden under ett kalles også Scandes.[14] Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er Oksskolten på over 1 900 meter (Kebnekaise i Sverige er på 2 100 meter).[15]

Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[16][17]

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning.[16][18]

På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel Saltdal eller Målselvdalen. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[16][18]

I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya.[16] Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.[19]

Daler

rediger

Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. U-daler er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som Losna.[20] De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel Saltdalen og Dunderlandsdalen begynner på Saltfjellet. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som hengende daler og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel Losna i Gudbrandsdalen ovenfor Tretten.[21]

 
Torvmyrer ved havnivå på strandflaten, Andøya.

Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland.[22] I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan.[22]

Kystlinjen

rediger
Se også: Norges fjorder og Norskekysten

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB).[23] Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang.[24] Mellom Lindesnes og Vest-Finnmark er den såkalte fjordkysten preget av de typiske fjordene der fjellet ofte når helt ut til havet. På Sørlandet og rundt Oslofjorden skråner landoverflaten slakkere mot sjøen der det er lave øyer og skjær med sund og renner mellom; lignende landskap finnes i Sverige og Finland. Kysten på Vestlandet og i Nord-Norge skyldes for en stor del landheving og istider. De store fjorden øst for Nordkapp har preg av stor havbukter og lange strekninger av kysten er stupbratte skrenter mot havet og uten skjærgård.[25][26]

Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.

Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.[27]

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av strandflaten i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. [28] I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.[29]

De sentrale fjellstrøkene over 1 000 m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/Ryfylkeheiene i sør til de indre deler av Sunnmøre i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.[30]

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.

 
Blokkhav ved Snøhetta

Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over.[11] Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Særtrekk ved landsdelene

rediger

Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.[27]

 
Kornåkrer omkring Gaulas utløp i Trondheimsfjorden.

Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av strandflaten i varierende bredde. Rundt midtre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. [28] I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.[29]

De sentrale fjellstrøkene over 1 000 m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/Ryfylkeheiene i sør til de indre deler av Sunnmøre i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.[30]

 
Træna og Lovund ligger på strandflaten og inngår i skjærgården som er særlig bred på Helgeland. Fjell er rauk, markerte restfjell på strandflaten.

På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.[29]

Berggrunn og fjell

rediger

Utdypende artikkel: Norges berggrunn

Se også: Den kaledonske fjellkjede og Den skandinaviske fjellkjede

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst.[31] Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.[32] Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk.[33] Vann med oppløst CO2 løser opp fast kalkstein som vaskes bort med vannet og denne prosessen danner karst-landskap grotter og hulrom der berget er rikt på kalk. I Norge finnes kalksteinsgrotter først og fremst i Rana, blant annet Grønnligrotten, samt noen mindre forekomster i Fræna. Grottene i Norge er så unge at det er lite utviklede stalaktitter og stalagmiter.[34]

Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra Yngre Dryas, Raet, må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.[35] Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.[36]

Berggrunnen består i hovedtrekk av[37]

  • Oslofeltet: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa
  • Grunnfjell:
    • Prekambrium: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda
    • Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms
  • Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark
  • Kambrosilur: Indre Trøndelag, Nordland, Troms

Fjellene i Norge

rediger

Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden.[37] De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.[38][39][40] Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over 1 500 meter. Rondane-Dovrefjell har topper over 2 000 meter. Reinheimen, Romsdalsalpene og Sunndalsfjella har mange topper opp mot 2 000 meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under 1 000 meter. I Okstindan og Lyngsalpene er det topper på 1 500–2 000 meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over 1 000 meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over 1 000 meters høyde.[41]

I høyfjellet (over omkring 1 200 meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt blokkhav eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig.[42]

Permafrost

rediger
Se også: Permafrost

På hovedlandet finnes det usammenhengende permafrost (vedvarende tele) over 1300–1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-Reinheimen-Dovrefjell) og 900 meter i Nord-Norge (blant annet indre Troms og omkring Reisadalen, i Kvænangen og på Finnmarksvidda); øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen.[43][44][45][46] I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost. På Svalbard finnes permafrost overalt unntatt under de største breene og under fjordene. Langs kanten av subpolare isbreer er det permafrost og breene er der frosset fast til bakken.[47] I 2007 ble det meldt at det er mer permafrost på fastlandet enn tidligere antatt.[48]

Jordskjelv og vulkaner

rediger

Det kraftigste jordskjelvet på norsk sokkel skjedde natt til 9. november 2018 på Jan Mayen. Skjelvet hadde en styrke på 6,8, og episenteret lå 125 kilometer nordvest for Jan Mayen.[49]

Det har også tidligere vært flere større skjelv;

Mindre skjelv med styrke omkring 3,0 forekommer omtrent årlig i Sør-Norge. I 2017 var det f.eks. et skjelv på Siragrunnen utenfor Flekkefjord, 10 km under jordskorpen, og det var godt merkbart i Vest-Agder og Rogaland ved at gulv og vegger ristet.[50][51]

Det er ingen vulkaner på fastlandet. Beerenberg på Jan Mayen hadde utbrudd i 1985 og i 1970. Jan Mayen består for en stor del av størknet lava og andre spor etter utbrudd.[52] Beerenberg er den nordligste vulkan på jorden og en av de største i Europa.[53]

Dannelse og utvikling

rediger

I begynnelsen av tertiær, for 70 millioner år siden, var Norge og resten av den skandinaviske landblokken et flatt land, en vidde, erodert ned nesten til havnivå. Den kaledonske fjellkjede var borte, bare noen mindre fjell var tilbake. Den nordamerikanske og den eurasiske platen lå enda kant i kant. Så beveget disse platene seg bort fra hverandre: Atlanterhavet og en midthavsrygg oppsto. Samtidig skjedde det noe med den skandinaviske landblokken: Den hevet seg; hevingen var størst i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst.[54][55] Hevingen av landet i tertiærtiden skapte et karakteristisk trekk ved Norges og den skandinaviske halvøy: Det høye landet i vest og de slake skråningene mot øst. Samtidig ble nye eroderende krefter satt i gang.

Fjellviddene er den eldste landskapstypen i landet vårt. Det er slettelandskapet fra tertiærtiden vi finner på Hardangervidda og Finnmarksvidda. Fjellene som stakk opp over vidda i tertiærtiden er i dag Jotunheimen og Rondane.[54]

Erosjonsprosessene ble forsterket når landet hevet seg. Elvene gravde seg ned i landblokken, dette var V-formede elvedaler, som mot vest var korte og bratte, mot øst lange og slake. Løsmassene ble lagret bl.a. på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.[56]

Mot slutten av tertiær dukket de første isbreene opp, først i høyfjellet, etter at klimaet var blitt kaldere. Forvitringen skiftet karakter og ble nå styrt av frost.[56]

I løpet av de siste 2 - 3 millioner år har landet vært nediset flere ganger avbrutt av mellomistider. En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene. Bergrunnen er gammel, men topografien oppå berggrunnen er blitt til ved ulike prosesser som har sammenheng med isbreenes natur. Frostsprengning er en slik prosess: Vann trenger inn i fjellsprekker, fryser til is samtidig skjer en utvidelse. Resultatet er at stein sprenges løs fra berggrunnen, fryser fast under breen og transporteres videre med den.

Istidene har satt sitt preg på Norge. Nedisingen og isbreenes bevegelser over fjellgrunnen har skapt en rekke karakteristiske landskapsformer: U-formede daler, fjorder, rundsva og morener. En isbre har et næringsområde der snøen samler seg. Den blir til is og transporteres sakte til et avsmeltingsområde. Istykkelsen varierer mye. Dagens isbreer er noen titalls meter tykke, mens isen på Grønland er mer enn 3000 meter tykk og på Antarktisk mer enn 5000 meter. Breen beveger seg på grunn av isens tyngde og under isen foregår det erosjon. Breen sliper overflaten og plukker med seg store og små stein og steinblokker som fryser fast på undersiden. Isens underside fungerer derfor som et gigantisk sandpapir når breen beveger seg. Slik lages skuringsstriper. Isbreen sliper fjellgrunnen i motbakke og plukker i utforbakke. Slik lages karakteristiske rundsva som bl.a. er typiske på larvikitt og lett synlig i vestfold-skjærgården. I løpet av en istid på 100 000 år kan en isbre erodere slik at en dal senkes med 100 meter.[57] Norges daler og fjorder er skapt av isbreene.

Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell, Nunantakker. Beerenberg på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.[58]

Løsmassene breene eroderer transporterer breen med seg; materialet legges igjen som morenemateriale, som endemorene, sidemorene eller bunnmorene. Et gammelt ord for grus, ra, forekommer i en rekke ulike stedsnavn der det er morener. Ra er et gårdsnavn i Vestfold som har gitt navn til en endemorene som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse for 10000 år siden. Ra-trinnet, er ca. 11 800 år gammelt.[59]

Jordens urtid i Norge

rediger

Nordøstlige Fennoskandia ble dannet for 2800 millioner år siden. Etter at det var dannet en stabil arkeisk jordskorpe, ble den for 2750 millioner år siden utsatt for høyt trykk og temperatur ved begynnende folding. Fennoskandia var da en del av superkontinentet Columbia. Ortogneis er funnet øst for Jarfjord i Sør-Varanger. Jarfjordgneisen er delvis smeltet til migmatitt. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies.[60] Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksvidda; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset.

Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen.

I overgangen fra arkeisk til proterozoisk tid ble det dannet flere store kropper med lagdelt gabbro som markerer begynnelsen på strekking av jordskorpen og riftdannelse. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen.

Kunnskaper om de geologiske prosesser for dannelse av bergartene som er nevnt over, er svært begrenset. Den geologiske historien går tilbake til jordens yngste urtid for 750 millioner år siden og den siste av sikkert mange fjellkjedefoldinger. Baltica var en kontinental litosfæreplate som rev seg løs fra superkontinentet Rodinia i slutten av prekambriumtiden og kambriumtiden. Platen besto av Skandinavia, Finland og Øst-Europa vest for Uralfjellene og utgjør i dag et grunnfjellsområde. Mot vest grenser Baltica til den kaledonske fjellkjede. Baltica gjennomgikk minst tre sykler av fjellkjededannelse og dannelse av ny litosfære.

Jordens eldste oldtid i Norge

rediger

Første halvdel av jordens oldtid var i Norge karakterisert av den kaledonske fjellkjedefolding. Tidligere dannete bergarter ble sterkt omdannet i denne tidsperioden.

Landområdene var samlet i et superkontinent uten liv, mens de første tegn til planter og dyr oppsto i havet i denne såkalte kambrosilurtiden.[61] Mesteparten av Norge var dekket av havområder der det ble avsatt tynne lagpakker av leirskifre. Mesteparten av sedimentene er senere erodert bort, spesielt i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. Kambrosilurske avsetninger finnes imidlertid på Vestlandet, i Trøndelag og en relativt komplett lagrekke i Oslofeltet.

Kambrosilur i Oslofeltet

rediger
Se også: Oslofeltet
 
Geologisk kart over Oslofeltet.

Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke.

Kambriumtiden
rediger

Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. Vangsåsformasjonen på Ringsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra kambriumtiden består for det meste av alunskifer.

Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium.

Ordoviciumtiden
rediger

Gradvis bedre vannsirkulasjon i havet gav etterhvert avsetning av lysere leire, selv om leiren fra begynnelsen av ordoviciumtiden var svart. I ordoviciumtiden ble det også dannet kalklag, og spesielt omkring Oslo finnes lag av knollekalk. Kalken kalles Ortocerkalk, som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium.

Silurtiden
rediger

Ringerikssandstein utgjør en opptil 1000 meter tykk lagrekke av rødlig og grønnlig sandstein.

Trondheimsfeltet

rediger
Se også: Trondheimsfeltet

Trøndelag har avsetninger fra kambrosilur, men i dette såkalte Trondheimsfeltet har lagrekken gjennomgått metamorfose under den fennoskandiske fjellkjedefolding. Lagrekken inneholder også en del vulkansk materiale.

Nordlandsprovinsen

rediger
Se også: Nordlands geologi

Lagrekken i Trøndelag fortsetter nordover og inn i sørlige del av Nordland, som også vesentlig består av kaledonske skifre. Sentralt i Nordlandsprovinsen finnes fire skyvedekker som består av skifre med lag av marmor.

Jordens yngste oldtid i Norge

rediger

I sein-devon var Nord-Amerika, Grønland og Baltika samlet i kontinentet Laurasia. Tidlig i permtiden kolliderte Laurasia og Gondwanaland og dannet superkontinentet Pangea. Kaledonidene eroderes i devontiden da Grønland og Norge begynte å gli fra hverandre, og sedimentene ble ført til forlandsområdet på det baltiske skjoldet. Enkelte avsetningsbassenger finnes også på Vestlandet, langs Trondheimsfjorden, på Fosen og ved Røros. Ved slutten av karbontiden og i permtiden sprakk jordskorpa opp flere steder og Osloriften ble dannet med avsetning av vulkansk lava. Vulkanske bergarter fra denne tiden finnes også på Vestlandet.

I Norge finnes rester etter avsetningene i devontiden i Devonfeltene på Vestlandet ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Dette var forlandet til det baltiske skjold som sannsynligvis lå over havnivå og ble erodert.

Ved slutten av karbontiden ble det utviklet et sedimentasjonsbasseng i Osloregionen med avsetning av Askergruppa. I permtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Det er identifisert seks riftstadier og fire lavaprovinser: Brunlanes, Skien-Porsgrunn, Holmestrand-Jeløya og Krokskogen-Kolsås-Nittedal.

Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet. Disse lavaene strømmet ut av spaltevulkaner og er bevart i to store og mange mindre områder.

Mot slutten av tidlig-permtiden endret den vulkanske aktiviteten karakter, og mer enn 1000 meter høye polygenetiske sentralvulkaner reiste seg på rekke og rad langs Osloriften. Alle sammen kollapset senere og er bevart som kalderaer. I Vestfoldriften finnes Ramneskalderaen lengst i sør, Hillestadkalderaen, Sandekalderaen, Drammenskalderaen og Glitrevannskalderaen. I Akershusriften finnes Bærumskalderaen og Nittedalskalderaen.

Jordens mellomalder i Norge

rediger

Utdypende artikkel: Nordsjøens geologi

Avsetninger fra mesozoikum er nær fraværende på det norske fastlandet. Lokale forekomster fra jura- og krittiden finnes blant annet på Andøya. Utenfor norskekysten finnes mektige sedimentære avsetninger blant annet i det store Brentdeltaet.

Kvartærtiden

rediger

Norge gjennomgikk i kvartærtiden flere istider.

Da isen trakk seg tilbake for 11 000–9 000 år siden, var det pauser i tilbaketrekningen da iskanten lå stille mens løsmasser ble avsatt fra isflak og smeltevann. Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper

Det er på Østlandet en får det mest sammenhengende bildet av hvordan issmeltingen foregikk. Den største oppholdslinjen er Raet som har nesten sammenhengende utstrekning over Halden - Moss - Horten - Larvik - Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Andre sammenhengende endemorener er Tjøme-Hvaler-trinnet, avsetningene mellom Drøbak og Svelvik i sammenheng med Storsand i Hurum, Akertrinnet i Groruddalen foran Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset. På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterrassen i Norge.

10 300–9 900 år før nåtid var det en kuldeperiode med breframrykk. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før nåtid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake.[62]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  2. ^ Helleland, Botolv (1975). Norske stedsnavn/stadnamn. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250401042. 
  3. ^ a b Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8. 
  4. ^ Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen (2021). «Diversity and distribution of landscape types in Norway». Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography. 75 (2): 79–100. 
  5. ^ Karlsen, Ole G. (1981). Delta. Oslo: TANO. ISBN 8251814782. 
  6. ^ a b Kortner 1980, s. 20.
  7. ^ Dokken 1999, s. 40.
  8. ^ Karlsen, Ole G. (1981). Delta. Oslo: TANO. ISBN 8251814782. 
  9. ^ a b «Skog, fjell og vidde dominerer». ssb.no. 4. september 2017. Besøkt 27. november 2017. 
  10. ^ a b «Arealbruk og arealressurser». ssb.no. 2. juli 2018. Besøkt 14. november 2018. 
  11. ^ a b Kortner 1980, s. 23.
  12. ^ Carstens, Halfdan. «Gammel fjellkjede – nytt navn – Geo365». Besøkt 17. oktober 2020. «Fjellkjeden skal endelig få sitt eget navn. For til tross for at vi er et fjelland, og at kulturen bærer sterkt preg av det, har den lange rekken med fjell og fjellområder fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord alltid vært navnløs. Alle kjenner til Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen, Saltfjellet, Lofoten og Lyngen, men dette er enkeltområder.» 
  13. ^ Askheim, Svein (31. januar 2020). «Den skandinaviske fjellkjede». Store norske leksikon. Besøkt 17. oktober 2020. 
  14. ^ Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. Arctic, Antarctic, and Alpine Research, 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2
  15. ^ A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Oslo: Cappelen. 1961. 
  16. ^ a b c d Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  17. ^ Naturleksikon 1978, s. 106.
  18. ^ a b Axelsen, Bjørn (1976). Dal og fjell. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203065023. 
  19. ^ Naturleksikon 1978, s. 14.
  20. ^ Trømborg 1992, s. 38.
  21. ^ Trømborg, Dagfinn (2006). Geologi og landformer i Norge. Landbruksforl. ISBN 8252928595. 
  22. ^ a b Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
  23. ^ «Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt». www.ssb.no. Besøkt 14. november 2018. 
  24. ^ NTB (25. november 2011). «Kystlinjen vår er lengre enn vi trodde». Tu.no (på norsk). Besøkt 13. mai 2022. «Tidligere hadde vi 74.528 registrerte øyer, mens vi etter den siste kartleggingen har hele 239.057, ifølge pressemeldingen.» 
  25. ^ Gjessing, Just (1978). Norges landformer. Universitetsforl. ISBN 8200017729. 
  26. ^ Norge, 3, geografisk leksikon. Cappelen. 1963. 
  27. ^ a b Klunde 1968, s. 86.
  28. ^ a b Klunde 1968, s. 83.
  29. ^ a b c Kortner 1980, s. 20-23.
  30. ^ a b Kortner 1980, s. 20-21.
  31. ^ Naturleksikon 1978, s. 8.
  32. ^ Naturleksikon 1978, s. 12.
  33. ^ Naturleksikon 1978, s. 24.
  34. ^ Gjessing 1978, s. 139-141.
  35. ^ Naturleksikon 1978, s. 208.
  36. ^ Naturleksikon 1978, s. 274.
  37. ^ a b Norges fjellverden. Oslo: Det Beste. 1980. s. 12. ISBN 8270101079. 
  38. ^ Odland, A. (2015). Effect of latitude and mountain height on the timberline (Betula pubescens ssp. czerpanovii) elevation along the central Scandinavian mountain range. Fennia - International Journal of Geography, 193(2), 260–270. Retrieved from https://fennia.journal.fi/article/view/48291
  39. ^ Holmlund, Per; Näslund, Jens-Ove; Richardson, Cecilia (1. august 1996). «Radar Surveys on Scandinavian Glaciers, in Search of Useful Climate Archives». Geografiska Annaler: Series A, Physical Geography. 2-3. 78: 147–154. ISSN 0435-3676. doi:10.1080/04353676.1996.11880460. Besøkt 12. mai 2021. 
  40. ^ Leif Kullman "20th Century Climate Warming and Tree-limit Rise in the Southern Scandes of Sweden," AMBIO: A Journal of the Human Environment 30(2), 72–80, (1 March 2001). https://doi.org/10.1579/0044-7447-30.2.72
  41. ^ Reusch, Hans (1927). Norges geografi. Oslo: Brøgger. 
  42. ^ Dokken 1999, s. 37.
  43. ^ Sæl, Besøksadresse GeologibygningenSem; Telefon, s vei 1 0371 OSLO Norge Postadresse Boks 1047 Blindern 0316 OSLO Norge. «Geoforskere advarer: Permafrosten forsvinner - Institutt for geofag». www.mn.uio.no (på norsk). Besøkt 27. november 2022. 
  44. ^ Lilleøren, Karianne (6. august 2021). «permafrost». Store norske leksikon. Besøkt 27. november 2022. 
  45. ^ «Hva skjer når permafrosten forsvinner?». www.aftenposten.no. Besøkt 27. november 2022. 
  46. ^ Vorren, Karl-Dag (1967). Evig tele i Norge. Tromsø: Universitetsforl. 
  47. ^ Norge nord for fastlandet: Barentshavet, Svalbard og Jan Mayen : regionstudium i geografi. [Oslo]: Aschehoug. 1993. ISBN 8203139205. 
  48. ^ etasje, Besøksadresse 7; Telefon, Lucy Smiths hus BlindernProblemveien 7 0313 OSLO Postadresse Apollon Postboks 1076 Blindern 0316 Oslo. «Tiner permafrosten, raser fjellet - Apollon». www.apollon.uio.no (på norsk). Besøkt 27. november 2022. 
  49. ^ «Kraftigste jordskjelv målt i Norge noensinne: – Det var litt sjokk» (på norsk). 9. november 2018. Besøkt 9. november 2018. 
  50. ^ «Jordskjelv nær Flekkefjord, 30. april 2017». jordskjelv.no (på norsk). Besøkt 2. mai 2017. 
  51. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/jordskjelv-naer-flekkefjord-hele-huset-ristet/a/23986158/
  52. ^ Lysvold, Susanne Skjåstad (23. mars 2010). «Norges eneste aktive vulkan». NRK. Besøkt 24. mars 2025. 
  53. ^ Kjørstad, Elise (20. november 2023). «Vulkaner i Norge: For 300 millioner år siden var Oslo et inferno». www.forskning.no. Besøkt 24. mars 2025. 
  54. ^ a b Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 44-45. NB digitalbiblioteket
  55. ^ www.daria.no
  56. ^ a b Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 47. NB digitalbiblioteket
  57. ^ Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 52-53. NB digitalbiblioteket
  58. ^ Barr, Susan (4. september 2017). «Beerenberg». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. august 2018. 
  59. ^ Naturhistorisk Museums nettside om Akertrinnet som daterer dette 1200 år eldre enn tidligere. Andre trinn som nevnes her dateres tilsvarende 1200 år eldre.
  60. ^ Ø. Nordgulen og A. Andresen: Jordas urtid. De eldste bergarter dannes; 4600-850 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  61. ^ H. A. Nakrem og D. Worsley: Jordens eldste oldtid. Kambrium, ordovicium og silur – et yrende liv i havet; 542-416 millioner år. I I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006.
  62. ^ GEO nr. 5/2004[død lenke]

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norges_geologi&oldid=25077150»