Åpne hovedmenyen

Liste over Tysklands regjeringer

Wikimedia-listeartikkel

HistorieRediger

Forsøket på et stortysk rike 1848/49Rediger

Revolusjonen i Tyskland 1848 førte til opprettelsen av en nasjonalforsamling som gjerne blir kalt Frankfurtparlamentet. Nasjonalforsamlingen som ble opprettet for ivaretakelse av den utøvende makt, ble kalt den midlertidige sentralregjering.[1] Dette var i påvente av etableringen av et stort tysk rike, som skulle inkludere Preussen, Bayern, Østerrike og en rekke andre tyske stater. Den østerrikske Johann av Østerrike var riksforstander og rikets statsoverhode. Forsøket på denne statsdannelsen strandet allerede i 1849.

Det tyske keiserrikeRediger

Tyskland ble endelig samlet til ett rike i 1871, under navnet Det tyske keiserrike. Forfatningen bestemte at keiseren hadde den politiske og militære ledelse av riket. Keisertittelen var arvelig og lå til den prøyssiske konge. Keiseren tilsatte og avskjediget kansleren, som vanligvis også var Preussens ministerpresident og leder av Forbundsrådet. Regjeringen besto av kansleren og statssekretærene. Statssekretærene var likevel ikke ansvarlige politikere, men embetsmenn underordnet kansleren. De embetene som statssekretærene styrte, er i stor grad er videreført i dagens departementer.[2]

WeimarrepublikkenRediger

Da keiser Vilhelm II abdiserte etter første verdenskrig, ble monarkiet borte med ham. Keiserrikets siste kansler Max von Baden overlot 9. november 1918 kanslerembetet til Friedrich Ebert (SPD). Ebert etablerte det såkalte Folkerepresentantenes råd, som innledningsvis besto av en koalisjon mellom SPD og det radikale USPD. Etter en splittelse romjulen 1918, regjerte SPD alene. I januar 1919 ble det avholdt valg i Tyskland, og i februar samme år overtok regjeringen Scheidemann. I august 1919 ble en grunnlovsgivende forsamling avholdt i Weimar. Forsamlingen vedtok Weimarforfatningen, som ble grunnlaget for en ny tysk stat, den såkalte Weimarrepublikken.

Weimarrepublikken ble i løpet av sine 14 år, styrt av 16 regjeringer. Republikken ble utsatt for press, både fra det radikale venstre, og fra det ekstreme høyre. Fra 1924 opplevde landet relativt stabile forhold, men den verdensomspennende økonomiske krise i 1929, førte igjen til fattigdom og fortvilelse. Nok en gang ble staten utsatt for kraftige angrep fra de politiske ytterfløyene, men uten at regjeringen klarte å løse problemene. Fra 1930 ble parlamentarismen i praksis satt ut av kraft. Regjeringene var fra Heinrich Brünings første regjering, ikke lenger avhengige av parlamentets, men av presidentens tillit. Landet hadde fått såkalte presidialregjeringer.

Det tredje rikeRediger

I 1933 overtok regjeringen Hitler, og i løpet av de neste 20 månedene hadde Hitler ved sin Machtergreifung etablert et nasjonalsosialistisk diktatur.

Fra 1945 til 1990Rediger

Det allierte kontrollrådetRediger

 
De øverstkommanderende for de allierte styrker og ledere for kontrollrådet, var generalene Bernhard Montgomery, Dwight D. Eisenhower, Georgij Zjukov og general Jean de Lattre de Tassigny

De tyske stridskreftene under andre verdenskrig, kapitulerte betingelsesløst 8. og 9. mai 1945.[3] Men det skulle vare helt til juni samme år før de fire allierte seiersmaktene, USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, erklærte etableringen av Det allierte kontrollrådet.

Kontrollrådet skulle ha myndighet landets regjering, og besto av de øverstkommanderende for de allierte styrker. Det meste av arbeidet falt likevel på koordineringsutvalget av militærguvernører.

Det tyske territoriet var etter okkupasjonen delt i fire soner, individuelt administrert av hver og en av de fire allierte okkupasjonsmaktene. Berlin ble som et særtilfelle, også oppdelt i fire soner, fordelt mellom de samme statene.

Kontrollrådet var den høyeste myndighet over hele det tyske territorium. I 1948 brøt imidlertid Sovjetunionen samarbeidet, og kontrollrådet opphørte å fungere.

I øst: SMAD og DDRRediger

Den sovjetrussiske okkupasjonssone ble administrert av Sowjetische Militäradministration in Deutschland, forkortet SMAD (Den sovjetiske militæradministrasjon i Tyskland).[3] I 1947 opprettet SMAD Deutsche Wirtschaftskommisjon (DWK), med koordineringsansvar for flere nasjonale forvaltningsorganer. DWK ble dermed et regjeringsliknende organ.[4]

Den senere DDRs regjering, utgikk fra blant annet Deutsche Wirtschaftskommission og Deutsche Verwaltungen des Innern, en forløper til Stasi.[5] Regjeringen ble fra 1950 (offisielt 1954) kalt ministerråd, og endret siden flere ganger sin organisasjon. Fra 1971 overtok Staatsrat flere regjeringsfunksjoner.

I november 1989 falt Berlinmuren, og borgerne i de to tyske statene, kunne reise fritt over den tysk-tyske grense. Valget i DDR i mars 1990 var det første demokratiske valg til Folkekammeret som var DDRs parlament. Etter valget tiltrådte Lothar de Maizières regjering. Senere samme år vedtok Folkekammeret at DDR skulle gjenforenes med Forbundsrepublikken Tyskland.

I vest: Den allierte høykommisjon og Forbundsrepublikken TysklandRediger

 
Den allierte høykommisjon ble etter bruddet med Sovjetunionen i 1948, de vestalliertes øverste myndighet i Tyskland. Deres hovedkvarter var Petersberg ved Bonn.

Den allierte høykommisjon var fra september 1949 til mai 1955, den øverste ledelse for vestmaktenes okkupasjon av Vest-Tyskland. Militærguvernørene fra kontrollrådet, ble erstattet med høykommissærer.

Forbundsrepublikken Tyskland ble etablert i 1949, ved vedtakelsen av Grundgesetz. Staten ble etablert innenfor grensene av okkupasjonssonene til USA, Storbritannia og Frankrike (Vest-Tyskland). Den nye staten fikk vesentlige selvstendige rettigheter, men fra 1955 var landet helt fritt.

Tysklands gjenforeningRediger

Den såkalte to-pluss-fire-avtalen, ble inngått mellom BRD og DDR (de to) og USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen (de fire) i 1990. Ved avtalen ga seiersmaktene etter andre verdenskrig, det samlede Tyskland full statlig suverenitet.[6] Tysklands gjenforening ble deretter gjennomført samme år.

ListenRediger

Det tyske rike 1848–1849Rediger

Regjering Bilde Ministerpresident Statsoverhode

Riksforstander

Leiningen

fra 15. juli til 6. september 1848[3]

  Karl zu Leiningen

fra 5. august 1848[7]

Erkehertug Johann av Østerrike
Schmerling

fra 19 september til 15. desember 1848[8]

  Anton von Schmerling
Gagern

fra 17. desember 1848 til 10. mai 1849[3]

  Heinrich von Gagern
Grävell

fra 16. mai til 3. juni 1849[3]

  Maximilian Grävell
Berleburg

fra 3. juni til 20. desember 1849[3]

  August Ludwig zu Sayn-Wittgenstein-Berleburg

Det tyske keiserrike (1871–1918)Rediger

Regjering Rikskansler Periode Statsoverhode

Keiser

Bismarck   Otto von Bismarck 1871–1890   Vilhelm I

(1871-1888)

  Fredrik III

(1888)

  Vilhelm II

(1888-1918)

Caprivi   Leo von Caprivi 1890–1894   Vilhelm II
Hohenlohe-Schillingfürst   Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 1894–1900
Bülow   Bernhard von Bülow 1900–1909
Bethmann Hollweg   Theobald von Bethmann Hollweg 1909–1917
Michaelis   Georg Michaelis 1917
Hertling   Georg von Hertling 1917-1918
Baden   Maximilian von Baden 1918

Weimarrepublikken (1919–1933)Rediger

Etter novemberrevolusjonen i 1918
Regjering Leder Partier Periode Statsoverhode

Rikspresident

Folkerepresentantenes råd   Friedrich Ebert SPD, USPD 1918–1919 Ingen
Etter valget av nasjonalforsamling 19. januar 1919
Regjering Rikskansler Partier Periode
Scheidemann   Philipp Scheidemann SPD, DDP, ZENTRUM
(Weimarkoalisjonen)
1919   Friedrich Ebert

(1919-1925)

Bauer   Gustav Bauer 1919–1920
Müller I   Hermann Müller 1920
Fehrenbach   Konstantin Fehrenbach 1920–1921
Wirth I   Joseph Wirth 1921
Wirth II Joseph Wirth DZP, SPD, DDP, BBB 1921–1922
Cuno   Wilhelm Cuno DDP, DVP, DZP, BVP 1922–1923
Stresemann I   Gustav Stresemann DVP, SPD, DZP, DDP 1923
Stresemann II Gustav Stresemann
Marx I   Wilhelm Marx DZP, DVP, DDP 1923–1924
Marx II Wilhelm Marx 1924
Luther I   Hans Luther DVP, DDP, DZP, BVP, DNVP 1925
  Paul von Hindenburg

(1925-1934)

Luther II Hans Luther DVP, DDP, DZP, BVP 1926
Marx III   Wilhelm Marx DZP, DDP, DVP, BVP 1926
Marx IV Wilhelm Marx DZP, DNVP, DVP, BVP 1927–1928
Müller II   Hermann Müller SPD, DVP, DDP, DZP 1928–1930
Regjeringene Brüning, Papen og Schleicher regjerte med støtte fra republikkens president, ikke parlamentet. Det samme gjaldt også Adolf Hitlers regjering inntil Hindenburgs død i 1934. Disse regjeringene kalles derfor gjerne for presidialregjeringer.[9]
Brüning I   Heinrich Brüning Presidialregjeringer 1930–1931
Brüning II Heinrich Brüning 1931–1932
Papen   Franz von Papen 1932
Schleicher   Kurt von Schleicher 1932–1933
Hitler   Adolf Hitler 1933–1945

Det tredje rike (1933–1945)Rediger

Det nasjonalsosialistiske diktatur
Regjering Kansler Partier Periode Statsoverhode

(Fører)

Hitler (Fra 2. august 1934 Fører og Rikskansler.)[10]   Adolf Hitler Diktaktur, NSDAP 1933–1945 Adolf Hitler
Goebbels   Joseph Goebbels 1945
Krosigk   Lutz Schwerin von Krosigk 1945

Den amerikansk-britiske bisonenRediger

Regjering Partier Periode
Direktorium des Ersten Wirtschaftsrates   CDU, CSU 22. juli 1947 – 10. mars 1948
Oberdirektor
Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates
Pünder
  Hermann Pünder
(CDU)
CDU, CSU 10. mars 1948 – 20. september 1949

Forbundsrepublikken TysklandRediger

Regjering Forbundskansler Partier Periode Statsoverhode

(Forbundspresident)

Adenauer I   Konrad Adenauer (CDU) CDU, CSU, FDP, DP 20. september 1949 – 20. oktober 1953   Theodor Heuss

(1949-1959)

Adenauer II Konrad Adenauer (CDU) CDU, CSU, FDP, DP, GB/BHE 20. oktober 1953 – 29. oktober 1957
Adenauer III Konrad Adenauer (CDU) CDU, CSU, DP 29. oktober 1957 – 14. november 1961
  Heinrich Lübke

(1959-1969)

Adenauer IV Konrad Adenauer (CDU) CDU, CSU, FDP 14. november 1961 – 13. desember 1962
Adenauer V Konrad Adenauer (CDU) CDU, CSU, FDP 14. desember 1962 – 11. oktober 1963
Erhard I   Ludwig Erhard (CDU) CDU, CSU, FDP 17. oktober 1963 – 26. oktober 1965
Erhard II Ludwig Erhard (CDU) CDU, CSU, FDP 26. oktober 1965 – 30. november 1966
Kiesinger   Kurt Georg Kiesinger (CDU) CDU, SPD, CSU 1. desember 1966 – 21. oktober 1969
Brandt I   Willy Brandt (SPD) SPD, FDP 22. oktober 1969 – 15. desember 1972   Gustav Heinemann

(1969-1974)

Brandt II Willy Brandt (SPD) SPD, FDP 15. desember 1972 – 16. mai 1974
Schmidt I   Helmut Schmidt (SPD) SPD, FDP 16. mai 1974 – 14. desember 1976   Walter Scheel

(1974-1979)

Schmidt II Helmut Schmidt (SPD) SPD, FDP 16. desember 1976 – 4. november 1980
  Karl Carstens

(1979-1984)

Schmidt III Helmut Schmidt (SPD) SPD, FDP 6. november 1980 – 1. oktober 1982
Kohl I   Helmut Kohl (CDU) CDU, CSU, FDP 4. oktober 1982 – 29. mars 1983
Kohl II Helmut Kohl (CDU) CDU, CSU, FDP 30. mars 1983 – 11. mars 1987
  Richard von Weizsäcker

(1984-1994)

Kohl III Helmut Kohl (CDU) CDU, CSU, FDP 12. mars 1987 – 18. januar 1991
Kohl IV Helmut Kohl (CDU) CDU, CSU, FDP 18. januar 1991 – 17. november 1994   Roman Herzog

(1994-1999)

Kohl V Helmut Kohl (CDU) CDU, CSU, FDP 17. november 1994 – 26. oktober 1998
Schröder I   Gerhard Schröder (SPD) SPD, Bündnis 90/Die Grünen 27. oktober 1998 – 22. oktober 2002
  Johannes Rau

(1999-2004)

Schröder II Gerhard Schröder (SPD) SPD, Bündnis 90/Die Grünen 22. oktober 2002 – 18. oktober 2005
  Horst Köhler

(2004-2010)

Merkel I   Angela Merkel (CDU) CDU, SPD, CSU 22. november 2005 – 28. oktober 2009
Merkel II Angela Merkel (CDU) CDU, CSU, FDP 28. oktober 2009 – 17. desember 2013
  Christian Wulff

(2010-2012)

  Joachim Gauck

(2012- 2017)

Merkel III CDU/CSU, SPD 17. desember 2013 –18. mars 2017
Merkel IV CDU/CSU, SPD 19. mars 2017 –   Frank-Walter Steinmeier

(2017–)

ReferanserRediger

  1. ^ «ADB:Schmerling, Anton Ritter von». Allgemeine Deutsche Biographie. «Hierauf begab sich der kaiserliche Prinz in die Bundesversammlung, um deren Huldigung und die Üebertragung ihrer verfassungsmäßigen Befugnisse auf die provisorische Centralgewalt entgegenzunehmen.» 
  2. ^ Arnulf Scriba. «Das Reich». Deutsches Historisches Museum, Berlin. «Dem Reichskanzler waren die Staatssekretäre als Leiter der verschiedenen Reichsämter unterstellt. Der Reichskanzler war nur dem Kaiser verantwortlich, nicht dem Reichstag.» 
  3. ^ a b c d e f Senat, Bundesverfassungsgericht, 2. (26. oktober 2004). «Bundesverfassungsgericht - Entscheidungen - Entschädigungslose Enteignungen durch besatzungshoheitliche Bodenreform in der ehemaligen Sowjetischen Besatzungszone zwischen 1945 bis 1949 sind mit Verfassungsrecht, Völkerrecht und EMRK vereinbar - keine Pflicht zur Rückgabe des entschädigungslos entzogenen Eigentums». www.bverfg.de (tysk). Besøkt 10. november 2016. 
  4. ^ «SMAD-Befehle». «Befehl Nr. 138» 
  5. ^ «Bundesarchiv - Behördengeschichte DDR». www.bundesarchiv.de. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 18. oktober 2016. 
  6. ^ Petschow, Annabelle. «Zwei-plus-Vier-Vertrag». Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. 
  7. ^ «Mitglieder des Reichsministeriums» (PDF). Bundesarchiv. Arkivert fra originalen (PDF) 18. oktober 2014. 
  8. ^ «Bundesarchiv - Behördengeschichte DDR». www.bundesarchiv.de. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 18. oktober 2016. 
  9. ^ Rebekka von Mallinckrodt (2015). «Präsidialkabinette». Deutsches Historisches Museum, Berlin. 
  10. ^ Daniel Wosnitzka (2015). «Adolf Hitler 1889-1945». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 15. januar 2018. «2. August: Reichspräsident Hindenburg stirbt. Hitler vereinigt die Ämter von Reichspräsident und Reichskanzler in seiner Person und führt den Titel "Führer und Reichskanzler". Die Reichswehr, aus der 1935 die Wehrmacht hervorgeht, wird auf ihn persönlich vereidigt.»