Karl Carstens

tysk politiker
Karl Carstens
Bundesarchiv B 145 Bild-F040153-0032, Bonn, Pressekonferenz CDU-Vorstand, Carstens.jpg
Født14. desember 1914[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BremenRediger på Wikidata
Død30. mai 1992[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (77 år)
MeckenheimRediger på Wikidata
Gravlagt Riensberg gravlundRediger på Wikidata
Ektefelle Veronica CarstensRediger på Wikidata
Utdannet ved Yale Law School, Ludwig-Maximilians-Universität München, Universität zu KölnRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist
Parti CDU
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SturmabteilungRediger på Wikidata
Utmerkelser
16 oppføringer
Æresborger av Berlin, Den bayerske fortjenstorden, storkorset av Isabella den katolskes orden, Karlsprisen (1984)[6], Hanns Martin Schleyer-prisen (1986), Jamaicaordenen[7], storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1979), storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester, æresborger av Bonn, storkors av Kristusordenen[8], storoffiser av Kristusordenen[8], storkjede av Santiago av sverdets orden[8], Lucius D. Clay Medal (1986), storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1976)Rediger på Wikidata
Tysklands president
19791984
ForgjengerWalter Scheel
EtterfølgerRichard von Weizsäcker
Signatur
Karl Carstensʼ signatur

Karl Carstens (født 14. desember 1914 i Bremen, død 30. mai 1992 i Meckenheim) var en tysk konservativ politiker (CDU). Han var Forbundsrepublikken Tysklands president fra 1979 til 1984.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Etter Abitur i 1933 studerte han jus og statsvitenskap i Frankfurt am Main, Dijon (Frankrike), München, Königsberg og Hamburg, hvor han i 1936 tok den første og i 1939 den andre juridiske statseksamen. Han ble medlem av SA i 1933 og meldte seg inn i NSDAP av karrièregrunner i 1940. I 1938 ble han dr. jur. Han deltok som soldat under krigen, og virket deretter som advokat. I 1949 tok han dessuten en LL.M.-grad ved Yale University i USA.

KarriereRediger

Han arbeidet som rådgiver for senatet i Bremen frem til 1953, og var tilknyttet universitetet i Köln, hvor han tok sin habilisasjon i 1952. I 1954 trådte han inn i den tyske utenrikstjenesten. Han var fast representant ved Europarådet i Strasbourg frem til 1955, og var deretter ved ministeriet i Bonn, hvor han ledet avdelingen for Vest-Europa. I 1960 ble han professor i stats- og folkerett ved universitetet i Köln. Mellom 1970 og 1972 ledet han Forschungsinstitut der Deutschen Gesellschaft für Auswärtiges Politik i Bonn.

I 1955 ble han medlem av CDU. Han var statssekretær i utenriksministeriet fra juli 1960 til desember 1966, og deretter frem til 1968 statssekretær i forsvarsministeriet. Fra 1968 til 1969 var han som statssekretær sjef for kanslerkontoret. Mellom 1972 og 1979 var han medlem av det tyske parlamentet. Fra mai 1973 til oktober 1976 var han formann for CDU/CSU-fraksjonen. Etter de føderale valgene i 1976 ble han valgt til forbundsdagspresident. 23. mai 1979 ble han valgt til tysk president. Av aldersgrunner avsto han fra en andre periode og ble etterfulgt i 1984 av sin partifelle baron Richard von Weizsäcker.

Carstens er bl.a. kjent for å ha fordømt forfatteren Heinrich Böll for å være en tilhenger av venstreekstrem terrorisme (særlig RAF).

Han var gift med legen Veronica Prior.

ÆresbevisningerRediger

1979 fikk han Karlsprisen fra byen Aachen,[9] og ble dessuten æresborger av Bonn, Berlin samt universitetet i Köln. I 1987 mottok han Hanns Martin Schleyer-prisen og Humboldt-selskapets gullmedalje. I 1990 mottok han gullmedaljen fra Fondation Jean Monnet pour l'Europe samt den Europeiske Karlsprisen fra Sudetendeutsche Landsmannschaft.

SkrifterRediger

  • Der gutgläubige Erwerb von Pfandrechten an Grundstücksrechten, diss., 1938
  • Grundgedanken der amerikanischen Verfassung und ihre Verwirklichung, habilisasjon, 1952/54
  • Das Recht des Europarates, 1956
  • Politische Führung – Erfahrungen im Dienst der Bundesregierung, 1971
  • Deutsche Gedichte (red.), 1983
  • Erinnerungen und Erfahrungen, 1993

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger