Åpne hovedmenyen

Rat der Volksbeauftragten

utøvende makt under Novemberrevolusjonen
Rat der Volksbeauftragten mens regjeringen ennå var samlet. Fra venstre: Emil Barth (USPD), Otto Landsberg (SPD), Friedrich Ebert (SPD), Hugo Haase (USPD), Wilhelm Dittmann (USPD), Philipp Scheidemann (SPD)
Regjeringen etter 29. desember 1918. Fra venstre: Otto Landsberg, Philipp Scheidemann, Gustav Noske, Friedrich Ebert, Rudolf Wissell.

Rat der Volksbeauftragten (norsk: Folkerepresentantenes råd) var en overgangsregjering i Tyskland, fra 10. november 1918 til riksdagsvalget 19. januar 1919. Regjeringen som ble ledet av Friedrich Ebert, SPD støttet seg i utgangspunktet på en koalisjon mellom SPD og USPD. Koalisjonen ble oppløst i romjulen 1918, og SPD regjerte deretter videre alene, til etter riksdagsvalget.

Innhold

KoalisjonenRediger

Novemberrevolusjonen i Tyskland 1918 kulminerte med at rikskansler Max von Baden den 9. november, kunngjorde keiseren Vilhelm IIs avgang. Deretter oppnevnte Baden SPDs leder Friedrich Ebert som sin etterfølger.[1] SPD hadde den største gruppen i Riksdagen og dannet 10. november regjering med det venstreradikale USPD.[2] USPD hadde da måttet oppgi sitt krav om å etablere et proletariatets diktatur i Tyskland.

Etter avtalen om våpenhvilen i Compiègneskogen 11. november 1918 ble demobiliseringen av de tyske troppene en av regjeringens hovedoppgaver. Regjeringspartiet SPDs mål var å innkalle en grunnlovsgivende forsamling gjennom et alminnelig valg. USPD derimot, gikk inn for umiddelbar og total omveltning av samfunnet, både økonomisk og sosialt. Partiet gikk inn for et system der de lokale råd styrte i en form for direkte demokrati (tysk: Rätesystem). Partiets slagord var All makt til rådene (Alle Macht den Räten).

Splittelse etter juleopprøretRediger

Julaften 1918 kom det til et væpnet sammenstøt mellom på den ene side venstreradikale Volksmarinedivision, og på den annen side regulære styrker som støttet Rat der Volksbeauftragten. Regjeringens styrker var innkalt i medhold av den såkalte Ebert-Groener-pakten. Marinesoldatene som opprinnelig var kommet til Berlin for å beskytte regjeringen, var blitt beordret ut av byen. Samtidig ble de nektet lønn. Marinesoldatene som var støttet av et stort antall arbeidere, nedkjempet de uerfarne frontsoldatene, og regjeringen måtte akseptere deres lønnskrav.

USPD ble identifisert med marinesoldatenes harde inngripen, som resulterte i store dødstall.[3] Frontsoldatene mistet 56 mann, mot marinesoldatenes 11 døde. Den politiske konsekvens av konflikten ble at USPD måtte gå ut av regjeringen. Inn i regjeringen kom 29. desember 1918, Gustav Noske og Rudolf Wissell, begge fra SPD.

SPDs mindretallsregjeringRediger

Gustav Noske inngikk på vegne av regjeringen, en avtale med frikorpsene om beskyttelse (zum Schutz der Heimat) mot indre fiender.[4][5] Under det såkalte Spartakistopprøret i januar 1919, kulminerte striden mellom tilhengerne av et parlamentarisk system og de revolusjonære. Regjeringen satte frikorpsene inn mot opprørerne, som løste sin oppgave med stor brutalitet.[6] De hardeste trefningene fant sted 8. januar 1919, og de revolusjonære gruppene ble tilføyd et avgjørende nederlag før valget. I dagene som fulgte, fortsatte regjeringstropper og frikorpsene med såkalte opprenskningsaksjoner mot revolusjonære. Blant disse aksjonene var mordene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg.

SammensetningRediger

Rat der Volksbeauftragten
Bilde Navn Tiltredelse Fratreden Parti
  Friedrich Ebert 10. november 1918 11. februar 1919 SPD
  Hugo Haase 29. desember 1918
USPD
  Philipp Scheidemann 11. februar 1919 SPD
Wilhelm Dittmann 29. desember 1918 USPD
Emil Barth USPD
Otto Landsberg 11. februar 1919 SPD
  Gustav Noske 29. desember 1918 SPD
Rudolf Wissell SPD

ReferanserRediger

  1. ^ Gerhard Altmann. «Der Rat der Volksbeauftragten». LeMO - Deutsches Historisches Museum, Berlin. 
  2. ^ Meining, Peter (1995). Glossar zur neueren deutschen Geschichte: tysk 1. [Oslo]: Folkets brevskole, Fjernundervisning. s. 12. 
  3. ^ Arnulf Scriba. «Die Weihnachtskämpfe 1918». Deutsches Historisches Museum, Berlin. 
  4. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 24. august 2016. 
  5. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de. Besøkt 24. august 2016. 
  6. ^ Arnulf Scriba (1. september 2014). «Der Januaraufstand 1919». Deutsches Historisches Museum, Berlin.