Rudolf Wissell
Rudolf Wissell (også Rudolf Wissel, født 8. mars 1869 i Göttingen, død 13. desember 1962 i Berlin) var en tysk politiker (SPD). Han hadde sine verv under Weimarrepublikken, deriblant som næringsminister og arbeidsminister.
| Rudolf Wissell | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 9. mars 1869[1] Göttingen[2] | ||
| Død | 13. des. 1962[3][4][1] (93 år) Berlin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Rudolf Wissell[5] | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Æresborger av Berlin Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Rudolf Wissell var sønn av en overstyrmann. Han gikk på Bürgerschule i Bremen fra 1876 til 1883. Frem til 1887 ble han utdannet til dreier og maskinbygger.
Maskinarbeider rediger
Wissell begynte som maskinbygger, først i Bremen og deretter til 1901 ved Kaiserliche Torpedowerkstatt, og så hos Bohn und Kähler i Kiel. I 1888 ble han formann for Fachverein der Schlosser und Maschinenbauer, som han i 1890 inkorporerte i Deutscher Metallarbeiter-Verband. Samme året giftet han seg, Av hans ekteskap utgikk det fem barn, derav også Rudolf Wissell jun.
Politiker rediger
Våren 1918 ble han etter en oppsiktsvekkende valgseier over en uavhengig motkandidat i Den tyske riksdag innsatt som representant for valgkretsen Niederbarnim og etterfølger etter den rett før avdøde riksdagsmannen Arthur Stadthagen. Etter revolusjonen inntrådte Wissell ved skismaet mellom uavhengige og majoritetssosialister i folkombudsmennenes råd den 29. desember 1918 og overtok ledelsen av de sosialpolitiske anliggender.
Den 13. februar 1919 ble han rikshusholdningsminister i ministeriet Philipp Scheidemann, gikk 21. juni samme år over i Gustav Bauers ministerium og avgikk med den 1. oktober 1919. Han ble deretter sekretær i Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund og 1924 meglingsmann i arbeisstvister i Stor-Berlin. Han var 1919-20 medlem av nasjonalforsamlingen og var 1920-33 medlem av Weimarrepublikkens tyske riksdag. Han var også riksarbeidsminister i Hermann Müllers ministerium 1928-30.
Nasjonalismens tid og etterkrigstiden (1933 til 1962) rediger
Etter Adolf Hitlers Machtergreifung i 1933 ble Wissell som prominente sosialdemokrat gortrengt fra det offentlige liv. Han satt fengslet i to år, hans riksdagsmandat ble fratatt ham i juni 1933. Deretter levde han tilbaketrukket i Berlin til 1945.
Etter 1945 deltok Wissell med gjenoppbyggelsen av SPD i Berlin. Han motsatte seg skarpt en sammenslåelse av SPD og KPD. Senere i livet fikk han en rekke æresbevisninger. I 1949 ble han gjort til æresborger av Berlin, og i 1954 tildelt Großes Bundesverdienstkreuz mit Stern und Schulterband.
Skrifter rediger
- Der alten Steinmetzen Recht und Gewohnheit, Verlag des Zentralverbandes der Steinarbeiter Deutschlands, Leipzig 1927.
- Des alten Handwerks Recht und Gewohnheit, 2 Bände, Ernst Wasmuth Verlag, Berlin 1929.
- Der soziale Gedanke im alten Handwerk, Verlag Reimar Hobbing, Berlin 1930.
Referanser rediger
- ^ a b Discogs, Discogs artist-ID 2133382, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ verkets språk tysk, library.fes.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001490, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id wissell-rudolf[Hentet fra Wikidata]
- ^ Biografisches Handbuch der Berliner Stadtverordneten und Abgeordneten 1946-1963, side(r) 280[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Eckhard Hansen, Florian Tennstedt (utg.) o. a.: Biographisches Lexikon zur Geschichte der deutschen Sozialpolitik 1871 bis 1945. Band 2: Sozialpolitiker in der Weimarer Republik und im Nationalsozialismus 1919 bis 1945. Kassel University Press, Kassel 2018, ISBN 978-3-7376-0474-1, S. 219 f. (Online, PDF; 3,9 MB).
- Michael Schneider: Rudolf Wissell (1869–1962). Sozialpolitische Portraits. I: Vierteljahresschrift für Sozialrecht. 6, 1978, 1/2, S. 165–182, online (PDF; 1,13 MB).