Ulrich von Brockdorff-Rantzau
| Ulrich von Brockdorff-Rantzau | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. mai 1869[1][2][3][4] Schleswig | ||
| Død | 8. september 1928[1][3][4] (59 år) Berlin[5] | ||
| Utdannet ved | University of Neuchâtel, Humboldt-Universität zu Berlin, Universitetet i Leipzig, Albert-Ludwigs-Universität | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, jurist | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Ulrich von Brockdorff-Rantzau (født 29. mai 1869 i Schleswig, død 8. september 1928 i Berlin) var en tysk greve, diplomat og politiker (partiløs). Han var statssekretær, senere minister, og dermed leder av utenriksdepartementet fra 1918 til 1919.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Ulrich von Brockdorff-Rantzau stammet på farssiden fra adelsslekten Rantzau og på morssiden fra adelsslekten Brockdorff, begge fra gammel sclesvig-holsteinsk adel. Slekten Rantzau kan sdpores tilbake til 1100-tallet. Fire feltmarskalker er blant diplomatens aner. Den viden omreiste Johann Rantzau var stattholder i Danmark og bivånet Martin Luthers opptreden i Riksdagen i Worms, noe som gjorde man til en reformatorens tilhenger. Daniel Rantzau, som kjempet for Danmark mot svenskene og derfor ble besunget av nasjonaldikteren Oehlenschläger, gikk ved dette også inn i historien. Hans mest berømte ane var stattholderen Heinrich Rantzau, som assisterte tre danske konger og forvaltet flere hertugsommer, for eksempel Schleswig-Holstein, Wellingsbüttel og Wandsbeck. Videre eide han 6.300 bøker og var kunstsamler og forfatter. I Versailles skuet en annen slektning ned på Ulrich von Brockdorff-Rantzau da han deltok i forhandlingene etter første verdensskrig; det var portrett av den franske marskalk Josias Rantzauh.
Ulrich mistet faren, regjeringsassessoren Hermann Graf zu Rantzau, i 1872 - han var bare 32 ved sin død.
Hans storonkel på morssiden, Ludwig Ulrich Hans Baron von Brockdorff (født 1806; død 1875), en tidligere dansk sendemann i Berlin, Madrid og Lisboa, og hans hustru Cäcilie, hvis eneste barn døde i 1866, adopterte i 1873 den foreårige Ulrich, som fikk dobbeltnavnet Brockdorff-Rantzau. Fra adoptivforeldrene arvet han landgodstet Annettenhöh ved Schleswig.
StudierRediger
Rantzau studerte jus i Neuchâtel og Freiburg im Breisgau, og ble dr. jur. i 1891.[6]
Diplomatisk og politisk karriereRediger
Mellom 1891 og 1893 tjenestegjorde han i den prøyssiske hæren, og ble dimittert som sekondløytnant etter å ha blitt skadet. Han trådte deretter inn i utenrikstjenesten. Fra 1897 til 1901 var han sekretær ved ambassaden i St. Petersburg. I 1901 ble han forflyttet til Wien. Mellom 1909 og 1912 var han tilknyttet generalkonsulatet i Budapest. I 1912 ble han gesandt til Danmark.
Fra 1918 var han statssekretær og leder av utenriksdepartementet, og fra februar 1919 til juni samme år, med tittelen utenriksminister i Philipp Scheidemanns regjering.[7] Brockdorff-Rantzau ledet den tyske delegasjonen under fredsforhandlingene i Paris, og som til slutt resulterte i Versaillestraktaten. De alliertes motforslag 20. juni 1919 betegnet han som diktat, og nektet å underskrive. Hele regjeringen Scheidemann gikk deretter av.[6]
I september 1922 ble von Brockdorff-Rantzau utnevnt til tysk sendemann i Moskva og deltok deretter i de forhandlinger som i oktober 1925 førte til den tysk-russiske handelsavtale og i april 1926 til den tysk-russiske vennskapsavtale.
I 1920 utgav Brockdorff-Rantzau under tittelen Dokumente en samling av sine programuttalelser fra sin tid som utenriksminister.
ReferanserRediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Ulrich Graf von Brockdorff Rantzau, biography/Ulrich-Graf-von-Brockdorff-Rantzau
- ^ Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Ulrich Brockdorff-Rantzau, brockdorff-rantzau-ulrich
- ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Ulrich von Brockdorff-Rantzau, w65f0sk0
- ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
- ^ a b LeMO - Deutsches Historisches Museum. «Ulrich Graf Brockdorff-Rantzau 1869-1928». Besøkt 10. desember 2015.
- ^ «Brockdorff-Rantzau, Ulrich (Karl Christian) Graf von». Das Bundesarchiv.
| Forgjenger: Wilhelm Solf |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Hermann Müller |