Heinrich Lübke

tysk politiker
Heinrich Lübke
Bundesarchiv Bild 146-1994-034-22A, Heinrich Lübke.jpg
Født14. oktober 1894
Sundern
Død6. april 1972 (77 år)
Bonn
GravlagtSundern
Ektefelle Wilhelmine Lübke
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Beskjeftigelse Politiker
Parti Deutsche Zentrumspartei, Christlich Demokratische Union
NasjonalitetTyskland
Språktysk
Livssynkatolisisme
Medlem avK. D. St. V. Ascania Bonn
Utmerkelser Æresborger av Berlin, Rajamitrabhornordenen, stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Harnack-medaljen
Ernærings-, landbruks- og forbrukerbeskyttelsesminister
1953-1959
ForgjengerWilhelm Niklas
EtterfølgerWerner Schwarz
Tysklands president
1959–1969
ForgjengerTheodor Heuss
EtterfølgerGustav Heinemann

Heinrich Lübke (født 14. oktober 1894 i Enkhausen i Sauerland i Westfalen, død 6. april 1972 i Bonn) var en tysk politiker (Deutsche Zentrumspartei, CDU). Han var landbruksminister fra 1953 til 1959 og Tysklands president fra 1959 til 1969.[1]

Innhold

Lov og virkeRediger

Bakgrunn, tidlig livRediger

Lübke kom fra trange kår i Westfalen.[trenger referanse] Han var sønn av en skomaker og bonde fra Sauerland, og ble utdannet landmåler.[2] Han meldte seg til det militære og deltok i første verdenskrig som soldat, og avanserte til løytnants grad.

Etter å ha virket fra 1923 i [[Berlin] for en pressgruppe som representerte småbønders interesser, ble han i 1930 medlem av det katolske Zentrumspartei.

Politisk virkeRediger

I april 1932 ble han innvalgt for Zentrum i den prøyssiske Landdagen. Men etter den nazistiske maktovertakelsen i 1933 og påfølgende oppløsning av Zentrumspartei, ble Lübke anklaget for misbruk av offentlige midler.[trenger referanse] Han ble satt i fengsel, men løslatt etter 20 måneder da det ikke kunne fremlegges fakta som støttet de politisk motiverte anklagene.[trenger referanse]

ByggeprosjekterRediger

I 1937 fikk han en stilling i et boligbyggeselskap (Wohnungsbaugesellschaft), og derfra gikk han i 1939, rett før andre verdenskrigs utbrudd, over til et bygningsingeniørfirma ledet av arkitekten Walter Schlempp. Her ble han lagt merke til av Albert Speer og han fikk ansvar for noen større byggeprosjekter knyttet til Speers departement. Ett av disse var utvidelsen av Heeresversuchsanstalt Peenemünde (HVP) i Peenemünde, og flyvåpenets forskningssenter (Erprobungsstelle der Luftwaffe) i Peenemünde-West.[2]

Politiker i etterkrigstidenRediger

Etter krigen vendte Lübke tilbake til politikken, og ble medlem av det vest-tyske partiet CDU. Han ble landbruksminister i Nordrhein-Westfalen i 1947.

I 1953 utnevnte Konrad Adenauer ham til føderal landbruksminister i Bonn.[2]

 
Lübke med Kabinett V - Adenauer

ForbundspresidentRediger

Han ble utvalgt av Adenauer som kandidat til den hovedsakelig seremonielle stilling som forbundspresident, vel for å sikre at Adenauers politiske planer ikke ble forstyrret av noen sterk egenrådige person i denne stilling.[trenger referanse] Lübke beseiret SPD-kandidaten Carlo Schmid og FDP-kandidaten Max Becker ved forbundspresidentvalget i 1959.

 
Lübke med Kenyas president Jomo Kenyatta og hans sønn Uhuru
 
Frimerke under hans embedsperiode

Lübkes status som tidligere politisk fange under nasjonalsosialistenes styre var ham til gangs, og det var ikke før i 1966 at det fremkom anklager mot ham fra kilder med utgangspunkt i DDR at han i det minste hadde vært oppmerksom på at ble benyttet slavearbeidere under de byggeprosjekter han senere hadde ansvar for.[trenger referanse] Bygningsplaner med hans signatur over barakker som skulle oppsettes i konsentrasjonsleirer ble fremlagt for å intimere at han hadde et medansvar, men dette ble avvist i Vest-Tyskland som østtysk propaganda.[2] Ikke desto mindre var dette ansett som en potensiell trussel mot presidentembedets uangripelighet, og i 1958 kunngjorde Lübke at han ville fratre det påfølgende år.[trenger referanse] Han gikk da av tre måneder før hans presidentperiode egentlig utløp.

Etter politikkenRediger

Det gikk tilbake med Lübkes helse. Hans intensjon å bo i Berlin i perioder kunne ikke virkeliggjøres. Lübke, som hadde et privat bibliotek med ca 5.000 bøker,[trenger referanse] klarte heller ikke å dyrke sine vitenskapelige hobbyer: Komparativ lingvistikk og mikrobiologi.

Hans partikamerater ignorerte ham, om ikke de direkte unngikk ham.[trenger referanse] Hans etterfølger i presidentembedet, Gustav Heinemann, holdt imidlertid kontakten. Reiser til Tenerife høsten 1969 og i juletiden 1970 og 1971 gav ingen helselindring. Progressiv cerebral sklerose ble stadig mer merkbar,og førte til språkforstyrrelser og kortvarig hukommelsestap. I retrospekt ble det klart at denne sykdommen hadde startet flere år tidligere, og dette forklarte presidentens fremtreden i den senere fase av hans embedstid.[trenger referanse] I november 1971 besøkte han sitt fødested i Enkhausen en siste gang.

Lübke døde 6. april 1972 i en alder av 77 år i Bonn.

ReferanserRediger

  1. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Heinrich Lübke». www.hdg.de. Besøkt 12. november 2016. 
  2. ^ a b c d Die Zeit: "Der Fall Lübke" (2007)

LitteraturRediger