Kroatias historie

Kroatias historie berører det geografiske området som med ulike størrelser kalles for Kroatia og den etniske folkegruppen kroater. Kroatia komme til syne som et hertugdømme på 600-tallet og deretter som et kongedømme på 900-tallet. I det neste ti århundrene forble landet en egen stat med en hersker (ban) og et eget parlament, men underkastet seg mektigere konger og keisere i ulike nabostater, hovedsakelig Ungarn og Østerrike. I perioden fra 1400-tallet til 1600-tallet var Kroatia preget av en bitter krig med Det osmanske rike. Etter å ha blitt underlagt Jugoslavia det meste av 1900-tallet oppnådde Kroatia selvstendighet i 1991.

En romantisk skildring av kroningen av kong Tomislav av Kroatia, ved Oton Ivekovic.

Kroatia før kroatene

Lokalisering av området Kroatia

Det området som er Kroatia i dag har vært befolket gjennom hele den forhistoriske tiden, helt siden steinalderen. På midten av den paleolittiske tiden levde neandertalere der. Tidlig i neolittisk tid var ulike folk og kulturer spredt over området: Starčevo-kulturen (eller Körös-kulturen etter elven Körös-ér sør for Ungarn og nord for Serbia), Vučedol-kulturen og Hvar-kulturen. Fra jernalderen er det funnet levninger etter Hallstatt-kulturen og La Tène-kulturen.

Området kommer inn i de historiske kildene med folkegruppen illyrere, en samlebetegnelse på de indoeuropeiske stammene som i antikken bosatte seg i det historiske området Illyria mellom Adriaterhavet og elven Donau. Den første kjente kongen av Illyria var Hyllus som etter sigende skal ha dødd i år 1225 f.Kr. Hans rike strakte seg fra Trieste i dagens Italia i nord og sørover til elven Vjosë i dagens Albania. Rikets hovedstad var Scodra som i dag heter Shkodër (i nordlige Albania).

Tanais-steinen med inskripsjonen Horovathos uthevet.

På 400-tallet f.Kr. bosatte et keltisktalende folkeslag seg i nordlige Kroatia, mens kysten ble befolket av grekere. Det sørlige illyriske kongedømmet Illyris var en egen stat i det området som i dag er Montenegro og Albania fram til romerne erobret området i år 168 f.Kr. Vestromerriket organiserte provinsene Pannonia og Dalmatia, men i nedgangstiden falt disse i hendene på hunerne, østgotere, og deretter til Det bysantinske riket. Forfedrene til dagens kroater, Kroatias nåværende slaviske befolkning, bosatte seg der tidlig på 600-tallet.

Den eldste bevarte referansen til Kroatia som navn, Horovathos, kan leses på to steininskripsjoner (Tanais-steinen) på gresk språk og skrift. Den er datert til en gang rundt år 200 e.Kr. og ble funnet i havnen Tanais ved Azovhavet på Krim-halvøya (i nærheten av Svartehavet). Inskripsjonen viser «Horoathos archon Tanaiton» (= «Kroat-ordfører av Tanais») og «Synodos Horouathon» (= «Konverteringen av kroatene»). Begge skrifttavlene blir i dag oppbevart på Det arkeologiske museet i St. Petersburg, Russland

Kroatene kommer til Kroatia

I folkevandringstiden på 500-tallet vandret slavere inn i sørøstlige Europa i det området som skulle bli Kroatia og ble det folket som ble kroater. På 620-tallet kom kroatene sammen med serberne til Balkan og det sørøstlige Europa i en andre slavisk innvandringsbølge. Kroatene hadde opprettet et rike i dagens sørlige Polen, men ble invitert av Østromerriket til Balkan for å drive ut avarene, en tyrkisk folkegruppe. Kroatene slo seg ned i området mellom elvene Drava og Sava og Adriaterhavet. Gjennom frankisk misjon på slutten av 600-tallet ble kroatene kristnet til romersk-katolsk kristendom. Kristningen ble fullført en gang ut på 800-tallet.

Kroatia i tidlig middelalder (fram til 925)

Moderne statue av hertug Branimir som paven anerkjente.

Kroatene organiserte seg i to hertugdømmer; hertugdømmet Pannoniatiske Kroatia (kroatisk Panonska Hrvatska, som har sitt navn etter Den pannoniske slette) i nord og hertugdømmet Kyst-Kroatia (kroatisk Primorska Hrvatska) i sør.

Den kroatiske hertugen Trpimir I, (kroatisk Knez) av Kyst-Kroatia (845–864), grunnlegger av Huset Trpimirović, drev krig mot bulgarerne, og mot bysantinske strategos ved byen Zadar med adskillig hell. Han utvidet sitt rike i øst til elven Drina. Den første innfødte kroatiske hersker som ble anerkjent av en pave var hertug Branimir som pave Johannes VIII kalte dux Croatorum i 879.

Et kuriøst trekk er at kroatene aldri ble pålagt å benytte latin i kirkelige handlinger, men isteden holdt sine gudstjenester på sitt eget språk og benyttet det glagolittiske alfabetet. Dette ble offisielt stadfestet av pave Innocent IV i 1248, og først langt senere ble det latinske alfabetet innført.

Kongedømmet Kroatia (925-1102)

Statue av Petar Krešimir i Šibenik.

Den siste kroatiske konge, Petar Svačić, ligger død igjen i fjellene i nærheten av Gvozd, 1097. Maleri av Oton Iveković.

Kroatias første konge, Tomislav (910–928) fra Huset Trpimirović, ble kronet i 925. Tomislav, rex Croatorum, forente de to tidligere kroatiske hertugdømmene og dannet en nasjon av en viss størrelse. Han beseiret den bulgarske tsar Simeon I i slaget på det bosniske høylandet. Middelalderens kroatiske kongedømme nådde sitt høydepunkt under regimet til kong Petar Krešimir IV (1058–1074).

Det kroatiske samfunnet gikk gjennom betydelige endringer i løpet av 900-tallet. De lokale ledere, župani, ble erstattet av kongens vasaller som tok landområdene fra de tidligere jordeierne, og således innførte en form for føydalt system. De tidligere mer eller mindre frie bøndene ble livegne og opphørte å tjenestegjøre som soldater, noe som på sikt bidro til å minske Kroatias militære styrke.

Den kroatiske kongeætten døde ut på slutten av 1000-tallet i slaget ved Gvozd-fjellene da kong Petar Svačić, den siste av de innfødte kongene i Kroatia, ble drept i kamp mot hæren til kong Koloman av Ungarn. Kroatene anerkjente etterhvert Koloman som felleskonge av Kroatia og Ungarn i en traktat i 1102, ofte referert til som Pacta conventa.

Personalunion med Ungarn (1102–1526)

Personalunion med Ungarn

Et typisk militær merke fra Det osmanske rike, kjent som «arma». Kroatia ble i økende grad angrepet av osmanene i løpet av middelalderen.

Konsekvensene av endringen til en ungarsk konge betydde at føydalismen ble innført, noe som ga grobunn for en framvekst av lokale, kroatiske adelsfamilier som Frankopan og Šubić. De senere konger søkte å gjenopprette noe av sin tidligere innflytelse ved å gi enkelte privilegier til byene. Hovedguvernør for de kroatiske provinsene var titulert ban.

Prinsene av Bribir fra familien Šubić vokste og ekspanderte til å bli spesielt mektige og tok kontroll over store deler av Dalmatia, Slavonia og Bosnia. Senere grep angevinene inn og gjenopprettet kongelig kontroll. De solgte også hele Dalmatia til den mektige italienske bystaten Venezia i 1409.

Da det muslimske angrepet på Europa begynte befant Kroatia seg atter i grenseområdet mot fiendtlige makter. Kroatene kjempet et økende antall slag og mistet gradvis mer og mer av sine landområder til osmanene, spesielt etter slaget ved Krbava-markene i 1493 i sørlige Kroatia som var et knusende nederlag for kroatene. Rundt 7000 kroatiske soldater og de fremste menn fra den gamle kroatiske adelen ble drept, inkludert Mirko Derenčin. Etter slaget gikk det strømmer av kroatiske flyktninger inn i Østerrike og til den italienske kysten.

Habsburgere, Venezia og osmaner (1527–1918)

Ludvig II av Ungarn døde i kamp mot osmanene.

Det katastrofale slaget ved Mohács i 1526, hvor kong Ludvig II av Ungarn, sammen med rundt 14 000 ungarske soldater, ble drept av osmanene betydde slutten på Ungarns autoritet over Kroatia, men det kom isteden under habsburgernes monarki, noe som ble akseptert av den kroatiske adelen ved en forsamling i Cetingrad. Det osmanske rike ekspanderte videre i løpet av 1500-tallet til det også omfattet det meste av Slavonia, vestlige Bosnia og Lika.

Senere i det samme århundret ble store områder i Kroatia og Slavonia som grenset opp mot Det osmanske rike lagt inn i «det militære grenselandet» (kroatisk Vojna Krajina, tysk Militaergrenze) og styrt direkte fra de militære hovedkvarterene i Wien. Området ble tømt for sin opprinnelige bosetning og ble deretter befolket av serbere, valakere, kroater, tyskere og andre. Som et resultat av sin obligatoriske militærtjeneste for habsburgerne i løpet av krigen mot osmanene var befolkningen i det militære grenselandet blitt fritatt for livegenskap og kunne nyte relativt stort politisk selvstyre i motsetning til befolkningen som levde i områder styrt av Ungarn.

Festningen i Bihać i år 1590.

Etter at festningen i Bihać var blitt endelig beseiret i 1592 var det kun en mindre del av Kroatia som fortsatt var fritt og ikke erobret. De gjenværende 16 800 km² ble referert til som levningene av levningene av det en gang så store kroatiske kongedømmet. Vendepunktet kom da den osmanske hæren for første gang ble beseiret på kroatisk område i slaget ved Sisak i 1593. De tapte områdene ble i stor grad gjenerobret, unntatt større deler av dagens Bosnia og Hercegovina.

På 1700-tallet ble osmanene drevet ut av Ungarn og Kroatia, og Østerrike brakte riket under sentralisert kontroll. Keiserinne Maria Teresia ble støttet av kroatene i den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748) og ga deretter betydelige bidrag for de kroatiske sakene.

Da Republikken Venezia falt i 1797 ble republikkens besittelser i det østlige Adriaterhavet et stridsemne mellom Frankrike og Østerrike. Habsburgerne sikret seg dem til slutt i 1815, og Dalmatia og Istria ble en del av riket, skjønt de var underlagt Cisleithania da Kroatia og Slavonia var underlagt Ungarn.

Nasjonal oppvåkning

Josip Jelačić.

Vlaho Bukovac: Kroatias nasjonelle gjenoppvåkning (illyrisme)

Da nasjonalistiske strømninger gikk gjennom Europa oppsto det også en romantisk nasjonalisme i Kroatia på midten av 1800-tallet. Denne kjempet mot den tyske og ungarske innflytelsen i Kroatia. Den illyriske bevegelsen, en politisk og litterær selvstendighetsbevegelse, tiltrakk seg en antall innflytelsesrike figurer fra 1830-tallet og framover, og bevegelsen frambrakte flere betydningsfulle bidrag i kroatisk språk og kultur. En lederskikkelse var Ljudevit Gaj som ville gjøre kroatisk til et moderne språk. I 1835 kom den første utgivelsen av tidsskriftet Novine Hrvatske på kajkavisk, den ene av tre kroatiske dialekter. Et år senere byttet tidsskriftet navn til Illirske Novine og ble utgitt på štokavisk, en dialekt som ble benyttet i både Kroatia, Serbia og Bosnia.

I 1874 ble det jugoslaviske vitenskapsakademi og Zagrebs universitet grunnlagt av den kroatiske biskopen Josip Juraj Strossmayer. Han håpet at utdannelse og kunnskap ville bidra til å samle de sydslaviske folkene.

Fra ungarsk side ble det ført en politikk som ikke skulle oppmuntre den nasjonale bevisstheten i Kroatia. I 1827 ble ungarsk arbeidsspråk i kroatiske skoler og i 1844 ble det bestemt at ungarsk også skulle være administrasjonsspråk. Latin hadde vært det offisielle språket i Kroatia, og den kroatiske landdag svarte i 1847 med å beslutte at kroatisk skulle bli offisielt språk.

Under revolusjonene i 1848 støttet Kroatia, drevet av frykt for ungarsk nasjonalisme, habsburgernes hoff mot de ungarske revolusjonære styrkene. Imidlertid, til tross for bidrag fra den kroatiske ban Josip Jelačić i å bekjempe den ungarske uavhengighetskrig ble Kroatia ikke behandlet bedre av Wien enn av ungarerne, og landet tapte sitt indre selvstyre. I 1867 ble dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn dannet, og kroatisk selvstyre ble gjenopprettet i 1868 med den ungarske-kroatiske avtale til tross for at den ikke var spesielt fordelaktig for kroatene. Kroatia ble stilt under ungarsk overhøyhet. Kroatias høyeste embetsmann, banen, skulle utpekes av statsministeren i Budapest. I 1883 ble en ungarsk greve, Károly Khuen-Héderváry, utpekt til ban, og han førte en hard politikk som fremmet Ungarn på alle vis og slo ned all opposisjon.

I 1904 ble det kroatiske bondepartiet grunnlagt av Stjepan Radić som hadde studert i Praha og som var påvirket av Tomás Masaryks ideer om nasjonal selvbestemmelse for de slaviske folkene. Årene fram mot den første verdenskrig var preget av stadige anti-ungarske demonstrasjoner, noe de ungarske myndighetene slo hardt ned på. Kroatiske parlamentsledere ba om audiens hos keiser Frans Josef I i Wien for å klage over den ungarske politikken, men keiseren ville ikke ta imot dem.

Tronfølgeren Franz Ferdinand var dog forberedt på å skape et trippelmonarki. I Kroatia fantes det de som var imot dette og som heller ville skape et sydslavisk rike sammen med Serbia, men det fantes også de som anså muligheten til en forbedret status innenfor rammen av keiserdømmet. Tronfølgerens hensikter var spesielt alvorlige for de serbere som kjempet for et sydslavisk rike med Serbia, Kroatia og Bosnia. En serbisk organisasjon, Ujdinjenje ili smrt («Union eller Død», bedre kjent som «Den svarte hånd») besluttet derfor å forsøke å få tronarvingen myrdet under hans besøk i Sarajevo den 28. juni 1914. Gjennom hell og tilfeldigheter lyktes dette, noe som ble den utløsende faktor for den første verdenskrig.

Kongedømmet Jugoslavia (1918–1941)

Peter I av kongeriket Jugoslavia.

Under den første verdenskrigen ble Kroatia kun indirekte berørt av krigen. Mange kroater kjempet i den østerriksk-ungarske hæren mot serberne. I London 1915 ble Den jugoslaviske komité dannet som hadde som formål å opprette en sydslavisk stat etter krigen hvor kroater, serbere slovenere skulle ha lik status og rettigheter. Denne tanken var de allierte statene ikke spesielt interessert i. Gjennom en hemmelig overenskomst mellom Italia, Frankrike og Storbritannia den 26. april 1915 (Londonavtalen) ble Italia lovet de habsburgske områdene Trieste, Gorizia, Istria, Krain og store deler av Dalmatia som takk for at Italia erklærte aksemaktene krig. Frankrike og Storbritannia ga også bort Bosnia-Hercegovina, Slavonia, Bačka, det nordlige Albania og resten av Dalmatia til Serbia.

I 1917 kom Den jugoslaviske komité og Serbia overens om Korfu-deklarasjonn som gjorde opprettelsen av Kongeriket Jugoslavia mulig. Den ble signert på slutten av den første verdenskrig på Korfu 20. juli 1917. Ettersom Serbia hadde en armé kunne landet forhandle ut ifra en styrkeposisjon som komitéen manglet. I deklarasjonen ble man enige om å danne en sydslavisk stat med tre folk; serbere, kroater og slovenere, og med Peter I av Serbia som konstitusjonell monark.

Den 29. oktober 1918 erklærte den kroatiske nasjonalforsamling Kroatia selvstendig og overleverte sin myndighet til det sydslaviske nasjonalrådet som noen dager senere besluttet at Kroatia skulle gå inn i en union med Serbia og Montenegro. Da Østerrike-Ungarn undertegnet avtalen om våpenhvile den 3. september begynte de italienske styrkene å okkupere de områdene som var blitt lovet bort i Londonavtalen, til tross for den nye staten hadde overtatt store deler av Østerrike-Ungarns militære arsenal, blant annet hele flåten. Den italienske hæren handlet raskt, tok Istria, og erobret øyene langs Adriaterhavet en for en, og gikk i land selv på Zadar. Nasjonalrådet ba om hjelp fra den serbiske hæren som da marsjerte inn i Beograd den 1. november og fortsatte gjennom Kroatia for å stoppe de italienske styrkene. Den serbiske hæren okkuperte også Montenegro og Vojvodina, og sørget for at disse områdene også ble tilsluttet den sydslaviske staten.

Den 1. desember utropte kong Peter I av Serbia den nye staten for «serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike».

Da fredsforhandlingene ble holdt i Paris fikk Italia ikke igjennom de løfter som landet var gitt i Londonavtalen, men fikk likevel beholde Istria og byene Trieste og Fiume. Gjennom Rapallotraktaten den 20. november 1920 fikk Italia hele Istria, store deler av Dalmatia, Fiume og Trieste.

1920-tallets politiske kaos

Nikola Pašić

Kroatias største politiske parti i løpet av 1920-tallet var Det kroatiske bondepartiet (Hrvatska Seljačka Stranka), ledet av Stjepan Radić. Etter det første parlamentsvalget den 28. november 1920 dannet Det serbiske radikale partiet, Det demokratiske partiet og Agrarpartiet en regjering helt dominert av serbere og med serberen Nikola Pašić som statsminister.

Kongedømmet gjennomgikk en avgjørende endring i 1921 til Radićs store misnøye. Den nye forfatningen forbød historiske og politiske eksistenser, som Kroatia og Slavonia, og sentraliserte all politisk makt i hovedstaden Beograd. Radić hadde helt fra begynnelsen vært motstander av at Kroatia skulle inngå i samme land som Serbia, men ønsket seg et selvstendig Kroatia. Hans bondeparti boikottet det parlamentariske arbeidet i Beograd, unntatt i tiden mellom 1925 og 1927 da landet følte seg truet av italiensk imperialisme og dens allierte Albania, Ungarn, Romania og Bulgaria. Den 14. juli holdt han en tale hvor han sammenlignet det sydslaviske kongeriket med franske Bastillen før det ble stormet i 1789. Han ble tvunget til å flykte fra landet og reiste deretter rundt i Europa og agiterte for at kongeriket ikke var noe annet enn et forkledd «Storserbia».

Tidlig på 1920-tallet hadde statsminister Nikola Pašić benyttet politisk press på velgerne og etniske minoriteter, konfiskert politisk materiell fra opposisjonen og benyttet andre metoder for å manipulere valgene for å holde opposisjonen, hovedsakelig Det kroatiske bondepartiet, i mindretall i parlamentet. Pašić mente at Jugoslavia burde være så sentralisert som mulig og istedenfor regional styring fremmet han et konsept om et «Storserbia» med den politiske makten i Beograd.

I 1925 gjenopptok Radić det politiske arbeidet i Beograd. Statsminister Pašić tok ham inn i regjeringen, men Pašić døde i desember det samme året og straks etter forlot Radić regjeringen. Det kroatiske bondepartiet greide å skape en majoritet sammen med Det demokratiske partiet, men i parlamentet ble det politiske arbeidet preget av trusler og kaos. Den 20. juni 1928 trakk Puniša Račić fra Montenegro, parlamentsmedlem for Det serbiske radikale partiet, våpen og skjøt Radić og fire andre kroater. Radić døde i august og den politiske uroen fortsatte. I Zagreb ble flere drept i et oppløp. For å få fred foreslo statsminister Anton Korošec at kongeriket burde endres til en føderasjon, men parlamentet stemte ham ned.

Den 6. januar 1929 gjorde kong Aleksandar I statskupp: han oppløste parlamentet og forfatningen, innførte sensur og gjorde de politiske partiene forbudt. Vladko Maček, som hadde etterfulgt Radić som partileder i det største partiet, ble satt i fengsel.

Kongelig enevelde

Kong Aleksandar I

Kongens hensikt var å skape en nasjonal jugoslavisk fellesidentitet og høsten 1929 ble kongerikets offisielle navn endret til Kongeriket Jugoslavia. Istedenfor de historiske nasjonene ble landet delt inn i ni offisielle distrikt hvor grensene ikke fulgte de historiske. General Petar Živković, som hadde vært mistenkt for å ha vært delaktig i mordet på den serbiske kong Aleksandar Obrenović i 1903 og på mordet på Franz Ferdinand i 1914, ble utnevnt til statsminister. Han sørget for å slå ned all opposisjon og at Kroatias flagg og nasjonalsang ble forbudt.

Politikk var ikke «til å skjelne fra gangstervelde». For opposisjonen gjensto forsøk på væpnet opprør. I Makedonia oppfordret det jugoslaviske kommunistpartiet folk til å ta til våpen. I Kroatia ble Ustaša (kroatisk for «rensing») dannet av Ante Pavelić, en advokat i Beograd, med det formål å kjempe for Kroatias selvstendighet. Pavelić ble dømt til døden, men flyktet til Italia hvor han med hjelp fra fascistene opprettet to treningsleire.

I 1934 da kong Aleksander I var på reise i utlandet ble han snikmyrdet da han var i Marseille sammen med den franske utenriksministeren Louis Barthou. Morderen var en Vlado Chernozemski, men Ustašas nøyaktige deltagelse i mordet er uklart. Pavelić ble uansett i sitt eksil dømt til døden av en jugoslavisk domstol. Italia vegret å utlevere ham, men han ble sittende i husarrest i to år.

Tronarvingen prins Petar II var kun ti år, og det ble Aleksanders fetter Paul som ble styrende regent. Sistnevnte slapp Kroatias bondepartileder Maček og andre politiske fanger fri og utlyste parlamentsvalg i 1935. Valgsystemet sørget for at opposisjonen fikk kun 67 av 370 plasser i parlamentet til tross for rundt 40 prosent av stemmene. Mens kroatene boikottet politikken i Beograd ble Det serbiske radikale partiets leder Milan Stojadinović statsminister. Den nye regjeringen distanserte seg fra Jugoslavias tidligere allierte Frankrike og Storbritannia og bevegde seg i perioden 1935-1941 nærmere det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland.

Italia hadde fortsatt territoriale krav på Jugoslavia og etter at Italia okkuperte Albania i april 1939 sto det klart at Jugoslavia måtte bli funksjonsdyktig. I februar 1939 ble Stojadinović avsatt og erstattet av Dragiša Cvetković som fikk i oppdrag å forhandle med Maček for å bedre forholdet mellom kroater og serbere. Den 20. august hadde de to kommet fram til enighet, sporazum, å skape et stort Kroatia, kalt banatet Kroatia. Denne utgaven av Kroatia, som besto av en del av Bosnia, det meste av Hercegovina og byen Dubrovnik og dens omgivelser, hadde betydelig selvstyre med et rekonstruert kroatisk parlament som valgte en kroatisk ban som kun hadde kongen over seg. En koalisjonsregjering ble dannet i Beograd hvor også kroater medvirket.

Den andre verdenskrig

En henging i Beograd, 1941.

Tyske soldater eskorterer en gruppe mennesker som skal henrettes i Kragujevac, Serbia, 1941.

Tidlig om morgen den 6. april 1941 ble Jugoslavia angrepet av aksemaktene og etter ti dagers kamp kapitulerte den jugoslaviske hæren. Store deler av landet ble annektert av nabostatene. Av det som ble igjen ble to selvstendige stater formelt erklært; Serbia og Kroatia. Den 10. april ble Den uavhengige staten Kroatia, Nezavisna Država Hrvatska, erklært, uten Istria og Dalmatia, men med hele Bosnia-Hercegovina. Den nye staten ble et monarki med prins Aimone av Aosta fra Italia som konge under navnet «Tomislav II». Han satte aldri sin fot i Kroatia som isteden ble styrt av Ustašas leder, Ante Pavelić.

Ustaša ville skape et «Storkroatia» og forfulgte serbere hensynsløst. Gjennom etnisk utrenskning, tvangskonvertering og massemord ville man skape en stat uten plagsomme minoriteter. Ustaša opprettet to konsentrasjonsleire, Jasenovac og Stara Gradiška, for å få myrdet og utryddet serbere, men også jøder og sigøynere ble forfulgt og drept.

Under den andre verdenskrigen var det to motstandsbevegelser aktive innenfor Jugoslavias grenser. Den serbiske generalen Dragoljub Mihailović ledet tsjetniker som ville gjenopprette det serbiske kongedømmet og skape et «Storserbia» som skulle bestå av Bosnia-Hercegovina og store deler av Kroatia. Mihailovićs motto var enkelt: «Hvor det finnes serbiske graver finnes serbisk land».

Det jugoslaviske kommunistforbundet dannet også sin motstandsbevegelse, «partisaner», som ble ledet av den kroatisk-slovenske stalinisten Josip Broz Tito. Partisanene tok avstand fra nasjonalistiske ideer og planer om et «Storserbia» og «Storkroatia». De allierte støttet i begynnelsen tsjetnikene, men fra 1944 gikk de over til å støtte partisanene. Den 29. november 1943 dannet partisanene en interimsregjering og den jugoslaviske eksilregjeringen i London ble da utestengt fra innflytelse i framtidens Jugoslavia. Den 20. oktober 1944 kunne styrker fra den sovjetiske røde armé og partisanene gå inn i Beograd.

Minnesmerke for Bleiburg-mordene i Zagrebs gravlund Mirogoj.

Etter å ha overtatt makten begynte partisanene raskt å renske vekk alle som kunne stå i vegen. I Vojvodina ble tusentalls mennesker som tilhørte den ungarske og tyske minoriteten myrdet. Mange som hadde samarbeidet med kroatiske og serbiske lydstatene flyktet nordover og inn i Østerrike. Den 15. mai 1945 overga 200 000 flyktninger seg til den britiske hæren i Bleiburg i Østerrike. Britene valgte å sende flesteparten av dem tilbake til partisanene, og i løpet av mai og juni ble anslagsvis 30 000 og 200 000 kroater myrdet i det som kalles for Bleiburg-massakren. Ytterligere tusentalls kroater døde i en dødsmarsj gjennom Jugoslavia. Ante Pavelić lyktes å flykte til Argentina hvor han levde i mange år før han ble utsatt for et mordforsøk fra Titos agenter. Pavelić ble dødelig såret og døde senere i Spania hvor han ble ført for å få bedre pleie.

Etterkrigstid

Jugoslavia ble hardt rammet av den andre verdenskrig. I Jasenovac ble anslagsvis 80 000 mennesker myrdet, hovedsakelig serbere, sigøynere og jøder. Hvor mange som døde totalt i Jugoslavia blir fortsatt diskutert da de ulike etniske gruppene oppgir og bestrider ulike tall, men anslagsvis døde noe over en million jugoslaver i løpet av krigen: 500 000 serbere, 500 000 kroater, 90 000 bosniske muslimer, 80 000 donautyskere, 60 000 jøder, 50 000 montenegrinere, 30 000 slovenere og 15 000 sigøynere. De fleste av disse ble myrdet av andre folk fra Jugoslavia.

Etter krigens slutt ble monarkiet avskaffet og Kongeriket Jugoslavia ble Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Ytterligere tre folk ble anerkjent som nasjoner, makedoniere, montenegrinere og senere også muslimer. I januar 1946 fikk Jugoslavia ny forfatning som var en kopi av Sovjetunionens forfatning fra 1936. I begynnelsen hadde landet en femårsplan, og det ble satt i gang en kollektivisering av jordbruket. Presse- og ytringsfrihet ble avskaffet og forbudt, og det hemmelige politiet (UDBA, Uprava Državne Bezbednosti) slo hardt ned på all serbisk og kroatisk nasjonalisme.

I den andre halvparten av 1960-tallet ble den politiske undertrykkelsen i Jugoslavia lettet en del i Kroatia i det som refereres til som «den kroatiske våren». I mars-april undertegnet 180 kroater et opprop hvor de krevde at kroatisk måtte bli offisielt språk i Kroatia istedenfor serbokroatisk. Innen det kroatiske kommunistpartiet var det interne motsetninger mellom de som ville fremme Jugoslavia og de som ville beskytte kroatiske kultur og språk. Lederen for kommunistpartiet i Kroatia, Savka Dabčević-Kučar, krevde et selvstendig Kroatia innenfor rammen av den sosialistiske Jugoslavia. Andre krevde egen valuta, egen hær, eget medlemskap i FN for Kroatia og mere. En påstand som stadig ble fremmet var at Kroatia ble utplyndret ved at områdets innbetalinger til statskassen var større enn hva Kroatia fikk tilbake.

Franjo Tuđman

President Tito tok alvorlig på dette og forklarte i en radiotale den 2. desember 1971 at det kroatiske kommunistpartiet hadde mistet kontrollen og måtte avsettes. Politiet slo til mot alle demonstrasjoner og mange mennesker ble arrestert. I utrenskningen av det kroatiske kommunistpartiet ble 50 000 mennesker fjernet, mange ble stilt for retten og dømt til fengselsstraffer, blant annet Franjo Tuđman og Stjepan Mesić som senere på 1990-tallet ble presidenter i Kroatia.

På denne tiden dannet utvandrete kroater radikale Ustaše-celler i Vest-Europa som planla og forsøkte å gjennomføre geriljaaksjoner i Jugoslavia, men ble stort sett slått tilbake.

I 1974 fikk Jugoslavia en ny forfatning som til viss grad åpnet for desentralisering. De viktigste forandringene var at Vojvodina og Kosovo ble selvstyrte provinser med hver sin representant i presidentrådet. Ordfører i presidentrådet var Tito, men etter hans død skulle denne posten roteres slik at medlemmer i rådet ble presidentrådets ordfører for et år om gangen.

Da Tito døde i 1980 hadde Jugoslavia store problemer med økonomien, økende arbeidsløshet, høy inflasjon og voksende utenlandsgjeld. Et lys i mørket var turistindustrien i Kroatia som dro inn store summer av tyske mark. På 1980-tallet kom 2 til 3 millioner tyske turister til Kroatia årlig.

Jugoslavia-krigene (1991-1995)

• Se hovedartikkel: Jugoslavia-krigene

Emblemet til den jugoslavisk hær (JNA).

I 1990 ble det første frie parlamentsvalget holdt. En folkebevegelse kalt Den kroatiske demokratiske union (HDZ) vant med relativt knapp margin over det reformerte kommunistpartiet, Parti for demokratisk endring (SDP), ledet av Franjo Tuđman (tidligere general i Titos partisanbevegelse), og Ivica Račan (tidligere president for Kroatias forbund av kommunister(SKH). Kroatias system med «først-til-posten» gjorde det imidlertid mulig for Tuđman å danne regjering bortimot selvstendig. Partiets hensikt var å sikre uavhengighet for Kroatia, det motsatte av hva de etniske serberne i republikken ønsket, og den offisielle politikken i Beograd. Den økende polariserte politiske klimaet eskalerte snart til fullstendig atskillelse mellom de to nasjonene og selv til sekterisk vold.

Sommeren 1990 gjorde serbere i fjellområdene opprør og dannet en ny enhet, den såkalte Selvstyrte region av Serbisk Krajina, senere Den Serbiske Republikken Krajina, men ingen av dem ble anerkjent av andre nasjoner. Alle aksjoner fra kroatisk politi ble forhindret av den jugoslaviske hæren som da besto av en høy andel serbere. Konflikten kulminerte i direkte aksjoner hvor serberne blokkerte vegene for turistmål til Dalmatia.

Sivilbefolkningen flyktet fra konfliktområdene. Flere tusen kroater flyktet fra bosniske og serbiske grenseområder mens tusener av serbere flyttet til dem. Flere steder ble mange tvunget til å flykte av den jugoslaviske hæren i noe som karakteriseres som etnisk rensning. Også i motsatt retning ble serbere i kroatisk dominerte områder tvunget vekk.

Grensebyen Vukovar ble beleiret i tre måneder, se slaget om Vukovar, og hvor det meste av byen ble ødelagt og flertallet tvunget til å flykte. Byen ble erobret av serbiske styrker den 18. november 1991 og omfattende massakrer på sivilbefolkningen skjedde, se Vukovar-massakren. En påfølgende FN-støttet våpenhvile fulgte. Den jugoslaviske hæren trakk seg ut av Kroatia og inn i Bosnia-Hercegovina hvor en syklus av spenning eskalerte: Bosnia-krigen sto klar for å begynne. I løpet 1992 og 1993 mottok Kroatia anslagsvis 700 000 flyktninger fra Bosnia, hovedsakelig bosniske muslimer.

Væpnet konflikt i Kroatia forble tilbakevendende og i mindre skala inntil 1995. Tidlig i august begynte Kroatia «Operasjon Storm» (kroatisk Operacija Oluja) som var en stor kroatisk militær offensiv for å ta tilbake store områder i sentral-Kroatia holdt av kroatiaserbiske styrker. Det kroatiske angrepet gjenerobret hurtig de meste av områdene fra Republikken serbisk Krajina, noe som førte til en masseflukt fra den serbiske befolkningen. Anslagsvis 90 000 til 350 000 serbere flyktet. Et resultat av denne krigen var Daytonavtalen som offisielt gjorde slutt på Bosnia-krigen. En fredfull integrering av de gjenværende serbisk-kontrollerte områdene i østlige Slavonia ble fullført i 1998 under overoppsyn av FN. Flertallet av de serbere som flyktet fra tidligere Krajina har ikke kommet tilbake i redsel for gjengjeldelser.

Fra en økonomisk synsvinkel gikk Kroatia (som resten av Jugoslavia) en alvorlig økonomisk depresjon. President Tuđman tok initiativet til en privatiseringsprosess og avnasjonalisering i Kroatia, men den var langt fra gjennomsiktig og helt lovlig. Den nye regjeringens juridiske system arbeidet sakte og lite effektivt. I den større sammenheng innenfor Jugoslavia-krigene oppsto en rekke hendelser som er kjent i Kroatia som «privatiseringstyveriet» (kroatisk «privatizacijska pljačka»). Nepotisme (å begunstige egen slekt) var omfattende og i løpet av denne perioden fikk mange med innflytelse «kjøpt» statseiendom og selskaper til ekstremt lave priser. Det var lukrativt for noen få, men fremmet konkurser og arbeidsledighet for de mange. Den ville og ukontrollerte kapitalismen som Tuđman satte i gang har ført til mer enn 400 000 arbeidsledige og et betydelig fall i landets bruttonasjonalprodukt. Dette er problemer som Kroatia fortsatt sliter med.

Kroatia etter 1990

Det moderne Kroatia har staset på å gjenopprette og utbygge infrastrukturen; blant annet en ny motorveg mellom Zagreb og Split, her sør for tunnelen Sveti Rok.

Kroatias moderne historie begynte i 1990 da nasjonen endret politisk og økonomisk system foruten å oppnå uavhengighet fra Jugoslavia i 1991.

Ved slutten av krigen begynte Franjo Tuđmans regjering å miste popularitet, blant annet for dets engasjement i den tvilsomme privatiseringsprosessen tidlig på 1990-tallet. I 1995 vant opposisjonen overraskende i hovedstaden Zagreb, noe som førte til Zagreb-krisen da Tuđman nektet å akseptere resultatet.

Kroatia ble medlem av Europarådet den 6. november 1996. De to neste årene var preget av å gjenopprette økonomien etter krigen. Den gjenværende delen av «Krajina» forhandlet fram en fredfull reintegrering med den kroatiske regjering. Erdut-avtalen underla området FNs administrasjon, men det ble formelt reintegrert med Kroatia den 15. januar 1998.

Den kroatiske parlamentsbygning som stolt flagger både for nasjonen og EU.

Statsminister Ivo Sanader.

Tuđman døde i 1999 og i det påfølgende parlamentsvalget ble den nasjonalistiske regjeringen erstattet av en sammenslutning av sentrum og venstre med Ivica Račan som statsminister. På samme tid ble presidentvalget holdt og vunnet av den moderate Stjepan Mesić. Račans regjering endret konstitusjonen fra et presidentsystem til et parlamentarisk system, overførte makt fra presidenten og til parlamentet og statsministeren. Den ny regjeringen startet også flere større byggeprosjekter, blant annet et statsstøttet boligprosjekt og byggingen av den viktige motorvegen mellom Zagreb og Split.

Nasjonen kom seg igjen fra en mild nedgangskonjunktur i 1998 og 1999 og fikk merkbar økonomisk vekst i de påfølgende år. Arbeidsledigheten steg fortsatt fram til 2001 da den endelig begynte å dale. Med mange flyktninger som kom tilbake økte behovet for flere boliger. Račanregjeringen har ofte fått ros for å ha brakt Kroatia ut av den delvis isolasjonen fra Tuđmans tid. Nasjonen ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) den 30. november 2000 og landet søkte om å bli medlem av Den europeiske union (EU) i februar 2003.

På slutten av 2003 ble nye parlamentsvalg holdt og et reformert Kroatisk bondeparti (HDZ) vant under lederskap av Ivo Sanader som ble statsminister. I 2004 aksepterte og anbefalte Europakommisjonen at forhandlinger om medlemskap for Kroatia kunne begynne. Kommisjonens rapport beskrev Kroatia som et moderne demokratisk samfunn med en ansvarsfull økonomi.

Se også

• Liste over Kroatias regenter

Eksterne lenker

• Journal of Croatian Studies – Tidsskrift for kroatiske studier
• Short History of Croatia – Kroatias historie
• Overview of History, Culture and Science of Croatia – Kroatisk kultur og vitenskap
• WWW-VL History:Croatia – Historie: Kroatia
• Dr. Michael McAdams: Croatia — Myth and Reality – Kroatia – Myte og virkelighet
• History of Croatia as an introduction to the battle of Vukovar – Kroatias historie som en innledning til slaget ved Vukovar
• Historical Maps of Croatia Historiske kart for Kroatia
• Croatia under Tomislav -from Nada Klaic book – Kroatia under Tomislav, fra Nada Klaics bok
• The History Files: European Kingdoms – Eastern Europe: Croatia