Borgerkrigen i Jugoslavia

serie av etniske konflikter som ble utkjempet i Jugoslavia (1991–2001)
(Omdirigert fra Jugoslavia-krigene)

Borgerkrigen i Jugoslavia foregikk mellom 1991 og 1999. Krigen i det tidligere Jugoslavia besto av en rekke etniske konflikter. Konfliktene gikk over to perioder og påvirket alle de seks tidligere republikkene i Jugoslavia: Serbia, Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kosovo og Vojvodina er del av Serbia med autonome rettigheter. Republikken Kosovo erklærte seg som selvstendig stat i 2008, men flere land, inkludert Serbia, har nektet å anerkjenne den.

Flyttinger av grensene i det tidligere Jugoslavia fra 1989 til 1998.
Grbavica, en bydel i Sarajevo, bombet av bosnisk-serbiske styrker

Økonomien kollapset under konfliktene og inflasjonen var enorm i perioder. Den økonomiske situasjonen var svært ustabil, spesielt i områder hvor kampene var hardest. Krigene var også de blodigste i Europa siden andre verdenskrig og resulterte i totalt 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. De var også de første konfliktene siden andre verdenskrig som ble formelt omtalt som folkemord, og mange av de involverte partene har blitt anklaget og dømt for krigsforbrytelser og folkemord[trenger referanse] av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Begrepet etnisk rensning ble etablert i internasjonal diskurs som resultat av Jugoslavia-krigene.[1]

BakgrunnRediger

Republikken Jugoslavia gikk i løpet av 1990 skritt for skritt i oppløsning. Det første som skjedde var at kommunistpartiet som hadde styrt landet i 45 år, brøt sammen. Partikongressen 20. januar 1990 ble holdt etter at kommunistregimene i Øst-Europa var falt og at Slovenia hadde vedtatt å holde alminnelige valg senere dette året. Slovenia foreslo for kongressen at Jugoslavia skulle omdannes til et forbund av suverene stater på demokratisk grunnlag. Det skulle gjennomføres frie valg i alle republikkene, og forholdene i Kosovo måtte bli løst på en demokratisk måte. Ingen av kravene ble innfridd. Serbias leder Slobodan Milošević gikk sterkt imot en oppløsning av føderasjonen, tvert i mot gikk han inn for «et sterkt parti i en sterk stat». Slovenias representanter forlot deretter kongressen.[2]

Slovenia holdt valg til sitt parlament der kristendemokratene vant foran kommunistene. Parlamentet vedtok at republikkens lover skulle stå over føderalstatens. Kroatia holdt valg i april 1990, og det kristendemokratiske HDZ vant 193 av de 365 plassene i Sabor, selv om partiet fikk bare 40 % av stemmene.

Kroatia vedtok en ny grunnlov i desember 1990, som forutsatte at landet skulle forbli i Jugoslavia. Det var imidlertid til bekymring for serberne i Kroatia at den nye grunnloven definerte dem som en minoritet, og ikke likeverdig med kroatene. Dette styrket frykten blant Kroatias serbere for at de ville bli diskriminert. I august 1990 holdt serberne i Kroatia en egen folkeavstemning og utropte Det serbiske folkerådet.

De øvrige republikkene i Jugoslavia holdt valg i november–desember. I Kosovo krevde de albanske medlemmene av nasjonalforsamlingen at Kosovo måtte bli egen republikk. Serbia oppløste deretter parlamentet og regjeringen. De albanske medlemmene av den oppløste nasjonalforsamlingen vedtok deretter en egen konstitusjon for Kosovo, innenfor en jugoslavisk føderasjon. Vedtaket ble fordømt av Serbia.[2]

Situasjonen etter nyttår 1991 var at samtlige delrepublikker i Jugoslavia hadde holdt valg og vedtatt sine egne grunnlover.[2]

Slovenia-krigen 1991Rediger

Utdypende artikkel: Slovenia-krigen
 
Slovenias innenriksminister Igor Bavčar og forsvarsminister Janez Janša.

Slovenia-krigen fra 26. juni til 7. juli 1991 («tidagerskrigen») oppsto etter at Slovenia 25. juni 1991 erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Slovenerne tok kontroll over grensene, og regjeringen i Beograd ga hæren fullmakt til å svare med en begrenset, militær operasjon. Den jugoslaviske hæren (JNA) hadde imidlertid planene klare for en full invasjon av Slovenia. Angrepet kom fra luften og med panser, men uten store bakkestyrker. Til JNAs overraskelse forsvarte de vel motiverte slovenerne i territorialforsvaret seg godt mot de ferske rekruttene i JNA. Etter ti dager fikk hæren ordre fra Beograd om å trekke seg tilbake. Slovenia kontrollerte nå egne grenser, og Jugoslavia hadde dermed sluttet å eksistere.[2]

Svein Mønnesland fremholder at krigen i Kroatia ikke først og fremst ble en krig mellom Slovenia og staten Serbia, men mellom Slovenia og JNA. Presidentene Slobodan Milošević og Milan Kučan var enige om at føderasjonen hadde opphørt å fungere. Men hæren var jugoslavisk og kunne ikke finne i seg med dette. Nederlaget i Slovenia ble derfor en ydmykelse for JNA som etter dette ble dominert av serbere og montenegrinere.[2]

Offisielle tall fra Slovenia viser til 44 døde og 182 sårede på JNAs side og 18 døde og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som havnet i kryssild.[trenger referanse]

Hverken EU eller USA ville lenge anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbet hardt for et fortsatt samlet Jugoslavia. De vestlige land ønsket å ha en føderasjon å forholde seg til, ikke flere små stater. På toppmøtet i Brioni 7. juli 1991 fikk Slovenia sin internasjonale anerkjennelse, riktignok med tre måneders utsettelse. Det var først i januar 1992 at Tyskland og resten av EU anerkjente Slovenia. I mai 1992 ble landet opptatt i FN og i august 1992 ble Slovenia også anerkjent av Serbia og Montenegro.[3]

Kroatia-krigen 1991–1995Rediger

Utdypende artikkel: Kroatia-krigen
 
Vanntårnet i Vukovar ødelagt av serbiske styrker

Serbernes angrep i 1991Rediger

Kroatia erklærte 25. juni 1991 selvstendighet fra Jugoslavia. Mens Brioni-avtalen av 7. juli 1991 satte sluttstrek for krigen i Slovenia, ble den startskuddet for et angrep mot Kosovo. Den jugoslaviske hæren JNA gikk samme måned til aksjon mot kroatiske mål, ivrige etter å reise seg etter nederlaget i Slovenia. Nasjonalistene i Serbia, anført av Milošević, så en mulighet til å erobre det Stor-Serbia som mange mente de burde ha fått i 1918.[2] Kroatia var dårlig forberedt, da Franjo Tuđman hadde holdt igjen haukene i sitt eget parti. I slutten av juli 1991 holdt serbiske styrker omtrent en tredjedel av landet, for det meste de områder med etnisk serbisk majoritet. I desember 1991 ble Den serbiske republikken Krajina erklært som uavhengig stat. På dette tidspunkt hadde ca. 200 000 kroater flyktet fra sine hjemsteder eller blitt fordrevet. Serberne gikk i langt ut over de områdene der de selv var i flertall, og erobret også Slavonia der de utgjorde ca. 20 % og Dalmatia, der de kun var i et lite mindretall.[2]

De mest kjente krigshandlinger i denne fasen av krigen, var angrepet og beleiringen av Dubrovnik og Vukovar-slaget. Ødeleggelsene Dubrovnik vakte oppsikt først og fremst for at byen var et kulturminne på UNESCOs verdensarvliste. Angrepet mot Vukovar viste krigens redsler som ingen hadde sett i Europa siden avslutningen av andre verdenskrig. Men også Šibenik, Zadar, Karlovac, Sisak, Slavonski Brod, Osijek og Vinkovci ble angrepet av serbiske styrker.[4]

Den 2. januar 1992 var det oppnådd en stabil våpenhvile. 15. januar 1992 varslet EU anerkjennelse av Kroatia, og etterfulgte dermed Tyskland og andre stater. Kroatia ble medlem av FN 22. mai 1992. I februar hadde FN vedtatt å utplassere en styrke (UNPROFOR) på 14 000 fredsbevarende soldater. Da FN-soldatene i juli 1992 hadde overtatt hele det serbisk kontrollerte området, stanset kamphandlingene helt. Flyktningeproblemet var meget stort.[4][2]

Kroatenes gjenerobring i 1995Rediger

Tidlig i mai 1995 tok kroatene tilbake store områder i vestlige Slavonia under operasjon Flash. I august samme år satte kroatene i gang operasjon Storm og gjenerobret området for Krajina – bortsett fra en liten stripe nær den serbiske grensen. BBC har anslått at ca. 200 000 serbere ble fordrevet.[5][6] Denne, og etterfølgende militære operasjoner, ble etterforsket av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. Ante Gotovina og flere andre kroatiske offiserer ble tiltalt for krigsforbrytelser.[7]

Den kroatiske hæren fortsatte å kjempe med bosnjakerne mot serberne i Bosnia, men ble forhindret av USAs diplomatiske innblanding. 1. november til 21. november 1995 ble Dayton-avtalen fremforhandlet og senere underskrevet i Paris 14. desember 1995. Dette gjorde slutt på krigen i Kroatia, så vel som i Bosnia.

Krigen i Kroatia førte til store ødeleggelser. Kroatiske tall fra tidlig i 1992 gikk ut på 5 000 døde og 6 000 savnede. Dersom tallene var like store på serbisk side, er det samlede antallet 20 000. Til sammen var det mer enn en million flyktninger på hver side. På kroatisk side ble det ødelagt sykehus, kulturminnesmerker, krier og klostre og 36 000 boliger. Skadene ble anslått til 20 milliarder dollar.[2]

Etter Dayton-avtalen overtok NATO-styrken IFOR (Implementation Force) ansvaret etter UNPROFOR. De skulle sikre gjennomføringen av vilkårene i avtalen. Kroatia ble medlem av Europarådet 6. november 1996.

Bosnia-krigen 1992–1995Rediger

Utdypende artikkel: Bosnia-krigen

Partenes motstridene interesserRediger

 
Jugoslavias befolkningssammensetning i 1991. Fargene viser områder med flertall av henholdsvis albanere, bulgarere, kroater, ungarere, makedonere, montenegrinere, muslimer, serbere, slovaker og slovenere.

Ved oppløsningen av Jugoslavia fantes det tre muligheter for Bosnia-Hercegovina. Den første var en sammenslåing med Serbia i et Rest-Jugoslavia, som ville være uakseptabelt for muslimene og kroater. De visste hvordan serberne behandlet sine minoriteter. Den andre mulighet var oppdeling, slik serbere og kroater ønsket, men som muslimene ikke kunne akseptere. Det var dessuten umulig på grunn av det etniske lappeteppet som landet besto av. Det tredje alternativ var en uavhengig stat, som muslimene og kroatene kunne støtte, men ikke serberne.[2]

På et møte i Brussel 31. mars 1992 ble det oppnådd enighet om en kantonisering av Bosnia-Hercegovina, men partene tolket det forskjellig. Serberne ønsket en løsrivelse for sine områder. EF-landene og USA anerkjente Bosnia-Hercegovina henholdsvis 6. og 7. april 1992.[2]

Krigens forløpRediger

5. og 6. april 1992 kom det til kraftige sammenstøt mellom serbere og muslimer i Sarajevo og andre steder i Bosnia-Hercegovina. Senere i april og mai 1992 fortsatte harde kamper rundt hovedstaden og i andre byer i Bosnia-Hercegovina. Den 15. april fordømte USA Serbia som aggressor i krigen.[2]

Beleiringen av Sarajevo, beleiringen av Mostar og Srebrenica-massakren er blant de mest kjente hendelser som knytter seg til krigen. Totalt blir det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, av disse var 55 261 sivile. Over 40 000 ble voldtatt og ca. 1,8 millioner mennesker flyktet fra sine hjem som følge av krigen.[8]

 
Bygning i Sarajevo som brenner etter å ha blitt bombet av bosnisk-serbiske styrker.

I juni 1992 fikk UNPROFOR utvidet sitt mandat til også å inkludere Bosnia, ikke bare Kroatia, og skulle opprinnelig beskytte Sarajevo International Airport. I september ble oppdraget ytterligere utvidet til å beskytte humanitære hjelpesendinger og hjelpe til med leveringen av hjelpen i hele Bosnia, så vel som beskyttelse av sivile når det var behov for det.

Fredsplaner og -avtalerRediger

Vance-Owen-planen fremlagt i januar 1993, var et forsøk på fredsløsning som bar navnet etter FN-meglerne Cyrus Vance og David Owen. Planen innebar en deling av Bosnia-Hercegovina i til selvstyrte provinser etter etniske prinsipper. Kroatene aksepterte planen, som ville gi dem store områder der muslimene var i flertall. Muslimene var imot planen. President Alija Izetbegović som egentlig ønsket seg en hel og udelt republikk, ble likevel presset til å akseptere den. Serberne gikk også mot planen, som aldri ble gjennomført.[2]

Owen-Stoltenberg-planen ble fremlagt i løpet av sommeren 1993. Thorvald Stoltenberg hadde overtatt vervet som FN-megler etter Cyrus Vance. Den gikk ut på at Bosnia-Hercegovina skulle bestå av tre selvstendige republikker. Sarajevo skulle være et felles territorium. Den muslimske befolkning skulle sikres forbindelsesveier til kysten og elven Sava. Det bosniske parlamentet avslo planen i september, og heller ikke denne ble det derfor noe av.[2]

Washington-avtalen av 1. og 18. mars i 1994 opprettet den kroatisk-muslimske Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, en av de to entitetene i det større Bosnia-Hercegovina. Den innebar avslutningen av en nesten ett år gammel krig mellom muslimer og kroater i Sentral-Bosnia.[9]

Kontaktgruppen, som var et utvalg av representanter for USA, Russland, England, Frankrike og Tyskland, fremla et nytt utkast til fredsplan i juli 1994. Forslaget ga innrømmelser til serbernes militære erobring, også i områder der serberne var i mindretall. De viktigste ressursene og de større byene bortsett fra Banja Luka-området, skulle tilhøre den muslimsk-kroatiske føderasjonen. Slobodan Milošević oppfordret bosnia-serberne og deres leder Radovan Karadzic til å godta planen, men de avslo planen.[2]

Daytonavtalen avsluttet den tre og et halv år gamle Bosnia-krigen. Avtalen ble fremforhandlet på Wright-Patterson Air Force Base i Dayton, Ohio i USA i november 1995 og underskrevet i Paris 14. desember samme år.[10]

Kosovo-konflikten, NATO-intervensjon i 1999Rediger

Utdypende artikkel: Kosovo-konflikten

Kosovo-krigen sto mellom Den føderale republikken Jugoslavia og opprørsbevegelser i Kosovo. Den væpnede konflikten ble særlig sterk i løpet av 1998, og utviklet seg i 1998 til en internasjonal storkonflikt der NATO gikk inn med flyangrep mot serbiske styrker.

Kosovo var en provins sør i Serbia. I 1989 tok Slobodan Milošević selvstyret fra Kosovo, et selvstyre som området hadde hatt siden 1974. Kosovoalbanerne startet geriljakrigføring mot styresmaktene fra 1996, noe som ble omtalt som frigjøringskrig av albanerne og terrorisme av serberne. I 1999 kom det til krig mellom Jugoslavia og NATO. Et omfattende bombeangrep fra NATOs side fulgte, samtidig som albanere og serbere fortsatte å slåss på bakken, og store befolkningsgrupper havnet på flukt. Fra 1996 av startet den albanske Kosovos Frigjøringshær (UCK) å angripe serbisk politi. På den tiden begynte også studenter ved Universitetet i Priština å demonstrere for økt frihet, noe som ble slått brutalt ned av serbisk politi. Jugoslaviske sikkerhetsstyrker startet en offensiv mot UCK-geriljaen og den sivile befolkningen. UCK fikk imidlertid økt tilgang til våpen fra Albania, og ble oppmuntret til økt aktivitet av signaler fra vestlige land om at det kunne bli aktuelt med en militær inngripen mot Jugoslavia dersom volden ikke ble stoppet. Utover i 1998 flyktet mange sivile albanere over grensene til Albania og Makedonia fra de områdene hvor kampene mellom UCK og serbiske sikkerhetsstyrker var hardest.

Vinteren 1999 kalte kontaktgruppa for Jugoslavia, bestående av NATO, EU og Russland, partene sammen i Rambouillet i Frankrike. Her presenterte NATO et ultimatum til partene som innebar at Kosovo skulle få tilbake statusen som autonom provins, men formelt forbli en del av Serbia. Dette var i utgangspunktet uakseptabelt for den kosovoalbanske delegasjonen. De godkjente likevel avtalen i forvissning om at dette ville gi dem den støtten fra NATO som de hadde ventet på, når den jugoslaviske delegasjonen som forventet nektet å underskrive. Det som var uakseptabelt for Jugoslavia var at Kosovo kunne holde folkeavstemning om selvstendighet etter tre år. Ultimatumet forutsatte også at Kosovo skulle stilles under NATO-administrasjon med utplassering av 30 000 NATO-soldater i Kosovo, og at hele Jugoslavia skulle stilles åpent for NATO-styrkene, som ikke skulle kunne gjøres ansvarlige overfor jugoslaviske lover. Etter at NATO startet bombingen av Jugoslavia ble flyktet mange kosovoalbanerne til nabolandene. De fleste flyktet til Albania eller Makedonia. I løpet av de årene krigen varte ble det ifølge tidsskriftet The Lancet drept 12 000 albanere.[11] Fortsatt er 2 500 albanere og 500 serbere savnet. De NATO-ledede angrepene mot Serbia ble avsluttet sommeren 1999 og resulterte i at den serbiske militære tilstedeværelsen i Kosovo opphørte. Kosovo erklærte seg uavhengig av Jugoslavia og Serbia og ble stilt under internasjonal administrasjon.

KrigsforbrytelserRediger

Etnisk rensingRediger

Handlingene begått under krigen blir av FNs folkemordkonvensjon fra 1948 kategorisert som etnisk rensning. Dette ble bekreftet allerede i 1995, etter at de første anklagene fra den internasjonale straffedomstol i Haag rettet mot krigsforbrytelser i området ble reist.[12] Begrepet har også blitt brukt av bosnisk- serbere i landet for å fremme egne intensjoner, etter at den bosnisk- serbiske presidenten Radovan Karadzic annonserte kampanjen “Six Strategic Goals of the Serbs in Bosnia and Herzegovina” 12. Mai 1992.[13] I denne ligger bevis på en politisk ambisjon om å begå genocidale handlinger mot bosniske muslimer.

Formålet ved denne etniske rensingen var å rense et område for å skape livsgrunnlag for sin egen folkegruppe i samme område. Dermed blir metodene for rensingen mindre viktig, enn det opphøyde målet om etnisk- homogene stater. Målet var at ulike folkegrupper skulle ha egne stater.[14]

I Bosnia ble betegnelsen etnisk rensing både en militær strategi og et politisk mål, og kunne skje på mange ulike måter.[15] Man kunne jage folkegrupper ut ved hjelp av drap på enkeltpersoner, mishandlinger og trusler, men også ved ødeleggelser av vanlige hus, men også religiøse og kulturelle steder. Utrenskningen ble også forsøkt gjennomført ved bruk av andre midler og metoder, deriblant ved overgrep og voldtekt av kvinner, tvangsforflytting av menneskegrupper, eller massedrap av deler eller hele folkegruppen.[16]

Totalt er det anslått av det internasjonale krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia at 102 000 mennesker døde under krigen, hvor 55 261 av disse var sivile.[17] I tillegg skal rundt 1 500 000 mennesker ha blitt tvangsflyttet fra landet som direkte følge av menneskeforbrytelsene i området.[18] Dette anslåtte dødstallet er vanskelig å estimere nøyaktig, der antall døde fortsatt er et sårt og omdiskutert tema. I kontrast til krigsforbrytertribunalets estimerte antall på 102 000 døde mennesker i Bosnia, henviser Cherif Bassiouni, datidens leder for krigsforbrytningsetteretning i området, til et beregnet dødstall på 200 000 bosnjaker i området.[19]

Konsentrasjonsleirer og fangenskapRediger

 
Fredspalasset i Haag, hvor den internasjonale domstolen har sete.

De serbiske styrkene opprettet flere konsentrasjonsleirer for bosnjakene og kroatene i Bosnia. Menneskerettsaktivisten Hikmet Karcic opererer med et estimert antall på 677 slike aktive leire i landet fra 1992 til 1995,[13] hvor et nøyaktig og korrekt antall fanger ikke har blitt grundig dokumentert grunnet krigens natur. Historieprofessor Hamdo Camdo opererer med et anslått antall på 200 000 fanger i konsentrasjonleirene i landet.[18]

I henhold til domstolen i Haag, samt ulike domstoler i Bosnia, er det derimot dokumentert at minst 1000 mennesker skal ha blitt drept av fangevoktere[20] mens de var fanger i disse leirene. Disse tallene utelukker de som døde av andre årsaker, da underernæring og sult også var et stort problem i leirene. Umenneskelige leveforhold, mishandling, tortur og henrettelser var daglige forhold i disse leirene, og rundt 10 000 innsatte bosnjaker måtte bøte med livet.[21] Et eksempel er leiren Omarska, hvor flere hundre mennesker døde som direkte følge av vold, mishandling og sult.[22]

De ulike konsentrasjonsleirene og fangeleirene skilte seg svært mye fra hverandre på flere ulike måter. Mens noen av leirene var under en offisiell militær kontroll, hadde andre et mer privat preg, og var kontrollert av lokale soldater eller paramilitære styrker. Leirene var også aktive i ulike tidsperioder, der noen varte gjennom hele krigen, mens andre kun var operative i et par uker.[23]

I de forskjellige leirene var det også stor ulikhet i antall fanger. Tallene kunne variere alt fra en håndfull til flere tusen fanger. Leirene ble også brukt til ulike formål. Selv om flesteparten av leirene ble brukt som fangeleire, fantes det også leire med spesielle hensikter, deriblant leirer bare for kvinner – med overgrep og voldtekt som formål.[23] Denne kontrollen av befolkningen var militært viktig for å oppnå en etnisk rensingen av området. Leirene skapte også frykt i befolkningen, da kjennskap til overgrepene kunne være en utløsende faktor at mange valgte å flytte (flykte) til andre områder.

Videre snakker man også  om en inndeling etter i hvilken stand de ulike leirene var i. Mest vanlig ble fengsler brukt for å kontrollere fangene, men også ulike skoler, sportshaller, politistasjoner, hoteller, moteller, forlatte gruver, varehus, diskotek, siloer, gårder, samt privathus, kunne alle bli brukt for å forvare og fengsle befolkningen.[23]

Felles for alle konsentrasjonsleirene er at de brøt grovt med Genèvekonvensjonen, som omhandler beskyttelse av krigsfanger og sivilbefolkningen.[23]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «etnisk rensing». Store norske leksikon (norsk). 30. juni 2014. Besøkt 17. desember 2017. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Mønnesland, Svein (2006). «Unionen rakner». Før Jugoslavia og etter. Sypress forlag. s. 253, 272, 284, 287, 290, 296, 298, 302, 408. ISBN 9788291224374. 
  3. ^ Samtiden, 1996 Nr. 1, side 12. Lene Hansen: Slovenia, fra nasjon til nasjonalstat.
  4. ^ a b Steindorff, Ludwig. «Ein kurzer Gang durch die Geschichte Kroatiens». bpb.de (tysk). Besøkt 2. august 2022. 
  5. ^ BBC
  6. ^ BBC
  7. ^ ICTY tiltalen mot Ante Gotovina
  8. ^ [1]
  9. ^ Mønnesland, Svein (2006). Før Jugoslavia og etter. Sypress Forlag. s. 417. ISBN 9788291224374. 
  10. ^ «Dayton Peace Agreement». www.osce.org (engelsk). Besøkt 5. august 2022. 
  11. ^ «PDF fil av artikkelen i The Lancet (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 16. april 2005. Besøkt 12. mars 2007. 
  12. ^ «Bosnia-krigen – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 22. mai 2016. 
  13. ^ a b «Justice undone: twenty years since the Bosnian genocide». openDemocracy. 8. juli 2015. Besøkt 22. mai 2016. 
  14. ^ «Annex IV : The policy of ethnic cleansing». 4. mai 2012. Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Besøkt 22. mai 2016. 
  15. ^ «Folkemord | Etnisk rensing». www.folkemord.no. Besøkt 22. mai 2016. [død lenke]
  16. ^ «Folkemord | Massedrap». www.folkemord.no. Arkivert fra originalen 27. april 2016. Besøkt 22. mai 2016. 
  17. ^ NRK. «Se krigs- og fredsbildene fra Balkan». NRK. Besøkt 22. mai 2016. 
  18. ^ a b «::: AGRESIJA I GENOCID NAD BOSNJACIMA :::». www.camo.ch. Arkivert fra originalen 2. januar 2017. Besøkt 22. mai 2016. 
  19. ^ Seybolt, Taylor B.; Aronson, Jay D.; Fischhoff, Baruch (14. mai 2013). Counting Civilian Casualties: An Introduction to Recording and Estimating Nonmilitary Deaths in Conflict (engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780199977321. 
  20. ^ Bora Radović. «Jugoslovenski ratovi 1991-1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 08.02.2016. 
  21. ^ «Bosnian Genocide «  World Without Genocide - Working to create a World Without Genocide». worldwithoutgenocide.org. Arkivert fra originalen 23. mai 2016. Besøkt 22. mai 2016. 
  22. ^ «omarska concentration camp | Genocide in Bosnia». genocideinbosnia.wordpress.com. Besøkt 22. mai 2016. 
  23. ^ a b c d Radovic, Bora. «Jugoslovenski ratovi 1991 - 1999 i neke od njihovih društvenih posledica» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. 

Eksterne lenkerRediger