Fredrik Vogt

Fredrik Vogt (født 23. desember 1892 i Kristiania, død 26. januar 1970 i Oslo) var en norsk ingeniør og professor. Han var rektor ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) og generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.

Fredrik Vogt
Født		23. des. 1892 Christiania
Død		26. jan. 1970 (77 år) Oslo
Beskjeftigelse		Ingeniør, professor
Embete		Rektor ved NTH (1936–1941) rektor ved NTH (1945–1947) vassdrags- og energidirektør (1947–1960)
Utdannet ved		Norges tekniske høgskole
Far		Johan Herman Lie Vogt
Søsken		Thorolf Vogt Johan Vogt Jørgen Vogt
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Kommandør av St. Olavs Orden
Institusjoner		Norges Tekniske Høgskole og Norges vassdrags- og energidirektorat

Han ble opptatt ved NTH i 1910 og tilhørte dermed det første kullet av studenter. Etter noen år i arbeidslivet tok han doktorgrad med en avhandling om svingekamre, en viktig komponent i vannveien i vannkraftverker. I 1930 ble han professor i mekanikk ved NTH. Vogt ble valgt til rektor i 1936 og hadde denne stillingen til han ble presset til å forlate NTH av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. På grunn av sin deltagelse i motstandsbevegelsen forlot han Norge i 1943, og kom seg over til London via Sverige. I London var han tilknyttet London-regjeringen (den norske eksilregjeringen) og engasjerte seg i arbeid for Industrikomiteen med planlegging av kraftforsyning og industrireisning etter krigen.

Vogt fortsatte som rektor etter andre verdenskrig til han i 1947 ble utnevnt til generaldirektør i NVE etter at industriminister Lars Evensen hadde håndplukket ham. Her var han en sentral strateg i oppbyggingen av elektrisitetsforsyning for kraftkrevende industri og alminnelig forbruk.

Vogt hadde stor arbeidskapasitet, i tillegg hadde han gode evner til å kombinere detaljkunnskap som forsker, praktisk innsikt som ingeniør, og administrasjon som leder. Han hadde et stort kontaktnett som var viktig for strategisk planlegging. Han var regnet som en av de fremste fagpersoner innenfor vannkraftutbygging i Norge, noe som førte til at han også fikk stillinger i internasjonale organer.

Bakgrunn og utdannelse

Immatrikulering av de første studenter ved NTH i 1910.

Fredrik Vogt tilhørte slekten Vogt som innvandret fra Danmark på siste halvdel av 1600-tallet. Han var sønn av professor Johan Herman Lie Vogt og Martha Johanne Abigael Kinck. Den 4. juli 1916 ble han gift med Signe Fjalstad, født den 17. februar 1891 og datter av sogneprest i Stavanger John Fjalstad og Joraand Sitje. Vogts far ble utnevnt til professor i metallurgi og teknologi ved Universitetet i Oslo i 1886. Betingelsen for denne utnevnelsen var at han ved en eventuell opprettelse av en teknisk høyskole måtte være villig til å flytte over til denne, og i 1912 ble han professor ved NTH.

Vogt vokste opp i Kristiania (dagens Oslo) og tok examen artium i 1910. Som 18-åring ble han opptatt ved NTH Trondheim som da var nyopprettet. Han tok eksamen med innstilling i 1914. I studietiden i Trondheim var Vogt styremedlem og formann i den lokale avdeling av Norske studenters kristelig avholdsforening. Etter noen år i arbeidslivet tok han den første doktorgrad (dr. technicae) ved NTH i 1924. Manus til doktoravhandlingen gikk tapt da huset han bodde i brant ned. Han måtte skrive avhandlingen på nytt, imidlertid sa han selv at han mer fornøyd med «sin andre doktorgrad».

Vogt hadde en bror, Johan Vogt, som var professor i samfunnsøkonom, og en annen bror, Jørgen Vogt, som var politiker og journalist. Jørgen Vogt var internert fra 1941 og resten av andre verdenskrig. Også Johan Vogt var internert en kortere periode. Broren Thorolf Vogt etterfulgte faren som professor i geologi ved NTH. Deres svoger var Martin Linge som blant annet ledet Kompani Linge.

Vogt tok seg over til England i januar 1943 hvor han var tilknyttet London-regjeringen. Han utførte utredninger for regjeringen og forskningsarbeid ved Royal Aircraft Establishment i Farnborough.

Arbeid og virke

Vogt begynte i arbeidslivet da de første store vannkraftutbyggingene ble gjennomførte i Norge tidlig på 1900-tallet, som Vemork kraftverk og Sauda. I begynnelsen av 1920-årene ble han interessert i mer vitenskapelig arbeid på NTH, hvor han avla en doktorgrad med relasjon til en spesiell problemstilling i vannkraftverk. Deretter fulgte forskerstillinger, og i 1931 ble han professor i mekanikk. Senere ble han også rektor ved NTH. I 1947 ble han utnevnt til generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE). Han ble deretter en ledende strateg for kraftutbygging og industrireisning i Norge etter andre verdenskrig.

Tidlig yrkesliv

Vogt forente i sjelden grad kombinasjonen av praktisk ingeniør – videnskapsmann – administrator, en kombinasjon som også satte sitt sterke preg på hans undervisning. Han forente en skapende fantasi med en enestående arbeidskraft og må betegnes som en av de mest fremragende ingeniører Norge har fostret.

Arne Sleberg i Norsk biografisk leksikon, bind XVIII

Etter eksamen ved NTH arbeidet Vogt noen år med vannkraftutbygging. I årene 1914–1915 arbeidet han i Ingeniør Kincks Vannbygningskontor, i 1915–1916 ved A/S Saudefaldene og i 1916–1918 igjen hos Ingeniør Kinck (Johan Jørgen Kinck var hans onkel). I Sauda var han med på byggingen av den første kraftstasjonen der. Etter dette arbeidet han i Tromsø Elektrisitetsverk fra 1918 til 1922 der han planla og ledet byggingen av Skarsfjord kraftverk og utvidelse av Simavik kraftverk.

Forskning

Vogt var en kort tid i 1916 tilknyttet NTH som vitenskapelig assistent i «vandbyggning» for professor Olav Heggstad, og i 1922 begynte hans vitenskapelige karriere som assistent i mekanikk.

I 1924 avla Vogt doktorgraden ved NTH med en avhandling som hadde tittelen Berechnung und Konstruktion des Wasserschlosses, som på norsk blir Beregning og konstruksjon av svingekamre. Svingekamre er en viktig komponent i et vannkraftverk. Det er et vannfylt kammer (tank med forbindelse mot friluft) plassert mellom den horisontale tilløpstunnelen fra inntaksdammen og starten på selve trykksjakten (eller rørene) ned til kraftstasjonen. Hensikten med svingekammeret er som navnet sier å ta opp svingninger i vannmassene ved endringer av vannturbinens pådrag. Dette for å forhindre store trykksvingninger til turbinen, som igjen leder til elektriske pendlinger i kraftnettet.

Vogt stilte opp fem alternative løsninger. I doktorgraden ga han en generell analyse av alternativene og sammenfattet dem i beregnings- og konstruksjonregler. Analysen dreide seg om strømningsteoretiske forhold der vannhastighet, friksjon, tverrsnitt, belastningsendringer og turbinregulering spilte inn. Problemstillingen og løsningen på denne ville kunne gi store besparelser fordi svingekamre svært ofte er innsprengt i fjell. O mindre volum utsprengt fjell ble en del av løsningen for et optimalt fungerende svingekammer ville dette være økonomisk gunstig. Vogt fant løsninger på denne optimaliseringen og hans doktorgrad ble oversatt til tysk og utgitt som bok i Tyskland.

Oppstilling utenfor hovedbygningen til NTH i 1912.

Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen

Fra 1924 til 1927 var han vikar for professoratet i mekanikk, og fikk tittelen høiskolestipendiat for studieåret 1927/1928. Han fikk permisjon fra NTH for å ta et studieopphold i USA hvor han vesentlig arbeidet ved U.S. Bureau of Reclamation i Colorado. Her ledet han et forskningsprosjekt for å finne sammenhengen mellom modellforsøk og beregninger for hvelvdemninger. Dette skjedde ved å gjøre målinger på en nedskalert demning i et laboratorium. Med arbeidet fikk en større forståelse av spenningsfordelingen i denne typer konstruksjoner. Resultatene fra prosjektet fikk betydning for konstruksjonen av Boulder dam i Coloradoelven som til da var verdens høyeste dam. Vogt publiserte en del av sine resultater i en avhandling med tittel: Über die Berechnung der Fundamentdeformation.

Da han vendte tilbake til NTH fikk han et dosentur i bygningsstatikk for studieåret 1929/1930. Den 1. januar 1930 ble han utnevnt til dosent, men han hadde få utsikter til noe professorat da han fikk denne vitenskapelig stillingen. Bare to professorstillinger ville vært relevante, nemlig i vassbygging og i mekanikk. Disse professoratene hadde henholdsvis Olav Heggstad som var 53 år og Hans Henrik Rode som var 45 år. Omstendighetene førte til at Rode døde i en ulykke, dermed måtte en se seg om etter en ny kandidat, og Vogt kom i søkelyset.

Professor i mekanikk

Den 1. april 1931 ble Vogt professor i mekanikk ved NTH etter Rodes dødsfall. Vogt var den eneste professor i mekanikk ved NTH og skulle derfor undervise alle avdelinger i temaene statikk, fasthetslære og hydromekanikk. Dette krevde stor arbeidsinnsats av professoren som hadde stillingen. Han var professor i bare fem år før han ble valgt til rektor.

Rektor ved NTH

Vogt som rektor ved NTH.

Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen

For den som betrakter sine studier avsluttet med eksamen, er Norges Tekniske Høgskole like så litt som andre høyskoler noen tilfredsstillende undervisningsanstalt. For dem som betrakter studiene ved Høyskolen som en innledning til det en senere skal lære som praktiserende ingeniør, viser erfaringene at vår Høyskole gir et godt grunnlag. Våre gutter har vist seg å være i høy grad konkurransedyktige hele verden over, og litt av dette kan de sikkert også takke Høyskolen for.

Fredrik Vogt

Fra 1. juni 1936 ble Vogt valgt til rektor ved NTH og senere ble han gjenvalgt for perioden 1940 til 1943. Fra den 8. oktober 1941 fikk han innvilget søknad om tjenestefri, men den 25. mai 1944 ble han avskjediget av ministerpresident Vidkun Quisling.

Da Vogt ble valgt til rektor ved NTH var institusjonen 25 år gammel. Første halvdel av NTHs eksistens hadde vært viet oppbygging, siste halvdel hadde derimot vært en stagnasjonsperiode. I mellomkrigstiden hadde mange ressurssterke ungdommer reist til USA, men på slutten av 1930-årene var det tendenser til økonomisk oppgang og færre som reiste ut. Vogt ønsket som rektor å arbeide for en utvidelse av høyskolen, som nå ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot antallet søkere. I 1937 var det 446 søkere til 160 studieplasser. Opinionen og politikerne støttet etter hvert tanken om en utvidelse, blant annet skrev Arbeiderbladet den 5. november 1938 en artikkel med denne overskriften: «Norges Tekniske Høyskole må reises på nytt».

Andre verdenskrig

Motstandskamp

Den tid vi lever i har et særlig bud til dere, som her skal motta samfundets høyeste utdannelse. Det kreves ikke bare rent faglige tekniske kunnskaper av dere, men at dere følger godt med i tidens problemer, kulturelt, sosialt og politisk. Vi lever i en tid, hvor den frihet vår nordiske kultur bygger på, tråkkes under fot i det ene land etter det annet, og hvor vold, krig og elendighet følger i diktaturets fotspor. Vi må søke å hevde vår kultur, våre frie folkestyrte samfunn, ved å yte vårt beste. Det ligger et særlig ansvar på den ungdom som etter hvert overtar ledelsen.

Rektor Fredrik Vogt ved immatrikuleringen ved NTH i 1938.

Den tyske krysseren «Admiral Hipper» og flere jagere ankret opp utenfor Trondheim klokken 04:30 om morgenen den 9. april 1940 og satte i land 1100 soldater. Da folk våknet til en ny dag stod tyske soldater på post over hele byen. Skolene i Trondheim ble raskt rekvirert til soldatene, det samme skjedde med NTH. Vogt tok raskt kontakt med den tyske befalhavende for å unngå at Gløshaugen skulle bli full av soldater. Han lyktes med dette og den 10. april ble følgende oppslag satt opp i hovedbygningen: «Professorutvalget går ut fra som en selvfølge at Høyskolens tjenestemenn og studenter unngår enhver friksjon med de tyske tropper.» Avtalen med befalhaverens var altså at soldatene fant andre steder å slå leir mot at studentene ikke agiterte eller organiserte motstand. Imidlertid var det mange studenter fra NTH som dro andre steder i Trøndelag for om mulig å kjempe mot den fremmede krigsmakten.

Vogt fikk raskt innført et forbud mot all politisk virksomhet på NTH. Hensikten var først og fremst å blokkere nazistisk propaganda på skolen. For øvrig var det kun Nasjonal samling som under krigen kunne drive åpenlyse politiske diskusjoner eller spre sitt budskap. Frontene ble raskt skjerpet mellom dem som var nazister og de som var motstandere. NTH-professorene Ragnar Skancke og Hans Skarphagen var profilerte nazister og statsråder i NS-regjeringen. Også en del studenter tok klar stilling for den nazistiske nyordningen og ble selv medlemmer av NS. Rett etter krigen ga dette NTH en dårlig start i gjenoppbyggingsfasen på grunn av svekket renommé.

Ragnar Skancke var en tidligere professorkollega av Fredrik Vogt som ble minister i Vidkun Quislings andre regjering.

Vogt og mange andre av professorene og studentene var lite interessert i samarbeid med de nye myndigheter, men ønsket allikevel å holde virksomhet i gang. I 1941 kom en stor nazifiseringsbølge og Vogt ble utsatt for press fra statsråd Skancke om å fratre som rektor. Han søkte om tjenestefri, noe som ble innvilget i oktober 1941. Mange ved NTH var nå oppbrakt over at departementet hadde bestemt at søkere om opptak som hadde tjenestegjort i Regiment Nordland, Den Norske Legion og SS skulle få fortrinnsrett til studiene.

Minister Skancke hadde innkalt til et møte for studenter og professorer ved Universitetet i Oslo den 11. september 1941. Tysk sikkerhetspoliti var tilsted og rektor Didrik Arup Seip ble avsatt og kollegiet ble oppløst. Seip ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Vogt hadde samarbeidet og diskutert med Seip hvordan de skulle forholde seg til okkupasjonsmakten i de institusjonene som de ledet. Vogt hadde sannsynligvis tenkt over situasjonen og kommet til at også han kunne være i faresonen.

Opphold i London

Statsminister Johan Nygaardsvold ledet London-regjeringen under andre verdenskrig, hvor Fredrik Vogt og sentrale personer i Arbeiderpartiet la planer for industrireisning etter krigen.

En kort periode etter at han forlot NTH arbeidet Vogt i Norsk Hydro i Oslo. Han tok seg over til Sverige fra Elverum i januar 1943, sammen med sin datter gikk han på ski over grensen. Før han flyktet ga han beskjed via kontakter i hjemmefronten om at sjefen for tungtvannsproduksjonen på Vemork, kjemiprofessor Jomar Brun, skulle forlate Rjukan og komme seg over til England. I april 1943 kom så Vogt til England.

I Vogts fravær tok Olav Heggstad over som rektor den 19. februar 1942. Han var først og fremst interessert i et administrativt samarbeid, men ble gitt eneveldig makt etter førerprinsippet. NTH var nå delt inn i to grupperinger der den ene gikk inn for samarbeid, mens de som var motstandere gikk under jorden. Det oppstod et hemmelig professorråd som fra høsten 1943 holdt kontakt med hjemmefrontens ledelse. Vogt og Leif Tronstad var blant de ledende motstandsfolk som dro til England

Industrikomiteen

Industrikomiteen ble nedsatt av Forsyningsdepartementet i London sommeren 1943, og Vogt ble valgt som leder av komiteen. Andre viktige medlemmer var juristen og økonomen Erik Brofoss og byråsjef Konrad Nordahl, samt Nicolai Stephansen fra Norsk Hydro. Vogt arbeidet med en kartlegging av vannkraftutbygginger som den tyske okkupasjonsmakten hadde satt i gang. Han utarbeidet flere notater der anvendelsen av disse kraftverkene etter krigen ble drøftet. Anleggene måtte brukes til produksjon av lettmetall eller annen storindustri etter krigen mente Vogt. Selv om NVE tidligere i sine planer før krigen hadde planlagt at Mår og Aura kraftverk skulle prioriteres for alminnelig kraftforsyning, mente Vogt at disse måtte brukes for kraftintensiv industri. Han mente videre at det var opplagt at Glomfjord kraftverk med sin avsidesliggende beliggenhet måte prioriteres for industri, enten til lettmetall på stedet eller med kraftoverføring til et påtenkt jernverk i Nordland.

Rektor etter andre verdenskrig

NTH og Gløshaugen i en fotomontasje der to store blokker for kontorer og auditorier er satt inn i 1955. Arkitekten bak denne planen var Karl Grevstad, disse planene ble drastisk endret.

Foto: Schrøder

Den 8. mai 1945 tok Gudmund Sundby over som rektor i noen dager til Vogt var tilbake den 19. mai 1945 For tredje gang ble han valgt til rektor, men gikk av i januar 1947 for å tiltre stillingen som generaldirektør i NVE.

Vogt arbeidet med å få ekstraordinære opptak av norske studenter ved utenlandske universiteter. Både før og etter krigen var kapasiteten ved NTH for liten i forhold til samfunnets behov. Statistikken viste at mellom 1914 til 1938 ble det utdannet 3284 ingeniører som arbeidet i Norge, dette vil si et årlig gjennomsnitt på 131. Av disse hadde 21 % tatt sin utdannelse i utlandet. I 1939 hadde NTH tatt opp 170 studenter, men Vogts analyse av behovet viste at kapasiteten måtte økes til 220–240 studenter per år.

Høsten 1940 startet han et utredningsarbeid med å finne behovet for en utvidelse av NTH. Dette ledet til en generalplan for NTH som han arbeidet videre med for regjeringen i London og som allerede i 1945 kunne tas frem. Blant annet ble det etter hans plan startet bygging av Metallurgisk institutt og utvidelse av Hovedbiblioteket ved NTH.

Krigen hadde ført til et frafall av vitenskapelige ansatte, ved at flere fikk landssvikdommer etter 1945. Flere vitenskapelige miljøer var sterkt svekket, og gamle rivaliseringer mellom avdelingene gjorde ikke ting lettere.

Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd

Vogt ble valgt til formann for utvalget som skulle utrede organiseringen av norsk industriell forskning. Miljøet ved NTH følte seg tilsidesatt av den modellen for styring av industrirelatert forskning som ble valgt etter krigen. En gruppe av industriorienterte personer stod i ledelsen for organiseringen. Disse var folk fra hjemmefronten og var ideologisk motstandere av mange av de planene utefronten som var dominert av personer fra Arbeiderpartiet hadde lagt. Industrigruppen var lite begeistret for Arbeiderpartiets planøkonomiske ideer. Vogt hadde vært positivt innstilt til en modell der forskningen ble ledet av et direktorat, som spesielt Arbeiderpartiets folk mente trengtes for overordnet styring.

Høsten 1945 fikk Vogt i oppdrag lede en komite for å utrede «den tekniske forskningens organisasjon». Komiteen la frem sitt resultat i april 1946, og gå dette prinsipielle synet på forskningsbasert industri: «Mer demonstrativt enn noensinne før har krigen vist at den organiserte tekniske forskingen er avgjørende for den industrielle utnyttelse av grunnvitenskapene og dermed for seieren i en teknisk krig. Men den vil nødvendigvis bli like avgjørende i den fredelige kappestrid som nå kommer. Den som ikke holder mål, vil automatisk synke ned i økonomisk avhengighet». Komiteen som Vogt ledet arbeidet hurtig og kom industrigruppen i møte. Regjeringen viste seg velvillig og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) så dagens lys i oktober 1946. Forskningsrådet var representert av folk fra forskning og næringsliv, samt departementene. Rådet skulle være et rådgivende organ for myndighetene med hensyn på bevilgninger og prioriteringer.

Imidlertid ble forskningen ikke styrt via et eget direktorat, men en modell som et annet komitemedlem, Alf Ihlen foreslo, nemlig at den teknisk-industrielle forskningen skulle organiseres som et frittstående forskningsråd. Dermed fikk industrien sterk innflytelse over NTNF, med finansiering både fra det offentlig og fra industrien selv. Ihlen var formann i NTNF fra 1946 til 1952, og rådet ble et møtested for teknokratiske industrialiser fra både offentlige organer og privat næringsliv.

Generaldirektør for NVE

Offisielt portrett av Fredrik Vogt fra NVE.

NVE var i løpet av mellomkrigstiden blitt en etat med svekket politisk legitimitet, det hadde vært et langt opphold i byggingen av nye kraftverk, samt avsetningsvansker for den statlige kraften. Det ble endog besluttet å selge det store statseide kraftverket Nore, men da det oppstod uenighet om salgsprisen under forhandlingene ble det ikke til noe salg.

Etaten var redusert til et minimum antall ingeniører og alderen på disse var høy. NVE var en konservativ organisasjon som hadde vansker med å ta inn over seg landets nye politiske ledelses krav om en aktiv statlig kraftutbygging. Ikke minst ønsket om statlig kraftproduksjon til storindustri var vanskelig å akseptere. Med Vogt som leder ble NVE i løpet av få år Arbeiderpartiets viktigste verktøy for elektrifisering og storindustri.

Planlegging av Aura kraftverk

Portalen til Aura kraftverk som var viktig for forsyningen i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, men også helt avgjørende for det store aluminiumsverket som ble bygget på Sunndalsøra kjent som Årdal og Sunndal Verk. Kraftverket har syv peltonturbiner og en samlet ytelse på 290 MW.

Vogt tiltrådte som generaldirektør i NVE den 5. april 1947 og tok da over etter Olaf Rogstad. Han ble regnet som Norges fremste autoritet på vannkraftutbygging, og ble håndplukket av industriminister Lars Evensen. En av de første saker han måtte ta innstilling til var utbyggingen av Auravassdraget, og dette ble tatt opp i Hovedstyret 29. juli 1947. Denne saken hadde også vært oppe i hovedstyret noen måneder før mens Rogstad var generaldirektør, men da blitt nedstemt. Da saken var oppe til behandling i juli ble den godkjent. Allerede 1. oktober 1947 ble utbyggingen vedtatt enstemmig i stortinget. Det politiske samarbeidet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag, som hadde behov for økt kraftforsyning, hadde fungert godt. Politikerne her sendte sine takksigelser for rask behandling i NVE og i resten av embetsverket.

Grunnen til at hovedstyret tidligere hadde avvist utbyggingen av Aura var at de mente at kraften ville bli for dyr. På denne tiden var det vanlig at kraften som NVE produserte ble solgt til selvkost, en mente at kraftverket kun ville kunne bli lønnsomt om kraften ble solgt til en pris høyere enn dette. Kostnadskalkylene og planene for prosjektet var utført av kraftverksjef Holt i NVE og Kincks Vannbyggingskontor, som igjen hadde basert seg på Nordags (kortform av «Nordische Aluminium Aktiengesellschaft» som var stiftet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen) planer. Vogt gikk kritisk gjennom disse planene og var skeptisk til at tyskerne hadde villet «presse frem en utbygging til full ytelse på en gang». Han mente at planene ikke var tilpasset en trinnvis utbygging, dessuten at forarbeidet var for dårlig og at planlegging med hensyn på det egentlige behovet ville være mer optimalt. Det såkalte «Aura-utvalget» hadde anslått behovet for elektrisk kraft til 22 MW i 1947, økende til 45 MW i løpet av 25–30 år. Aura kraftverk var derimot planlagt til 220 MW. Vogt som var bygningsingeniør kunne se andre alternativer enn Holst som var elektroingeniør. Blant annet anså han at i første byggetrinn burde Aursjøen demmes opp først som hovedmagasin til kraftverket, mens den vanskeligere tilgjengelige Litledalselva kunne tas i et senere byggetrinn.

Industridepartementet hadde andre planer enn bare forsyning til alminnelig kraftbehov. Det en så for seg at en stort kraftverk her også ville kunne passe for storindustri. Vogt fant også etterhvert ut at Aura-reguleringen ville passe utmerket godt for kraftkrevende industri.

Etter andre verdenskrig var det bred politisk oppslutning om vannkraftutbygging for metallproduksjon og elektrokjemisk industri, samt elektrifisering av de deler av landet som fremdeles var uten elektrisitet. Oppfatningen var at vannkraften kunne gi god ressursutnyttelse, og ikke minst raske inntekter i form av fremmed valuta. Denne strategien skulle også gi arbeidsplasser distriktene. Av alle bruttoinvesteringer i Norge på 2 milliarder kroner i 1947 var 20 % avsatt til elektrisitetsutbygging og industrireisning. Bare materialer, arbeidskraft og valutasituasjonen satte begrensninger for intensiteten i kraftutbyggingen. I 1947 var hele 60 kraftverk under utbygging, der de største var Mår, Aura og Hol kraftverk.

Vogt leder NVE inn i sin gullalder

Fredrik Vogt i midten og til venstre bygningssjef Broch Due på befaring under anleggsarbeid med Glomfjord kraftverk. Hans Pedersen Sperstad til høyre ble direktør for Vassdragsdirektoratet (1962–85), og formann i utvalget som i 1970–83 la frem Verneplan for vassdrag (Verneplan 1–3), ofte benevnt Sperstad-utvalget.

Foto: Thorleif Hoff

I perioden fra 1945 til 1960 økte Norges vannkraftproduksjon sterkt, med en årsproduksjon i 1945 på ca. 10 TWh som i 1960 hadde økt til 28 TWh. NVE bygget i denne perioden egne kraftverker og behandlet konsesjonssøknader for alle utbyggingsaker som ble fremlagt. I 1945 var Statskraftverkenes installerte ytelse rundt 300 MVE og i 1960 var samlet ytelse rundt 1400 MVA. Vogt var engasjert i utbygginger som Tokke kraftverk, Aura kraftverk, Osbu kraftverk, Svorka kraftverk, kraftverkene i Øvre Namsen, Nedre Røssåga kraftverk, Øvre Røssåga kraftverk, Langvatn kraftverk og Innset kraftverk.

Vogt var godt kjent i Norge og deltok aktivt i prosjekteringen av nye kraftverk, med befaringer, kartstudier og utredninger. Han både organiserte arbeidsoppgavene og gjorde beregninger i en etat som rett etter krigen var sterkt underbemannet. Han dimensjonerte vanntunneler, maskininstallasjoner, magasiner og demninger. Vogt ble en faglig inspirator og læremester for nyutdannede ingeniører, samtidig som de fleste viktige valg ble kontrollert av ham. Etter at professor i vassbygging Olav Heggstad gikk av i 1945 ble ikke dette professoratet besatt før etter tolv år. I denne tiden var det NVE med Vogt i spissen som var «institutt for vassbygging».

Vogts syn på NVEs rolle

...staten skal nødig befri distriktene fra plikten til selv å ta initiativ. Selv bortsett fra at det ville bringe umåtelige overgangsproblemer, tror jeg for min part det ville være uheldig om staten skulle overta hele elektrisitetsforsyningen. I et land med vår geografi og våre avstander ville det bli ytterst komplisert. Og det ville fremme kravmentalitet med «hain stat betale».

Fredrik Vogt

I de første årene etter 1945 var NVEs virksomhet sterkt knyttet til utbygging av kraftproduksjon for storindustri, men utover i 1960-årene forsynte statens kraftverk i stor grad også fylkeskommunale, interkommunale og kommunale elverk med elektrisitet. Rundt 1965 produserte NVEs kraftverker halvparten av den elektriske kraften til disse. NVE var i stor grad engasjert med å sørge for alminnelig forsyning, mens industriministeren og politikerne generelt var lite opptatt av å formalisere statens rolle i dette. Imidlertid var Vogt og industriminister Evensen sentrale i å forme statkraftengasjementet. I det interne magasinet til NVE Fossekallen formulerte Vogt et innlegg som kunne ligne på et program for statens engasjement. Han skrev at NVE skulle ha som sin oppgave å legge til rette for storindustriell vekst, teknisk-økonomisk rasjonell utbygging av kraftsystemet og bistå distrikter som selv ikke kunne greie å bygge ut kraftforsyning på egen hånd. Det siste skulle skje både med kraftutbygging og bygging av kraftlinjer. Vogt mente også at kommunene og fylkene skulle være ledende når det gjaldt alminnelig forsyning.

Vogt engasjerte seg sterkt for elektrifisering av hele landet. I 1945 var det 640 000 personer uten tilknytning til elektrisitet i Norge. I 1960 var dette tallet sunket til 40 000. En annen sak han arbeidet for var å få bygget et overføringsnett som dekket hele Norge. Allerede i 1919 ble Elektrisitetsforsyningskommisjonen satt ned med det for øye å se på mulighetene for et sammenhengende kraftsystem. Dette var neppe teknisk mulig i 1919, men i 1960 ville ikke dette være noen teknisk umulighet.

Samkjøring

NVE og Vogt hadde klare ønsker om å få til større grad av samkjøring mellom kraftverkene. Vogt tok initiativ til et møte i 1949 der de større kraftselskapene i det potensielle forsyningsområdet til Aura var invitert. Særlig Trondheim Elektrisitetsverk var skeptisk til dette. De ville nødig kjøpe kraft fra Aura kraftverk, og med Aura-utbyggingen ville de få vansker med å få tillatelse til å bygge ut egne kraftverk. Stortinget hadde nemlig bestemt at så lenge Aura var under bygging skulle det ikke prioriteres å bygge ut nye kraftverk i distriktet før hele kapasiteten til dette kraftverket var utnyttet. En annen ting som ble fryktet var at Trondheim Elektrisitetsverk måtte dele sin kraft med andre kommuner, noe som var tilfelle for Foreningen Samkjøringen på Østlandet etter krigen.

Etter press fra Vogt ble det i 1952 dannet en komite der spørsmålet om samarbeid skulle diskuteres, samt at en skulle komme frem til en plan for samkjøring. Året etter kom det til enighet og Norges andre samkjøringsorganisasjon så dagens lys. Denne fikk navnet Nordenfjelske Kraftsamband.

Stigende energipriser og uenighet om prissetting

Elektriske husholdningsartikler fikk en eksplosiv utbredelse i norske hjem i etterkrigstiden. Utstillingsvindu fra en elektrobutikk i Oslo fra rundt 1950-årene.

Foto: J. L. Nerlien A/S

Når en ser på utviklingen etter etter krigen med hensyn på produksjon av elektrisk energi, så kommer en til den nokså oppsiktsvekkende resultatet at jo større kraftproduksjonen blir jo større vanskeligheter er det med å dekke det alminnelige forbruk og unngå rasjonering.

Industriminister Lars Evensen

Etter krigen var det bred enighet om at strømprisene skulle være lave. Selv om myndighetene i siste halvdel av 1950-årene begynte å justere ned på prisreguleringene, steg ikke energiprisene nevneverdig. Både kommunene som eide mange kraftstasjoner og NVE selv holdt lave priser. Dette fikk imidlertid forbruket av elektrisitet til å øke så kraftig at selv tidens store kraftprosjekter ikke greide å møte behovet. Dette førte til tiltak for å redusere husholdningens forbruk, og på Østlandet var det i realiteten strømrasjonering gjennom hele 1950-årene. NVE mente at kraftprisene ikke reflekterte produksjonskostnadene, samt at den lave strømprisen førte til sløsing. Politisk ble problemene oppfattet, men tiltak var vanskelige å gjennomføre. NVE mente at i 1953 at prisene måtte dobles eller tredobles for å skape balanse mellom produksjon og forbruk.

Et forhold som det ikke var bred politisk enighet om var statens rolle når det gjaldt billig strømforsyning til den kraftintensive industrien. Uenighetene stod både om prioriteringen av den kraftintensive industrien på bekostning av andre forbruksgrupper, samt prisfastsettelsen. Her var NVE ikke enige om å holde lave kraftpriser, mens Industridepartementet og maktsentrum i Arbeiderpartiet hadde motsatt syn. Staten hadde langtidskontrakter på levering av billig energi til store industriforetak som Norsk Hydro, Årdal og Sunndal Verk, Norsk Jernverk og Elkem. I 1960-årene kom også aluminiumsverkene på Søral, Husnes og Lista.

Vogt var sterkt imot prispolitikken for statskraftverkenes energisalg. I 1955 sendte han flere brev til Industridepartementet, industriministeren og regjeringen, der han argumenterte mot de lave kraftprisene. Han mente at de lave prisene kunne undergrave NVEs økonomi, ved at de fikk en rekke med langtidskontrakter for subsidiert kraftsalg. En annen ting var at energiprisen i sammenlignbare industrier utenlands var langt høyere. Han mente at om ikke bedriftene kunne betale selvkostpris for elektrisk kraft kunne det være mer riktig for samfunnet om energien eksporteres. Videre mente Vogt at en måtte bort fra prisfastsettelse etter gjennomsnittskostnadskriteriet. Det vil si at prisen bestemmes ut fra kostnadene for produksjonen i både nye og eksisterende kraftverk. Han mente at en måtte over til marginalprinsippet. Det vil si at prisen fastsettes ut fra kostnadene for å bygge ut et kraftverk ved et gitt tidspunkt. Vogt hadde her studert hvordan prisspørsmålet ble løst i andre land, og spesielt var det det franske statsselskapet Electricité de France som hadde utviklet marginalprinsippet.

Vogt vant ikke frem med sitt syn på prisfastsettelsen. Industridepartementet var ikke interessert i å følge noen standardvilkår for NVEs kontrakter. De mente at særegenheter med visse selskaper måtte åpne for egen kontrakter og mulighet for kontrakter med klausuler om prisjusteringer. I Stortinget ble prisspørsmålet behandlet og Arbeiderpartiets representanter mente at storindustrien som ble etablert på steder i landet med stor arbeidsløshet og liten annen industri måtte få gunstige vilkår. De borgerlige politikerne mente at statens kraftproduksjon måtte skje etter forretningsmessige prinsipper, altså at kraftverkene ikke skulle gå med underskudd. Uansett ville kraftprisene i Norge være svært gunstige i forhold til hva den var i andre land mente de. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og prisfastsettelsen for industribedriftene ble slik som de ønsket. Utover i 1960-årene begynte NVE å gå med stadig større underskudd, som Vogt hadde fryktet.

Krafteksport

NVEs administrasjonsbygg i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.

Foto: Henrik Svedahl

Allerede Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 hadde tatt diskutert mulighetene for eksport av elektrisitet, ikke bare mellom regioner i Norge, men også til utlandet. Selv det mindre ambisiøse forslaget om samkjøring mellom distrikter og regioner i Norge ga politisk dårlig gjenklang når dette ble foreslått lovfestet. En mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sagt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig.

I Danmark hadde det i krigsårene vært store problemer med kraftproduksjonen fordi denne var basert på kullkraftverker og importert kull hadde blitt meget kostbart. Også etter krigen var kull dyrt. I Norge ble det rett etter andre verdenskrig stemning i opinionen og politisk for å eksportere elektrisk kraft til Danmark. Danskene fikk store forventninger til at elektrisitet kunne eksporteres i rikt monn fra Norge. Vogt hadde uformelle diskusjoner med representanter for dansk kraftforsyning, hvor han måtte dempe deres forventninger. Stramt arbeidsmarked i Norge og presset leverandørindustri ville gjøre det vanskelig å prioritere kraftutbygninger for eksport. Dessuten informerte han om at kraftkrevende industriproduksjon var noe regjeringen gikk sterkt inn for. Vogt holdt et foredrag på de Nordiske elektrisitetsverkers fellesmøte i København under tittelen «Kraftbalansen i Norden». Dette redegjorde for norske beveggrunner for tilbakeholdenhet med å love noen krafteksport innenfor den tidshorisont som danskene så for seg. Foredraget ga stor skuffelse i Danmark, men var klarert på høyeste politiske nivå i Norge.

Saken om krafteksport fortsatte mot slutten av 1940-årene og en felles kraftutvekslingsavtale mellom Norge, Sverige og Danmark kom på dagsordenen. Det ble fra svensk hold argumentert med at kraftutveksling mellom Norge og Sverige ville gi gjensidige reserver, samt at hydrologiske forskjeller mellom de to land ville kunne utnyttes til et samlet stort utbytte. Vogt var imidlertid mer interessert i å få bygget en kraftlinje mellom Vestlandet og Østlandet for å få utnyttet de hydrologiske forskjellene innenlands. Selv om en del av kraften i Norge ville bli brukt til elektrokjeller for sentralvarme i husholdninger og industri ville dette være mer lønnsomt, mente Vogt. Han vurderte dette slik i et brev til den danske ingeniøren Sigurd Rump i 1951: «Med de priser danskene regner som topp for levering herfra lønner det seg med de nåværende brenselpriser bedre å fyre opp hver eneste kWh i kjeleanleggene enn å sende dem ut av landet». Videre sier han at «...det faktiske forhold er, at vi har et umettelig energibehov som vi ikke er i stand til å dekke, selv med en meget intens utbyggingsvirksomhet...Rundt om i landet forberedes nå på ny detaljene for kommende vinters rasjonering. Stemningen er derfor temmelig amper.»

Handelsminister Erik Brofoss med sønnen Karl Erik. Brofoss var den enkeltpersonen som hadde størst innflytelse på norsk økonomisk politikk i etterkrigstiden, og spørsmålet om krafteksport hadde stor nasjonaløkonomisk betydning.

Foto: Leif Ørnelund

Handelsminister Erik Brofoss var våren 1953 bekymret for et underskudd i betalingsbalansen med utlandet. Et tiltak kunne være å få svenskene til å investere i Norge. Brofoss trakk frem et prosjekt som hadde vært drøftet i flere år, nemlig utbyggingen av Nea kraftverk i Trøndelag og en kraftlinje til Stockholm. Et slikt prosjekt ville også skaffe elektrisitet til Trondheim og Trøndelag. Det var Trondheim Elektrisitetsverk som ville finansiere Nea kraftverk sammen med Stockholm by. Dette var Vogt sterk motstander av, fordi han mente Sverige snart ville ha realisert alle billige utbyggingsprosjekter. Om en i Norge ventet til 1960-årene ville svenske kraftpriser være betydelig større, dermed ville Norge stå i en betydelig bedre posisjon for å eksportere energi. NVEs hovedstyre var også overveiende negative til dette da saken ble behandlet i 1954. Regjeringen med Brofoss arbeidet intenst for å få en avtale om krafteksport med Sverige for å få investeringer i Norge og skaffe kapital. Brofoss la frem en skisse til omfattende kraftsamarbeid der svenskene i løpet av 10-15 år kunne få bygge ut kraftverker for omfattende eksport. Vogt ble bevisst hold utenfor disse forhandlingene.

Transport av en stor transformator til Nea kraftverk. Dette prosjektet var et samarbeid mellom Trondheim elektrisitetsverk og Stockholm, der hensikten for kraftforsyning til Stockholm. Dette prosjektet var Fredrik Vogt sterkt motstander av.

Foto: Oskar A Johansen

I 1955 fikk Trondheim elektrisitetsverk reguleringskonsesjon for bygging av Nea kraftverk med en avtale om eksport av 330 GWh som en årsmiddel over 15 år. Det ble gjort endringer i kontraktene etter påtrykk fra Vogt. Det ble også laget kontrakter for tre andre kraftverk basert på eksportavtaler, dette var Heggsetfoss, Linnvasselv og Tunnsjødal. I sum omfattet alle avtalene til sammen 980 GWh i årlig middelverdi, noe som utgjorde mindre enn 10 % av Brofoss' opprinnelige ønske. Vogt var etterhvert mer positiv til disse prosjektene og forbauset over at det ble undertegnet for «...oss overmåte gunstige kontrakter». Dog var Vogt mest interessert krafteksport til landene med overveiende varmekraftverker, det vil i første rekke si Danmark, men også Tyskland. Her kunne en selge toppkraft til meget gunstige priser. Han hadde også samtaler med danske og tyske kraftselskaper.

I november 1959 hadde Nordisk råd blitt enige om at de Nordiske landene skulle arbeide for mer omfattende utveksling av elektrisk kraft. Nå var også Finland og Island med i planene om et slikt samarbeidsorgan. Vogt sørget for å få satt en stopper for dette som noe av det siste han gjorde som generaldirektør i NVE. I dette organet skulle også private og kommunale kraftverker være representert. Norge med sin billige vannkraft ville bli presset til å senke prisene om norske kraftselskaper ble uttatt for konkurranse seg imellom, advarte Vogt. I Norge burde en heller tenke på sin nasjonale industri og staten burde derfor ha full kontroll over eksport og prisavtaler. Norges offisielle syn tok hensyn til Vogts innvendige, og det ble i første omgang ikke noen av den nordiske organisasjonen som spesielt svenskene ivret for. Imidlertid ble forhandlingene raskt gjenopptatt etter at Vogt gikk av, og den 9. mai 1963 ble Nordel konstituert i København. Etter dette ble kraftnettet i Norden ofte omtalt som Nordel-nettet.

Vogt fratrådte fra NVE den 30. juni 1960 i en alder av 67 år. Hans etterfølger ble Halvard Roald Etter dette arbeidet han med konsulentoppdrag bede for NVE og ved internasjonale prosjekter.

Andre verv

Norge ble medlem av OEEC (i dag kjent som Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – OECD) og som norsk delegat til det første møte i Elektrisitetskomiteen i OEEC ble Vogt valgt. Han deltok på sitt første møte i februar 1950. I 1954 ble han viseformann i komiteen og fra 1954 til 1957 var han formann. I et utenriksministermøte i Messina i juni 1955 der Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland deltok ble tettere europeisk integrasjon for energisamarbeid tatt opp. Spesielt var en opptatt av større grad av kraftutveksling, billigere energi og utbygging av kjernekraft. Disse tankene ble tatt opp i OEEC og det ble bestemt å danne Energikomiteen. Vogt var en sentral skikkelse i saker som handlet om kraftforsyning i Europa.

Vogt var også engasjert i Verdensbanken og medlem av en komite for å holde oppsyn med kraftanlegg finansiert av denne. Fra 1948 til 1960 var Vogt president for Den norske komité for verdenskraftkonferanser. Han deltok ved skriving av bøkene Norske kraftverker bind I og II, som var et slags leksikon over alle norske vannkraftanlegg.

Æresbevisninger

Fredrik Vogts gravstein på Vestre gravlund.

Foto: Stig Rune Pedersen

Vogt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927, av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936, Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1955, Kungliga Ingenjörsvetenskapsakademien i Stockholm og Akademiet for de Tekniske Videnskaber i København. Han ble æresdoktor ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm i 1949 og ved Tekniska Högskolan i Helsinki samme år. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1947 og var også kommandør av Nordstjerneordenen. Han ble tildelt Sam Eydes pris for fremragende bygningsingeniørarbeider.

Bibliografi

Utgitte artikler, avhandlinger og bøker i utvalg. Diskusjoner i tidsskrifter, leserinnlegg og mindre bidrag er i hovedsak ikke tatt med.

• Fredrik Vogt (1922). Spændinger i fjeldet ved trykktunneler. Norges geologiske undersøkelse. 
• Fredrik Vogt (1922). «Doktoravhendling». Berechnung und Konstruktion des Wasserschlosses. Trondheim: NTH. 
• Fredrik Vogt (1924). Die hauptsächlichsten Gerichtspunkte für die Anlage von Wasserschlissern. Oslo: Det norske Videnskaps-akademi. 
• Fredrik Vogt (1925). Über die Berechnung der Fundamentdeformation. Det norske Videnskaps-akademi. 
• Fredrik Vogt (1925). Om torsionsspændinger i skipsskrog. Skipsbygging. 
• Fredrik Vogt (1928). Method of Multipel Pressure Grouting Devised for Arch Type Dams. Hydraulic Enginering. 
• Fredrik Vogt (1929). Economical Design in Buttresses for High Dams of Cellular Gravity Dams. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Fredrik Vogt (1930). Fundamental Views in the Analysis of Arch Dams. WPC. 
• Fredrik Vogt (1930). Design Features of High Arch Dams. The Canadian Engineer. 
• Fredrik Vogt, m.fl. (1931). Test of Models of Arch Dams. Arch Dam Investigation Vol. 11. 
• Fredrik Vogt (1932). Koblede fordelingsbassenger med overløp. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Fredrik Vogt (1935). Hvori består en dampmaskins frie tanker. NTH: Under Dusken. 
• Fredrik Vogt (1935). Die Verbundwirkung von Haupt- und Querträgern bei Brücken mit zwei Hauptträgern. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Fredrik Vogt (1935). The Strength of Air-Dried Cement Mortar in Relations to the Remaining Water Content. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Fredrik Vogt (1940). Behovet for arkitekter og ingeniører i Norge. Trondheim: F. Brun. 
• Fredrik Vogt (1947). The Effect of Shrinkage on the Deformation of Concrete under Sustained Loads. Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Fredrik Vogt (1948). Kraftbalancen i Norden, energikilder, kraftoverfirning og kraftutveksling. Elektroteknikeren. 
• Fredrik Vogt (1948). Kraftproblemer. Statsøkonomisk tidsskrift. 
• Fredrik Vogt (1952). Kraftutbyggingen i Nord-Norge. Studieselskapet for nord-norsk næringsliv. 
• Fredrik Vogt (1952). Munn og skovelsyke. Elektroteknisk Tidsskrift. 
• Fredrik Vogt (1952). Kraften og den gode jord. Stavanger turistforenings årbok for 1952. 
• Fredrik Vogt (1954). Kraftforsyning og krafteksport. Statsøkonomisk tidsskrift. 
• Fredrik Vogt (1959). Ødsler vi med elektrisiteten. Elektroteknisk tidsskrift. 
• Fredrik Vogt (1961). Vannkraftens plass i vår økonomi. Bergen: Norges handelshøyskole. 
• Fredrik Vogt og Arne Solem (1966). Norske kraftverker. II. Oslo: Teknisk ukeblads forlag. 

Litteratur

• Arne Selberg (1977). «Fredrik Vogt». I Jonas Jansen m.fl. Norsk biografisk leksikon (på norsk). XVIII, Vig-Wergeland, Henrik. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203089739. 

• Knut Endresen m.fl. (1992). Vår vidunderlige vannkraft – Fredrik Vogt og norsk vannkraftutbygging. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-21583-0. 

• Olaf Devik (1960). N.T.H. Femti år - Norges Tekniske Høgskoles virksomhet 1910-1960 (på norsk). Teknisk ukeblad. 

• John Berg (1995). Knut Alming m.fl., red. Holdningskamp og motstandsvilje – NTH under krigen 1940-1945 (på norsk). Tapir. ISBN 82-519-1186-9. 

• Tore Jørgen Hanisch og Even Lange (1985). Vitenskap for industrien. NTH – En høyskole for utvikling gjennom 75 år (på norsk). Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07507-9. 

• Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget. 

• Lars Thune (2006). Statens Kraft 1890-1947 – Kraftutbygning og samfunnsutvikling. I (2 utg.). Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01054-0. 

• Dag Ove Skjold (2006). Statens Kraft 1947-1965 – For velferd og industri. Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-01084-7. 

Eksterne lenker

• Fredrik Vogts privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket