Åpne hovedmenyen
Olaf Rogstad
Generaldirektør i NVE Olaf Rogstad.jpg
Født4. april 1877
Elverum
Død7. juli 1969 (92 år)
Beskjeftigelse Glasiolog, ingeniør
Nasjonalitet Norsk
UtdannelseTrondhjems tekniske Læreanstalt
IngeniørdisiplinHydrologi
InstitusjonerNorges vassdrags- og elektrisitetsvesen

Olaf Rogstad (født 4. april 1877 i Elverum, død 7. juli 1969)[1] var en norsk ingeniør og hydrolog som var sentral i Kanalvæsenet (forløper for dagens NVE) ved oppbyggingen av en hydrologisk avdeling. Han var sønn av skogeier og gårbruker Ole Rogstad og Petronelle Marthea Grøttingen.[2]

Olaf Rogstad ble sjef for denne hydrologisk avdeling i Vassdragsvesenet i 1907. Fra 1925 til 1947 var han generaldirektør etter at etaten skiftet navn til Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1921.[2]

Innhold

UtdannelseRediger

Olaf Rogstad vokste opp i Elverum og ble student på Trondhjems tekniske Læreanstalt i 1895, og tok eksamen i 1898.[2]

Arbeid og virkeRediger

Oppbygging av hydrologisk avdeling i NVERediger

Rogstad ble ansatt i Kanalvesenet i 1898 og ble fra 1907 avdelingsingeniør og sjef for vassdragsvesenets hydrologiske avdeling. Fra 1920 ble han vassdrags- og fløtningsdirektør i Hovedstyret, og fra 1925-1947 var han generaldirektør i etaten som da hadde fått navnet NVE,[2] med unntak av krigsårene 1942-45 da Hans Skarphagen ledet etaten.[3]

Som sjef for hydrologisk avdeling i NVE gjorde Rognstad grunnlegende arbeid for systematiske hydrologisk bearbeidelse til stor nytte for vannkraftutbyggingen i Norge. Rogstad reiste på studiebesøk i Tyskland, Østerrike og Sveist for å se på hvordan disse landene hadde organisert sine hydrologiske kontorer og hvilke arbeidsmetoder de brukte.[2]

Generaldirektør i vanskelige tiderRediger

I 1925 overtok han etter Birger Stuevold-Hansen som NVEs generaldirektør. Rogstad ledet NVE under svært vanskelige tider og etaten hadde fått sin bemanning stadig redusert fra 1920. I mellomkrigstiden utover på 1920-tallet kom det økonomiske nedgangstider, og utover på 1930-tallet utviklet situasjonen seg til det verre med økonomisk depresjon. Aktiviteten i NVE var liten, bortsett fra byggingen av Nore kraftverk. Det var store kontroverser rundt denne kraftstasjonen og det ble diskutert om denne skulle selges. Olaf Rognstad uttalte i den forbindelse at en da måtte være klar over «at det i så fall er slutt med statens elektrisitetsforsyning på Østlandet, denne må da avvikle, idet de samfundsmessige forpliktelser ved statens elektrisitetsforsyning må overtas av kraftavtagerne». NVE hadde nemlig fått en rolle med å skaffe elektrisitetsforsyning til distrikter uten strøm. Da det ble bestemt at kraftverket skulle selges, viste det seg at en ikke kunne bli enighet om prisen, og dermed ble salget stoppet. Flere utkantkommuner på Østlandet var også imot salget av Nore til de større kommunene i landsdelen.[3]

Under andre verdenskrig ble NVE og vannkraften en viktig innsatsfaktor for den tyske okkupasjonsmakten og aktiviteten ble stor med bygging av flere kraftstasjoner og kraftlinjer. De eldre ansatte i NVE fikk svært stor arbeidsbyrde, noe som ble avhjulpet av midlertidig ansatte ingeniører. Etter krigen startet gjennoppbygningen av landet, nå med stort fokus på kraftutbygging for kraftkrevende industri, men med fortsatt stor ingeniørmangel. Olaf Rogstad gikk av som generaldirektør i en alder av 70 år og hans etterfølger ble Fredrik Vogt.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ DIS Gravminner i Norge
  2. ^ a b c d e A.W. Brøgger og Einar Jansen:Norsk biografisk leksikon Bind XI Pedersen, Oscar-Ross. Aschehoug, Oslo 1952.
  3. ^ a b c Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7

LitteraturRediger

Lars Thune:Statens kraft – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Universitetsforlaget 2006, ISBN-10:82-15-01054-7.

Se ogsåRediger