Johan Nygaardsvold
| Johan Nygaardsvold | |||
|---|---|---|---|
 Johan Nygaardsvold i 1934 | |||
| Født | 6. september 1879 Hommelvik | ||
| Død | 13. mars 1952 (72 år) Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Skogbruker | ||
| Parti | Det norske Arbeiderparti | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelse | Medaljen for borgerdåd | ||
| Norges statsminister | |||
| 20. mars 1935 – 25. juni 1945 | |||
| Forgjenger | Johan Ludwig Mowinckel | ||
| Etterfølger | Einar Gerhardsen | ||
| Stortingspresident | |||
| 1934 - 1935 | |||
| Forgjenger | C. J. Hambro | ||
| Etterfølger | C. J. Hambro | ||
| Arbeiderpartiets parlamentariske leder | |||
| 1932 – 1935 | |||
| Norges arbeidsminister | |||
| 1935 – 1939 | |||
| Forgjenger | Ole Monsen Mjelde | ||
| Etterfølger | Olav Hindahl | ||
| Norges landbruksminister | |||
| 1928 | |||
| Forgjenger | Ole Bærøe | ||
| Etterfølger | Hans Jørgensen Aarstad | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1916 – 1949 | |||
| Valgkrets | Sør-Trøndelag | ||
| Malviks ordfører | |||
| 1920 - 1922 | |||
Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden (nå Malvik) herred, død 13. mars 1952), også kjent som «Gubben», var en norsk arbeiderpartipolitiker, parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 og statsminister i perioden 1935 til 1945. Han opprettet den andre norske regjering med basis i Det norske Arbeiderparti 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved krigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt.[1] Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men forsømte landets militære forsvar.[1] Under krigen ble han, sammen med kong Haakon 7, likevel en samlende skikkelse i norsk motstandskamp.[1]
Innhold
Liv og virkeRediger
Ifølge Folketellingen 1910 utvandret Johan Nygaardsvold til USA i 1902 og flyttet tilbake til Norge i 1907. Han jobbet der som jernbanearbeider og bodde i byen Spokane.[2]
Da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940 flyktet Nygaardsvold først til Hamar og senere til Elverum sammen med konge og regjering og til slutt til London den 7. juni. Derfra ledet han den såkalte Londonregjeringen frem til 31. mai 1945. Han fråtrådte sin stilling den 25. juni 1945. Nygaardsvolds kone og sønn flyktet til Sverige.[3]
I tiden etter frigjøringen ble Nygaardsvold og hans regjering utsatt for sterk kritikk for sin manglende forsvarsberedskap og håndteringen av invasjonen i 1940. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte imidlertid i sin rapport til Stortinget at selv om man ikke kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende beredskapen før og ved krigsutbruddet, måtte han berømmes for sitt arbeide i Storbritannia i krigsårene.
Da regjeringen Nygaardsvold gikk av, bevilget Stortinget Nygaardsvold æreslønn.
Nygaardsvold fikk borgerdådsmedaljen i gull i 1949.
ReferanserRediger
- ^ a b c Om Johan Nygaardsvold i Store norske leksikon (fri gjenbruk av tekst)
- ^ «Folketelling 1910 for Malvik herred» (norsk). Digitalarkivet. Arkivert fra originalen 6. mars 2016. Besøkt 1. desember 2010.
- ^ Nygaardsvold, Johan: Norge i krig. 9. april - 7. juni 1940. Oslo: Tiden, 1982.
LitteraturRediger
- Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
- Berntsen, Harald: (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203228896.
- Nygaardsvold, Johan (1947). Statsminister Johan Nygaardsvolds beretning om den norske regjerings virksomhet fra 9. april 1940 til 25. juni 1945. Oslo: Aschehoug. [utgitt av Stortinget]
Eksterne lenkerRediger
- Johan Nygaardsvolds museum
- Stortinget.no – Biografi
- Portrett av Johan Nygaardsvold 1934, Oslo museum
- Politiske taler av Johan Nygaardsvold, virksommeord.uib.no
- Om Johan Nygaardsvold i Norsk biografisk leksikon
| Forgjenger: Carl Joachim Hambro d.e. |
Stortingspresident (1934–1936)
|
Etterfølger: Carl Joachim Hambro d.e. |