Kriseforliket var en samarbeidsavtale mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som ble inngått i 1935 og la grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering som ble innsatt 20. mars 1935.

Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten som et resultat av kriseforliket, på bildet presenteres den nye regjeringen utenfor slottet i 1935. Fra venstre: Finansminister Adolf Indrebø, forsvarsminister Fredrik Monsen, utenriksminister Halvdan Koht, statsminister Johan Nygaardsvold, landbruksminister Hans Ystgaard, handelsminister Alfred Martin Madsen, sosialminister Kornelius Bergsvik, undervisningsminister Nils Hjelmtveit og justisminister Trygve Lie.

Bakgrunn

rediger

Det var den økonomiske og sosiale krisen på 1930-tallet som i realiteten førte til forliket. Bakgrunnen var depresjonen som startet med Børskrakket i 1929 i USA. Konsekvensene ble globale, og Norge merket effektene særlig fra 1931, noe som blant annet gav sterk vekst i arbeidsledigheten. Gjennomsnittlig ledighet i årene 1932–34 var på 30 %, og om vinteren var den oppe i 40 %.[1]

Det ble fremmet krav om nye krisetiltak, men de sittende borgerlige regjeringene gjorde det motsatte, og fra 1931 til 1934 ble statsutgiftene holdt på det laveste nivået siden første verdenskrig.

Roosevelts kriseprogram New Deal i USA, og den veksten Sovjetunionen opplevde i mellomkrigstiden, inspirerte venstresidens økonomer. Ole Colbjørnsen var en talsmann for treårsplaner, skatteøkninger og statlige investeringer i 1930-årene. Mer praktisk var professor Ragnar Frisch ved Universitetet i Oslo, som sent på 1930-tallet ledet et større forskningsarbeid om sammenhengene mellom økonomisk politikk, nasjonalregnskap og økonomisk næringsstruktur. Han identifiserte også konjunkturbølger som kunne dempes med aktiv statlig innsats gjennom pengepolitikken og økt offentlig etterspørsel over statsbudsjettet, enten gjennom skattelettelser eller budsjettunderskudd.

Colbjørnsen og Frisch utarbeidet sammen Arbeiderpartiets kriseprogram fra 1934 som tok til orde for å øke statsutgiftene med 135 millioner kroner, hvorav 80 millioner kroner gjennom å stryke avdrag på statsgjelden og nye låneopptak.[2]

Under finansdebatten i mars 1935 stilte statsminister Johan Ludwig Mowinckel forslag om at budsjettet ikke skulle økes ved nye låneopptak eller høyere skatter. Forslaget falt da både Arbeiderpartiet og Bondepartiet stemte imot, og Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering søkte avskjed.[3]

Innhold

rediger

Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler for økt lønnsomhet i landbruket.

Blant kravene til Bondepartiet var økte priser på smør og kjøtt, samt innføring av korntrygd. Staten skulle forplikte seg til å kjøpe norskprodusert korn før eventuell import av billigere korn fra utlandet. Canadisk korn kostet en tredel av den norske, og mange bønder var kritiske til konkurransen fra utlandet.

Arbeiderpartiet fikk også politiske gjennomslag hos Bondepartiet, og fikk blant annet støtte for etablering av ny industri, innføring av én prosent omsetningsavgift («fattigmannsskatten»), som var forløperen til dagens merverdiavgift.

Kriseforliket hadde også for første gang brakt sammen de to klassepartiene i Norge, men fordi Arbeiderpartiet økte oppslutningen i kommende stortingsvalg, søkte Bondepartiet senere mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for sin politikk.

Referanser

rediger
  1. ^ Maurseth, s. 554.
  2. ^ Maurseth, s. 571.
  3. ^ Maurseth, s. 573.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger