Ragnar Skancke

norsk professor og ingeniør
Ragnar Skancke
Ragnar Skancke (PO-013851 01 1).jpg
Ragnar Skancke, ukjent datering.
Foto: NTNU Universitetsbiblioteket
Født9. november 1890[1][1][2]Rediger på Wikidata
ÅsRediger på Wikidata
Død28. august 1948[1][1][2]Rediger på Wikidata (57 år)
Akershus slott og festningRediger på Wikidata
Henrettelse
Beskjeftigelse Ingeniør, professor, politikerRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (–1945*)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Norges kirke- og undervisningsminister
1940–1944
RegjeringTerbovens kommissariske statsråder,
Quislings NS-regjering

Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890Ås, henrettet 28. august 1948 i Oslo) var en norsk ingeniør, professor i svakstrømsteknikk ved NTH og politiker (NS). Han var også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Han er den siste i Norge som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden av en domstol.

Liv og arbeidRediger

BakgrunnRediger

Som ung ingeniør markerte Skancke seg som en pioner i radarforskningen. Han meldte seg inn i NS i 1933.

Ved Universitetet i Göttingens 200-årsjubileum i 1937 representerte Skancke NTH. Til stede var også professor Birger Meidell og rektor Didrik Arup Seip, begge fra Universitetet i Oslo. Den tradisjonelle akademiske prosesjonen var dominert av marsjerende studenter i SS-uniform og hakekorsfaner. Dette var et viktig nazistisk propagandashow, hvor akademikere fra hele Europa deltok. Oxford- og Cambridge-universitetet nektet imidlertid å delta.

Politisk virksomhet under krigenRediger

 
Vidkun Quisling og de fleste av ministrene i hans andre regjering.
Første rekke fra venstre: Quisling, Albert Viljam Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Skancke og Tormod Hustad.
Bakre rekke fra venstre: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan Andreas Lippestad og Eivind Blehr.

Under den tyske okkupasjonen av Norge ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings 9. april 1940-regjering, til en av Josef Terbovens kommissariske statsråder [3] og til kirke- og undervisningsminister i Quislings nasjonale regjering (194245). Den 11. september 1941 innkalte statsråd Skancke alle universitetsansatte og studenter til et tvungent møte for å gi «friheten og sannheten» ved universitetet bedre vilkår. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet.

Skancke var blant Quislings mest trofaste støttespillere, og han gikk svært langt for å ensrette statskirken og undervisningsvesenet. Det var imidlertid ikke han som tok initiativet til å deportere landets lærere til Finnmark. Han var tvert imot uenig i deportasjonen.

Kirkepolitikken overlot han i stor grad til sin ekspedisjonssjef Sigmund Feyling.

 
Vidkun Quisling, leder for Nasjonal Samling (NS), og Oliver Møystad, hirdsjef, (sammen foran) med NS-ministre og tyske offiserer på Universitetsplassen i Oslo under en hirdoppmarsj 16. oktober 1943. Ragnar Skancke sees midt i bildet, som den laveste på annen rekke.

Landssviksoppgjøret og domRediger

Etter at de tyske okkupantene hadde kapitulert ble Skancke stilt for retten. Den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden for landssvik.[4] Etter at Høyesterett den 27. mars 1947 opprettholdt dødsdommen, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye bevis, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av kapitulasjonsavtalen fra 1940 for første gang dokumentert i det norske rettsoppgjøret, og Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og Birger Ljungberg hevdet samstemmig at de ikke husket noen slik avtale.[trenger referanse] Skanckes påminnelse om kapitulasjonsavtalen kan ha forsterket regjeringens beslutning om å opprettholde dødsdommen hans.[5]

Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig, og det ble reist sterke benådningskrav, blant annet i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning ble avslått. Regjeringen stod fast på dødsdommen. I Skanckes tilfelle hevdet regjeringen at en benådning ville føre til at alle dødsdømte måtte benådes.[6]

Av de ledende NS-medlemmene var det, ved siden av Skancke, bare Vidkun Quisling og en annen NS-leder, Albert Viljam Hagelin, som ble dømt og henrettet ved skyting. I ettertid ble disse dommene kontroversielle, siden dødsstraff var blitt gjeninnført i det norske rettssystemet av eksilregjeringen mot slutten av krigen for å kunne håndtere etterkrigsrettssakene. Skancke ble, som den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet på Akershus festning 28. august 1948, 58 år gammel.

Ved henrettelsen av Skancke ble justisminister O.C. Gundersen oppfordret om å komme ned på festningen og skyte selv. Konfrontert med den sønderknuste og angrende Skancke led eksekusjonspelotongen kvaler. Gundersen måtte stå opp og dra ned til retterstedet for å tale eksekusjonspelotongen til rette, så dommen kunne fullbyrdet.[7] Det ble siden hevdet at så få i pelotongen siktet for å drepe, at Skancke kun ble skadeskutt og skrek av smerte. Det som sikkert vites, er at Skancke fikk nådeskudd gjennom tinningen, slik det ble gjort hvis den som var skutt, fortsatt viste livstegn.[8]

Skanckes siste brev før henrettelsenRediger

Avskrift av Ragnar Skanckes siste brev til vennen Arnt Taasen Torp, også han på dødscelle[9] – brevet er datert 27. august 1948, dagen før henrettelsen:

Kjære Arnt!

Da vi skiltes idag, så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det kunne skje. Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening.

Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje. Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves. Historiens dom er ikke alltid samtidens dom.

Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt. Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste. I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære Arnt for ditt gode vennskap og hjertelag.

Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden.

En siste hjertelig hilsen fra R. Skancke (sign.)

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Store norske leksikon, Ragnar Skancke, Ragnar_Skancke
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Ragnar Sigvald Skancke, Ragnar_Skancke
  3. ^ Terboven, Josef (1940). Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940. Oslo: I kommisjon hos: Stenersen. s. 25. 
  4. ^ Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget : utvalget oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962. Oslo: Departementet. 1962. 
  5. ^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5
  6. ^ Lars-Erik Vaale: Dommen til døden, Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251
  7. ^ Hans Fredrik Dahl: Krigen som aldri tar slutt (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6
  8. ^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)
  9. ^ Frode Fanebust: Krigshistorien TM (s. 172)

Eksterne lenkerRediger