Erik Plogpenning

Erik Plogpenning (Erik IV av Danmark), sønn av Valdemar Seier og Berengaria, født i 1216, var dansk medkonge fra 1232, dansk enekonge fra 12411250. Han var gift med Jutta av Sachsen som han fikk fire døtre med. Datteren Ingeborg ble dronning i Norge, og var gift med den norske kongen Magnus Lagabøte. De øvrige døtrene het Sofia (som ble dronning i Sverige), Agnes og Jutta.

Erik Plogpenning
Konge av Danmark
Erik plovpenning.jpg
Født1216
KøbenhavnRediger på Wikidata
Død10. august 1250
Roskilde
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete
Ektefelle Jutta av Sachsen
Far Valdemar II av DanmarkRediger på Wikidata
Mor Berengária av PortugalRediger på Wikidata
Søsken
Barn med Jutta:
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata
Gravlagt St. Bendts kirkeRediger på Wikidata
Regjeringstid
Våpenskjold
Erik Plogpennings våpenskjold

Strid mellom brødreRediger

Det var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogre. I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt ettersom antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var såpass lite beløp at alle kunne betale, men hard inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet «Plogpenning». Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.

I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. På denne tiden var bispene svært offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Erik skal ha gitt uttrykk for et ønske om å dø i gråbrødrenes ordensdrakt og bli begravet i klosteret.

Voldsom dødRediger

I 1250 dro kong Erik igjen i krig og slo leir i Slesvig. Han lyktes i å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, og brødrene møttes hos Abel for å slutte forlik. Under besøket, som fant sted på St. Laurentius' natt den 9. august 1250, ble Erik tatt til fange og halshugget, angivelig av ridderen Lave Gudmundsen Litle (ca 1195 – død 1252), en av kong Abels betrodde menn. Lave Litle drepte kong Erik på vegne av Abel og senket den døde i fjorden Slien. Abel satte sluttstrek for den mangeårige danske borgerkrig[1] da han få uker senere ble hyllet som konge, etter å ha sverget på at han ikke hadde noe med drapet på sin bror å gjøre. To år senere ble han selv drept i et slag mot friserne.[2] Lave som var utpekt som drapsmann, rømte fra Danmark med alt sitt gods. I Kiel ble han dolket ned og drept i en krangel om et brettspill.[3] Han etterlot seg to barn og enken Ingeborg, datter av Cæcilia (som igjen var datter av Esbern Snare), og Anders Grosønn Ulfeldt av Tersløsegård som senere slektene Grubbe og Brahe og dikteren Ludvig Holberg overtok.[4]

I 1258 ble Erik Plogpennings jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død, som søkes koblet sammen med drapet på Knud Lavard mer enn hundre år tidligere. Den ledsagende teksten forklarer på latin: «Her synges messe», så kanskje fikk Erik Plogpenning lov til å skrifte før han ble drept.[5]

Mislykte forsøk på kanoniseringRediger

Anstrengelsene for å få Erik Plogpenning kanonisert til helgen feilet, og ble trolig motarbeidet av danske geistlige. Paven var selv i knipe, for om han utnevnte kong Erik til helgen, la han seg ut med kong Abel. Han valgte derfor å trenere prosessen. Da Christoffer som yngste sønn av Valdemar Seier kom på tronen etter kong Abel, tok han opp igjen arbeidet med å få sin eldste bror Erik kåret som helgen, som en legitimering av kravet på tronen. Heller ikke dette førte frem, og dronning Margrethes utspill i 1411 var også forgjeves.[6]

ErikskrønikenRediger

Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men er ellers en fargeglad skildring av en periode som var full av kongedrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):

Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh...[7]

Dronning Jutta og deres barnRediger

Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død, uttalte et ønske om å få dø i fransiskanernes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid oppholdt seg på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Jutta fødte kong Erik mange barn, men om det var sønner blant disse, må de ha vært døde før faren. Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta visstnok tilbake til Tyskland.

Erik Plogpenning hadde kun døtre som overlevde hans ekteskap med Jutta av Sachsen. De mest betydningsfulle av disse var:

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Valdemar II Seier 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Abel