Knud Valdemarsen
Knud Valdemarsen (født ca. 1205, død 15. oktober 1260) var hertug av Estland (Reval), Blekinge og Lolland, sønn av Valdemar Seir og hans elskerinne Helena Guttormsdatter, datter av den svenske jarlen Guttorm og enke etter Esbern Snare.[1]
| Knud Valdemarsen | |||
|---|---|---|---|
 Våpen fra nordøstre korsskæringspillar i Sankt Bendts Kirke | |||
| Født | 1205 | ||
| Død | 5. okt. 1260 | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Ektefelle | Hedevig Svantepolksdatter | ||
| Far | Valdemar II av Danmark | ||
| Mor | Helena Guttormsdatter | ||
| Søsken | 7 oppføringer
| ||
| Barn | Svantepolk av Viby Erik Knudsen av Sønderhalland | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
| Gravlagt | St. Bendts kirke | ||
Den gamle korsfareren Esbern Snare døde hjemme på Sæbygård, og det ble sagt at det var hans kone som skubbet ham ned trappen fordi hun var blitt gravid med kongen og tenkte på barnets arverett.[2] Arild Huitfeldt nøyde seg med å skrive at Esbern Snare falt ned trappen på Sæbygård og brakk halsen i fallet.[3]
Etter den danske erobringen av Estland i 1222 gjorde Knuds far ham til landets første hertug. Men alt i 1223 reiste esterne seg til opprør, og Knud forlot Estland da den tyske Sverdbroderordenen fordrev danskene og la under seg Estland. Han beholdt likevel tittelen «hertug av Estland» helt til 1232, da han i stedet ble utnevnt til hertug av Blekinge. Ettersom Knud var født utenfor ekteskap, kunne han ikke arve tronen. I 1246 støttet han som hertug av Blekinge sine halvbrødre Abel og Christoffers opprør mot broren deres, kong Erik Plogpenning.[4]
Familie og etterkommere rediger
Han var gift med Hedwig, datter av den pommerske hertugen Svantopolk 1. og etterlot seg tre barn:
- Cæcilia, gift med den svenske stormannen Filip, visstnok av Folkungeætten, som Birger Magnusson og erkebiskopen fikk henrettet høsten 1251 etter slaget ved Herrevadsbro.[5]
- Erik, død 1304, som ble dansk drost og hertug i det sørlige Halland. Hans etterkommere i Danmark kaller seg «Skarsholmslekten» etter hovedgodset Skarsholm i Skippinge herred[6] i Vestsjælland.[7]
- Svantepolk Knutsson («Svantepolk av Viby»), død 1310. Etter å ha giftet seg med en svensk kvinne, Benedikta Sunesdatter, arvet han store eiendommer i Östergötland, Småland og på Öland, som trolig skrev seg fra hans far Valdemar Seiers slektning på morssiden, Burislev Sverkersson. Samtidig giftet han seg inn i den kretsen som stod bak det svenske folkungeopprøret i 1247, men tapte kampen om tronen i slaget ved Sparrsätra med henrettelsen av tronpretendenten Holmger Knutsson, sønn av kong Knut den lange.[8] Benedikta var ikke bare enke etter östgötalagmannen Lars Petersson, som angivelig skulle ha bruderøvet henne;[9] men også datterdatter til kong Sverker Karlsson og sønnedatter til dennes arge motstander Folke jarl, ifølge Erikskrönikan stamfar til Folkungeætten.[10] Og da svenskekongen Erik Eriksson døde barnløs i 1250, blusset kampen om Sveriges trone opp.[11]
Knud Valdemarsen er begravet i St. Bendts kirke i Ringsted, og hans gods i Blekinge ble skjenket til hans oldebarn Knut Folkason av Norges konge Magnus Eriksson på 1330-tallet.[12] Knut Valdemarsens våpenskjold ses som kalkmaleri i St. Bendts kirke.
Referanser rediger
- ^ Hans Olrik: «Knud (Valdemarsen)», Dansk biografisk Lexikon, besøkt 10. november 2023
- ^ «Absalon»
- ^ Olrik, Jørgen: «Esbern Snare» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 10. november 2023 fra [1]
- ^ Pajung, Stefan: «Knud Valdemarsen» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 10. november 2023 fra [2]
- ^ «Svantepolk Knutsson», Riksarkivet
- ^ Adelsgods: Skarsholm
- ^ «Svantepolk Knutsson», Riksarkivet
- ^ «Holmger Knutsson», Riksarkivet
- ^ Bo J: Theutenberg: Västergötlands lagmän (s. 292)
- ^ «Folke jarl», Riksarkivet
- ^ «Svantepolk Knutsson», Riksarkivet
- ^ «Knud Valdemarsen», Find a grave
Eksterne lenker rediger
- (en) Canute of Denmark, Duke of Estonia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons