Forsker

person som arbeider med forskning
(Omdirigert fra Vitenskapsmann)

En forsker er generelt en person som arbeider med forskning, og brukes ofte som en bred og generisk betegnelse på en rekke typer vitenskapelige stillinger og aktiviteter. Tittelen er i sin videste forstand knyttet til en forskningsaktivitet en utøver uavhengig av formalkompetanse eller ansettelsesform. Forsker brukes både som en samlebetegnelse på personer som arbeider med forskning og som en spesifikk stillingstittel ved offentlige og private vitenskapelige institusjoner, og i bedrifter der forskning inngår i virksomheten, f.eks. legemiddelselskaper.

Vanlig forskerhierarki
med alternative titler
Forsker I, professor,
forskningsprofessor,
forsker med professorkompetanse,
sjefsforsker
Forsker II, seniorforsker
Postdoktor
Forsker III, forsker
Stipendiat
Forskningsassistent,
vitenskapelig assistent,
forskningsmedarbeider

Mange land har en egen forskerstige ved akademiske institusjoner, med større vekt på forskning enn andre stillinger. I mange land består forskerstigen av tre ordinære faste trinn som tilsvarer vanlige faste universitetsstillinger, typisk betegnet forsker, seniorforsker og professor/forskningsprofessor, og i tillegg omfatter stigen ulike midlertidige rekrutteringsstillinger som forskningsassistent, stipendiat, postdoktor og lignende. Typisk for forskerstillinger er at de har hovedfokus på forskning, men de kan også omfatte andre arbeidsoppgaver som f.eks. undervisning avhengig av institusjonens art.

I Norge er forsker en formell stillingstittel ved forskningsinstitusjoner. Forskerstillingene brukes primært i instituttsektoren, som består av offentlige og private forskningsinstitutter utenfor universitets- og høgskolesektoren og som har forskning som hovedoppgave; de er gjennomgående stillinger i staten, og brukes både ved frittstående statlige forskningsinstitutter, universiteter og enkelte forvaltningsorganer med forskningsoppgaver. Stillingstitlene forsker I, forsker II og forsker III ble innført som en egen stige i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt av Forsvarets forskningsinstitutt og fra 1950-årene ved alle de nye instituttene som ble etablert (f.eks. NIVA, NUPI og mange andre); toppstillingen forsker I (eller forsker med professorkompetanse eller sjefsforsker) er likeverdig med professor og krever professorkompetanse, forsker II (eller seniorforsker) er likeverdig med førsteamanuensis og krever minst doktorgrad og normalt kvalifikasjoner utover dette, og forsker III er likeverdig med universitetslektor. Forskerstigen i Norge omfatter også de tre utdannings- og rekrutteringsstillingene vit.ass., stipendiat og postdoktor, som deles med den kombinerte stigen. Stillingsbetegnelsene med tallkoder er dårlig forstått utenfor instituttsektoren i Norge, og på engelsk brukes normalt de vanlige internasjonale titlene researcher, senior researcher og research professor.

Den primære forskjellen på forskerstigen og lektor–professor-stigen i Norge er at stillingene i hovedsak brukes ved forskjellige typer institusjoner, og stillingene representerer derfor ikke alternative kompetanse- eller karriereveier, og det er ingen forskjell i om stillingene er ment å være faste eller midlertidige. Forskere er primært det ordinære faste stillingshierarkiet i den norske instituttsektoren og sykehusforskningssektoren, og tilsvarer direkte stillinger i universitetshierarkiet med felles krav til vitenskapelig kompetanse. Arbeidsoppgaver for forskere har hovedfokus på forskning, forskningsledelse og andre forskningsrelaterte oppgaver, omfatter som regel også faglig formidling, og kan i mange tilfeller omfatte noe faglig veiledning (særlig av doktorgradsstipendiater) og eventuelt noe undervisning; forskere i toppstillinger blir også ofte utnevnt til medlemmer av offentlige utvalg og lignende. Forskere har den samme retten til akademisk frihet som andre vitenskapelig ansatte, og Stortinget presiserte i 2010 at den akademiske friheten også gjelder i instituttsektoren.[1]

Det er et mål at det skal være mobilitet og samarbeid mellom instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren. Forarbeidene til ny universitets- og høyskolelov uttaler at det skal være «økt mobilitet mellom institusjoner nasjonalt og internasjonalt» og at «ansatte lettere skal kunne veksle mellom stillinger i universitets- og høyskolesektoren [og] instituttsektoren».[2] Mange forskere med toppstillingen forsker med professorkompetanse (forsker I) i instituttsektoren har derfor bistilling som professor II ved universiteter/høgskoler for å holde kontakt med undervisningsmiljøer; dette er også en måte for universitetene å knytte til seg vitenskapelig spisskompetanse og veiledningskapasitet fra forskningsinstitutter; bistillingen er typisk finansiert av hovedarbeidsgiver og som regel besatt ved kallelse.

I Danmark er forskerstigen en av to akademiske karrierestiger, og omfatter stillingene forsker, seniorforsker og professor (tidligere forskningsprofessor); toppstillingen har fra 2020 samme tittel som i den kombinerte stigen.[3] I Sverige og Finland består forskerstigen av stillingene forsker, seniorforsker og forskningsprofessor. I Storbritannia er forskerstigen en av tre akademiske stiger ved siden av en kombinert stige og en undervisningsstige, og omfatter stillingene forsker, seniorforsker og professor/forskningsprofessor.

I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen forsker I, professor og dosent til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.[4]

NorgeRediger

HistorieRediger

 
Norsk utenrikspolitisk institutt ble opprettet av Stortinget i 1959; forskerstigen er den ordinære faste vitenskapelige karrierestigen ved instituttet. Stillingstitlene forsker I, forsker II og forsker III er likeverdige med professor, førsteamanuensis og universitetslektor, og med felles kompetansekrav

Begrepet forsker ble på norsk brukt som en generell betegnelse på personer engasjert i forskning, gjerne ved universiteter, lenge før det ble en formell stillingstittel. I 1948 ble forsker I, forsker II og forsker III innført som formelle stillingsbetegnelser i det nye statlige regulativet, og ble først brukt ved Forsvarets forskningsinstitutt. Stillingene tilsvarte universitetenes stillingsstruktur, der forsker I var toppstillingen, forsker II var en høyere forskerstilling og forsker III tilsvarte universitetslektor. Fra 1950-årene ble titlene tatt i bruk i resten av den voksende instituttsektoren i Norge, som etterhvert ble jevnstor med universitetssektoren innen norsk forskning, blant annet ved Institutt for samfunnsforskning (1950), Fridtjof Nansens Institutt (1958), Norsk utenrikspolitisk institutt (1959) og Institutt for fredsforskning (1959). Forskerstigen er den nest eldste av tre akademiske stiger i Norge, ved siden av den kombinerte stigen og undervisningsstigen.

OversiktRediger

Forsker brukes som formell tittel for vitenskapelig ansatte som hovedsakelig arbeider med forskning ved flere typer norske forskningsinstitusjoner, primært innen instituttsektoren (eksempelvis NUPI), sykehusforskningssektoren (eksempelvis Oslo universitetssykehus) og enkelte forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (eksempelvis Folkehelseinstituttet). Innen instituttsektoren er forsker den vanlige tittelen på de faste vitenskapelig ansatte. Innen sykehussektoren er forsker en vanlig tittel på fast ansatte som (primært) jobber med biomedisinsk/helsefaglig forskning. Ved norske universiteter og høgskoler kunne forskertittelen tidligere bare brukes unntaksvis og ved eksternt finansierte prosjekter (typisk finansiert av forskningsrådene eller ulike EU-programmer), men det er nå en generell adgang til å foreta faste ansettelser i stillingen; større deler av instituttsektoren har dessuten blitt innlemmet i universitetssektoren gjennom fusjonsprosesser etter årtusenskiftet, og Universitetet i Oslo har etter årtusenskiftet lyst ut faste forskerstillinger ved noen enheter, særlig ved Det medisinske fakultet, som alternativ til å lyse ut førsteamanuensis-/professorstilling der stillingen har hatt en høyere forskningsandel enn vanlig.

Det er fire stillingskoder i statens lønnskodesystem betegnet forsker, men bare tre av kodene er i utbredt bruk og har eget opprykksreglement i Statens personalhåndbok; disse er omtalt med betegnelsene under av vitenskapelige institusjoner i Norge. Basert på de opprinnelige formelle betegnelsene på stillingene i det tidligere statlige lønnsregulativet er det vanlig å angi nivået på stillingene med tall der det laveste tallet er stilling med høyest akademisk rang, fra forsker I som tilsvarer professor til forsker III som tilsvarer universitetslektor.[5] Forsker I betegnes også forsker med professorkompetanse eller sjefsforsker, mens forsker II ofte betegnes seniorforsker.

Forskerstigen har alle de tre utdanningsstillingene felles med den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen; dette gjelder stillingene postdoktor, stipendiat og vitenskapelig assistent, som alle er tidsbegrenset og har hovedfokus på forskningsoppgaver. Stipendiatstillingen har som formål å oppnå den formalkompetansen som kreves for stilling som førsteamanuensis og forsker II (dvs. doktorgrad), mens postdoktorstilling har som formål å oppnå ytterligere kvalifikasjoner. I praksis er det vanlig å ha stilling som postdoktor før man senere eventuelt oppnår fast stilling som førsteamanuensis eller forsker II. Postdoktorperioden er sjelden nok i seg selv for å oppnå professorkompetanse, som kreves for stilling som professor og forsker I, men representerer et skritt på veien mot dette.

Tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høgskoler viser at forskere i universitets- og høgskolesektoren i gjennomsnitt bruker 66% av tiden på forskning og den øvrige tiden på andre oppgaver som administrasjon, faglig veiledning på doktorgrads-, ev. masternivå (rundt 10%), undervisning, formidling og andre utadrettede oppgaver. Til sammenligning bruker professorer 31% av tiden på forskning (ev. FoU), førsteamanuenser 28% og universitets-/høgskolelektorer 15%. Undersøkelsen er ikke nødvendigvis fullt representativ for instituttsektoren, der forskerne er de ordinære fast ansatte og også har viktige oppgaver innen akkvisisjon og innen ledelse av instituttene på alle nivåer. Undersøkelsen differensierer heller ikke for nivå slik den gjør for kombinerte stillingsinnehavere.[6] Det er også store forskjeller mellom institusjoner i den kombinerte stigen, med høy normert forskningstid på 50% for professorer ved Universitetet i Oslo og vesentlig lavere forskningstid i lavere stillinger og ved nye universiteter og høgskoler; innen akademia regnes forskning som klart mest meritterende, og stillinger med høy forskningsandel har derfor generelt høyere prestisje enn stillinger på samme formålnivå med mindre forskningstid. I en rekke land, herunder Sverige, er det i sterkere grad en lagdeling mellom faglig sterke forskere med høy andel forskningstid og undervisere med lav eller ingen forskningstid. Ved norske universiteter er det tradisjonelt et ønske om at alle vitenskapelig ansatte på minst førsteamanuensisnivå skal ha en rimelig grad av forskningstid for å unngå et «A-lag med forskere og B-lag med undervisere».[7]

Forsker I (forsker med professorkompetanse, sjefsforsker)Rediger

 
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), der stillingen forsker I først ble innført i 1948. Stillingen kalles nå sjefsforsker ved FFI

Forsker I, også kalt forsker med professorkompetanse eller sjefsforsker, internasjonalt ofte kalt forskningsprofessor eller professor, er toppstillingen i forskerstigen og er faglig og administrativt likeverdig med professor. Den har idag stillingskode 1183. Stillingen krever professorkompetanse og forskere på dette nivået er internasjonalt ledende forskere. En forsker I har en faglig ledende funksjon i kraft av sin toppkompetanse og er ofte leder for en forskergruppe. Tittelen er hovedsakelig brukt om de høyeste stillingene i instituttsektoren. Forskjellen mellom forsker I og professor er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner, forsker I i instituttsektoren og professor ved universitetene. En forsker I har samme faglige status og gjør mange av de samme arbeidsoppgavene som professorer, unntatt å undervise; til gjengjeld bruker en forsker I mer tid på forskning og forskningsledelse. Det er også relativt vanlig å være både forsker I og professor, gjerne ved å ha en bistilling som professor II ved et universitet. I European Framework for Research Careers tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (leading researcher).[8] Stillingen forsker I rangerer over seniorforsker og førsteamanuensis.

Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger nøyaktig de samme kriteriene til grunn.[9][10] En betydelig andel av forskere I har fått tilkjent sin professorkompetanse ved et universitet, enten gjennom åpen konkurranse om utlyste professorater der de har blitt bedømt som professorkompetente eller gjennom å ha innehatt professorstilling ved universitet. Ved 1183-bedømmelser i instituttsektoren kan kvalifikasjoner knyttet til forskning og forskningsledelse (f.eks. utvikling og ledelse av forskningsprosjekter) inngå i vurderingen i stedet for undervisningsinstitusjonenes undervisningserfaring, som likeverdig alternativ.

Forskere i denne stillingskoden er stort sett ansatt i instituttsektoren og er nesten alltid fast ansatt. En viktig oppgave for forskere I ved siden av egen forskning er faglig ledelse, herunder ledelse av forskningsprosjekter, forskergrupper og forskningskonsortier, og en ledende rolle i utvikling av nye forskningsprosjekter. Det er vanlig i instituttsektoren at forskere i toppstilling (forsker I) utgjør den faglige ledelsen ved instituttet, i kraft av sine faglige toppstillinger, kompetanse og formelle og uformelle faglige ledelsesoppgaver, og at forskningsmiljøer bygges opp rundt toppforskerne ved instituttet (forskere I). Toppforskerne har normalt betydelig innflytelse i styringen av instituttet, selv om de ikke nødvendigvis innehar formelle lederverv.

Mange forskningsinstitutter har egne stipendiater og postdoktorer, og formell og uformell faglig veiledning av disse er typisk en oppgave for forskere I. Gjennom sin faglige lederrolle (gjerne som leder for forskningsprosjekter og forskergrupper) og toppkompetanse kan forskere I også ha en mer uformell faglig mentorfunksjon for andre yngre forskere. Selv om forskere I ikke har undervisningsplikt på grunn av institusjonens art kan forskere I i noen tilfeller påta seg doktorgradsveiledning eller mer begrensede undervisningsoppdrag normalt på avansert nivå ved eksterne institusjoner. Faglig formidling er også en viktig oppgave. Forskere I deltar ofte som eksperter i offentlige utredninger. For å fremme samarbeid mellom rene forskningsinstitutter og universiteter er det ikke uvanlig at en forsker I har bistilling som professor II ved et universitet, og motsatt kan en professor i hovedstilling ved et universitet ha bistilling som forsker I ved et forskningsinstitutt.

Dagens forsker I-stilling har røtter i stillingene forskningssjef og forsker I. Begge stillingene ble innført i det statlige lønnsregulativet rett etter andre verdenskrig som forskerstillinger på professor- eller dosentnivå med faglig ledelsesfunksjon. Blant de første institusjonene som brukte stillingene var NTH og Forsvarets forskningsinstitutt. Både forskningssjef og forsker I var historisk plassert i sjefsregulativet, som omfattet de øverste lederstillingene i staten, herunder professor, ekspedisjonssjef og generalsgrader. Frem til 1980-årene var kompetansekravet for forsker I-stilling vanligvis gammel dosentkompetanse (som generelt ble definert som forskning som minst tilsvarte to doktorgrader, som riktignok ofte var mer omfattende på den tiden; den gamle dosentstillingen ble integrert i den nye og bredere professorstillingen i 1985). Stillingen forskningssjef innebar både en faglig og administrativ lederfunksjon, og forutsatte professorkompetanse. I Hernesutvalgets rapport fra 1988 ble både forsker I og forskningssjef regnet til professorgruppen.[11] I 1996 ble stillingskoden 1183 innført og kvalifikasjonskravene ble fastsatt i Statens personalhåndbok som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; koden var tenkt som en faglig videreføring av stillingen forskningssjef, men uten å være automatisk knyttet til administrative lederoppgaver, og som direkte skulle tilsvare professor ved universitetene både faglig og administrativt. Stillingskode 1183 betegnes ved de fleste institusjoner med tittelen forsker I eller forsker med professorkompetanse. SSB er alene om å betegne stillingen forsker 0. Noen teknisk og industrielt orienterte institusjoner som f.eks. Forsvarets forskningsinstitutt, Norsk Regnesentral og SINTEF har senere tatt i bruk tittelen sjefsforsker om stillingen.[12]

Tittelen forsker I oversettes normalt som Research Professor på engelsk[13][14] og den tilsvarende stillingen er vanligvis betegnet som dette i engelskspråklige land; i de fleste engelskspråklige land vil stillingen forstås som en professorstilling med arbeidsoppgaver fokusert på forskning snarere enn en egen stillingskategori. I Sverige og Finland er den tilsvarende stillingen offisielt betegnet forskningsprofessor på svensk og tutkimusprofessori (med samme betydning) på finsk; i Danmark har stillingen også vært offisielt betegnet forskningsprofessor, men fra 2020 er toppstillingen i forskerstigen betegnet bare professor, og har dermed samme betegnelse som den likeverdige toppstillingen i den kombinerte stigen; stillingen rangerer i Danmark over seniorforsker.[3] I 2010-årene tok flere norske institutter, bl.a. NUPI, i bruk forskningsprofessor som norsk tittel på stillingskode 1183 (forsker I), basert på tittelbruken på engelsk og i de andre nordiske landene; det har også vært foreslått å endre den formelle tittelen til forskningsprofessor for å få samsvar med titlene på engelsk og andre nordiske språk, og fordi det norske tittelsystemet med tall både er en norsk særordning og dårlig forstått utenfor instituttsektoren i Norge; blant annet har Akademiet for yngre forskere foreslått å endre tittelen forsker I til forskningsprofessor og tittelen dosent til undervisningsprofessor.[15][16] Kunnskapsdepartementet uttalte i 2016 i brev til institusjonene at tittelen forskningsprofessor ikke kan brukes på norsk for personer som ikke er tilsatt som professor etter universitets- og høgskoleloven, men presiserte samtidig at Research Professor kan brukes som engelskspråklig oversettelse av tittelen forsker I i tråd med vanlig internasjonal språkbruk.[17] Tittelen professor er en av få titler som er lovbeskyttet i Norge, og kan etter universitets- og høyskoleloven «bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved universiteter og høyskoler» (§ 6-7), mens instituttsektoren bare delvis er en del av universitets- og høyskolesektoren. Ordet professor inngår derimot i de engelskspråklige oversettelsene av flere andre titler, bl.a. førsteamanuensis (associate professor), universitetslektor (assistant professor) og forsker I (research professor). De institusjonene som bruker tittelen sjefsforsker bruker også Chief Scientist som engelsk tittel.

I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen forsker I og professor til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.[4]

Forsker II (seniorforsker)Rediger

Forsker II, idag vanligvis kalt seniorforsker, er en forskerstilling for en erfaren forsker med doktorgrad og ofte kvalifikasjoner utover dette. Stillingen er likeverdig med førsteamanuensis. Den har stillingskode 1109.

Stillingen forsker II ble innført i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt ved Forsvarets forskningsinstitutt. I det gamle regulativet var stillingen plassert i en av de øverste klassene, klasse 22, på samme nivå som førsteamanuensis (og bl.a. oberstløytnant i hæren). Ved innføringen av stillingskoder i slutten av 1970-årene fikk stillingen stillingskode 0071. Senere ble koden avløst av koden 1109. Seniorforsker ble brukt som alternativ stillingstittel siden 1960-årene, og overtok som den klart mest vanlige tittelen i 1980-årene. Tittelen oversettes som Senior Researcher på engelsk, alternativt som Senior Scientist; førstnevnte tittel er vanlig i alle fagområder, mens sistnevnte tittel hovedsakelig brukes innen tekniske, naturvitenskapelige og medisinske fag.

Det vitenskapelige kompetansekravet til stillingen er nøyaktig det samme som for førsteamanuensis, definert i Statens personalhåndbok som «norsk doktorgrad, eller utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller førsteamanuensiskompetanse ved norsk virksomhet, eller dokumentert kompetanse på tilsvarende nivå gjennom vitenskapelig arbeid av tilsvarende omfang og kvalitet». En forsker III (SKO 1108) som oppnår slik kompetanse har rett til opprykk til forsker II (SKO 1109).[18] Stillingen forsker II (seniorforsker) var den første stillingen under toppnivået (professor/dosent) med gjennomgående krav til vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå, også før dette ble et uniformt krav for førsteamanuensisstillingen i 1995.

Det er den midterste stillingen i forskerstigen.[10] Forskere i denne stillingskoden er som hovedregel fast ansatt i instituttsektoren. I European Framework for Research Careers tilhører forsker II og førsteamanuensis begge den nest øverste kategorien R3 som omfatter erfarne forskere (established researcher).[8] Forskere med doktorgrad ansettes innen instituttsektoren også midlertidig som postdoktorer, en stilling som i European Framework for Research Careers er plassert på det lavere nivået R2.[8]

Koden 1110 var historisk en høyere kode enn 1109 som var knyttet til gammel dosentkompetanse, et stillingsnivå som ved universitetene ble avskaffet og integrert i professorstillingen i 1985 da alle dosentene ble professorer. Koden 1110 ble overflødig i 1996 ved innføringen av stillingskode 1183 som ble knyttet eksplisitt til professorkompetanse, og har i dag ikke eget reglement i Statens personalhåndbok; den er likevel nevnt sammen med SKO 1109 som en av to stillingskoder som kan søke opprykk til den høyere stillingen SKO 1183 ved oppnådd professorkompetanse. Fra 1996 har koden 1110 blitt faset ut ved alle andre institusjoner enn SSB. Ingen universiteter eller andre forskningsinstitutter har idag et stillingsnivå mellom professornivå og førsteamanuensis-/seniorforskernivå. UiO har uttalt at kodene 1109 og 1110 idag anses som likeverdige, men at koden 1110 ikke lenger skal brukes.[19]

Forsker IIIRediger

Forsker III, ofte bare kalt forsker, er en forskerstilling for en person med høyere grads eksamen og ofte kvalifikasjoner utover dette, men uten doktorgrad. Den er faglig likeverdig med stillinger som universitetslektor og amanuensis, en gruppe tradisjonelt omtalt som mellomstillinger (fordi de rangerte over bl.a. vitenskapelig assistent). Oppnådd doktorgrad gir rett til opprykk til forsker II (seniorforsker).

Stillingen ble innført i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt ved Forsvarets forskningsinstitutt. Ved innføringen av stillingskoder i staten i slutten av 1970-årene fikk den stillingskode 0070. I 1986 ble en rekke tidligere forskerstillinger slått sammen til forsker kode 0070.[20] Koden ble senere endret til 1108.

Formalkravet er høyere grads eksamen (hovedfag, embetseksamen, mastergrad eller lignende).[19] Institusjonene kan ha krav om kvalifikasjoner utover dette, slik som en viss forskningskompetanse. Stillingen oversettes som Researcher på engelsk. På samme måte som for universitetslektorstillingen har nyansettelser på forsker III-nivået blitt mindre vanlig etter årtusenskiftet, men kan fortsatt forekomme, særlig ved oppdragsinstitutter og andre institutter med et mer anvendt virkeområde; ellers er det vanlig at forskere med mastergrad eller tilsvarende i stedet ansettes som stipendiater for å ta en doktorgrad.

Sammenligning av norske stillingstyperRediger

Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet og innplasseringen i European Framework for Research Careers. Engelske oversettelser står i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling.

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[8]
Forskerstigen
(hovedsakelig
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(hovedsakelig
ved universiteter)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I / forsker med
professorkompetanse
/ sjefsforsker

(SKO 1183)
(Research Professor,
Chief Scientist)
Kjerneoppgaver:
Forskning, forskningsledelse,
doktorgradsveiledning, formidling
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Kjerneoppgaver:
Forskning, undervisning/veiledning,
formidling
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
← mobilitet på tvers →
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II / seniorforsker
(SKO 1109)
(Senior Researcher,
Senior Scientist)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
← mobilitet på tvers →
Postdoktornivå
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Amanuensisnivå Forsker III / forsker
(SKO 1108)
(Researcher, Scientist)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
← mobilitet på tvers →
Rekrutteringsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019/1018)
(Research Assistant)

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.

Andre landRediger

Forskertittelen brukes ved institutter og universiteter i en lang rekke land, bl.a. Danmark, Sverige, Finland og de fleste engelskspråklige land.

I både Danmark, Sverige og Finland er seniorforsker på samme måte som i Norge en stilling for en forsker på førsteamanuensisnivå, mens forskningsprofessor eller professor er en forskerstilling på professornivå.

I Storbritannia er research fellow en forskerstilling på universitetslektornivå (lecturer/assistant professor) og senior research fellow en forskerstilling på førsteamanuensisnivå (senior lecturer/associate professor), mens toppstillingen i forskerstigen er betegnet enten research professor, professorial research fellow eller bare professor. Forskerstigen er en av tre karriereveier ved britiske universiteter ved siden av kombinerte stillinger og undervisningsstillinger. Varianter av det britiske systemet brukes i store deler av den engelskspråklige verden, særlig innen Samveldet av nasjoner.

I USA utgjør forskerstillinger ved universitetene et eget hierarki analogt med de ordinære stillingene, der research professor svarer til professor, research associate professor svarer til associate professor osv.

DanmarkRediger

Vitenskapelige institusjoner i Danmark har to karriereveier, den kombinerte stigen og forskerstigen. Danmark gjorde endringer i begge stigene i 2020; fra samme tidspunkt er toppstillingen i begge stigene betegnet professor.[3] En professor kan hovedfokus på forskning, undervisning eller begge deler. Det er et mål at det ikke skal være skarpe grenser mellom stigene, for å fremme forskermobilitet og fleksibilitet.

Tilsvarende norsk stilling Dansk kombinert stige Dansk forskerstige
Professor
/forsker I
Professor Professor
Førsteamanuensis
/forsker II
Lektor Seniorforsker
Universitetslektor
/forsker III
Adjunkt Forsker

Storbritannia og andre samveldestaterRediger

Tilsvarende norsk stilling Kombinerte forsknings- og
undervisningsstillinger
Rene forskerstillinger
Professor/forsker I Professor
(Professor)
Forskningsprofessor/professor
(research professor, professorial research fellow eller professor)
Førsteamanuensis/forsker II Førsteamanuensis
(senior lecturer eller associate professor)
Seniorforsker
(senior research fellow)
Universitetslektor/forsker III Universitetslektor
(lecturer eller assistant professor)
Forsker
(research fellow)

USARediger

Tilsvarende norsk stilling Kombinerte forsknings- og
undervisningsstillinger
Rene forskerstillinger
Professor/forsker I Professor
(professor)
Forskningsprofessor
(research professor)
Førsteamanuensis/forsker II Førsteamanuensis
(associate professor)
Seniorforsker
(research associate professor)
Universitetslektor/forsker III Universitetslektor
(assistant professor)
Forsker
(research assistant professor)

Forsker som stillingstittel i bedrifterRediger

Innen medisinske og naturvitenskapelige fag brukes på engelsk ofte begrepet scientist som ledd i stillingstitler, hovedsakelig om forskere i industrielle/anvendte sammenhenger og laboratoriebaserte stillinger, f.eks. i forskningsavdelinger i legemiddelselskaper (det engelske begrepet science brukes snevrere enn norsk vitenskap, og betegner som regel bare naturvitenskap og medisin). Stillingshierarkier varierer sterkt mellom ulike legemiddelselskaper, men et vanlig hierarki er scientist (ev. research scientist) som begynnerstilling, senior (research) scientist som mellomstilling og principal (research) scientist som øverste ordinære forskerstilling. Mange legemiddelfirmaer har flere stillingsnivåer over dette med til dels svært ulike betegnelser, f.eks. director og senior director, men forfremmelsen til disse stillingene bygger som regel mer på kommersielle og interne bedriftsrelaterte forhold enn på vitenskapelige kvalifikasjoner. Slike forskerstillinger er vanskelige å sammenligne direkte med forskerstillinger ved institutter og universiteter som omtalt over.

NoterRediger

  1. ^ «Representantforslag om akademisk frihet for forskere: Dokument 8:7 S (2009–2010), Innst. 135 S (2009–2010)». Stortinget. 
  2. ^ NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler, kapittel 28, s. 282
  3. ^ a b c Ny stillingsstruktur for videnskabeligt personale er trådt i kraft
  4. ^ a b En helhetlig stillingsstruktur i akademia – rapport fra Stillingsstrukturutvalget
  5. ^ Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiver, s. 30, NIFU-STEP, rapport 2/2007
  6. ^ Gunnes, Hebe (2018). Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler (PDF). Oslo: NIFU. 
  7. ^ «– Ikke en menneskerett å være forsker», Forskerforum
  8. ^ a b c d Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU. 
  9. ^ «10.3.2 Regler for opprykk til forsker kode 1183». lovdata.no. Besøkt 7. september 2019. 
  10. ^ a b Regler for opprykk til forsker kode 1183 Personalmelding i staten, 1998, nr 11.
  11. ^ Med viten og vilje. Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor. 1988. ISBN 8258301322. 
  12. ^ Karriere og utvikling, SINTEF
  13. ^ Employees, NIFU
  14. ^ Translations of Norwegian job titles to English, NTNU
  15. ^ Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere 03.04.2018
  16. ^ Høring: Forslag fra utvalg om endring i stillingsstrukturen
  17. ^ «Bruk av professortittel». Nyheter, klinisk institutt 1. Universitetet i Bergen. 23. september 2016. Besøkt 12. november 2017. 
  18. ^ «10.3.1 Reglement for opprykk til forsker 1109 i statlige virksomheter». lovdata.no. Besøkt 7. september 2019. 
  19. ^ a b «Regler for bruk av forskerstillinger SKO 1108, 1109, 1110 og 1183 ved UiO». Universitetet i Oslo. Besøkt 7. september 2019. «Stilling som forsker SKO 1183 forutsetter professorkompetanse, SKO 1109 forutsetter doktorgrad og SKO 1108 universitetsutdanning tilsvarende masternivå. [...] Ved UiO har praksis vært identiske kvalifikasjonskrav til stillingene SKO 1109 og SKO 1110, uten føringer om differensiering i oppgaver. SKO 1110 brukes i liten grad.» 
  20. ^ Statens lønnskomité av 1988. Oslo: Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor. 1990. s. 189. ISBN 8258301799. 

Eksterne lenkerRediger