Stabbur
Et stabbur eller et bur er en tradisjonell gårdsbygning for oppbevaring av matvarer, og er ofte bygget slik at mus, rotter, andre dyr og uvedkommende mennesker ikke skal ha tilgang. Dette oppnås ofte ved å bygge buret oppå korte staver av tre eller stabber av sten i stedet for å stå over en kjeller, på en grunnmur eller rett på bakken. Ventilasjon kommer fra åpninger i veggene.
Tradisjonelt ble oftest korn- og kjøttmat oppbevart i stabburet, men også frukt noen steder. Klær har også blitt oppbevart i stabbur. Stabbur er vanlige i nordskandinavisk, samisk, østersjøfinsk og nordvest-russisk kultur, men finnes også blant annet i Alpene, nordvest på Iberiahalvøyen og blant indianere i Alaska.
Etymologi rediger
Ordet «stabbur» kommer trolig av stav-bur.[1] Denne betegnelsen ble trolig brukt for å skjelne mellom stavbygde bur fra andre (laftede) bur. Det er ikke språkhistorisk dekning for å si at navnet skriver seg fra stabbene som en del bur ble satt på. Skikken med å sette buret på stabber er trolig yngre enn betegnelsen stabbur.[2] I noen deler av landet brukes betegnelsen «stolpehus», «stolpebod» eller bare «bur» eller «bu». «Bur» kan brukes om både «forrådshus på en gård» og «hus med soverom» (loft), slik som et «jomfrubur».[3]
Historikk rediger
I Gulatingsloven fra 900-tallet nevnes tre hus som skal stå på plass når en leilending forlater en gård: stua, eldhuset og buret. Buret er opphavet til stabburet, og er eldre enn loftet, som ikke nevnes i Gulatingsloven. Buret var et lagerhus for mat, klær og annet gods. Gulatingsloven sa at det var lov å drepe en mann som ble tatt på fersk gjerning («har laget seg bør av gods og klede») i å stjele fra buret.[2]:179 Buret ble tidlig i middelalderen bygd i to etasjer, og noen steder i landet ble det etterhvert satt på stabber, slik at vi fikk stabburet slik vi kjenner det.
Kornmagasin rediger
Stabbur tjente også som bygdenes kornmagasiner med tanke på dårlige tider. I Trondheim ble slike opprettet allerede under den svenske okkupasjonen på 1600-tallet. Kornmonopolet fra 16. september 1735 førte til kornmangel flere steder i Norge og ble forsøkt avhjulpet ved forordning av 2. desember 1741 og senere tiltak i 1750- og 1760-årene til liten nytte.
Det var privat initiativ som sørget for kornmagasiner i Ulvik i 1775 og i Fron i 1778.[4] I 1787 sørget Maren Juel for å bygge kornmagasinet i Odalen.[5] Under Napoleonskrigene og den engelske blokaden ble kornmagasinene viktige. Her lagret man korn fra år med god avling og importert korn fra Danmark og Russland. Etter 1837 var det formannskapet som oftest forvaltet kornmagasinene. Stabburet på Østre Hunn i Overhalla som var bygdens kornmagasin, er revet nå, men tiendestabburet på Grande fra sist på 1700-tallet står fremdeles. Kornet som ble lagret der, var tenkt som prestelønn.[6] På Romsdalsmuseet står to stabbur: Prestens og tiendestabburet. Sistnevnte ble overtatt av gårdens forpakter da tiendestabburene mistet sin funksjon med formannskapslovene i 1837, mens presten brukte det nordre stabburet som ble bygd rundt 1630.[7]
Fra rundt 1850 kom det rimelig korn fra USA, og kornmagasinene kunne avvikles og fortjenesten tjene som grunnfond for den lokale sparebanken.[8] Lademoens kornmagasin ble etterfulgt av ett på Tyholt gård. Da Strindens sparebank åpnet i 1842, var det basert på et grunnfond fra salget av kornet fra Tyholt.[9]
Utforming og utstyr rediger
Stabburet var på de fleste gårder svært enkelt og inneholdt bare ett enkelt rom; men på større gårder var bygningen oftest svært forseggjort og gjerne forsynt med et loft og med utsmykning.
Inne i stabburet var det minst en melbyre som var inndelt i flere rom for lagring av ulike typer korn og mel. Det inneholdt også en salttønne for salting av flesk. Salttønnen måtte være helt tett, da flesket etter hvert ble liggende i en saltlake. I taket var det montert kroker for opphenging av røkte og saltede kjøttvarer, for eksempel spekeskinke. Stabburet var ikke frostfritt og kunne derfor ikke brukes til varer som ble ødelagt av frost. Dersom stabburet var i to etasjer, ble korn og mel lagret i andre etasje, mens kjøtt ble lagret i første etasje.
Selve bygningen ble plassert på stolper, 1 – 1,5 meter over bakken. Dette hadde to hensikter:
- Å oppnå lufting under gulvet for å hindre fuktighet i å trenge opp fra bakken.
- Å hindre mus og rotter fra å komme inn i lageret. Stolpene var derfor spesielt utformet med en profil som hindret smådyr i å klatre opp. Av samme grunn var det også en åpning på ca. 30 cm. fra øverste trappetrinn og opp til inngangen.
Et hus med status rediger
Stabbursdøra var en av de få dørene i gårdstunet som var låst. Ytterligere tyverisikring kunne det også være: Under melbyrene kunne det ligge steinheller som skulle hindre uvedkommende å bore hull gjennom gulv og byre for å forsyne seg av kornet som var lagret. Nøkkelen til stabburet var et av husfruens statussymboler.
I våre dager er funksjonen som lager for matvarer opphørt, men på grunn av kunst og tradisjon, blir mange slike bygninger likevel vedlikeholdt som en lagerbod. Stabburet er også i dag en staselig bygning i gårdstunet.
Storgårdene kunne ha matklokke, og den hadde oftest sin plass i et klokketårn på stabburet, slik at lyden bar langt ut over jordene.
Bur og loft rediger
Enda høyere status enn buret hadde loftet på en gård. Det kom i bruk på storgårder i middelalderen og var som ordet bekrefter et hus med to etasjer, mens buret ofte hadde bare én. Det var også et gjestehus, med soveloft oppe og matlager i buret eller bua nede. Loftets spesielle status kom til uttrykk i at det ofte var mer påkostet, mer solid bygget, og rikere utsmykket. Loftene fikk allerede i middelalderen svaler av stavverk på tre eller fire sider av loftsetasjen, og i nyere tid også foran inngangen i buret nede. De sto opprinnelig på grunnmurer, men ble i løpet av 1700-tallet løftet opp på trestabber, i likhet med stabburene. Selv om bygningstypene kan ha store likhetstrekk når begge har to etasjer, er den tydeligste forskjellen at buret har trappen inne i den laftede kjernen, mens loftet har utvendig trapp opp til svalen, eller inne i svalen. En annen forskjell er at mat aldri lagres på øvre plan i loftet, mens stabburet nesten alltid bare brukes som matlager. Når stabbur i to etasjer ofte, og særlig i nyere tid, har utkraget loftsetasje, er denne skikken sannsynligvis påvirket av loftenes utkragende svalganger.
Hilmar Stigum skrev i 1948 en artikkel om Vasstveitloftet fra Flatdal på Skansen i Stockholm, og der redegjør han utførlig for forskjellene mellom bygningstypene: «I noen distrikter har vi loft. Andre steder har vi stabur og atter andre steder har vi hatt både loft og stabur. Loft og stabur har vært to forskjellige hud med hver sin funksjon. Men enkelte steder er skillelinjene mellom dem visket ut, og det har skapt en usikker oppfatning både hos forskerne og hos alle de andre som en gang iblandt interesserer eg for saken.»[10] Stigum skriver videre: «I staburet har ebn alltid kornet i annen etasje. I loftsdistriktet blir derimot kornet oppbevart sammen med den andre maten nede i buret.» Grunnen er at det er for slitsom å bære kornet opp i loftet. «Staburet hører først og fremst hjemme i de gode korndistrikter. I loftsdistrikter er februket dominanten i gådrsbruket, og kornavlingen er ikke større enn at den kunne plasseres sammen med maten i rommet under loftet.» Han fastlår at loftet var gårdens staseligste hus, sove- og gjestehus.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ https://www.naob.no/ordbok/stabbur
- ^ a b Norrøn kulturhistorie. Oslo: Samlaget. 1974. ISBN 8252102468.
- ^ https://www.naob.no/ordbok/bur_2
- ^ https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Leksikon:Magasin
- ^ https://odalstunet.no/kornmagasinet
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. februar 2020. Besøkt 5. februar 2020.
- ^ https://www.romsdalsmuseet.no/no/besok-oss/nesset-prestegard/stabbur
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. februar 2020. Besøkt 5. februar 2020.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. februar 2020. Besøkt 5. februar 2020.
- ^ Stigum, Hilmar (1948), Vastveitloftet. Fataburen, Nordiska Museets och Skansen årsbok 1948. Stockholm, s. 19-34.
Litteratur rediger
- Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur.
Norges kulturhistorie. Oslo 1979.
