Loft (bygning)

Bygningstype i treverk

Loft er en tradisjonell bygningstype i to etasjer til soverom og oppbevaring, kjent i Norge fra middelalderen av. Lignende bygg fra andre land er yngre enn de norske. Ved siden av stavkirkene er loftene Norges mest særpregede og eldste bevarte trebygninger.[3][4] Byggeskikken ble opprettholdt til rundt 1800. Til forskjell fra stue var loften uten oppvarming i form av ilsted.[5]

Loft (til høyre) og stabbur på Uppigard Gnr 38 bnr 8 (nå 134/8), Bolkesjø i Gransherrad, på 1890-tallet. .
Langloft med to rom i hver etasje på gården Mellom Kravik i Nore og Uvdal kommune.[1]
LydvaloftetVoss, i Vestland-stil med sammenhengende bordkledning. Fortidsminneforeningen kjøpte loftet i 1909 og flyttet det ut av gårdstunet.[2]
Brottveitloftet i tre etasjer (til venstre) sammen med Åmlidstua, Oseloftet og Kjellebergstua fra SetesdalNorsk Folkemuseum.

Loftet var vanligvis gårdens mest representative bygning. Det ble brukt blant annet til innkvartering av gjester og til oppbevaring av klær og kostbarheter i overetasjen og mat i underetasjen, også kalt bu eller underbu. Det er ofte en staselig bygning som var vanlig i tunet på storgårder i Norge i middelalderen og senere. Loftet ble reist i laftet tømmer og ofte med utkraget svalgang av stavverk på tre eller fire sider av loftsetasjen. Den laftede kjernen hadde vanligvis ett rom i hver etasje.[6][7][8][1] Loft blir lett forvekslet med stabbur i to etasjer, men stabburet er eller var bare til oppbevaring av mat og loftet har vanligvis utvendig trapp til overetasjen via svalgangen.[9][10]

Loftene regnes blant de beste eksemplene på teknisk kyndighet og estetisk formgiving med laftet tømmer. Ifølge Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz er stavkirkene og loftene Norges viktigste og mest selvstendige bidrag til arkitekturhistorien.[11] Stavkirkene og loftene inspirerte dragestilen som vokste frem i nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet.[7]

Bevarte loft finnes bare på bygdene, særlig i Telemark, Numedal, Setesdal og andre innlandsdaler i Sør-Norge.[12] Landets eldste profane bygninger av tre er loftsbygninger, og de er jevngamle med de eldste stavkirkene. Vindlausloftet fra rundt 1167 og Haugenloftet fra 1218 er begge datert ved hjelp av årringene i laftestokkene.[13] Loftene ble ofte oppført med ett rom i hver etasje. Det ble bygd loft til tidlig 1800-tall som i hovedtrekk var utformet som loft på 1200-tallet.[1] Gårdsbygning med lignende funksjon og utforming er kjent fra Sverige, fra fjellområder i Sentral-Europa og i det nordlige Spania.

BakgrunnRediger

Trebygninger i NorgeRediger

Norge er et av de land i verden som har bevart flest tømmerhus fra tiden før reformasjonen.[14] Utenom Skandinavia finnes det knapt laftede hus fra før 1500, og i Skandinavia er det særlig i Norge laftede bygg fra før 1500 er bevart. Bortsett fra i Alpene finnes det knapt laftebygg fra 1600-tallet utenom Norge, og de mange fint tømrede kirkene i Russland og østområdene ellers er stort sett fra 1700-tallet eller senere.[15] De fleste bevarte laftede bygg fra middelalderen er loft (omkring 100), og over halvparten av disse er i Telemark.[16] Foruten stavkirker og loft finnes det noen få bevarte stuer og noen få løer fra middelalderen, men ellers ingen uthus som er sikkert datert til middelalderen. Bygningstypens høye prestisje og kvaliteten på laftingen kan være grunnen til at mange loft er bevart.[12] Lafting ble først vanlig på Østlandet, mens stavbygg og grindverk ble videreført på Vestlandet særlig i uthus. Utbredelse av lafting følger stort sett de store barskogene i Europa. Lafting er utbredt i Skandinavia, Finland, store deler av Russland, de baltiske landene, Polen, i og omkring Karpatene, i sveitsiske og østerrikske alper, samt i fjellområdene i Nord-Spania.[15] Det antas at skikken med å bygge mange små spesialiserte bygninger oppsto samtidig med innføring av lafting. Fra rundt år 1900 ble nybygde uthus som regel oppført som en stor enhet med alle funksjoner under ett tak.[17]

Gårdsbebyggelse i NorgeRediger

Tradisjonelt (til omkring 1800-tallet) hadde gårdene i Norge mange bygninger, ofte ett hus til hvert formål. På store gårder på Østlandet kunne det være 30 bygninger, mens det på mindre gårder var vanlig med over 10. Stuen var bolighus med oppvarmet oppholdsrom, mens bu og loft ble brukt til både innkvartering og lager. Eldhuset fungerte som et grovkjøkken og vaskerom. Husdyrene ble holdt i egne bygninger (fjøs og stall). Dyrefôret ble oppbevart i en bygning for seg (løe) og måtte bæres til fjøset hver dag.[18]

Tidlige undersøkelserRediger

Nicolay Nicolaysen innledet i 1848 den første målrettede dokumentasjonen av bygningshistorie på landet i Norge. Sammen med arkitekt P.H. Holtermann reiste han sommeren 1848 gjennom amtene Jarlsberg og Larvik og Bratsberg, over fjellet til Odda og til Bergen. Retur til Christiania gikk via Voss, Vik i Sogn, Lærdal og Hallingdal. Rapporten fra reisen konsentrerte seg om stavkirker og stabbur, og fremstillingen i rapporten tyder på at mye av dette var ukjent stoff. Holtermanns oppmålinger sommeren 1848 var de første. Georg Bull og Christian Christie gjorde reiser med samme formål på 1850-tallet.[19]

Ifølge Eilert Sundt var loftet, i form av bod eller bu i to etasjer, det første gårdshuset med mer enn én etasje. Sundt skriver at det var denne bygningstypen som nødvendigvis innførte trapper på bygdene. Svalgangen hadde ifølge ham ikke bare til hensikt å føre en trapp opp til døren i overetasjen, den skulle også beskytte klær og annet som ble oppbevart på loftet – «saa Raa-Damp eller Fugtighed fra Jorden ikke kunde naa dem og faa dem til at mugne. Og fremdeles blev Svalen med dens tætte Panel bygget omkring, at ikke Solen skulde brænde paa selve Tømmervæggen og gjøre det lummert derinde; thi jo mere kjøligt det kunde holdes paa Loftet, des mindre skulde vel Møllen, den Klædesfordærver, lokkes derind.» Sundt la til grunn at klær og tekstiler var kostbare, og han antok at der klærne, inkluder ekstra sengetøy, ble oppbevart, var det også naturlig å sett opp gjestesenger.[20] Sundts hypotese at gårdene opprinnelig hadde to hus med særskilte funksjoner: stuen til beboelse og boden til lager av matvarer (underetasje) og klær og gjesteseng i overetasje. For den jærske stueform så Sundt for seg en utvikling der disse to byggene ble flyttet nær hverandre og koblet sammen til ett rekkbygget hus. Senere undersøkelser viser at utvikling i store trekk var omvendt av Sundts hypotese: Det rekkebygde huset var utbredt i middelalderen.[2] Sundt studerte norsk folkekultur og fremhevet hvordan byggestil og innredning fortalte en god del om innbyggernes livsstil. Han mente at en omfattende kartlegging med tegninger av gamle bygg ville avdekke hvordan byggeskikken hadde vokst frem. Hans banebrytende bok Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge kom ut i 1862. Boken inkluderte tegninger av Georg Andreas Bull og Christian Christie.[21]

Sundt ble medlem av Fortidsminneforeningens direksjon i 1858 og foreningen inkluderte tømmerbygg i sitt oppmålingsarbeid. Fra rundt 1860 var tegning og oppmåling av stuer og loft en del av foreningens virksomhet. Det var trolig Sundt som var pådriver for å utvide foreningens virkefelt som opprinnelig stort sett var begrenset til kirkebygg.[22] Christian Christie kartla både bevarte bygg fra middelalderen og senere århundrer. Bull reiste for foreningens regning somrene 1853-1855, og Christie reiste fra 1858. Fra 1870 til 1900 var arkitektene Håkon Thorsen, Henrik Thrap-Meyer og Johan Meyer engasjert i slikt arbeid. Thorsen gjorde omfattende undersøkelser i Telemark samt i dalførene og på flatbygdene i årene 1874-1884 særlig av stuer og loft. Peter Andreas Blix laget perspektivtegninger Lydvaloftet og Finnesloftet på Voss i 1888. Tidligere hadde Bull laget plantegninger av Finnesloftet i 1853 og P.H. Holtermann tegnet et loft på Gavlstad i Lardal.[21][19]

Rolstadloftet fra Sør-Fron og Berdalsloftet fra Telemark ble sammen med Gol stavkirke og to stuer flyttet til Bygdøy kongsgård i 1881. Dette var utgangspunktet for Norsk Folkemuseum.[23]

Etymologi og betegnelserRediger

Betegnelsen loft brukes også om øvre etasje og rommene like under taket i en større bygning, og om himling (innvendig) i et rom. Ordene kommer av norrønt lopt, loft som også kunne bety luft eller luftlag. Ordet er i norrønt relatert til å være i høyden eller løftet opp.[24][25] Betydningen å løfte er avledet av (luft) i betydningen «løftet høyt». Luft som et stoff (en gass) ble tidligere omtalt som vind.[26] Ifølge Håvard Skirbekk betyr loft primært rom i overetasjen eller oppunder taket i hus med mer enn to etasjer. Hus med mer enn en etasje ble da kalt loftsbu, loftbygning eller loft, brukt sekundært om hele huset.[27]

 
Lykrestua i 1860 etter tegning av Christian Christie. Lykrestua er en ramloftstue med en loftsetasje på tvers over kleven i en stuebygning.

Beslektede bygg og betegnelserRediger

Små hus brukt til oppbevaring av forråd og redskaper ble i middelalderen kalt bu, bur eller skemma. Betegnelsen skemma har trolig ikke vært brukt siden middelalderen og kommer av skammr, som betyr kort og viser til husets korte og kvadratiske form. Skemma ble også brukt om et eget hus for ugifte kvinner (brukt i omtrent samme betydning som jomfrubur). Betegnelsen bu om kombinerte forråds- og sovehus ble brukt fra slutten av middelalderen.[20][28] Skemma kunne også være et bur eller bud brukt som soverom.[25] I Gudbrandsdalen hadde aurbuloft en kjølig underetasje halvveis gravd inn i bakken mens overetasjen var gjesterom.[29][30]

 
Aurbuloft på Garmo i Lom.

Eilert Sundt antok at stuen var det første og på mange gårder det eneste huset med ildsted.[31] De eldste stuene ble også kalt eldhus,[32] senere er eldhus brukt om eget bygg brukt som grovkjøkken med særlig behov for ildsted og plassert på brannsikker avstand fra øvrige bygg.[33][29] Ifølge Håvard Skirbekk er stue (stove, stoge) et rom med ildsted, og ordet har blitt overført som betegnelse på hele huset.[27] Da skorsteinen ble innført på 1600-tallet ble det vanlig med stuebygning med mer enn en etasje. De toetasjers stuebygningene fikk flere steder svalgang med trappeoppgang som på loft.[5] Stuebygget oppført i 1743 på Bjølstad gård har svalgang på utkraget tømmer på tre sider og inngang til overetasjen via trapp som går opp i svalgangen.[34]

 
Stuebygning i to etasjer med svalgang på utkraging som et loft. Bjølstad gård i Heidal.

Høystue, loftstue eller oppstue (Telemark: uppstugu eller ivigstog) viser til loft som har ildsted i overetasjen. Betegnelsen loftstue har samtidig blitt brukt om stuer med overetasje slik det ble vanlig på 1700-tallet.[10] En ram var en overetasje og ifølge Skirbekk bare brukt om rom over koven der det var sengeplass og tilgang med innvendig stige/trapp; et ramloft var da en overetasje i husets gavl med inngang fra svalen,[27] som i Raulandstua fra Setesdal. Betegnelsen loft har i en del tilfeller vært brukt om ramloft.[35]

I middelalderen ble svalganger kalt solarium på latin og betegnelsen kan ha blitt brukt om rom innenfor oversvalen eller om hele bygget. I 1309 fremgår av et brev at biskopen ved besøk i Ullensvang bodde «in solario» - trolig i betydningen i loftet.[28]

I Setesdal har etasjene i skemma blitt omtalt som undirskemma og skemmu-lopt, og betegnelsene bur og skemma har til dels blitt brukt om hverandre. Nederst i Setesdal har hele bygget blitt omtalt som bur, mens lopt har vært brukt lenger oppe i dalen.[36] Ifølge Marius Hægstad ble skemma også brukt i betydningen «et lite hus med brudeseng». Ifølge Hægstad ble lopt-skemma brukt i betydningen bur med loft.[25] [36] Underetasjen har på gammelnorsk vært omtalt som undirskemma, búð/undirbúð eller undirbúr. I kildene omtaler i noen tilfeller loptstofa med búð, som i større grad enn vanlig loft kan ha vært innredet til daglig oppholdsrom.[1] Trappen eller stigen fra gårdsplassen til svalen ble kalt rið på norrønt.[37]

Bruk og utformingRediger

 
Det store loftet på Bjølstad i Heidal har dobbel tømmerkjerne og omtales til dels som stabbur.[11]

 ...vi merker et pust av europeisk stormannskultur i disse gamle loftene.... 

Hilmar Stigum i Vår gamle bondekultur.[38]
 
Trapp hogd av en furustokk til Oseloftet fra Ose i Setesdal, oppført ca. 1700, nå på Norsk Folkemuseum.

Overetasjen hadde ofte fastmonterte senger. Der ble klær, tekstiler, skinn og gjenstander som ikke var i daglig bruk opphengt eller pakket i kister. I underetasjen (i bua), var det vanlig å oppbevare korn, mel, flatbrød og andre tørre og frostsikre matvarer. Mens buret eller stabburet var et rent lager, hadde loftet flere funksjoner.[12][7][4] I en liten kiste på loftet var det vanlig å oppbevare gårdens dokumenter. I noen områder var det vanlig at gårdens ugifte jenter i sommerhalvåret sov i loftet. Det er uklart om loftene ble brukt som soverom ved siden av eller i stedet for andre hus.[20][28] Loft, stue og stabbur ble regnet blant «innhusene» på gården, til forskjell fra «uthus» som låve og fjøs. Det var tidligere vanlig med mange mindre og spesialiserte bygg på gårdene for eksempel egne hus for dyrefor, for sauer og for griser. På større gårder kunne det være flere hus til samme formål.[29][33][17]

ByggeteknikkRediger

Loftene er i hovedsak utført i laftet tømmer og med en utkraging som opplegg for svalgang rundt overetasjen på tre eller fire sider. De øverste stokkene under taket kraget ut for å bære sperrene i gavlen. Loftstrappen var nesten alltid utenfor den laftede kjernen av bygget.[6] Hver etasje hadde oftest bare ett rom, mens langloft hadde mer enn ett rom i hver etasje. Den laftede kjernen hadde samme størrelse i begge etasjer. Svalgangen har vanligvis vegger av lett stavverk. Mot slutten av vikingtiden ble lafteverk av liggende tømmer vanlig i bolighus i Norge. De tykke tømmerstokkene gir varmeisolasjon, og laftekonstruksjonen gir bygningen et sluttet og traust preg. Loft med utkraget, stavkledd svalgang får et dristigere utseende enn de enklere laftehusene.[12][7][8][4]De middelalderske loftene var ofte forseggjort og laftet av grovt, tettvokst tømmer som kunne motstå vær og vind.[39]

Byggeteknikken gjorde at loftene var relativt lette å demontere og sette opp igjen et annet sted. Mange loft er flyttet en eller flere ganger, og noen steder var det en skikk at bruden fikk med seg et loft som medgift.[11] Den utvendige trappa kunne være hogd ut av et kløyvt kjempetre, som i Oseloftet og Rygnestadloftet fra Setesdal. I svalgangen var det lysåpninger foran og på sidene, ofte var disse formet som dvergarkader med rundbuer og dreide søyler. På enkelte loft var det fint utformede lysåpninger gjennom (bakerste) tømmervegg inn i rommet. Loftene er ofte praktbygg, og særlig kommer dette fram i utskåret dekor på stolpene i svalen, på beitskiene og med kunstnerisk utformede smijernsbeslag på dørene. Det har forekommet malte loft også i middelalderen.[1]

I laftede loft, stuer og buer fra middelalderen skråner veggene ofte svakt utover slik at de stikker 5 til 15 cm lenger ut oppe enn nede. Det er usikkert om dette bare har vært gjort av tradisjon eller om det har vært gjort av estetiske hensyn for å gi bygget en mindre streng siluett. Slike svakt utoverhellende vegger er kjent fra Norden, Russland og Alpene. Skrå laftevegger kan medvirke til å gjøre konstruksjonen mer stabil og beskytte mot slagregn og mot at snø legger seg. Det er usikkert om den svake utoverhellingen er tilstrekkelig til å ha særlig praktisk betydning som beskyttelse og disse byggene har vanligvis utstikkende tak som i seg selv gir god beskyttelse. Svalgangenes stolper og bordkledning skråner ofte svakt utover på samme måte som lafteveggen og bidrar til loftenes spesielle profil. De utoverhellende veggene i loftene skiller seg fra de innoverlenende veggene i grindverk og i svalganger i noen stavkirker. I enden av svalgangen har det ofte vært en do. Svillene (syllstokkene) i laftede stuer og loft fra middelalderen har ofte betydelig grovere dimensjoner enn stokkene forøvrig og har et trapesformet tverrsnitt på samme måte som svillene i stavkirkene, mens de øvrige stokkene er høye og smale, men har avrundede sider. På 1700-tallet ble det mindre vanlig med dekorativ utforming av laftetømmeret da det ble vanlig å kle lafteveggene med panel, særlig på flatbygdene. Der laftestokkene ble skjult bak panel, ble det ikke behov for å utføre laftingen så pent som tidligere, og i stedet ble utformingen av panelet med lister og profiler brukt som dekorasjon.[12] Loft med slette vegger uten svalganger (slik at formen får kubisk preg som Alfstadloftet) kalles i Telemark for stråkloft.[28] I innlandsstrøk der den «klassiske» typen loft med sval var utbredt, fikk slike loft sjelden bordkledning. På 1800- og 1900-tallet ble bordkledning på laftevegger mer vanlig.[trenger referanse]

Geografiske forskjeller i NorgeRediger

 Gjestene ble anbrakt i loftet. Der ble de også bevertet, og der skulle brudeparet sove, forteller presten Wille fra Seljord i 1786. Jentene sov der om sommeren, og gutter som var ute på lørdagsfriing, satte kursen dit. 

Hilmar Stigum, Vår gamle bondekultur.[38]
 
Tveitoloftet fra Søndre Tveito i Hovin i Telemarkstunet på Norsk Folkemuseum er datert til om lag 1300. Den tydelige utkragingen til fire sider er typisk for Telemark. De tykke hjørnestolpene på svalgangen er tilføyd på 1600-1700-tallet.[11] Det lavere bygget til høyrer er et bur fra Nedre Nisi, Gransherad, datert til 1797.

Telemark, Hallingdal, Setesdal, Krødsherad og Numedal har rikest utformede loftene, loftene i Telemark er særlig rikt dekorert. I Telemark er det vanlig med svalgang på alle fire sider, mens det i Numedal og Hallingdal ikke er vanlig med svalgang rundt hele.[12][11][40] I Gudbrandsdal og Østerdal fantes enkelte ramloftstuer. Hustypen oppsto antagelig på 1500-tallet ved at en årestue ble påbygget med en loftsetasje over kleven og med møneretningen på tvers av taket over den lavere stuebygningen. Med åre som ildsted og med ljore for røyken, kunne stua ikke påbygges. Ramloftstuene som eksisterer, er yngre og har peis.[20] En ram var en overetasje.[41]

Telemark og SetesdalRediger

I Telemark kalles de utkragede svalgangene vinger (vengjer) og hustypen vengjeloft.[28] I Setesdal har loftene i Valle tradisjonelt vært mer høyreiste, mens de i Hylestad og nedenfor har hatt et tyngre preg med lave og brede svaler.[36] I Setesdal ble i større grad byggemåten fra middelalderen beholdt. På Rygnestadtunet står et loft i tre etasjer, trihågloptet, som var en uvanlig konstruksjon. Drombeganger, overbygde gangveier mellom stuebygget og loftet i lett stavkonstruksjon, har forekommet i Telemark og Setesdal og kanskje andre deler av landet. Loft og bur stilt ved siden av hverandre er typisk for mange gårdstun på Østlandet. I Setesdal har det vært vanlig at stua og det monumentale loftet står ved siden av hverandre.[12][11][40] Loft med slette vegger uten svalganger (slik at formen blir kubisk som Alfstadloftet) kalles i Telemark for stråkloft.[28] I Setesdal utmerker mange loft seg med kraftige materialer, mens i Telemark preges loftene av selvbevisst og rik dekorasjon.[42]

Østlandet ellersRediger

I Gudbrandsdalen har noen av de store gårdene hatt en egen likbu for døde stående bak de andre husene på gården og utformet som et enkelt loft med svalganger.[12][11][40] Gudbrandsdalen har 10 loft fra middelalderen og dette er de eneste ikke-kirkelige bygg fra middelalderen. I middelalderen var tømmeret ofte rundt og sammenføyd med finndalslaft til forskjell fra senere bygg. I middelalderen var det vanlig med karakteristisk dekor på dørblad og stokkender. Loftet på Haverstad i Sør-Fron er det største loftet fra før svartedauden i dalen. Langloftet på nordre Marstein i Lom er et av de best holdte i Gudbrandsdalen.[29] Loftene i Gudbrandsdalen har mindre fremtredende dekorasjoner enn loft i Telemark og Numedal.[42] I Numedal og Hallingdal har det vært vanlig med svalganger på tre sider mens det i Telemark tradisjonelt var sval rundt hele.[6]

 
Loft med svalgang på en side, Hanestad i Rendalen.

I Østerdalen ble ikke loftene brukt til matlager, bare buret eller stabburet ble brukt til mat.[27] Loft med svalgang på bare en side er vanlig Glomdalen.[35] Valdres folkemuseum har flere loft fra Valdres hvor loftet fra Uppigard Høve i Øystre Slidre er fra år 1200 og det eldste ikke-kirkelige trebygget i Valdres. Handeloftet var det første bygget ved museet og ble opprinnelig dokumentert i tegninger ved Nicolay Nicolaysen.[9]

VestlandetRediger

Hans Strøm skrev at på Sunnmøre hadde enhver velbygget gård både stabbur til matvarer og sengebod med vinduer og overetasje. Hans Arentz skrev i 1785 at i Sunnfjord var det vanlig med stabbur og en egen sengebod; i en del tilfeller var sengeboden bygget på kjeller eller annen forhøyning og ble da kalt loft, og der ble blant annet helligdagsklærne, dokumenter, sølvtøy og andre fine metallvarer oppbevart. Eilert Sundt besøkte blant annet Ryfylke i 1860, hvor bygningstypen loft hadde vært vanlig mens det fremdeles var røykstuer i bruk. Ifølge Sundt var husene på Vestlandet generelt mindre og enklere, men de forskjellige husene var av samme type og hadde samme funksjon som på Østlandet.[43] Loftene på Vestlandet skiller seg fra de østlandske blant annet ved at svalgangene vanligvis har bordkledning som går fra grunnen til taket, slik at bygningen fremstår som en blokk. På Vestlandet er det vanlig med svalgang i begge etasjer, og på Østlandet har det vært vanlig med svalgang i gavlen i første etasje i forbindelse med inngangsdøren.[12][11][40] Bordkledningen helt til bakken gjør at de vestnorske loftene ikke skiller seg særlig fra øvrige bygg på gården.[42]

Loft og stabburRediger

Et loft er til natteleie og beboelse, og til oppbevaring av klær, men også til oppbevaring av mat i bua nede. Bur og stabbur er bare til oppbevaring av mat. Loft har likhetstrekk med stabbur i to etasjer og blir lett forvekslet. En vesentlig forskjell er at loftet vanligvis har utvendig trapp,[44] mens stabburet har trapp inne laftet i laftekjernen. Loftet har utvendig trapp for å kunne stenge de to etasjene hver for seg. Bur i to etasjer har derimot vanligvis trapp inne i laftekjernen slik at det bare er én inngang.[8] Trappen innenfor eller utenfor tømmerkjernen er den tydeligste forskjellen på loft og bur, som ellers kan være svært like.[11][40] Noen loft har blitt bygget om med trapp inne i huset. Enkelte stabbur (blant annet et på Nordre Kleppe i Vågå) i to etasjer har utkraget overetasje og svalgang i front med trapp på utsiden.[5]

Hverken loft eller bur sto opprinnelig på stolper, men mange loft ble løftet opp på stabber på 1600-1700-tallet,[11][40] som Tveitoloftet fra Telemark som i dag står på Norsk Folkemuseum i Oslo. En runeinnskrift daterer dette huset til 1300. Opprinnelig sto det på bakken, men på 1700-tallet (trolig) ble det løftet opp og satt på stabber.[11] Loftets opprinnelige funksjon som bolig forsvant også, og da endret bruken seg, slik at loft og stabbur ikke var så lett å skille fra hverandre.

Opphav og utviklingRediger

 
Loft på en gård i Setesdal, fotografert i 1890.
 
Finnesloftet på Voss har en uvanlig kombinasjon av laft i underetasjen og stavverk i overetasjen. Det har 115 m2 grunnflate som er uvanlig stort for et bevart middelalderloft.[28]:26
 
Rygnestadloftet.
 
Loft på gården Søre Kravik i Numedal.

Ideen om hus i to etasjer er ikke oppstått i Norge. Trolig er dette en kulturimpuls fra utlandet, importert til norske byer som videre har spredt seg til bygdene. Bygninger med rom til oppbevaring i første etasje og beboelse med soveplasser i etasjen over eksisterte både i utlandet og i norske byer.[3] Bugge og Norberg-Schulz antar tohøyders bygg kan ha blitt vanlig da stuen ble bolig: Det ble da behov for gjesterom og rom til høytidelige bruk.[42] Fra Svartedauden (rundt 1349) til midt på 1500-tallet er det ingen sikkert påviste bevarte bygg.[6] Mange middelalderloft fikk fornyet sval på 1600-1700-tallet trolig på grunn forfall.[45]

LafteteknikkRediger

Lafteverk er i Norge en yngre teknikk enn stavverket, som ble brukt både i stavkirkene og i profane bygninger. Lafteteknikken ble trolig innført fra Øst-Europa og fortrengte stavbygde hus først på Østlandet i løpet av middelalderen. Lafteverk forutsetter rettvokst tømmer og var derfor mest utbredt i områder med barskog. I store deler av Europa vokser overveiende løvskog, og der beholdt man det forhistoriske stavverket, men uviklet det videre til bindingsverk. I skogfattige strøk ble det hovedsakelig brukt murverk eller utmurt bindingsverk til husbygging. På de britiske øyer er derfor lafteverk ukjent, som på det meste av det europeiske kontinent. Laftebygging ble videreført i Europas fjell- og skogsområder og ble i Norge brukt til moderne tid. Mens stavverk blir glissent når treet tørker og krymper, holder laftevegger seg tette ved at alle deler siger parallelt. Øks var stort sett det eneste verktøyet ved tradisjonell lafting.[11] Stavteknikken, særlig i stavkirkene, ble brukt i flere hundre år etter at lafting var innført i Norge. De første laftede kirkene ble oppført rundt år 1500.[5]

SvalgangRediger

Kombinasjonen av laftet tømmer i kjernen og lett stavkonstruksjon i svalgangene har vært utbredt i loft og bur på Østlandet. Bygningsteknisk er dette en krevende kombinasjon fordi trevirket krymper mer på tvers enn i lengderetningen, slik at de liggende laftestokkene har en tendens til å synke sammen med tiden. Ifølge Halvor Vreim er svalgangene kopiert fra sørlige strøk, der de tjente til å skape skygge under sterk sol. Vreim var i tvil om den praktiske nytten av en trekkfull svalgang i norsk klima. Han antok at de eldste loftene er blitt til ved at en lav bygning har blitt påbygd en etasje. I middelalderen sto loftene vanligvis på steiner eller en grunnmur og ble kalt jarloft. Loft bygd over en kjeller ble kalt kjellerbuloft. På 1600- og 1700-tallet ble det vanlig å sette loftene (også eksisterende) på korte stolper (stabber) i hvert hjørne, slik at de ble frie for mus og dessuten sto tørt og luftig.[11][40]

På 1700- og 1800-tallet ble det vanlig å bygge en sval foran inngangspartiet i gavlveggen, slik at trappen kom innendørs bak en vegg i samme plan som fronten på loftssvalen.[11][40] På Østlandet ble det på 1700-1800-tallet vanlig å sløyfe svalgangene rundt loftet, og veggene i loftsetasjen ble i stedet utkraget. I Numedal og Hallingdal har loft fra 1800-tallet ofte fremskytende tømmervegger i overetasjen i stedet for sidesvaler.[12]

Finnesloftet på Voss har hele overetasjen utført i stavkonstruksjon (samme teknikk som i stavkirkene).[46]

Det var ikke mulig å ha overetasje i årestuer eller røykstuer, og før skorsteinen ble innført, var oppvarmede bygg vanligvis på én etasje. Loftet var da gårdens eneste bygning med mer enn én etasje. På slutten av 1700-tallet ble det på Østlandet vanlig med stuebygninger i to etasjer og til dels med svalgang foran begge etasjer og trapp i svalen.[1][32][47][5] Da gårdens hovedbygning fikk to etasjer eller mer, mistet loftene som særskilt hus sin funksjon.[27] Det er bevart enkelte loft i Østerdalen, og de kalles der bu. Loft fantes også på gårdene på flatbygdene, og på Romerike var det på 1700-tallet vanlig med både loft og stabbur. Men loftene er senere forsvunnet og blitt erstattet av moderne hovedbygninger.[44]

På 1700-tallet ble det vanlig å sette loftene på stabber eller stolper, samtidig begynte bruksmåten å endre seg ved at loftene sjeldnere ble brukt som soverom eller gjesterom. Stuebygningene ble i større grad brukt som soverom og gjesterom, og loftene ble etterhvert rene lagerrom, særlig for mat, og de ble etterhvert omtalt som stabbur.[16]

En laftet bygning skadet i brannen i Bergen i 1248 er undersøkt arkeologisk og er det eldste sikkert daterte byhus i Norge. Huset var et loft med svalgang langs overetasjen (som de bevarte loftene på bygdene), men med inngang på siden fordi husene på Bryggen sto tett på rekke med gavlene mot hverandre. Roar Hauglid antok at loftet som bygningstype utviklet seg i byene for å utnytte begrenset tomteareal, og at svalgangen i overetasjen trengtes for å få trappen under tak og som «korridor» til rommene i loftsetasjen. Han antok at buret er en eldre bygningstype blant annet fordi det til forskjell fra loftet er omtalt i de gamle lovene. Hauglid viser til at flere loft i Telemark har blitt til ved at et eksisterende bur har blitt løftet opp på en ny underbygning med utstikkende laftestokker som bæring for svalgangen.[15] Noen av bodene på Bryggen er beslektet med langloftet ved at det er innredet rom til beboelse i overetasjen. Rommene i overetasjen forbindes med svalganger (i stedet for dører direkte mellom rommene), og etasjene forbindes av utvendige trapper mellom svalgangene. Per Gjærder antok at de tårnlignende vingeloftene i Setesdal og Telemark er beslektet med kontinentale boligtårn som hadde forråd i underetasjen, beboelse i overetasjen og en omløpsgang i reisverk i en krans under takutstikket.[12] Skriftlige kilder omtaler loft på Bryggen og på Strandsiden i Bergen før svartedauden.[1]

Bygninger oppført før 1650 er automatisk fredet. De mest forseggjorte loft og bur er fra middelalderen og fra 1600- og 1700-tallet, ifølge Halvor Vreim, men han mente at materialene og tømringen var bedre i middelalderen. Men i mange bygder ble begge hustyper fortsatt bygget på 1800-tallet. På tidlig 1800-tall ble det på bygdene vanlig med færre og større hus der flere funksjoner ble samlet under ett tak, og det ble etter hvert slutt på å bygge loft og bur.[48] Det er ikke bevart middelalderske loft med ildsted, men blant andre et loft på Oppheim (Voss) fra 1600-tallet er konstruert med tanke på ildsted i overetasjen. Skriftlige kilder tyder på at det i middelalderen fantes loft med ildsted.[49] Loft med ildsted omtales som loftstuer (loftstover).[8] På 1700-1800-tallet forekom det (særlig på Jæren og nordover på Vestlandet) at loft og enetasjers stue ble satt sammen til et langstrakt bygg med tak i to høyder. Dette var teknisk sett to uavhengige byggverk som kunne fornyes hver for seg. Senere (fra midten av 1800-tallet) kunne loftet (også kalt nystue) få oppvarming i form av ettermontert jernovn. Lenger nord kan Trønderlån og Romsdalslån ha oppstått på lignende måte ved at toetasjers bygg har blitt hektet sammen i lengden.[12][50]

Gerhard Schøning så i 1775 et loft på Gryting i Lom med tre etasjer, hvor den nederste var nesten nedråtnet. Gryting-loftet hadde svaler med dører til rommene og dørene var runde i overkant og prydet med utskjæring.[1]

Arne Berg lanserte hypotesen om at antallet stående loft fra middelalderen i et distrikt henger sammen med andelen selveiende bønder i distriktet. Det er flere kjente tilfeller der underetasjen er fra middelalderen og overetasjen fra etter reformasjonen, og den yngste etasjen er da laget etter mål av den eldste. Avstanden i tid er i noen tilfeller så stor at tømrerne ikke har hatt noe med hverandre å gjøre. Underetasjen er som regel eldst, men det er også tilfeller der overetasjen er eldst. Dateringen er gjort blant annet på grunnlag av lafteteknikken i hjørnene (også kalt nov). I noen tilfeller skiller de to etasjene seg ved at stokkene er grovere i den ene etasjen, som regel underetasjen. Av 178 toetasjes bygninger som Arne Berg undersøkte, hadde om lag halvparten tydelig forskjell i tømrerarbeidet (hvordan stokkene var hogget til). Finnesloftet på Voss er særegent ved at overetasjen er gjort i stavverk (stående) på en underetasje av liggende tømmer.[16] Andelen selveiende bønder i middelalderen og til rundt 1700 var størst i Agder, Telemark, Numedal og Hallingdal, og minst i Trøndelag og Sogn.[51]

Norske loft i middelalderenRediger

Loftet som bygning var fullt utviklet i middelalderen, og sagaene tyder på at det er en gammel bygningstype. I 1183 befant kong Magnus seg i Bergen i det som trolig var et loft da han ble overrasket av kong Sverre (ifølge Sverres saga). Gulatingsloven nevner bur, men ikke loft. [11][28] På 1200-tallet ble loftet vanlig på storgårder.[38] Moderne dendrokronologiske dateringer bekrefter[trenger referanse] omtalen av loft i Snorres kongesagaer. Snorres fortelling Fjolnes død i kong Frodes gård foregikk i et loft med flere rom. De var forbundet med en sval hvor det det var dør til hvert rom.[1]:673 Ifølge Olav den Helliges saga overnattet han i Lom på gården Nes der han sov i et loft.[52] Ifølge Eilert Sundt eksisterte loftet på Nes i Lom til tidlig på 1800-tallet og var av samme form som den ramloftstua Sundt selv studerte på gården Lykre.[20][53] På bakgrunn av dette antas det at bygningstypen fantes på bygdene fra rundt år 1100. Det største antallet bevarte loft fra middelalderen ble oppført i hundreåret før svartedauden (1300), særlig i Telemark og Numedal, samt i Setesdal, Hallingdal og Valdres. Det finnes enkelte på Vestlandet.[1]

Loftets høye status bekreftes av flere dokumenter fra middelalderen, som er undertegnet og beseglet i et loft.[38]

Utenfor NorgeRediger

 
Hórreo i León i Spania.
 
Loft med fire rom, 1600-tallet Dalarna (Sverige), nå ved Hedemora gammelgård museum.

Loft eller stabbur av lignende utforming og med samme funksjon på gården er kjent i Sentral-Europa og i de nordlige Spania og kan være en gammel germansk bygningstype (tysk: Speicher, spansk horreo). I Alpeområdet (Sveits, Østerrike) samt i Sør-Tyskland har slike Speicher oppført i laftet tømmer vært i bruk til moderne tid og er påfallende like norske loft og stabbur. I Sveits finnes en del to- og tre-etasjers forrådshus av laftet tømmer med utkraget svalgang med stående bordkledning.[15][11][28]

Bortsett fra spredte eksempler i Sverige og de baltiske landene, finnes vengjeloft av samme type som i Norge først og fremst i alpeområdet. I Russland finnes eller fantes det lagerbygninger av lignende utforming som norske langloft.[15][11][28] Kulturhistorikeren Per Gjærder antok at fjellområdene i Europa har dannet et slags reservat for denne hustypen og mente at forklaringen på at så like hus finnes på så adskilte steder må forklares med at de tidligere var utbredt.[28]:15-16 I Latvia finnes det forrådsbygg av vingelofttypen med laftet første etasje og stavverk i overetasjen på samme måte som Finneloftet.[28]:25 På kontinentet var løsningen med å sette loft og bur på stabber eller stolper i bruk lenge før den kom i bruk i Norge på 1700-tallet.[11][28]

NordenRediger

I Dalarna og Uppland i Sverige er bygningstypen med to etasjer og svalgang omtalt som loft kjent fra sen middelalder. Betegnelsen på eldre svensk var lopt eller loft. Det fortelles at Gustav Vasa gikk opp på en svalgang for å holde en tale under sitt besøk i Dalarna i 1528.[1] I Danmark er ikke loftsbygninger bevart, men skriftlige kilder tyder på at de kan eksistert i middelalderen og særlig var knyttet til store gårder. På Bornholm fantes det bygninger av typen loft (også omtalt som trappehus), særlig på fornemme gårder. På finsk er ordet lånt fra svensk og har blitt til lutti eller luhti (av finlandsvensk: lupt). Skriftlige kilder viser at bygningstypen fantes i senmiddelalderen i Finland (blant annet beskrevet som «sengebod med to innganger nemlig over og under samt underliggende bod uten varme»).[1]:676

 
«Birkebeinane fylte garden og kringsette loftet» (fra Magnus Erlingssons saga). Erik Werenskiolds fremstilling av hendelsen i 1899-utgaven av Heimskringla .[54]

Kjente loftsbygningerRediger

Det er bevart mange loft fra middelalderen, spesielt i Setesdal, Telemark og Buskerud.

Vindlausloftet på Eidsborg i Telemark er Norges eldste profane trebygning og er datert ca. 1167. Haugenloftet i Bygland i Setesdal [55] er datert til 1218 og omtales som landets nest eldste profane bygning. Begge dateringene er basert på dendrokronologi. Finnesloftet på Voss er på samme vis datert til året 1295.

På Kravik i Numedal står to langloft, begge skal være bygd omkring år 1300.[38][56] Rygnestadloftet i Setesdal er kanskje den best kjente loftsbygningen fra etter reformasjonen. Den ligger på Rygnestadtunet i Valle kommune i Setesdal og skal være bygd av den kjente Vonde-Åsmund i 1595.[57]

StedsnavnRediger

I mange gårdsnavn inngår stavelsen loft som en del av navnet, for eksempel Loftsbø, Loftstad og Lofthus. Hilmar Stigum antar at dette skyldes at gårder med loft var synlige, og loftet ble et kjennemerke for enkelte gårder.[38] Slike navn kan ha kommet til ved deling av en gård i flere bruk, der bruket med loft ble uthevet i navnet. På Voss er det gamle navnet Hvítheimr forsvunnet, mens navnene Øftshus, Lofthus og Lirhus er igjen.[1]:676 Lofthus finnes i Oslo og i Hardanger, ifølge Norgeskart.no. Loftsgård finnes i Sel i Gudbrandsdalen og Tokke i Telemark, mens Loftrød finnes både på Nøtterøy og i Sandefjord.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Hilmar Stigum (1965). «Loft (Norge)». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind 10. Oslo: Gyldendal. s. 673-676. 
  2. ^ a b Kulturhistorisk vegbok. Bergen: Hordaland fylkeskommune : Nord 4 : Vestkyst. 1993. ISBN 8273260267. 
  3. ^ a b Berg 1989; side 174
  4. ^ a b c «loft – bygningstype». Store norske leksikon. 6. mars 2020. Besøkt 15. november 2020. 
  5. ^ a b c d e Engen, Arnfinn (1992). Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen. Lillehammer: Thorsrud. ISBN 8290439660. 
  6. ^ a b c d Bugge 1990, s. 19
  7. ^ a b c d Brochmann, Odd (1986). Arkitektur - hva er det?. Oslo: Yrkesopplæring. ISBN 8258504150. 
  8. ^ a b c d Våge, Jan (2000). Hus og tun gjennom tidene. Ås: Landbruksbokhandelen. ISBN 8255704302. 
  9. ^ a b Hvattum, Harald (1993). Valdres folkemuseum: førar til samlingane. [Fagernes]: Valdres folkemuseum. ISBN 8299077982. 
  10. ^ a b Anker, Peter (1998). Folkekunst i Norge: kunsthåndverk og byggeskikk i det gamle bondesamfunnet. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202170001. 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Bugge, Gunnar (1990). Stav og laft i Norge. Oslo: Norsk arkitekturforl. ISBN 8275320038. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år: tradisjon og forandring fra romertid til det 19. århundre. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger. 1982. ISBN 8290215398. 
  13. ^ Jan Michael Stornes: Vindlausloftet. Fortidsminneforeningens årbok 2008.
  14. ^ Berg, Arne (1997). Arne Berg: et utvalg av hans artikler om bygningshistorie samlet i anledning hans 80-års dag. Øvre Ervik: Alvheim & Eide akademisk forl. ISBN 8290359616. 
  15. ^ a b c d e Hauglid, Roar (1980). Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 8209018507. 
  16. ^ a b c Berg, Arne (1998). «Etterkunnskap : meir om loft». Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind 6 : Hus for hus : tillegg og tidfesting. Oslo: Landbruksforlaget. s. 293-296. ISBN 8252921515. 
  17. ^ a b Hjulstad, Olav (1991). Uthushistorie: driftsbygningar på norske gardsbruk frå jernalderen til idag. Oslo: Landbruksforlaget. ISBN 8252913547. 
  18. ^ Tobiassen, Anna Helene (1984). Byggeskikk i norske bygder: et forelesningskompendium. [Oslo]: Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo. ISBN 8255060278. 
  19. ^ a b Hegard, Tonte (1984). Romantikk og fortidsvern: historien om de første friluftsmuseene i Norge. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200070840. 
  20. ^ a b c d e Sundt 1862/1976
  21. ^ a b Christie, Håkon (1994). Til felts mot forfall: med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste. Oslo: Nasjonalgalleriet, Kobberstikk- og håndtegningsamlingen. ISBN 8290744323. 
  22. ^ Eldal, Jens Christian (1997). Historisme i tre: "sveitserstil", romantikk, byggeskikks-renessanse og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. [Oslo]: J.C. Eldal. 
  23. ^ Lidén, Hans-Emil (1991). Fra antikvitet til kulturminne: trekk av kulturminnevernets historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200211339. 
  24. ^ De Caprona, Y. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Kagge.
  25. ^ a b c Hægstad, Marius (1909). Gamalnorsk ordbok: med nynorsk tyding. Kristiania: Samlaget. 
  26. ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. s. 472, 486. ISBN 8290520166.  «Løfte».
  27. ^ a b c d e Skirbekk, Håvard (1971). «Loft og høgstuer. Nemningsbruk og bygningsskikk i Austlandsområdet». Heimen (3): 353ff. 
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m Gjærder, Per (1952). «Norske sove- og forrådshus sett i europeisk belysning». Universitetet i Bergen. Årbok 1952. 
  29. ^ a b c d Engen, Arnfinn (1994). Våre vakre hus: Gudbrandsdalen = Beautiful houses in Norway. Oslo: ARFO. ISBN 8291399018. 
  30. ^ (no) aurbu i Store norske leksikon
  31. ^ Sundt 1862/1976; side 31
  32. ^ a b Bjerke, Gunnar (1950). Landsbebyggelsen i Norge. Oslo: I hovedkommisjon hos Dreyers forlag. 
  33. ^ a b Årsberetning for Fortidsminneforeningen. Oslo: Foreningen. 1929. 
  34. ^ Meyer, Johan (1987). Fortids kunst i Norges bygder. B. 1 : Gudbrandsdalen, Hedalen og Kvikne. Oslo: Forum forlag. ISBN 8273650197.  Først utgitt 1918
  35. ^ a b Berg, Arne (1967). Tingbøkene og byggjeskikken i Glåmdalen. Elverum: Glomdalsmuseet. 
  36. ^ a b c Gisle Midttun (1921). «Gardar, hus og husbunad». I Hans Aall mfl. Setesdalen. Norske bygder; 1. Cammermeyer. s. 142–199. 
  37. ^ Sundt 1862/1976; side 42
  38. ^ a b c d e f Visted og Stigum
  39. ^ Johnsen, Oscar Albert (1936). Norges bønder: utsyn over den norske bondestands historie. Oslo: Aschehoug. 
  40. ^ a b c d e f g h Vreim, Halvor (1947). Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal. 
  41. ^ Jahnsen, Jahn Børe (1983). Bygget av levende stene: middelalderens kirkelige forhold i Valdres. Aurdal: Paul T. Dreyers forlag. ISBN 8290066546. 
  42. ^ a b c d Bugge 1990, s. 13
  43. ^ Sundt 1862/1976; side 43
  44. ^ a b Hjulstad, Olav m.fl. (1975). Byggeskikk på landsbygda: bakgrunn og utviklingstendenser. Oslo: Landbruksforlaget. ISBN 8252901069. 
  45. ^ Bugge 1990, s. 21
  46. ^ Berg, Arne (1951). Finnesloftet på Voss: til gjestebod eller gilde?. Fortidsminner ; 34. Oslo: Fortidsminneforeningen. 
  47. ^ Bygdehistorie for Tingvoll og Straumsnes. Tingvoll: Bygdeboknemnda. 1975. 
  48. ^ Vreim, Halvor (1975). Laftehus: tømring og torvtekking. Oslo: Noregs boklag. ISBN 8252201148. 
  49. ^ Berg, Arne (1990). Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 2 : Hus for hus : i Buskerud, Vestfold og Oppland. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252913784. 
  50. ^ Lærum, Ole Didrik. Røykstova: bustad gjennom tusen år. Universitetsforlaget. ISBN 8200210448. 
  51. ^ Helle, K., Grønlie, T., Dyrvik, S., & Hovland, E. (2016). Grunnbok i Norges historie: fra vikingtid til våre dager. Universitetsforlaget.
  52. ^ Snorri Sturluson (ca. 1178-1241), oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip (1969). Snorres kongesagaer. Oslo: Gyldendal. 
  53. ^ Henriksen, Vera (1985). Hellig Olav: historien om vår nasjonalhelgen. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203151248. 
  54. ^ Snorri Sturluson, Didrik Arup Seip mfl. (1979). Noregs kongesoger. Oslo: Samlaget. ISBN 8252108946. 
  55. ^ Haugenloftet i Setesdal - Aust-Agders eldste trebygning, Avtrykk.no, 24.04.2018
  56. ^ «Kravik søre». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  57. ^ «Rygnestadtunet». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger