Åpne hovedmenyen


Oakland Raiders er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Oakland, California. Raiders konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC West-divisjonen. Laget ble stiftet 30. januar 1960 og spilte sin første seriespillkamp 11. september 1960 som et oppstartsmedlem i Americal Football League (AFL) som senere ble slått sammen med NFL i 1970.

Oakland Raiders
Amerikansk fotball Oakland Raiders i NFL-sesongen 2019
Oakland Raiders
Drakter
Raiders uniform update 1-03-2017.png
Maskot
Lagfarger Sølv og sort[1][2][3]
         
Laginformasjon
Stiftet 30. januar 1960; 59 år siden (1960-01-30)[4]
By USAOakland

CaliforniaCalifornia

Kallenavn Silver and Black
  • Men in Black
  • Team of the Decades
  • The World's Team
  • Raider Nation
  • Malosos (Mexicanske tilhengere)[5]
Conference American Football Conference
Division AFC West
Ledelse
Eier Mark Davis
(majoritetseier)[6][7]
General manager Mike Mayock
Hovedtrener Jon Gruden[8][9]
Laghistorie

Las Vegas Raiders (planlagt for 2020)

Meritter
  • Ligamesterskap: (1)
AFL Championships (Før sammenslåingen av AFL og NFL i 1970) (1)
1967
  • Super Bowls: (3)
1976 (XI), 1980 (XV), 1983 (XVIII)
  • Conference-titler: (4)
AFC: 1976, 1980, 1983, 2002
  • Divisjonstitler: (15)
AFL West: 1967, 1968, 1969
AFC West: 1970, 1972, 1973, 1974, 1975, 1976, 1983, 1985, 1990, 2000, 2001, 2002
  • Playoff-kamper: (22)
AFL: 1967, 1968, 1969
NFL:1970, 1972, 1973, 1974, 1975, 1976, 1977, 1980, 1982, 1983, 1984, 1985, 1990, 1991, 1993, 2000, 2001, 2002, 2016
Hjemmebane
Oakland Coliseum field from Mt. Davis.JPG
Oakland Raiders' hjemmebane
Stadionnavn RingCentral Coliseum
Bygget 1966
Kapasitet 63 132

Raiders sitt hell av banen har variert mye over årene. Gjennom lagets første tre år (1960-1962) var preget av dårlige prestasjoner på banen, økonomiske problemer, og lave tilskuertall. I 1963 forbedret tilstandene for Raiders med en ny hovedtrener (og eventuelt eier) Al Davis. I 1967 nådde Raiders sluttspillet for første gang. Laget gikk videre til å vinne sitt første (og eneste) AFL Championship det året; de gikk så videre til Super Bowl II hvor de tapte mot Green Bay Packers. Siden 1963 har laget vunnet 15 divisjonstitler (tre i AFL og 12 i NFL), fire AFC Championships (1976, 1980, 1983, og 2002), ett AFL Championship (1967) og tre Super Bowl (XI, XV, og XVIII). Ved slutten av 2018-sesongen hadde Raiders sammenlagt 466 seiere, 423 tap og 11 uavgjort; i sluttspillet er de 25-19.[10]

Laget flyttet fra Oakland til Los Angeles i 1982 og forble der frem til 1994 før de igjen flyttet tilbake til Oakland i forkant av 1995-sesongen. Al Davis var lagets eier fra 1972 til han døde i 2011, da kontroll over franchisen ble gitt til hans sønn Mark Davis.

Den 27. mars 2017 stemte lageierne i NFL nesten enstemmig over Raiders søknad om å flytte fra Oakland til Las Vegas, Nevada under det årlige møtet i Phoenix, Arizona. Raiders har planer om å forbli i Bay Area ut 2019 for så å flytte til Las Vegas i 2020, i avvente av ferdigstillingen av lagets planlagte nye stadion.[11][12]

Raiders er kjent for sin store fanskare og distinkte lagkultur. Raiders har 14 tidligere medlemmer i Pro Football Hall of Fame. Tidligere har de spilt i Kezar Stadium og Candlestick Park i San Francisco, Frank Youell Field i Oakland, Los Angeles Memorial Coliseum i Los Angeles, og spiller nå i RingCentral County Coliseum i Oakland.

Innhold

HistorieRediger

Tidlige årRediger

Oakland skulle egentlig hete "Oakland Señors"[13] etter en navnekonkurranse hvor det havnet først, men etter at navnet ble latterliggjort lokalt skiftet de til Raiders før 1960-sesongen begynte. Etter en vellykket karriere i college football som coach for United States Naval Academy sitt lag på 50-tallet ble Eddie Erdelatz ansatt som lagets første hovedtrener. Den 9. februar 1960, etter å ha takket nei til tilbud fra NFLs Washington Redskins og AFLs Los Angeles Chargers aksepterte Erdelatz stillingen. I januar 1960 ble laget stiftet i Oakland, og som følge av innlbanding ra NFL med de originale åtte franchiseeierne ble Oakland det siste av de åtte lagene i American Football League som fikk velge spillere.

Oaklands spillerstall på 42 spillere i 1960 inkluderte 28 nykommere og 14 veteraner. Blant nykommerne var fremtidig medlem av Pro Football Hall of Fame Jim Otto, og fremtidig hovedtrener for Raiders, quarterback Tom Flores. I debutåret under Erdelatz avsluttet Raiders sesongen 6-8.

Konflikter rundt eierskapet hindre laget fra å plukke opp noen gode draft picks i den neste sesongen. 18. september 1961 fikk Erdelatz sparken etter at Raiders hadde sluppet inn 77 poeng mot 46 egne i de to første kampene i sesongen. 24. september 1961 ble offensive line coach Marty Feldman valgt til ny hovedtrener. Laget avsluttet sesongen 2-12.

Feldman fikk sparken 16. oktober 1962 etter at Raiders startet sesongen med fem tap på rad. Fra 16. oktober og ut desember var tidligere assistant coach Red Conkright lagets hovedtrener. Under Conkright fikk laget bare én seier, og avsluttet sesongen 1-13. Etter sesongslutt ble Conkright utpekt til en midlertidig mentorposisjon mens laget lette etter en ny hovedtrener.

AFL og Al DavisRediger

Al DavisRediger

Etter 1962-sesongen ble Al Davis ansatt som både hovedtrener og general manager. Han var 33 år gammel, og dermed den yngste personen i profesjonall amerikansk fotballs historie som holdt stillingen.[14] Davis begynte umiddelbart å implementere en offensiv strategi han kalte for "vertical game", som var utviklet av Chargers' hovedtrener Sid Gillman.[15] Under Davis forbedret Raiders seg til 10-4, og han ble utpekt til AFL Coach of the Year i 1963. Laget falt til 5-7-2 i 1964, men klatret til 8-5-1 i 1965. De nå kjente sorte og sølvfargede uniformene ble debutert under åpningskampen av seriespillet 8. september 1963. Før dette hadde laget brukt en ombinasjon av hvitt og sort med gullkanter på buksene og ekstra store spillernumre.

Davis forlater og returnererRediger

I april 1966 forlot Davis laget da han ble valgt til AFLs nye kommisjonær, og Raiders forfremmet assistant coach John Rauch til stillingen som hovedtrener. To måneder senere annoserte ligaen at den skulle slås sammen med NFL. Ligaene skulle kjøre separate sesonger frem til 1970. Siden ligaene skulle slås sammen var det ikke lenger nødvendig å ha en kommisjonær i AFL, og Davis gikk inn i diskusjoner om muligheten for å returnere til Raiders. 25. juli 1966 kom Davis tilbake som deleier av laet. Han kjøpte 10% av laet for $18 000 og ble lagets tredje partner, med ansvar for Football Operations.[16][17]

Under Rauch gikk Raiders 8-5-1 i 1966, men gikk glipp av sluttspillet med en 2. plass i AFL West-divisjonen.

AFL ChampionshipRediger

På banen forbedret Davis sitt lag seg sakte men sikkert. Under ledelsen av quarterback Daryle Lamonica, som laget hadde fått i et bytte med Buffalo Bills, avsluttet raiders 1967-sesongen 13-1 og vant AFL Championship i 1967, hvor de slo Houston Oilers 40-7. Seieren sikret laget en tur til Orange Bowl i Miami, Florida for Super Bowl II. 14. januar 1968 tapte Raiders 33-14 til Vince Lombardis Green Bay Packers.

Det følgende året avsluttet Raiders sesongen 12-2 og vant igjen divisjonstittelen for AFL West. I AFL Championship Game tapte de derimot 27-23 mot New York Jets.

Som et resultat av konflikter med styret sa Rauch opp som hovedtrener 16. januar 1969, og tok den samme stillingen med Buffalo Bills.

John MaddenRediger

I begynnelsen av 60-tallet jobbet John Madden som defensive assistant coach ved San Diego State University under hovedtrener Don Coryell. I 1967 ble Madden ansatt av Al Davis som Raiders sin linebackers coach. 4. februar 1969, etter at John Rauch sa opp, ble Madden lagets sjette hovedtrener. Under Madden vant Raiders divisjonstittelen i 1969 for tredje år på rad etter å ha avsluttet sesongen 12-1-1. 20. desember 1969 vant Raiders mot Oilers 56-7 i divisjonskampen i sluttspillet. I AFL Championship Game den 4. januar 1970 tapte de mot Hank Strams Kansas City Chiefs 17-7.

Sammenslåingen av AFL og NFLRediger

I 1970 ble de to ligaene offisielt sammenslått, og Raiders ble plassert i Western Divison i American Football Conference (de samme lagene som var i AFL West i 1969, sammen med Cincinnati Bengals). I den sesongen i NFL vant Raiders AFC West 8-4-2 og gikk videre til AFC Championship-kampen hvor de tapte mot Baltimore Colts. Til tross for at laget fikk et likt sammenlagtresultat i 1971 vant ikke Raiders divisjonen, og nådde ikke sluttspillet. I kamper hvor offensive lineman Ron Mix spilte bestod Raiders sin offensive line i 1971 bare av spillere som eventuelt ble tatt opp til Pro Football Hall of Fame, med tackle Art Shell, guard Gene Upshaw, center Jim Otto og tackle Bob Brown.

 
John Madden var hovedtrener for Raiders i 10 sesonger. Maddens seierprosent inkludert kamper i sluttspillet er nest høyest i NFLs historie. Han vant en Super Bowl og hadde aldri en negativ sesong som hovedtrener.

Laget dominerte på 70-tallet, med åtte fremtidige Hall of Famere og en fremtidig Hall of Fame hovedtrener i John Madden. Raiders bygde opp lagets identitet som et aggressivt lag. Forsvaret var dominerende bak safeties Jack Tatum og George Atkinson og cornerback Skip Thomas, og laget holdt ofte førsteplass i AFC West, med turer til sluttspillet nesten hver sesong. Fra 1973 til 1977 nådde Raiders Conferencemesterskapet hvert år.

Perioden var også preget av en bittert rivalisering mellom Pittsburgh Steelers og Raiders. På 70-tallet var de to ofte de beste lagene i AFC, og trolig også hele NFL. De møttes fem ganger i sluttspillet, og vinneren av de kampene gikk videre til Super Bowl tre av gangene, fra 1974 til 1976. Rivaliseringen fanget oppmerksomheten til idrettsmediene, med kontroversielle plays, late hits, anklagelser og offentlige uttalelser.

Rivaliseringen begynte med et kontroversielt play i de siste sekundene av lagenes første møte i sluttspillet i 1972. Raiders hadde avsluttet sesongen 10-3-1 og vunnet divisjonstittelen. I divisjonsrunden av sluttspillet tapte de 13-7 mot Steelers til et play som senere ble kjent som "Immaculate Reception".

Raiders og Steelers møttes igjen i 1973 da Raiders vant AFC West og avsluttet sesongen 9-4-1. Lamonica ble erstattet som startende quarterback tidlig i sesongen med Ken Stabler. Raiders slo Pittsburgh 33-14 i divisjonsrunden og gikk videre til AFC Championship, hvor de tapte 27-10 mot Miami Dolphins.

I 1974 avsluttet Raiders sesongen 12-2, som inkluderte en seierrekke på 9 kamper. De slo Dolphins 28-26 i divisjonsrunden av sluttspillet i en kamp som senere ble husket som "The Sea of Hands Game". I AFC Championship-kampen tapte de mot Steelers, som gikk videre til å vinne Super Bowl.

Året etter slo Raiders Dolphins i åpningskampen, og avsluttet Miami sin 31 kamper lange seierrekke på hjemmebane. Etter å ha gått 11-3 i seriespillet slo de Cincinnati Bengals 31-28 i divisjonsrunden. For andre år på rad møtte de Steelers i Conferencemesterskapet. Ifølge Madden og Davis var Raiders avhengige av kjappe wide receivers langs utsiden i større grad en Steelers det året, som hadde et angrep med emr fokus på rushing. Raiders tapte 16-10 på en frossen bane hvor receiverene ikke klarte å få skikkelig fotfeste, mens Steelers gikk videre og vant nok en Super Bowl.

Super Bowl XIRediger

I 1976 vant Raiders 31-28 mot Steelers, og fortsatte å bygge opp sitt rykte som et lag som spilte skittent etter at de slo wide receiver Lynn Swann ut de neste to ukene med en stygg takling. Al Davis prøvde senere å saksøke Steelers' hovedtrener Chuck Noll for æreskrenkelse etter at sistnevnte kalte safety George Atkinson for en kriminell. Raiders vant 13 kamper i seriespillet, og slo New England Patriots 21-17 i divisjonsrundetn av sluttspillet. I AFC Championship-kampen slo de Steelers 24-7, og gikk videre til sitt andre Super Bowl. Motstanderne i Super Bowl XI var Minnesota Vikings, som hadde tapt alle de tre siste Super Bowl-kampene. Raiders tok seieren 32-14, og vant sin første ligatittel etter sammenslåingen.

I 1977 avsluttet Raiders sesonge 11-3, men vant ikke divisjonstittelen, som gikk til Denver Broncos. De fikk en Wild Card-plass i sluttspillet, hvor de slot Baltimore Colts i den nest lengste kampen i NFLs historie, som også skapte "Ghost to the Post. I AFC Championship-kampen tapte Raiders mot Broncos.

I en sesongoppkjøringskamp ble Patriots' wide receiver Darryl Stingley taklet av Raiders free safety Jack Tatum, som førte til at Stingley ble lam for resten av livet. Selv om Raiders avsluttet sesongen positivt, 9-7, nådde de ikke sluttspillet for første gang siden 1971.

Tom FloresRediger

Etter ti positive sesonger på rad og en Super Bowl-seier forlot John Madden jobben til fordel for å bli en kommentator på TV i 1979. Han ble erstattet med tidligere quarterback for Raiders Tom Flores, som var den første latinamerikanske hovedtreneren i NFLs historie.[18] Flores ledet Radiers til et sammenlagtresultat på 9-7 i 1979, men nådde ikke sluttspillet.

Mens Al Davis forsøkte å flytte laget til Los Angeles i 1980 ledet Flores Raiders til sin tredje Super Bowl. Laget avsluttet sesongen 11-5 og nådde sluttspillet som et Wild Card-lag. Jim Plunkett tok over som startende quarterback etter uke fem, da Dan Pastorini knakk foten sin. Raiders slo Houston Oilers i Wild Card-kampen og gikk videre til AFC Championship etter å ha slått Cleveland Browns 14-12 i divisjonsrunden. I AFC Championship-kampen vant Raiders knapt mot San Diego Chargers, og gikk dermed videre til sitt tredje Super Bowl. Raiders møtte Philadelphia Eagles under hovedtrener Dick Vermeil i Super Bowl XV, hvor Raiders holdt ledelsen gjennom hele kampen og eventuelt vant 27-10 for sitt andre Super Bowl, og det første laget til å vinne en Super Bowl som et Wild Card-lag.

Raiders i Los AngelesRediger

I 1980 prøvde Al Davis å få renovert Oakland-Alameda County Coliseum, spesifikt ved å legge til luksusbokser, uten medhold. Samme år skrev han under et omforent memorandum for å flytte Raiders fra Oakland til Los Angeles. Flyttingen, som krevde 3/4 stemmer blant ligaens eiere ble nedslått 22-0 (fem eiere avstod). Da Davis prøvde å flytte laget allikevel ble han stoppet av en påburdsordre. Raiders svarte ved å bli en aktiv partner i antitrust-søksmålet fra Los Angeles Memorial Coliseum (som nylig hadde mistet Los Angeles Rams), og laget et eget antitrust-søksmål.[19] Etter at det første søksmålet ble erklært ugyldig stemte en jury i Davis og Los Angeles Coliseum sin favør i mai 1982, som gjorde det mulig for Raiders å flytte.[20][21][22] Raiders satte flyttingen til 1982, hvor de skulle begynne å spille hjemmekamper i Los Angeles Coliseum.

I 1981 avsluttet laget 7-9, og nådde ikke sluttspillet.

Under sitt nye navn Los Angeles Raiders fullførte laget 1982-sesongen 8-1 (sesongen var forkortet som følge av en spillerstreik) og vant AFC West, men tapte i andre runde av sluttspillet mot New York Jets. I 1983 avsluttet Raiders sesongen 12-4 og vant igjen divisjonstittelen. I sluttspillet slo de Steelers og Seattle Seahawks for Conference-tittelen, før de gikk til sitt fjerde Super Bowl. Raiders bygget opp en tidlig ledelse i Super Bowl XVIII, og holdt ledelsen til kampens var over med stillingen 38-9, og sikret sin tredje NFL-tittel. Allen satte rekorden for mest rushing yards (191) og kombinerte yards (209) i en Super Bowl-kamp.

 
Raiders Hall of Famer Marcus Allen ses på so en av de beste short-yard runners i NFLs historie.

I 1984 havnet Raiders på tredje plass i AFC West 11-5, og ble slått ut av sluttspillet i Wild Card-runden av Seattle Seahawks. Året etter sikret de divisjonstittelen med 12 seiere, men ble igjen slått ut i første runde av sluttspillet, denne gangen av New England Patriots.

Mellom 1986 og 1989 avsluttet Raiders aldri sesongen bedre enn 8-8, og hadde flere negative sesonger på rad siden 1961-62. I 1986 oppstod det en feide mellom Al Davis og Marcus Allen, hvor Davis anklaget Allen for å late som om han var skadet. Feiden fortsatte inn i 1987, da Davis skrev kontrakt med Bo Jackson som erstatning for Allen. Jackson var derimot også en left fielder for Major League Baseball-laget Kansas City Royals, og kunne ikke spille fulltid før baseballsesongen var over i oktober. Nok en spillerstreik førte til at NFL droppet én kamp, og tvingte dem til å bruke reservespillere. Raiders gikk 1-2 før spillerstreiken var over, og etter at sesongen avsluttet 5-10 ble Tom Flores erstattet av Denver Broncos sin offensive assistant coach Mike Shanahan.

Shanahan ledet laget til 7-9 i 1988. Laget hadde lave tilskuertall, og tilhengerne var ikke lenger entusiastiske, som ledet til rykter om at Raiders skulle flytte tilbake til Oakland da en sesongoppkjøringskamp mot Houston Oilers ble satt til Oakland-Alameda County Coliseum.[23]

Davis hadde ønsket å forlate Coliseum siden 1986 til fordel for et mer moderne stadion. I tillegg til å dele stadionet med USC Trojans var Coliseum gammelt, og manglet luksusbokser og andre fasiliteter som Davis ble lovet da han flyttet Raiders til Los Angeles.[24] Coliseum hadde også 95 000 seter som Raiders knapt klarte å fylle selv i sine best år, så flesteparten av Raiders sine kamper led av blackout i sørlige California. Davis hadde sett på muligheter for å flytte til andre stadioner i California, inkludert en i nærheten av Hollywood Park i Inglewood, hvor et NFL-stadion for Rams og Chargers var under konstruksjon, og et annet i Cason. I august 1987 ble det annonsert at byen Irwindale betalte Davis $10 millioner som en nedbetaling i god tro for et mulig stadion.[25] Da budet på å få bygge stadionet feilet behold Davis nedbetalingen.[26][27] Davis vurderte også å flytte laget til Sacramento i en avtale som ville gjort Davis til en partner i Sacramento Kings.[28]

Art ShellRediger

Davis og Oakland gikk inn i forhandlinger i januar 1989, og 11. mars 1991 annonserte Davis planer om å flytte Raiders tilbake til Oakland.[29] Flere forsinkelser førte til at avtalen mellom Davis og Oakland ikke var ferdigstilt innen september 1991. 11. september annonserte Davis en ny avtale om å beholde Raiders i Los Angeles, som førte til at mange tilhengere brant Raiders-effekter i sinne.[30][31]

Etter at Raiders begynte 1989-sesongen 1-3 fikk Shanahan sparken av Davis, som begynte en langvarig feid mellom de to.[32][33] Han ble erstattet av tidligere offensive lineman for Raiders Art Shell, som tidligere samme år hadde blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Shell ble den første afroamerikanske hovedtreneren i den moderne NFL-periode, men laget fullførte allikevel sesongen 8-8.[34]

I 1990 ledet Shell Raiders til 12-4, og i divisjonsrunden slo de Cincinnati Bengals. Bo Jackson skadet hoften og foten sin i kampen etter en takling, og uten han tapte Raiders 51-3 i AFC Championship mot Buffalo Bills. Jackson måtte pensjonere seg fra amerikansk fotball som et resultat av skadene, men fortsatte å spille baseball frem til 1994.

 
Raiders Hall of Famer Tim Brown var med Raiders i 16 år, og utmerket seg som en av de beste wide receivere i NFL.

I 1991 avsluttet Raiders 9-7, men uten en pålitelig quarterback tapte de mot Kansas City Chiefs i Wild Card-kampen av sluttspillet. I 1992 avsluttet laget sesongen 7-9 og nådde ikke sluttspillet, fortsatt uten en fast quarterback.

Neste år plukket Raiders opp Jeff Hostetler som quarterback og endte på andre plass i AFC West, 10-6. Etter å ha slått Denver Broncos i Wild Card-kampen av sluttspillet møtte de Bills i divisjonsrunden, hvor de tapte 29-23. I 1994 avsluttet Raiders sesongen 9-7 og nådde ikke sluttspillet, og etter sesongslutt fikk Art Shell sparken.

Tilbake til OaklandRediger

23. juni 1995 skrev Davis under en hensiktsavtale om å flytte Raiders tilbake til Oakland. Flyttingen ble godkjent av Alameda County Board of Supervisors den påfølgende måneden.[35] Siden NFL aldri hadde anerkjent Raiders sin flytting til Los Angeles kunne de ikke nekte flyttingen eller kreve en betaling, som Los Angeles Rams måtte da de flyttet til St. Louis. For å overbevise Davis om å flytte tilbake hadde Oaklnad brukt $220 millioner på oppussing av stadionet. Dette inkluderte en ny sitteseksjon - kjent som "Mount Davis" - med 10 000 seter. Byen bygde også nye treningsfasiliteter og dekket alle utgifter i forbindelse med flyttingen. Raiders betalte $525 000 i året i leie, mye mindre enn hva San Francisco 49ers betalte i Candlestick Park - og betalte hverken for vedlikehold eller driftskostnader på kampdager.

Flyttingen ble vel mottatt,[36] og med Mike White som lagets nye hovedtrener begynte 1995-sesongen bra for Raiders. De begynte sesongen 8-2, men etter at startende quarterback Jeff Hostetler ble skadet tapte Raiders seks kamper på rad, og nådde ikke sluttspillet for andre sesong på rad.

Jon GrudenRediger

Etter to negative sesonger (7-9 i 1996 og 4-12 i 1997) under White og hans etterkommer Joe Bugel valgte Davis en ny hovedtrener fra utenfor organisasjonen for andre gang, da han plukket opp Philadelphia Eagles sin offensive coordinator Jon Gruden. Gruden hadde tidligere jobbet for 49ers og Green Bay Packers under hovedtrener Mike Holmgren. Raiders fullførte sesongene i 1998 og 1999 8-8 under sin nye hovedtrener.

Oakland avsluttet 2000-sesongen 12-4, lagets beste sesong på et tiår. Under quarterback Rich Gannon (MVP) vant Oakland sin første divisjonstittel siden 1990, og gikk videre til AFC Championship hvor Gannon ble skadet da han ble sacked av Baltimore Ravens lineman Tony Siragusa. Uten Gannon tapte Raiders 16-3 mot Ravens, som gikk videre til å vinne Super Bowl.

 
Charles Woodson var den første, og er fremdeles den eneste, forsvarsspilleren som vant Heisman Trophy. Woodson ble plukket opp av Raiders i første runde (#4) i NFL Draft i 1998.

I forkant av 2001-sesongen plukket Raiders opp receiver Jerry Rice, og startet sesongen 10-3. Etter å ha tapt sine siste tre kamper avsluttet de 10-6 og gikk inn i sluttspillet som et Wild Card-lag. I Wild Card-runden slo de New York Jets 38-24, og gikk videre til å møte New England Patriots i divisjonsrunden. Kampen var preget av en snøstorm og har siden blitt kjent som Tuck Rule Game, etter en kontroversiell avgjørelse av dommerne som trolig kostet Raiders seieren. Istedenfor gikk kampen til ekstraomganger, hvor Patriots vant 16-13.[37]

Bill CallahanRediger

Like etter sesongslutt ble Gruden frigitt og gikk til Tampa Bay Buccaneers. I byttet fikk raiders penger og et fremtidig draft picks. Byttet kom etter flere måneder med spekulasjoner i media om at Davis og Gruden ikke hadde kommet overens, hverken personlig eller profesjonelt. Bill Callahan, som var offensive coordinator og offensive line coach under Gruden, ble utpekt til hovedtrener.[38]

Under Callahan vant Raiders sin tredje divisjonstittel på rad i 2002 etter å ha gått 11-5, og sikret seg første seed for AFC i sluttspillet. Rich Gannon ble utpekt til ligaens MVP etter å ha samlet 4 689 passing yards. Etter å ha slått Jets og Titans i sluttspillet nådde Raiders Super Bowl for femte gang. Motstanderne i Super Bowl XXXVII var Tampa Bay Buccaneers, med Gruden som coach. Raiders, som ikke hadde gjort store endringer med sin offensive line siden Gruden, kastet fem interceptions og tapte eventuelt 48-21.[39][40]

I Callahans andre sesong endte Raiders opp med et sammenlagtresultat på 4-12, deres dårligste sesong siden 1997. Etter et tap mot Denver Broncos mot slutten av sesongen ble Callahan tatt i å påstå at "We've got to be the dumbest team in America in terms of playing the game."[41] Callahan fikk sparken etter sesongslutt, og ble erstattet av tidligere hovedtrener for Washington Redskins Norv Turner.

7 hovedtrenere på 10 årRediger

Norv TurnerRediger

Det gikk ikke bedre for laget i Turners første år. Raiders avsluttet 2004-sesongen 5-11, og vant bare én av divisjonskampene (over Broncos på bortebane). Rich Gannon skadet nakken sin i uke 3 mot Buccaneers, som eventuelt førte til at han måtte trekke seg fra fotball.[42] Kerry Collins, som tidligere hadde ledet Giants til Super Bowl XXXV ble lagets startende quarterback. Etter 2005 fikk Turner sparken etter at Raiders endte på siste plass for andre år på rad, med resultatet 4-12.

Art Shell returnererRediger

11. februar 2006 annonserte laget at Art Shell hadde kommet tilbake som hovedtrener. Al Davis kommenterte at å gi Shell sparken i 1995 hadde vært et feilgrep.[43] Under Shell tapte Raiders de første fem kampene i 2006, og avsluttet sesongen 2-14, det dårligste resultatet siden 1962. Til tross for at de hadde et sterkt forsvar, scoret angrepet bare 168 poeng (det laveste tallet i franchisens historie), og tillot 72 sacks. Wide receiver Jerry Porter tilbragte mesteparten av sesongen på benken, noe folk flest mente var av personlige grunner og ikke pågrunn av hans talent. Shell fikk sparken igjen etter sesongslutt.[44]

Lane KiffinRediger

22. januar ansatte laget at ansettelsen av 31 år gamle offensive coordinator for USC Trojans Lane Kiffin, den yngste treneren i lagets historie og den yngste i NFL.[45] Under NFL Draft i 2007 plukket Raiders opp quarterback JaMarcus Russel fra LSU Tigers som sitt pick i første runde, som var #1 totalt, til tross for at Kiffin frarådet det. Russel var diskuterbart en av de dårligste draft picks i NFLs historie, og spilte sin første kamp for laget i uke 17.[46] Under Kiffin gikk Raiders 4-12 i 2007. Etter å ha tapt tre av de første fire kampene i 2008 fikk Kiffin sparken 30. september.

Tom CableRediger

Tom Cable ble midlertidig hovedtrener etter Kiffin fikk sparken, og skrev en offisiell kontrakt som Raiders sin 17. hovedtrener 3. februar 2009.

Laget avsluttet 2008-sesongen 5-11, og kapret tredje plass i AFC West, første gang siden 2002 at de ikke endte på siste plass. I 2009 fikk Raiders et identisk resultat; fire av lagets fem seiere kom mot motstandere med positiv seierprosent is esongen. I 2010 ble Raiders det første laget i NFLs historie som gikk ubeseiret mot divisjonsrivalene, men allikevel ikke nådde sluttspillet (6-0 i AF West, 8-8 totalt, 3 seiere bak Jets). 4. januar 2011 fikk Tom Cable vite at kontrakten hans ikke kom til å bli fornyet, en avgjørelse flere av spillerne på laget var misfornøyde med.

Hue Jackson og Al Davis' dødsfallRediger

21. januar 2011 ble offensive coordinator Hue Jackson utpekt til lagets neste hovedtrener. Jackson ble introdusert under en pressekonferanse 18. januar 2011, og var lagets femte hovedtrener på syv år. Etter at Davis døde under 2011-sesongen bestemte de nye eierne Carol og Mark Davis seg for å ta laget i en ny retning ved å ansette en general manager. Raiders gikk nok en sesong uten et positivt sluttresultat, da de gikk 8-8.

Dennis AllenRediger

Gren Bay Packers sin Director of Football operations Reggie McKenzie ble valgt til lagets første general mager siden Al Davis den 6. januar 2012. Han fikk full kontroll over ansettelser av Davis-familien, og på sin første dag på joben sparket han Hue Jackson den 10. januar. To uker senere ansatte McKenzie Broncos sin defensive coordinator Dennis Allen som hovedtrener, lagets syvende på ti år. Mesteparten av trenerstallen ble erstattet.

Raiders begynte 2012 med et tap mot San Diego 22-14, og avsluttet sesongen 4-12. Mellom sesonger gjorde Raiders store endringer i spillerstallen, men endte 2013-sesongen med samme resultat som i 2012, 4-12. Allen fikk sparken etter fire tap i de første fire kampene i 2014, med et totalresultat på 8-28 som hovedtrener.[47] Offensive line coach Tony Sparano tok over resten av sesongen, som Raiders avsluttet 3-13. Carr startet alle 16 kampene for laget, og var den første spilleren som hadde gjort det siden 2002.

Kortvarige forbedringer og flyttingRediger

Jack Del RioRediger

 
Khalil Mack var den første spilleren som be valgt som en AP All-Pro for to posisjoner i ett år.
 
Amari Cooper var den første nykommeren i Raiders sin historie som nådde 1 000 receiving yards.

Jack Del Rio ble Raiders' nye hovedtrener 14. januar 2015, og erstattet Dennis Allen og midlertidig hovedtrener Tony Sparano.[48]

Raiders forbedret seg drastisk i Del Rios første sesong, og gikk fra 3 seiere i 2014 til 7-9 i 2015. Fire spillere fra laget ble utvalgt til Pro Bowl, deriblant nykommer wide receiver Amari Cooper og quarterback Derek Carr. Defensive end Khalil Mack var den første spilleren i historien til å bil valgt til AP All-Pro Team for to posisjoner i samme år.

Dagen etter konklusjonen av seriespillet i 2015 søkte Raiders, St. Louis Rams og San Diego Chargers om å flytte til Los Angeles.[49] 12. januar 2016 stemte NFL-eierne 30-2 om å la Rams returnere til L.A., og godkjente et nytt stadion i Inglewood foreslått av eieren av Rams Stan Kroenke, fremfor et prosjekt i Carson, som ble foreslått av Chargers og Raiders. Chargers fikk ett år på seg til å flytte, avhengig av at de fikk forhandlet en leieavtale eller en partneravtale med Rams. Raiders fikk tillatelse til å flytte dersom Chargers ikke gjennomførte sin flytting.[50]

Som en del av avgjørelsen om å la Rams flytte gav NFL et tilbud til Chargers og Raiders for $100 millioner hver dersom de kunne skaffe til veie nye stadioner i sine hjemmemarkeder. Den 12. januar 2017 annonserte Rams at de skulle flytte til Los Angeles etter et initiativ for å skaffe penger til et nytt stadion i San Diego feilet.[51][52] I en kunngjørelse om Rams sitt valg erklærte Raiders at de ville undersøke alle muligheter for å finne en permanent stadionløsning.[53] Innen midten av februar 2016 hadde laget skaffet til veie en leieavtale på ett år med Oakland om å spille i O.co Coliseum, med muligheter for å forlenge kontrakten med ett år.[54]

Mot slutten av januar 2016 foreslo milliardær Sheldon Adelson, president og CEO av Las Vegas Sands, et stadion i Las Vegas som kunne bli hjemmebane for UNLV Rebels og et mulig NFL-lag. Adelson tok kontakt med Raiders for å diskutere et mulig partnerskap for det nye stadionet.[55] I april samme år, uten et løfte om at laget skulle flyttes, møttes Mark Davis med Southern Nevada Tourism Infrastructure Committee og lovte $500 millioner til Adelsons stadion dersom byen gikk med på å finansiere stadionet.[56]

 
Derek Carrs 53 touchdownpasninger i sine første to sesonger er nest mest i NFLs historie.

En gruppe investorer under ledelsen av tidligere stjerner i NFL Ronnie Lott og Rodney Peete foreslo et nytt stadion i Oakland i juni 2016 som en måte å beholde Raiders i byen.[57]

Myndighetene i Nevada godkjente å bruke $750 millioner på et stadion i Las Vegas i oktober 2016.[58][59] Davis informerte de andre eierne i NFL om hans planer for å flytte til Las Vegas etter sesongslutt.[60]

Den 28. november 2016 sikret Raiders sin første positive sesong siden 2002 etter å ha slått Carolina Panthers, og 18. desember sikret de sitt første sluttspill siden 2012 med en seier mot San Diego Chargers. 20. desember ble syv spillere fra Raiders valgt ut til årets Pro Bowl: Khalil Mack, Derek Carr, Amari Cooper, Donald Penn, Kelechi Osemele, Rodney Hudson og Reggie Nelson. Dette var det høyeste antallet spillere fra ett lag siden 1991, og fler enn noen andre NFL-lag i 2016.[61] Som femte seed fra AFC i sluttspillet møtte Raiders Houston Texans i Wild Card-runden, hvor de tapte 27-14.

19. januar 2017 leverte Raiders en offisiell søknad til NFL om å flytte klubben fra Oakland til Las Vegas innen 2020-sesongen.[62] 27. mars 2017 ble det stemte eierne over flyttingen,[63] og NFL godkjente flyttingen til Las Vegas 31-1.[11] Det var kun Miami Dolphins som stemte mot. I etterkant annonserte Raiders at de ville fortsette å spille som Oakland Raiders i 2017 og 2018, og kom til å spille kampene sine i Oakland i de to sesongene.[12]

I forkant av 2017-sesongen skrev Raiders en ny kontrakt med quarterback Derek Carr, som var den legste kontraktforlengelsen i NFLs historie på fem år og $125 millioner.[64] Etter å ha nådd sluttspillet i forrige sesong var det høye forventninger til laget, og sportsjournalister spådde at de kom til å nå sluttspillet igjen.[65][66] Raiders sitt forsvar presterte derimot ikke som forventet under Ken Norton Jr., men forbedret seg etter at John Pagano ble defensive coordinator. De avsluttet sesongen 6-10, og etter et tap mot Los Angeles Chargers 31. desember 2017 fikk hovedtrener Del Rio sparken av Mark Davis etter å ha fått en fire-årig kontraktforlengelse før sesongstart.[67][68]

Jon Gruden returnererRediger

6. januar 2018 ble det annonsert at Jon Gruden skulle returnere som hovedtrener.[69] Gruden hadde tilbragt de siste ni årene med ESPN som en analytiker for Monday Night Football. Davis, som hadde hatt lyst til å ansette Gruden de siste seks årene, gav ham en 10-årig kontrakt verdt omtrent $100 millioner.[70] Etter å ha tatt over byttet Gruden Khalil Mack til Chicago Bears for to draft picks i første runde, og senere Amari Cooper til Dallas Cowboys for enda et draft pick i første runde. I 2018-sesongen fikk general manager Reggie McKenzie sparken, og ble erstattet av Mike Mayock i forkant av 2019-sesongen. Raiders avsluttet 2019-sesongen 4-12, og havnet på siste plass i AFC West for første gang siden 2014.

MesterskapRediger

AFL ChampionshipsRediger

Raiders fullføte 1967-sesongen 13-1-0 og vant AFL-tittelen samme år. De tapte så mot Green Bay Packers i Super Bowl II.

American Football League Championships
Sesong Head Coach Sted Motstander Stilling Kamp
AFL-sesongen i 1967 John Rauch Oakland, California Houston Oilers 40–7 VIII

Super BowlRediger

Raiders har vunnet 3 Super Bowl. De vant sin første under hovedtrener John Madden, og de neste to under Tom Flores.

Super Bowl Championships
Sesong Head Coach Sted Motstander Stilling Super Bowl
1976 John Madden Pasadena, California Minnesota Vikings 32–14 XI
1980 Tom Flores New Orleans, Louisiana Philadelphia Eagles 27–10 XV
1983 Tom Flores Tampa, Florida Washington Redskins 38–9 XVIII

Logoer og uniformerRediger

 
Raiders i sorte uniformer.

Da laget ble stiftet i 1960 ble det avholdt en navnekonkurranse i Oakland Tribune. Vinnernavnet var Oakland Señors.[71] Ni dager senere ble navnet endret[72] til Oakland Raiders, som hadde havnet på tredje plass i konkurransen.[73] Chet Soda ansatte en kjent sportsjournalist, Gene Lawrence Perry, som lagets første PR-ansvarlige.[74] Perry (som var den første ansettelsen i 1959) kontaktet en ujent artist fra Berkeley for en logo som inkluderte en mann med hjelm og en øyelapp, med haken til Randolph Scott,[75] en kjent Western-skuespiller. De nye eierne fikk sin nye logo, en pirat med en fotballhjelm og en øyelapp på en fotballbakgrunn i gull, med to hvite sverd med sorte kanter og håndtak i gull i kryss bak fotballen.

De originale uniformene var sorte og gull med gotiske nummer, mens hjelmene var sorte med en hvit stripe og uten logo. Laget brukte dette designet fra 1960 til 1962. Da Al Davis ble hovedtrener og general manager i 1963 endret han lagfargene til sølv og sort, og la til logoen på hjelmene. Logoen var et skjold som bestod av ordet "RAIDERS" på toppen, to huggerter med håndtakene opp og klingen ned, og et hode med en fotballhjelm og en sort øyelapp over høyre øye på toppen. Over årene har den gått gjennom mindre fargeendringer (som endring av bakgrunnsfargen fra sølv til sort i 1964), men har for det meste forblitt lik.

Raiders nåværende sorte og sølvfargede uiformer har for det meste forblitt like siden de ble debutert i 1963.[76] Den består av hjelmer og bukser i sølv, og enten sorte eller hvite trøyer. De sorte trøyene har bokstaver og numre i sølv, mens de hvite har bokstaver og numre i sort med en ytterlinje i sølv på numrene. De hvite skjortene hadde originalt sorte bokstaver for navnene og sølvfargede numre med en tykk sort ytterlinje, men ble endret til sort med en sølvfarget ytterlinje før 1964-sesongen. I 1970 brukte laget sølvfargete nummer med sort ytterlinje og sorte navn for sesongen. I 1971 gikk laget tilbake til sorte numre, og har brukt det siden (med unntak av 1994-sesongen, som var NFLs 75-årsdag, da laget brukte hjelmer fra 1963 og bortenumre i sølv og sorte bokstaver fra 1970).

Raiders brukte sine hvite trøyer på hjemmebane for første gang 28. september 2008 mot San Diego Chargers. Lane Kiffin tok avgjørelsen i det som skulle bli hans siste kamp med Raiders, visstnok pågrunn av varmen.[77] Temperaturen i Oakland den dagen var 78 °F (26 °C).[78]

I 2009 deltok Raiders i AFL Legacy Program og brukte throwback uniformer fra 1960-tallet i kamper mot andre lag fra AFL.[79]

I 2012 og 2013 brukte Raiders sorte sko i hyllest til Al Davis. Laget gikk tilbake til hvite sko i 2014.

HjemmebanerRediger

 
Oakland Alameda Coliseum er en del av Oakland-Alameda County Coliseum complex, som består av stadionet og Oracle Arena.

Etter å ha spilt den første sesongen på både Kezar Stadium og Candlestick Park spilte Raiders alle sine hjemmekamper i Candlestick Park i 1961, hvor det totale tilskuertallet for sesongen var rundt 50 000, og laget avsluttet 2-12. Valley truet med å flytte Raiders ut av området med mindre et stadion ble bygd i Oakland, så i 1962 flyttet Raiders inn i Frank Youell Field som hadde en kapasitet på 18 000 (senere utvidet til 22 000), sitt første hjem i Oakland.[80] Stadionet var et midlertidig hjem for laget mens Oakland Alameda Coliseum, med en kapasitet på 53 000, ble byget; Coliseum åpnet i 1966. Raiders delte stadionet med Oakland Atheltics siden Athletics flyttet til Oakland fra Kansas City i 1968, med unntak av årene da Raiders holdt til i Los Angeles (1982-94). Raiders har både tapt og vunnet mot alle de andre 31 lagene i NFL i Coliseum minst én gang.

Raiders spilte én seriespillkamp i California Memorial Stadium i Berkeley. 23. september 1973 spilte de mot Miami Dolphins i Berkeley fordi Athletics skulle spille en kamp samme dag. Raiders slo Dolphins 12-7 og avsluttet Miamis seierrekke.

Da Raiders spilte i Los Angeles spilte de i Los Angeles Memorial Coliseum, med en kapasitet på 93 000.

Forslag for ny stadion og flyttingRediger

Siden Mark Davis tok over laget i 2011 har det vært kontinuerlige spekulasjoner om laget skulle flyttes mens Raiders prøvde å finne et nytt stadion i Oakland eller et annet sted, på grunn av hvor gammelt Oakland Alameda Coliseum var og at Major League Baseball-laget Oakland Athletics var hovedleietakeren, samt at Raiders sin leieavtale utgikk på slutten av 2018. Etter å ha sett på andre muligheter i Bay Area, Los Angeles og noen andre steder, ble det eventuelt bestemt at laget skal flytte til Las Vegas i 2020.

Las VegasRediger

27. mars 2017 stemte NFL-eiere 31-1 for å la Raiders flytte til Las Vegas.[11][12] Laget skal begynne å spille som Las Vegas Raiders i 2020, og spille hjemmekamper i Allegiant Stadium. Raiders ble det tredje laget i NFL som flyttet på 2010-tallet, etter at Rams flyttet fra St. Louis til Los Angeles 12. januar 2016,[81] og Chargers flyttet fra San Diego til Los Angeles 12. januar 2017.[82] Raiders sin avjgørelse om å flytte til Las Vegas kom etter flere år med mislykkede forsøk på å få renovert eller erstattet Oakland-Alameda County Coliseum.

Tidligere forsøk på nye stadioner og flyttingRediger

Før laget bestemte seg for å flytte til Las Vegas var Raiders koblet til flere andre nye stadionprosjekter.

Santa ClaraRediger

Utdypende artikkel: Levi's Stadium

Der var flere diskusjoner om at Raiders skulle dele Levi's Stadium med San Francisco 49ers.[83] 49ers gikk derimot videre med planene og startet byggingen på det nye stadionet, verdt $1,2 milliarder, 19. april 2012[84] og har siden solgt ut seteplasser for $670 millioner, inkludert 70% av de tilgjengelige klubb- og luksussuittene, som gjorde det usannsynlig at Raiders ville undersøke mulighetene for å dele stadionet, da de nå ville vært en sekundar leietaker med ingen kommersielle rettigheter over de lukrative luksussuittene.[85]

Raiders sin eier Mark Davis avkreftet at Raiders og 49ers skulle dele Levi's Stadium da han fortalte NFL Network sin reporter Ian Rapoport at han ikke hadde planer om å dele stadion, men at Raiders trengte et nytt hjem, som han håpte kunne være i Oakland.[86] Under åpningen av Levi's 17. juli 2014 kommenterte NFLs kommisjonær Roger Goodell til publikumet at det ville vært et fantastisk hjem for Raiders, og at det var opp til laget om de ønsket å spille der eller bygge et nyt stadium hvor Oakland Coliseum stod.[87]

Hadde Raiders flyttet til Santa Clara ville det vært den tredje gangen at Raiders og 49ers delte et stadion. Før Coliseum ble bygd delte Raiders Kezar Stadium og Candlestick Park med 49ers i San Francisco i 1960 og '61.

Los AngelesRediger

19. februar 2015 annonserte Raiders og Chargers at de skulle bygge et stadion i Carson verdt $1,78 milliarder dersom de skulle flytte til Los Angeles.[88] Begge lagene erklærte at de fortsatt ville prøve å få bygd et nytt stadion i sine egne byer først.[89] Byrådet i Carson forbigikk en offentlig avstemning og godkjente planene 3-0.[90] Rådet stemte uten å undersøke flere problemer, som hvem som skulle ifnansiere stadionet, hvordan tomten skulle byttes, og hvordan de skulle tjene nok penger dersom kun ett av lagene flyttet inn.[91] 12. januar avslo NFL Raiders sin forespørsel om å flytte, men holdt åpen muligheten for å la Raiders flytte til Los Angeles innen 2019, hvor de kunne spille i et nytt stadion som ble bygd i Inglewood for Los Angeles Rams. San Diego Chargers hadde derimot prioritet når det kom til å spille med Rams i det nye stadionet, men Raiders ville få muligheten til å forhandle frem en avtale dersom Chargers ikke flyttet innen januar 2017.[92] Chargers bestemte seg for å flytte 12. januar 2017, som gjorde det umulig for Raiders å flytte til Los Angeles

Nytt stadion i OaklandRediger

Den 7. mars 2012 avduket borgermester i Oakland Jean Quan et prosjekt som skulle forbedre idrettsfasilitetene for alle de tre store idrettslagene i byen (Raiders, MLBs Athletics og NBAs Golden State Warriors), samt tiltrekke nye bedrifter til byen. Prosjektet, som fikk navnet Coliseum City, skulle inkludere en utvikling av Oakland Alameda Coliseum, som skulle bestå av konstruksjonenav to nye stadioner, et kun for baseball og et kun for fotball, mens Oracle Arena, hjemmebane for Warriors, skulle enten undergå en omfattende renovasjon eller bygges på ny. $3,5 millioner ble satt til side for planlegging av prosjektet. Det var ingen ledere fra noen av de store idrettslagene tilstede under pressekonferansen.

Ifølge San Francisco Business Times hadde Oaklands assisterende byadministrator Fred Blackwell sagt at Bay Investment Group LLC, som var stiftet av Colony Capital LLC, Rashid Al Malik (styremedlem og CEO av HayaH Holdings) og byen, hadde flere detaljer om fortsettelsen av prosjektet, som dekket 800 acre (3 200 000 m²) rundt Oakland Alameda Coliseum. Blant utviklerne var JRDV Urban International, HKS Architects og Forest City Real Estate Services. Ideelt kunne byggingen begynt i 2014.[93] I mellom tiden gikk Warriors fremover med planer om å bygge en nytt stadion i Mission Bay, ikke langt fra Oracle Park, og flytte tilbake til San Francisco tidligst i 2019.

23. mai 2016 rapporterte San Francisco Chronicle og andre nyhetskilder at en gruppe under ledelse av Ronnie Lott og Rodney Peete hadde et ønske om å bygge en ny stadion for Raiders. Gruppen hadde møtt med styret for Raiders, samt bystyret i Oakland, for å dele sitt forslag med dem. De møtte også med borgermester Libby Schaaf. Alameda County Board of Supervisors stemte for å begynne forhandlinger med Lotts gruppe og byen Oakland angående priser og vilkår for den 120 acre (490 000 m²) store tomten for Oakland Coliseum og Oracle Arena. 22. november 2016 ble en rammeavtale for å beholde Raiders i Oakland annonsert.

Bystyret i Oakland stemte over 7-0 for og Alameda County stemte 3-1 for Lotts forslag. den 13. desember 2016.[94][95][96] Den 1. mars 2017 leverte Fortress Investment Group en endret plan for stadionet til NFL. 27. mars 2017 ble planen for å flytte til Las Vegas valgt fremfor Lotts plan av NFLs eiere, som da godkjente franchisens flytting til Las Vegas.

KulturRediger

 
Raider Nation er det uoffisielle navnet på tilhengere av Oakland Raiders. Seksjonen deres i Oakland Alameda Coliseum er kjent som "The Black Hole".

SlagordRediger

Al Davis kom på slagord som "Pride and Poise", "Commitmnet to Excellence" og "Just Win, Baby" - som alle er registrerte varemerker.[97] "Commitment to Excellence" kommer fra et sitat av Vince Lombardi, "The quality of a person's life is in direct proportion to their commitment to excellence, regardless of their chosen field of endeavor."[98]

Raider NationRediger

Utdypende artikkel: Raider Nation

Raider Nation referer til hardbarka tilhengere over hele verden.[99] Medlemmer av Raider Nation som er tilskuere ved hjemmekamper er kjent for å møte opp tidlig, tailgate og kle seg ut med ansiktsmasker og i sorte klær. Raider Nation er også kjent for The Black hole, som er et spesifikt område i Coliseum (seksjon 104-107) hvor lagets mest høylytte og engasjerte tilhengere sitter.[100][101]

Al Davis skapte kallenavnet Raider Nation i 1968. I september 2009 spilte Ice Cube inn en sang for Raiders kalt «Raiders Nation».[102] I 2010 deltok han i en episode av ESPNs dokumentarserie 30 for 30 kalt Straight Outta L.A..[103] Episoden fokuserer i hovedsak på N.W.A. og effekten Raiders hadde på dem.[104] I 2012 skrev Ice Cube en ny sang for Raiders som en del av Pepsis NFL Anthems, «Come and Get It». Låten ble utgitt 14. september 2012.[105]

CheerleadereRediger

Utdypende artikkel: Oakland Raiderettes

 
Oakland Raiderettes fremfører en rutine.

Oakland Raiderettes er cheerleadergruppen for Oakland Raiders. De ble stiftet i 1961 under samme navn. Under lagets periode i Los Angeles var de kjent som "Los Angeles Raiderettes", og har også blitt kalt for "Football's Fabulous Females".

Radio og TVRediger

Oakland Raiders Radio NetworkRediger

 
Kart over radiopartnere i vestlige USA

Raiders kamper sendes på engelsk på 16 sstasjoner i California, inkludert lagets hovedstasjon KCBS-AM 740 AM i San Francisco, med noen kamper på KGMZ-FM 95,7 (FM) "The Game". Kamper sendes også på 20 stasjoner i Nevada, Oregon, Colorado, Hawaii, og Arkansas. Tidligere kommentator for CBS Sports, ABC Sports og ESPN Brent Musburger er hovedkommentator (som annonsert i juli 2018)[106][107], sammen med tidligere tackle for Raiders Lincoln Kennedy. George Atkinson og Jim Plunkett sitter på panelet under pre- og post-game. Compass Media Networks er ansvarlige for produksjonen og distribusjonen av Raiders på radio.

Bill King var Raiders sin stemme fra 1966 til 1992, og dekket omtrent 600 kamper i den perioden. Raiders gav ham ringer for alle tre Super Bowl-kampene de vant. Det er stemmen til King som brukes i de fleste høydepunktene av Raiders på NFL Films. Kings kommentering av Holy Roller har blitt utpekt (blant annet av Chris Berman) som ett av de beste øyeblikkene i NFLs historie. King døde i oktober 2005. Tidligere tight end for San Francisco 49ers Monty Stickles og skribent for Oakland Tribune Scotty Stirling var ekspertkommentatorer med King. Raiders sine kamper på radio mellom 1960 og 1962 ble kommentert av Bud "Wilson Keene" Foster og Mel Venter, og fra 1964 til 1965 av Bob Blum og Dan Galvin. Frem til de fikk sparken i forkant av 2018-sesongen var Greg Papa Raiders sin stemme, med tidligere quarterback og hovedtrener for Raiders Tom Flores fra 1997 til 2017.[108]

I juni 2017 ble det annonsert at Beasley Media Group hadde skrevet en to-åring kontrakt som Raiders sin hovedstasjon på radio i Las Vegas. Beasleys stasjoner KCYE-FM (102,7) "The Coyote" og KDWN-AM (720) begynte å sende alle kamper i sesongoppkjøringen og seriespillet i 2017-sesongen.[109]

Fra 2019-sesongen vil Raiders' hovedstasjon i Las Vegas være KYMT "93,1 The Mountain".[110]

TVRediger

Raiders' kamper sendes på CBS sine partnerkanaler KPIX (CBS Channel 5) i Bay Area og KLAS-TV (CBS 8) i Las Vegas (når de spiller mot en motstander fra AFC), og på Fox sine partnerkanaler KTVU (Fox 2) i Bay Area og KVVU-TV (Fox 5) i Las Vegas (når de tar imot et lag fra NFC), med mindre kampen er påvirket av NFLs blackout-regler. Kamper på søndag kveld blir sendt på NBCs partnerkanaler KNTV (NBC Channel 11) i Bay Area og KSNV (NBC 3) i Las Vegas. I 2018 ble torsdagskamper flyttet fra Fox 2 til Fox 5 i henholdsvis Oakland og Las Vegas, som tidligere be sendt på NBC eller CBS. Alle torsdagskamper blir ellers sendt på NFL Network. Tradisjonelt blir kamper på mandag kveld som sendes på ESPN også sendt på ABC-partnerne KGO 7 i Oakland og KTNV 13 i Las Vegas.

Siden Raiders og San Francisco 49ers deler samme mediamarked (San Francisco Bay Area) på vestkysten av USA, kan ikke Raiders spille hjemme- elle rbortekamper mot divisjonsmotstanderne Denver Broncos eller Los Angeles Chargers, eller interconference-kamper på bortebane mot NFC West (i sesonger hvor AFC West og NFC West møtes) i tidsluken klokken 10:00 Pacific Time. De kan heller ikke spille interconference-kamper på hjemmebane på samme nettverk eller klokkeslett som 49ers. Dette resulterer i at begrensninger når det kommer til planlegging, men også fordeler med at de får flere kamper i beste sendetid enn hva som er vanlig for andre lag.

I forvente av flyttingen til Las Vegas sender KVVU-TV, en partnerkanal av Fox i Las Vegas, alle kampene til Raiders i sesongoppkjøring sammen med KTVU i Bay Area.[111] I Los Angeles-markedet er KTLA (CW 5) den lokale partneren.

RivalerRediger

Raiders har rivaliseringer med de tre andre lagene i AFC West (Denver Broncos, Kansas City Chiefs og Los Angeles Chargers), og geografisk rivalisering med San Francisco 49ers. De har også rivaliseringer med andre lag som har oppstått i sluttspill gjennom årene, i hovedsak med Pittsburgh Steelers og New England Patriots. Seattle Seahawks hadde en gammel rivalisering med Oakland, som har blitt mindre relevant etter at Seahawk flyttet til NFC West da NFL omorganiserte i 2002.

DivisjonsrivalerRediger

Kansas City ChiefsRediger

 
Raiders spiller mot Chiefs AFL championship-kampen i 1969.

Chiefs er Raiders sin største og bitreste divisjonsrival, og møter mellom de to har produsert flere minneverdige øyeblikk. Oakland tapte mesterskapskampen i AFL i 1969 mot Kansas City, som gikk videre til å slå Minnesota Vikings i Super Bowl. Fra 1990 til 1999 tapte Raiders 17 av 20 seriespillkamper mot Chiefs, som inkluderer ti tap på rad på bortebane; Raiders tapte også mot Chiefs 10-6 i Wild Card-runden 28. desember 1991. 8. September 1996 tok Chiefs ledelsen sammenlagt mot Raiders for første gang siden 23. november 1969. 1. januar 2000, i den siste kampen av 1999-sesongen, vant Raiders mot Chiefs for første gang i Kansas City siden 1988 med et 33-yard field goal av Joe Nedney i ekstraomganger. Chiefs leder sammenlagt 64-53-2, og er det eneste laget i AFC West som Raiders har en negativ stilling mot. Oakland har kun vunnet i Kanas City to ganger siden 2012-sesongen. Frem til 19 oktober 2017 - da de slo Chiefs 31-30 - hadde Raiders tapt fem kamper på rad mot Chiefs, med siste seier i 2014-sesongen.

Denver BroncosRediger

 
The Raiders mot Broncos in 1977-78 AFC Championship.

Raiders sin rivalisering med Broncos er ikke like dyp som det Oakland har med Kansas City, men er fremdeles opphetet. De to lagene har møttes to ganger i året siden AFL ble stiftet. Raiders hadde en seierrekke på 14 kamper mot Broncos fra 1965 til 1971, som varte til 22. oktober 1972 da Broncos vant 30-23. Mens Raiders fremdeles har ledelsen sammenlagt 65-53-2, har Broncos vunnet 21 ganger i 28 kamper, fra da Broncos plukket opp hovedtrener Mike Shanahan i 1995, ut 2008-sesongen. Shanahan var trener for Raiders i fire kamper i 1989-sesongen, som styrket rivaliseringen. Den 24. oktober 2010 slo Raiders Broncos 59-14, som var en rekord for Raiders i antall poeng i lagets historie. Den 13. desember 2015 slo Raiders Broncos 15-12 med et forsvar som kun tillot 4 field goals. Broncos nådde sitt første Super Bowl noensinne da de slo Raiders 20-17 i AFC Championship-kampen.

Los Angeles ChargersRediger

Rivaliseringen med Los Angeles Charger stammer tilbake til 1963, da Raiders slo Chargers to ganger, hvor de i begge kampene stelte i stand et comeback i fjerde kvarter. Raiders gikk 16-0-2 mot Chargers fra 1968 til 1977. En av de mest minneverdige kampene mellom de to er "Holy Roller"-kampen i 1978, hvor en fumble fra Raiders førte til en touchdown i deres favør. I januar 1981 spilte Chargers hjemme mot Raiders i sin første AFC Championship-kamp. Raiders vant 34-27, og gikk videre til Super Bowl XV hvor de slo Eagles 27-10. Den 22. november 1982 tok Raiders imot Chargers under en Monday Night Football-kamp i Los Angeles. Chargers ledet kampen 24-0 til halftime, men Raiders vant eventuelt 28-24. Den 10 oktober 2010 fikk Raiders avsluttet en tapsrekke på 13 kamper da de slo Chargers 35-27. Raiders leder sammenlagt 63-54-2.

Battle of the BayRediger

San Francisco 49ers, som ligger på andre siden av San Francisco Bay, er Raiders sin geografiske rival, og rivaliseringen har fått kallenavnet "Battle of the Bay". I den første kampen mellom de to i 1967 vant 49ers 13-10. Etter sammenslåingen i 1970 vant 49ers borte mot Oakland 38-7. Siden de to lagene spiller i hver sin conference møtes de kun hvert fjerde år i seriespill. Laget som vinner får "bragging rights" som det beste laget i området.

Den 20. august 2011, i tredje uke av sesongoppkjøringen, ble en kamp mellom de to rivalene skjemmet av slosskamper på toalettene og i tribunene i Candlestick Park, samt en skyteepisode utenfor stadion hvor flere mennesker ble skadet. NFL bestemte i etterkant at de to lagene ikke lenger kunne møtes i sesongoppkjøringen.

Serien mellom de to lagene ble avsluttet 1. november 2018 under en Thursday Night Football-kamp i Levi's Stadium, som var siste gangen de to lagene møttes før Raiders flyttet til sitt nye hjem i Las Vegas. 49ers vant kampen 34-3, som førte til et sammenlagresultat på 7-7 mellom lagene.

Historiske rivalerRediger

Pittsburgh SteelersRediger

Rivaliseringen med Pittsburgh Steelers har historisk vært jevnt; ved slutten av 2018-sesongen leder Raiders 16-13, mens lagene er uavgjort i sluttspillet 3-3. Rivaliseringen var ekstremt intenst på 70-tallet. Steelers slo Raiders ut av sluttspillet tre av fire sesonger tidlig på 70-tallet (det første tapet var "Immaculate Reception"-kampen) før Raiders endelig slo Steelers i AFC Championship-kampen i 1976 (og gikk videre til å vinne Super Bowl XI). I AFC Championship-kampen i 1975 fikk Pittsburgh sin wide receiver Lynn Swann en hjernerystelse etter en hard takling fra Raiders sin safety George Atkinson. Da de to møttes igjen i sesongåpningen i 1976 skjedde nøyaktig det samme. Etter det skjedde to ganger refererte Steelers' hovedtrener Chuck Noll til Atkinson som en del av det "kriminelle elementet" i NFL. Atkinson saksøkte Noll og Steelers for $2 millioner på grunnlag av æreskrenkelse, men tapte.[112] Rivaliseringen nådde sitt heteste punkt på 80-tallet før det roet seg ned da lagene sjelden møttes. På 90-tallet blomstret den opp igjen, men har igjen roet seg.

De fire siste gangene lagene har møttes har vekt minner om rivaliseringens storhetstid. Den 6. desember 2009 ødela Raiders, som da var 3-8 i sesongen, Steelers, som da var regjerende mestre, sin sjanse på å nå sluttspillet i en kamp hvor ledelsen ble byttet fem ganger i fjerde kvarter og en touchdown fra Louis Murphy med 11 sekunder igjen av kampen sikret seieren 27-24 for Raiders. Oakland ble så slått 35-3 av Pittsburgh den 21. november 2010; kampen var preget av grovt spill som minnet om kampene på 70-tallet da Raiders sin defensive end Richard Seymour slo til Steelers sin quarterback Ben Roethlisberger etter en touchdown. Den 8. november 2015 vant Steelers 38-35 mot Raiders i en kamp hvor Steelers sin wide receiver Antonio Brown tok imot 17 pasninger for 284 yards, to rekorder for Steelers, og 284 yards var 7. mest yards i en kamp i NFLs historie. I 2018 vant Raiders med en touchdown i fjerde kvarter, 24-21, takket være at Steelers' kicker Chris Boswell skled og bommet på et field goal som ville utlignet til 24-24. Denne kampen, som trolig er siste gang de to lagene møtes i Oakland, spilte en rolle i Steelers' kollaps mot slutten av sesongen.[113]

New England PatriotsRediger

Rivaliseringen mellom Raiders og New England Patriots stammer tilbake til da de to lagene spilte i AFL, men ble styrket først i en sesongoppkjøringskamp i 1978 da Patriots sin wide receiver Darryl Stingley ble permanent lam etter en stygg takling fra Raiders sin free safety Jack Tatum. Før dette hadde New England også tapt en sluttspillkamp mot Raiders i 1976; kampen har uoffisielt blitt kjent som "The Ben Dreith Game" på grunn av en kontroversiell straffe utstedt av hoveddommer Dreith. Mens Raiders var i Los Angeles spilte de vert for New England i divisjonsrunden av sluttspillet i 1986. Patriots vant kampen, som ble skjemmet av en kaotisk slosskamp i sluttsonen da spillerne forlot banen etter kampen. Slosskampen ble ekstra godt kjent etter at Matt Millen angrep Patriots sin general manager Patrick Sullivan med hjelmen sin. De to lagene møttes i divisjonsrunden i sluttspillet i 2002, som i etterkant ble kjent som "The Tuck Rule Game". Mot slutten av kampen ble en fumble av Patriots quarterback Tom Brady reversert, som direkte førte til at New England vant på overtid, og eventuelt gikk videre til å slå St. Louis Rams i Super Bowl, Raiders sine tidligere rivaler i Los Angeles.[114] Siden den kampen har Patriots vunnet fem av de seks gangene lagene har møttes under seriespill. I 2002 vant Raiders 27-20 på hjemmebane; i sesongåpningen i 2005 ødela patriots Randy Moss sin debutkamp for Raiders da de vant 30-20; Patriots slo Raiders igjen i desember 2008 i Bill Belichicks 100. seier i seriespill som hovedtrener for Patriots; Patriots vant 31-19 i 2011, 16-9 i tredje uke av 2014-sesongen, og sist 33-8 i Mexico City i 2017.

New York JetsRediger

New York Jets begynte en sterkt rivalisering med Raiders i AFL på 60-tallet som fortsatte gjennom store deler av 70-tallet, delvis bygd på da Raiders sin Ike Lassiter knakk quarterback Joe Namaths kjeve under en kamp i 1967,[115] Heidi Game under 1968-sesongen, og Raiders sitt bitre nederlag mot Jets i AFL-mesterskapet samme sesong. Rivaliseringen har roet seg ned siden, men blusset noe opp mellom 2000 og 2002.[116][117] Jets slo Raiders i siste uke av 2001-sesongen 24-22 med et field goal fra John Hall i kampens siste sekunder; Raiders spilte hjemme mot Jets i Wild Card-runden den kommende lørdagen og vant 38-24. I 2002-sesongen vant Raiders 26-20 mot Jets i desember, og slo dem igjen i divisjonsrunden 30-10. Jets vant de neste to møtene, 37-27 i 2013 og 19-14 i 2014, men Raiders har vunnet de to siste gangene lagene har møtt, 34-20 i 2015 og 45-20 i 2017.[118]

Andre rivalerRediger

Rivaliseringer som har roet seg ned i nyere år er Raiders' rivaliseringer med Miami Dolphins og Houston Oilers/Tennesse Titans. Raiders møtte Dolphins to ganger tidlig på 70-tallet; Dolphins slo Raiders i AFC Championship-kampen i 1973 27-10 på vei til Super Bowl VIII. I divisjonsrunden av sluttspillet året etter lå Raiders bak 26-21; i kampens siste minutt kom Raiders seg frem til Miamis 8-yard linje hvor en desperasjonspasning fra Ken Stabler ble snappet opp av Clarence Davis i et play senere kjent som "Sea of Hands".

Raiders møtte Houston Oilers ofte i AFL og to ganger i sluttspillet på slutten av 60-tallet. De vant 40-7 i 1967 på vei til Super Bowl II, og 56-7 i divisjonsrunden av sluttspillet i 1969. Oakland slo Oilers i Wild Card-kampen i 1970 27-7, og slo Titans i AFC Championship i 2002 41-24, kombinert er poengstillingen over de fire kampene 164-45.

Historisk rival i Los AngelesRediger

Raiders og Los Angeles Rams var rivaler i de 13 årene de delte markedet i Los Angles. De møttes seks ganger i seriespill i perioden; Raiders vant det første mtet 37-31 18. desember 1982, og Raiders vant totalt fire ganger.

Resultater mot motstandereRediger

Notes:

  • Seriespill: 466–423–11 (.524) ved slutten av 2018-sesongen.[119]
  • Sluttspill: 25–19 (.568)
  • Kansas City Chiefs gikk under navnet Dallas Texans mello 1960 og 1962.
  • New York Jets gikk under navnet New York Titans mellom 1960 og 1962.
  • Tennessee Titans gikk under navnet Houston Oilers mellom 1960 og 1996, og Tennessee Oilers mellom 1997 og 1998.
Raiders mot NFL
Motstander Første kamp Seriespill Sluttspill
Seiere Tap Uavgjort Seierprosent Seiere Tap Seierprosent
Arizona Cardinals 1973 6 4 0 .600 0 0
Atlanta Falcons 1971 7 7 0 .500 0 0
Baltimore Ravens 1996 3 8 0 .273 0 1 .000
Buffalo Bills 1960 21 18 0 .538 0 2 .000
Carolina Panthers 1997 3 3 0 .500 0 0
Chicago Bears 1972 7 7 0 .500 0 0
Cincinnati Bengals 1968 18 11 0 .621 2 0 1.000
Cleveland Browns 1970 13 10 0 .565 2 0 1.000
Dallas Cowboys 1974 6 6 0 .500 0 0
Denver Broncos 1960 63 52 2 .547 1 1 .500
Detroit Lions 1970 6 6 0 .500 0 0
Green Bay Packers 1968 5 7 0 .417 0 1 .000
Houston Texans 2004 4 6 0 .400 0 1 .000
Indianapolis Colts 1971 8 7 0 .533 1 1 .500
Jacksonville Jaguars 1996 4 4 0 .500 0 0
Kansas City Chiefs 1960 52 63 2 .453 1 2 .333
Los Angeles Chargers 1960 62 54 2 .534 1 0 1.000
Los Angeles Rams 1972 8 6 0 .571 0 0
Miami Dolphins 1966 17 17 1 .500 3 1 .750
Minnesota Vikings 1973 9 5 0 .643 1 0 1.000
New England Patriots 1960 14 17 1 .453 1 2 .333
New Orleans Saints 1971 6 6 1 .500 0 0
New York Giants 1973 8 5 0 .615 0 0
New York Jets 1960 23 17 2 .571 2 2 .500
Philadelphia Eagles 1971 5 7 0 .417 1 0 1.000
Pittsburgh Steelers 1970 13 10 0 .565 3 3 .500
San Francisco 49ers 1970 7 7 0 .500 0 0
Seattle Seahawks 1977 28 25 0 .528 1 1 .500
Tampa Bay Buccaneers 1976 7 2 0 .778 0 1 .000
Tennessee Titans 1960 26 20 0 .565 4 0 1.000
Washington Redskins 1970 7 6 0 .538 1 0 1.000

Eierskap, administrasjon og finanserRediger

Stiftelse av franchisenRediger

Max Winter, en forretningsmann i Minneapolis, var blant de åtte foreslåtte franchiseeierne i American Football League. NFL, som da var bekymret over tanken på konkurranse og ofte forsøkte å ødelegge for den nye ligaen, gav Winter et tilbud om en ny franchise i NFL. Dette var etter at NFL hadde avvist Lamar Hunt og erklært at de ikke var interesserte i å utvide.

Etter AFLs første draft, hvor spillere ble plukket opp for den da navnløse franchisen i Minneapolis, gikk Winter tilbake på sin avtale med AFL og gikk til NFL med en franchise som begynte i 1961 under navnet Minnesota Vikings. Vikings var aldri et AFL-lag, og har ingen tilknytninger til ligaen. Mange av spillerne (inkludert Abner Haynes) som originalt ble plukket opp av AFL-franchisen i Minneapolis ble deretter plukket opp av en av de syv gjenværende medlemmene av AFLs 'Foolish Club'.

Oakland ble tildelt den åttende franchisen i AFL 30. januar 1960. Etter at de hadde funnet eiere for den nye franchisen fikk laget navnet Raiders.[120][121] Siden flere av spillerne som originalt hadde blitt plukket opp av franchisen i Minneapolis nå hadde skrevet kontrakt med andre lag i AFL ble det holdt et ekstra draft hvor hvert lag velgte ut spillere som Raiders kunne plukke opp.

Gruppen i Minneapolis tok ikke med seg rettighetene til noen av spillerne de draftet da de gikk til NFL, siden deres første draft i den ligaen var i 1961. Raiders er ikke det samme laget som originalt ble gitt til Minnesota, men heller et helt nytt lag. En av grunnene til at Raiders presterte så dårlig de første par årene i AFL var at de andre lagene i AFL ikke gav fra seg sine beste spillere i draftet.

Oakland fremstod på tiden som et dårlig sted for et profesjonelt amerikansk fotballag. Byen hadde ikke søkt om et lag, der var ingen eierskapsgrupper, og ingen stadioner i Oakland var passende for sporten (de nærmeste stadionene var i Berkeley og San Francisco), og der var allerede en vellykket NFL-franchise i Bay Area, San Francisco 49ers. AFL-eierne valgte allikevel Oakland etter at eieren av Los Angeles Chargers Barron Hilton truet med å forlate ligaen dersom de ikke plasserte ett lag til på vestkysten.[122]

Etter å ha blitt tildelt en franchise ble det funnet flere forretningsmenn som var villige til å investere i det nye laget. Et begrenset partnerskap oppstod, ledet av Y. Charles (Chet) Soda (1908-89), en lokal eiendomsutvikler, og inkluderte Ed McGah (1899-1983), Robert Osborne (1898-1968), F. Wayne Valley (1914-86), restauratør Harvey Binns (1914-82), Don Blessing (1904-2000), og entreprenøren Charles Harney (1902-62).[123], med flere.

Raiders avsluttet sin første sesong 6-8 med et underskudd på $500 000. Med økonomiske problemer søkte Valley om et lån på $400 000 fra grunnleggeren av Buffalo Bills Ralph C. Wilson Jr.[124]

Soda forlot partnerskapet etter den første sesongen, og den 17. januar 1961 kjøpte Valley, McGah og Osborne ut de gjenværende fire partnerne. Ikke lenge etter kjøpte Valley og McGah opp Osbornes andel, og Valley tok over kontrollen.

I 1962 ansatte Valley Al Davis, tidligere assistant coach for San Diego Chargers, som hovedtrener og general manager. I april 1966 forlot Davis laget for å bli AFLs kommisjonær. To måneder senere annonserte ligaen sammenslåingen med NFL. iden stillingen som kommisjonær ikke lenger var nødvendig begynte Davis å snakke med Valley om å komme tilbake til Raiders. Den 25. juli 1966 returnerte Davis som en deleier. Han kjøpte opp 10% av laget for $18 000 og ble lagets tredje partner, med ansvar for Football Operations.[16][17]

Mens Wayne Valley var utenlands i flere uker i 1972 i sammenheng med Sommer-OL 1972 i München produserte Davis sine advokater en ny partneravtale som gav ham full kontroll over laget. McGah, som støttet Davis, skrev under på avtalen, og med 2 stemmer for ble avtalen godkjent. Valley var forbannet da han fant det ut, og gikk til sak for å få reversert avtalen, men tapte rettssaken.

I 1976 solgte Valley sin andel, og Davis - som nå eide 25% av laget - stod alene med makten.[16][125]

Nåværende eierskapRediger

Juridisk er klubben et begrenset partnerskap med ni partnere - Davis sine arvinger samt arvingene av de åtte originale partnerne. Fra 1972 og fremover hadde Davis omtrent full kontrol som president av lagets partner A.D. Football, Inc. Selv om det ikke er offentlig informasjon har det blitt rapportert at Davis eide 47% av laget da han døde i 2011.[126]

Ed McGah, den siste av de åtte partnerne, døde i september 1983. Hans andel ble gitt til et familietrust, hvor hans sønn E.J. McGah var trustee. E.J. var en deleier av laget som en begrenset partner, og døde i 2002. Flere medlemmer av McGah-familien saksøkte Davis i oktober 2003 og anklaget ham for vanstyring. Søksmålet hadde som mål å fjerne Davis og A. D. Football, Inc. som lagets kontrollerende generelle partner, samt oppreisning. Blant de spesifike klagene påstod familien at Davis ikke hadde gitt dem detaljert informasjon om finanser som tidligere hadde blitt gitt til Ed og E.J. McGah. Raiders sin respons var at-ifølge partneravtalen fra 1972-da McGah døde i 1983 ble hans posisjon som generell partner omgjort til begrenset partner. Laget fortsatte å gi informasjon om lagets finanser til E.J. McGah, men dette var ikke noe som kunne kreves av dem.[127]

Størsteparten av søksmålet ble kastet ut i april 2004, ettersom at ingen av de andre partnere deltok i det. I oktober 2005 kom partene frem til et forlik. Nøyaktig hva som inngikk i det er konfidensielt, men det ble rapportert at Davis kjøpte opp McGah-familiens andel i Raiders (omtrent 31%), som for første gang gav han en majoritetsandel, omtrent 67%. Siden søksmålet endte i et forlik ble konfidensiell informasjon rundt Al Davis og eierskapet ikke utgitt. Hans andel gikk ned til 47% da han solgte 20% av laget til investorer på Wall Street.[126]

I 2006 ble det raportert at Davis hadde forsøkt å selge andelen på 31% som han kjøpte opp fra McGah-familien. Han klarte det ikke, visstnok fordi kjøperen ikke ville fått noe kontroll over laget, selv etter Davis døde.[128]

Al Davis døde 8. oktober 2011, 82 år gammel. Ifølge avtalen fra 1999 ble hans andel gitt videre til hans kone, Carol.[128] Etter at Davis døde sa Raiders sin konsernsjef Amy Trask at laget ville "forbli i Davis-familien".[7] Al og Carols sønn Mark Davis arvet farens gamle posisjon som kontrollerende generell partner, og representerer laget som eier.

FinanserRediger

Ifølge en rapport fra Forbes i 2017 var Raiders verdt $2,38 milliarder, 19. plass blant de 32 lagene i NFL.[129] Verdivurderingen ble gjort etter at laget annonserte at de skulle flytte til Las Vegas innen 2020 i et nytt stadion, som økte lagets verdi med 19%.

Selv om laget vanligvis har spilt i et utsolgt stadion siden 2013 lå laget blant de tre dårligste i tilskuertall fra 2003 til 2005, og klarte ikke å selge ut mesteparten av hjemmekampene sine. En av årsakene for de dårlige tilskuertallene var avgjørelsen om å selge dyre personlige setelisenser (PSLer) da Raiders returnerte til Oakland i 1995. Billetene, som kostet mellom $250 og $4 000, skulle tilbakebetale de $200 millionene det kostet for byen Oakland og Alameda County å utvide Oakland Coliseum. De var derimot kun gyldige i ti år, mens andre lag solgte permanenente lisenser. Dette resulterte i at mindre enn 31 000 PSLer ble solgt i et stadium som hadde kapasitet for dobbelt så mange tilskuere. Fra 1995 frem til policyen ble fjernet i 2014 ble Raiders sine hjemmekamper ofte påvirket av NFLs blackout-regler.[130]

I november 2005 annosnerte laget at de hadde tatt over billettsalg fra det private selskapet Oakland Football Marketing Association (OFMA), og dermed kvittet seg med PSLer.[130] I februar 2006 annonserte Raiders lavere billettpriser for de fleste seksjonene i Oakland Coliseum.[131] Like før starten av 2006-sesongen annonserte Raiders at de hadde solgt 37 000 sesongbilletter, en forbedring fra 29 000 den forrige sesongen.[132] Til tross for at laget gikk 2-14 i sesongen solgte de ut seks av sine åtte hjemmekamper i 2006.[133]

Juridiske tvisterRediger

Raiders og Al Davis har vært innvolvert i flere søksmål i sin historie, inkludert noen mot NFL. Da NFL ikke godkjente Raiders sin flytting fra Oakland til Los Angeles i 1980 gikk laget sammen med Los Angeles Memorial Coliseum Commision i et søksmål hvor de anklaget NFL for å bryte antitrust-lover.[134] Coliseum Commission inngikk et forlik med NFL på $19,6 millioner i 1987.[135] I 1986 var Dvis et vitne for United States Football League i deres mislykkede søksmål for brudd på antitrust-lover mot NFL. Han var den eneste NFL-eieren som gjorde det.[136]

Etter å ha flyttet tilbake til Oakland saksøkte laget NFL for å blande seg inn i forhandlinger om å bygge et nytt stadion i Hollywood Park i forkant av flyttingen. Raiders påstod at de hadde rettighetene til Los Angeles-markedet, og dermed hadde krav på kompensasjon for ligaen for å gitt opp disse rettighetene da de flyttet til Oakland. En jury stemte i NFLs favør i 2001, men kjennelsen ble omgjort ett år senere. I februar 2005 kom opprettholdt en appellrett i California den originale kjennelsen.[137]

Da Raiders flyttet tilbake fra Los Angeles i 1995 gikk Oakland og Oakland-Alameda County Coliseum Authority med på å selge personlige setelisenser (PSLer) for å betale for renovasjon av stadionet. Etter at kamper sjelden ble utselg gikk Raiders til sak, og anklaget byen og Coliseum Authority for å ha gitt falske løfter om at kampene kom til å bli utsolgt. 2. november 2005 inngikk partene et forlik, hvor et av punktene i avtalen var at PSLer skulle fjernes før 2006-sesongen.[138]

BALCO-skandalenRediger

I 2003 ble flere tidlgere og daværende spillere for Oakland, inkludert Bill Romanowski, Tyrone Wheatley, Barrett Robbins, Chris Cooper og Dana Stubblefield klienter av Bay Area Laboratory Co-Operative (BALCO). BALCO var en bedrift i USA ledet av grunnlegger og eier Victor Conte. I 2003 undersøkte journalistene Lance Williams og Mark Fainaru-Wada bedriftens rolle i en dopingskandale som senere har blitt referert til som The BALCO Affair. BALCO markedsførte tetrahydrogestrinon ("The Clear"), et designer-dop utvilket av kjemiker Patrick Arnold som ikke kunne oppdages av datidens dopingkontroller. Conte, BALCOs visepresident James Valente, vekttrener Greg Anderson og trener Remi Korchemny hadde gitt flere profilerte idrettsstjerner fra USA og Europa med dopet samt veksthormoner i flere år.

BALCO hadde hovedkvarter i Burlingame og ble stiftet i 1984. Offisielt gjorde selskapet analyser av blod og urin. I 1988 kom Victor Conte med tilbud om gratis urin- og blodtester til en gruppe atleter kjent som The Balco Olympians. Han fikk senere muligheten til å delta under Sommer-OL i Seoul, Sør-Korea. Fra 1996 jobbet Conte med den kjente amerikanske fotballspilleren Bill Romanowski, som viste seg å være nyttig i å etabler forhold med andre atleter og trenere.[139]

Merkbare spillereRediger

Nåværende spillerstallRediger

Spillerstall Oakland Raiders
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Treningsstall

Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 9. september 2019
Depth chartOverganger
53 aktive, 10 inaktive, 10 treningsstall

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Pro Football Hall of FamereRediger

Pro Football Hall of Fame har innlemmet 14 spillere som tilbragte mesteparten av sin karriere med Raiders, i tillegg til trener, eier og kommisjonær Al Davis, hovedtrener John Madden og leder Ron Wolf. Raiders har totalt 25 Hall of Famere.[140]

 
Raiders Hall of Famer Art Shell
 
Ted Hendricks var på fire lag som vant Super Bowl (tre med Raiders og en med Colts).
 
Raiders Hall of Famer Howie Long

Merknader:

  • Hall of Famere som tilbragte mesteparten av sin karriere med Raiders er i fet skrift.
  • Hall of Famere som tilbragte en mindre del av sin karriere med Raiders er i vanlig skrift.
Raiders i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Periode Innlemmet
77 Ron Mix OT 1971 1979
00 Jim Otto C 1960–1974 1980
16 George Blanda QBK 1967–1975 1981
24 Willie Brown CB 1967–1978 1984
63 Gene Upshaw G 1967–1981 1987
14, 25 Fred Biletnikoff WR 1965–1978 1988
78 Art Shell OT 1968–1982 1989
83 Ted Hendricks LB 1975–1983 1990
22 Mike Haynes CB 1983–1989 1997
29 Eric Dickerson RB 1992 1999
75 Howie Long DE 1981–1993 2000
42 Ronnie Lott S 1991–1992 2000
87 Dave Casper TE 1974–1980, 1984 2002
32 Marcus Allen RB 1982–1992 2003
80 James Lofton WR 1987–1988 2003
76 Bob Brown OT 1971–1973 2004
26 Rod Woodson S 2002–2003 2009
80 Jerry Rice WR 2001–2004 2010
99 Warren Sapp DT 2004–2007 2013
8 Ray Guy P 1973–1986 2014
81 Tim Brown WR 1988–2003 2015
12 Ken Stabler QB 1970–1979 2016
18 Randy Moss WR 2005–2006 2018
Trenere og ansatte
Navn Posisjon(er) Periode Innlemmet
Al Davis Head Coach-Eier-Kommisjonær 1963–2011 1992
John Madden Head Coach 1969–1978 2006
Ron Wolf Speider
Player Personnel Director
1963–1974
1979–1989
2015

Pensjonerte numreRediger

Raiders pensjonerer ikke tidligere spilleres numre offisielt eller uoffisielt. Alle 99 numre er tilgjengelig for alle spillere, uavhengig av deres status eller hvem som tidligere brukte numrene.

Individuelle priserRediger

NFL MVP-vinnere
Sesong Spiller Posisjon
1974 Ken Stabler QB
1985 Marcus Allen RB
2002 Rich Gannon QB
Super Bowl MVP-vinnere
Super Bowl Spiller Posisjon
XI Fred Biletnikoff WR
XV Jim Plunkett QB
XVIII Marcus Allen RB
Pro Bowl MVP-vinnere
Pro Bowl Spiller Posisjon
2001 Rich Gannon QB
2002
NFL Offensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1974 Ken Stabler QB
1985 Marcus Allen RB
NFL Defensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1980 Lester Hayes CB
2016 Khalil Mack LB
NFL Comeback Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1980 Jim Plunkett QB
1982 Lyle Alzado DE
NFL Offensive Rookie of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1982 Marcus Allen RB
NFL Defensive Rookie of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1998 Charles Woodson CB
Walter Payton NFL Man of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1974 George Blanda QB/K
Byron "Whizzer" White Man of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1979 Gene Upshaw G
2009 Nnamdi Asomugha CB

KarriererekorderRediger

SesongrekorderRediger

Spillere valgt til All-ProRediger

Følgende spillere har blitt utvalgt til et All-Pro-lag:

Spillere valgt til Pro BowlRediger

Følgende spillere har blitt utvalgt til et Pro Bowl:

PersonaleRediger

Trenere/LedereRediger

Følgende trenere og ledere har spilt en viktig rolle i Los Angeles/Oakland Raiders sin historie:

  • Al Davis: hovedtrener (1963–1965), general manager/eier (1966–2011), kommisjonær for AFL (1966)
  • Ron Wolf: speider/leder, Director of Player Personnel (1963–1974; 1978–1989)
  • John Rauch: hovedtrener (1965–1968)
  • John Madden: hovedtrener (1969–1978)
  • Tom Flores: assisterende hovedtrener, executive assistant coach (1972–1978), hovedtrener (1979–1987), executive (1988)
  • John Herrera: business & public relations (1967–1978), director of public relations (1978–1982), senior executive (1985–2012)
  • Al LoCasale: executive assistant (1969–2003)
  • Ken Herock: scout/executive assistant, scout/personnel director (1970–1975), player personnel (1984–1986), executive assistant (1997–1998)
  • Art Shell: assisterende hovedtrener (1983–1989), hovedtrener (1989–1994)
  • Amy Trask: chief executive officer (1987–2013)
  • Bruce Allen: senior executive (1995–2003)
  • Jon Gruden: hovedtrener (1998–2001; 2018–nå)
  • Reggie McKenzie: general manager (2012–2018)
  • Jack Del Rio: hovedtrener (2015–2017)

Nåværende personaleRediger

Oakland Raiders personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning
Coaching support staff

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

ReferanserRediger

  1. ^ «Raiders "Color Rush" Jerseys Celebrate 1970 Team». Raiders.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 19. oktober 2017. Besøkt 30. april 2019. «As Thursday Night Football features the National Football League’s “Color Rush” initiative, the Raiders will participate by wearing throwback uniforms that celebrate the club’s 1970 team. The throwbacks are one of only two notable variations of the iconic Raiders uniform since Al Davis revitalized the brand as the team’s new Head Coach and General Manager in 1963. After changing the team colors from black and gold to the now legendary Silver and Black, Davis refined the pirate and shield logo that has appeared on the team’s helmet, unchanged, since 1964.» 
  2. ^ «Quick Facts» (PDF). 2018 Oakland Raiders Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 29. mars 2019. 
  3. ^ «Oakland Raiders Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 29. mars 2019. 
  4. ^ «Timeline - Raiders Historical Highlights». Raiders.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 29. mars 2019. 
  5. ^ «Raiders Are the Real Stars in Mexico». Los Angeles Times (engelsk). 27. august 2001. Arkivert fra originalen 15. desember 2012. Besøkt 29. mars 2019. 
  6. ^ «Davis family will keep ownership of Raiders, executive says». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 8. oktober 2011. Besøkt 29. mars 2019. 
  7. ^ a b Tafur, Vic (9. oktober 2011). «Davis family will retain ownership of Raiders». San Francisco Chronicle (engelsk). s. B-9. Besøkt 29. mars 2019. 
  8. ^ «Oakland Raiders hire Jon Gruden as head coach». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 6. januar 2018. Besøkt 29. mars 2019. 
  9. ^ «Gruden Returns To Raiders». Raiders.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 6. januar 2018. Arkivert fra originalen 7. januar 2018. Besøkt 29. mars 2019. 
  10. ^ «Oakland/Los Angeles Raiders Team Encyclopedia». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  11. ^ a b c Rosenthal, Gregg (27. mars 2017). «NFL team owners approve Raiders' move to Las Vegas». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 29. mars 2019. 
  12. ^ a b c «Raiders Receive NFL Approval For Las Vegas Relocation». Raiders.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 27. mars 2017. Arkivert fra originalen 28. mars 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  13. ^ "Grid Team Named-- They're Senors", Oakland Tribune, 5.april 1960, s37. Soda said, "My own personal choice would have been Mavericks, but I believe we came up with a real fine name." The selection committee narrowed the choices down to Admirals, Lakers, Diablos, Seawolves, Gauchos, Nuggets, Señors, Dons, Costers, Grandees, Sequoias, Missiles, Knights, Redwoods, Clippers, Jets and Dolphins.
  14. ^ «Raiders Stun Chargers with 33-Point 4th Quarter Outburst». Raiders.com (engelsk). Arkivert fra originalen 30. desember 2006. Besøkt 29. mars 2019. 
  15. ^ «Memories of Sid Gillman». Chargers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  16. ^ a b c Burke, Monte (18. september 2006). «A New Test For an Old Raider» (engelsk). Forbes Magazine. Besøkt 29. mars 2019. 
  17. ^ a b Dickey, Just Win, Baby, s. 41.
  18. ^ Newhouse, Dave. «1980 Raiders were outcasts, champions» (engelsk). Arkivert fra originalen 23. januar 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  19. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 168.
  20. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 172.
  21. ^ «Al Davis biography». HickokSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 23. februar 2002. Besøkt 29. mars 2019. 
  22. ^ Puma, Mike (1. desember 2003). «Good guys wear black» (engelsk). ESPN Classic. Besøkt 29. mars 2019. 
  23. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 234.
  24. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 230.
  25. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 232.
  26. ^ «Al Davis may retire if Raiders win». The Cincinnati Enquirer (engelsk). 23. januar 2003. Arkivert fra originalen 2. januar 2013. Besøkt 29. mars 2019. 
  27. ^ Plaschke, Bill. «Shades of Gray». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 4. august 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  28. ^ Ham, James (12. januar 2018). «Sacramento Raiders? 'It was a done deal'». NBCS Bay Area (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  29. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 234–239.
  30. ^ Dickey, Just Win, Baby. s. 240–244.
  31. ^ Anderson, Dave (16. september 1990). «SPORTS OF THE TIMES; Just Give Me $10 Million, Baby». New York Times (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  32. ^ Czarnecki, John. «Raiders, Broncos renew rivalry» (engelsk). Fox Sports. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  33. ^ Kunnath, Avinash (10. oktober 2011). «Raiders History: Al Davis And Mike Shanahan, Best Friends Forever». SB Nation Los Angeles (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  34. ^ Bell, Jarrett (17. januar 2007). «Coaches chasing Super Bowl — and history». USA Today (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  35. ^ «Raiders' Move Is Approved». The New York Times (engelsk). 12. juli 1995. Besøkt 29. mars 2019. 
  36. ^ Poole, Monte (22. juni 2005). «Raiders headed home 10 years ago» (engelsk). Oakland Tribune. Arkivert fra originalen 13. oktober 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  37. ^ Ratto, Ray (20. januar 2002). «Conspiracy theorists have a fresh cause». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  38. ^ «Raiders promote Callahan to head coach». ESPN.com (engelsk). 12. mars 2002. Besøkt 29. mars 2019. 
  39. ^ Clayton, John. «Gruden proves how much coaching matters» (engelsk). ESPN.com. Besøkt 29. mars 2019. 
  40. ^ Kalb, Elliott (1. februar 2007). «The worst decisions in Super Bowl history» (engelsk). FOX Sports. Arkivert fra originalen 2. april 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  41. ^ «Portis runs Denver past error-prone Raiders». NFL.com (engelsk). 30. november 2003. Arkivert fra originalen 8. september 2006. Besøkt 29. mars 2019. 
  42. ^ Gay, Nancy (7. august 2005). «Gannon makes it official – he's done». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  43. ^ Clayton, John (11. februar 2006). «Shell to return to Raiders as head coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  44. ^ «Shell out after one season as Raiders coach». NFL.com (engelsk). 4. januar 2007. Arkivert fra originalen 26. januar 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  45. ^ White, David (22. januar 2007). «Raiders hire USC's Kiffin to be head coach». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  46. ^ «Russell to make first career start in Raiders' finale» (engelsk). ESPN. 24. desember 2007. Besøkt 29. mars 2019. 
  47. ^ «Raiders fire Dennis Allen after two-plus seasons». National Football League (engelsk). 29. september 2014. Besøkt 29. mars 2019. 
  48. ^ Bair, Scott (14. januar 2015). «Raiders get their man, hire Jack Del Rio as new head coach» (engelsk). Comcast SportsNet Bay Area. Arkivert fra originalen 18. januar 2015. Besøkt 29. mars 2019. 
  49. ^ Bien, Louis (4. januar 2016). «Rams, Raiders and Chargers file for relocation to Los Angeles» (engelsk). SB Nation. Besøkt 29. mars 2019. 
  50. ^ Hanzus, Dan (12. januar 2016). «Rams to relocate to L.A.; Chargers first option to join». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 29. mars 2019. 
  51. ^ «Letter from Dean Spanos». Chargers.com (engelsk). Los Angeles Chargers. 12. januar 2017. Arkivert fra originalen 12. januar 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  52. ^ «Chargers to Relocate to Los Angeles». Chargers.com (engelsk). Los Angeles Chargers. 12. januar 2017. Arkivert fra originalen 28. april 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  53. ^ Crabtree, Curtis (13. januar 2016). «Raiders statement on decision and plans doesn’t mention "Oakland"». profootballtalk.nbcsports.com (engelsk). PFT (NBC Sports). Besøkt 29. mars 2019. 
  54. ^ «Raiders owner Mark Davis calls lease deal 'win-win' for both sides». ESPN.com (engelsk). ESPN/AP. 11. februar 2016. Besøkt 29. mars 2019. 
  55. ^ Stutz, Howard (28. januar 2016). «Las Vegas Sands proposes $1B domed stadium; Adelson to meet with Raiders owner». reviewjournal.com (engelsk). Las Vegas Review-Journal. Besøkt 29. mars 2019. 
  56. ^ Gutierrez, Paul (28. april 2016). «Raiders owner Mark Davis says he wants to move team to Las Vegas». ESPN.com (engelsk). ESPN. Besøkt 29. mars 2019. 
  57. ^ Matier, Phillip; Ross, Andrew (5. juni 2016). «Ronnie Lott’s pitch for Raiders stadium wins NFL boss’ backing». sfchronicle.com (engelsk). San Francisco Chronicle. Besøkt 29. mars 2019. 
  58. ^ Gutierrez, Melody (11. oktober 2016). «Nevada Senate votes to help fund stadium for Raiders». sfgate.com (engelsk). San Francisco Chronicle. Besøkt 29. mars 2019. 
  59. ^ Richardson, Seth (14. oktober 2016). «Raiders stadium deal passes Legislature, Sandoval to sign on Monday». rgj.com (engelsk). Reno Gazette-Journal/USA Today. Besøkt 29. mars 2019. 
  60. ^ Trotter, Jim (19. oktober 2016). «Mark Davis tells owners he will file for Raiders' move to Vegas». ESPN.com (engelsk). ESPN. Besøkt 29. mars 2019. 
  61. ^ Paskal, Eddie (20. desember 2016). «Oakland Raiders Lead NFL With Seven Pro Bowl Selections». raiders.com (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mars 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  62. ^ «Oakland Raiders file Las Vegas relocation paperwork». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 19. januar 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  63. ^ «Owners may vote on Raiders proposed move next week». ESPN.com (engelsk). 22. mars 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  64. ^ Axson, Scooby (22. juni 2017). «Raiders reportedly sign Carr to $125M extension». SI.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  65. ^ «Oakland Raiders: 5 Early bold predictions for 2017 season». FOX Sports (engelsk). 21. mai 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  66. ^ «Raiders predictions: Final record, playoff odds from our computers, experts, Vegas». CBSSports.com (engelsk). 11. august 2017. Besøkt 29. mars 2019. 
  67. ^ Shook, Nick (31. desember 2017). «Oakland Raiders fire head coach Jack del Rio» (engelsk). NFL. Besøkt 29. mars 2019. 
  68. ^ Cockerham, Carl (11. februar 2017). «Oakland Raiders Extend Head Coach Jack Del Rio». FOX Sports (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  69. ^ Gutierrez, Paul (7. januar 2018). «Raiders officially name Gruden new head coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  70. ^ Saracevic, Al (9. januar 2018). «Raiders owner Mark Davis tried to hire Jon Gruden for 6 years». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  71. ^ «Grid Team Named-- They're Senors». Oakland Tribune. Oakland, California. 5. april 1960. s. 37. «Soda said, "My own personal choice would have been Mavericks, but I believe we came up with a real fine name." The selection committee narrowed the choices down to Admirals, Lakers, Diablos, Seawolves, Gauchos, Nuggets, Señors Dons, Costers, Grandees, Sequoias, Missiles, Knights, Redwoods, Clippers, Jets, and Dolphins.» 
  72. ^ «Now It's Hi, Raiders! (Bye, Senors)». Oakland Tribune. Oakland, California. 14. april 1960. s. 1. 
  73. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 8.
  74. ^ Olderman, Murray (2012). Just Win, Baby - The Al Davis Story. United States: Triumph Books. s. 92. ISBN 978-1-60078-764-5. 
  75. ^ Otto, The Pain of Glory, s. 69.
  76. ^ Paskal, Eddie (21. mars 2015). «Raiders Recognized For Iconic Uniforms». Raiders.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 8. januar 2017. Besøkt 30. mars 2019. 
  77. ^ White, David (29. september 2008). «Hard-tackling safety produces one of his own». The San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  78. ^ «National Football League Game Summary - San Diego Chargers at Oakland Raiders» (PDF) (engelsk). NFL. 29. september 2008. Besøkt 30. mars 2019. 
  79. ^ Lukas, Paul (9. september 2009). «Uni Watch: Comprehensive NFL preview» (engelsk). ESPN. Besøkt 30. mars 2019. 
  80. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 10.
  81. ^ Hanzus, Dan (12. januar 2016). «Rams to relocate to L.A.; Chargers first option to join». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 30. mars 2019. 
  82. ^ Knoblauch, Austin (12. januar 2017). «Chargers announce decision to relocate to Los Angeles». NFL.com. NFL Enterprises, LLC. Besøkt 30. mars 2019. 
  83. ^ Kukura, Joe (11. juni 2010). «NFL May Bribe Raiders, 49ers Into Shotgun Wedding». Nbcbayarea.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  84. ^ Price, Taylor (19. april 2012). «49ers break ground on Santa Clara stadium». 49ers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. mars 2014. Besøkt 30. mars 2019. 
  85. ^ Florio, Mike (10. september 2012). «Niners strike gold with new stadium». profootballtalk.nbcsports.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  86. ^ «Oakland Raiders have no plans to share stadium with 49ers». NFL.com (engelsk). 16. oktober 2012. Besøkt 30. mars 2019. 
  87. ^ «Goodell: Levi's might fit Raiders». ESPN.com (engelsk). 16. oktober 2012. Besøkt 30. mars 2019. 
  88. ^ Williams, Eric D. (20. februar 2015). «Chargers, Raiders reveal L.A. plan». ESPN.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  89. ^ Rapoport, Ian (20. februar 2015). «Chargers, Raiders team up for stadium proposal in Los Angeles». NFL.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  90. ^ Jablon, Robert (22. april 2015). «City Council approves plan for NFL stadium near Los Angeles». Associated Press (engelsk). Arkivert fra originalen 23. april 2015. Besøkt 30. mars 2019. 
  91. ^ Logan, Tim; Fenno, Nathan (21. april 2015). «Carson City Council may be set to approve NFL stadium, sight unseen». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  92. ^ Trotter, Jim (14. januar 2016). «Source: Chargers think L.A. proposal has doable components» (engelsk). ESPN. Besøkt 30. mars 2019. 
  93. ^ Torres, Blanca (3. oktober 2013). «Oakland's Coliseum City project could cost $2 billion». San Francisco Business Times (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  94. ^ «Oakland, Ronnie Lott Group Unveil Stadium Plan To Keep Raiders». CBS SF Bay Area (engelsk). 9. desember 2016. Besøkt 30. mars 2019. 
  95. ^ Wilson, Ryan (14. desember 2016). «Oakland, Alameda County approve stadium deal to try to keep Raiders». CBS Sports (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  96. ^ «Will the Raiders stay in Oakland? Negotiations on $1.3-billion stadium OK'd». Los Angeles Times (engelsk). 13. desember 2016. Besøkt 30. mars 2019. 
  97. ^ Puma, Mike. «Just do it, baby». ESPN Classic (engelsk). ESPN. Besøkt 30. mars 2019. 
  98. ^ «Vince Lombardi Quotes» (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  99. ^ Zamora, Jim Herron (24. januar 2003). «Raider Nation's citizens span globe–Mystique, power of Silver and Black quicken the pulse of teaming hordes». San Francisco Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 28. august 2005. Besøkt 31. mars 2019. 
  100. ^ Minkoff, Alysse. «Sweetheart of the Hole» (engelsk). ESPN. Besøkt 31. mars 2019. 
  101. ^ Mills, Roger (25. januar 2003). «Super Bowl XXXVII: Raider nation» (engelsk). St. Petersburg Times. Arkivert fra originalen 16. februar 2003. Besøkt 31. mars 2019. 
  102. ^ «Raider Nation!» (engelsk). Ice Cube. Arkivert fra originalen 18. oktober 2009. Besøkt 3. mai 2019. 
  103. ^ «Straight Outta LA». 30for30.espn.com (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  104. ^ Lloyd, Robert (11. mai 2010). «Television review: 'Straight Outta L.A.'». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 14. mai 2010. Besøkt 31. mars 2019. 
  105. ^ Lilah, Rose (14. september 2012). «Ice Cube - Come And Get It». Hot New Hip Hop (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  106. ^ Gutierrez, Paul (20. juli 2018). «Source: Musburger Raiders' new radio voice». ESPN.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  107. ^ Manzano, Gilbert (17. juli 2018). «Brent Musburger agrees to 3-year deal to be Raiders’ radio voice». Las Vegas Review-Journal (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  108. ^ Kawahara, Matt (17. juli 2018). «Raiders: Musburger in, Papa out as announcer». sfgate.com (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  109. ^ Manzano, Gilbert (1. juni 2017). «Raiders announce Las Vegas TV, radio partnerships». Las Vegas Review-Journal (engelsk). Besøkt 30. mars 2019. 
  110. ^ Venta, Lance (20. mai 2019). «Raiders move to KYMT year ahead of full Vegas move». RadioInsight.com (engelsk). Besøkt 21. mai 2019. 
  111. ^ «Raiders Announce Official Las Vegas Media Partnerships With KVVU FOX5 TV And Beasley Media Group». raiders.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juni 2017. Besøkt 30. mars 2019. 
  112. ^ Smizik, Bob (29. oktober 2006). «Raiders of the lost rivalry». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). Arkivert fra originalen 8. november 2006. Besøkt 31. mars 2019. 
  113. ^ «Raiders Block FG To Finish Dramatic Upset Of Steelers, 24-21». CBS San Francisco (engelsk). 9. desember 2018. Besøkt 31. mai 2019. 
  114. ^ Halley, Jim (8. september 2005). «Patriots-Raiders: No love lost over time». USA Today (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  115. ^ LaMarre, Tom (31. desember 2001). «Jets-Raiders series boasts several classics». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. mai 2007. Besøkt 31. mars 2019. 
  116. ^ McDonald, Jerry (4. november 2003). «Raiders and Jets renew a peculiar rivalry». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. november 2005. Besøkt 31. mars 2019. 
  117. ^ «Epic Rivalries: Raiders vs. Jets» (engelsk). 7. desember 2005. Arkivert fra originalen 26. oktober 2006. Besøkt 31. mars 2019. 
  118. ^ «All Matchups, Oakland/Los Angeles Raiders vs. New York Jets». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  119. ^ «Oakland Raiders Head To Head Records». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  120. ^ «Oakland Raiders Team History» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 31. mars 2019. 
  121. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 7.
  122. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 7–8.
  123. ^ Harney bygde San Franciscos Candlestick Park; veien som leder til stadionet heter Harney Way. Med hjelp fra Harney fikk Raiders spille sine siste tre hjemmekamper i 1960 i Candlestick Park.
  124. ^ Steve Sabol (Executive Producer) (2004). Raiders – The Complete History (DVD). NFL Productions LLC. 
  125. ^ Dickey, Just Win, Baby, s. 98–101.
  126. ^ a b Zeigler, Mark (31. oktober 2009). «Silence of elders tells on Raiders» (engelsk). San Diego Union-Tribune. Besøkt 31. mars 2019. 
  127. ^ Rosynsky, Paul T (15. oktober 2003). «Raiders co-owner wants to boot Davis» (engelsk). Oakland Tribune. Arkivert fra originalen 13. oktober 2007. Besøkt 31. mars 2019. 
  128. ^ a b Gay, Nancy (25. november 2006). «No takers for 31% share of Raiders». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  129. ^ Ozanian, Mike. «19. Oakland Raiders». Forbes (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  130. ^ a b Fitzgerald, Tom (3. november 2005). «Raiders reach pact with Oakland/No more PSLs – team will take over marketing duties». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  131. ^ Young, Eric (15. februar 2006). «Raiders cut ticket prices at Coliseum». Silicon Valley / San Jose Business Journal (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  132. ^ Young, Eric (6. november 2006). «Raiders post solid numbers already». San Francisco Business Times (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  133. ^ Soliday, Bill (15. desember 2006). «"Gabriel's release, return mystery" (sellout info in Notes)». Contra Costa Times (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. [død lenke]
  134. ^ «NFL History (1971–1980)» (engelsk). NFL. Besøkt 31. mars 2019. 
  135. ^ «N.F.L. Settles Coliseum Suit». The New York Times (engelsk). 5. november 1987. Besøkt 31. mars 2019. 
  136. ^ Puma, Mike. «Just do it, baby» (engelsk). ESPN Classic. Besøkt 31. mars 2019. 
  137. ^ «Appellate court rules for NFL in Raiders case». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. januar 2006. Besøkt 31. mars 2019. 
  138. ^ Fitzgerald, Tom (3. november 2005). «Raiders reach pact with Oakland-No more PSLs – team will take over marketing duties». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 
  139. ^ Fainaru-Wada, Mark; Williams, Lance (25. desember 2003). «Barry Bonds: Anatomy of a scandal». San Francisco Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 21. oktober 2012. Besøkt 31. mars 2019. 
  140. ^ «Oakland Raiders | Raiders in the Hall of Fame». Raiders.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. mai 2012. Besøkt 31. mars 2019. 
  141. ^ «Career Leaders». Raiders.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2009. Besøkt 31. mars 2019. 
  142. ^ «Oakland/Los Angeles Raiders Single-Season Passing Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 31. mars 2019. 

Eksterne lenkerRediger