Åpne hovedmenyen


Tampa Bay Buccaneers er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Tampa, Florida. Buccaneers konkurrer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC South-divisjonen. Laget ble med i NFL i 1976 som et ekspansjonslag sammen med Seattle Seahawks. Laget spilte sin første sesong i American Football Conference (AFC) West som en del av NFLs utvidelsesplan hvor de nye franchisene skulle spille mot alle de andre lagene i ligaen i løpet av sine to første år. Etter sesongen byttet laget plass med Seahawks og ble med i NFC Central. Da ligaen ble omorganisert i 2002 ble Buccaneers flyttet til den nye NFC South-divisjonen sammen med tre lag fra NFC West. Klubben er eid av Glazer-familien og spiller hjemmekamper i Raymond James Stadium i Tampa.

Tampa Bay Buccaneers
Amerikansk fotball Tampa Bay Buccaneers i NFL-sesongen 2019
Tampa Bay Buccaneers
Drakter
Maskot Captain Fear
Lagfarger Buccaneer rød, pewter, sort, Bay oransje[1][2][3]
              
Laginformasjon
Stiftet 24. april 1974 (45 år)[4]
By USATampa

FloridaFlorida

Kallenavn The Bucs
Conference National Football Conference
Division NFC South
Ledelse
Eier Glazer-familien
General manager Jason Licht
Hovedtrener Bruce Arians
Laghistorie
  • Tampa Bay Buccaneers (1976-nå)
Meritter
  • Super Bowls: (1)
2002 (XXXVII)
  • Conference-titler: (1)
NFC 2002
  • Divisjonstitler: (6)
NFC Central: 1979, 1981, 1999
NFC South: 2002, 2005, 2007
  • Playoff-kamper: (10)
NFL: 1979, 1981, 1982, 1997, 1999, 2000, 2001, 2002, 2005, 2007
Hjemmebane
Raymond James Stadium02.JPG
Tampa Bay Buccaneers' hjemmebane
Stadionnavn Raymond James Stadium
Bygget 1998
Kapasitet 75 000

Buccaneers var det første ekspansjonslaget etter sammenslåingen av AFL og NFL som vant en divisjonstittel, en kamp i sluttspillet, og til å spille og vinne et Conference Championship på hjemmebane; alle tre skjedde i 1979. De er også det første laget siden sammenslåingen som hadde en positiv sesong med ti eller flere rookies, som skjedde i 2010-sesongen. I 1976 og '77 tapte Buccaneers sine første 26 kamper. Deres første seier kom i uke 13 av 14 i 1977. Etter en kort positiv periode på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet gikk laget gjennom 14 negative sesonger på rad, men i de påfølgende ti sesongene nådde laget ofte sluttspillet og vant Super Bowl XXXVII etter 2002-sesongen. Laget har siden ikke nådd Super Bowl.

Per slutten av 2018-sesongen har Buccaneers spilt 43 sesonger med et totalresultat på 266–424–1 (.386), 255–404–1 (.387) i seriespill og 6–9 (.400) i sluttspillet. Laget har den dårligste seierprosenten av alle de 32 lagene i NFL.

Innhold

"Tampa Bay"Rediger

"Tampa Bay" brukes ofte for å beskrive det geografiske storbyområdet rundt Tampa Bay, inkludert Tampa, St. Petersburg, Clearwater, Bradenton og Sarasota. I motsetning til Green Bay, Wisconsin finnes det ikke en kommune som heter "Tampa Bay". Bruken av "Tampa Bay" i navnene til lokale idrettslag, som Buccaneers, Rowdies, Rays, Lightning og de tidligere lagene Storm og Mutiny, viser til at de representerer hele regionen, og ikke bare byen Tampa.

OpphavRediger

Ekspansjonsfranchisen i Tampa Bay ble først tildelt Tom McCloskey fra Philadelphia. Det oppstod snart økonomiske uenigheter mellom McCloskey og NFL,[5] og ligaen endte opp med å finne en erstatning i Hugh Culverhouse, en velstående skatteadvokat fra Jacksonville. Culverhouses avtale om å kjøpe opp Los Angeles Rams fra Dan Reeves ble stanset da Robert Irsay kjøpte opp laget, som han i tur byttet til Carroll Rosenbloom mot Baltimore Colts. Culverhouse gikk til sak mot NFL, som han mente hadde spilt en rolle i å hindre hans oppkjøp av Rams, som igjen førte til at NFL eventuelt gav ham prioritet når NFL skulle utvides senere.[6]

En navnekonkurranse resulterte i lagnavnet "Buccaneers", en referanse til den mytiske piraten fra Florida José Gaspar, som var inspirasjonen for Tampas Gasparilla Pirate Festival.[7] Navnet møtte motstand fra forretningsmenn i St. Petersburg som mente at det satte fokuset på Tampa istedenfor de andre byene i Bay Area, frem til NFLs kommisjonær Pete Rozelle holdt et møte med dem for å sikre deres støtte.[8] Uniformene og logoen ("Bucco Bruce") ble designet av Lamar Sparkman, tegner for Tampa Tribune, som brukte farger inspirert av de fire store collegelagene i delstaten: oransje fra universitetene i Miami og Florida, og rødt fra Florida State og University of Tampa. De var ett av få lag som brukte hvite hjemmeuniformer, som tvingte motspillere til å bruke mørkere uniformer i det varme vært i Tampa.[9] Lagets første hjem var Tamp Stadium, som ble bygget i 1967 for å tiltrekke seg en NFL-franchise og utvidet til en kapasitet på like over 72 500 i 1974.

John McKay, en trener i college football som hadde ledet University of Southern California Trojans til fire nasjonale titler på 60- og 70-tallet, ble utpekt til lagets første hovedtrener tidlige i 1976. Laget byttet snart til seg Steve Spurrier, som hadde vunnet Heisman Trophy ved University of Florida i 1966, som startende quarterback for sin første sesong.

Franchise historyRediger

Utdypende artikkel: Tampa Bay Buccaneers' historie

1976–1978Rediger

Buccaneers ble plassert i NFLs AFC West i 1976. Året etter ble det flyttet til NFC Central, mens det andre ekspansjonslaget fra 1976 Seattle Seahawks byttet conference og ble flyttet til AFC West. Dette var en del av NFLs plan for utvidelse i 1976, slik at begge lagene fikk spilt mot hverandre to ganger samt møte alle de andre franchisene i NFL minst én gang i sine to første sesonger. Istedenfor en tradisjonell terminliste hvor de spilte to kamper mot divisjonsmotstanderne spilte Buccaneers mot hvert lag i sin conference én gang, samt Seahawks.[10]

Tampa Bays første seier kom ikke før i uke 13 i lagets andre sesong, med 26 nederlag på rad (Bucs vant mot Atlanta Falcons 17-3 i en sesongoppkjøringskamp i 1976).[11] Frem til Detroit Lions i 2008 var Bucs det eneste laget som hadde hatt en sesong uten en eneste seier i Super Bowl-æraen. Den første seieren var i en bortekamp mot New Orleans Saints, som førte til at Saints' hovedtrener Hank Stram fikk sparken.[12]

1979–1982Rediger

 
Buccaneers slo Eagles i sitt første sluttspill i 1979 etter tre tapende sesonger på rad.

Bucs forbedret seg kjapt i 1979. Med en 3-0 seier mot San Francisco 49ers i sesongfinalen sikret Bucs sin første tur til sluttspillet, og sikret sin første divisjonstittel etter en tiebreaker mellom Bucs og Bears. I divisjonsrunden av sluttspillet sikret Bucs en overraskende seier mot Philadelphia Eagles, men tapte på hjemmebane mot Los Angeles Rams i NFC Championship Game uken etter.

Bucs sikret divisjonstittelen og nådde sluttspillet for andre gang i 1981, men ble slått ut i divisjonsrunden etter et 38-0 tap mot Dallas Cowboys. 1982-sesongen ble rammet av en spillerstreik som ledet til en betydelig kortere sesong og et lengre sluttspill, hvor Bucs gikk 5-4 i grunnserien før de tapte i første runde av sluttspillet, igjen mot Dallas Cowboys. Dette skulle ende opp med å bli den siste positive sesongen med Culverhouse som eier.

1983–1996Rediger

Bucs tapte sine første ni kamper i 1983-sesongen og avsluttet eventuelt 2-14 i det som skulle bli den første av 12 sesonger på rad med minst 10 nederlag - en rekord i NFL. Med Culverhouse som eier var Bucs et av de mest lønnsomme lagene i 1980-årene, i hovedsak fordi han hadde noen av de laveste lønningene i ligaen som hindret dem fra å plukke opp sterke spillere. Tilskuertallene gikk ned, og nådde på et punkt så lave tall at laget gikk gjennom deler av tre hele sesonger uten at en hjemmekamp ble sendt på TV lokalt, og når de ble sendt var det i hovedsak på grunn av besøkende lag med et høyt antall tilhengere i området, som Chicago Bears og Green Bay Packers.

1994–1996Rediger

Til tross for at laget var særs lønnsomt på 80-tallet ble det etter at Culverhouse døde i 1994 avdekkete at laget var nær å gå konkurs. Sønnen hans Hugh Coulverhouse Jr., som var en advokat i Miami, presset på for å få solgt laget etter farens døde, som sådde tvil over lagets fremtid. Eieren av New York Yankees George Steinbrenner og eieren av Baltimore Orioles Peter Angelos uttrykte interesse for å kjøpe opp laget, hvor sistnevnte erklærte at han skulle flytte laget til Baltimore dersom han kjøpte det, ettersom at byen ikke hadde en NFL-franchise på den tiden.

Det var derimot eiendomsmogulen Malcolm Glazer som overrasket med et bud på $192 millioner, som på den tid var den høyeste prisen et profesjonelt idrettslag hadde blitt solgt for. Glazer gav sine sønner Bryan, Edward og Joel ansvar for lagets økonomi, og erklærte at han hadde planer om å beholde laget i Tampa, men at det var nødvendig med et nytt stadion. Glazer-familien klarte å overtale folket i Hillsborough County til å stemme for et vedtak om å øke salgsskatten for å dekke utgifter i forbindelse med byggingen av det som skulle bli Raymond James Stadium.

Under Glazers-familien kunne laget igjen bli kompetitivt. Lagets presterte bedre etter at Glazers ansatte Minnesota Vikings' defensive coordinator Tom Dungy som hovedtrener.

1996–2001: Tony Dungy-æraenRediger

Laget hadde fremdeles problemer i Dungys første sesong i 1996, og startet sesongen 1-8. Bucs forbedret seg i andre halvdel av sesongen, og gikk 5-2 i hovedsak takket være et forsvar som ble rangert som #7 i NFL, ledet av Hardy Nickerson. Forsvaret skulle danne grunnlaget for Buccaneers' fremtidige suksess.[13] Deres utgave av Cover 2-forsvaret var så vellykket at det senere ble kjent som Tampa 2.[14] Opplegget har senere blitt tatt i bruk av Chicago Bears, Detroit Lions, Kansas City Chiefs (introdusert av Herman Edwards), og Dungy selv brukte det med Indianapolis Colts.

Bucs fikk sin første positive sesong siden 1982 i 1997, og nådde sluttspillet som et Wild Card-lag med et sammenlagtresultat på 10-6, men tapte mot Green Bay Packers i divisjonsrunden. Lagets siste hjemmekamp i Houlihan's Stadium (tidligere Tampa Stadium) endte med en seier mot Detroit Lions.

1998-sesongen ble lagets første i det nye Raymond James Stadium,[15] men måtte spille de første seks bortekampene (inkludert sesongoppkjøring) på bortebane da stadionet ikke var helt ferdigstilt. Bucs avsluttet sesongen 8-8. Året etter så en betydelig forbedring hvor laget nådde NFC Championships etter et sesongresultat på 11-5 og en seier (14-13) mot Washington i divisjonsrunden, men sluttspillet tok slutt med et tap mot St. Louis Rams som gikk videre til å vinne årets Super Bowl.[16]

Til tross for at laget nådde sluttspillet også i 2000 og 2001 oppnådde de ikke målet, en seier i Super Bowl. Laget gikk inn i sluttspillet som Wild Card-lag på bortebane i begge årene, og begge kampene ble spilt i minusgrader i Philadelphia mot Eagles.

2002–2008: Jon Gruden-æraenRediger

 
Jon Gruden ledet Buccaneers til en Super Bowl-seier i 2002.

Dungy fikk sparken etter tapet mot Eagles i sluttspillet i 2001[17] og ble snart etter ansatt som hovedtrener for Indianapolis Colts,[18] mens Bucs lenge lette etter en erstatning, med flere kandidater. General manager Rich McKay ønsket å plukke opp defensive coordinator for Baltimore Ravens Marvin Lewis, men Glazer-brødrene likte ikke tanken på å ha nok en defensiv hovedtrener, så de la ned veto mot Lewis. Bucs endte eventuelt opp med Jon Gruden,[19] som tidligere hadde vært under kontrakt med Oakland Raiders, men det kostet dem fire draft picks, inkludert picks i første og andre runde i 2002, første runde i 2003 og andre runde i 2004, samt $8 millioner.[20] (Det hele resulterte i at ligaen la ned forbud mot å bytte draft picks mot trenere).

Gruden gjorde store endringer med hovedfokus på angrepet, og byttet ut over halvparten av lagets startere. Samme år ble laget flyttet til den nye NFC South-divisjonen sammen med Atlanta Falcons, Carolina Panthers og New Orleans Saints.[21]

 
Buccaneers' mesterskapsflagg for Super Bowl XXXVII.

Den første sesongen i NFC South ble lagets beste til da. Buccaneers sikret divisjonstittelen med sitt beste sesongresultat noensinne, 12-4, og score flere poeng i to seiere i sluttspillet mot 49ers og Eagles enn de hadde gjort i alle sine tidligere kamper i sluttspillet kombiner. I Super Bowl XXXVII møtte de Grudens forrige lag, Oakland Raiders, hvor de sikret sin første Super Bowl-seier 48-21.

Like etter tittelseieren ble det rapportert at forholdet mellom Gruden og general manager McKay hadde surnet, og forverret seg videre mens Bucs slet på banen i 2003. I desember lot Glazer-familien McKay forlate stillingen sin før slutten av seriespillet, og han gikk videre til Atlanta Falcons hvor han ble tilbudt en jobb som president og general manager. Bucs endte sesongen med et skuffende resultat på 7-9.

Etter en skuffende 2004-sesongen sikret Bucs enda en divisjonsseier i 2005, men ble slått ut av sluttspillet i Wild Card-runden av Washington Redskins, 17-10.[22]

 
President George W. Bush under et besøk til Bucs' trening.

2006-sesongen var preget av skader, som spilte en stor rolle i en av Bucs' dårligste sesonger i nyere tid, med kun 4 seiere og et forsvar som ble rangert som #17, utenfor topp ti for første gang siden 1996. Laget hadde derimot en del penger å bruke på free agents i offseason, og med flere gode spillere plukket opp både der og i NFL Draft i 2007, presterte Bucs å sikre en divisjonstittel i 2007 med et sammenlagtresultat på 9-7, den andre divisjonstittelen under Gruden. Sluttspillet ble derimot avsluttet tidlig etter et tap mot New York Giants (24-14), som gikk videre til å vinne Super Bowl, i Wild Card-runden.

2008–nå: SluttspilltørkeRediger

 
Sist Buccaneers nådde sluttspillet var etter 2007-sesongen.

Til tross for at Bucs oppnådde det samme sesongresultatet som i 2007, var 9-7 ikke nok til å sikre hverken en divisjonstittel eller en tur til sluttspillet i 2008.

Etter sesongen erstattet Raheem Morris Monte Kiffin som defensive coordinator.[23] En måned senere fikk Jon Gruden sparken, og Morris ble forfremmet til hovedtrener.[24] Bruce Allen ble også sluppet, og erstattet av Mark Dominik.

Begynnelsen på 2009-sesongen var en krise for laget, med syv nederlag på rad. Det var først da rookie quarterback Josh Freeman ble løftet til starter[25] at laget vant sin første kamp, men avsluttet allikevel 3-13, det dårligste resultatet siden 1991.

Bak Freeman klarte derimot Bucs å klatre til et sesongresultat på 10-6 i 2010,[26] som fremdeles ikke holdt til å nå sluttspillet da Green Bay sikret Wild Card-plassen etter tiebreakers.[27] Det kom så som en overraskelse da Tampa endte 2011-sesongen 4-12. Etter sesongavslutningen mot Falcons, hvor de tapte 45-24, fikk hovedtrener Raheem Morris og offensive coordinator Greg Olson sparken, sammen med størsteparten av sistnevntes trenerstall.[28]

Omtrent tre uker Morris fikk sparken ble Greg Schiano fra Rutgers ansatt som ny hovedtrener.[29] Under sin første pressekonferanse med Buccaneers sa han "There will be Buccaneer men, and there will be a Buccaneer Way." Frasen "The Buccaneer Way" ble et populært slagord for tilhengere og i lokale medier som en beskrivelse på det nye regimet og den nye innstillingen. Laget avsluttet 2012-sesongen 7-9, med det sterkeste forsvaret mot rushing i ligaen. Etter to sesonger hvor kamper hadde blitt påvirket av NFLs blackoutregler hadde høyere tilskuertall ført til at flere kamper ble sendt på TV; seks av sesongens kamper be fremdeles sperret fra sending på lokal-TV. Tilhengere og analytikere hadde relativt høye forventninger til laget i forkant av 2013-sesongen, men problemer både på og av banen førte til en total kollaps for laget. Flere spillere pådro seg MRSA som eventuelt ledet til et søksmål av Tynse i 2015 som varte til 2017.[30][31][32] Laget tapte sesongens åtte første kamper før de fikk en seier mot Miami i niende uke, men laget så bare tre seiere til før seriespillet var over, for et sammenlagtresultat på 4-12. Ingen av kampene i 2013 ble påvirket av NFLs blackoutregler ettersom at Glazerene kjøpte opp det nødvendige antallet billetter for to kamper for å sikre at over 85% av billettene var solgt. Den 30. desember fikk Schiano og general manager Mark Dominik sparken.[33]

Lovie Smith ble ansatt som ny hovedtrener den 1. januar 2014.[34] Smith hadde tidligere vært linebackers coach under Tony Dungy for Buccaneers fra 1996 til 2001.[34] 21. januar 2014 ble Jason Licht ansatt som general manager for å erstatte Dominik.[35] Bucs avsluttet sesongen 2–14, med 2 færre seiere enn i fjoråret, og sikret seg første pick i NFL Draft i 2015[36] Etter sesongslutt plukket Tampa Bay opp Ben Steele som offensive quality control coach og tidligere offensive coordinator for Atlanta Falcons Dirk Koetter i samme stilling ved Buccaneers.

Smith fikk sparken den 6. januar 2016 etter å ha gått 8-24 i sine to sesonger, inkludert 6-10 i 2015.[37]

Dirk Koetter ble forfremmet fra offensive coordinator til hovedtrener den 15. januar samme år.[38][39] Til tross for en seierrekke på fem kamper, lagets lengste siden 2002, og et sammenlagtresultat på 9-7, klarte ikke Tampa Bay å nå sluttspillet. 2017-sesongen endte opp med å markere lagets tiende år uten å nå sluttspillet da Bucs stod med fem seiere og 11 tap ved sesongslutt. Etter at 2018-sesongen endte med nøyaktig samme resultat fikk Koetter sparken.[40]

2019–nå: Bruce Arians-æraenRediger

Bruce Arians ble valgt til lagets tolvte hovedtrener den 8. januar 2019, etter at han pensjonerte seg i 2017 etter fem sesonger som hovedtrener for Arizona Cardinals. Siden Arians teknisk sett var under kontrakt med Cardinals ut 2019-sesongen gav Tampa Bay Cardinals et draft pick i sjette runde i NFL Draft i 2019 mot rettighetene til Arians og Arizonas pick i syvende runde.

ForsvarRediger

Gjennom lagets historie har Buccaneers vært kjent for sitt sterke forsvar, som begynte med draftingen av Hall of Fame defensive end Lee Roy Selmon med sitt første pick i 1976. Tre Buccaneers-spillere har blitt utpekt til AP Defensive Player of the Year, og ladet har ledet ligaen i forsvar tre ganger. Alle de fire som representerer laget i Pro Football Hall of Fame er forsvarsspillere eller trenere.

1978–1982Rediger

Under Selmon skapte linebackerene Dewey Selmon, Richard Wood, Dave Lewis, Mike Washington, Mark Cotney, og Cedric Brown en identitet som et forsvarslag for det tidlige Buccaneers. 3-4-forsvaret nådde sitt høydepunkt i 1979 da de ledet ligaen i total defense, poeng tillatt og first downs tillatt. Lee Roy Selmon ble utpekt til NFL Defensive Player of the Year, men laget nådde ikke Super Bowl etter et tap mot Los Angeles Rams i NFC Championships.

1997–2008: Tampa 2Rediger

Utdypende artikkel: Tampa 2

Laget draftet John Lynch i 1993 og Warren Sapp og Derrick Brooks i 1995 sammen med All-Pro linebacker Hardy Nickerson. Bucs fulgte opp med ansettelsen av defensive coordinator Monte Kiffin i 1996. Det nye Bucs la grunnlaget for en av de sterkeste periodene for et forsvar i NFLs historie. Fra 1997 til 2008 plasserte lagets forsvar i topp 10 i NFL hvert eneste år utenom ett, inkludert åtte år i topp fem og to år på første plass. Sammen med hovedtrener Tony Dungy skapte Kiffin "Tampa 2"-forsvaret, en tilpasset versjon av det veletablerte Cover 2.

Kiffins forsvar ble kjent som gjengtaklere med høy hastighet og fire spillere i front som konsistent klarte å legge press på motstandernes quarterback, kjappe sideline-to-sideline linebackere og en heftig secondary som ofte tvingte frem turnovers. Flere lag har siden kopiert Tampa 2, men ingen har vært like vellykkede som Buccaneers. I Tampa Bays forsvar finner man fremtidige Hall of Famere Derrick Brooks og Warren Sapp og Pro Bowlere John Lynch, Ronde Barber, Hardy Nickerson, Simeon Rice, Shelton Quarles, Donnie Abraham, og Super Bowl XXXVII MVP Dexter Jackson. Sapp og Nickerson ble også valgt ut til 1990s All-Decade 2nd Team mens 2000s All-Decade Team hadde Sapp og Brooks på førstelaget og Ronde Barber på andrelaget.

Forsvaret i 2002Rediger

 
Spillere fra 2002 med hovedtrener Jon Gruden

Buccaneers' forsvar i 2002 blir av flere sett på som det sterkeste i NFLs historie, sammenlignbart med bare Ravens i 2000, Bears i 1985, Steelers i 1976 og få flere. I seriespillet ledet Tampa Bay i total defense (252,8 ypg), poeng tillatt (196), first downs tillatt (14,8 pg), passing (155,6 ypg), interceptions (31), interceptions returnert for touchdowns (5), motstanders passer rating (48.4), og shutouts (2). De var også tredje best i motstanders rushing average (3,8 ypc) og sjette i sacks (43). Derrick Brooks ble tildelt AP Defensive Player of the Year mens forsvaret ledet laget til et seriespill på 12-4. Laget gjorde det enda bedre i sluttspillet med bare 37 poeng tillatt i tre kamper kombinert, mot lag hvis angrep lå i topp ti i NFL. I de tre kampene sikret de 9 interceptions - hvor fire ble returnert for touchdowns - og 11 sacks.

I Super Bowl XXXVII leverte Buccaneers en av de mest imponerende forestillingene i Super Bowls historie. Mot det best rangerte angrepet i ligaen, under MVP Rich Gannon, scoret forsvaret mer poeng enn Oakland Raiders angrep, som fikk to touchdowns på angrep mens Bucs returnerte tre interceptions for touchdowns. Forsvaret satte to rekorder i kampen, som endte 48-21, for flest interceptions i ett Super Bowl (5) og for flest interceptions returnert for touchdowns i et Super Bowl (3). I løpet av 19 kamper i 2002 samlet Buccaneers 40 interceptions, 53 sacks, og 9 touchdowns på forsvaret.

Lagets fasiliteterRediger

Tampa Stadium, hvor Buccaneers spilte i sine første 22 sesonger
Raymond James Stadium, hvor Buccaneers spiller i dag

Siden 1998 har Buccaneers spilt hjemmekampene sine i Raymond James Stadium i Tampa. Før det hadde de spilt i Tampa Stadium siden laget ble stiftet.

I 1975 bygget Buccaneers et lite treningskompleks med kontorer nær Tampa International Airport kalt One Buccaneer Place - ofte forkortet til "One Buc Place". Laget brukte fasilitetene gjennom 90-tallet og til begynnelsen av 2000-tallet. Da andre NFL-klubber begynte å erstatte og oppgradere sine fasiliteter begynte Buccaneers' spillere og trenere å klage på støy fra flyplassen, små kontorer og garderober og de dårlige tilstandene i One Buc Place. Hovedtrener Jon Gruden refererte til fasilitetene som "The Woodshed", da noen av trenernes kontorer egentlig var bøttekott som var blitt omgjort til kontorer.[41] Buccaneers holdt lenge sin treningsleir ved University of Campus, og brukte Disney's Wide World of Sports Complex nær Orlando fra 2002 til 2008.

 
Piratskipet i Raymond James Stadium

I august 2006 kunne Buccaneers presentere nye treningsfasiliteter med en prislapp på $30 millioner. De moderne fasilitetene lå over gaten fra Raymond James Stadium (hvor Tampa Bay Center tidligere stod) og var ett av de største i NFL på 145 000 kvadratfot (13 500 m²) på 33 acre (13 ha). Fasilitetene inkluderer kontorer og møterom, tre treningsbaner med naturlig gress, en storsal for møter og pressekonferanser, et utvidet vektrom, et fult utstyrt kjøkken med spisesal, et rehabiliteringssenter med tre separate svømmebasseng og en dobbelt så stor garderobe. En innendørs bane med kunstgress ble ferdigstilt i 2017. I 2009 begynte laget å holde treningsleirene sine her.

I den andre uken i 2007 ble statuer av viktige personer fra Bucs' mesterskapssesong i 2002 flyttet inn i lobbyen under en utstilling kalt "Moment of Victory". Statuene, som er i naturlig størrelse, inkluderer spillerne Mike Alstott, Ronde Barber, Derrick Brooks, Brad Johnson, John Lynch, Shelton Quarles, Simeon Rice, Warren Sapp, og hovedtrener Jon Gruden. Statuene er modellert etter bilder tatt fra sidelinjen mot slutten av Super Bowl XXXVII.[42]

Fasilitetene hadde ikke et navn til å begynne med, men ble referert til som "One Buc Place" i det første tiåret. I 2018 fikk det navnet AdventHealth Training Center som en del av en tiårig navnerettighetsavtale med AdventHealth (tidligere Florida Hospital).[43]

Logoer og uniformerRediger

1976–1996Rediger

Da laget begynte å spille i 1976 valgte Culverhouse lagfargene rød, grønn, oransje og hvit. Grønnfargen var derimot for like den Miami Dolphins brukte, og en variasjon av "Florida Orange" ble brukt isteden. Hjemmeuniformene inkluderte oransje trøyer med hvite numre og en rød ytterlinje - nå kjent som "Creamsicle"-uniformene. De hvite bortetrøyene hadde oransje numre med en rød ytterlinje, men fargene ble reversert etter den første sesongen.

Lamar Sparkman designet lagets første logo.[44][45] Sparkman skapte en pirat med en bart og en hatt med fjær i, store runde øreringer og en kniv mellom tennene. I en kort periode ble logoen referert til som "Morgan, og trener John McKay kalte han "Errol Flynn".[45] Sportsjournalisten Hubert Mizell fant på det noe støtende navnet "Bucco Bruce" i februar 1976 i referanse til hvor lite skremmende logoen så ut.[46][47] Kallenavnet forble,[48] mens logoen og navnet "Bucco Bruce" ble symboler for lagets pågående problemer.[49] Journalist og kommentator Nick Bakay kalte Bucco Bruce for piraten som "struck fear in the hearts of no one."

Hvor tegneren hadde hentet inspirasjon for designet var noe kontroversielt. Beloit College, som lå i Beloit, Wisconsin, fikk en melding fra Tampa Bay Buccaneers om deres ulovlige bruk av maskoten. Beloit Colleges buccaneer var identisk med Tampa Bays buccaneer, hvor fargene ble erstattet med Beloits skolefarger.[50] Athletic Director Ed DeGeorge sa at Beloits logo hadde vært i bruk siden tidlig på 80-tallet, da han valgte den i en bok mens han besteilte klistremerker for fotballagets hjelmer. NFLs Buccaneers hadde blitt med i ligaen i 1976.[51] Beloit College endte opp med å designe en ny logo.

I 1992 introduserte Buccaneers oransje bukser med de hvite trøyene. Før lagets sesongfinale i 1995 mot Lions foreslo trener Sam Wyche at Buccaneers skulle bruke oransje bukser med de oransje trøyene.[52] Flere spillere la ned veto mot ideen, inkludert Pro Bowl linebacker Hardy Nickerson.

For 1993-sesongen, etter at Culverhouse døde, la Buccaneers til et emblem i hans minne på høyre erme av de oransje borteuniformene, med "Mr C" i kursiv.[53]

1997–2013Rediger

 
Buccaneers' uniformer i 2012-sesongen, inkludert den oransje throwback-uniformen
 
Buccaneers hjelm, brukt fra 1997 til 2013

For 1997-sesongen jobbet Buccaneers med NFL for å utvikle en mer markedsførbar og skremmende identitet for å bedre lagets image. Buccaneers endret fargene til rød, tinn, sort og oransje. "Bucco Bruce" ble erstattet av et blafrende rødt flagg med en hvit skalle og to sabler i kryss, en variasjon av Jolly Roger. Flaggstangen var en større sabel. Navnet "Buccaneers" ble skrevet i en ny font, Totally Gothic, og var enten rød med skygger i tinn eller rød og hvit. En oransje fotball ble inkludert som en referanse til lagets tidligere farger.[49][54] Chris Berman gav dem kallenavnet "the pirates in pewter pants", en referanse til operaen The Pirates of Penzance. Buccaeneers hadde en seremoni på St. Petersburg Pier den 7. april 1997 hvor Bucco Bruce gikk planketn på piratskipet Bounty som lå ankret i Tampa Bay, men ikke før an ble benådet av guvernør Lawton Chiles.[45][55]

Laget tok i bruk nye uniformer mens Raymond James Stadium var under konstruksjon, og de nye fargene ble tatt flittig i bruk i de nye fasilitetene. Fargekombinasjonen hadde likheter med Tampa Bay Bandits, et lag som spilte i USFL i samme regionen i tre sesongen fra 1983 til 1985 og brukte fargene rød, sølv, sort og hvit.

De nye uniformene kom i kombinasjoner av røde eller hvite trøyer med hvite eller tinnfargede bukser. Den helhvite kombinasjonen har ofte blitt brukt i sesongoppkjøret og tidlige kamper i seriespillet, mens den røde og hvite kombinasjonen ikke har blitt brukt like ofte. Kombinasjonen har blitt brukt i noen hjemmekamper i bestesendetid. I de fleste kampene har laget brukt tinnfargede bukser.

I 2003 introduserte Buccaneers en treningstrøye med oransje elementer. Året etter ble en tinnfarget treningstrøye brukt med numre i Totally Gothic-fonten. I 2005 ble et emblem for å feire lagets 30. sesong inkludert i uniformene.

I likhet med andre lag i subtropiske klima bruker Bucs vanligvis de hvite bortetrøyene på hjemmebane i første halvdel av seriespillet, og tvinger da motstanderne til å bruke mørkere farger i de varme sommer- og høsttemperaturene i Tampa. Bortebenkene i Raymond James Stadium er også plassert på østsiden av stadionet, som er i direkte sollys for kamper som starter klokken 13:00 Eastern. I 1989 begynte Buccaneers å bruke hvitt hjemme for å tilpasse seg Vinny Testaverdes fargeblindhet. Testaverde presterte dårligere når laget brukte de mørkere oransje uniformene, og overtalte hovedtrener Ray Perkins til å bytte lagets hjemmeuniformer til hvitt.[56][57] I enkelte år - som i 1989, 1990, 1991 og 1996, brukte Buccaneers hvitt hjemme i hele sesonger, inkludert i sesongoppkjøret. Siden de nye uniformene ble introdusert har Buccaneers brukte røde trøyer på hjemmebane i andre halvdel av seriespillet, og i omtrent alle kveldskamper på hjemmebane. Laget har brukt de røde trøyene i alle hjemmekamper i sluttspillet utenom i en kamp mot New York Giants den 6. januar 2008, hvor de brukte hvitt på grunn av høye temperaturer. under Super Bowl XXXVII valgte laget å bruke de røde hjemmeunbiformene, til tross for temperaturer rundt 81 °F (27 °C).[58]

I 2003 gikk Oakland Raiders til sak hvor de anklaget NFL og Buccaneers for å ha brukt elementer av Raiders' merke, inkludert piratlogoen. I samme søksmål ble også Carolina Panthers' farger nevnt, som inkluderte sølv og sort. Raiders ønsket å hindre Buccaneers og Panthers fra å bruke sine uniformer mens de spilte i California. Ettersom at søksmålet ble loggført i delstatsretten i California ble den kastet ut, da tvister rundt immaterialrett kun kan håndteres av en føderal domstol.[59]

2014–nåRediger

Buccaneers avduket mindre endringer til logoen og hjelmen den 20. februar 2014.[60][61] 3. mars 2014 avduket de en helt ny uniform for 2014-sesongen. Numrene fikk en reflektiv ytterlinje, logoen på hjelmene ble endret og ansiktsmaskene fikk et skinnende utseende. Oransje ble introdusert tilbake i uniformene.[62][63][64] Reaksjonene rundt de nye uniformene har vært blandet.[65] Spillernummerne har blitt sammenlignet med numre sett på digitale klokker.[66]

I 2015 debuterte Buccaneers sin Color Rush-uniform, med røde trøyer og bukser og tinnfargede numre.[67]

Throwback-uniformRediger

Etter uniformendringene i 1997 valgte Buccaneers å ikke bruke de gamle uniformene, selv under de populære "throwback"-helgene. De gamle uniformene ble for det meste unngått av laget, og de valgte å ikke selge merch med de gamle fargene i flere år. Tilhengere hadde generelt et negativt syn på de gamle uniformene, men etter rundt et tiår begynte folk å bli nostalgiske. I 2008 annonserte laget at de skulle bruke oransje throwback-uniformer i minst én kamp i 2009-sesongen.[68] Uniformene ble brukt i sammenheng med opprettelsen av Buccaneers Ring of Honor, som en feiring av da laget vant divisjonstittelen i 1979.

Laget begynte å selge throwback-utstyr sommeren 2009 og refererte da til den oransje fargen som "Orange Glaze" istedenfor "Florida Orange". Piraten med en kniv mellom tennene fikk et mer oppdatert og moderne utseende, og de oransje, røde og hvite uniformene ble debutert mot Green Bay Packers den 8. november 2009. Raymond James Stadium undergikk også endringer med oransje bannere og klassiske banelogoer, og teksten tok også i bruk en font lik den som ble brukt i Tampa Stadium på slutten av 70-tallet. Buccaneers vant sin første throwback-kamp (lagets første seier i 2009).[69] Throwback-kampen ble en årlig tradisjon, men ble satt på pause i 2013 etter ligaen innførte nye regler som tvinger spillere til å brukke den samme hjelmen hele sesongen av sikkerhetsgrunner.[70]

Tampa Bay Buccaneers' sesongerRediger

Utdypende artikkel: Tampa Bay Buccaneers' sesonger

Fakta og rekorderRediger

TapsrekkerRediger

 
Steve Spurrier startet 12 kamper som quarterback for det seierløse Bucs i 1976.

Ekspansjonslaget Buccaneers tapte alle 14 kampene i seriespillet i 1976, og de 12 første kampene i 1977, og satte med det en rekord for lengste seiersrekke. De forble det eneste NFL-laget i den moderne perioden med en seierløs sesong frem til Detroit gikk 0-16 i 2008, og deretter Cleveland i 2017.

  • Tampa Bay tapte 20 kamper på rad mot lag i AFC som ble avsluttet da de vant 17-10 mot Denver den 26. desember 1993.[71]
  • Etter å ha slått Bengals i Riverfront Stadium i 1980 begynte Buccaneers en 27 kamper lang tapsrekke utendørs på AstroTurf.[trenger referanse] Tapsrekken ble brutt i 1995 da de slo Eagles i Veterans Stadium.
  • Etter at laget ble stiftet tapte Tampa Bay 20 kamper på rad når temperaturen var under 40 °F (4 °C). Rekken ble brutt under seriespillet i 2002, da de slo Bears i Champaign.
  • Fra laget ble stiftet i 1976 og ut 1995 gikk Tampa Bay 1-19 i kamper spilt på vestkysten.[72] Etter en comebackseier i San Diego i 1996 forbedret laget seg i Pacific Time, og gikk 6-8 i sine neste 14 kamper som inkluderte en seier i Super Bowl XXXVII.
  • Tamp Bay gikk 0-6 i sine første seks bortekamper i sluttspillet. Deres første seier borte i sluttspillet kom først i 2002, i NFC Championships mot Philadelphia.
  • Fra 1990 til 2001 tapte Tampa 13 bortekamper på rad mot divisjonsrivalen Green Bay, inkludert en kamp i divisjonsrunden av sluttspillet. Tapsrekken ble brutt i 2005 da Tampa Bay vant 17-16 i Lambeau Field etter at lagene ikke lenger var i samme divisjon.
  • Fra stiftelsen til 2008 vant Tampa Bay ingen bortekamper hvor de lå 10+ poeng etter i andre halvdel.[73] Første gang Bucs vant en kamp etter å ha vært 10+ poeng bak i andre runde var mot Chicago (28. september 2008)[74] og deretter Kansas City (2. november 2008). Mot Kansas City kom Buccaneers tilbake fra å ligge 21 poeng etter, som er lagets største comeback noensinne.
  • Tampa Bay er det første laget siden sammenslåingen av AFL og NFL i 1970 som har vært sist i sin divisjon fem år på rad.

RekorderRediger

 
Derrick Brooks spilte en viktig rolle i Bucs sitt sterke forsvar.
  • Matt Bryants 62 yard field goal mot Eagles i 2006 var det tredje lengste i NFLs historie. Det er nå det sjette lengste[75]—NFL-rekorden er på 64 yards (satt av Matt Prater som da spilte for Denver Broncos).[76]
  • Buccaneers er det første ekspansjonslaget etter sammenslåingen til å vinne en divisjonstittel, en kamp i sluttspillet, og verte en Conference Championship-kamp. Laget oppnådde dette under 1979-sesongen.
  • De er det første laget siden sammenslåingen til å sikre en positiv sesong med 10 eller flere rookies, som skjedde i 2010-sesongen.
  • Frem til 16. desember 2007 var Buccaneers det eneste NFL-laget som ikke hadde returnert et kickoff for en touchdown under seriespillet. Dette varte frem til Michael Spurlock returnerte forsøk nummer 1 865 90 yards for en touchdown i uke femten mot Atlanta Falcons.[77]
  • 69 kamper på rad med minst én sack. Rekorden (tidligere 68 av Dallas) ble satt 9. november 2003 mot Carolinas. Rekken ble avsluttet uken etter, den 16. november 2003, mot Green Bay.
  • 50 kamper på rad med minst én sack og én force turnover. Rekken ble avsluttet 16. november 2003 mot Green Bay Packers.
  • 54 kamper på rad med minst én forced turnover (interception eller forced fumble). Rekken ble avsluttet 14. desember 2003 mot Texans. Rekorden er på 71 kamper på rad og er satt av Eagles.
  • Det eneste laget uten et 99+ yard play noensinne.[trenger referanse] Laget har også aldri hatt et drive på 99 yards som endte med en score, lagets rekord er på 98 yards (4 ganger).[78]

SpillereRediger

Nåværende spillerstallRediger

Spillerstall Tampa Bay Buccaneers
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Aktiv/Reservelister


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 20. august 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 6 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC

Hall of FamereRediger

Tampa Bay Buccaneers i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
63 Lee Roy Selmon DE 1976–1984 1995
8 Steve Young QB 1985–1986 2005
64 Randall McDaniel OG 2000–2001 2009
99 Warren Sapp DT 1995–2003 2013
55 Derrick Brooks LB 1995–2008 2014
81 Tim Brown WR 2004 2015
Trenere og ansatte
Navn Posisjon Periode Innlemmet
Ron Wolf GM/VP 1976–1978 2015
Tony Dungy Trener 1996–2001 2016

Florida Sports Hall of FameRediger

Utdypende artikkel: Florida Sports Hall of Fame

Pensjonerte numreRediger

Tampa Bay Buccaneers' pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Periode Pensjonert
55 Derrick Brooks LB 1995–2008 14. september 2014
63 Lee Roy Selmon DE 1976–1984 15. september 1986
99 Warren Sapp DT 1995–2003 11. november 2013

Individuelle priserRediger

NFL Defensive Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
1979 Lee Roy Selmon DE
1999 Warren Sapp DT
2002 Derrick Brooks LB
Super Bowl MVP
Super Bowl Spiller Posisjon
XXXVII Dexter Jackson S
Pro Bowl MVP
Pro Bowl Spiller Posisjon
1982 Lee Roy Selmon DE
2006 Derrick Brooks LB
NFL Rookie of the Year Award
Sesong Spiller Posisjon
1991 Lawrence Dawsey WR
1992 Santana Dotson DT
1997 Warrick Dunn RB
2005 Cadillac Williams RB
2015 Jameis Winston QB
NFL Offensive Rookie of the Year Award
Sesong Spiller Posisjon
1997 Warrick Dunn RB
2005 Cadillac Williams RB
NFL Comeback Player of the Year
Sesong Spiller Posisjon
2008 Antonio Bryant WR
2013 Darrelle Revis CB
Maxwell Club NFL Coach of the Year
Sesong Trener
1997 Tony Dungy
Byron "Whizzer" White NFL Man of the Year Award
Sesong Spiller Posisjon
1997 Hardy Nickerson LB
2003 Derrick Brooks LB
Walter Payton NFL Man of the Year Award
Sesong Spiller Posisjon
2000 Derrick Brooks LB

Tampa Stadium Krewe of HonorRediger

I 1991 etablerte organisasjonen "Krewe of Honor" for å hedre gode spillere, med et maleri av den første klassen bestående av tre medlemmer.[79] Utstillingen kan finnes på østsiden av stadionet. Quarterback Doug Williams ble innlemmet 6. september 1992,[80] og eier Hugh Culverhouse ble innlemmet 5. september 1993.[81] Ingen andre personer ble lagt til før Tampa Stadium ble stengt og revet; da stadionet ble revet i 1998 ble også Krewe of Honor revet.

Tampa Stadium Krewe of Honor
År Nr. Navn Posisjon Periode
1991 63 Lee Roy Selmon DE 1976–1984
John McKay Hovedtrener 1976–1984
42 Ricky Bell RB 1977–1981
1992 12 Doug Williams QB 1978–1982
1993 Hugh Culverhouse Eier 1976–1994

Ring of HonorRediger

8. november 2009 avduket laget en ny Ring of Honor i Raymond James Stadium.[82]

 
Ring of Honor i Raymond James Stadium
Tampa Bay Buccaneers Ring of Honor
År Nr. Navn Posisjon Periode
2009 63 Lee Roy Selmon DE 1976–1984
2010 John McKay Hovedtrener 1976–1984
2011 88 Jimmie Giles TE 1978–1986
2012 74 Paul Gruber OT 1988–1999
2013 99 Warren Sapp DT 1995–2003
2014 55 Derrick Brooks LB 1995–2008
2015 40 Mike Alstott RB 1996–2007
12 Doug Williams QB 1978–1982
2016 47 John Lynch S 1993–2003
2017 Malcolm Glazer Eier 1995–2014
Jon Gruden Hovedtrener 2002–2008
2018 Tony Dungy Hovedtrener 1996–2001
2019 20 Ronde Barber DB 1997–2012

Pro BowlereRediger

Flere tidligere og nåværende spillere har representert franchisen i Pro Bowl:

Tampa Bay Buccaneers Pro Bowlere
Antall Pro Bowls Spiller Posisjon Periode Pro Bowls
11 Derrick Brooks LB 1995–2008 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2005, 2006, 2008
7 Warren Sapp DT 1995–2003 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002, 2003
6 Lee Roy Selmon DE 1976–1984 1979, 1980, 1981, 1982, 1983, 1984
6 Mike Alstott FB 1996–2007 1997, 1998, 1999, 2000, 2001, 2002
6 Gerald McCoy DT 2010–2018 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017
5 Hardy Nickerson LB 1993–1999 1993, 1996, 1997, 1998, 1999
5 John Lynch SS 1993–2003 1997, 1999, 2000, 2001, 2002
5 Ronde Barber CB 1997–2012 2001, 2004, 2005, 2006, 2008
4 Jimmie Giles TE 1978–1986 1980, 1981, 1982, 1985
3 Tony Mayberry C 1990–1999 1997, 1998, 1999
2 Hugh Green LB 1981–1985 1982, 1983
2 Warrick Dunn RB 1997–2001, 2008 1997, 2000
2 Simeon Rice DE 2001–2006 2002, 2003
2 Davin Joseph G 2006–2013 2008, 2011
2 Doug Martin RB 2012–2017 2012, 2015
2 Mike Evans WR 2014–nå 2016, 2018
1 Dave Pear DT/NT 1976–1978 1978
1 Dave Lewis LB 1977–1981 1980
1 James Wilder RB 1981–1989 1984
1 Mark Carrier WR 1987–1992 1989
1 Wayne Haddix CB 1990–1991 1990
1 Trent Dilfer QB 1994–1999 1997
1 Donnie Abraham CB 1996–2001 2000
1 Martín Gramática K 1999–2003 2000
1 Randall McDaniel G 2000–2001 2000
1 Jeff Christy C 2000–2002 2000
1 Keyshawn Johnson WR 2000–2003 2001
1 Shelton Quarles LB 1997–2006 2002
1 Brad Johnson QB 2001–2004 2002
1 Keenan McCardell WR 2002–2003 2003
1 Josh Bidwell P 2004–2009 2005
1 Dave Moore TE 1992–2001
2004–2007
2006
1 Jeff Garcia QB 2007–2008 2007
1 Clifton Smith RB/RS 2008–2009 2008
1 Donald Penn T 2006–2013 2010
1 Vincent Jackson WR 2012–2016 2012
1 Darrelle Revis CB 2013 2013
1 Lavonte David LB 2012–nå 2015
1 Logan Mankins G 2014–2015 2015
1 Jameis Winston QB 2015–nå 2015
1 Kwon Alexander LB 2015–2018 2017

A Football Life / The TimelineRediger

Tidligere spillere som har blitt profilert på A Football Life og The Timeline:

Tampa Bay-spillereRediger

Tampa Bays startende quarterbacksRediger

Tampa Bay draft picksRediger

TrenereRediger

HovedtrenereRediger

Trener Sesonger S–T–U (%) Divisjons-
titler
Wild Cards NFC
Championship-
kamper
NFC
Championships
Super Bowl
Championships
John McKay 1976–1984 45–91–1 (.332) 1979, 1981 1982 1979 (mot Rams)
Leeman Bennett 1985–1986 4–28–0 (.125)
Ray Perkins 1987–1990 19–41–0 (.317)
Richard Williamson 1990–1991 4–15–0 (.211)
Sam Wyche 1992–1995 23–41–0 (.359)
Tony Dungy 1996–2001 56–46–0 (.549) 1999 1997, 2000, 2001 1999 (at Rams)
Jon Gruden 2002–2008 60–57–0 (.513) 2002, 2005, 2007 2002 (at Eagles) 2002 XXXVII (mot Raiders)
Raheem Morris 2009–2011 17–31–0 (.354)
Greg Schiano 2012–2013 11–21–0 (.344)
Lovie Smith 2014–2015 8–24–0 (.250)
Dirk Koetter 2016–2018 19–29–0 (.396)
Bruce Arians 2019–nå 0–0–0 (–)

Nåværende personaleRediger

Tampa Bay Buccaneers personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

A Triumph of the Heart: The Ricky Bell StoryRediger

 
Bells rushing hjalp Tampa Bay til sin første seier i sluttspillet i 1979.

A Triumph of the Heart: The Ricky Bell Story er en TV-film om livet til avdøde running back for Buccaneers Ricky Bell. Filmen er en dramatisk reenactment av Tampa Bays 1981-sesong, og inkluderer film fra kamper mens Mario Van Peebles spiller rollen som Bell. Bell blir venn med et barn, og de to inspirerer hverandre til å forbedre seg på forskjellige måter. Filmen inkluderer også andre tidligere spillere, som Lee Roy Selmon, Charley Hannah, og Doug Williams (i videoklipp fra kamper).

Tampa Bay Buccaneers CheerleadersRediger

Utdypende artikkel: Tampa Bay Buccaneers Cheerleaders

Bucs opprettet en offisiell cheerleadergruppe i sin første sesong kalt "Swash-Buc-Lers". I 1999 skiftet de navn til "Tampa Bay Buccaneers Cheerleaders."[83]

Radio og TVRediger

Kart over radiopartnere[84]

Buccaneers' hovedstasjoner på radio er WXTB 97,9 FM og WDAE 620 AM. Hovedkommentator har siden 1989 vært Gene Deckerhoff. Tidligere tight end for Bucs Dave Moore ble med som analytiker i 2007-sesongen. T. J. Rivers er sidelinjereporter.

Ray Scott var hovedkommentator for Bucs i deres første sesong i 1976, og fra 1977 til 1988 var det Mark Champion, som senere ble stemmen for Detroit Lions (1989-2004) og nå Detroit Pistons (2001-nå) som holdt stillingen.

Tidligere Buccaneer Hardy Nickerson var ekspertkommentator i én sesong i 2006 før han gikk til Bears som linebackers coach den 23. februar 2007. Nickerson hadde erstattet Scot Brantley, som var kommentator fra 1999 ut 2005. Jesse Ventura, kjent fribryter, skuespiller og tidligere guvernør i Minnesota, var Deckerhoffs partner på Bucs radio i ett år, 1990, og ftidligere Buc David Logan holdt stillingen etter Venture frem til han døde etter 1998-sesongen. Dave Kocerek og Fran Curci var også ekspertkommentatorer for Buccaneers i de tidligere årene.

Ronnie Lane har tidligere jobbet som sidelinjereporter.[85]

Bucs har kringkastet på FM-radio siden de skrev kontrakt med WRBQ-FM i 1992. Laget flyttet til WQYK-FM i 1994, deretter til WFUS i 2004 og til WXTB i 2017.

Mens kamper i seriespillet og sluttspillet i NFL sendes på riksdekkende TV gjennom kontrakter med CBS, Fox, NBC, ESPN og NFL Network, blir TV-sendinger stort sett håndtert av de individuelle lagene. Fra 2011-sesongen ble kamper i sesongoppkjøret som ikke ble sendt på riksdekkende TV sendt på WTSP kanal 10. WFTV kanal 9 sender også samtidig i Orlando.

Kamper som sendes på CBS, Fox og NBC sendes henholdsvis på WTSP, WTVT kanal 13 og WFLA kanal 8 i Tampa Bay, og henholdsvis på WKMG, WOFL og WESH i Orlando. monday Night Football-kamper på ESPN og torsdagskamper på NFL Network sendes samtidig lokalt på WMOR-TV, som også tidligere sendte Bucs' Sunday Night Football-kamper da de ble sendt på ESPN og TNT; Bucs sine kamper på kabel-TV ble tidligere sendt lokalt på WFLA-TV og WFTS.

Fra 2003 til 2010 ble Buccaneers' kamper i sesongoppkjøringen sendt på WFLA, hvor Chris Myers var hovedkommentator med John Lynch som ekspertkommentator. Både Myers og Lynch jobbet med Fox Sports for riksdekkende sendinger frem til Lynch tok en stilling som General Manager for San Francisco 49ers i 2017. Ron Jaworski var ekspertkommentator frem til han skrev kontrakt med Monday Night Football i forkant av 2007-sesongen. Charles Davis var også ekspertkommentator fra 2007 til 2008.

WTOG kanal 44 sendte også kamper i sesongoppkjøret i flere år frem til 2002. Tidligere kommentator for CBS og ESPN Jim Kelly var hovedkommentator for flere av kampene på 80-tallet, og Joe Namath var ekspertkommentator.

Notes and referencesRediger

  1. ^ Smith, Scott (3. mars 2014). «New Era: Dramatic Uniform Update». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 9. mai 2019. 
  2. ^ «BUCCANEERS UNVEIL NEW LOGO AND COLORS (4/9/1997) – HISTORICAL HIGHLIGHTS» (PDF). 2018 Tampa Bay Buccaneers Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 12. september 2018. Besøkt 30. mai 2019. «The team unveils its eagerly anticipated new logo and color scheme at a noon downtown ceremony. The new logo, consisting of a red pirate flag with a skull and crossed swords, draws instant rave reviews. The team colors are Buccaneer red, pewter, black and orange.» 
  3. ^ «Tampa Bay Buccaneers Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 9. mai 2019. 
  4. ^ «Tampa Bay Buccaneers Team Facts». ProFootballHOF.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  5. ^ Mizell, Hubert. "Economics chase McCloskey out". St. Petersburg Times. 6. desember 1974
  6. ^ Zier, Patrick, og Bill Clark. "Bucs' Ownership Part Of Settlement?". The Lakeland Ledger. 2. februar 1976
  7. ^ Awosika, Mary, og Mark Zaloude. "Pirate State (of mind); When bad boys make for good fun: Pirates have shed their villainous image in Florida". Sarasota Herald-Tribune. 3. februar 2003
  8. ^ Martz, Ron. "Red carpet treatment for Bay Bucs". St. Petersburg Times. 25. april 1975
  9. ^ Gurney, Jack. "Tampa Bay Bucs Announce Colors: Orange-Red-White". The Sarasota Herald-Tribune. 15. juni 1975
  10. ^ «The Answer Man, Series 2, Vol. 18». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 20. juni 2005. Besøkt 1. juli 2019. 
  11. ^ Underwood, John. "A Three-hour Time Difference". Sports Illustrated. 23. august 1976
  12. ^ «Stram Firing Interests Allen». The Washington Post (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  13. ^ «Tony Dungy to Join Buccaneers Ring of Honor». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 23. september 2018. Besøkt 9. mai 2019. 
  14. ^ Varley, Teresa (31. januar 2007). «Tony Dungy credits Chuck Noll with his defensive philosophy». Steelers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2007. Besøkt 9. mai 2019. 
  15. ^ «Stadium History – Raymond James Stadium». RaymondJamesStadium.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  16. ^ «Committee advises banning on-field group celebrations». SportsIllustrated.CNN.com (engelsk). 31. juli 2012. Arkivert fra originalen 31. juli 2012. Besøkt 9. mai 2019. 
  17. ^ «Bucs fire coach Tony Dungy». UPI.com (engelsk). 14. januar 2001. Besøkt 9. mai 2019. 
  18. ^ «Dungy Will Sign Contract With Colts». New York Times (engelsk). 23. januar 2002. Besøkt 9. mai 2019. 
  19. ^ Olney, Buster (19. februar 2002). «Buccaneers Get Gruden, But Pay a Steep Price». New York Times (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  20. ^ Freeman, Mike (24. februar 2002). «Raiders Get a Pirate's Booty for Gruden». New York Times (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  21. ^ Anderson, Dave (25. mars 2001). «Keep the Realigned N.F.L. Realistic». New York Times (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  22. ^ Carpenter, Les (8. januar 2006). «'I'll Hold It Tighter Next Time'». The Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 9. mai 2019. 
  23. ^ «Morris to replace Kiffin as Bucs D-coordinator». ESPN.com (engelsk). 25. desember 2008. Besøkt 9. mai 2019. 
  24. ^ Bensch, Bob (17. januar 2009). «Buccaneers Hire Morris as Head Coach, Replacing Fired Gruden». bloomberg.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  25. ^ «Bucs to start rookie Freeman at quarterback». ESPN.com (engelsk). 29. oktober 2009. Besøkt 9. mai 2019. 
  26. ^ Cummings, Roy (8. januar 2011). «Bucs reward Morris for turnaround season». Tampa Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 10. januar 2011. Besøkt 9. mai 2019. 
  27. ^ P, Brian (3. januar 2011). «Winning the Games You're Scheduled to Play» (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  28. ^ Stroud, Rick (2. januar 2012). «Tampa Bay Buccaneers fire head coach Raheem Morris». Tampa Bay Times (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  29. ^ Schefter, Adam (26. januar 2012). «Bucs hire Rutgers' Schiano as new coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  30. ^ Patra, Kevin (11. oktober 2013). «Johnthan Banks third Bucs player with MRSA infection». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 9. mai 2019. 
  31. ^ Lawrence, Andrew (21. april 2015). «Lawrence Tynes’ Nightmare». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  32. ^ «Buccaneers, former kicker Lawrence Tynes reach settlement in MRSA lawsuit». ESPN.com (engelsk). ESPN Internet Ventures, LLC. 22. februar 2017. Besøkt 9. mai 2019. 
  33. ^ «Greg Schiano and GM Mark Dominik fired by Buccaneers» (engelsk). CBS Sports. 30. desember 2013. Besøkt 9. mai 2019. 
  34. ^ a b «Sources: Bucs, Lovie Smith have agreement». ESPN.com (engelsk). 2. januar 2014. Besøkt 9. mai 2019. 
  35. ^ Breech, John (21. januar 2014). «Buccaneers hire Arizona's Jason Licht as new general manager». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 9. mai 2019. 
  36. ^ Corbett, Jim (1. mai 2015). «Tampa Bay Buccaneers select Jameis Winston with top pick of NFL draft». USA TODAY (engelsk). Besøkt 25. juni 2019. 
  37. ^ «Buccaneers, in a Surprise, Fire Coach Lovie Smith». New York Times (engelsk). 6. januar 2016. Besøkt 9. mai 2019. 
  38. ^ Hanzus, Dan (14. januar 2016). «Buccaneers promote OC Dirk Koetter to head coach». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 9. mai 2019. 
  39. ^ Smith, Scott (15. januar 2016). «Dirk Koetter Named Buccaneers Head Coach». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 17. januar 2016. Besøkt 9. mai 2019. 
  40. ^ Laine, Jenna (30. desember 2018). «Dirk Koetter out as Bucs coach after going 5-11 in 3rd season». ESPN. Besøkt 9. mai 2019. 
  41. ^ Stroud, Rick (18. august 2006). «Time to say goodbye» (engelsk). St. Pete Times. Arkivert fra originalen 29. august 2006. Besøkt 10. mai 2019. 
  42. ^ Stroud, Rick (18. september 2007). «Bucs' moment of victory is permanently set». Tampa Bay Times (engelsk). Arkivert fra originalen 24. september 2017. Besøkt 10. mai 2019. 
  43. ^ Cook, Mark (27. august 2018). «Bucs Team Up With AdventHealth On New Facility Naming Rights» (engelsk). Pewter Reports. Besøkt 10. mai 2019. 
  44. ^ Gershman, Rick. "101 Gasparilla". St. Petersburg Times. 28. januar 2005
  45. ^ a b c Williams, Charean (8. april 1997). «Bucs push Bucco Bruce overboard (Part 1)». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 41. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  46. ^ Mizell, Hubert (8. februar 1976). «Bay Bucs better have a sense of humor (Part 1)». St. Petersburg Times (engelsk). s. 49. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  47. ^ Mizell, Hubert (8. februar 1976). «Bay Bucs better have a sense of humor (Part 2)». St. Petersburg Times (engelsk). s. 61. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  48. ^ Mizell, Hubert (23. desember 1979). «McKay's ugly turn to swans». St. Petersburg Times (engelsk). s. 182. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  49. ^ a b Williams, Charean (10. april 1997). «New-look Bucs dressed for success (Part 2)». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 29. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  50. ^ «Beloit College Buccaneers». MASCOTdb.com (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  51. ^ «Beloit College: A Logo Pirateer?». Seattle Times (engelsk). 1997. Besøkt 10. mai 2019. 
  52. ^ Mason, Andrew (13. september 2016). «NFL reveals Color Rush jersey for the Broncos» (engelsk). Arkivert fra originalen 14. september 2016. Besøkt 10. mai 2019. 
  53. ^ Jahimiak, Jake (Mai 2010). «Collecting game-worn Buccaneer jerseys». Bucpower.com (engelsk). Arkivert fra originalen 28. september 2011. Besøkt 10. mai 2019. 
  54. ^ Williams, Charean (10. april 1997). «New-look Bucs dressed for success (Part 1)». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 132. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  55. ^ Williams, Charean (8. april 1997). «Bucs push Bucco Bruce overboard (Part 2)». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 42. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  56. ^ «Tampa Bay Buccaneers». Orlando Sentinel (engelsk). 16. november 1988. Besøkt 10. mai 2019. 
  57. ^ Mitchell, Fred (17. november 1988). «Testaverde Stats Unsightly». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 18. mai 2015. Besøkt 10. mai 2019. 
  58. ^ «Super Bowl Game-Time Temperatures» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 10. mai 2019. 
  59. ^ «Bucs free to use pirate logo after Raiders suit is tossed». Tampa Bay Times (engelsk). 22. april 2003. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 10. mai 2019. 
  60. ^ Smith, Scott (20. februar 2014). «Bucs Unveil Enhanced Logo and Helmet». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 1. juli 2019. 
  61. ^ Hanzus, Dan (20. februar 2014). «Tampa Bay Buccaneers update helmet, logo for 2014». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 10. mai 2019. 
  62. ^ «New Uniform Design Unveiled». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 3. mars 2014. Besøkt 1. juli 2019. 
  63. ^ Patra, Kevin (3. mars 2014). «Tampa Bay Buccaneers reveal new uniforms». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 10. mai 2019. 
  64. ^ Yasinskas, Pat (3. mars 2014). «Tampa Bay Buccaneers Unveil New Bolder Uniforms» (engelsk). ESPN. Besøkt 10. mai 2019. 
  65. ^ Kinnan, Cory (12. juni 2019). «Tampa Bay Buccaneers get jerseys ranked as 26th best in NFL» (engelsk). The Pewter Plank. Besøkt 9. august 2019. 
  66. ^ Lukas, Paul (3. mars 2014). «Uni Watch: Bucs font an odd choice». ESPN.com (engelsk). Besøkt 9. august 2019. 
  67. ^ «Buccaneers' Color Rush Uniforms Unveiled». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 16. desember 2015. Besøkt 30. mai 2019. 
  68. ^ Stroud, Rick; Holder, Stephen F. (16. oktober 2008). «Bucs to create Ring of Honor, wear orange uniforms in 2009». Tampa Bay Times (engelsk). Arkivert fra originalen 23. september 2009. Besøkt 10. mai 2019. 
  69. ^ «The Color of Victory!». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 8. november 2009. Besøkt 1. juli 2019. 
  70. ^ Smith, Allison (17. september 2013). «Tampa Bay Buccaneers Can’t Wear Throwback ‘Bucco Bruce’ Helmets Because of New NFL Rule» (engelsk). NESN. Besøkt 10. mai 2019. 
  71. ^ «Milestone». Bucpower.com (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  72. ^ Stroud, Rick (18. november 1996). «Meet the toast of the coast». Bucpower.com (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  73. ^ Tampa Bay at New Orleans – ESPN Sunday Night Football telecast, 1. desember 2002
  74. ^ Smith, Scott (22. september 2008). «Bucs 27 Bears 24 - the game report». bucpower.com (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  75. ^ «Long field goals» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 10. mai 2019. 
  76. ^ Legwold, Jeff (8. desember 2013). «Matt Prater hits record 64-yard FG» (engelsk). ESPN. Besøkt 10. mai 2019. 
  77. ^ «Chemistry Lesson: Unity Contributing to Buc Success». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 19. desember 2007. Besøkt 1. juli 2019. 
  78. ^ «2016 Tampa Bay Buccaneers Media Guide - Records: Page 437, Column 2» (PDF) (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 
  79. ^ Werder, Ed (5. desember 1991). «Tampa initiates Krewe of Honor». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 42. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  80. ^ Boylan, Tony (7. september 1992). «Popular Williams placed in Bucs' Krewe of Honor». News-Press (engelsk). s. 54. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  81. ^ Miller, Robin (6. september 1993). «Kansas City vs. Tampa Bay: The Game - Headliners». The Orlando Sentinel (engelsk). s. 15. Besøkt 10. mai 2019 – via Newspapers.com. 
  82. ^ Edrington, Tom (23. juli 2009). «Tampa Bay Buccaneers Take Selmon for Their Ring of Honor» (engelsk). Bleacher Report. Besøkt 10. mai 2019. 
  83. ^ «Buccaneers Cheerleaders». Buccaneers.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 10. mai 2019. 
  84. ^ «Buccaneers Radio Network» (PDF). 2018 Tampa Bay Buccaneers Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 26. juli 2018. Besøkt 10. mai 2019. 
  85. ^ «The Voices of the Buccaneers». Bucpower.com (engelsk). Besøkt 10. mai 2019. 

Eksterne lenkerRediger