Wikipedia

Joe Namath

Joseph William Namath (/ˈneɪməθ/; født 31. mai 1943 i Beaver Falls, Pennsylvania), kallenavn "Broadway Joe",[3] er en tidligere amerikansk fotballspiller som spilte quarterback i American Football League (AFL) og National Football League (NFL) på 60- og 70-tallet. Han spilte college football for Alabama Crimson Tide under hovedtrener Paul "Bear" Bryant fra 1962 til 1964. Namath var et ikon i AFL og spilte for ligaens New York Jets i størsteparten av sin karriere. Han avsluttet sin karriere med Los Angeles Rams. Han ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1985. Han pensjonerte seg etter 143 kamper over 13 år i AFL og NFL, inkludert sluttspill. Hans lag hadde samlet 68 seiere, 71 nederlag og fire uavgjort i 132 kamper som starter, og var 4–7 som reserve. Han fullførte 1 886 pasninger for 27 663 yards, kastet 173 touchdownpasninger og hadde 220 interceptions, som gav ham en passer rating på 65,5.[4] Han spilte for tre divisjonsmestre (Jets vant AFL East i 1968 og '69, Rams vant NFC West i 1977), vant én ligatittel (AFL Championship 1968), og ett Super Bowl (Super Bowl III).

Joe Namath
Nr. 12
Posisjon: quarterback
Informasjon
Født: 31. mai 1943[1][2] (80 år)
Fødested: Beaver Falls
Høyde: 188 centimeter Vekt: 91 kg
Karriereinformasjon
High School: Beaver Falls
(Beaver Falls, Pennsylvania)
College: Alabama
NFL Draft: 1965 / Runde: 1 / Pick 12
AFL Draft: 1965 / Runde: 1 / Pick 1
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     3 762
Fullførte pasninger     1 886
Prosent     50,1%
TD–INT     173–220
Pasningsyards     27 663
Passer rating     65,5
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

I 1999 ble han rangert som #96 på The Sporting News' liste over de 100 beste utøverne av amerikansk fotball, og var den eneste spilleren på listen som hadde vært med Jets i mesteparten av sin karriere. I sin selvbiografi i 1975 beskrev Bryant Namath som en av de mest naturlige talentene han noensinne hadde vært trener for.

Namath er kjent for å ha garantert at Jets kom til å vinne over Don Shulas NFL-lag Baltimore Colts i Super Bowl III (1969), for så å sikre en 16–7 seier over favorittene fra NFL (seieren er fremdeles Jets' eneste Super Bowl-kamp). Han dro senere nytte av sin kjendisstatus til personlig suksess, med reklameavtaler, en jobb som vert for talkshow og eier av en nattklubb, og har også vært involvert i film, TV og som kommentator for idrettsarrangementer. Han klarte å holde sin kjendisstatus ved like over et halvt århundre etter å først ha oppnådd stjernestatusen gjennom amerikansk fotball.[5] I en spørreundersøkelse fra Associated Press i 2019, hvor 60 historikere og mediapersonligheter ble spurt om hvem som var NFLs "Greatest Character" vant Namath førsteplass over tidligere eier av Oakland Raiders, Al Davis, og Hall of Fame quarterback Brett Favre.

Tidlig liv rediger

Namath er født og oppvokst i Beaver Falls, Pennsylvania (50 km nordvest for Pittsburgh).[6] Han er sønn av Rose (f. Juhász) og János "John" Andrew Namath, som begge var katolikker.[7] Foreldrene hans var av ungarsk opphav. Hans ungarske bestefar, András "Andrew" Németh, kjent som «A.J.» blant familie og venner, ankom Ellis Island på dampbåten Pannonia i 1911,[8] og jobbet i kull- og stålindustrien i storbyområdet Pittsburgh. Etter at hans foreldre ble skilt bodde Namath med sin mor. Han var den yngste av fire sønner, med en eldre adoptert søster.[9]

Namath viste talent i alle idrettene han deltok i ved Beaver Falls High School, som quarterback i amerikansk fotball, guard i basketball og outfielder i baseball. I en periode hvor dunks var uvanlig i high school basketball var Namath kjent for å ofte dunke ballen. Under trener Larry Bruno vant Namaths amerikansk fotballag WPIAL Class AA-tittene med et sesongresultat på 9–0 i 1960.[10] Bruno skulle senere være den som presenterte Namath til Pro Football Hall of Fame i Canton.[11]

Etter å ha blitt uteksaminert fra high school i 1961 fikk han flere tilbud fra lag i Major League Baseball, inkluldert Yankees, Indians, Reds, Pirates og Phillies,[12] men valgte heller amerikansk fotball. Namath fortalte intervjuere at han hadde hatt ønsket å signere kontrakt med Pirates og spille baseball som hans idol, Roberto Clemente, men valgte heller fotball ettersom at moren ville at han skulle få seg en universitetsutdannelse.[13] Han registrerte seg ved University of Alabama, men forlot før han fullførte graden sin for å begynne en karriere i profesjonell amerikansk fotball. Han fikk eventuelt en grad da han var 64 år gammel etter å ha fullført en Bachelor of Arts n Interdisciplinary Studies ved University of Alabama i 2007.[14]

Namath fikk tilbud fra flere college i Division I, inkludert Penn State, Ohio State, Alabama, og Notre Dame, men valgte eventuelt University of Maryland. Han ble avvist av Maryland ettersom at hans SAT-resultater var under skolens krav. Med hjelp fra hovedtrener Paul "Bear" Bryant fikk Namath et idrettsstipend ved Alabama. Bryant sa senere at valget om å rekruttere Namath var "the best coaching decision I ever made.”[15]

Karriere i college rediger

Mellom 1962 og 1964 spilte Namath quarterback for Alabama Crimson Tide under Bryant og hans Offensive Coordinator Howard Schnellenberger. Ett år etter å ha blitt suspendert i sesongens to siste kamper[16] ledet Namath laget til en nasjonal tittel i 1964. I løpet av sin tid ved University of Alabama ledet eNamath laget til 29 seiere og 4 nederlag over tre sesonger.[17]

Bryant beskrev Namath som "the greatest athlete I ever coached".[18] Da Namath ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1985 ble han tydelig rørt da han i sin tale nevnte Bryant, som døde av et hjerteinfarkt i 1983.[19]

Namaths tid ved Alabama ble et kultursjokk for ham, som hadde vokst opp i et nabolag i Pennsylvania stort sett bebodd av afrikansk-amerikanere (han var den eneste hvite kampstarteren på basketballaget ved sin high school).[9] Han gikk på college på høyden av borgerrettsbevegelsen i sørlige USA.[20] Namath forklarte i et intervju på The James Brown Show i 2018 at det var flere hvite spillere på basketballaget hans, men han var den eneste hvite kampstarteren.

Namath endte på 11. plass i avstemningen for Heisman-troféet i 1964, som gikk til Notre Dame Fighting Irish quarterback John Huarte.[21][22]

Statistikker rediger

Sesong Pasningsspill Løp
Ful For Yards Pasnings% TD INT For Yards
1962 76 146 1 192 52,1 13 8 70 321
1963 63 128 765 49,2 7 7 76 201
1964 64 100 756 64,0 5 4 44 133
Karriere 203 374 2 713 54,3 25 19 190 655

Profesjonell karriere rediger

 
Joe Theismann og Namath under NFL Kickoff Live-konserten i 2003

Til tross for å ha pådratt seg en kneskade i den fjerde kampen av sitt år som senior ved Alabama kom Namath seg ubeseiret ut av seriespillet og nådde Orange Bowl. Han var ble plukket opp i første runde av draftet for både NFL og den nyere AFL. De to konkurrerende ligaene var midt i en intens budkrig og avholdt sine drafts på samme dag: 28. november 1964.

St. Louis Cardinals valgte Namath som #12 i NFLs draft, mens Jets valgte ham som første pick i AFLs draft.[23] I møtet med administrasjonen for Cardinals ba Namath om en lønn på $200 000 og en ny Lincoln Continental. Cardinals gikk eventuelt med på Namaths krav, men kun dersom han gikk med på å signere en kontrakt før Orange Bowl, som ville betydd at han ikke kunne spille i kampen.[24] Dagen etter Orange Bowl valgte Namath å signere kontrakt med Jets, som da var ledet av Sonny Werblin, for en lønn på $427 000 over tre år (da en rekord i profesjonell amerikansk fotball).[9][25][26] Offensive tackle Sherman Plunkett kom på kallenavnet «Broadway Joe» i 1965,[9] etter at Namath var på forsiden for Sports Illustrated i juli.[27]

New York Jets rediger

I Namaths nykommersesong i 1965 gikk Jets uten seier i sine seks første kamper, hvor han delte spilletid med quarterback Mike Taliaferro. Etter at Namath ble kampstarter på fulltid vant laget fem av sine åtte gjenværende kamper i sesongen, og Namath ble utpekt til AFL Rookie of the year.[28] Han ble den første profesjonelle quarterbacken til å nå 4 000 pasningsyards i en sesong da han avsluttet 1967-sesongen med 4 007 yards, som senere ble slått av Dan Fouts etter at ligaen gikk fra 14 til 16 kamper i en sesong i 1979, med 4 082.[29] Til tross for at Namath var plaget med kneskader i store deler av sin karriere, og ble operert i kneet fire ganger av Dr. James A. Nicholas ble han AFL All-Star i 1965, 1967, 1968, og 1969. Ved noen tilfeller måtte Namath få kneet sitt tømt ved halftime for å kunne fullføre kamper. Senere i livet, lenge etter at han trakk seg fra idretten, fikk han erstattet begge knærne.

I tittelkampen i AFL i 1968 kastet Namath tre touchdownpasninger da New York vant 27–23 over regjerende mestre Oakland Raiders. Hans prestasjoner i 1968-sesongen vant ham Hickock Belt, som tildeles den beste profesjonelle idrettsutøveren i året. Han var AFC-NFC Pro Bowler i 1972, og er medlem av Jets' og American Football League's All-Time Team, og ble innlemmet i Hall of Fame i 1985.[30]

Super Bowl III rediger

 
Namath under et play for Jets i Super Bowl III

Høydepunktet i Namaths karriere var hans prestasjoner i Jets' 16–7 seier over Baltimore Colts i Super Bowl III i januar 1969, like før sammenslåingen av AFL og NFL. De to første tittelkampene mellom ligaene hadde resultert i seier med stor margin for NFLs Green Bay Packers, og sportsjournalister fra NFLs byer insisterte på at AFL trengte flere år på å nå samme nivå som NFL. Colts' lag i 1968 ble erklært "the greatest football team in history" og tidligere stjerne i NFL og hovedtrener for Atlanta Falcons Norm Van Brocklin latterliggjorde AFL før kampen, da han sa "I'll tell you what I think about Joe Namath on Sunday night—after he has played his first pro game."[31] Tre dager før kampen var Namath lei av å forklare seg for pressen og svarte under en bankett i Miami at "We're going to win the game. I guarantee it."[32]

Namath prestasjoner i kampen, især etter hans kommentar i Miami, ble legendarisk.[33] Colts' sterke forsvar (med blant andre Bubba Smith) klarte hverken å stoppe Jets gjennom luften eller på bakken, og angrepet gav opp fire interceptions til Jets. Namath ble utpekt til Super Bowl MVP, og fullførte blant annet åtte pasninger til George Sauer for 133 yards. Seieren gjorde ham til den første quarterbacken til å starte og vinne i en nasjonal tittelkamp i college, en tittelkamp i en profesjonell liga og et Super Bowl.

Jets' seier legitimerte AFL overfor skeptikere. Da han etter kampen ble spurt av journalister om Colts' forsvar var "the toughest he had ever faced", svarte Namath, "That would be the Buffalo Bills' defense." Bills, som hadde det svakeste resultatet i AFL, hadde intercepted Namath fem ganger, tre av dem for touchdowns, i sin eneste seier i 1968-sesongen.

Senere karriere med Jets rediger

Etter å ikke ha gått glipp av en eneste kamp på grunn av skade i sine fem første år i ligaen spilte Namath kun i 28 av 58 kamper mellom 1970 og 1973 som følge av forskjellige skader. Etter å ha vunnet divisjonstittelen i 1968 og 1969 slet Jets med sesongresultater på 4–10, 6–8, 7–7, og 4–10. Hans mest minneverdige øyeblikk i de fire sesongene kom 24. september 1972 da han og hans idol Johnny Unitas sammen kombinert nådde 872 pasningsyards i Baltimore: Namath kastet for 496 yards og seks touchdowns, Unites for 376 yards og tre, da New York vant 44–34 over Colts, deres første seier mot Baltimore siden Super Bowl III. Kampen blir av mange sett på som en av de beste presentasjonene av pasningsspill i ligaens historie.[34] Et annet minneverdig øyeblikk kom da lederen for ABCs sportsavdeling Roone Arledge sørget for at Namath spilte i den første Monday Night Football-kampen 21. september 1970. Jets møtte Cleveland Browns i Cleveland Municipal Stadium foran et rekordstort publikum på 85 703, samt et stort TV-publikum. Jets satte en lagrekord for straffer og tapte kampen etter en interception fra Namath.[35]

World Football Leagues Chicago Winds prøvde å tiltrekke seg Namath i forkant av 1975-sesongen. De designet uniformer som lignet på Jets' uniformer og tilbød Namath en kontrakt verdt $600 000 året i tre år, annuitet på $2 millioner ($100 000 i året over 20 år), en signeringsbonus på $500 000 og garanterte Namath eierskap for et WFL-lag i New York som eventuelt ville gitt ham muligheten til å starte opp WFLs Charlotte Hornets. Winds valgte til og med å droppe sin egen rødfarge for å forsikre at Namath kunne fortsette å markedsføre sine trøyer i Jets' farger. WFLs TV-partner, TVS Television Network, insisterte på at Winds måtte signere Namath for fortsatt dekning av kampene; Namath ba deretter om en prosentandel av ligaens TV-inntekter. Ligaen nektet, og Namath valgte å bli med Jets. Winds ble oppløst fem uker inn i WFLs 1975-sesong. Uten en riksdekkende TV-avtale kollapset hele ligaen en måned senere.[36]

Los Angeles Rams rediger

Mot slutten av sin karriere ble Namath waived av Jets som resulterte i at Namath endte opp med Rams. Med håp om å få en ny start på karrieren sin signerte Namath kontrakt med Rams 12. mai 1977, men 13 år som quarterback i profesjonell amerikansk fotball hadde ført til flere helseproblemer for Namath, blant annet problemer med kneskader. Etter en solid 2–1 start på sesongen presterte Namath dårlig i en regntung Monday Night Football-kamp mot Chicago Bears hvor han kastet fire interceptions og tapte med ett poeng.[37] Han mistet stillingen som kampstarter og var reserve ut sesongen, som endte med at han pensjonerte seg.[38]

Karrierestatistikker i AFL og NFL rediger

Nøkkel
Ledet ligaen
Vant Super Bowl
AFL MVP
Fet skrift Personlig rekord
Seriespill[39] Pasningsspill
År Lag K KS Ful For % Yds TD Int Lng Gj. Rate
1965 NYJ 13 9 164 340 48,2 2 220 18 15 62 6,5 68,7
1966 NYJ 14 13 232 471 49,3 3 379 19 27 77 7,2 62,6
1968 NYJ 14 14 258 491 52,5 4 007 26 28 75 8,2 73,8
1968 NYJ 14 14 187 380 49,2 3 147 15 17 87 8,3 72,1
1969 NYJ 14 14 185 361 51,2 2 734 19 17 60 7,6 74,3
1970 NYJ 5 5 90 179 50,3 1 259 5 12 72 7,0 54,7
1971 NYJ 4 3 28 59 47,5 537 5 6 74 9,1 68,2
1972 NYJ 13 13 162 324 50,0 2 816 19 21 83 8,7 72,5
1973 NYJ 6 5 68 133 51,1 966 5 6 63 7,3 68,7
1974 NYJ 14 14 191 361 52,9 2 616 20 22 89 7,2 69,4
1975 NYJ 14 13 157 326 48,2 2 286 15 28 91 7,0 51,0
1976 NYJ 11 8 114 230 49,6 1 090 4 16 35 4,7 39,9
1977 LAR 4 4 50 107 46,7 606 3 5 42 5,7 54,5
Karriere 140 129 1 886 3 762 50,1 27 663 173 220 91 7,4 65,5

Skuespillerkarriere rediger

 
Flip Wilson og Namath i 1972 i The Flip Wilson Show
 
Gwynne Gilford og Namath i The Waverly Wonders i 1978

Namath dro nytte av sin suksess som vert for The Joe Namath Show i 1969 til å starte en skuespillerkarriere. Namath hadde flere opptredener, i filmer som C.C. and Company med Ann-Margret og William Smith i 1970, teater i "Picnic" med Donna Mills i 1971 og en kortlevd TV-serie fra 1978, The Waverly Wonders, og hadde flere gjesteopptredener i TV-serier, ofte som seg selv, inkludert i The Love Boat, Married... with Children, Here's Lucy, The Brady Bunch,The Sonny & Cher Comedy Hour, The Flip Wilson Show, Rowan and Martin's Laugh-In, The Dean Martin Show, The Simpsons, The A-Team, ALF, Kate & Allie, og The John Larroquette Show.[40] Namath var en kandidat for rollen som vert da Family Feud ble gjenoppstartet i 1988, en rolle som eventuelt gikk til komikeren Ray Combs.

Namath hadde opptredener i sommerteater i oppstillinger som Damn Yankees, Fiddler on the Roof, og Lil' Abner, samt en oppstilling av The Caine Mutiny Court Martial på Broadway i 1983.[41] Han var gjestevert på The Tonight Show Starring Johnny Carson flere ganger, og var også ekspertkommentator for flere kamper i NFL, inkludert under Monday Night Football i 1985-sesongen og i flere år med NBC. I september 2012 ble Namath beæret av Ride of Fame og fikk en dobbeldekker buss dedisert til ham i New York.[42] Han spilte seg selv i filmen Underdogs i 2013 og komedien The Wedding Ringer fra 2015.

Filmografi rediger

Film
År Tittel Rolle Notater
1970 Norwood Joe
C.C. and Company C.C. Ryder
1971 The Last Rebel 'Captain' Hollis
1979 Avalanche Express Leroy
1980 Marriage Is Alive and Well Brian Fish TV-film
1984 Chattanooga Choo Choo Newt Newton
1991 Going Under Captain Joe Namath
1993 Green Visionary Dwight Galbreath
2012 Well Received the Death of an Artist N/A
2013 Underdogs Seg selv
2015 The Wedding Ringer
TV (utvalg)
År Tittel Rolle Notater
1966 ABC Stage 67 Quarterback Episode: "Olympus 7-0000"
1969 The Joe Namath Show Seg selv 13 episoder
1970 The Dean Martin Show Sesong 6, episode 2
1971 Rowan & Martin's Laugh-In N/A Gjest
1971–1973 The Flip Wilson Show Seg selv 3 episoder
1972 Here's Lucy Episode: "Lucy and Joe Namath"
1973 The Brady Bunch Episode: "Mail Order Hero"
1973–1974 The Sonny & Cher Comedy Hour 4 episoder
1974 The Dean Martin Show Celebrity Roast: Joe Namath
1978 The Waverly Wonders Joe Casey Hovedrolle; 9 episoder
1980 The Love Boat Rod Baylor Episode: "Rent a Romeo" / "Matchmaker, Matchmaker" / "Y' Gotta Have Heart"
1981 Ted Harper Episode: "Maid for Each Other" / "Lost and Found" / "Then There Were Two"
Fantasy Island Clay Garrett Episode: "Basin Street" / "The Devil's Triangle"
1986 The A-Team T.J. Bryant Episode: "Quarterback Sneak"
ALF Seg selv Episode: "Jump"
1988 Kate & Allie Episode: "The Namath of the Game"
1993 The John Larroquette Show Episode: "Amends"
Married... with Children Episode: "Dances with Weezie"
1997 The Simpsons Episode: "Bart Star"
2013 Episode: "Four Regrettings and a Funeral"

Privatliv rediger

Namath møtte Deborah Mays (som senere skiftet fornavnet sitt til May og igjen til Tatiana) i 1983; han var 41 år og hun var 22. De giftet seg i 1984, Namath kommenterte "She caught my last pass." Namath, som lenge hadde vært ungkar, ble en dedikert familiemann etter at paret fikk to barn, Jessica (f. 1986) og Olivia (f. 1991).[43] Parte skilte seg i 2000,[43] og barna bodde så i Florida med faren.[44] I mai 2007 fikk Olivia, da 16 år gammel, sitt første barn, datteren Natalia.[44]

Namath slet med alkoholisme i begynnelsen av ekteskapet sitt frem til konen truet med å bryte med familien dersom han ikke sluttet å drikke. Innen 1987 var Namath tørrlagt, men hadde tilbakefall under skilsmissen i 2000.[45]

Den 20. desember 2003 fikk Namath kritikk etter å ha drukket seg full samme dag som Jets skulle annonsere sitt All-Time-lag. Under ESPN direktesending av Jets' kamp den dagen ble Namath spurt om hans tanker rundt Jets' daværende quarterback Chad Pennington og problemene laget hadde gjort det året. Namath uttrykte at han hadde tro på Pennington før han sa til intervjueren Suzy Kolber "I want to kiss you. I couldn't care less about the team struggling."[46] Han beklaget senere og meldte seg noen uker etter inn i et behandlingsprogram for alkoholikere. I 2019 sa Namath at han brukte hendelsen som en motivasjon for å gi opp alkohol, og forklarte at "I had embarrassed my friends and family and could not escape that feeling. I haven't had a drink since."[47]

I juli 2015 deltok Namath i en leteaksjon etter at to gutter forsvant etter å ha dratt på fisketur i Florida, og tilbød en belønning på $100 000 om noen fant dem.[48] Båten guttene hadde brukt ble funnet seks dager senere, og da de to ble antatt døde ble leteaksjonen avsluttet.[49]

Den 6. juni 2018 kastet Namath den første ballen under en Chicago Cubs-kamp i Wrigley Field. Ballen ble tatt imot av Joe Maddon, lagets daværende manager, som hadde vært en stor fan av Namath som barn. Dette var den første gangen Namath hadde besøkt Wrigley Field.[50][51]

Bachelors III rediger

Etter Super Bowl-seieren åpnet Namath det som skulle bli en populær nattklubb i Upper East Side, Bachelors III, som tiltrakk seg kjendiser fra idrett, underholdningsbransjen, politikk, men også personer involvert med organisert kriminalitet. I et forsøk på å beskytte ligaens gode rykte beordret NFLs kommissær Pete Rozelle Namath å kvitte seg med sin andel av klubben. Namath nektet og holdt en tårevåt pressekonferanse hvor det fremstod som om at han pensjonerte seg fra amerikansk fotball, men han gikk senere tilbake på dette og gikk med på å selge sin andel før han meldte seg med Jets for 1969-sesongen. Han truet igjen med å pensjonere seg før 1970- og 1971-sesongene; New York skrev i 1971 at "his retirement act had become shallow and predictable". Magasinet skrev at Namath ikke ville delta i treningsleir da han var bekymret for å pådra seg skader, men ikke hadde råd til å pensjonere seg som et resultat av dårlige investeringer.[52]

Arv rediger

Media og reklamer rediger

Namaths talent på banen kombinert med hans klesstil, personlighet og status som sexsymbol gjorde ham til den første idrettsutøveren som appellerte til men, kvinner og barn–representert av hans varierte reklamearbeid gjennom årene.[53] Kallenavnet "Broadway Joe" fikk han av en lagkamerat i Jets, Sherman Plunkett.[54] "Joe Willie Namath" var et navn han ble gitt, basert på sitt fulle navn, som ble gjort kjent av kommentatoren Howard Cosell.[55] På banen skilte Namath seg ut fra andre spillere i AFL og NFL med sine lave, hvite sko, da de fleste brukte sorte høye sko. Namath begynte å brukte hvite sko da han spilte for Alabama, hvor han teipet sammen sine utslitte sko på grunn av overtro, som ble forsterket da han pådro seg sin første store kneskade i en kamp hvor han hadde glemt å teipe skoene. Da han begynte å spille for Jets fortsatte Namath å teipe skoene sine frem til Jets' trener Weeb Ewbank merket at teipbruken kostet laget en del penger og derfor bestilte helhvite sko til namath. Han startet også trenden med å bruke en lang pelskåpe på sidelinjen (NFL har siden bestemt at alle spillere, trenere og personale kun kan bruke utstyr godkjent av ligaen).[56]

Namath spilte i flere TV-reklamer under og etter spillerkarrieren, blant annet for Ovaltine,[57] Noxzema barberskum (hvor han ble barbert av den da ukjente Farrah Fawcett),[53] og Hanes Beautymist strømpebukse.

Namath er fortsatt en uoffisiell talsperson og goodwill ambassador for Jets.[58] I 2011 representerte Namath Topps og reklamerte for en "Super Bowl Legends"-konkurranse og var i den sammenheng gjest på Late Show with David Letterman.[59] For Super Bowl XLVIII, som ble avholdt i Jets' MetLife Stadium, var Namath og hans datter Jessica kledd i pelskåper under myntkastet.[56]

Den 2. juni 2013 var Namath en av de som avholdt tale da Pro Football Hall of Fame annonserte planer om å renovere og utvide museet i Canton, Ohio for $27 millioner.[60]

Per 2018 er Namath talsperson for forsikringsselskapet Medicare Coverage Helpline.[61]

Biografier rediger

I november 2006 ble biografien Namath av Mark Kriegel utgitt, og nådde 23. plass på New York Times sin utvidede bestselgerliste. I sammenheng med boklanseringen ble Namath intervjuet på CBS' 60 Minutes 19. november 2006.[62] En dokumentar om Namaths hjemby, Beaver Falls, Pennsylvania inkluderer et segment om Namath og hvorfor byen feirer hans tilknytning til Beaver Falls. I 2009, 40 år etter seieren i Super Bowl III, presenterte han Vince Lombardi-troféet til Pittsburgh Steelers etter at de vant Super Bowl XLIII. NFL Productions har også produsert en to timer lang biografi om Namath som en del av A Football Life-serien.[5]

Se også rediger

Videre litteratur rediger

  • Namath, Joe Willie; Schaap, Richard (1970). I Can't Wait Until Tomorrow...'Cause I Get Better Looking Every Day. Signet. ASIN B00005W4MN. 
  • Kriegel, Mark (2004). Namath: A Biography. New York: Penguin Books. ISBN 0-670-03329-4. 
  • Namath, Joe (2006). Namath. New York: Rugged Land Books. ISBN 1-59071-081-9. 
  • Namath, Joe (2019). All the Way: My Life in Four Quarters. New York: Little, Brown and Company. ISBN 0316421103. 

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Joe-Namath, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65x3sgm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Switz, Larry. «Joe Namath: Biography» (engelsk). ESPN. Arkivert fra originalen 28. mars 2008. Besøkt 16. januar 2020. 
  4. ^ «Joe Namath» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. januar 2020. 
  5. ^ a b «A Football Life (TV Series 2011– )». IMDb. 
  6. ^ Schwartz, Larry. «Namath was lovable rogue» (engelsk). ESPN. Besøkt 16. januar 2020. 
  7. ^ «Joe Namath». Pabook.Libraries.PSU.edu (engelsk). Arkivert fra originalen 12. august 2014. Besøkt 16. januar 2020. 
  8. ^ Kriegel, Mark (2005). Namath: A Biography. Penguin. s. 1. ISBN 1101221429. 
  9. ^ a b c d «Playboy's Candid Conversation With The Superswinger QB, Joe Namath». Playboy. desember 1969 – via DeadSpin.com. 
  10. ^ Vetock, Rich. «Beaver Falls 1960». Pawrsl.com (engelsk). Arkivert fra originalen 10. mars 2016. Besøkt 16. januar 2020. 
  11. ^ «Larry Bruno, former Beaver Falls coach, dies». Pittsburgh Post-Gazette (engelsk). 24. desember 2010. Arkivert fra originalen 16. januar 2020. Besøkt 16. januar 2020. 
  12. ^ Cannizzaro, Mark (2011). New York Jets: The Complete Illustrated History. MVP Books. s. 24. ISBN 978-0-7603-4063-9. 
  13. ^ DiRoma, Frank Joseph (2. april 2007). «Namath, Joseph William ("Broadway Joe")» (engelsk). Pennsylvania Center for the Book. Arkivert fra originalen 26. juni 2015. Besøkt 16. januar 2020. «But Namath declined, and opted for college at his mother's request.» 
  14. ^ «Football Great Joe Namath Earns College Degree 42 Years Later» (engelsk). Fox News. 15. desember 2007. Besøkt 16. januar 2020. 
  15. ^ Pinak, Patrick (1. august 2019). «Joe Namath Absolutely Belongs in the College Football Hall of Fame». FanBuzz.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  16. ^ «Joe Namath». Pennsylvania Center for the Book (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  17. ^ «Alabama Crimson Tide School History». Sports-Reference.com (engelsk). Sports Reference, LLC. Besøkt 16. januar 2020. 
  18. ^ Schwartz, Joe. «Namath was lovable rogue» (engelsk). ESPN. Besøkt 16. januar 2020. 
  19. ^ Rollow, Cooper (4. august 1985). «BROADWAY JOE IN SPOTLIGHT AT HALL» (engelsk). The Chicago Tribune. Besøkt 16. januar 2020. 
  20. ^ «New Namath book explores QB’s college life during the civil rights movement» (engelsk). Ball State University. 28. august 2013. Besøkt 16. januar 2020. 
  21. ^ Solomon, Jon (14. januar 2019). «Will Alabama's Heisman drought end?». AL.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  22. ^ «John Huarte». Heisman Trophy (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  23. ^ NFL 2001 Record and Fact Book. New York: Workman Publishing Co. s. 397. ISBN 0-7611-2480-2. 
  24. ^ Marvez, Alex (23. april 2015). «Joe Namath almost a Cardinal? 50 years later, the NFL-AFL draft wars that birthed a league». FoxSports.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  25. ^ «Jets make Namath richest pro rookie». St. Petersburg Times (engelsk). 3. januar 1965. s. 3C. Besøkt 16. januar 2020. 
  26. ^ Namath, Joe Willie; Schaap, Dick (26. november 1969). «Jets' president makes Joe a '$400,000 quarterback'». Chicago Tribune. s. 7, section 3. 
  27. ^ Boyle, Robert H. (19. juli 1965). «Show-biz Sonny and his quest for stars». Sports Illustrated (engelsk). s. 66. Besøkt 16. januar 2020. 
  28. ^ «Namath says rookie award 'real nice'». Free Lance Star. Fredericksburg. 17. desember 1965. s. 11. 
  29. ^ Greenberg, Chris (28. desember 2011). «Drew Brees Passes Dan Marino: Saints QB Joins Marino, Joe Namath, Dan Fouts In Holding NFL Record» (engelsk). Huffington Post. Besøkt 16. januar 2020. 
  30. ^ «Joe Namath». ProFootballHoF.com (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  31. ^ «HE GUARANTEED IT» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 16. januar 2020. 
  32. ^ Saraceno, Jon (2. januar 2019). «Joe Namath Relives His Super Bowl Guarantee». AARP.org (engelsk). Besøkt 16. januar 2020. 
  33. ^ Zinser, Lynn (25. mai 2012). «Pregame Talk Is Cheap, but This Vow Resonates». The New York Times (engelsk). s. B10. Besøkt 16. januar 2020. 
  34. ^ Kriegel, Mark (2004). Namath: A Biography (engelsk). New York: Viking. s. 346. ISBN 9780670033294. 
  35. ^ Grossi, Tony (15. september 2019). «Pro football was changed by the first Monday Night Football game, and so was the life of the Browns' hero that night». ESPN.com (engelsk). ESPN, Inc. Besøkt 20. januar 2020. 
  36. ^ Johnson, William Oscar (1. desember 1975). «The Day the Money Ran Out». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  37. ^ Williams, Joe (31. mai 2013). «Long after retiring from Bears, Predators coach's love of Chicago remains strong». Orlando Sentinel (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  38. ^ Anderson, Dave (25. januar 1978). «Namath Is Retiring From Pro Football» (engelsk). The New York Times Company. Besøkt 20. januar 2020. 
  39. ^ «Joe Namath Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 20. januar 2020. 
  40. ^ «Joe Namath Biography (1943-)». FilmReference.com (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  41. ^ «Namath to Make Debut On Broadway in 'Caine'» (engelsk). The New York Times Company. 14. september 1983. Besøkt 20. januar 2020. 
  42. ^ «Ride of Fame - Ride of Fame at Pier 78» (engelsk). Ride of Fame. 12. september 2012. Besøkt 20. januar 2020 – via Facebook. 
  43. ^ a b «Jilted Joe». People (engelsk). 19. april 1999. Besøkt 20. januar 2020. 
  44. ^ a b «Joe Namath's teenaged daughter gives birth». People.com (engelsk). 16. august 2007. Besøkt 20. januar 2020. 
  45. ^ Cimini, Rich (7. mai 2019). «Namath: Drinking kicked my butt for long time». ESPN.com (engelsk). ESPN, Inc. Besøkt 20. januar 2020. 
  46. ^ Griffith, Bille (23. desember 2003). «Namath Incident Not Being Kissed Off». The Boston Globe (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  47. ^ Cimini, Rich (7. mai 2019). «Namath: Drinking kicked my butt for a long time». ESPN (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  48. ^ «NFL legend Joe Namath aids search for boys, 14, missing off Florida» (engelsk). Fox News. 26. juli 2015. Besøkt 20. januar 2020. 
  49. ^ Hastings, Deborah (31. juli 2015). «U.S. Coast Guard to suspend search for missing Florida teens who vanished during fishing trip». New York Daily News (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  50. ^ Gonzales, Mark (6. juni 2018). «Cubs' Joe Maddon smitten by visit from childhood idol Joe Namath». ChicagoTribune.com (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  51. ^ Garro, Adrian; Muskat, Carrie (6. juni 2018). «Joe Namath visited Wrigley Field for the first time and threw a pitch to Joe Maddon». MLB.com (engelsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  52. ^ Axthelm, Pete (19. juli 1971). «The Third Annual Permanent Retirement of Joe Namath». New York (engelsk). s. 71. Besøkt 20. januar 2020. 
  53. ^ a b «Noxema with Farrah» (engelsk). 13. november 1987. Besøkt 24. januar 2020 – via YouTube. 
  54. ^ Kiger, Fred W. (19. november 2003). «Namath was as good as his word». ESPN.com (engelsk). ESPN, Inc. Besøkt 24. januar 2020. 
  55. ^ Kappes, Keith (6. februar 2019). «Wednesday's Post: Can you imagine Joe Namath wearing pantyhose?». Journal-Times.com (engelsk). Arkivert fra originalen 6. februar 2019. Besøkt 24. januar 2020. 
  56. ^ a b Braziller, Zach (4. februar 2014). «The story behind Joe Namath’s Super Bowl coat». NYPost.com (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  57. ^ «Celeb Ad Ovaltine Joe Namath» (engelsk). 28. mars 2013. Besøkt 24. januar 2020 – via YouTube. 
  58. ^ Eskenazi, Gerald (28. august 2003). «PRO FOOTBALL; Jets Turn a Gathering Into a Testaverde Rally». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  59. ^ Mallozzi, Vincent M. (25. september 2011). «30 Seconds With Joe Namath». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  60. ^ Hughes, Matt (29. mai 2013). «Joe Namath to Attend Pro Footballs Hall of Fame Opening». YesNetwork.com (engelsk). YES Network. Arkivert fra originalen 15. august 2018. Besøkt 24. januar 2020. 
  61. ^ «Medicare Coverage Helpline TV Commercial, 'Make Sure' Featuring Joe Namath». iSpot.tv (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  62. ^ «Gridiron greats on 60 Minutes». CBSNews.com (engelsk). CBS News. 15. januar 2015. Besøkt 24. januar 2020. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joe_Namath&oldid=24266109»