Åpne hovedmenyen

Indianapolis Colts er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Indianapolis, Indiana. Colts konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens American Football Conference (AFC) i AFC South. Siden 2008 har Colts spilt hjemmekampene sine i Lucas Oil Stadium. Før det spilte laget i RCA Dome i over to tiår (1984-2007). SIden 1987 har Colts vært vertslaget for NFL Scouting Combine.

Indianapolis Colts
Amerikansk fotball Indianapolis Colts i NFL-sesongen 2019
Indianapolis Colts
Drakter
AFCS-2002-2011-Uniform-IND.png
Maskot Blue
Lagfarger Kongeblå, hvit[1][2]
         
Laginformasjon
Stiftet 23. januar 1953; 66 år siden (1953-01-23)[3]
By USAIndianapolis

IndianaIndiana

Kallenavn
Conference American Football Conference
Division AFC South
Ledelse
Eier Jim Irsay
General manager Chris Ballard
Hovedtrener Frank Reich
Laghistorie
Meritter
  • Ligamesterskap: (3)
NFL Championships (3)
1958, 1959, 1968
  • Super Bowls: (2)
1970 (V), 2006 (XLI)
  • Conference-titler: (7)
NFL Western: 1958, 1959, 1964, 1968
AFC: 1970, 2006, 2009
  • Divisjonstitler: (16)
NFL Coastal: 1968
AFC East: 1970, 1975, 1976, 1977, 1987, 1999
AFC South: 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2009, 2010, 2013, 2014
  • Playoff-kamper: (28)
NFL: 1958, 1959, 1964, 1965, 1968, 1970, 1971, 1975, 1976, 1977, 1987, 1995, 1996, 1999, 2000, 2002, 2003, 2004, 2005, 2006, 2007, 2008, 2009, 2010, 2012, 2013, 2014, 2018
Hjemmebane
Indianapolis-1872530.jpg
Indianapolis Colts' hjemmebane
Stadionnavn Lucas Oil Stadium
Bygget 2008
Kapasitet 67 000

Colts har vært med i NFL siden laget ble stiftet i Baltimore i 1953. De var ett av tre NFL-lag som ble med lagene fra American Football League (AFL) da AFC ble opprettet etter sammenslåingen i 1970. Mens laget var i Baltimore nådde de sluttspillet ti ganger og vant tre NFL Championships i 1958, 1959 og 1968. Colts spilte i to Super Bowl mens de var i Baltimore, et nederlag mot New York Jets i Super Bowl III og en seier mot Dallas Cowboys i Super Bowl V. Colts flyttet til Indianapolis i 1984 og har siden nådd sluttspillet 16 ganger, vunnet to conference-titler, og én Super Bowl, da de slo Chicago Bears i Super Bowl XLI.

HistorieRediger

Utdypende artikkel: Indianapolis Colts historie

Se også: Baltimore Colts

1953–1983: Baltimore-periodenRediger

 
Memorial Stadium, hjemmebanen for Baltimore Colts frem til 1983.

Etter andre verdenskrig ble All-America Football Conference stiftet, med sin første sesong i 1946. I sitt andre år ble franchisen som hadde blitt tildelt til Miami Seahawks flyttet til Baltimore, Maryland. Etter en avstemning for tilhengere ble navnet Baltimore Colts valgt, med lagfargene sølv og grønn. Colts spilte de neste tre sesongene i AAFC, frem til de flyttet over til National Football League da NFL ble omorganisert. Baltimore Colts var et av tre AAFC-lag som ble med i NFL, sammen med San Francisco 49ers og Cleveland Browns. Det nye laget, som for første gang deltok i en stor liga, spilte kun i NFL i 1950-sesongen før det ble oppløst og flyttet.

To år senere, i 1953, vant en lokal gruppe i Baltimore, med støtte fra bystyret og fra offentligheten, ledet av Carroll Rosenbloom rettighetene til en NFL-franchise i Baltimore.[4][5] Rosenbloom fikk ta over det som var igjen av Dallas Texans, som hadde en lang historie, fra da laget ble stiftet som Boston Yanks i 1944, og senere slo seg sammen med Brooklyn Tigers, som tidligere hadde vært kjent som Dayton Triangles, et lag som ble etablert før NFL-ligaen i 1913. Det laget ble senere til New York Yanks i 1922, og mange av spillerne fra New York Yankees i den konkurrerende ligaen All-America Football Conference (1946-49) ble med på laget i den nye ligaen før 1950-sesongen. Yanks flyttet så til Dallas, Texas etter 1951-sesongen. NFL ser på Texans og Colts som to forskjellige lag historisk sett, til tross for at de tidlige lagene hadde like lagfarger, blått og hvitt. Indianapolis Colts blir sett på som et nytt lag som ble stiftet i 1953.

 
Pro Football Hall of Famer Johnny Unitas (1933–2002), var startende quarterback for Baltimore Colts fra 1956 til 1972. Unitas vokste opp i Pittsburgh og spilte fotball for University of Louisville.

Den tredje (og nåværende) versjonen av Colts spilte sin første sesong i Baltimore i 1953, hvor de avsluttet sesongen 3-9 under hovedtrener Keith Molesworth. Franchisen slet de første par årene i Baltimore, og hadde ikke en positiv sesong før i 1957.[5] Under hovedtrener Weeb Ewbank og quarterbacken Johnny Unitas avsluttet Colts 1958-sesongen 9-3, og nådde NFL Championship Game for første gang etter å ha vunnet NFL Western Conference.[6][7] Colts møtte New York Giants i NFL Championship-kampen, i en kamp som ses på som en av de beste kampene i amerikansk fotball noensinne.[8] Colts slo Giants 23-17 i den første kampen som noensinne tok i bruk ekstraomganger, i en kamp som ble sett av 45 millioner tilskuere.[9]

Colts gjentok sesongen i 1959, hvor de igjen gikk 9-3 og igjen slo Giants i NFL Championship Game, for sin andre ligatittel på rad.[5] Det tok fire sesonger før Colts nådde NFL Championship igjen, da laget byttet ut hovedtrener Ewbank med den unge Don Shula i 1963.[10] I Shulas andre sesong vant Colts tolv av fjorten kamper, men tapte mot Cleveland Browns i NFL CHampionship. Fire år senere, under Unitas og Shula, vant Colts sin tredje NFL Championship-tittel, og nådde Super Bowl III.

 
Colts mot Dallas i sin første Super Bowl-seier (V).

På vei inn i SUper Bowl og etter å ha slått Cleveland Browns 34-0 i NFL Championship i 1968 var det flere som kalte Colts sitt 1968-lag "the greatest pro football team of all time"[11] og hadde odds på 18 poeng i sin favør mot motstandrene fra American Football League, New York Jets.[12] Det var derimot Jets som vant kampen 16-7, og fikk den første Super Bowl-seieren for et AFL-lag. Sluttresultatet kom som et sjokk for flere i sportsmedia[13] da Joe Namath og Matt Snell ledet Jets til en Super Bowl-seier under hovedtrener Weeb Ewbank, som tidligere hadde vunnet to NFL Championships med Colts.

Eierne av Colts, Browns og Pittsburgh Steelers, henholdsvis Rosenbloom, Art Modell og Art Rooney, ble enige om at deres lag skulle bli med ti AFL-lag i American Football Conference da de to ligaene ble slått sammen i 1970.[5] Colts dominerte i sin første sesong i den nye ligaen, da lagets nye hovedtrener Don McCafferty ledet laget til 11-2-1 seriespillet hvor de vant AFC East. I første runde av sluttspillet slo Colts Cincinnati Bengals 17-0; en uke senere slo de Oakland Raiders 27-17 i den første AFC Championship-kampen. Baltimore vant derette den første Super Bowl-kampen etter sammenslåingen (Super Bowl V), hvor de slo Dallas Cowboys fra National Football Conference 16-13 etter at Jim O'Brien scoret et field goal med fem sekunder igjen av kampen.[14] Seieren var COlts sin fjerde NFL-tittel, og sin første Super Bowl-seier. Browns nådde sluttspillet igjen i 1971 hvor de slo Cleveland Browns i første runde, men tapte mot Miami Dolphins i AFC Championship-kampen.

På grunn av problemer med byen Baltimore og lokale medier byttet Rosenbloom franchisen til Robert Irsay den 13. juli 1972 mot Los Angeles Rams.[15] Under en ny eier nådde ikke Colts sluttspillet tre år på rad etter 1971, og lagets startende quarterback og legende Jonny Unitas ble byttet til San Diego Chargers etter 1972-sesongen.[5] Uten Unitas nådde Colts sluttspillet tre år på rad fra 1975 til 1977, men tapte i divisjonsrunden hver gang. Colts sitt nederlag etter to ekstraomganger på Oakland Raiders i 1977 er kjent for at det var Colts sin siste sluttspillkamp i Baltimore, og er også kjent for "Ghost to the Post". Bert Jones var quarterback i alle de tre sesongene, og lagets forsvar var kjent som "The Sack Pack".

Etter lagets suksesser på 70-tallet begynte laget 1978-sesongen med ni nederlag på rad. I 1981 slapp Colts sitt forsvar inn 533 poeng, en ny rekord i NFL, og satte rekorden for færrest sacks (13) og færrest punt returns (12).[16] Det neste året kollapset Colts sitt forslag, som i en kamp mot Buffalo Bills hvor Colts ikke kom seg over på motstanderens banehalvdel hele kampen. Colts avsluttet 1982-sesongen 0-8-1, som gav dem muligheten til å drafte quarterback John Elway fra Stanford. Elway nektet derimot å spille for Baltimore, og tvingte frem et bytte til Denver.[17] Takket være et sterkere forsvar klarte laget å avslutte 1983-sesongen 7-9, i sin siste sesong i Baltimore.

Flytting til IndianapolisRediger

 
Indianapolis Colts spilte i RCA Dome fra 1984 til 2007.
 
The Indiana Farm Bureau Football Center med administrative- og treningskontorer for Indianapolis Colts.

Baltimore Colts spilte sin siste hjemmekamp i Baltimore den 18. desember 1983 mot Houston Oilers. Irsay fortsatte å be om oppgraderinger til Memorial Stadium, eller et nytt stadion.[18] Som et resultat av dårlige prestasjoner fra laget og problemer med stadionet hadde tilskuertallene og lagets inntekter begynt å falle. Bystyret hadde ikke muligheten til å bruke skattepenger på å bygge et nytt stadium, og forslagene fra bystyret var ikke gode nok for hverken Colts eller byens MLB-franchise, Orioles, men sidene fortsatte å forhandle.[18] Forholdet mellom Irsay og Baltimore forverret seg. Selv om Irsay hadde forsikret tilhengere om at han virkelig ønsket å bli i Baltimore, tok han kontakt med andre byer som var villige til å bygge nye stadioner, og endte til slutt opp med to potensielle byer: Phoenix og Indianapolis.[19] Under borgermesteren Richard Lugar og deretter William Hudnut hadde Indianapolis prøvd å bli en 'Great American City'.[20] Hoosier Dome, som senere skiftet navn til RCA Dome, hadde blitt bygd nettopp for et nytt NFL-lag.[21]

I mellomtiden hadde situasjonen i Baltimore blitt verre. Marylands generalforsamling grep inn da en lov ble introdusert som ville gitt Baltimore retten til å ta over laget gjennom ekspropriasjon. Dette resulterte i at Irsay begynte å forhandle med borgermesteren i Indianapolis, William Hudnut, for å flytte laget før Maryland fikk gjennomslag for loven. Indianapolis tilbydde Irsay et lån, samt Hoosier Dome og et treningskompleks.[22] Etter at partene ble enige ble det sendt ut flyttebiler fra Mayflower Transit over natten til lagets treningskompleks i Maryland, som ankom om morgenen 29. mars 1984. Da de ankom begynte arbeidere å laste opp lagets eiendelere, og i løpet av dagen kjørte varebilene til Indianapolis, og ingenting av organisasjonen Colts var igjen i Baltimore.[23] Baltimore's Marching Band måtte også få med seg sitt utstyr og sine uniformer før de ble sendt til Indianapolis.[24]

Flyttingen førte til juridisk tvist som bel avsluttet da representanter for byen Baltimore og Colts nådde enighet i mars 1986. I avtalen stod det at alle søksmål som handlet om flyttingen ble skrinlagt, og Colts ble enige om å støtte et nytt NFL-lag i Baltimore.[20]

1984–1997: Problemer i IndianapolisRediger

 
Eric Dickerson ledet laget i rushing og ble invitert til Pro Bowl tre ganger i løpet av hans periode med Colts (1987-91).

Da Colts ankom Indianapolis ble det mottatt over 143 000 søknader om sesongbilletter i løpet av de første to ukene.[25] Flyttingen til Indianapolis førte derimot ikke til bedre resultater for Colts, som nådde sluttspillet en gang i løpet av sine første elleve sesonger i Indianapolis. I 1984-sesongen, lagets første i Indianapolis, gikk laget 4-12 og hadde den laveste offensive yardage i hele ligaen den sesongen.[26] Laget fikk kombinert åtte seiere i 1985 og 1986, samt en 0-13 start i 1986 som førte til at hovedtrener Rod Dowhower fikk sparken og ble erstattet med Ron MEyer. Colts fikk derimot fremtidige Hall of Fame running back Eric Dickerson[27] i et bytte i 1987, og klarte det året å avslutte sesongen 9-6 med en divisjonstittel i AFC East og sitt første sluttspill i Indianapolis, hvor de tapte mot Cleveland Browns.

Etter 1987 nådde ikke laget sluttspillet syv sesonger på rad. Problemene nådde toppen i 1991, da laget gikk 1-15, ett nederlag fra den første seierløse sesongen i ligaens historie etter at sesongen ble utvidet til 16 kamper.[28] Sesongen resulterte i at hovedtrener Ron Meyer fikk sparken, og Ted Marchibroda returnerte til organisasjonen i 1992; han hadde tidligere vært lagets hovedtrener mellom 1975 og 1979. Lagets problemer fortsatte under Marchibroda og Jim Irsay, Robert Irsays sønn og lagets general manager. I 1994 ansatte Robert Irsay Bill Tobin som lagets nye general manager.[29]

Under Tobin draftet Colts running back Marshall Faulk med sitt pick i første runde (#2 totalt) i 1994[30] og plukket også opp quarterback Jim Harbaugh.[31] Colts begynte å se noe suksess med de nye spillerne, og nådde sluttspillet i 1995 og 1996. Laget vant sin første sluttspillkamp i 1995 og gikk videre til AFC Championship hvor de møtte Pittsburgh Steelers, og nesten nådde Super Bowl XXX.[32]

Marchibroda pensjonerte seg etter 1995-sesongen og ble erstattet av Lindy Infante i 1996.[33] Etter å ha nådd sluttspillet to år på rad gikk Colts 3-13 i 1997. I tillegg til den skuffende sesongen døde Robert Irsay, lagets eier og mannen som flyttet laget til Indianapolis, i januar 1997 etter flere år med dårlig helse.[34] Jim Irsay, Robert Irsay sin sønn, tok over rollen som eier etter farens død og begynte å gjøre endringer i organisasjonen. Irsay erstattet general manager Tobin med Bill Polian i 1997.[35]

1998–2011: Peyton Manning-periodenRediger

 
Peyton Manning var lagets startende quarterback fra 1998 til 2010.

Jim Irsay begynte å gjøre endringer med Colts ett år etter at han overtok etter faren sin, da han sparket hovedtrener Lindy Infante og ansatte Bill Polian som general manager. Polian ansatte Jim Mora som lagets neste hovedtrener, og draftet quarterback Peyton Manning fra Tennessee Volunteers, sønn av legenden Archie Manning fra New Orleans Saints, med draft pick #1 i 1998.[36]

Laget, under Manning, slet i 1998 hvor de bare vant tre kamper; Manning kastet 28 interceptions, det høyeste i ligaen.[37] Manning hadde allikevel 3 739 passing yards og 26 touchdown passes, og ble utvalgt til årets NFL All-Rookie First Team.[37] Colts begynte å forbedre seg mot slutten av 1998-sesongen, og fortsatte å vokse i 1999. Indianapolis draftet Edgerrin James i 1999 og forsterket spillerstallen videre inn i den neste sesongen.[38] Colts gikk 13-3 i 1999 og avsluttet sesongen på førsteplass i AFC East, lagets første divisjonstittel siden 1987. Indianapolis tapte mot Tennessee Titans i divisjonssluttspillet, som gikk videre til å vinne AFC Championship.

Laget i 2000 og 2001 hade betydelig mindre suksess enn 1999-laget, og etter at laget gikk 6-10 i 2001 økte presset på lagets administrasjon og trenere. Head coach Jim Mora fikk sparken på slutten av sesongen og ble erstattet med tidligere hovedtrener for Tampa Bay Buccaneers Tony Dungy.[39] Allerede neste år, i 2002, kom Colts tilbake og avsluttet sesongen 10-6. Laget nådde sluttspillet i 2003 og 2004 etter å ha gått 12-4 begge år og vunnet AFC South-tittelen. Colts tapte mot New England Patriots og Tom Brady i AFC Championship Game i 2003 og igjen i divisjonssluttspillet i 2004, som startet en rivalisering mellom de to lagene og deres quarterbacks, Manning og Brady.[40] Etter to nederlag i sluttspillet på rad mo Patriots begynte Colts 2005-sesongen med 13 seiere på rad, inkludert en seier mot Patriots, lagets første seier mot New England med Manning som quarterback.[41] I løpet av sesongen slo Manning og Marvin Harrison NFL-rekorden for touchdowns av en quarterback og receiver-duo.[42] Indianapolis avsluttet 2005-sesongen 14-2, som var det beste resultatet i ligaen det året og det beste resultatet i en 16-kampers sesong for franchisen, men tapte mot Pittsburgh Steelers i divisjonsrunden av sluttspillet.[43]

Indianapolis gikk inn i 2006-sesongen med en spillerstall full av veteraner, og plukket opp running back Joseph Addai i NFL Draft i 2006.[44] Colts begynte igjen sesongen ubeseiret over ni kamper, med det første nederlaget mot Dallas Cowboys. Laget avsluttet sesongen 12-4 og gikk inn i sluttspillet for femte år på rad, denne gangen som tredje seed i AFC. Colts vant sine første to kamper i sluttspillet mot Kansas City Chiefs og Baltimore Ravens, og nådde AFC Championship for første gang siden sluttspillet i 2003, hvor de møtte rivalene New England Patriots. I en kamp som har blitt en klassiker,[45] kom Colts tilbake etter å ha ligget bak 21-3 i første halvdel til å vinne kampen 38-34, og nådde Super Bowl XLI, franchisens første Super Bowl siden 1970, og sin første i Indianapolis. Colts slo Chicago Bears 29-17 og vant dermed Manning, Polian, Irsay, Dungy og byen Indianapolis sin første Super Bowl-tittel.[46][47]

 
Indianapolis Colts besøker det hvite hus etter Super Bowl-seieren i 2006.

Etter Super Bowl-seieren gikk Colts 13-3 i 2007; de tapte mot San Diego Chargers i divisjonssluttspillet i det som skulle bli lagets siste kamp i RCA Dome før de flyttet til Lucas Oil Stadium i 2008.[48] Manning var på reservelistene etter en operasjon ved begynnelsen av 2008-sesongen.[49] Colts begynte sesongen 3-4, men vant så ni kamper på rad og avsluttet sesongen 12-4, som fikk dem en sluttspillplass som et Wild Card-lag, hvor de tapte mot Chargers. Etter sesongen annonserte Tony Dungy at an skulle pensjonere seg etter syv sesonge som hovedtrener, med et totalresultat på 92-33.[50]

Jim Caldwell ble ansatt som lagets nye hovedtrener etter Dungy, og ledet laget i 2009-sesongen.[50] Colts gikk 14-0 i begynnelsen av sesongen, men avsluttet sesongen 14-2 etter å ha spilt med reservespillere i de to siste kampene.[51][52] For andre gang med Manning som quarterback gikk Colts inn i sluttspillet med det beste resultatet i hele AFC. Laget vant mot Baltimore Ravens og New York Jets for å nå Super Bowl XLIV mot New Orleans Saints,[53] men tapte i finalekampen, 31-17.[54][55]

Ved slutten av 2009-sesongen hadde Colts avsluttet det første tiåret i 2000-tallet (2000-2009) med flest seiere i seriespill (115) og den høyeste vinnprosenten (.719) av noen andre lag i NFL i samme periode.[56]

I 2010 avsluttet sesongen 10-6, den første sesongen siden 2002 hvor laget ikke hadde minst 12 seiere i en sesong, og tapte mot New York Jets i Wild Card-runden av sluttspillet.[57] Nederlaget mot Jets var Peyton Mannings siste kamp på Indianapolis Colts.

Etter å ha gått glipp av sesongoppkjøringskampene ble Manning satt på sidelinjen etter en operasjon for Colts sin åpningskamp i Houston, og deretter for hele 2011-sesongen.[58] Veteranen Kerry Collins tok over som lagets startende quarterback etter at Colts hadde uttrykt misnøye med reservene Curtis Painter og Dan Orlovsky.[59] Colts tapte allikevel sine første 13 kamper, og avsluttet sesongen 2-14, som gav dem first pick i NFL Draft i 2012. Like etter sesongen ble lagets president Bill Polian sparket, etter 14 år med laget. Den 8. mars 2012 annonserte Jim Irsay at Manning hadde blitt frigitt etter 13 år med laget.[60]

2012–2019: Andrew Luck-æraenRediger

 
Luck under sin første sluttspillkamp mot Baltimore Ravens

Under offseason i 2012 ansatte eier Jim Irsay Ryan Grigson[61] som lagets nye General Manager. Grigson ansatte Chuck Pagano som lagets nye hovedtrener like etter å ha sluppet Jim Caldwell.[62] Colts begynte så å frigi noen veteraner med høy lønn og som ofte ble skadet, inkludert Joseph Addai, Dallas Clark og Gary Brackett.[63] Colts plukket opp quarterback Andre Luck fra Stanford Cardinal med sitt første draft pick (#1 totalt) i 2012, samt hans lagkamerat Coby Fleener i andre runde.[64][65] Laget byttet også til et 3-4-forsvar.

Med produktive sesonger fra Luck og receiver Reggie Wayne fullførte Colts 2012-sesongen 11-5. Franchisen, laget og tilhengerne støttet hovedtrener Chuck Pagano i hans kamp mot leukemi. Laget klarte å nå sluttspillet i 2012, klubbens 14. sluttspill siden 1995. Sesongen var over etter et tap mot Baltimore Ravens 24-9, som gikk videre til å vinne Super Bowl XLVII.

To uker inn i 2013-sesongen byttet Colts sitt pick i første runde i NFL Draft i 2014 til Cleveland Browns mot running back Trent Richardson. I uke 7 ledet Luck Colts til en seier (39-33) mot hans forgjenger, Peyton Manning og de da ubeseirede Broncos. Luck ledet Colts til sin 15. divisjonstittel den sesongen. I første runde av sluttspillet i 2013 ledet Luck Colts til en nervepirrende seier (45-44) mot Kansas City, hvor Colts scoret 35 poeng mot Chiefs sine 13 i andre halvdel av kampen, i det 2. største comebacket i NFL-sluttspillets historie.

I 2014-sesongen ledet Luck Colts til AFC Championships for første gang i sin karriere, i samme sesong som han slo Colts sin rekord for passing yards i en sesong, en rekord som Manning hadde holdt før.[66]

Grigson fikk sparken som general manager etter at laget gikk 8-8 i både 2015 og 2016, og gikk glipp av sluttspillet to sesonger på rad for første gang siden 1997-98. Da han fikk spraken var det bare 3 av hans 18 draft picks som fremdeles var på laget.[67] 30. januar 2017 ble Chris Ballard, tidligere Director of Football Operations for Kansas City Chiefs, ansatt som erstatning for Grigson.[68]

Den 31. desember 2017, etter lagets siste kamp i sesongen med et sluttresultat på 4-12 skilte Colts vei med Pagano.

I de følgende ukene og etter to intervjuer ble det rapportert at Colts skulle ansette Josh McDaniels, Offensive Coordinator for New England Patriots til å erstatte Pagano, så snart McDaniels hadde fullendt sine forpliktelser med Patriots i Super Bowl LII.[69] Den 8. februar 2018 annonserte Colts at McDaniels var lagets nye hovedtrener.[70] Bare noen timer senere hadde McDaniels derimot ombestemt seg, og gikk tilbake til sin stilling hos Patriots.[71][72]

11. februar 2018 annonserte Colts at Frank Reich, som da var Offensive Coordinator for Philadelphia Eagles var lagets nye hovedtrener.[73][74][75]

Den 24. august 2019 informerte Luck organisasjonen om at han kom til å pensjonere seg fra NFL, etter å ikke ha deltatt under lagets treningsleir.[76]

Logoer og uniformerRediger

Colts sine hjelmer i 1953 var hvite med en blå stripe. I 1954-55 var de blå med en hvit stripe og et par hestesko på baksiden. I 1956 byttet fargene plass, hvit hjelm, blå stripe og hestesko på baksiden. I 1957 ble hesteskoene flytte til hvor de er nå, en på hver side av hjelmen. De blå skjortene har hvite skulderstriper og de hvite skjortene har blå skulderstriper. Laget bruker også hvite bukser med blå striper langs sidene.

Fra 1982 til 1986 brukte Colts grå bukser med de blå skjortene. De grå buksene hadde en hestesko på toppen av sidene, med spillernes nummer inni hesteskoen. Colts fortsatte å bruke hvite bukser med de hvite skjortene i den samme perioden, og i 1987 sluttet laget å bruke de grå buksene.

Colts brukte blå bukser med de hvite skjortene i de første tre kampene av 1995-sesongen, men gikk deretter tilbake til hvite bukser med både de blå og de hvite skjortene. Laget gjorde noen små endringer med uniformene før starten av 2004-sesongen, inkludert å gå tilbake til de tradisjonelle grå ansiktsmaskene istedenfor de blå, endret til en mørkere blåfarge, samt å legge til to hvite striper på sokkene. I 2006 ble stripene fjernet fra sokkene igjen.

I 2002 la Colts til et lite stripemønster på skjortene, hvor stripene kun var på toppen av skuldrene. Tidligere hadde stripene gått videre under ermene på skjortene. Dette ble gjort fordi Colts, i likhet med mange andre fotballag, hadde begynt å produsere strammere skjorter for å redusere holding-straffer, og redusere størrelsen på ermene. Selv om de hvite skjortene Minnesota Vikings brukte på tiden hadde et lignende stripemønster, og fremdeles har det (New England Patriots sine throwback-uniformer som de brukte i Thanksgiving-kampen mot Detroit Lions i 2002 hadde likt mønster, men Patriots brukte senere de samme throwback-uniformene i 2009 med avkortede striper, som i 2010 ble deres offisielle tredje uniform), gjorde ikke Colts eller de fleste college-lagene de samme endringene på mønsteret.

Lucas Oil StadiumRediger

Utdypende artikkel: Lucas Oil Stadium

Lucas Oil Stadium, hjemmebane for Indianapolis Colts.

Etter 24 år i RCA Dome flyttet Colts til sin nye hjemmebane i Lucas Oil Stadium høsten 2008. I desember 2004 ingikk Indianapolis og Jim Irsay en avtale om et nytt stadion til en verdi på omtrent $1 milliard (inkludert oppgraderinger på Indiana Convention Center). I en avtale verdt omtrent $122 millioner vant Lucas Oil navnerettighetene til stadionet i 20 år.

Lucas Oil Stadium har syv nivåer med 63 000 sitteplasser for amerikansk fotball, som kan utvides til 70 000 eller mer for NCAA basketball, fotball og konserter. Den dekker 1 800 000 kvadratfot (170 000 m²). Stadionet har et tak som kan trekkes inn, som gjorde det mulig for Colts å spille hjemmekamper utendørs for første gang siden de flyttet til Indianapolis. Banens underlag er FieldTurf, og ligger omtrent 25 ft (7,6 m) under bakkenivå. I tillegg til å være større enn RCA Dome har Lucas Oil Stadium 58 permanente salgsboder, 90 portable salgsboder, 13 rulletrapper, 11 heiser, 800 toaletter, HD-skjermer fra Daktronics og monitorer, samt 142 luksussuiter. Stadionets tak tar i bruk teknologi utviklet av VAHLE, Inc.[77] I tillegg til å være Colts sin hjemmebane har stadionet avholdt NCAA Basketball-kamper for både menn og kvinner, og er reserve for alle av NCAA sine Final Four-turneringer. Stadionet var vert for Super Bowl XLVI i 2011 og har en estimert økonomisk verdi på $286 millioner. Lucas Oil Stadium var også vert for Drum Corps International World Championships fra 2009 til 2018.

RivalerRediger

DivisjonsrivalerRediger

Da Colts flyttet fra AFC East til AFC South etter at NFL omorganiserte divisjonene i 2002 har ikke Colts noen solide rivaliseringer med de andre tre lagene i divisjonen, Houston Texans, Jacksonville Jaguars og Tennessee Titans (tidligere Houston Oilers). De har dominert divisjonen i store deler av historien med quarterbackene Peyton Manning og Andrew Luck, men har i nyere år møtt motstand fra Texans.

New England PatriotsRediger

Rivaliseringen mellom Indianapolis Colts og New England Patriots er ett av ligaens nyeste. Det var quarterbackene Peyton Manning og Tom Brady som var hoveddrivkraften bak feiden. Patriots dominerte i begynnelsen av serien mellom lagene, da de slo Colts seks ganger på rad inkludert i AFC Championship Game i 2003 og AFC Divisional game i 2004. Colts vant de neste tre kampene, to i seriespill og en i AFC Championship i 2006, sesongen da laget vant Super Bowl XLI. Den 4. november 2007 slo Patriots Colts 24-20; i den neste kampen, 2. november 2008, vant Colts 18-15 i en kamp som hindret Patriots i å nå sluttspillet; i 2009 vant Colts 35-34; i 2010 kom Colts tilbake til 31-28 etter å ha vært bak 31-14 i fjerde kvarter, men endte opp med et nederlag etter at Manning kastet en interception mot slutten av kampen; dette var Mannings siste kamp mot Patriots som quarterback for Colts. Etter en dårlig sesong i 2011 hvor laget blant annet tapte 31-24 mot Patriots draftet Colts ANdrew Luck, og i november 2012 møttes de to lagene igjen, da med identisk sesongstilling på 6-3; Patriotes kom tilbake fra å ligge under 14-7 til å vinne kampen 59-24. Rivaliseringen mellom de to lagene er noenlunde ironisk, da de to var divisjonsrivaler mellom 1970 og 2001, men det var først etter at Colts flyttet til AFC South at rivaliseringen vokste frem. Den 16. november 2014 spilte New England Patriots (7-2 i sesongen) mot Colts (6-3 i sesongen) på bortebane i Lucas Oil Stadium. Etter fire touchdowns fra running back Jonas Gray vant Patriots 24-20. I AFC Championship Game i 2014 vant Patriots 45-7 mot Colts.

Tidlige rivalerRediger

I perioden 1953-66 spilte Colts i NFL Western Conference (også kjent som en divisjon), men hadde ikke noen merkbare rivaliseringer med noen av de andre franchisene, da de var det østligste laget i divisjonen, og resten av lagene lå i Great Lakes-området, Green Bay Packs, Detroit Lions, Chicago Bears, og etter 1961, Minnesota Vikings, samt lagenes to lag på vestkysten, San Francisco og Los Angeles. Det nærmeste laget var ashington Redskins, men de spilte i den andre divisjonen og var ikke særlig kompetitive i perioden.

New York GiantsRediger

I 1958 spilte Baltimore i sin første NFL Championship Game mot New York Giants, som var 10-3 i sesongen. Giants hadde kvalifisert seg for mesterskapskampen over Cleveland Browns i en tie-breaker. Baltimore hadde allerede tapt mot Giants i seriespill, men presterte allikevel å vinne kampen etter ekstraomganger. Colts gjentok det med en identisk sesongstilling da de slo Giants i NFL Championship Game i 1959. Før Colts vant tittelen to år på rad hadde Giants vært det sterkeste laget i NFL, og kom til å nå sluttspillet flere ganger i løpet av det neste tiåret, som inkluderte tre nederlag i ligamesterskapet på rad. Situasjonen snudde seg på slutten av tiåret, da Baltimore vant NFL-tittelen i 1968, mens New York presterte dårligere. I nyere år har Colts og Giants hatt to brødre som sine startende quarterbacks (henholdsvis Peyton og Eli Manning), som har ført til at kamper mellom de to har blitt referer til som "Manning Bowl".

New York JetsRediger

Super Bowl III gikk ned i idrettshistorien da American Football League-laget New York Jets vant 16-7 over et Colts som hadde overveldende odds i sin favør. Da AFL og NFL ble slått sammen ble de to lagene plassert i samme divisjon, AFC East. De møttes to ganger i året (med unntak av i 1982 på grunn av en spillerstreik) mellom 1970 og 2001; da Colts flyttet til AFC South eskalerte rivaliseringen mellom de to da de møttes tre ganger i sluttspillet i løpet av de første ni sesongene; Jest knuste Colts 41-0 i Wild Card-runden av sluttspillet i 2002; Colts slo Jets 30-17 i AFC Championship Game i 2009; men Jets slo tilbake med en seier 17-16 i Wild Card-runden det neste året, i Peyton Mannings siste kamp med Colts. Jets slo Colts 35-9 i Andrew Luck sin debutsesong i 2012; etter to nederlag på rad ledet Luck Colts til en 45-10 seier mot Jets i 2016.

Joe Namath og Johnny Unitas dannet feidens utgangspunkt, men de to møttes ikke i en full kamp før 24. september 1972. Namath scoret seks touchdowns med 496 passing yards fordelt på kun 28 forsøk og 15 completions. Unitas kastet 376 yards og to touchdowns, men ble sacked seks ganger i en kamp hvor Jets vant 44-34.

Miami DolphinsRediger

Da Baltimore gikk over til AFC etter sammenslåingen av AFL og NFL endte de opp i et nytt miljø med særs lite til felles med sine divisjonsrivaler: New York Jets, Miami Dolphins, Buffalo Bills og Boston Patriots. Et punkt hvor Colts hadde noe til felles med Dolphins var derimot Miamis nye coach, Don Shula.o Shula hadde vært Colts sin hovedtrener de siste syv sesongene før sammenslåingen (1963-69), og skrev kontrakt med Joe Robbie etter sammenslåingen var fullendt; siden dette skjedde etter sammenslåingen var det et brudd på NFLs regler mot "tampering" ("tukling"), og Dolphins måtte gi sitt draft pick i første runde til Colts.

Bak quarterbacken Earl Morrall var Baltimore den først NFL-franchisen som vant en divisjonstittel i AFC, hvor de slo Dolphins med én kamp og ledet divisjonen etter uke 3 av 1970-sesongen. De to franchisene møttes ikke i sluttspillet da Miami tapte mot Oakland Raiders i første runde, mens Baltimore gikk videre og vant sin første Super Bowl-tittel.

I 1971 var det jevnt mellom de to lagene frem til siste uke i sesongen, hvor Miami vant sin første divisjonstittel med et sesongresultat på 10-3-1, sammenlignet med Baltimores 10-4 etter at Colts vant på hjemmebane mot Dolphins i uke 13, men tapte sesongens siste kamp på bortebane mot Boston. I sluttspillet gikk Baltimore videre til AFC Championship-kampen etter å ha slått Cleveland Browns 20-3, mens Miami knapt overlevde en kamp mot Kansas City Chiefs som gikk til dobbel ekstraomgang. Da Dolphins og Colts møttes i AFC Championship-kampen var oddsen i Colts sin favør, men det var Miami som kom seirende ut av møtet, 21-0, og gikk videre til Super Bowl VI hvor de tapte mot Dallas. I 1975 var Baltimore og Miami uavgjort 10-4 i sesongstilling, men Colts gikk videre til sluttspillet basert på head-to-head. I 1977 var Baltimore for tredje år på rad uavgjort for førsteplass i divisjonen (i 1976 var de uavgjort med Boston Patriots), denne gangen med Miami, denne gangen gikk Colts videre fordi de hadde vunnet 9 av 12 conference-kamper, mens Miami hadde vunnet 8. I årene som fulgte ble rivaliseringen roet ned på grunn av dårlige prestasjoner fra Colts; laget vant bare 117 kamper i de 21 sesongene mellom nederlaget i sluttspillet i 1977 mot Oakland Raiders og da det byttet mot Marshall Faulk i 1999; inkludert et sesongresultat på 0-8-1 i 1982-sesongen, som var forkortet på grunn av en spillerstreik.

I 1995, etter at Colts hadde flyttet til Indianapolis, lå Colts og Miami igjen uavgjort, denne gangen 9-7 på andre plass bak Buffalo, men det var nok en gang Colts som gikk videre til sluttspillet basert på head-to-head. Sesongen etter havnet Colts på en tredje plass, én seier over Miami (9-7), og kvalifiserte seg til sluttspillet som et Wild Card. Møtene mellom Miami og Indianapolis i 1999 var dramatiske kamper mellom Dan Marino, som senere endte opp i Pro Football Hall of Fame, og den voksende stjernen Peyton Manning. Marino ledet Miami til et 25-poengs comeback i fjerde kvarter for en 34-31 seier for Dolphins i RCA Dome, og ledet laget igjen i et comeback i Joe Robbie Stadium samme sesong, hvor Miami klarte å utligne til 34-34 med 36 sekunder igjen på klokken; Manning klarte derimot i kampens siste drive å sette opp for et 53-yard field goal, og kampen endte 37-34 i Colts sin favør.

Den siste store kampen mellom lagene var i 2000, da Miami så vidt slo Indianapolis for divisjonstittelen da de avsluttet sesongen 11-5. De to lagene møttes i Wild Card-runden, hvor Dolphins vant 23-17 før de tapte 27-0 mot Oakland Raiders (Colts hadde selv et bittert nederlag mot Raiders i uke 2 da Raiders kom tilbake fra å ligge 24-7 under til å vinne kampen 38-31). I 2002 flyttet Colts til den nye divisjonen AFC South; de to lagene møttes i RCA Dome 15. september hvor Dolphins vant 21-13. Rivaliseringen har siden roet seg ned; de to lagene møttes i en minneverdig Monday Night Football-kamp i 2009 da Colts, som bare hadde ballen i 15 minutter, slo Dolphins 27-23.

Rivaliseringen våknet til live igjen i NFL Draft i 2012, da begge lagene fikk nye quarterbacks, Ryan Tannehill for Dolphins og Luck for Colts. Lagene møttes i 2012-sesongen, da Luck slo nykommerrekorden for pasningsyards i én kamp da Colts slo Dolphins 23-20, men Tannehill og Dolphins fikk hevn sesongen etter da de vant 24-20. Dette var det første av åtte nederlag på rad for Colts mot lag i AFC East, som endte i desember 2016 da Colts slo Jets 41-10.

SpillereRediger

Nåværende spillerstallRediger

Spillerstall Indianapolis Colts
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Treningsstall

Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 20. september 2019
Depth chartOverganger
53 aktive, 10 inaktive, 9 treningsstall

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


Pensjonerte numreRediger

Indianapolis Colts pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon År Pensjonert
18[78] Peyton Manning QB 1998–2011 8. oktober 2017
19 Johnny Unitas QB 1956–1972
22 Buddy Young RB 1953–1955
24 Lenny Moore HB 1956–1967
70 Art Donovan DT 1953–1961 1962
77 Jim Parker OL 1957–1967
82 Raymond Berry WR 1955–1967
89 Gino Marchetti DE 1953–1966

Pro Football Hall of FamereRediger

Baltimore/Indianapolis Colts Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
82 Raymond Berry WR 1955–1967 1973 96 Richard Dent DE 1996 2011
29 Eric Dickerson RB 1987–1991 1999 70 Art Donovan DT 1953–1961 1968
28 Marshall Faulk RB 1994–98 2011 88 Marvin Harrison WR 1996–2008 2016
83 Ted Hendricks LB 1969–1973 1990 88 John Mackey TE 1963–1971 1992
89 Gino Marchetti DE 1953–1964
1966
1972 24 Lenny Moore HB 1956–1967 1975
77 Jim Parker OL 1957–1967 1973 34 Joe Perry FB 1961–1962 1969
19 Johnny Unitas QB 1956–1972 1979
Trenere og ledere
Navn Posisjon(er) Periode Innlemmet Merknader
Weeb Ewbank Trener 1954–1962 1978
Mike McCormack Trener 1980–1981 1984 Innlemmet for å ha spilt offensive tackle
Don Shula Trener 1963–1969 1997 Shula var også defensive back for Baltimore (1953–1956)
Bill Polian President/GM 1998–2011 2015
Tony Dungy Trener 2002–2008 2016

Ring of HonorRediger

Utdypende artikkel: Indianapolis Colts Ring of Honor

Indianapolis Colts sin Ring of Honor ble introdusert 23. september 1996. 13 personer har blitt innlemmet.

Indianapolis Colts Ring of Honor
Nr. Navn Posisjon År Innlemmet
Robert Irsay Eier 1972–1997 1996 [79]
80 Bill Brooks WR 1986–1992 1998 [80]
Ted Marchibroda Head Coach 1975–1979
1992–1995
2000 [81]
75 Chris Hinton OT, OG 1983–1989 2001 [82]
4 Jim Harbaugh QB 1994–1997 2005 [83]
Den 12. mann Tilhengere 2007
Tony Dungy Head Coach 2002–2008 2010
88 Marvin Harrison WR 1996–2008 2011
32 Edgerrin James RB 1999–2005 2012 [84]
29 Eric Dickerson RB 1987–1991 2013 [85]
28 Marshall Faulk RB 1994–1998
63 Jeff Saturday C 1999–2011 2015[86]
Bill Polian President/GM 1998–2011 2017 [87][88]
18 Peyton Manning QB 1998–2011
87 Reggie Wayne WR 2001–2014 2018

Draft picks i første rundeRediger

PersonaleRediger

HovedtrenereRediger

Nåværende personaleRediger

Indianapolis Colts personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Front office
  • Eier – Jim Irsay
  • General Manager – Chris Ballard
  • Assistant General Manager - Ed Dodds
  • Vice President of Player Personnel – Ledig stilling
  • Director of Football Administration – Mike Bluem
  • Director of Pro Personnel – Kevin Rogers Jr.
  • Director of College Scouting – Morocco Brown
  • Assistant Director of Pro Scouting - Jon Shaw
  • Assistant Director of College Scouting – Matt Tarpening
  • Senior Player Personnel Scout – Todd Vasvari
  • Director of Player Development – Brian Decker
Head coach
Offensive coaches
 
Defensive coaches
Special teams coaches
Strength and conditioning

Coaching staff
Management
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Statistikker og rekorderRediger

SesonghistorikkRediger

Dette er en liste over Colts sine fem siste sesonger. For en full liste over franchisens resultater, se Liste over Indianapolis Colts-sesonger.

Merk: Plassering, Seier, Tap og Uavgjort viser resultater i seriespill og inkluderer ikke kamper i sluttspillet.

Super Bowl-vinnere (1970–nå) Conference-tittel Divisjonmestere Wild Card

Per 11. januar 2019

Sesong Lag Liga Conference Divisjon Seriespill Resultat i sluttspillet Priser
Plassering Seiere Tap Uavgjort
2013 2013 NFL AFC South 1. 11 5 0 Vant Wild Card (Chiefs) 45–44
Tapte Divisional Playoffs (Patriots) 43–22
2014 2014 NFL AFC South 1. 11 5 0 Vant Wild Card-kampen (Bengals) 26–10
Vant Divisjonsrunden (Broncos) 24–13
Tapte Conference Championship (Patriots) 45–7
2015 2015 NFL AFC South 2. 8 8 0
2016 2016 NFL AFC South 3. 8 8 0
2017 2017 NFL AFC South 3. 4 12 0
2018 2018 NFL AFC South 2. 10 6 0 Vant Wild Card-kampen (Texans) 21-7
Tapte Divisjonsrunden (Chiefs) 31-13

RekorderRediger

Colts-rekorder
Leder Spiller Rekord År med Colts
Passing Peyton Manning 54 828 passing yards 1998–2011
Rushing Edgerrin James 9 226 rushing yards 1999–2005
Receiving Marvin Harrison 14 580 receiving yards 1996–2008
Seiere som coach Tony Dungy 85 seiere 2002–2008
Sacks Robert Mathis 118 sacks 2003–2016
Interceptions Bobby Boyd 57 interceptions 1960–1968

Radio og TVRediger

Colts sin hovedstasjon på radio etter at de flyttet fra Baltimore Colts i 1984 til 1998, og igjen etter 2007-sesongen, er WIBC 1070 AM (skiftet navn til WFNI 26. desember 2007); under den nye kontrakten sendes kamper også samtidig på WLHK 97.1 FM. Fra 1998 og ut 2006 var Colts sin hovedstasjon WFBQ 94.7 FM (med andre programmer på WNDE 1260 AM). Bob Lamey var lagets hovedkommentator fra 1984 til 1991 og igjen fra 1995 til 2018.[89] Tidligere offensive lineman for Colts, Will Wolford er ekspertkommentatoren. Ted Marchibroda, som var hovedtrener for Colts både i Baltimore og Indianapolis, og som var ekspertkommentator fra 1999 til 2006, er nå en analyst på Colts sitt program før kamper. Mike Jansen er kommentator på alle hjemmekamper, og har vært det siden 1998-sesongen.

Frem til 2011 var det WTTV (kanal 4/29) som sendte lagets sesongoppkjøringskamper, før WNDY-TV (kanal 23) begynte å sende dem som en del av en avtale med søsterstasjonen WISH-TV (kanal 8) for å bli lagets offisielle stasjon; WISH hadde sendte mesteparten av lagets kamper gjennom NFL on CBS siden 1998-sesongen. Indiana Hoosiers sin kommentator Don Fischer er hovedkommentatoren. Monday Night Football-kamper sendes vanligvis av ABC WRTV (kanal 6).

Lagets rettigheter ble endret i 2014 da WTTVs eier Tribune Media kom til enighet med CBS for å bli nettverkets hovedkanal for Indianapolis fra 1. januar 2015, som etterlot WISH med rettighetene til The CW-sendinger. I avtalen skal begge Tribune Media-stasjonene, inkludert WXIN (kanal 59), sende mesteparten av lagets seriespillkamper fra og med 2015-sesongen (WXIN sender minst to hjemmekamper mot NFC-lag som del av en avtale med NFL on Fox, samt flexede søndagskamper uavhengig av lagenes divisjoner), og lagets Wild Card-kamp mot Cincinnati Bengals 4. januar 2015 ble sendt på WTTV istedenfor WISH. Per 2015-sesongen ble WTTV og WXIN lagets offisielle stasjoner, og sender lagets sesongoppkjøringskamper samt lagets egen programmering, og har reklameskilt langs fasaden til Lucas Oil Stadium.[90]

RadiostasjonerRediger

IndianaRediger

By Stasjon Frekvens
Alexandria WMXQ-FM 96.7 FM
Angola WLKI-FM 100.3 FM
Bedford WBIW-AM 1340 AM
Bloomington WGCL-AM 1370 AM
Columbus WRZQ-FM 107.3 FM
Crawfordsville WIMC-FM 103.9 FM
Evansville WGBF-AM 1280 AM
Fort Wayne WOWO-AM 1190 AM
WFWI 92.3 FM
Goshen WYXX 97.7 FM
Greencastle WREB-FM 94.3 FM
Indianapolis WFNI-AM 1070 AM
WLHK-FM 97.1 FM
Lafayette WASK-FM 98.7 FM
Loogootee WRZR-FM 94.5 FM
Madison WORX-FM 96.7 FM
Marion WMRI-AM 860 AM
Michigan City WEFM-FM 95.9 FM
Monticello WMRS-FM 107.7 FM
Mount Vernon WYFX-FM 106.7 FM
Muncie WXFN-AM 1340 AM
North Vernon WJCP-AM 1460 AM
Oxford WIBN-FM 98.1 FM
Plymouth WTCA-AM 1050 AM
Portland WPGW-AM 1440 AM
WZBD-FM 92.7 FM
Richmond WKBV-AM 1490 AM
Rochester WROI-FM 92.1 FM
Rushville WIFE-FM 94.3 FM
Santa Claus WAXL-FM 103.3 FM
South Bend WYET 102.3 FM
Sullivan WNDI-FM 95.3 FM
Tell City WTCJ 1230 AM
Terre Haute WZJK 105.5 FM
Vincennes WZDM-FM 92.1 FM
Wabash WJOT-FM 105.9 FM
Warsaw WAOR 102.7 FM
WRSW-AM 1480 AM
Washington WWBL-FM 106.5 FM

IllinoisRediger

By Stasjon Frekvens
Danville WDAN-AM 1490 AM
Decatur WDZQ-FM 95.1 FM
Effingham WCRA-AM 1090 AM
Mount Carmel WYNG 94.9 FM
Olney WVLN-AM 740 AM

KentuckyRediger

By Stasjon Frekvens
Bardstown WBRT-AM 1320 AM
Eminence WKYI 1600 AM
Henderson WGBF-FM 103.1 FM
Louisville WLRS 1570 AM
Owensboro WVJS-AM 1420 AM
 
Kart over radiostasjoner

Protester under USA nasjonalsangRediger

Før den tredje kampen i 2017-sesongen, mot Cleveland Browns, knelte mer enn ti Colts-spillere på ett kne istedenfor å følge tradisjonen med å stå når «The Star-Spangled Banner» spilles, mens tusener av tilhengere og andre buet og reagerte negativt på sosiale medier.[91][92][93][94][95] Dagen etterpå kommenterte hovedtrener Chuck Pagano at “I’m proud of our players and their commitment and their compassion toward the game and the [horse] shoe and each community. We are a unified group,” [96] og tidligere hovedtrener Tony Dungy kommenterte "A group of our family got attacked, and called names ... and said they should be fired for what we feel is demonstrating our first amendment right".[97]

Før sesongens fjerde kamp i 2017, mot Seattle Seahawks, stod Colts under nasjonalsangen, men hele laget laget, inkludert quarterback Andrew Luck, lenket armene i protest, istedenfor å følge tradisjonen med å holde høyrehånden over hjertet.[98][99] Seertallene for denne NBC Sunday Night Football-kampen var fem prosent lavere enn kampen i samme sendetid uken før.[100]

Før den femte kampen i 2017, mot San Francisco 49ers, repeterte Colts handlingene fra forrige uke hvor de laget en lenke under nasjonalsangen.[99][101] I tillegg til Colts sin protest knelte mer enn 20 av San Francisco sine spillere for nasjonalsangen. USAs visepresident og tidligere guvernør i Indiana, Mike Pence, var i publikum, men forlot stadion under protesten.[102] Tilskuertallene for kampen var høye da Colts skulle pensjonere trøyenummeret (#18) til Peyton Manning i halftime.[103]

Under oppvarmingen i forkant av den sjette kampen i 2017-sesongen, en Monday Night Football-kamp mellom Colts og Tennessee Titans, brukte Colts-spillerne sorte T-skjorter med ordene "We will" på forsiden og "Stand for equality, justice, unity, respect, dialogue, opportunity" på baksiden for tredje uken på rad.[104] Colts-spillerne laget igjen en lenke med armene under nasjonalsangen.[99][104]

ReferanserRediger

  1. ^ «Indianapolis Colts History» (PDF). 2019 Indianapolis Colts Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 25. juli 2019. Besøkt besøksdato=5. september 2019. «On January 23, 1953, under the principal ownership of Carroll Rosenbloom, the NFL’s Dallas Texans franchise was moved to Baltimore where, keeping the "Colts" nickname, the Texans team colors of blue and white were inherited.»  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  2. ^ «Indianapolis Colts Team Capsule» (PDF). 2018 National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 18. mars 2019. 
  3. ^ «Indianapolis Colts Team Facts». ProFootballHOF.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 18. mars 2019. 
  4. ^ «History Highlights» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 11. august 2012. Besøkt 18. mars 2019. 
  5. ^ a b c d e «Baltimore Colts: Historical Moments» (engelsk). Sports Encyclopedia. Besøkt 18. mars 2019. 
  6. ^ «Hall of Famers: Weeb Ewbank» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 18. mars 2019. 
  7. ^ Epstein, Eddie. «Greatest Teams: 1958 Baltimore Colts» (engelsk). ESPN. Besøkt 18. mars 2019. 
  8. ^ Miller, Jeff (8. desember 2008). «Shaky Myhra made the kick that mattered most» (engelsk). ESPN. Besøkt 18. mars 2019. 
  9. ^ MacCambridge, Michael. «Legacy of 'the greatest game' can be found in what followed». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. juli 2009. Besøkt 18. mars 2019. 
  10. ^ Cole, Jason (30. desember 2009). «Ewbank overlooked figure of AFL glory» (engelsk). Yahoo! Sports. Arkivert fra originalen 29. november 2014. Besøkt 18. mars 2019. 
  11. ^ «Top 15 Team Not to Win the Super Bowl:1968 Baltimore Colts (13–1)». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2011. Besøkt 18. mars 2019. 
  12. ^ Shaughnessy, Dan (19. januar 2010). «There's plenty of history between AFC finalists Jets and Colts». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 21. januar 2010. Besøkt 18. mars 2019. 
  13. ^ Brady, Dave (13. januar 1969). «Jets Shock Colts in Super Bowl, 16–7». Washington Post (engelsk). Besøkt 18. mars 2019. 
  14. ^ Milian, Jorge (1. februar 2010). «Remembering Super Bowl V: Baltimore Colts' Jim O'Brien got a win and a future wife» (engelsk). The Palm Beach Post. Arkivert fra originalen 23. mars 2013. Besøkt 18. mars 2019. 
  15. ^ Maule, Tex (14. august 1972). «Fed up with his Colts, Carroll Rosenbloom traded for the Rams». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 14. november 2012. Besøkt 18. mars 2019. 
  16. ^ «1981 Baltimore Colts Statistics» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 18. mars 2019. 
  17. ^ Blanchat, Jack. «Football: A look back at Stanford's other No. 1 picks». The Stanford Daily (engelsk). Besøkt 18. mars 2019. 
  18. ^ a b Justice, Richard (4. januar 1987). «Stadium Struggle in Baltimore: Push and Pull of Power». Los Angeles Times (engelsk). Arkivert fra originalen 13. november 2013. Besøkt 19. mars 2019. 
  19. ^ «Descendants of the Mayflower:A History of the Indianapolis Colts» (engelsk). Descendants of the Mayflower. Besøkt 19. mars 2019. 
  20. ^ a b «History of The Indianapolis Colts» (engelsk). Indianapolis Star. Arkivert fra originalen 18. januar 2013. Besøkt 19. mars 2019. 
  21. ^ «RCA Dome» (engelsk). Stadiums of Pro Football. Arkivert fra originalen 10. november 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  22. ^ «In the end, Irsay rests quietly» (engelsk). Baltimore Sun. Arkivert fra originalen 10. november 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  23. ^ "The Greatest Game Ever Played" dokumentar på ESPN, 13 desember 2008
  24. ^ The Band That Wouldn't Die. Regissert av Barry Levinson, Severn River Productions
  25. ^ «StarFiles: The Indianapolis Colts, 1984–97». Indianapolis Star (engelsk). Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 19. mars 2019. 
  26. ^ «1984 NFL, Team & Offensive Statistics» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. mars 2019. 
  27. ^ «History: Eric Dickerson Trade – Trick-or-Trade» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Arkivert fra originalen 17. oktober 2015. Besøkt 19. mars 2019. 
  28. ^ «Worst NFL teams of all time» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  29. ^ Mitchell, Fred; Kaplan, David (10. februar 2011). «Bill Tobin, the GM behind the Hall of Famer». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 19. mars 2019. 
  30. ^ «1994 NFL Draft» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 19. mars 2019. 
  31. ^ Pierson, Don (1. mai 1994). «Pressure On Harbaugh After Tobin Rejects Quarterback In Draft». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 19. mars 2019. 
  32. ^ Rosenthal, Gregg (12. mai 2011). «1995 AFC Championship game still haunts Harbaugh» (engelsk). Pro Football Talk. Besøkt 19. mars 2019. 
  33. ^ Myers, Gary. «Hired: Baltimore Ted, Indy Lindy». New York Daily News. Besøkt 4. juli 2012. 
  34. ^ Eskenazi, Gerald (15. januar 1997). «Robert Irsay, 73, Executive In Shift of N.F.L. Colts, Dies» (engelsk). New York Times. Besøkt 19. mars 2019. 
  35. ^ «Colts Fire Tobin, Infante, Hire Panthers' Polian». Philadelphia Inquirer (engelsk). 23. desember 1997. Arkivert fra originalen 28. januar 2016. Besøkt 19. mars 2019. 
  36. ^ «1998 NFL Draft History – Round 1» (engelsk). MyNFLDraft.com. Besøkt 19. mars 2019. 
  37. ^ a b «Peyton Manning:Career Stats» (engelsk). NFL.com. Besøkt 19. mars 2019. 
  38. ^ «1999 NFL Draft History – Round 1» (engelsk). MyNFLDraft.com. Besøkt 19. mars 2019. 
  39. ^ Bell, Jarrett (11. juni 2002). «Dungy riding high with Colts». USA Today (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  40. ^ Mihoces, Gary (21. november 2010). «NFL's biggest rivalry? Tom Brady, Peyton Manning to duel». USA Today (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  41. ^ Donaldson, Jim (13. november 2009). «Patriots vs. Colts, The Tide Turns: Nov. 7, 2005» (engelsk). Providence Journal. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 19. mars 2019. 
  42. ^ «Manning, Harrison match Young, Rice» (engelsk). The Baltimore Sun. Arkivert fra originalen 3. oktober 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  43. ^ Pasquarelli, Len (10. februar 2006). «Colts ready to put disappointing end behind them» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  44. ^ «2006 NFL Draft History – Round 1» (engelsk). MyNFLDraft.com. Besøkt 19. mars 2019. 
  45. ^ «Games of the Decade – Getting rid of the monkey» (engelsk). ESPN. 14. desember 2009. Besøkt 19. mars 2019. 
  46. ^ «Super Bowl XLI» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  47. ^ Weisman, Larry (6. februar 2007). «Colts reign supreme over Bears in Super Bowl XLI». USA Today (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  48. ^ Clayton, John (13. januar 2008). «Colts unravel; all signs point to Dungy's departure» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  49. ^ «Manning has infected bursa sac removed from left knee» (engelsk). ESPN. 15. juli 2008. Besøkt 19. mars 2019. 
  50. ^ a b «Dungy retires after 7 seasons with Colts» (engelsk). ESPN. 13. januar 2009. Besøkt 19. mars 2019. 
  51. ^ «16–0 didn't matter» (engelsk). SportsNet. 27. desember 2009. Arkivert fra originalen 29. desember 2009. Besøkt 19. mars 2019. 
  52. ^ Kirschner, Kris (28. desember 2009). «Colts fans furious over decision to pull starters» (engelsk). WTHR. Arkivert fra originalen 23. mars 2013. Besøkt 19. mars 2019. 
  53. ^ Corbett, Jim (25. januar 2010). «Saints outlast Vikings in OT, will face Colts in Super Bowl». USA Today (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  54. ^ «Despite disappointment, Colts fans say they're happy for Saints» (engelsk). NFL.com. 8. februar 2010. Arkivert fra originalen 10. november 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  55. ^ «Colts to return to Indianapolis Monday afternoon» (engelsk). WTHR. Arkivert fra originalen 10. februar 2010. Besøkt 19. mars 2019. 
  56. ^ «Team Game Finder Query Results». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  57. ^ Bishop, Greg (8. januar 2011). «Jets Narrowly Escape Manning and the Colts» (engelsk). New York Times. Besøkt 19. mars 2019. 
  58. ^ «Peyton Manning reportedly has new surgery, out 2–3 months». Sports Illustrated (engelsk). 8. september 2011. Besøkt 19. mars 2019. 
  59. ^ «Kerry Collins joins Colts» (engelsk). ESPN. 15. august 2011. Besøkt 19. mars 2019. 
  60. ^ «Manning Era Over» (engelsk). ESPN. 8. mars 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  61. ^ «Colts hire Ryan Grigson as new GM» (engelsk). ESPN. 12. januar 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  62. ^ «Colts name Chuck Pagano coach» (engelsk). ESPN. 26. januar 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  63. ^ «Colts release five players» (engelsk). WTHR. 9. mars 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  64. ^ «Colts draft Andrew Luck at No. 1» (engelsk). ESPN. 27. april 2012. Besøkt 19. mars 2019. 
  65. ^ Martin, Caleb (27. april 2012). «Colts draft Fleener in round 2» (engelsk). WLFI. Arkivert fra originalen 5. juni 2013. Besøkt 19. mars 2019. 
  66. ^ Wilson, Josh (28. desember 2014). «Andrew Luck Breaks Peyton Manning's Colts Franchise Record for Single-Season Passing Yards» (engelsk). SB Nation. Besøkt 19. mars 2019. 
  67. ^ Wells, Mike (22. januar 2017). «Colts fire GM Ryan Grigson; Chuck Pagano to remain coach» (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  68. ^ Holder, Stephen (29. januar 2017). «Colts hire Chris Ballard as general manager» (engelsk). USA Today. Besøkt 19. mars 2019. 
  69. ^ Rollins, Khadrice (28. januar 2018). «Report: Colts Will Hire Patriots Offensive Coordinator Josh McDaniels As Head Coach». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  70. ^ Wells, Mike (6. februar 2018). «Colts hire Josh McDaniels as head coach». ESPN.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  71. ^ «Statement By The Indianapolis Colts On Head Coach Search». Colts.com (engelsk). 6. februar 2018. Arkivert fra originalen 8. mai 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  72. ^ Schefter, Adam (6. februar 2018). «Sources: Josh McDaniels changes mind, will stay with Patriots and not take Colts job» (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  73. ^ «Press Release: Indianapolis Colts Name Frank Reich Team's New Head Coach» (engelsk). Indianapolis Colts. 11. februar 2018. Arkivert fra originalen 13. februar 2018. Besøkt 19. mars 2019. 
  74. ^ Knoblauch, Austin (11. februar 2018). «Indianapolis Colts hire Frank Reich to be next coach». NFL.com (engelsk). National Football League. Besøkt 19. mars 2019. 
  75. ^ Wells, Mike (11. februar 2018). «Eagles OC Frank Reich named new Colts coach». ESPN.com (engelsk). ESPN. Besøkt 19. mars 2019. 
  76. ^ Dubin, Jared (25. august 2019). «Andrew Luck retires: Colts quarterback stuns NFL after seven seasons at age 29, per reports». CBSSports.com (engelsk). Besøkt 26. august 2019. 
  77. ^ «Stadium Systems & Technology : Vahle Electrification». Vahleinc.com (engelsk). Besøkt 19. mars 2019. 
  78. ^ Jhabvala, Nicki (18. mars 2016). «Colts to construct Peyton Manning statue, retire No. 18 jersey». The Denver Post (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  79. ^ «Year-by-year highlights» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  80. ^ Kelley, Craig (9. juli 2012). «COLTS.COM FLASHBACK: BILL BROOKS» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  81. ^ «Ted Marchibroda Football Cards». www.footballcardgallery.com (engelsk). Vintage Football Card Gallery. Besøkt 20. mars 2019. 
  82. ^ Kelley, Craig (16. juli 2012). «COLTS.COM FLASHBACK: CHRIS HINTON» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  83. ^ «Jim Harbaugh Bio» (engelsk). University of San Diego. Arkivert fra originalen 31. januar 2007. Besøkt 20. mars 2019. 
  84. ^ Kelley, Craig (24. juli 2012). «JAMES TO JOIN COLTS RING OF HONOR» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  85. ^ Kelley, Craig (8. oktober 2013). «Dickerson, Faulk To Join Colts Ring of Honor» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  86. ^ Woods, David (14. juli 2015). «Colts to induct Jeff Saturday into Ring of Honor». The Indianapolis Star (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  87. ^ Bowen, Kevin (20. juni 2016). «Colts To Induct Bill Polian Into Ring Of Honor» (engelsk). Indianapolis Colts. Arkivert fra originalen 6. september 2017. Besøkt 20. mars 2019. 
  88. ^ VanTryon, Matthew (9. mai 2017). «Colts announce date Peyton Manning statue will be unveiled». The Indianapolis Star (engelsk). Besøkt 20. mars 2019. 
  89. ^ «Colts longtime announcer Bob Lamey retired after using racial slur in off-the-air conversation» (engelsk). espn.com. 22. august 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  90. ^ «WXIN-WTTV To Carry Indianapolis Colts». TVNewsCheck (engelsk). 29. desember 2014. Besøkt 20. mars 2019. 
  91. ^ Fischer, Jordan (24. september 2017). «Colts kneel, lock arms in show of unity against Donald Trump's comments» (engelsk). WRTV. Besøkt 20. mars 2019. 
  92. ^ «YOU REACT: COLTS KNEEL, LOCK ARMS DURING ANTHEM» (engelsk). WRTV. 24. september 2017. Besøkt 20. mars 2019. 
  93. ^ Doyel, Gregg (24. september 2017). «Doyel: Colts players explain why they are kneeling for the national anthem» (engelsk). The Indianapolis Star. Besøkt 20. mars 2019. 
  94. ^ Horner, Scott (24. september 2017). «Social media reaction to Colts players kneeling, locking arms during anthem» (engelsk). The Indianapolis Star. Besøkt 20. mars 2019. 
  95. ^ «WATCH: Indiana men burn Colts jerseys, season tickets after national anthem protest'» (engelsk). WXIN. 25. september 2017. Besøkt 20. mars 2019. 
  96. ^ «Fans react to Colts, other NFL players kneeling during anthem» (engelsk). WISH-TV. 25. september 2017. Arkivert fra originalen 2. april 2018. Besøkt 20. mars 2019. 
  97. ^ Crawford, Dakota (25. september 2017). «Tony Dungy defends protest during NFL anthem: 'A group of our family got attacked.'» (engelsk). The Indianapolis Star. Besøkt 20. mars 2019. 
  98. ^ Thomas, Jeanna (1. oktober 2017). «Several Seahawks players sit, Colts players link arms during national anthem for ‘Sunday Night Football’» (engelsk). SBNation. Besøkt 20. mars 2019. 
  99. ^ a b c Havens, Emily (27. september 2017). «The NFL, American flag code, and National Anthem etiquette: What you need to know» (engelsk). USA Today. Besøkt 20. mars 2019. 
  100. ^ Patten, Dominic (2. oktober 2017). «Seahawks’ Blowout Win Sees ‘Sunday Night Football’ Ratings Down, Again» (engelsk). Deadline Hollywood. Besøkt 20. mars 2019. 
  101. ^ Fittes, Emma Kate; Ayello, Jim (8. oktober 2017). «Vice President Mike Pence leaves Colts game after 49ers players kneel during anthem» (engelsk). The Indianapolis Star. Besøkt 20. mars 2019. 
  102. ^ «Vice President Mike Pence leaves Colts-49ers game after players kneel during anthem» (engelsk). Fox News. 8. oktober 2017. Besøkt 20. mars 2019. 
  103. ^ Keefer, Zak (8. oktober 2017). «Peyton Manning: 'I thank God every day I’m an Indianapolis Colt'» (engelsk). The Indianapolis Star. Besøkt 20. mars 2019. 
  104. ^ a b «NFL players who protested during the national anthem in Week 6» (engelsk). ESPN. 16. oktober 2017. Besøkt 20. mars 2019. 

Eksterne lenkerRediger