Åpne hovedmenyen

Sammenslåingen av AFL og NFL bestod av de to store profesjonelle amerikansk fotballigaene i USA på tiden: National Football League (NFL) og American Football League (AFL).[1] Den åpnet døren for den kombinerte ligaen, som beholdt "National Football League"s navn og logo, til å bli en av de mest populære idrettsligaene i USA. Sammenslåingen ble annonsert på kvelden den 8. juni 1966.[2][3][4] Under avtalen skulle de to ligaene fortsette seriespille i de neste fire sesongene–fra 1966 ut 1969–og deretter bli offisielt sammenslått i forkant av 1970-sesongen, til én liga med to conferences.

BakgrunnRediger

Tidlige rivalerRediger

Siden stiftelsen i 1920 måtte NFL kjempe mot flere rivaliserende ligaer. Før 1960 var den største rivalen All-America Football Conference (AAFC), som ble startet opp i 1946. AAFC var ulikt NFL på flere måter, og AAFCs mestere–Cleveland Browns–ble sett på som et av de beste lagene på den tiden.

På grunn av AAFCs svake økonomiske situasjon ble ligaen derimot nedlagt etter 1949-sesongen. Tre AAFC-lag–Cleveland Browns, San Francisco 49ers og den originale versjonen av Baltimore Colts–ble flyttet til NFL i 1950. Ligaen var under offseason kjent som National-American Football League, men gikk tilbake til "National Football League" før sesongen begynte. Browns sjokkerte NFLs lojale tilhenger ved å dominere den eldre ligaen, og sikre ligatittelen i sin første sesong.

1950-åreneRediger

Etter at NFL absorberte AAFC ble ligaen ikke utfordret av en rivaliserende ligaen ut 1950-årene. De eneste andre profesjonelle ligaene som eksisterte var de som senere kom til å bli slått sammen for å danne det nåværende Canadian Football League i 1958. Interprovincial Rugby Football Union (forløperen til CFLs Eastern Conference) var den største i USA etter NFL, etter å ha sikret en kontrakt med NBC (AFLs fremtidige TV-partner).

En stor forskjell mellom 1950-årene og i dag var at sesongen Eastern Canadian begynte omtrent samtidig som NFLs–lag i Canada spilte vanligvis to kamper i uken for å bli ferdig før den canadiske vinteren begynte. Dette gjorde det mulig for NFLs lag å reise nord for grensen for å spille mot CFLs lag i sesongoppkjøringen. NFL-lagene vant flesteparten av disse kampene uten problemer. Den andre store ligaen i Canada (Western Interprovincial Football Union, forløperen til CFL Western Conference) ble stort sett ignorert av NFL, delvis fordi den ble sett på som svakere enn Eastern Canadian, men i hovedsak fordi det var vanskeligere å reise til vestlige Canada på en tid da profesjonelle idrettslag reiste med tog, og også fordi Western Conference på denne tiden hadde flyttet sesongstarten til tidligere på året.

Til tross for at NFL dominerte sporten finansielt på tiden, var den fremdeles beskjeden etter moderne standard. Den canadiske ligaen hadde strenge regler på hvor mange amerikanske spillere kunne spille på et lag, og den dominante idretten ishockey holdt interesse for canadisk fotball lav, og sørget dermed også for et lavere antall gode spillere. Dette betydde at NFLs eiere ikke ble nødt til å bruke mye mer penger for å forsikre seg om et høyere spillenivå på banen. Da det ikke eksisterte noen form for spillerunion eller en rivaliserende liga i USA var NFL-eiernes hovedmål å gjøre ligaen så profitabel som mulig. Lag brukte så lite som mulig på lønn til spillere.

AFL vokser fremRediger

I 1959 forsøkte Lamar Hunt, sønn av oljebaronen H. L. Hunt fra Texas, å enten sikre seg eierskap av Chicago Cardinals med Bud Adams og flytte laget til Dallas,[5] eller eie en ny NFL-franchise i Dallas.[6] I 1959 hadde NFL kun to lag sør for Washington, D.C. og vest for Chicago: San Francisco 49ers og Los Angeles Rams, begge i California. Ligaen var derimot ikke interessert i å utvides på tiden. Etter å ha blitt avvist kom Hunt opp med planer for en rivaliserende liga, American Football League.[7][8] I september samme hår tok NFL kontakt med Hunt angående et mulig nytt lag i Dallas, men Hunt var da kun interessert i AFL.[9]

Innen august 1959 hadde den nye ligaen seks franchiser[10] og åtte innen åpningsdagen i 1960: Boston (Patriots), Buffalo (Bills), New York City (Titans), Houston (Oilers), Denver (Broncos), Dallas (Texans), Oakland (Raiders), og Los Angeles (Chargers). Mens lagene i Los Angeles, New York, Oakland og Dallas delte mediemarked med lag i NFL (henholdsvis Rams, Giants, 49ers, og det nye Dallas Cowboys), utvidet de andre fire lagene (Boston, Buffalo, Denver og Houston) amerikansk fotballs marked da de var etablert i moråder hvor NFL ikke hadde lag. I de følgende årene ble det utvidet videre ved at to av de originale åtte franchisene ble flyttet (Chargers til San Diego i 1961 og Texans til Kansas City i 1963), og etableringen av to nye franchiser (Miami Dolphins og Cincinnati Bengals).

AFL plukket opp fremtidige stjerner fra små colleges og colleges med for det meste mørkhudete (som i hovedsak ble ignorert helt av NFL), som Elbert Dubenion (Bluffton), Lionel Taylor (New Mexico Highlands), Tom Sestak (McNeese State), Charlie Tolar og Charlie Hennigan (Northwestern State i Louisiana), Abner Haynes (North Texas State), med flere. Fra større colleges plukket de opp talenter som LSUs Heisman-vinner Billy Cannon, Arkansas' Lance Alworth, Notre Dames Daryle Lamonica, Kansas' John Hadl, Alabamas Joe Namath, og mange flere. AFL skrev også kontrakter med spillere NFL hadde gitt opp på: "NFL rejects" som utviklet seg til å bli superstjerner. Blant disse var Jack Kemp, Babe Parilli, George Blanda, Ron McDole, Art Powell, John Tracey, Don Maynard, og Len Dawson. I 1960, AFLs første år, hadde ligaens lag plukket opp halvparten av NFLs draft picks i første runde.

AFL introduserte flere endringer og regler til sporten som NFL senere også tok i bruk, inkludert:

  • Seriespill bestående av 14 kamper, som NFL tok i bruk i 1961 (opp fra 12 kamper), ett år etter AFLs første sesong. CFLs Eastern og Western Conferences hadde allerede spilt med henholdsvis 14 og 16 kamper i seriespillet i flere år. AAFC på 1940-årene hadde også spilt med 14 kamper i seriespillet.
  • Spilleres etternavn på ryggen av trøyene (tatt i bruk av NFL i 1970).
  • En spillestil som var mer spennende for tilskuere, i motsetning til NFLs mer konservative stil.
    • Til dels takket være en noe smalere og lengre ball, Spalding J5V, som var letter å kaste enn ballene NFL brukte,[11][12][13] "The Duke" fra Wilson.
  • Introduksjonen av two-point conversion til profesjonell amerikansk fotball, som ble tatt i bruke i college football i 1958.
    • Denne regelen ble droppet etter AFLs siste sesong i 1969. Den ble senere tatt i bruk av NFL i 1994.
  • Offisiell klokke stillingstavlen, istedenfor at det kun var dommerne på banen som holdt klokken.
  • En TV-avtale med et nettverk for ligakamper, først med ABC fra 1960[14] og ut 1964, deretter med NBC.[15]
  • Inntekt fra billetter og TV ble delt av hjemme- og bortelagene.

Konkurranse mellom de to ligaeneRediger

Til å begynne med ignorerte NFL AFL og de åtte lagene, med antagelsen om at AFL kom til å bestå av spillere som ikke kunne vinne en kontrakt med NFL, og at tilhengere av profesjonell amerikansk fotball ikke ville sløse tiden sin på AFL når de heller kunne se på NFL. NFL hadde også mediafordelen: på 60-tallet skrev Sports Illustrateds ledende fotballjournalist Tex Maule,[5] som tidligere hadde jobbet med NFLs kommisjonær Pete Rozelle da Rozelle var General Manager for L.A. Rams og Maule var lagets PR-ansvarlige; Maule "was certainly an NFL loyalist,"[16] negativt om AFL i sin personlige kolonne, som flere andre journalister leste som fakta. Et annet eksampel var Dallas Cowboys' General Manager Tex Schramm, en god venn av Rozelle (Schramm ansatte Rozelle som Rams' GM), som var innflytelsesrik i NFLs dekning gjennom TV-partneren CBS, inkludert at nettverket ansatte tidligere NFL-spillere som kommentatorer og ikke rapporterte resultater fra AFL på nettverket.

Uansett hadde AFL en kritisk fordel over den mer veletablerte rivalen, som var at lageierne var i snitt rikere enn NFLs lageiere. Med noen få unntak som Harry Wismer i New York hadde Hunt rekruttert eiere som ikke bare hadde dype lommer, men også tolmodighet og villighet til å ta de økonomiske tapene i ligaens tidlige år. Til tross for dårlig PR og ulikt andre tidligere ligaer klarte AFL å overleve og vokse, og begynte å gå i pluss på midten av 60-tallet etter at Chargers og Texans ble flyttet til mediemarkeder hvor NFL ikke hadde lag, salget og navneendringen av New York Titans (til Jets) og da Jets signerte University of Alabamas quarterback Joe Namath til en kontrakt verdt $427 000. Ligaens økonomi tjente også godt på NBCs fem-årige kontrakt for dekning av AFLs kamper fra 1965 og ut verdt $36 millioner.[15]

Etter hvert som rivaliseringen ble mer intens begynte de to ligaene en massiv budkrig over de beste collegespillerne, og betalte store mengder penger til nykommere for å sikre de beste spillerne fra college football. Budkrigene eskalerte på midten av 60-tallet, da ligaene hadde draft på samme dag mot slutten av høsten. Dette resulterte i at lag ofte draftet spillere de trodde de hadde en god sjanse til å signere, men ikke nødvendigvis de beste tilgjengelige spillerne. For eksempel var det forventet at Mike Garrett, vinner av Heisman-troféet, skulle skrive kontrakt med et NFL-lag, så han ble ikke plukket opp i AFL Draft i 1966 før i 20. (siste) runde av Kansas City Chiefs. I NFL Draft i 1966 ble han plukket opp av Los Angeles Rams som #18 totalt. Garrett overrasket med å heller velge Kansas City, som han ledet til en AFL-tittel som nykommer. Året før hadde Chiefs brukt sitt pick i første runde på Gale Sayers, som heller skrev kontrakt med NFLs Chicago Bears.

På den andre siden hadde mange av NFLs lageiere relativt små formuer sett bort fra verdien av sine franchiser. NFL trakk konsistent høyere tilskuertall enn AFL, spesielt i AFLs tidlige sesonger, som sørget for at den eldre ligaens franchiser forble mer lukrative sammenlignet med rivalene i AFL. NFLs eiere visste derimot at de ikke hadde ressursene til å fortsette budkriger med AFL. De to ligaene kom eventuelt frem til en gentlemen's agreement–når en spiller hadde signert med et lag, enten fra NFL eller AFL, var det forventet at lag i begge ligaene ikke skulle signere spillere som var under kontrakt med ett lag i den rivaliserende ligaen. Denne avtalen ble brutt i mai 1966 da NFLs New York Giants signerte Pete Gogolak, den første profesjonelle placekickeren som sparket ballen med fotballstil, som hadde spilt for AFLs Buffalo Bills i 1965.[17][18][19] AFL svarte snarlig: Al Davis, medeier av Oakland Raiders, tok over som AFLs kommisjonær i april 1966, og rampet opp budkrigingen etter at Gogolak ble overført, som førte til at flere store spillere i NFL ble signert, inkludert John Brodie[20] Mike Ditka,[18] og Roman Gabriel[21] til lag i AFL, men etter avtalen om sammenslåing kom frem i juni endte de opp med å bli i den gamle ligaen. Begge ligaene brukte samlet rundt $7 millioner på draft picks i 1966.

Avtalen om sammenslåingRediger

 
Lag i AFL og NFL i 1970. Etter sammenslåingen ble alle AFL-lagene, inkludert Pittsburgh, Cleveland og Baltimore fra NFL, med i AFC. De gjenværende tretten NFL-lagene ble plassert i NFC.

Det var NFL, ikke AFL, som startet diskusjonen rundt en sammenslåing av ligaene, da de var bekymret for at Davis' taktikker kunne skade den eldre ligaen økonomisk og/eller redusere antallet tilgjengelige talenter. Tex Schramm, general manager for NFLs Dallas Cowboys siden 1960, tok i hemmelighet kontakt med AFL-eierne, ledet av Lamar Hunt som eide Kansas City Chiefs, og spurte om de var interessert i en sammenslåing.[4] Samtalene ble utført uten at Davis, AFLs nye kommisjonær, visste om dem.[20] På kvelden den 8. juni 1966 annonserte de en avtale i New York.[2][3][4][22] Ifølge avtalen:

  • De to ligaene skulle kombineres til en større med 24 lag, som skulle økes til 26 innen 1969 og videre til 28 innen 1970 eller like etter. Løftet om ekspansjon var i hovedsak inkludert for å formilde motstand i kongressen (især fra områder som fremdeles manglet profesjonell fotball) som eierne visste kom til å skje etter forslaget. Lagene som eventuelt ble lagt til var New Orleans Saints i 1967, Cincinnati Bengals i 1968 og Seattle Seahawks og Tampa Bay Buccaneers i 1976 (Seahawks of Buccaneers ble lagt til etter at sammenslåingen var fullført). Atlanta Falcons og Miami Dolphins var allerede etablert og klarte til å spille i 1966-sesongen, før sammenslåingen ble annonsert i juni.
  • Alle de eksisterende franchisene skulle bli beholdt, og ingen av dem skulle flyttes. Avtalen bestemte også at ingen nye franchiser skulle plasseres innenfor noen av den andre ligaens mediamarkeder. Blant annet sørget denne klausulen for at Milkwaukees forsøk på å skaffe et AFL-lag til byen umulig.[23]
  • AFL skulle betale "erstatninger" til NFL-lag som delte marked med AFL-lag. New York Giants skulle få penger fra New York Jets og San Francisco 49ers skulle få penger fra Oakland Raiders. Problemet med delte mediemarkeder hadde også blitt diskutert under en tidligere uformell diskusjon om sammenslåing (så tidlig som i 1964), som AFL avslo da NFL ville ha Jets og Raiders flyttet (til henholdsvis Memphis og Portland).
  • Begge ligaene skulle avholde et "Felles Draft" for collegespillere, som skulle føre til en slutt på budkrigene mellom de to ligaene. (Det første av disse draftene var i midten av mars i 1967.)
  • Ligaene skulle fortsette med hvert sitt seriespill ut 1969 (selv om noen sesongoppkjøringskamper i perioden var mellom lag fra de to ligaene). Ligaene ble også enige om en årlig felles mesterskapskamp,[24] hvor vinnerlaget i hver liga skulle møtes, som først kjedde i januar 1967; kampen ble senere kjent som Super Bowl.
  • De to ligaene skulle offisielt slås sammen i 1970 til én liga med to conferences. Den nye ligaen skulle hete National Football League. AFLs historie og resultater skulle inkorporeres i den eldre ligaen, men ligaens navn og logo skulle pensjoneres (selv om AFCs logo før 2009 var i stor grad basert på AFLs gamle logo).
  • AFL skulle legge ned kontoret til AFLs kommisjonær umiddelbart, og anerkjenne NFLs kommisjonær som sjefen for profesjonell amerikansk fotball. Dette ble gjort for å følge NFLs grunnlov fra 1941 (da tittelen "kommisjonær" ble introdusert til sporten) som ville gi NFLs øverste sjef like mye autoritet som kommisjonæren i baseball.
  • NFL Films skulle begynne å spille inn kamper for AFL fra 1968 under en ny divisjon kalt "AFL Films", som var de samme ansatte som i NFL Films med AFL-klær.[25]

AFL-eierne opprettet en ny stilling, AFLs President, som skulle administrere ligaen. Eierne hadde håpt at Davis skulle ta over rollen, men Davis (som allerede var sur på eierne i begge ligaene etter å ha forhandlet en sammenslåing uten å hørt med ham) nektet å jobbe under Pete Rozelle. Etter at Davis sluttet som AFLs kommisjonær den 25. juli 1966 ble Milt Woodard (som var assisterende kommisjonær under Foss og Davis)[26] utpekt til AFLs president.[27]

Selv om Pete Rozelle ikke hadde startet forhandlingene var han kjapp til å godkjenne avtalen, og forble i sin stilling som NFLs kommisjonær. Selv om han ikke formelt fikk noen ny tittel ble han ofte referert til som The football commisioner eller Commissioner of football i media i de fire årene etter avtalen ble annonsert. Den eksisterende stillingen som NFLs president forble uendret. Stillingen, som da var holdt av Art Modell, eier av Cleveland Browns, var (både før og etter avtalen) i stor grad en ærestittel.

Implementeringen av sammenslåingen var avhengig av at en lov ble stemt frem i den 89. kongressen i USA, hvor ligaen da ville bli fritatt for antitrust-lover. Da NFLs kommisjonær Rozelle og andre ledere innen amerikansk fotball møttes med kongressens underkomité for Antitrust, ledet av Emanuel Celler fra New York var det tre punkt som ble gjentatt ofte:

  • Rozelle lovet at dersom de tillot sammenslåingen ville ingen eksisterende franchiser i noen av ligaene bli flyttet fra en by.
  • Den kombinerte ligaen skulle etter hvert utvides til 28 lag, som nevnt i avtalen.
  • Stadioner med en kapasitet under 50 000 ble sett på som for små for profesjonell fotball, så lag som da spilte i stadioner med lav kapasitet måtte utvides (som for eksempel Denver Broncos' Mile High Stadium som ble utvidet i 1968) eller flytte til ett nyere, større hjem–som Chicago Bears gjorde i 1971 fra Wrigley Field til Soldier Field, og åpningen av nye stadioner for New England Patriots (Schaefer Stadium i 1971), Kansas City Chiefs (Arrowhead Stadium i 1972) og Buffalo Bills (Rich Stadium i 1973). (Minnesota Vikings forble i Metropolitan Stadium, det eneste med en kapasitet under 50 000 etter sammenslåingen frem til Hubert H. Humphrey Metrodome åpnet i 1982). Det var dette punktet som hindret Seattle og Tampa Bay i å få sine franchiser før 1976; begge byene prøvde å rekruttere Bills og Patriots til sine byer (mot Rozelles ønsker) dersom de ikke skulle klare å bygge et stort nok stadion i sine hjemmemarked, og kun etter de stadionene var bygd og flytting av eksisterende lag var dømt uaktuelt kunne ligaen gi ekspansjonslag til Seattle og Tampa Bay. Siden 70-tallet har ligaen sjeldent spilt kamper i stadioner med kapasitet under 50 000. Noen unntak inkluderer 1998-sesongen da Tennessee Oilers spilte én sesong i Vanderbilt Stadium (kapasitet på 40 550) og fra 2017 frem til nå, da Chargers returnerte til Los Angeles og flyttet inn i sitt midlertidige hjem i Dignity Health Sports Park (kapasitet på 27 000, også kjent som StubHub Center før 2019) frem til SoFi Stadium åpner i 2020.

I oktober stemte kongressen over lovforslaget som muliggjorde sammenslåingen.[28] Kriteriet for sammenslåingen var at NFL og AFL skulle legge til ett lag hver før 1970-sesongen. Representanten Hale Boggs og senator Russell Long fra Louisiana spilte viktige roller i å få gjennom den nye loven, og Rozelle godkjente en ny franchise, New Orleans Saints, under en måned etter at loven ble signert av president Lyndon B. Johnson.

Den tiende og siste AFL-franchisen ble tildelt Paul Brown, tidligere eier av Cleveland Browns, i Cincinnati. Brown hadde prøvd å finne veien tilbake til NFL etter at han ble presset ut av Browns av Modell. Brown hadde ikke støttet AFL før sammenslåingen ble annonsert, men innså snart at AFL var hans eneste sjanse til å komme seg inn i NFL igjen etter at den eldre ligaen tildelte sin 16. franchise til New Orleans. Cincinnati kom heller ikke til å ha et stadion med høy nok kapasitet før i 1970. Brown betalte $10 millioner for sin franchise (400 ganger mer enn han betalte i 1960, som var $25 000), og sa "I didn't pay ten million dollars to be in the AFL."[29]

Etter hvert som 1970 nærmet seg gikk tre NFL-lag (Baltimore Colts, Cleveland Browns og Pittsburgh Steelers)[30] gikk med på å bli med de ti AFL-lagene (Cincinnati Bengals og Miami DOlphins hadde blitt med de originale Boston Patriots, Buffalo Bills, Denver Broncos, Houston Oilers, Kansas City Chiefs, New York Jets, Oakland Raiders, og San Diego Chargers) i American Football Conference (AFC). De resterende 13 NFL-lagene (Atlanta Falcons, Chicago Bears, Dallas Cowboys, Detroit Lions, Green Bay Packers, Los Angeles Rams, Minnesota Vikings, New Orleans Saints, New York Giants, Philadelphia Eagles, St. Louis Cardinals, San Francisco 49ers og Washington Redskins) ble plassert i National Football Conference (NFC). Siden da har Super Bowl vært en kamp mellom vinneren av AFC og NFC. Begge vinnerne avgjøres av ligaens sluttspillturnering.

Selv om AFC-lagene var kjappe til å avgjøre divisjonsfordelingen, i hovedsak basert på geografi, hadde de 13 eierne i NFC problemer med å bestemme hvilke lag som skulle være i hvilke divisjoner. NFL hadde nylig byttet til fire divisjoner med fire lag i hver i 1967. Flere NFC-lag prøvde å unngå å plasseres i samme divisjon som Cowboys og/eller Vikings, og ville heller være i samme divisjon som Saints, det svakeste laget på tiden. 49ers og Rams, begge i California, kom uansett til å være i samme divisjon da de var de eneste lagene vest for Rocky Mountains. I et tidlig forslag ble de to lagene plassert sammen med tre lag i nordøst–New York Giants, Philadelphia Eagles og Washington Redskins–likt Western Conferences Coastal Division hvor L.A. og S.F. var plassert med Baltimore og Atlanta fra 1967–1969. De fem endelige forslagene var som følger:

PLAN 1: East: NYG, PHI, WAS, ATL, MIN; Central: CHI, GB, DET, NO; West: LA, SF, DAL, STL.

PLAN 2: East: NYG, PHI, WAS, MIN; Central: ATL, DAL, NO, STL; West: LA, SF, CHI, GB, DET.

PLAN 3: East: NYG, PHI, WAS, DAL, STL: Central: CHI, GB, DET, MIN; West: LA, SF, ATL, NO.

PLAN 4: East: NYG, PHI, WAS, STL, MIN; Central: CHI, GB, DET, ATL; West: LA, SF, DAL, NO.

PLAN 5: East: NYG, PHI, WAS, DET, MIN; Central: CHI, GB, DAL, STL; West: LA, SF, ATL, NO.[trenger referanse]

Disse fem kombinasjonene ble skrevet på lapper som ble lagt i lukked konvolutter og plassert i et akvarium[31] (andre kilder mente det var en blomstervase), og den offisielle fordelingen for NFC–Plan 3–ble plukket ut av Rozelles sekretær, Thelma Elkjer.[32] Av de fem forslagene var den som ble brukt den eneste hvor Minnesota forble i Central Division og Dallas ble plsasert i Eastern Division. Dette sørget for at Vikings forble sammen med sine geografiske rivaler Chicago, Detroit og Green Bay, og Cowboys med Redskins, Eagles og Giants. Det var også den eneste av de fem forslagene hvor det ikke var noen byer i varme klima i Central Division. Mer kontroversielt endte de to nyeste franchisene, Saints og Falcons, med 49ers og Rams. Falcons hadde allerede spilt mot California-lag i Coastal Division, men Saints hadde vært i Capitol Division (med Dallas, Washington og Philadelphia) i Eastern Conference og måtte nå ta to turer til vestkysten hver sesong. Rams var forventet å dominere West, men 49ers vant divisjonen de tre første sesongene før Rams vant de neste fem på rad.

Samtidig skrev alle de tre store TV-nettverkene kontrakter for dekning av kampene, noe som sikret ligaens stabilitet. CBS skulle sende NFC-lagenes bortekamper, NBC sendte AFCs bortekamper, og ABC sendte Monday Night Football, som gjorde NFL til den første ligaen med regelmessige sendinger i beste sendetid. NFL hadde trolig ikke klart å beholde både CBS og NBC om de ikke hadde organisert seg med AFC og NFC som de gjorde.

I kjølvannet av sammenslåingenRediger

Flere observatører mente at NFL hadde kommet ut på toppen av avtalen, da Al Davis, eier av Oakland Raiders og Sonny Werblin, eier av NEw York Jets slapp unna betalingen av erstatninger.

Sportsjournalisten Jerry Magee skrev i San Diego Union-Tribune: "Al Davis taking over as commissioner was the strongest thing the AFL ever did. He thought the AFL–NFL merger was a detriment to the AFL." Andre observatører så på de andre scenarioene som usannsynlige: NFL hadde bedre TV-kontrakter da ligaene ble sammenslått, i stor grad fordi de var alene i markedene for storbyer som Los Angeles, Chicago, Detroit, Philadelphia, Washington, Baltimore, og Atlanta og Dallas-Fort Worth, som alle vokste fort og ville, i løpet av 70-tallet, vokse frem som mediahøyborger.

På den andre siden hadde AFL lag i byer som ikke var blant landets ledende mediamarkeder, som Miami, Buffalo og Denver (ingen av dem hadde heller lag i en av de andre store ligaene), og Kansas City (som på tiden kun hadde et svakt baseballag som eventuelt ble flyttet). Noen av tilhengerne av American Football League ble skuffet da de ønsket å se sin liga leve videre; skuffelsen ble forsterket da lag fra AFL vant de to siste AFL-NFL World Championship-kampene etter 1968- og 1969-sesongene.

Til tross for AFLs triumfer i SUper Bowl III og IV var det fremdeles forventet at NFL kom til å dominere i den sammenslåtte ligaen i løpet av en sesong. I 1970 viste det seg å, for det meste, stemme: av de 60 kampene i seriespillet mellom gamle lag fra NFL og AFL vant NFLs lag 39 og tapt 19 (to kamper endte uavgjort). Det var kun Oakland som hadde en positiv stilling mot gamle NFL-lag, 3–2. Av de tre NFL-lagene i AFC var det kun Colts som nådde sluttspillet. Browns og Steelers gikk glipp av sluttspillet etter en overraskende sterk andre halvdel av sesongen for CIncinnati Bengals, som startet 1&Ndash;6 og ble det første ekspansjonslaget i NFL til å nå sluttspillet i sin tredje sesong. Til slutt var det Colts som kom ut på toppen– de slo både Bengals og Raiders og ble det første laget til å representere AFC i et Super Bowl etter sammenslåingen, hvor de slo Dallas Cowboys 16–13 i Super Bowl V, franchisens siste NFL-tittel i Baltimore.

Til og med de ubeseirede Miami Dolphins ble sett på som underdogs da de møtte Washington Redskins i Super Bowl VII, men Miami vant 14–7 og avsluttet den eneste perfekte mesterskapssesongen i NFLs historie. Det var ikke før Supe rBowl VIII i 1974 at et tidligere AFL-lag var favoritten til å vinne Vince Lombardi-troféet, da Dolphins slo Minnesota Vikings 24–7 for sin andre ligatittel på rad.

I alle de første 29 Monday Night Football-kampene var minst ett lag fra gamle NFL, mens den første riksdekkende sendingen i beste sendetid av en kamp mellom to tidligere AFL-lag var Oakland borte mot Houston den 9. oktober 1972.

Mot midten til slutten av 1970-årene tok AFC-lagene igjen, og gikk forbi NFC. Selv da mente NFLs tilhengere at de tre lagene fra gamle NFL som hadde blitt plassert i AFC var hovedgrunnen. Sammen spilte de lagene i alle de tre første AFC Championship-kampene, og i åtte av de første ti (hvor de vant fem ganger).

Selv om Colts og Browns ble sett på som kandidater for sluttspillet i periode var det Steelers som dominerte ligaen, med fire Super Bowl-seire på seks år mellom 1974 og 1979. Tilhengere av AFL så ikke på dette som en fortsettelse av gamle NFLs dominans. Før sammenslåingen hadde Steelers vært i bunnen av tabellen hvert år siden laget ble stiftet i 1933, inkludert da de gikk 1–13 i 1969 (delt med Chicago Bears for dårligste seriespill i NFL), med kun åtte vinnende sesonger og én sluttspillkamp (i 1947, da de tapte uten å score poeng) i samme periode.

De $3 millionene Steelers fikk for å bli med i AFC etter sammenslåingen, sammen med en tiebreaker mot BEars for første pick i NFL Draft i 1970 (som endte opp med å bli Hall of Fame quarterback Terry Bradshaw) hjalp laget å bygge opp en stall som kunne konkurrere med lag fra gamle NFL.[33]

Sammenslåingen åpnet for en ny og god periode for NFL. Selv om flere rivaliserende ligaer har blitt opprettet siden 1970, inkludert XFL, WFL, USFL og UFL, og CFL eksperimenterte med et lag i USA, har NFL ikke hatt noen seriøse rivaler siden. De amerikanske ligaene ble nedlagt etter henholdsvis en, to, tre og fire sesonger, mens CFL gikk tilbake til å være en helt canadisk liga etter tre sesonger.

I 1976 ble Buccaneers med i AFC mens Seahawks ble med i NFC. De to ekspansjonslagene byttet conference før sin andre sesong, og ble dermed de første NFL-lagene til å bytte conference etter sammenslåingen.

Fire nye lag som ikke ble spesifisert i avtalen ble etablert mellom 1995 og 2002:

  • Carolina Panthers og Jacksonville Jaguars ble tildelt franchiser i 1993 og begynte å spille i henholdsvis NFC og AFC i 1995. Dette gjorde det mulig for ligaen å ha like store divisjoner (seks med fem lag i hver) for første gang siden sammenslåingen.
  • Baltimore Ravens begynte å spille i 1996, som et resultat av en kontrovers som stammet fra Art Modells forsøk på å flytte Browns til Baltimore. Påfølgende juridiske tvister førte til et unikt kompromiss hvor han kun fikk ta med seg spillerne, trenerne og de ansatte til Baltimore (det var allikevel ikke alle some ble med), og Browns' lagfarger, uniformer og historie forble i Cleveland og ble arvet av det nye Browns. Modells lag i Baltimore blir derfor sett på som et ekspansjonslag som begynte å spille i 1996. Klubben i Cleveland, som effektivt var en helt ny fotballorganisasjon med spillere fra et ekspansjonsdraft, blir sett på som en fortsettelse av franchisen som begynte å spille i 1946 og ble med i NFL i 1950. Avtalen med NFL var avhengig av å finne en ny eier, og fullføringen av et nytt stadion i Cleveland, og Browns blir derfor sett på som å ha vært i en pausperiode i tre år og antallet aktive lag i NFL gikk ikke opp til 31 før i 1999-sesongen. Før Browns kom tilbake vurderte NFL i en kort periode å omorganisere AFC til fire divisjoner med fire lag mens NFC forble uendret. I stor grad på grunn av problemene et ujevnt antall divisjoner kunne skapt for planlegging av inter-conferencekamper ble omorganiseringen droppet. Browns ble derfor plassert tilbake i AFC Central, som da ble utvidet til seks lag.
  • Houston Texans ble med i 2002, etter at Houston hadde vært uten et NFL-lag i fem år etter Oilers flyttet til Nashville, hvor de skiftet navn til Tennessee Titans. Etableringen av Texans gjorde det mulig å omorganisere begge conferencene til fire divisjoner med fire lag i hver, som sørger for at alle lagene spiller mot hverandre minst to ganger i løpet av åtte år (en kamp hjemme og en borte). Houston ble også plassert i AFC. For å finne plass til Texans gikk Seattle Seahawks med på å returnere til NFC.

Av de første 47 AFC Championsip Games hadde seksten kamper to AFL-lag og 45 minst ett AFL-lag– de eneste untakene var i 1995, mellom Steelers og Colts, og i 2008, mellom Steelers og Ravens. Av de første 46 Super Bowl-kampene etter sammenslåingen har AFL-lag vunnet 12, tapt 21, og ikke kvalifisert seg til de 13 gjenværende. I alle de 13 har minst ett av tre lag fra gamle NFL som ble med i AFC i 1970 spilt, Steelers i åtte, Colts i tre (ett fra Baltimore og to fra Indianapolis) og Ravens i to.

Ironisk nok er de to AFL-lagene som vant Super Bowl før sammenslåingen (Jets og Chiefs) de eneste tidligere AFL-lagene som aldri har spilt i en mesterskapskamp etter sammenslåingen. Fire NFL-lag har aldri nått et Super Bowl, inkludert to fra gamle NFL (Browns og Lions) og to fra nye (Jaguars og Texans). Det skal også nevnes at Houston Oilers aldri har nådd en mesterskapskamp før de flyttet til Tennessee, som gjør Houston til den eneste AFL-byen som ikke har sendt ett lag til Super Bowl.

Til tross for Rozelles løfte at ingen eksisterende lag skulle flyttes hadde 3 lag flyttet til et annet marked enn de var basert i i 1970 (selv om ligaen gikk til sak i et mislykket forsøk på å hindre den første flyttingen, Raiders, fra å bli gjennomført).

Per 2019 har seks NFL-franchiser (Raiders, Colts, Cardinals, Rams, Oilers/Titans og Chargers) vært involvert i flytting etter sammenslåingen, samt én franchise (Browns) var midlertidig på pause istedenfor å bli flyttet. Av de seks lagene som har flyttet siden sammenslåingen har to (Raiders og Rams) returnert til byene de spilte i i 1970, mens de andre lagene kun flyttet en gang. Chargers, som flyttet til San Diego i 1961 før sammenslåingen, returnerte til Los Angeles i 2017, som gjør dem til det eneste laget som har flyttet som et medlemslag i begge ligaene. Raiders skal også flyttes for tredje gang, fra Oakland til Las Vegas enten i 2020.[34]

Nedbrutt til hvor de spilte i 1969 og 1970:

  • Av de ti lagene i AFL i 1969 har syv holdt seg i samme marked som i 1969, ett (Raiders) har returnert til sin originale by etter å flyttet til en annen etter sammenslåingen, ett (Oilers) spiller ikke lenger i sin originale by og ett (Chargers) har returnert til sin originale AFL-by etter å ha flyttet før sammenslåingen. Raiders skal derimot flytte en tredje gang, fra Oakland til Las Vegas i enten 2019 eller 2020..[34]
  • Av de tretten lagene som stiftet NFC i 1970 har elleve holdt seg i samme marked som i 1969, ett (Rams) spiller igjen i samme by som før sammenslåingen etter å ha flyttet til en annen, og ett (Cardinals) spiller ikke lenger i samme by som det var basert i i 1970.
  • Av de tre NFL-lagene som ble med i AFC i 1970 har ett (Steelers) forblitt i samme marked som i 1969, ett (Browns) spiller i sin originale by etter en kortvarig pauser, og ett (Colts) spiller ikke lenger i sin originale by.

Da Rams returnerte fra St. Louis til Los Angeles ble en 21-årig periode hvor NFL ikke hadde et lag I L.A. avsluttet–den lengste perioden for en NFL-by i perioden etter sammenslåingen, og resulterte i at St. Louis erstattet Los Angeles som den eneste NFL-byen fra 1969 som ikke hadde ett NFL-lag. NFL har ikke hatt et lag i alle de originale markedene fra 1969 samtidig siden Colts flyttet til Indianapolis etter 1983-sesongen. Mellom 2002-sesongen (da Texans ble med i ligaen) frem til slutten av 2016-sesongen (da Chargers returnerte til Los Angeles, som etterlot San Diego uten et NFL-lag) hadde ligaen ett lag i alle de ti AFL-byene fra 1969.

Hverken Portland eller Memphis (byene som skulle få en AFL-franchise via flytting i det avslåtte sammenslåingsforslaget fra 1964) har fått en franchise i NFL per 2018. Memphis har flere ganger prøvd å et NFL-lag (inkludert Memphis Hound Dogs og Memphis Grizzlies-saken), men har aldri fått medhold. Memphis var senere et midlertidig hjem for Tennessee Oilers i 1997-sesongen etter at de flyttet fra Houston. Dette skulle egentlig vare i to sesonger, men mangel på tilhengerstøttet i Memphis førte til at det bare varte i én sesong.

Nye stadionerRediger

En regel som ligaena dopterte som et resultat av sammenslåingen krevde at alle NFL-lagene brukte stadioner med kapasitetet på minst 50 000. På tiden var det flere lag som ikke hadde store nok stadioner. De fleste bygget enten nye stadioner innen 1971 eller, som med Chicago, flyttet til ett eksisterende stadion i samme område. Buffalo Bills' situasjon skulle vise seg å være et problem for andre lag i fremtiden; det tok lang tid før en avtale om et nytt stadion ble ferdigstilt, og kun etter at Bills' eier Ralph Wilson hadde klart planer for flytting til Seattle (en taktikk som senere ble brukt av andre lag som prøvde å få nytt stadion i sine hjembyer) ble planer for Rich Stadium, som åpnet i 1973, ferdigstilt.

Super Bowl har blitt brukt som et insentiv av ligaen for å overbevise lokale myndigheter og bedrifter til å støtte byggingen, setelisenser og skatter knyttet til nye eller renoverte stadioner. Ligaen har derfor ofte gitt Super Bowl til byer som har bygget nye stadioner for sine eksisterende franchiser, selv om alle utendørs Super Bowls spilles i varmere klimaer, med unntak av Super Bowl XLVIII som ble spilt i det nye stadionet i Meadowlands.

Siden 1984 har kun fem Super Bowls blitt spilt i stadioner brukt av tre av ekspansjonslagene; fire av disse var i Florida og enn i Texas.

I noen tilfeller har byer blitt valgt til Super Bowl med byggingen eller renovasjonen av ett tilfredstillende stadion som hovedkrav for at de faktisk skal få bli vert for Super Bowl. TIdligere har New York og San Francisco fått slike krav, og i begge tilfellene ble kampen flyttet etter at byene ikke klarte å skaffe støtte. Kansas City var den siste byen som fikk et slikt krav for ett Super Bowl i 2015 i Arrowhead Stadium, men byen trakk sin søknad da de ikke klarte å finne pengestøtte til et nytt tak etter ett referenda i april 2006.

Kansas City Chiefs, Cleveland Browns, Cincinnati Bengals, Denver Broncos, Houston Texans, Pittsburgh Steelers, Philadelphia Eagles, Chicago Bears, Tampa Bay Buccaneers, Seattle Seahawks, Arizona Cardinals, Indianapolis Colts, og Minnesota Vikings har alle nylig, per januar 2018, mottatt store pengesummer til å enten bygge eller oppgradere sine stadioner.

Louisiana har gitt penger til New Orleans Saints siden 2001 i et forsøk på å hindre laget i å flytte. Staten fikk over $85 millioner fra Federal Emergency Management Agency og andre kilder for reparasjoner og renovasjon av Superdome etter orkanen Katrina i 2005. Louisiana begynte et femårig renovasjonsprosjekt med en prislapp på $320 millioner i 2006.

I tillegg har både St. Louis og Baltimore stadioner betalt av myndighetene for å friste det tidligere Los Angeles Rams og den første versjonen av Cleveland Browns. Rams returnerte til Los Angeles i 2016, og fikk ett nytt stadion i Inglewood, California sammen med Chargers som også flyttet til byen fra San Diego. Raiders flytter fra Oakland til Las Vegas hvor det også bygges et nytt stadion.

Lignende hendelser i andre idretterRediger

Entreprenører interessert i andre idretter i Nord-Amerika etterlignet AFL i deres forsøk på å konkurrere med allerede etablerte store ligaer.

ReferanserRediger

  1. ^ «NFL and AFL announce merger». The History Channel (engelsk). 16. november 2009. Besøkt 16. juli 2019. 
  2. ^ a b «How merger will operate». Milwaukee Sentinel. 9. juni 1966. s. 4, part 2. 
  3. ^ a b «How NFL, AFL will run from single wing». Miami News. 9. juni 1966. s. 16A. 
  4. ^ a b c Schramm, Tex (20. juni 1966). «Here's how it happened». Sports Illustrated (engelsk). s. 14. Besøkt 15. juli 2019. 
  5. ^ a b Maule, Tex (25. januar 1960). «The shaky new league». Sports Illustrated (engelsk). s. 49. Besøkt 16. juli 2019. 
  6. ^ «School of the Legends, Lamar Hunt». FirstDownApp.com (engelsk). 27. september 2012. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 16. juli 2019. 
  7. ^ «Events & discoveries: Texas competition». Sports Illustrated (engelsk). 14. september 1959. s. 37. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 16. juli 2019. 
  8. ^ Eskenazi, Gerald (15. desember 2006). «Lamar Hunt, a force in football, dies at 74». The New York Times (engelsk). Besøkt 16. juli 2019. 
  9. ^ «Hunt reports NFL offer of franchise». Sarasota Herald-Tribune (engelsk). 10. september 1959. s. 16. Besøkt 16. juli 2019. 
  10. ^ «New pro football league organized». Gettysburg Times (engelsk). 15. august 1959. s. 5. Besøkt 16. juli 2019. 
  11. ^ Mallozzi, Vincent M. (17. september 2006). «Defending and remembering the A.F.L.». The New York Times (engelsk). Besøkt 16. juli 2019. 
  12. ^ «Two types of footballs for Super Bowl». Chicago Tribune. 15. januar 1967. s. 1, sec. 2. 
  13. ^ «J6-V». Remember the AFL (engelsk). Besøkt 16. juli 2019. 
  14. ^ «Television's next on pro ball agennda». Miami News. 27. mars 1960. s. 3C. 
  15. ^ a b «American Football League may be expanded in 1966». Nashua Telegraph (engelsk). 23. mai 1964. s. 8. Besøkt 16. juli 2019. 
  16. ^ Full Color Football: The History of the American Football League
  17. ^ Hand, Jack (18. mai 1966). «Giants sign Bills Pete Gogolak; move could provoke pro grid war». Lewiston Daily Sun (engelsk). s. 13. Besøkt 17. juli 2019. 
  18. ^ a b Curran, Bob (11. september 1966). «The truth behind pro football's merger». Spartanburg Herald-Journal (engelsk). s. 6. Besøkt 17. juli 2019. 
  19. ^ Mann, Jimmy (25. oktober 1966). «Gogolak brings serfs forward». St. Petersburg Times (engelsk). s. 3C. Besøkt 17. juli 2019. 
  20. ^ a b Shrake, Edwin (29. august 1966). «The fabulous Brodie caper». Sports Illustrated (engelsk). s. 16. Arkivert fra originalen 8. januar 2014. Besøkt 17. juli 2019. 
  21. ^ «Roman Gabriel says he belongs to Rams, not Raiders». Sumter Daily Item. 27. mai 1966. s. 10. 
  22. ^ Rappoport, Ken (20. august 2009). «The AFL–NFL merger was almost booted... by a kicker». NFL.com (engelsk). Besøkt 17. juli 2019. 
  23. ^ Foran, Chris (24. oktober 2017). «When Lombardi sacked Milwaukee's bid to land a pro football franchise». jsonline.com (engelsk). Besøkt 17. juli 2019. 
  24. ^ «The Super Bowl program covers». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 17. juli 2019. 
  25. ^ «Lost Treasures of NFL Films-Episode 4: The American Football League» (engelsk). 17. april 2017. Besøkt 17. juli 2019 – via YouTube. 
  26. ^ «Woodard new boss in AFL power shift». Milwaukee Journal. 26. juli 1966. s. 13, part 2. 
  27. ^ «Art Modell interim president for NFL». Miami News. 27. mai 1967. s. 1B. 
  28. ^ «Congress OK's grid merger». Eugene Register-Guard. Oregon. 21. oktober 1966. s. 2B. 
  29. ^ «Paul Brown». Conigliofamily.com (engelsk). Besøkt 17. juli 2019. 
  30. ^ Bledsoe, Terry (21. desember 1969). «Pro football's realignment is already behind schedule». Milwaukee Journal (engelsk). s. 3, part 2. Besøkt 17. juli 2019. 
  31. ^ Anderson, Dave (27. februar 2000). «The Woman Who Aligned the N.F.C. Teams» (engelsk). New York Times. Besøkt 17. juli 2019. 
  32. ^ «Secretary solves pro grid hassle». Beaver County Times (engelsk). Pennsylvania. 17. januar 1970. s. B3. Besøkt 17. juli 2019. 
  33. ^ Sherrington, Kevin (1. februar 2011). «Dallas meeting in '66 saved Steelers from stinking». Dallas Morning News (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2011. Besøkt 17. juli 2019. 
  34. ^ a b Rosenthal, Gregg (27. mars 2017). «NFL owners approve Raiders' move to Las Vegas». NFL.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 17. juli 2019. 
  35. ^ «Continental League of baseball announced...». RareNewspapers.com (engelsk). 28. juli 1959. Besøkt 17. juli 2019. 
  36. ^ «World Hockey Association History» (engelsk). Connecticut Hockey Hall of Fame and Museum. Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 18. juli 2019. 
  37. ^ «Colorado Avalanche - Team». NHL.com. 30. juni 2013. Arkivert fra originalen 30. juni 2013. 
  38. ^ Klein, Jeff Z. (31. mai 2011). «Atlanta Loses Thrashers as N.H.L. Returns to Winnipeg». The New York Times (engelsk). Besøkt 18. juli 2019. 

Eksterne lenkerRediger