Wikipedia

John Elway

John Albert Elway Jr. (født 28. juni 1960 i Port Angeles, Washington) er en tidligere quarterback i amerikansk fotball som var en konsulent for Denver Broncos i National Football League (NFL) i 2022.

John Elway
Nr. 7
Informasjon
Født: 28. juni 1960[1][2][3] (63 år)
Fødested: Port Angeles
Høyde: 191 centimeter Vekt: 98 kg
Karriereinformasjon
High School: Granada Hills (CA)
College: Stanford
NFL Draft: 1983 / Runde: 1 / Pick 1
Laghistorie
Som spiller
Administrativt
  • Colorado Crush (2003–2008)
    CEO & medeier
  • Denver Broncos (2011–2020)
    General manager / Executive Vice President of Football Operations
  • Denver Broncos (2021)
    President of Football Operations
  • Denver Broncos (2022)
    Konsulent
Karrierehøydepunkter og Priser

Som spiller:

I administrasjon:

Karrierestatistikk
Pasningsforsøk     7 250
Fullførte pasninger     4 123
Pasningsprosent     56,9 %
TD–INT     300–226
Pasningsyards     51 475
Passer rating     79,9
Yards på løp     3 407
Touchdowns på løp     33
Spillerstatistikk på PFR
Lederprofil på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

Elway spilte college football ved Stanford Cardinal og tilbrakte hele sin 16-årige profesjonelle karriere med Denver Broncos. Da han pensjonerte seg tidlig i 1999 hadde Elway flere seiere enn noen annen startende quarterback og var statistisk sett en av de beste pasningsspillerne i NFLs historie. Han var også kjent for å ofte løpe med ballen, og er en av kun to spillere som har scoret en touchdown på løp i fire forskjellige Super Bowls (den andre er Thurman Thomas) og er den eneste quarterbacken til å ha gjort det.[4][5]

Elway satte flere rekorder for pasningsforsøk og fullførte pasninger mens han gikk på Stanford, og ble også utpekt til All-American. Han var første pick i NFL Draft 1983, kjent for det høye antallet gode quarterbacks, hvor han ble først plukket opp av Baltimore Colts før han ble byttet til Denver Broncos. I januar 1987 orkestrerte Elway en av de mest imponerende prestasjonene i NFLs historie da han ledet laget sitt på et 98-yard drive som endte i en touchdown som utlignet til uavgjort i AFC Championship Game mot Cleveland Browns. Øyeblikket har fått kallenavnet «The Drive». Etter kampen i Cleveland tapte Elway og Broncos mot New York Giants i Super Bowl XXI.

Etter to nederlag til i Super Bowl opplevde Broncos en nedgangsperiode; det lysnet igjen for laget i 1997 da Elway og Denver sikret sin første Super Bowl-tittel etter å ha slått Green Bay Packers 31–24 i Super Bowl XXXII. Broncos vant igjen året etter i Super Bowl XXXIII med en 34–19 seier over Atlanta Falcons. Elway ble utpekt til MVP i sistnevnte, som også var hans siste kamp som spiller, og satte en NFL-rekord med sin femte kampstart i Super Bowl som først ble slått i februar 2015 da New England Patriots' Tom Brady startet i Super Bowl XLIX. Som Denvers quarterback ledet Elway laget til seks AFC Championship Games og fem Super Bowls, med seier i to. Etter å ha pensjonert seg som spiller tok han en stilling som general manager og Executive Vice President of Football Operations for Broncos, og vant fire divisjonstitler, to AFC Championships og Super Bowl 50. Elway har vært med Broncos gjennom alle deres tre Super Bowl-seiere, to som spiller og én i administrasjonen. Elway ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 2004, det første året han var kvalifisert, og ble innlemmet i College Football Hall of Fame i 2000.

Tidlig liv rediger

Elway og hans tvillingsøstre ble født i Port Angeles i Washington til Jante (født Jordan) og Jack Elway, som da var hovedtrener ved Port Angeles High School. Elway hadde også en søster, Lee Ann, som var ett år eldre enn tvillingene. Året etter Elway ble født flyttet de sørvest i Washington, hvor Jack var hovedtrener for Grays Harbor Community Colleges amerikansk fotballag i Aberdeen i fem sesonger. I løpet av sin barndom levde Elway i hovedsak i Missoula i Montana og Pullman i Washington,[6] hvor faren var assistenttrener ved henholdsvis Montana og Washington State.

I februar 1976 tok jack en stilling for Idaho Vandals,[7][8] men ble hovedtrener ved Cal State-Northridge bare en måned senere,[9] som spilte i NCAA Division II i sørlige California. Familien flyttet til San Fernando Valley etter Johns freshman-år ved Pullman High School,[6] hvor han spilte ut sine tre siste år av high school football ved Granada Hills High School i Granada Hills under hovedtrenerne Jack Neumeier og Tom Richards.[10][11] Til tross for at han gikk glipp av fem kamper som senior på grunn av en kneskade[12] avsluttet han sin high school-karriere med 5 711 pasningsyards og 49 touchdownpasninger,[13] og ble utpekt til PARADE All America High School Football Team sammen med de fremtidige NFL-stjernene Dan Marino og Eric Dickerson.[14]

Elway var kjent som en dual-threat quarterback, med talent for å løpe med ballen og unngå press fra motstanderne samt en god kastearm, og var en av de mest rekrutterte spillerne i lander med over 60 tilbud om idrettsstipend. Elway viste også talent som en baseballspiller og ble valgt av Kansas City Royals i 18. runde av Major League Baseballs draft i 1979.[15]

College-karriere rediger

I 1979 begynte han på Stanford University, hvor han spilte baseball og amerikansk fotball. Som senior i 1982 hadde Stanford et sesongresultat på 5–5 og trengte en seier i sin siste kamp, mot California, for å sikre en invitasjon til Hall of Fame Classic-kampen. Med to minutter igjen av kampen lå Stanford under 19–17 og hadde en 4th-and-17 på sin egen 13-yard linje. Elway fullførte en 29-yard pasning og ledet ballen til motstanderens 35-yard linje, hvor Mark Harmon sikret et field goal som skulle ha sikret seieren for Stanford. Med fire sekunder igjen måtte Stanford ta avspark, og det som fulgte har siden blitt kalt for "The Play", hvor Cals spillere kastet vertikale pasninger fem ganger, hvor to ble sett på som kontroversielle, og eventuelt scoret en touchdown for å sikre en 25–20 seier. Elway var i etterkant bitter og sa at dommerne "ruined my last game as a college football player."[16] Stanfords Athletics Director Andy Geiger sa at nederlaget kostet Elway Heisman-troféet. Tyve år senere kommenterte Elway at "each year it gets a little funnier."[17]

Til tross for at Elway aldri klarte å lede laget sitt til et bowl game hadde han en imponerende karriere i college. I sine fire sesonger (1979–82) ved Stanford fullførte han 774 pasninger for 9 349 yards og 77 touchdowns med 39 interceptions og 5 touchdowns på løp. Med Elway gikk Stanford 20–23. Han ledet landet med sine 24 touchdownpasninger i 1982 og da han avsluttet karrieren sin holdt han nesten alle rekordene for pasningsspill og angrep samlet i Pacific-10 Conference. Han vanr Pac-10 Player of the Year i 1980 og 1982, var enstemmig All-American og havnet på andreplass i avstemningen for Heisman-troféet som senior.[18] I 2000 ble Elway innlemmet i College Football Hall of Fame. I 2007 ble han rangert som #15 på ESPNs Top 25 Players in College Football History. Han hadde over 200 pasningsyards i 30 av sine 42 kamper i college.

Elway var også en utmerket baseballspiller. Han ble valgt av New York Yankees i andre runde av MLBs draft i 1981 (#52 totalt, seks plasser foran fremtidig Hall of Famer Tony Gwynn) og mottok $150 000 for å spillet for Yankees affiliate Oneonta Yankees i New York-Penn League om sommeren i 1982.[19] Flere speidere så på Elway som en potensielt god baseballspiller, men tvilte på at han kom til å finne suksess i amerikansk fotball.[20] Yankees' speider Gary Hughes kommenterte om Elway at dersom han hadde fokusert på baseball: "the sky was the limit … he would've been off the charts". Yankees' eier George Steinbrenner—som aktivt prøvde å overtale Elway—skal ha planlagt om å gjøre ham til yankees' startende right fielder innen 1985, som Elway—som var klar over Steinbrenners mening—senere beskrev som "a tremendous [and] exciting thought".[21]

Elway ble uteksaminert med en bachelor i økonomi og er medlem av Delta Tau Delta fraternity.[11][22] Elway var allerede 19 år som freshman og brukte derfor ikke et redshirt-år ved Stanford.

College career statistics rediger

År Lag K Pasningsspill
Ful For Pst Yds Y/F Gj. TD Int Rate
1979 Stanford 9 50 96 52,1 544 5,7 5,5 6 3 114,1
1980 Stanford 11 248 379 65,4 2 889 7,6 7,7 27 11 147,2
1981 Stanford 11 214 366 58,5 2 674 7,3 6,8 20 13 130,8
1982 Stanford 11 262 405 64,7 3 242 8,0 7,9 24 12 145,6
Karriere 42 774 1 246 62,1 9 349 7,5 7,3 77 39 139,3

Kilde:[23]

Profesjonell karriere rediger

NFL Draft 1983 rediger

Elway ble plukket opp først i NFL Draft 1983 av Baltimore Colts. Elway hadde selv ikke noe ønske om å spille for Colts, som da var et av de svakeste lagene i ligaen, og faren hadde frarådet ham å spille for hovedtrener Frank Kush som hadde et rykte for å være streng. Mens Elway foretrakk amerikansk fotball har hans agent Marvin Demoff senere sagt at baseball var et sterkt alternativ for ham i 1983. Elways muligheter for å gå til MLB gav ham en fordel i forhandlingene med Colts.[21]

I desember 1982 fortalte Elway Colts at han ikke hadde lyst til å spille for laget, og sa senere at han hadde lyst til å spille på vestkysten eller for Dallas Cowboys eller Miami Dolphins.[20] Etter mislykkede forsøk på å forhandle en privat avtale med Colts hvor Elway skulle proklamere sitt ønske om å forbli på vestkysten som forklaring for hvorfor laget byttet ham, truet Elway med å gå til Yankees på fulltid om Colts ikke byttet ham; Demoff skrev i sin journal, som ble utgitt tre tiår senere, at "he would be a garbage collector before he'd play for Baltimore." At Elway nektet å spiller for Colts var kontroversielt—Pittsburgh Steelers' quarterback Terry Bradshaw kritiserte ham og kommenterte at "you should play baseball … he's not the kind of guy you win championships with"—men flere andre lag i NFL startet forhandlinger med Colts over rettighetene til quarterbacken. En mulighet var å bytte Elway mot San Francisco 49ers' Joe Montana, hvis lag hadde hatt en dårlig sesong i 1982. Et annet alternativ var et bytte til San Diego Chargers, som var i forhandlinger med sin egen quarterback Dan Fouts. New England Patriots viste også interesse, men Colts ville ikke bytte Elway til et lag i samme divisjon.[21] Los Angeles Raiders byttet nesten til seg Elway dagen før draftet, men klarte ikke å fullføre en nødvendig byttehandel med Chicago Bears.[20]

Uten suksess før draftet måtte Colts drafte Elway og se etter muligheter for å bytte ham senere.[20] Lagets general manager Ernie Accorsi ville ha Elway ettersom han ikke forventet noen solide quarterbacks i draftet i 1984. Accorsi annonserte Elway som lagets valg umiddelbart da deres 15 minutter begynte på draftdagen,[21] men Kush hadde allerede fortalt Elways familie på telefonen at Colts kom til å velge ham uavhengig av baseball.[20]. Elway gjentok at han ikke ønsket å spille for Colts under en pressekonferanse samme dag, da han sa "As I stand here right now, I'm playing baseball". (Da en journalist påpekte at Yankees ikke var basert på vestkysten svarte Elway at "They play baseball during the summertime".) Jack Elway sa at John «will never play for Irsay or Coach Kush».[20]

Colts' eier Robert Irsay, som var bekymret for at laget kom til å kaste bort sitt pick, begynte å forhandle med Denver Broncos før draftet.[20] Laget var interessert i offensive lineman Chris Hinton, som Denver Broncos plukket opp som fjerde pick i første runde. Den 2. mai ble Irsay og Accorsi enige om å bytte Elway mot Hinton, reservequarterback Mark Herrmann og et draft pick i første runde i 1984, som ble brukt på offensive lineman Ron Solt.[21]

Denver Broncos rediger

 
Elway i sin andre sesong i NFL med Broncos i 1984

Elway hadde idrettsnasjonens øyne på seg da han gikk til Denver.[24] Lokalavisene hadde en egen seksjon dedikert til ham kalt "The Elway Watch".[24] Elway fikk sin debut i 1983 i sesongåpningen mot Pittsburgh Steelers i Three Rivers Stadium. Han ble sacked for første gang i sin karriere av linebacker og fremtidig Hall of Famer Jack Lambert.[25] Han ble avløst av veteranen Steve DeBerg som ledet Broncos til seier. Elways andre kamp var også en bortekamp, mot Baltimore. I hans første profesjonelle kamp i Baltimore ble Elway igjen tatt av banen til fordel for DeBerg, som sikret en seier i det som hadde vært en jevn kamp.[26] Tidlig i oktober ble DeBerg utpekt til kampstarter av hovedtrener Dan Reeves ut sesongen,[27] men Elway fikk stillingen tilbake en måned senere etter at DeBerg pådro seg en skulderskade.[28][29]

I 1986-sesongen ledet Elway laget til Super Bowl XXI etter å ha slått Cleveland Browns med en prestasjon som senere ble kjent som "The Drive", hvor Elway ledet Broncos 98 yards over 5 minutter for å sikre uavgjort med 37 sekunder igjen av kampen, før Broncos vant på overtid. Elway og Broncos startet sterkt mot New York Giants i Super Bowl, med en 10–7 ledelse ved slutten av andre kvarter. Etter en bom fra kicker Rich Karlis snudde det seg for Broncos. Elway ble sacked i egen målsone for en safety på lagets neste possession, og i andre halvdel av kampen scoret Giants 30 poeng for et sluttresultat på 39–20. Elway hadde likevel imponert i kampen, med 304 pasnings yards og én touchdowns mot én interceptions, og ledet også Denver på bakken med 27 yards og en touchdown på løp.

 
Elway (i midten) blir taklet av Atlanta Falcons i 1985

I 1987 ble Elway valgt som kampstarter for American Football Conference (AFC) i Pro Bowl og ble tildelt NFL Most Valuable Player Award. Han ledet igjen Broncos til seier over Browns i AFCs tittelkamp og sikret lagets andre strake Super Bowl, denne gangen mot Washington Redskins. Kampen startet igjen bra for Denver som sikret en 10–0 ledelse ved slutten av første kvarter, en poengforskjell ingen hadde klart å komme tilbake fra i et Super Bowl før. I andre kvarter kom Redskins tilbake med 35 poeng og endte opp med en 42–10 seier i Super Bowl XXII. Elway hadde noen minneverdige høydepunkt i kampen, inkludert en 56-yard touchdownpasning til Ricky Nattiel 1:57 inn i kampen, som da var en rekord for kjappeste touchdown i et Super Bowl. Han ble også den første quarterbacken til å ta imot en touchdownpasning i et Super Bowl, med en 23-yard pasning fra halfback Steve Sewell. Med et forsvar som ikke klarte å stanse Redskins' angrepsrekke måtte Elway ta større sjanser i angrepet, som resulterte i en statistisk svak kamp for Elway da han fullførte kun 14 av 38 pasningsforsøk for 257 yards og én touchdown, med tre interceptions.

Etter å ha avsluttet 1988-sesongen 8–8 ledet Elway laget sitt til Super Bowl igjen i 1989, med nok en seier over Browns i AFC Championship-kampen, og møtte San Francisco 49ers i Super Bowl XXIV. Det endte opp med å bli Broncos' svakeste Super Bowl-prestasjon med Elway, da 49ers satte en Super Bowl-rekord for mest ensidige kamp med et sluttresultat på 55–10. Selv om Elway scoret lagets eneste touchdown med et 3-yard løp var det en svak kamp fra ham, da han fullførte kun 10 av 26 forsøk for 108 yards uten touchdowns og med to interceptions. Da han etter kampen ble spurt om han ville tilbake til Super Bowl etter å ha tapt mesterskapskampen tre ganger svarte han at han ville tilbake til Super Bowl hvert år, selv om laget endte opp med å tape.

Det tok Elway åtte år til før han igjen nådde Super Bowl etter 1997-sesongen. I American Bowl i sesongoppkjøringen i Mexico by pådro Elway seg en skade i kastearmen sin, men var klar for kamp igjen kun 19 dager senere. Han ledet eventuelt laget til Super Bowl XXXII, Elways fjerde Super Bowl, hvor de møtte de regjerende mestrene fra Super Bowl XXXI, Green Bay Packers. Til tross for at Elway kun fullførte 11 av 22 pasninger, kastet én interception og ingen touchdownpasninger, vant Broncos kampen 31–24 for sin første Super Bowl-seier.

I 1998-sesongen gjentok Broncos fjorårets suksess med en 34–19 seier over Atlanta Falcons i Super Bowl XXXIII. Elway ble utpekt til Super Bowl MVP etter å ha kastet 336 yards og én touchdown med én interception, og scoret også en touchdown på løp. Det var Elways siste kamp, sett bort fra Pro Bowl 1999.

Arv rediger

 
Elway (nummer to fra høyre) under Super Bowl XLIII med Lynn Swann, Roger Craig, Roger Goodell, og General David Petraeus

Den 2. mai 1999, 38 år gammel, annonserte Elway at han skulle pensjonere seg fra idretten. Han blir sett på som en av de beste quarterbackene noensinne. Han har en av de høyeste seierprosentene i ligaens historie (148–82–1) og delte andreplassen for flest Pro Bowls for en quarterback (ni) da han pensjonerte seg. Han spilte i 22 kamper i sluttspillet med Broncos, 21 som kampstarter, og ledet laget til seier i 14 av dem. I de kampene kastet han for 4 964 yards og 27 touchdowns med 21 interceptions, og hadde 461 yards og 6 scoringer på løp. Per 2019 er han nummer ni i pasningsyards,[30] ti i fullførte pasninger,[31] og 12 i touchdownpasninger.[32] Hans fire tocudhowns på løp i Super Bowl-kamper er fler enn noen annen quarterback. Han var også den andre spilleren noensinne til å score touchdowns på løp i fire forskjellige Super Bowls (running back Thurman Thomas var den første).

Den 13. september 1999 ble Elways trøyenummer 7 pensjonert av Denver Broncos under halftime for en Monday Night Football-kamp mot Miami Dolphins; samme kveld ble han innlemmet i Denver Broncos Ring of Fame. Han var den første Broncos-spilleren som ikke måtte vente fem år for å bli innlemmet. Han ble også innlemmet i Colorado Sports Hall of Fame i 1999.

Elway ble rangert som #16 på The Sporting News' liste over de 100 beste spillerne noensinne i 1999,[33] og var den eneste spilleren som hadde tilbrakt størsteparten av sin karriere med Broncos som var inkludert på listen. I 2005 var han rangert som nummer tre, bak Johnny Unitas og Joe Montana, da TSN publiserte en toppliste over de 50 beste quarterbacks i idrettens historie.

Sports Illustrated utpekte Elway til den beste idrettsutøveren noensinne med trøyenummeret #7. Tidligere quarterback for Pittsburgh Steelers Ben Roethlisberger, som så opp til Elway og Joe Montana i sin barndom, brukte nummer 7 til ære for Elway gjennom hele sin 18-årige karriere.[34]

Merkbare statistikker rediger

Da han pensjonerte seg hadde Elway en rekord med 148 seiere som startende quarterback, som senere har blitt forbigått av Brett Favre, Peyton Manning og Tom Brady. Han hadde 774 forsøk på løp, nummer fire bak Cam Newton (934), Michael Vick (873) og Randall Cunningham (775). Elways 3 407 yards på løp er #7 blant quarterbacks i NFL, bak Cunningham, Vick, Newton, Steve Young, Fran Tarkenton og Steve McNair.

I sine fem Super Bowls kastet Elway for 1 128 yards, nummer fire bak Tom Brady, Kurt Warner og Joe Montana. Med 76 fullførte pasninger i Super Bowl er han rangert som nummer fem, og hans 152 pasningsforsøk var en rekord frem til den ble slått av Tom Brady. Han er en av kun to spillere som har scoret en touchdown på løp i fire forskjellige Super Bowls, og den eneste quarterbacken som har gjort det.[4][5]

Per 2017 holdt Elway minst 33 lagrekorder med Broncos, inkludert følgende:

  • Fullførte pasninger: Karriere (4 123), sluttspill (355), nykommersesong (123)
  • Pasningsforsøk: Karriere (7 250), kamp (59 den 10/10/1993 @GNB; med Peyton Manning), sluttspill (651), nykommersesong (259 i 1983), kamp som nykommer (44 den 11/12/1983 mot BAL)
  • Pasningsyards: Karriere (51 475), sluttspill (4 964), kamp som nykommer (345 den 11/12/1983 mot BAL)
  • Touchdownpasninger: Karriere (300), sluttspill (27), sluttspillsesong (6 i 1987), sluttspillkamp (3 den 17/1/1988 mot CLE, 14/1/1990 mot CLE og 9/1/1994 @RAI; med Peyton Manning)
  • Intercepted: Karriere (226), sluttspill (21), sluttspillsesong (5 i 1987)
  • Sacked: Karriere (516), kamp (7 den 29/10/1989 mot PHI og 18/10/1993 mot RAI; med Tim Tebow), sluttspill (39), sluttspillkamp (5 den 31/1/1988 mot WAS; med Tim Tebow og Peyton Manning), nykommersesong (28 i 1983)
  • Yds/Pasningsforsøk: Sluttspill (7,63), kamp som nykommer (11,83 den 4/12/1983 mot CLE)
  • Yards på løp/Forsøk: Sluttspillsesong (6,73 i 1986)
  • Kamper med 300+ pasningsyards: Karriere (40), sluttspill (4), nykommersesong (1; med Marlin Briscoe og Tim Tebow)
  • Flest yards på angrep totalt: 54 882 yards (51 475 pasningsyards, 3 407 på løp)
  • Flest touchdowns totalt: 334 (300 pasninger, 33 på løp, 1 mottakelse)
  • Flest plays totalt: 8 027
  • Seierprosent: .641 (148–82–1)

Hall of Fame rediger

Den 8. august 2004 ble Elway innlemmet i Pro Football Hall of Fame. Det var det første året han var kvalifisert. Han ble presentert av sin eldste datter Jessica. I 2000 ble han innlemmet i College Football Hall of Fame.

Høydepunkter rediger

  • Da Elway fullførte high school i 1979 ble han draftet av Kansas City Royals for å spille baseball i Major League Baseball. George Brett, som senere ble innlemmet i Baseball Hall of Fame som third baseman for Royals, skal ha sagt "I hope this guy plays football."[trenger referanse]
  • Under MLBs draft i 1981 ble Elway valgt av New York Yankees i andre runde.[35] Året etter spilte han outfield i 42 kamper for Oneonta Yankees i New York–Penn League.[36] Han hadde en batting average på .318 med fire home runs og en RBI på 25.[36][37][38]
  • Elway er den eneste spilleren som har kastet for over 3 000 yards og løpt for over 200 yards syv sesonger på rad (1985–91),[39]
  • Elway ble utpekt til AFC Offensive MVP i 1993 da han hadde 4 030 pasningsyards og 25 touchdownpasninger. Han hadde en quarterback rating på 92,8.
  • I løpet av sin karriere ledet Elway laget sitt til 35 comebackseiere i fjerde kvarter og på overtid, delt for tredje flest med Johnny Unitas.[40]
  • Elway er en av seks quarterbacks som har hatt minst 3 000 pasningsyards i 12 sesonger; Favre, Marino, Brees, Brady og Manning er de andre.
  • Elways trøyenummer (#7) da han spilte for Stanford Cardinal ble pensjonerte 7. november 2013 under halftime i en kamp mot Oregon.[41]

Karrierestatistikker rediger

Nøkkel
AP NFL MVP
Super Bowl MVP
Vant Super Bowl
Ledet ligaen
Fet skrift Personlig rekord

Seriespill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp
K KS Resultat Ful For Pst Yards Gj TD Int Rtg For Yards Gj, TD
1983 DEN 11 10 4−6 123 259 47,5 1 663 6,4 7 14 54,9 28 146 5,2 1
1984 DEN 15 14 12−2 214 380 56,3 2 598 6,8 18 15 76,8 56 237 4,2 1
1985 DEN 16 16 11−5 327 605 54,0 3 891 6,4 22 23 70,2 51 253 5,0 0
1986 DEN 16 16 11−5 280 504 55,6 3 485 6,9 19 13 79,0 52 257 4,9 1
1987 DEN 12 12 8−3−1 224 410 54,6 3 198 7,8 19 12 83,4 66 304 4,6 4
1988 DEN 15 15 8−7 274 496 55,2 3 309 6,7 17 19 71,4 54 234 4,3 1
1989 DEN 15 15 10−5 223 416 53,6 3 051 7,3 18 18 73,7 48 244 5,1 3
1990 DEN 16 16 5−11 294 502 58,6 3 526 7,0 15 14 78,5 50 258 5,2 3
1991 DEN 16 16 12−4 242 451 53,7 3 253 7,2 13 12 75,4 55 255 4,6 6
1992 DEN 12 12 8−4 174 316 55,1 2 242 7,1 10 17 65,7 34 94 2,8 2
1993 DEN 16 16 9−7 348 551 63,2 4 030 7,3 25 10 92,8 44 153 3,5 0
1994 DEN 14 14 7−7 307 494 62,1 3 490 7,1 16 10 85,7 58 235 4,1 4
1995 DEN 16 16 8−8 316 542 58,3 3 970 7,3 26 14 86,4 41 176 4,3 1
1996 DEN 15 15 13−2 287 466 61,6 3 328 7,1 26 14 89,2 50 249 5,0 4
1997 DEN 16 16 12−4 280 502 55,8 3 635 7,2 27 11 87,5 50 218 4,4 1
1998 DEN 13 12 10−2 210 356 59,0 2 806 7,9 22 10 93,0 37 94 2,5 1
Karriere 234 231 148−82−1 4 123 7 250 56,9 51 475 7,1 300 226 79,9 774 3 407 4,4 33

Sluttspill rediger

År Lag Kamper Pasningsspill Løp
K KS Resultat Ful For Pst Yds Gj TD Int Rtg For Yds Gj TD
1983 DEN 1 0 — 10 15 66,7 123 8,2 0 1 64,0 3 16 5,3 0
1984 DEN 1 1 0−1 19 37 51,4 184 5,0 2 2 61,1 4 16 4,0 0
1986 DEN 3 3 2−1 57 107 53,3 805 7,5 3 4 71,6 15 101 6,7 2
1987 DEN 3 3 2−1 42 89 47,2 797 9,0 6 5 77,8 18 76 4,2 1
1989 DEN 3 3 2−1 42 82 51,2 732 8,9 4 3 83,0 16 91 5,7 1
1991 DEN 2 2 1−1 30 54 55,6 378 7,0 1 2 68,3 10 49 4,9 0
1993 DEN 1 1 0−1 29 47 61,7 302 6,4 3 1 92,7 5 23 4,6 0
1996 DEN 1 1 0−1 25 38 65,8 226 5,9 2 0 99,2 5 30 6,0 0
1997 DEN 4 4 4−0 56 96 58,3 726 7,6 3 2 83,9 9 25 2,8 1
1998 DEN 3 3 3−0 45 86 52,3 691 8,0 3 1 85,9 9 34 3,8 1
Karriere 22 21 14−7 355 651 54,5 4 964 7,6 27 21 79,7 94 461 4,9 6

Super Bowl rediger

Kamp Mot Pasningsspill Løp Resultat
Ful For Pst Yds Gj TD Int Rtg For Yds Gj TD
XXI NYG 22 37 59,5 304 8,2 1 1 83,6 6 27 4,5 1 T 39−20
XXII WAS 14 38 36,8 257 6,8 1 3 36,8 3 32 10,7 0 T 42−10
XXIV SF 10 26 38,5 108 4,2 0 2 19,4 4 8 2,0 1 T 55−10
XXXII GB 10 22 45,5 123 5,6 0 1 51,9 5 17 3,4 1 S 31−24
XXXIII ATL 18 29 62,1 336 11,6 1 1 99,2 3 2 0,7 1 S 34−19
Totaler 74 152 48,7 1 128 7,4 3 8 58,2 21 86 4,1 4 S−T 2−3

Forretningsvirksomhet rediger

Elway var medeier for Arena Football-laget Colorado Crush fra det ble stiftet i 2002 til Arena Football League ble nedlagt etter 2008-sesongen. I februar 2007 ble Elway valg til styreleder for AFLs executive committee.[42] Den 4. august 2009 annonserte Arena Football League at ligaen skulle legges ned. Elway var en av de 17 gjenværende lageierne som stemte for nedleggelsen.[43]

Elway eier fire restauranter som alle heter "Elway's": En ligger i shoppingdistriktet Cherry Creek, en ligger i Ritz-Carlton Hotel i Denver, en i Vail og en lligger i Denver International Airport.[44][45]

Elway eide fem bilselgere under navnet John Elway Autos i Denver-området. Han solgte dem til AutoNation Inc. i 1997 for $82,5 millioner. I desember 2006 avsluttet Elway en 9-årig lisensavtale med AutoNation og fikk da navnet sitt fjernet fra bilselgere i Denver-området. Elway sa at han gjorde det så han eventuelt kunne bruke sitt eget navn om han ville inn i bilbransjen igjen.[44] Han eier to forhandlere for Toyota Scion i Manhattan Beach, California og i Ontario, California, samt en for Chevrolet i Englewood, California og for Chrysler Jeep i Greeley, Colorado. I 2014 kjøpte Elway opp en forhandler for Cadillac fra Sonic Automotive.

I september 2008 ble Elway talsperson for OpenSports.com.[46]

Administrativ karriere rediger

I desember 2010 uttrykte Elway et ønske om å ta en stilling som Football Execuvite for Broncos etter en middag med Broncos' eier Pat Bowlen. Han sa at han ikke hadde noe ønske om å bli hovedtrener eller general manager etter at Josh McDaniels fikk sparken, da han sa "I'm not interested in being a head coach. I'm not interested in being a general manager. I don't have that kind of experience to be able to pick those players day in and day out and such."[47]

Den 5. januar 2011 ble Elway utpekt til general manager og Executive Vice President of Football Operations for Broncos. Han jobber da under lagets president, Joe Ellis. General manager Brian Xanders fortsatte i en stilling som rådgiver for Elway.[48] Xanders forlot laget etter 2011-sesongen som gav Elway full kontroll over fotballsiden av Broncos' administrasjon.

Under Elway signerte laget free agent Peyton Manning etter at han ble frigitt av Indianapolis Colts. I løpet av fire sesonger mellom 2012 og 2015 vant Broncos fire divisjonstitler, to AFC Championships og nådde Super Bowl XLVIII hvor de tapte 43–8 mot Seattle Seahawks til tross for at deres angrepsrekke var rangert som best i ligaen i seriespillet.

Elways respons til nederlaget i Super Bowl var å signere defensive end DeMarcus Ware, cornerback Aqib Talib og safety T.J. Ward før 2014-sesongen. Etter å ha tapt i divisjonsrunden mot Indianapolis Colts sparket Elway John Fox, som hadde vunnet fire divisjonstitler i sine fire år som lagets hovedtrener.

Elway ansatte Gary Kubiak, hans tidligere reservequarterback og tidligere offensive coordinator for Broncos, som ny hovedtrener før 2015-sesongen. De to hentet også inn Wade Phillips, en tidligere hovedtrener for Broncos, som defensive coordinator.[49][50] Elway vant et tredje Super Bowl med Broncos da Denver slo Carolina Panthers 24–10 i Super Bowl 50 7. februar 2016. Dette var hans første seier som en del av lagets administrasjon.[51]

I 2017 mottok Elway Mizel Institute Award for filantropisk arbeoid i Denver og delstaten Colorado.[52]

Den 3. november 2020 testet Elway positivt for COVID-19.[53]

Den 4. januar 2021 annonserte Elway at han trakk seg som general manager, og tok en stilling i organisasjonen som president of football operations.[54]

I februar 2022 tok Elway på seg en ny stilling som en uavhengig konsulent som rapporterte direkte til Paton.[55] Per april 2023 hadde Elway ikke lenger en kontrakt med laget, og hans offisielle rolle i administrasjonen var endt.[56]

Familie rediger

Elway giftet seg med Janet Buchan, som gikk på Stanford University og var på universitetets svømmelag, i 1984. De to ble separert i 2002 og ble skilt i 2003. De har fire barn: Jessica, Jordan, Jack, og Juliana.[57]

Elways tvillingsøster Jana ble diagnostisert med lungekreft og døde i sommeren 2002, 42 år gammel. Johns far, Jack, døde etter et hjerteinfarkt ett år tidligere.

Elway møtte Paige Green, en tidligere cheerleader for Las Vegas Raiders i 2005 under en golfturnering for kjendiser arrangert av tidligere running back for Raiders Marcus Allen i Los Angeles.[57] De to ble forlovet i Italia i september 2008,[57][58] og giftet seg i august 2009.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Elway, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID elwayj[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b «Super Bowl Records: Individual Passing». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 7. januar 2019. Besøkt 24. januar 2020. 
  5. ^ a b «Super Bowl Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 24. januar 2020. 
  6. ^ a b Pierce, Oliver (23. januar 1987). «From Pullman to Pasadena». Idahonian. Moscow. s. 17. Besøkt 28. januar 2020 – via Google News. 
  7. ^ «Jack Elway joins Idaho grid staff». Spokesman-Review (engelsk). 18. februar 1976. s. 16. Besøkt 28. januar 2020. 
  8. ^ «Idaho staff adds Elway». Kingman Daily Miner (engelsk). Arizona. 18. februar 1976. s. 14. Besøkt 28. januar 2020. 
  9. ^ «Cal-Northridge names new coach». Tuscaloosa News (engelsk). Alabama. 25. mars 1976. s. 18. Besøkt 28. januar 2020. 
  10. ^ Lynch, John (12. oktober 1986). «THE HIGH SCHOOLS : Hampton Does Unto Defenses Before They Can Do Unto Him». LATimes.com (engelsk). Besøkt 28. januar 2020. 
  11. ^ a b Reilly, Rick (10. mai 1983). «Elway's 'just one of the boys'». Eugene Register-Guard (engelsk). s. 1C. Besøkt 28. januar 2020. 
  12. ^ Rich, Tosches (26. juli 1979). «Jack Elway now a troubled man». Ellensburg Daily Record (engelsk). s. 10. Besøkt 28. januar 2020. 
  13. ^ Van Sickel, Charlie (5. desember 1980). «Walden: 'That's great'». Spokane Daily Chronicle (engelsk). s. 28. Besøkt 28. januar 2020. 
  14. ^ Cohen, Haskell (31. desember 1978). «Parade's All American High School Football Team». Spokesman-Review (engelsk). s. 12. Besøkt 28. januar 2020. 
  15. ^ «18th Round of the 1979 MLB June Amateur Draft». Baseball-Reference.com (engelsk). Besøkt 28. januar 2020. 
  16. ^ Miller, Johnny (18. november 2007). «Stanford's Elway bitter after Big Game loss to Cal in 1982». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 28. januar 2020. 
  17. ^ Krentzman, Jackie. «And The Band Played On» (engelsk). Stanford Alumni Magazine. Besøkt 28. januar 2020. 
  18. ^ «1982 Heisman Trophy Voting». Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 28. januar 2020. 
  19. ^ Rotto, Ray (17. oktober 1982). «the delicious dilemma of John Elway». Tuscalsoosa News (engelsk). s. 6. Besøkt 28. januar 2020. 
  20. ^ a b c d e f g Janofsky, Michael (3. mai 1983). «Elway Traded to Broncos by Colts». The New York Times (engelsk). s. B5. ISSN 0362-4331. Besøkt 24. september 2020. 
  21. ^ a b c d e Elway to Marino. 30 for 30. 23. april 2013. 
  22. ^ «Delta Tau Delta: Beta Rho Chapter – Stanford University» (engelsk). Arkivert fra originalen 25. mai 2011. Besøkt 28. januar 2020. 
  23. ^ «John Elway College Stats». College Football at Sports-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. februar 2021. 
  24. ^ a b Looney, Douglas S. (15. august 1983). «In Denver, delirium Is spelled E-l-w-a-y». Sports Illustrated (engelsk). s. 21. Besøkt 2. februar 2020. 
  25. ^ «Elway hurt; DeBerg directs Broncos win». Gadsden Times. Alabama. 5. september 1983. s. B4. 
  26. ^ «Denver's DeBerg keeps rescuing $5 million man». Palm Beach Post (engelsk). 13. september 1983. s. D6. Besøkt 2. februar 2020. 
  27. ^ «Struggling Broncos bench Elway, DeBerg starter for rest of season». Montreal Gazette (engelsk). 6. oktober 1983. s. D-14. Besøkt 2. februar 2020. 
  28. ^ «Elway back as starter after Broncos lose DeBerg». Montreal Gazette (engelsk). 8. november 1983. s. D10. Besøkt 2. februar 2020. 
  29. ^ Cour, Jim (23. desember 1983). «Broncos to bench Elway, start DeBerg». Evening News (engelsk). Newburgh-Beacon, New York. s. 2B. Besøkt 2. februar 2020. 
  30. ^ «NFL Passing Yards Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  31. ^ «NFL Passes Completed Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  32. ^ «NFL Passing Touchdowns Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  33. ^ «Football's 100 Greatest Players» (engelsk). The Sporting News. Arkivert fra originalen 5. november 2005. Besøkt 2. februar 2020. 
  34. ^ Wilbon, Michael (23. januar 2006). «Big Ben, Already Like Clockwork». The Washington Post (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  35. ^ «Six QBs picked in first round shared history». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2000. Besøkt 2. februar 2020. 
  36. ^ a b «John Elway: Master of the Drive». Sports Illustrated (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2000. Besøkt 2. februar 2020. 
  37. ^ «John Elway Minor League Statistics & History». Baseball-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  38. ^ «John Elway Timeline». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 20. september 2008. Besøkt 2. februar 2020. 
  39. ^ «Broncos Official Website, Ring of Fame page». DenverBroncos.com (engelsk). Arkivert fra originalen 23. mars 2006. Besøkt 2. februar 2020. 
  40. ^ Doug (6. august 2009). «Quarterbacks and fourth quarter comebacks, Part 1». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  41. ^ Svoboda, Kurt. «Stanford to Retire Elway's No. 7» (engelsk). Arkivert fra originalen 13. oktober 2013. Besøkt 2. februar 2020. 
  42. ^ «Elway to chair Arena League executive committee». ESPN.com (engelsk). 14. februar 2007. Besøkt 2. februar 2020. 
  43. ^ Moss, Irv (4. august 2009). «Arena Football League suspended indefinitely». The Denver Post (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  44. ^ a b «Elway expands business empire, opening new steakhouse». ESPN.com (engelsk). 26. januar 2007. Besøkt 2. februar 2020. 
  45. ^ «Elway's». Elways.com (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  46. ^ «John Elway signs with OPEN Sports.com» (engelsk). 3. september 2008. Arkivert fra originalen 3. januar 2009. Besøkt 2. februar 2020. 
  47. ^ «John Elway expresses interest in joining Broncos' executive staff». ESPN.com (engelsk). 10. desember 2010. Besøkt 2. februar 2020. 
  48. ^ Klis, Mike; Legwold, Jeff (5. januar 2011). «Broncos officially announce Elway hire, promote Ellis to president». Denver Post (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  49. ^ Haugh, David (8. februar 2016). «John Fox's role on Broncos not forgotten, but much about Super Bowl will be». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  50. ^ Bishop, Greg (8. februar 2016). «Wild Ride: Tale of Super Bowl 50 champs Broncos». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  51. ^ Zucker, Joseph (7. februar 2016). «John Elway becomes 1st with Super Bowl Ring as GM and Player after Broncos win». Bleacher Report (engelsk). Besøkt 22. januar 2022. 
  52. ^ «John Elway receives Mizel Institute award for philanthropy». DenverBroncos.com (engelsk). 24. mai 2017. Besøkt 23. desember 2021. 
  53. ^ Legwold, Jeff (3. november 2020). «Denver Broncos president John Elway, CEO Joe Ellis test positive for coronavirus». ESPN.com (engelsk). Besøkt 12. november 2020. 
  54. ^ Legwold, Jeff (4. januar 2021). «John Elway cedes control of Denver Broncos roster, to hire GM». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. februar 2021. 
  55. ^ Cummings, Keith (28. februar 2022). «Report: Broncos Assign John Elway a New Role as 'Outside Consultant'». SI.com (engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  56. ^ Florio, Mike (4. april 2023). «John Elway’s role with Broncos officially ends». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 5. april 2023. 
  57. ^ a b c Husted, Bill (26. september 2008). «John Elway to marry ex-Raiders cheerleader». The Denver Post (engelsk). Besøkt 2. februar 2020. 
  58. ^ «John Elway engaged to former Raiders cheerleader». The Rocky Mountain News (engelsk). 26. september 2008. Arkivert fra originalen 3. januar 2009. Besøkt 2. februar 2020. 

Videre litteratur rediger

  • The Associated Press, "Clock runs out on Elway", Arizona Daily Wildcat, 3. mai 1999.
  • Ivan Carter, "KC helped make Elway a star", The Kansas City Star, 8. august 2004, s. C8.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Elway&oldid=24299784»