Wikipedia

New York Giants

New York Giants er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i storbyområdet New York. Giants konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i NFC East-divisjonen. Laget spiller hjemmekamper i MetLife Stadium i East Rutherford, New Jersey, som de deler med New York Jets. Giants holder treningsleir om sommeren i Quest Diagnostics Training Center i Meadowlands Sports Complex.[4]

New York Giants
Amerikansk fotball New York Giants i NFL-sesongen 2023
New York Giants
New York Giants
Drakter
Lagfarger Mørkeblå, rød, hvit[1][2]
              
Laginformasjon
Stiftet 1. august 1925; 98 år siden (1925-08-01)[3]
By USAs flaggEast Rutherford

New Jerseys flaggNew Jersey

Kallenavn • Big Blue

• G-Men
• New York Football Giants
• Big Blue Wrecking Crew (Linebackers, 1984–1993)

Conference National Football Conference
Division NFC East
Ledelse
Eier John Mara, Steve Tisch
General manager Joe Schoen
Hovedtrener Brian Daboll
Laghistorie
Meritter
  • Ligamesterskap: (4)
NFL Championships (før sammenslåingen av AFL og NFL) (4)
1927, 1934, 1938, 1956
  • Super Bowls: (4)
1986 (XXI), 1990 (XXV), 2007 (XLII), 2011 (XLVI)
  • Conference-titler: (11)
NFL Eastern: 1956, 1958, 1959, 1961, 1962, 1963
NFC: 1986, 1990, 2000, 2007, 2011
  • Divisjonstitler: (16)
NFL Eastern: 1933, 1934, 1935, 1938, 1939, 1941, 1944, 1946
NFC East: 1986, 1989, 1990, 1997, 2000, 2005, 2008, 2011
  • Sluttspill: (33)
NFL: 1933, 1934, 1935, 1938, 1939, 1941, 1943, 1944, 1946, 1950, 1956, 1958, 1959, 1961, 1962, 1963, 1981, 1984, 1985, 1986, 1989, 1990, 1993, 1997, 2000, 2002, 2005, 2006, 2007, 2008, 2011, 2016, 2022
Hjemmebane
New York Giants' hjemmebane
Stadionnavn MetLife Stadium
Bygget 2010
Kapasitet 82 550

Giants var ett av fem lag som ble med i NFL i 1925, og er et av det eneste av de fem som fremdeles eksisterer, samt ligaens eldste lag i nordøstlige USA. Laget er nummer tre blant NFL-lagene med åtte NFL-titler: fire før Super Bowl-perioden (1927, 1934, 1938 og 1956) og fire siden (XXI (1986), XXV (1990), XLII (2007), og XLVI (2011)), og har spilt i flere ligamesterskap enn noen andre lag, med 19 kamper. Det er kun Green Bay Packers (13) og Chicago Bears (9) som har flere titler. I løpet av sin historie har Giants fått 29 spillere i Pro Football Hall of Fame, inkludert NFL Most Valuable Player (MVP)-vinnerne Mel Hein, Frank Gifford, Y.A. Tittle, og Lawrence Taylor.

For å skilles fra det profesjonelle baseballaget med samme navn ble fotballaget stiftet som "New York National League Football Company, Inc." i 1929 og endret til "New York Football Giants, Inc." i 1937. Til tross for at baseballaget flyttet til San Francisco etter 1957-sesongen fortsatte fotballaget å bruke "New York Football Giants, Inc." som sitt bedriftsnavn,[5] og refereres ofte til som "New York Football Giants" av tilhengere og kommentatorer. Laget har også fått flere kallenavn, inkludert "Big Blue", "G-Men" og "Jints", som ofte brukes av New York Post og New York Daily News, og stammer fra baseballaget da de var basert i New York. Laget refereres også av og til som "Big Blue Wrecking Crew" selv om kallenavnet originalt refererte til Giants sitt forsvar på 80- og tidlig 90-tall.

Lagets rivalisering med Philadelphia Eagles er det eldste i NFC East, stammer tilbake til 1933, og har blitt kalt for det beste i NFL i det 21. århundre.[6][7]

Historie rediger

Utdypende artikkel: New York Giants’ historie

Mara-familien (1925–1990) rediger

Giants spilte sin første kamp borte mot All-New Britain den 4. oktober 1925.[8][9] De vant kampen 26-0 foran 10 000 tilskuere.[8] Giants hadde en vellykket første sesong og avsluttet 8-4.[10]

Earl Potteiger-årene (1927–1928) rediger

NFL-mestere (1927) rediger

I Giants’ tredje sesong avsluttet laget med det beste sammenlagtresultatet i ligaen, 11-1-1, og fikk sin første NFL-tittel.[11] Etter en skuffende fjerde sesong (1928) kjøpte eieren Mara opp hele spillerstallen til Detroit Wolverine, i hovedsak for å plukke opp quarterback Benny Friedman, og samlet de to lagene under Giants-navnet.

I 1930 var det fremdeles mye tvil om kvaliteten på profesjonelle kamper, hvor mange mente at college-spillerne var mer intense enn de profesjonelle. I desember 1930 spilte Giants mot et All Stars-lag fra Notre Dame i Polo Grounds for å samle inn penger til de arbeidsløse i New York City. Det var også en mulighet for å vise at profesjonell football var mer prestisjefylt en college football. Knute Rockne samlet sammen sine Four Horsemen sammen med stjerner fra mesterskapslaget i 1924 og fortalte dem at de skulle score tidlig og så forsvare. Rockne, i likhet med folk flest, hadde lave forventninger til det profesjonelle laget og forventet en enkel seier.[12] Kampen var derimot ensidig fra begynnelsen av, hvor Friedman rushet inn to touchdowns for Giants og Hap Moran kastet for en tredje. Notre Dame scoret ikke, og da kampen var over fortalte Rockne laget sitt at "That was the greatest football machine I ever saw. I am glad none of you got hurt."[13] Kampen samlet inn $100 000 for de hjemløse, og blir fortsatt referert til som å ha legitimert profesjonell amerikansk fotball for kritikerne.[12] Det var også den siste kampen Rockne var med i; han døde i en flyulykke 31. mars 1931.

Steve Owen-årene (1931-1953) rediger

Over 16 år mellom 1931 og 1947 kvalifiserte Giants seg til mesterskapskampen 8 ganger, hvor de vant to.[11] I denne perioden var Giants ledet av fremtidig Hall of Famer Steve Owen, og hadde fremtidige Hall of Famere Mel Hein, Red Badgro og Tuffy Leemans i spillerstallen. I 1933-sesongen møtte Giants Chicago Bears i NFL Championship Game, hvor de tapte 23–21.

 
New York Giants i 1934
 
Al Blozis, tackle for Giants, døde i andre verdenskrig. Ifølge Mel Hein, "If he hadn't been killed, he could have been the greatest tackle who ever played football."[14]
NFL-mestere (1934) rediger

Det kjente "Sneakers Game" ble spilt i denne periode, da Giants slo Chicago Bears på en isete bane i NFL Championship Game 1934, mens de brukte joggesko for bedre fotfeste.[11] Laget nådde igjen tittelkampen neste år, men tapte da 26–7 mot Detroit Lions.

NFL-mestere (1938) rediger

I 1938 vant de sitt tredje mesterskap da de slo Green Bay Packers 23–17.[11] Lagene møttes igjen i tittelkampen året etter, i 1939-sesongen, hvor Packers vant 27–0.

I 1944 ble Giants rangert som det beste forsvaret i NFLs historie, "...a truly awesome unit".[15] De slapp bare inn 7,5 poeng per kamp (en rekord som fremdeles står i dag) og slapp ikke inn noen poeng mot fem av sine ti motstandere, men tapte 14-5 mot Green Bay Packers i NFL Championship Game 1944. Det kjente "Sneakers Game" ble spilt i denne periode, da Giants slo Chicago Bears på en isete bane i NFL Championship Game 1934, mens de brukte joggesko for bedre fotfeste.[11] Giants spilte mot Detroit Lions i en kamp som endte 0-0 den 7. november 1943.[16][17][18] Til dags dato har ingen NFL-kamper avsluttet uavgjort uten noen poeng. Giants hadde mye suksess fra slutten av 30-tallet til USA gikk inn i andre verdenskrig.

Jim Lee Howell-årene (1954–1960) rediger

NFL-mestere (1956) rediger

Giants vant ikke en ny tittel før i 1956, lagets første år i Yankee Stadium i The Bronx. Med hjelp fra fremtidige Hall of Famere som running back Frank Gifford, linebacker Sam huff og offensive tackle Roosevelt Brown samt all-pro running back Alex Webster samt fremtidige trenere i Hall of Fame, offensive coach Vince Lombardi og defensive coach Tom Landry sikret Giants tittelen.[19] Fra 1958 til 1963 nådde Giants NFL Championship fem ganger, men tapte hver gang.[11] Kampen mellom Giants og Baltimore Colts i NFL Championship Game 1958 har blitt sett på som et avgjørende øyeblikk i NFLs historie.[20] Kampen, som Giants tapte 23-17 etter ekstraomganger,[11] har blitt kalt "The Greatest Game Ever Played" og blir sett på som et av de viktigste øyeblikkene for NFLs voksende popularitet. Det neste året tapte de mot Colts i mesterskapskampen igjen, 31-16, etter å ha ledet 9-4 ved begynnelsen av fjerde kvarter.

 
Frank Gifford, halfback og wide receiver for Giants fra 1952 til 1960 og igjen fra 1962 til 1964, ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1977
 
Giants spilte i Yankee Stadium (1956–1973) i The Bronx

Allie Sherman-årene (1961–1968) rediger

I 1961 og 1962 møtte Giants Green Bay Packers i mesterskapskampen, hvor Giants tapte henholdsvis 37-0 og 16-7. I 1963, under MVP quarterback Y.A. Tittle, som satte en NFL-rekord på 36 touchdown-pasninger den sesongen, møtte Giant Bears i NFL Championship, hvor de tapte for tredje gang på rad, og femte på seks år, mot Bears, 14-10.[21]

Fra 1964 til 1978 hadde Giants bare to positive sesonger, og nådde ikke sluttspillet en eneste gang.[10] Spillere som Tittle og Gifford nådde midten av 30-årene, og laget gikk fort nedover, til et sammenlagtresultat på 2-10-2 i 1964.[10] Den neste sesongen klatret de til 7-7,[10] før de igjen falt til 1-12-1, ligaens dårligste resultat,[22] og slapp inn over 500 poeng i 1966.[22] Under sesongoppkjøringen før 1969-sesongen tapte Giants sin første kamp mot New York Jets 37-14 foran 70 874 tilskuere i Yale Bowl i New Haven, Connecticut.[23] Etter kampen ble hovedtrener Allie Sherman sparket av Wellington Mara,[24] og erstatt han med tidligere fullback for Giants, Alex Webster.[25]

I 1967 plukket laget opp quarterback Fran Tarkenton fra Minnesota Vikings. Til tross for flere respektable sesonger med Tarkenton som startende quarterback, inkludert 7-7 i 1967 og 9-5 i 1970,[10] ble han byttet tilbake til Vikings etter at Giants avsluttet 1971-sesongen 4-10.[26] Tarkenton ledet så Vikings til tre Super Bowls, og fikk en plass i Pro Football Hall of Fame,[26] mens Giants gikk gjennom en av de dårligste periodene i sin historie,[10] med kun 23 seiere mellom 1973 og 1979.[10] Før 1976-sesongen prøvde Giants å forbedre sitt svake angrep ved å erstatte da pensjonerte running back Ron Johnson med fremtidig Hall of Famer fullback Larry Csonka, men Csonka tilbragte mye av sine tre sesonger med New York på sidelinjen med skader.

Giants fikk spille sine hjemmekamper i Yale Bowl i New Haven i 1973 og 1974, og i Shea Stadium (hjemmebane for Mets) i 1975, mens Yankee Stadium ble renovert. De flyttet etter hvert inn i sitt nå moderne stadion i 1976,[19] da de flyttet inn i Giants Stadium i Meadowlands i East Rutherford, New Jersey. Et av Giants sine verste øyeblikk i perioden var "The Miracle at the Meadowlands", som skjedde i 1978.[27] Mens Giants prøvde å hale ut tiden og sikre en seier mot Philadelphia Eagles,[27] bestemte offensive coordinator Bob Gibson seg for å gå med et running play som resulterte i "The Fumble" av quarterback Joe Pisarcik som ble returned for en touchdown av Herman Edwards som sikret seieren for Eagles.[27]

 
Giants Stadium var lagets hjemmebane fra 1976 til 2009

Giants sin administrative side ble komplisert av en feide mellom Wellington Mara og hans nevø Tim Mara.[28] Jack Mara døde i 1965 og overlot sin andel av laget til sønnen Tim. Wellington og Tims personlige stil og visjoner for klubben kolliderte, og de to sluttet eventuelt å snakke med hverandre. Kommissær Rozelle blandet seg og utpekte en nøytral general manager, George Young, som hjalp klubben. Feiden forsvant ikke før 20. februar 1991, da Tim Mara solgte sine andeler til Preston Robert Tisch.

I 1979 tok Giants steg som etter hvert ville lede dem til toppen av NFL igjen. De draftet quarterback Phil Sims i 1979, og linebacker Lawrence Taylor i 1981.[19] I 1981 vant Taylor NFLs Defensive Rookie of the Year og Defensive Player of the Year, og Giants nådde sluttspillet for første gang siden 1963.[10][29] Lagets linebackere i perioden fikk kallenavnet "the Crunch Bunch".[30] Etter 1982-sesongen som var forkortet av en spillerstreik, hvor Giants avsluttet 4-5,[10] sluttet hovedtrener Ray Perkins for å ta over samme stilling ved University of Alabama. Han ble erstattet av lagets defensive coordinator, Bill Parcells.

Bill Parcells-årene (1983–1990) rediger

I 1983 ble Bill Parcells forfremmet til hovedtrener fra defensive coordinator. En av hans første handlinger var å endre lagets startende quarterback, da han plasserte Phil Simms på benken og erstattet han med Scott Brunner, som hadde gått 4-5 da han startet kamper for laget i den siste sesongen. Parcells degraderte Simms til tredje reserve, og gjorde Jeff Rutledge til Brunners reserve. Parcells sa senere at dette var et feilsteg og at han betalte dyrt for de da laget gikk 3-12-1 og Parcells nesten fikk sparken.[10]

I offseason ble Brunner frigitt og Simms flyttet til startende quarterback. Med Simms vant Giants ni kamper og nådde sluttspillet. De slo Los Angeles Rams i Wild Card-runden, men falt mot San Francisco 49ers 21-10 i divisjonsrunden.

Super Bowl XXI-mestere (1986) rediger
 
Phil Simms, Giants’ quarterback fra 1979 til 1993, ble utnevnt til MVP i Super Bowl XXI
 
Linebacker Lawrence Taylor spilte for Giants fra 1981 til 1993 og ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1999

Etter å ha gått 9-7 og 10-6 i 1984 og 1985,[10] gikk Giants 14-2 i 1986, under ledelsen av liga-MVP og Defensive Player of the Year Lawrence Taylor og Big Blue Wrecking Crew-forsvaret. Per 2018 er dette Giants sitt beste sesongresultat siden NFL-sesongen utvidet til 16 kamper i 1978. Etter å ha sikret seg første seed i NFC slo Giants 49ers 49-3 i divisjonsrunden[31] og Redskin 17-0 i NFC Championship-kampen, som tok Giants til sitt første Super Bowl, Super Bowl XXI, mot Denver Broncos i Rose Bowl i Pasadena. Under ledelsen av MVP Simms, som fullførte 22 av 25 pasninger for en Super Bowl-rekord på 88 %, slo de Broncos 39-20,[32] for å vinne sin første ligatittel siden 1956. I tillegg til Phil Simms og Lawrence Taylor hadde Giants hovedtrener Bill Parcells, tight end Mark Bavaro, running back Joe Morris, og Hall of Fame linebacker Harry Carson.

Giants slet seg til 6-9 i 1987-sesongen, som var forkortet av en spillerstreik, med en offensive line som ble plaget av skader og problemer med lagets running game.[33] Begynnelsen av 1988-sesongen var svertet av en skandale som involverte Lawrence Taylor, som ble tatt for bruk av kokain og ble suspendert i de fire første kampene for hans andre brudd på ligaens regler om rusmisbruk. Til tross for kontroversen avsluttet Giants sesongen 10-6, og Taylor fikk 15,5 sacks etter han kom tilbake. I 1989 avsluttet Giants sesongen 12-4, men tapte mot Los Angeles Rams i første runde av sluttspillet.

Super Bowl XXV-vinnere (1990) rediger

I 1990 gikk Giants 13-3 og satte en NFL-rekord for færrest turnovers i én sesong (14).[34] De slo San Francisco 49ers, som prøvde å vinne sitt tredje Super Bowl på rad, 15-13 på bortebane[35] og slo så Buffalo Bills i Super Bowl XXV.[32]

Mara & Tisch-æraen (1991–nå) rediger

Parcells sa fra seg stillingen som hovedtrener etter 1990-sesongen og ble erstattet av lagets offensive line coach Ray Handley. Handley var coach i to skuffende sesonger (1991 og 1992), hvor Giants gikk fra å vinne Super Bowl til 8-8 i 1991 og 6-10 i 1992. Handley fikk sparken etter 1992-sesongen og ble erstattet av tidligere hovedtrener for Denver Broncos Dan Reeves. I begynnelsen av 90-tallet spilte veteranene Simms og Taylor sine siste sesonger med synkende prestasjoner. Giants hadde en bedre sesong med Reeves som coach i 1993, og Simms og Taylor avsluttet karrierene sine som medlemmer av et sluttspillag.

Giants hadde til å begynne med problemer uten Simms og Taylor. Giants begynte 1994-sesongen 3-7 før de vant sine siste seks kamper og avsluttet sesongen 9-7, men gikk glipp av sluttspillet.[36] Quarterback Dave Brown fikk mye kritikk gjennom sesongen.[37] Brown presterte dårlig de neste to sesongene, hvor Giants avsluttet 5-11 og 6-10.[10] Reeves fikk sparken etter 1996-sesongen.

Jim Fassel-årene (1997–2003) rediger

I 1997 ble Jim Fassel, som hadde vært offensive coordinator for Arizona Cardinals den forrige sesongen, til sin 16. hovedtrener. Fassel utpekte Danny Kanell som lagets startende quarterback. Giants fullførte 1997-sesongen 10-5-1 og kvalifiserte seg til sluttspillet for første gang på fire år.[10] De tapte derimot i Wild Card-runden mot Vikings på hjemmebane. Det neste året startet Giants sesongen 4-8 før de vant sine siste fire kamper og avsluttet sesongen 8-8. På veien slo de et Broncos som hadde gått 13-0 i sesongen og gikk videre til å vinne Super Bowl samme året.

Før 1999-sesongen plukket Giants opp tidligere quarterback for Carolina Panthers Kerry Collins. Problemer med alkoholisme og konflikter med lagkamerater hadde ført til at han ble løslatt fra Panthers, til tross for gode prestasjoner på banen.[38] Giants fullførte sesongen 7-9, Fassels første negative sesong som hovedtrener.[10]

I 2000 var Giants på vei til sluttspillet for første gang på tre år, etter å ha startet sesongen 7-2. Til tross for to tap på rad på hjemmebane (mot St. Louis og Detroit) garanterte Fassel at laget kom til å nå sluttspillet i en pressekonferanse.[39] Giants svarte med å vinne resten av kampene i sesongen, og sikret seg første seed i NFC med et sammenlagtresultat på 12-4.[40] I divisjonsrunden slo de Philadelphia Eagles 20-10 på hjemmebane, før de slo Minnesota Vikings 41-0 i NFC Championship.[40] I Super Bowl XXXV møtte de Baltimore Ravens, hvor Ravens endte opp med å dominere dem 34-7.[41]

Etter en skuffende sesong som endte 7-9 i 2001 klatret Giants tilbake i 2002 til et sammenlagtresultat på 10-6, som kvalifiserte dem til sluttspillet som et Wild Card-lag. I første runde mot San Francisco 49ers i Candlestick Park tok Giants ledelsen 38-14 med 4:27 igjen av tredje kvarter, men San Francisco kom tilbake og sikret seieren med ett poeng, 39-38. Etter at laget fullførte 2003-sesongen 4-12 fikk Jim Fassel sparken, med et sammenlagtresultat på 58-53-1.[42]

Tom Coughlin-årene (2004–2015) rediger

I 2004, tre år siden Giants sist nådde Super Bowl, ble Fasel erstattet med Tom Coughlin. Selv I 2004 byttet Giants til seg quarterbacken Eli Manning, som samme år ble draftet fra University of Mississippi.[43] I midten av 2004—sesongen tok Manning over som startende quarterback etter Kurt Warner. I løpet av tre år fra 2004 til 2006 gikk Giants 25-23 i seriespillet, og nådde Wild Card-runden to ganger, hvor de tapte mot Carolina Panthers i 2005 og Philadelphia Eagles i 2006, som førte til spørsmål om Coughlin kom til å beholde stillingen som hovedtrener.[44]

Super Bowl XLII-vinnere (2007) rediger

I 2007 ble Giants det tredje NFL-laget med 600 seiere da de slo Atlanta Falcons 31-10 på Monday Night Football.[45] I 2007 spilte Giants en hjemmekamp mot Miami Dolphins den 28. oktober i Wembley Stadium i London; dette var den første gangen en seriespillkamp ble spilt utenfor Nord-Amerika. Giants vant 13-10 over Dolphins, gikk 10-6 i sesongen og ble NFC Champions etter å ha slått Tampa Bay Buccaneers, Dallas Cowboys og Green Bay Packers i sluttspillet. De satte en rekord for flest borteseiere på rad i en sesong med 10 (som ble avsluttet i uke 6 i 2008 med et tap mot Cleveland Browns).

 
Eli Manning, Giants’ quarterback fra 2004 til 2019, ble utnevnt til MVP i Super Bowls XLII og XLVI

Patriots gikk inn i Super Bowl ubeseiret, 18-0, og var favorittene for kampen.[46] Giants slo Patriots 17-14 i Super Bowl XLII,[47] takket være den nå kjente "Manning til Tyree"-pasningen. Medeier John Mara beskrev det som "the greatest victory in the history of this franchise, without question".[48]

Giants begynte 2008-sesongen 11-1 men tapte tre av de fire siste kampene. De vant allikevel NFC East 12-4 og sikret første seed i NFC. I divisjonsrunden av sluttspillet tapte de 23-11 mot Philadelphia Eagles på hjemmebane.[49]

I 2009 åpnet Giants et nytt treningssenter, Timex Performance Center, i Meadowlands. Etter å ha begynt sesongen 5-0 tapte de mot da ubeseirede New Orleans Saints 48-27 i Superdome, og gikk videre til å tape tre kamper på rad.[50] De fant endelig en seier etter ekstraomganger mot Falons. De avsluttet eventuelt sesongen 8-8. Deres siste kamp i Giants Stadium var mot Carolina Panthers, hvor de tapte 41-9. Etter sesongslutt fikk defensive coordinator Bill Sheridan sparken, og ble erstattet med tidligere midlertidig hovedtrener for Buffalo Bills Perry Fewell. Giants sitt forsvar hadde rangert som #13 under Sheridan, hvor de ga opp 324,9 yards per kamp.

 
MetLife Stadium, lagets nåværende hjemmebane

I 2010 flyttet Giants inn i MetLife Stadium, da kjent som "New Meadowlands Stadium". De vant den første kampen i det nye stadionet mot Panthers, men tapte så i "Manning Bowl" mot Colts, hvor Eli Mannings bror, Peyton Manning, spilte quarterback. Etter et tredje nederlag mot Tennessee Titans vant Giants fem kamper på rad, og lå godt an i tabellen, 6-2. Giants gikk 4-4 i de siste åtte kampene, og til tross for et relativt bra sammenlagtresultat (10-6), kvalifiserte de seg ikke til sluttspillet.

Super Bowl XLVI-vinnere (2011) rediger

Utdypende artikkel: New York Giants i NFL-sesongen 2011

Under sesongoppkjøringen i 2011 mistet Giants Kevin Boss, Steve Smith, Rich Seubert, Keith Bulluck, Derek Hagan og Pro Bowler Shaun O'Hara til free agency. Giants åpnet sesongen med et nederlag 28-14 mot Washington Redskins på bortebane.[51] Innen midten av sesongen lå Giants derimot 6-2, hvor de blant annet avsluttet Patriots sin NFL-rekord for antall seiere på hjemmebane på rad.

Giants gikk deretter på fire nederlag på rad, og gikk inn i desember 6-6. Sesongens siste kamp i uke 17 var avgjørende, vinneren ville sikre divisjonstittelen og taperen ville miste sjansen på å nå sluttspillet. Kampen ble flyttet til Sunday Night Football, og Giants vant 31-14 mot Cowboys og sikret fjerde seed for NFC i sluttspillet. Ved sesongslutt hadde wide receiver Victor Cruz 1 536 receiving yards, og slo en lagrekord tidligere holdt av Amani Toomer.

8. januar 2012 slo Giants Atlanta Falcons 24-2 i Wild Card-runden av sluttspillet. Uken etter, 15. januar 2012, møtte Giants Green Bay Packers i divisjonsrunden, hvor de vant 37-20. I NFC Championship Game møtte de San Francisco 49ers, hvor de vant 20-17 etter ekstraomganger etter et field goal fra Tynes.

I Super Bowl XLVI møtte Giants New England Patriots. Med en 38-yard touchdown av Mario Manningham sikret Giants seieren, sin andre seier mot Patriots i Super Bowl, og Eli Manning fikk sin andre Super Bowl MVP.[52]

I likhet med lagets fire tidligere Super Bowl-kamper lå de etter ved halftime. De er det eneste laget i NFLs historie som har hatt mer enn to comebacks etter halftime og vunnet Super Bowl (4). Pittsburgh Steelers, som gjorde det samme i Super Bowl X og Super Bowl XIV, er det eneste andre laget som har gjort det mer enn én gang.

Giants begynte neste sesong med et nederlag mot Cowboy, men lå 6-2 da de gikk inn i oktober, inkludert fire seiere på rad. Giants avsluttet eventuelt sesongen 9-7 og nådde ikke sluttspillet. Quarterback Eli Manning, defensive end Jason Pierre-Paul, wide receiver Victor Cruz, og guard Chris Snee representerte laget i Pro Bowl.[53]

2013-sesongen begynte med et håp om at Giants kunne bli det første laget til å delta i en Super Bowl-kamp i sitt nye stadion, da Super Bowl XVLIII skulle avholdes i MetLife Stadium i februar.[54] Giants begynte derimot sesongen med seks tap på rad, og til tross for at de vant sine neste fire kamper, avsluttet de sesongen 7-9, lagets første negative sesong siden 2004. Under NFL Draft i 2014 plukket laget opp nykommer wide receiver Odell Beckham Jr.,[55] som senere skulle vinne AP Offensive Rookie of the Year. Giants gikk derimot glipp av sluttspillet for en tredje sesong på rad i 2014, med et sammenlagtresultat på 6-10. 2015 var nok en skuffende sesong for Giants, da de avsluttet sesongen 6-10 og gikk glipp av sluttspillet for fjerde år på rad.

2016–nå rediger

14. januar 2016 annonserte Giants at Ben McAdoo skulle ta over som lagets hovedtrener. Han erstattet Tom Coughlin, som hadde sagt opp uken før.[56] 2016 nådde Giants sluttspillet igjen, men tapte i Wild Card-runden mot Green Bay Packers.

 
Giants går på banen mot Washington Football Team i 2020

Med høye forventninger etter å ha avsluttet forrige sesongen 11–5 hadde Giants en overraskende start på 2017-sesongen, med fem tap på rad før de sikret en overraskende seier mot Denver Broncos i Sports Authority Field at Mile High. I en kamp mot Los Angeles Chargers i uke 5 skadet Odell Beckham Jr. leggbeinet, og ble satt på reservelistene for resten av sesongen. I samme kamp mistet Giants også wide receivers Brandon Marshall og Dwayne Harris til skader som markerte slutten på sesongen for dem.[57] Giants mistet også Dominique Rodgers-Cromartie[58] og Janoris Jenkins[59] til suspensjoner, og avsluttet sesongen 3–13, nest dårligst i ligaen. Dette var også første gang siden 1983 at Giants avsluttet seriespillet med 3 eller færre seiere, og lagets dårligste resultat siden NFL utvidet seriespill til 16 kamper.

Sesongen var også merkverdig for at Eli Manning ble plassert på benken i uke 13, og at hovedtrener Ben McAdoo og general manager Jerry Reese fikk sparken, som var første gang siden 1976 at Giants sparket personale i midten av en sesong. Manning startet igjen i uke 14. Det dårlige resultatet gav Giants pick #2 totalt i NFL Draft i 2018, hvor de plukket opp Saquon Barkley fra Penn State.

2018-sesongen begynte med at Pat Shurmur ble ansatt som lagets nye hovedtrener. Til tross for å ha startet 1–7 for andre år på rad, klarte de å forbedre seg til et sluttresultat på 5–11, etter å ha avsluttet sesongen med en seier etter ekstraomganger mot Chicago Bears. Etter å ha slått Washington Redskins i uke 14 ble Giants det første laget i NFLs historie med 100 seiere mot én motstander.[60] Det var første gang siden 1995 og 1996 at Giants avsluttet en sesong på sisteplass i NFC East to år på rad. Til tross for en dårlig sesong presterte Barkley bra i sin første sesong. Han slo flere nykommerrekorder både i NFL og i Giants, inkludert flest receptions av en running back (91), flest running touchdowns (11), flest rushing yards (1 307) og flest touchdowns i en sesong (15). Han ble utvalgt til Pro Bowl 2019 sammen med lagkameratene Olivier Vernon, Landon Collins, og Aldrick Rosas.

Etter 2019-sesongen gikk quarterback Eli Manning av med pensjon, og Giants avsluttet sesongen 4–12. Daniel Jones tok over som startende quarterback i 2020-sesongen, som Giants fullførte 6–10. Tight end Evan Engram og cornerback James Bradberry ble valgt som reserver til Pro Bowl 2021. Etter å ha avsluttet 2021-sesongen med samme resultat gikk general manager Dave Gettleman av med pensjon, og hovedtrener Joe Judge fikk sparken.

Den 28. januar 2022 ble Brian Daboll ansatt som hovedtrener.[61] Den 1. januar 2023 sikret Giants en tur til sluttspillet for første gang siden 2016.[62] DEn 15. januar 2023 slo de Minnesota Vikings 31–24 i wildcardrunden, lagets første sluttspillseier siden Super Bowl XLVI i 2012.

Mesterskap rediger

Giants har vunnet åtte ligatitler: 1927, 1934, 1938, 1956, 1986, 1990, 2007 and 2011.[63] De første fire titlene kom før Super Bowl ble introdusert. New Yorks åtte titler gir dem tredje plass blant aktive og nedlagte NFL-lag bak Green Bay Packers (13) og Chicago Bears (9).

NFL-titler før Super Bowl rediger

Før Super Bowl ble introdusert vant Giants fire NFL-titler.

År Hovedtrener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1927 Earl Potteiger N/A N/A N/A 11–1–1
1934 Steve Owen New York, NY Chicago Bears 30–13 8–5
1938 Green Bay Packers 23–17 8–2–1
1956 Jim Lee Howell Bronx, NY Chicago Bears 47–7 8–3–1
Totalt antall NFL-titler: 4

Super Bowl-titler rediger

Giants har vunnet fire Super Bowl, uavgjort med Green Bay for femte flest, og bak Dallas og San Francisco (5) og New England og Pittsburgh (6).

År Hovedtrener Super Bowl Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1986 Bill Parcells XXI Rose Bowl (Pasadena) Denver Broncos 39–20 17–2
1990 XXV Tampa Stadium (Tampa) Buffalo Bills 20–19 16–3
2007 Tom Coughlin XLII University of Phoenix Stadium (Glendale) New England Patriots 17–14 14–6
2011 XLVI Lucas Oil Stadium (Indianapolis) New England Patriots 21–17 13–7
Totalt antall Super Bowl-titler: 4

NFC Championships rediger

Giants har vunnet fem NFC Championships, inkludert to som gikk til ekstraomganger i 2007 og 2011.

År Hovedtrener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1986 Bill Parcells East Rutherford, NJ Washington Redskins 17–0 17–2
1990 San Francisco, CA San Francisco 49ers 15–13 16–3
2000 Jim Fassel East Rutherford, NJ Minnesota Vikings 41–0 14–5
2007 Tom Coughlin Green Bay, WI Green Bay Packers 23–20 (OT) 14–6
2011 San Francisco, CA San Francisco 49ers 20–17 (OT) 13–7
Totalt antall NFC Championships: 5

Logoer og uniformer rediger

Utdypende artikkel: New York Giants’ logoer og uniformer

 
New York Giants' hjelm i Pro Football Hall of Fame

Med en historie som strekker seg over nesten 100 år har Giants hatt flere uniformer og logoer. Giants sine logoer inkluderer flere versjoner av en quarterback som gjør seg klar til å kaste en fotball, "ny" i små bokstaver, og forskjellige design av lagets kallenavn.[64]

Giants sine trøyer er tradisjonelt blå eller røde (eller hvite med blå eller røde elementer), og buksene er enten hvite eller grå. I dag bruker Giants hjemmeskjorter som er blå med hvite, firkantede numre, hvite bukser med fem tynne blå/grå/rød/grå/blå striper på buksebenene, og blå sokker. Denne uniformen har gitt dem deres mest kjente kallenavn, "Big Blue". Borteuniformene har hvite skjorter med røde, firkantede numre og røde striper på ermene, grå bukser med tre rød/blå/rød striper på buksebenene, og røde sokker. Giants sin hjelm er metallisk blå med hvite firkantede numre på fronten, på hver side av en rød stripe som strekker seg over midten av hjelmen, eller på den røde stripen. Giants, sammen med Pittsburgh Steelers, er ett av to lag i NFL som har spillernes numre på både forsiden og baksiden av hjelmene. Hjelmen har "ny"-logoen på begge sider i hvitt, og har gråe ansiktsmasker. Hjemmeuniformene er for det meste like designet brukt fra 1966 til 1974, men med noen elementer fra 1956-1961. Borteuniformene er en modernisert versjon av designet brukt fra 1956 til 1961. Giants hadde også en tredje uniform frem til 2009-sesongen, som mintes Giants sine røde hjemmeuniformer fra tidlig på 50-tallet: de var røde med hvite firkantede numre. Denne tredje uniformen ble brukt fire ganger, men har siden blitt pensjonert. De ble brukt en gang i 2004 mot Philadelphia Eagles og i tre år på rad - 2005, 2006 og 2007 - mot Dallas Cowboys.[64]

Eierskap, finansiell historie og tilhengere rediger

Giants har hatt en lang og til tider turbulent finansiell historie. Laget ble stiftet av Tim Mara med en investering på $500 i 1925, og be ett av de første lagene i det da fem år gamle NFL.[65] For å skill seg fra baseballaget med samme navn tok de navnet "New York Football Giants", som fremdeles er lagets bedriftsnavn.

Selv om Giants hadde suksess på banen i sine første sesonger slet de økonomisk. Profesjonell amerikansk fotball var ikke populært i 1925, og Giants hadde store problemer med økonomien frem til sesongens 11. kamp da Red Grange og Chicago Bears kom til byen, og tiltrakk seg over 73 000 tilskuere.[66] Dette gav Giants et nødvendig innskudd penger, og reddet muligens laget.[67][68] Det neste året startet Grange og hans agent en rivaliserende liga, og plasserte et konkurrerende lag, under Granges ledelse, i New York. Selv om Giants gikk 50 000 i minus den sesongen, gikk den rivaliserende ligaen under og ble subsumert NFL.[69] Etter 1930-sesongen overførte Mara eierskap av laget til sine to sønner for å beskytta laget mot kreditorer, og innen 1946 hadde han gitt dem full kontroll over Giants. Jack, den eldste sønnen, kontrollerte forretningssiden, mens Wellington kontrollerte fotballoperasjonene.[70] Giants sin økonomiske situasjon stabiliserte seg, og de ledet ligaen i tilskuertall flere ganger på 30- og 40-tallet.[71]

 
Giants sin estimerte verdi fra 1996 til 2006 ifølge Forbes.[72][73]

Ved begynnelsen av 60-tallet hadde Giants etablert seg som en av de største attraksjonene i ligaen. Istedenfor å fortsette å få sin ekstra store andel av ligaens inntekter fra TV-sendinger, prøvde Mara-sønnene å få gjennom en lik fordeling av overskuddet til alle lagene. Avgjørelsen om å dele overskuddet har senere blitt sitert som en av grunnene til at NFL kunne vokse, og er fremdeles praksisen i dag..[70] Etter problemer på slutten av 60-tallet og ut 70-tallet ansatte Giants noen utenfra for første gang, George Young, for å ta ansvar for fotballen.[74] Giants forbedret seg både som et fotballag og en bedrift etter ansettelsen.

 
«License Plate Guy» i Giants med sitt første bilskit, «G1ANTS»

I 1991 solgte Tim Mara, barnebarn av lagets grunnlegger, sin halvdel av laget til Bob Tisch for $80 millioner mens han ble behandlet for kreft.[75] Dette var første gang i lagets historie med en eier som ikke var fra Mara-familien. I 2005 døde Wellington Mara, 89 år gammel, som hadde vært med laget siden det ble stiftet i 1925 og han jobbet som ballgutt.[76] To uker senere døde Tisch. I 2015 døde Wellingtons enke og medeier av Giants Ann etter komplikasjoner etter en hodeskade hun pådro seg etter et fall. Hun var 85 år gammel.[77]

I 2010 åpnet MetLife Stadium, som da erstattet Giants Stadium. Det nye stadionet er et 50/50 partnerskap mellom Giants og Jets, og selv om stadionet eies av New Jersey Sports and Exposition Authority bygget de to lagene stadionet med private midler, og styrer det sammen gjennom New Meadowlands Stadium Corporation. Giants hadde tidligere planlagt å renovere Meadowlands for $300 millioner, men bestemte seg heller for å gå med det nye stadionet som hadde estimerte kostnader på rundt $600 millioner,[78] som senere økte til $1 milliard.[73] En fordel med å eie stadionet er at laget sparer mye penger på skatten. Laget låner tomten fra staten for $6,3 millioner i året.[78] Staten betalte for alle offentlige tjenester, inkludert de $30 millionene det kostet å installere dem.[78]

Giants eies og opereres av John Mara og Steve Tisch. Forbes estimerte lagets verdi til $1,3 milliarder i 2012.[79] Dette gjør New York Giants til det fjerde mest verdifulle laget i NFL, og det niende mest verdifulle idrettslaget i verden.[80] Verdien har økt jevnt fra $288 millioner i 1998 til den nåværende verdien.[72] Magasinet estimerte lagets inntekter i 2006 til $182 millioner, hvor $46 millioner kom fra billettinntekter. Driftsinntekter var på $26,9 millioner, og spillerlønn på $102 millioner.[73] Nåværende sponsorer inkluderer Gatorade, Anheuser Busch, Toyota, og Verizon Wireless.[73] Tidligere sponsorer inkluderer Miller Brewing og North Fork Bank.[78] Luksussuiter og salg av mat og merch på stadionet styres av Delaware North. Lagets gjennomsnittlige billettpris er $72.[73]

Giants trekker tilskuere fra storbyområdet New York. Siden de flyttet til New Jersey i 1976 har tilhengere i begge statene kalt laget for sitt eget.[81] I januar 1987, like før de vant Super Bowl XXI, kalte New Yorks ordfører Ed Koch laget for "utlendinger", og a at de ikke hadde krav på en parade i New York City.[82] 5. februar 2008 fikk Giants en parade i New York etter seieren i Super Bowl XLII.[83] New York City holdt også en parade 7. februar 2012 etter at Giants vant Super Bowl XLVI. Ifølge en talsperson for laget bodde 52 % av de som holdt sesongbilletter i New Jersey i 2001. Mesteparten av de resterende 48 % bodde i delstaten New York, og noen kom fra andre stater.[81]

Gjennom 60- og 70-tallet hadde Giants en 20 år lang venteliste for sesongbilletter, til tross for at de gikk 17 år uten å nå sluttspillet. Ventelisten er estimert til å bestå av 135 000 personer, som er større enn alle andre profesjonelle idrettslag i Nord-Amerika.

Rivaler rediger

Divisjon rediger

Philadelphia Eagles rediger

Rivaliseringen mellom New York Giants og Philadelphia Eagles er en av de eldste i NFL, og kan spores tilbake til 1933.[6][7] De to lagene har møttes flere ganger i sluttspillet og konkurrer for både divisjonstittelen i NFC East og respekt. Mens Giants for det meste har dominert Eagles ble det jevnere etter 1980-årene, da Eagles ledet sammenlagt 22–21 gjennom 1990- og 2000-årene. Philadelphia hadde så en dominerende periode gjennom 2010-årene hvor de gikk 16–4 over Giants, og tok sammenlagtledelsen for første gang. Eagles leder sammenlagt 94–89–2 per 2023-sesongen. De to lagene har møttes i sluttspillet fem ganger, hvor Giants har vunnet to ganger og Eagles har vunnet tre. Tre av de fire kampene var på 2000-tallet. New York City og Philadelphia har en sterk geografisk rivalisering, som man også kan se i andre sporter som mellom Mets og Phillies i Major League Baseball og mellom Flyers og Rangers og Devils og Flyers i National Hockey League.

Washington Commanders rediger

 
Washington Redskins i en kamp mot Giants.

Giants har en historisk rivalisering med Washington Commanders som kan spores tilbake til 1932.[84] Mens feiden vanligvis ses på som mindre viktig enn Giants sin rivalisering med Eagles eller Cowboys, har de to lagene hatt veldig kompetitive perioder. På 80-tallet kjempet de to mot hverandre for divisjonstitler, og for Super Bowl. I NFC Championship-kampen i 1986 slo Giants Redskins 17–0 for sin første Super Bowl-kamp. Wellington Mara så alltid på Redskins som Giants eldste og mest seriøse rival, og etter han døde i 2005 ble hans minne hedret i en kamp hvor Giants slo Redskins 36–0 på hjemmebane. Giants leder serien sammenlagt 107–70–4 per slutten av 2023-sesongen. Giants’ 107 seiere mot Commanders er det høyeste antallet seiere mot et annen lag i NFLs historie.

Dallas Cowboys rediger

Giants har holdt ved like en intenst divisjonsrivalisering med Dallas Cowboys siden laget ble med i NFL i 1960. De to lagene har kombinert ni Super Bowl-titler, og har spilt i flere kamper mot hverandre hvor divisjonstittelen var på spill. Rivaliseringen er unik i at det er den eneste divisjonsrivaliseringen mellom et lag fra New York City og et fra Dallas, tildels på grunn av den store avstanden mellom byene. Cowboys leder sammenlagt i seriespill 75–47–2,[85] mens Giants har den eneste seieren i sluttspillet, fra slutten av 2007-sesongen.

Conference rediger

San Francisco 49ers rediger

Til tross for at de aldri har spilt i samme divisjon har Giants og 49ers utviklet et opphetet rivalisering over årene. De to lagene har møttes åtte ganger i sluttspillet (inkludert to NFC Championship-kamper, hvor New York vant begge) siden 1982, som er mer enn noen andre to lag i samme periode. 49ers leder sammenlagt, 22–21, og de to er 4–4 i sluttspillet. Vinneren i fem av møtene i sluttspillet har gått videre til å vinne Super Bowl det året.

Interconference rediger

New York Jets rediger

Giants og Jets hadde lenge den eneste rivaliseringen mellom to lag i samme by i NFL, som var enda mer unikt ettersom at de to deler et stadion. De har møttes årlig i sesongoppkjøringen siden 1969. Siden 2011 har kampen blitt kalt for "MetLife Bowl" etter sponsoren for lagenes stadion. Lagene møtes i seriespill hvert fjerde år. Siden de spiller så sjeldent i seriespill har noen stilt spørsmål ved om Giants og Jets er ekte rivaler.[86][87][88][89] Et minneverdig øyeblikk kom i seriespillet i 1988 da Giants møtte Jets i sesongens siste kamp og trengte en seier for å nå sluttspillet. Jets vant 27–21 og knuste Giants' sjanser. I den siste kampen av 2011 var det Giants som vant 29–14, som både eliminerte Jets og ledet Giants til sluttspillet, hvor de eventuelt nådde og vant Super Bowl XLVI. Giants leder sammenlagt 8–7.

New England Patriots rediger

Ettersom at lagene spiller i hver sin conference møttes lagene sjelden, men rivaliseringen vokste mot slutten av 2000-årene takket være noen kompetitive kamper og minneverdige øyeblikk mellom Tom Brady og Eli Manning. I 2007-sesongen slo Patriots Giants 38–35 og sikret et perfekt 16–0 seriespill, men klarte ikke å sikre en perfekt 18–0 sesong i Super Bowl XLII hvor de tapte 17–14. Kampen inkluderte det senere ikoniske Helmet Catch fra David Tyree. Giants slo også Patriots 21–17 i Super Bowl XLVI.[90]

Historiske rediger

Chicago Bears rediger

Giants og Chicago Bears har møttes i seks tittelkamper i NFL, mer enn noen to andre lag i tittelkamper i NFL både før og etter Super Bowl ble introdusert. Bears har vunnet fire av de seks kampene, som inkluderer The Sneakers Game som Giants vant i 1934. De to lagene møttes også i sluttspillet i 1985 og 1990, hvor de vant hver sin gang på vei til en Super Bowl-tittel (Bears i Super Bowl XX, Giants i Super Bowl XXV). Bears leder serien sammenlagt 36–24–2.[91]

Green Bay Packers rediger

Giants og Packers har siden 1970 spilt i National Football Conference og møtes hvert tredje år eller oftere, avhengig av divisjonsplassing eller sluttspillkamper. Packers leder 34–28–2 sammenlagt, og 5–3 i sluttspillet.[92]

Spillere rediger

Utdypende artikkel: Liste over spillere for New York Giants

Nåværende spillerstall rediger

Spillerstall New York Giants
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Unrestricted FAs

Restricted FAs

Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 21. mars 2024

69 aktive, 15 free agent(s)

→ Spillerstaller i AFC → Spillerstaller i NFC


Pensjonerte numre rediger

New York Giants pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon Karriere Pensjonert
1 Ray Flaherty 1 E 1928–1935 1935
4 Tuffy Leemans RB 1936–1943 1940
7 Mel Hein C, LB 1931–1945 1963
10 Eli Manning QB 2004–2019 26. september 2021[93]
11 Phil Simms QB 1979–1993 4. september 1995
14 Ward Cuff 3 HB, WB 1937–1945 1946
Y.A. Tittle 3 QB 1961–1964 1965
16 Frank Gifford HB, WR 1952–1964 19. oktober 2000
32 Al Blozis 2 OT 1942–1944 1945
40 Joe Morrison RB, WR 1959–1972 1972
42 Charlie Conerly QB 1948–1961 1962
50 Ken Strong HB 1933–1947 1947
56 Lawrence Taylor LB 1981–1993 11. oktober 1994
92 Michael Strahan DE 1993–2007 28. november 2021[94]
Merknader:
  • 1 Pensjonert i 1935, og første gang et nummer ble pensjonert i profesjonell amerikansk fotball.[95]
  • 2 Pensjonert posthumt.
  • 3 Nummer 14 ble pensjonert til ære for Ward Cuff i 1946. Y.A. Tittle ba om 14 etter at Giants byttet for ham i 1961, og det ble pensjonert for andre gang i 1964 etter at Tittle pensjonerte seg. Nummeret er nå pensjonert til ære for begge spillerne.[96]

Pro Football Hall of Famere rediger

Giants har nest flest medlemmer i Pro Football Hall of Fame med 29.[97] Tim Mara, Mel Hein, Pete Henry, Cal Hubbard og Jim Thorpe var blant de første som ble hedret i 1963, mens defensive end Michael Strahan, den nyligste Giants-spilleren som ble hedret, ble innlemmet i 2014. Flere medlemmer, som Larry Csonka, Ray Flaherty, Joe Guyon, Pete Henry, Arnie Herber, Cal Hubbard, Tom Landry, Don Maynard, Hugh McElhenny, Jim Thorpe og Kurt Warner tilbragte noe av sin karriere med New York Giants, men ble i hovedsak innlemmet for sine karrierer med andre lag.

New York Giants Hall of Famere
Spillere
Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet Nr. Navn Posisjon Periode Innlemmet
17 Red Badgro TE/DE 1930–1935 1981 4 Tuffy Leemans FB 1936–1943 1990
79 Rosey Brown T 1953–1965 1975 13 Don Maynard WR 1958 1987
53 Harry Carson LB 1976–1988 2006 13 Hugh McElhenny RB 1963 1970
39 Larry Csonka FB 1976–1978 1987 55 Steve Owen T
Coach		 1926–1933
1930–1953		 1966
1 Ray Flaherty E 1928–1935 1976 81 Andy Robustelli DE 1956–1964 1971
6 Benny Friedman QB
Coach		 1929–1931
1930		 2005 92 Michael Strahan DE 1993–2007 2014
16 Frank Gifford HB 1952–1960
1962–1964		 1977 50 Ken Strong HB/FB/K 1933–1935
1939
1944–1947		 1967
11 Joe Guyon RB 1927 1978 10 Fran Tarkenton QB 1967–1971 1986
7 Mel Hein C 1931–1945 1963 56 Lawrence Taylor LB 1981–1993 1999
55 Pete Henry OT 1927 1963 31 Jim Thorpe RB, DB 1925 1963
38 Arnie Herber QB 1944–1945 1963 14 Y.A. Tittle QB 1961–1964 1971
41
60		 Cal Hubbard T 1927–1928
1936		 1966 45 Emlen Tunnell DB 1948–1958 1967
70 Sam Huff LB 1956–1963 1982 73 Arnie Weinmeister DE 1950–1953 1984
49 Tom Landry[98] DB/P 1950–1955 1982 8 Morten Andersen K 2001 2017
Trenere og ansatte
Navn Posisjon Periode Innlemmet Navn Posisjon Periode Innlemmet
Tim Mara Eier og grunnlegger 1925–1959 1963 Wellington Mara Eier/Administrator 1937–2005 1997
Bill Parcells Hovedtrener 1983–1990 2013 George Young Executive 1979–1997 2020

Ring of Honor rediger

New York Giants avduket sin Ring of Honor 3. oktober 2010 under halftime i en kamp mot Chicago Bears. John Mara hadde lenge ønsket å opprette en æresring og et æresgalleri for å hedre medlemmer av laget som hadde hjulpet dem på vei til sine titler, og konstruksjonen av MetLife Stadium gjorde det mulig.[99] I første runde innlemmet organisasjonen 30 spillere, trenere, eiere og leder som hadde satt sine spor på organisasjonen. Mens hele listen ikke ble avslørt før selve seremonien bekreftet organisasjonen en uke i forkant at Phil Simms, Bill Parcells, Michael Strahan, Tiki Barber, Frank Gifford og Pete Gogolak var inkludert.[100]

Innlemmet i Pro Football Hall of Fame
New York Giants Ring of Honor
Navn Posisjon Nr. Aktive år Mesterskap Innlemmet
Ernie Accorsi Leder — 1994–2007 — 2016
Ottis «OJ» Anderson RB 24 1986–1992 1987, 1990 2022[101]
Jessie Armstead LB 98 1993–2001 — 2010
Carl Banks LB 58 1984–1992 1986, 1990 2011
Tiki Barber RB 21 1997–2006 — 2010
Ronnie Barnes Athletic trainer — 1976—2022 1986, 1990, 2007, 2011 2022
Mark Bavaro TE 89 1985–1990 1986, 1990 2011
Al Blozis OT 32 1942–1944 — 2010
Rosey Brown OT 79 1953–1965 1956 2010
Harry Carson LB 53 1976–1988 1986 2010
Charlie Conerly QB 42 1948–1961 1956 2010
Tom Coughlin WR Coach
Hovedtrener		 — 1988-1990
2004–2015		 1990, 2007, 2011 2016
Frank Gifford RB/WR 16 1952–1964 1956 2010
Pete Gogolak K 3 1966–1974 — 2010
Rodney Hampton RB 27 1990–1997 1990 2022
Mel Hein C/LB 7 1931–1945 1934, 1938 2010
Jim Lee Howell End
Hovedtrener		 21, 81 1937–1942, 1946–1947
1954–1960		 1938, 1956 2010
Sam Huff LB 70 1956–1963 1956 2010
Dave Jennings P 13 1974–1984 — 2011
John Johnson Atletisk trener — 1948–2008 1956, 1986, 1990, 2007 2015
Tuffy Leemans RB 4 1936–1943 1938 2010
Jack Lummus End 29 1941 — 2015
Dick Lynch DB 22
25		 1958–1966 — 2010
Eli Manning QB 10 2004–2019 2007, 2011 2021
Jack Mara Eier — 1925–1965 1927, 1934, 1938, 1956 2010
Tim Mara Eier — 1925–1959 1927, 1934, 1938, 1956 2010
Wellington Mara Ballgutt/Leder/Eier — 1925–2005 1927, 1934, 1938, 1956, 1986, 1990 2010
George Martin DE 75 1975–1988 1986 2010
Leonard Marshall DE 70 1982–1992 1987, 1990 2022[101]
Joe Morris RB 20 1982–1988 1986 2022
Joe Morrison WR/RB 40 1959–1972 — 2010
Steve Owen OT/Hovedtrener 6, 9, 12, 36, 44, 50, 55 1926–1953 1927, 1934, 1938 2010
Bill Parcells Linebacker Coach/Defensive Coordinator/Hovedtrener — 1979, 1981–1990 1986, 1990 2010
Jimmy Patton S 20 1955–1966 1956 2022
Andy Robustelli DE 81, 84 1956–1964 1956 2010
Phil Simms QB 11 1979–1993 1986, 1990 2010
Chris Snee OG 76 2004–2013 2007, 2011 2015
Michael Strahan DE 92 1993–2007 2007 2010
Ken Strong HB 50 1933–1935
1939, 1944–1947		 1934 2010
Lawrence Taylor LB 56 1981–1993 1986, 1990 2010
Bob Tisch Eier — 1991–2005 — 2010
Kyle Rote HB/WR 44 1951–1961 1956 2022
Y.A. Tittle QB 14 1961–1964 — 2010
Amani Toomer WR 81 1996–2008 2007 2010
Justin Tuck DE 91 2005–2013 2007, 2011 2016
Emlen Tunnell DB
Speider/Assisterende hovedtrener		 45 1948–1958
1963–1973		 1956 2010
Osi Umenyiora DE 72 2003–2012 2007, 2011 2015
Brad Van Pelt LB 10 1973–1983 — 2011
Alex Webster FB
Hovedtrener		 29 1955–1964
1969–1973		 1956 2011
George Young Leder — 1979–1997 1986, 1990 2010

NFL MVP-vinnere rediger

Giants NFL MVP-vinnere
År Spiller Posisjon Valgt av
1938 Mel Hein C, LB NFL
1956 Frank Gifford HB, WR NEA, UPI
1959 Charlie Conerly QB NEA
1961 Y.A. Tittle QB NEA
1962 Y.A. Tittle QB UPI
1963 Y.A. Tittle QB AP, NEA
1986 Lawrence Taylor LB AP, PFWA
Phil Simms QB NEA

Super Bowl MVP-vinnere rediger

 
Manning med Lombardi Trophy etter en feiring av Giants sin Super Bowl-seier i Giants Stadium i 2008.
Super Bowl MVP-vinnere
Super Bowl Spiller Posisjon
XXI Phil Simms QB
XXV Ottis Anderson RB
XLII Eli Manning QB
XLVI

Draft picks i første runde rediger

Utdypende artikkel: Liste over New York Giants’ draft picks i første runde

Trenere rediger

Utdypende artikkel: Liste over hovedtrenere for New York Giants

Nåværende personale rediger

New York Giants personale
Administrasjon
  • President/CEO – John Mara
  • Chairman/Executive vice president – Steve Tisch
  • Senior vice president & general manager – Joe Schoen
  • Assistant general manager – Brandon Brown
  • Senior vice president of football operations & strategy – Kevin Abrams
  • Senior personnel consultant – Chris Mara
  • Director of player personnel – Tim McDonnell
  • Assistant director of player personnel – Dennis Hickey
  • Director of pro scouting – Chris Rosetti
  • Director of football operations – Ed Triggs
  • Director of coaching operations – Laura Young
Hovedtrenere
Offensive coaches
  • Quarterbacks/passing game coordinator – Shea Tierney
  • Assistant quarterbacks – Christian Jones
  • Running backs – Joel Thomas
  • Wide receivers – Mike Groh
  • Tight ends – Tim Kelly
  • Offensive line – Carmen Bricillo
  • Assistant offensive line – James Ferentz
  • Offensive assistant/game manager – Cade Knox
  • Offensive assistant – Christian Daboll
  • Offensive assistant – Angela Baker
  
Defensive coaches
  • Defensive coordinator – Shane Bowen
  • Defensive line – Andre Patterson
  • Assistant defensive line – Bryan Cox
  • Outside linebackers – Charlie Bullen
  • Inside linebackers – John Egorugwu
  • Defensive backs/passing game coordinator – Jerome Henderson
  • Safeties – Michael Treier
  • Assistant secondary coach – Mike Adams
  • Defensive assistant – Ben Burress
  • Defensive assistant – Zak Kuhr
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Michael Ghobrial
  • Assistant special teams – Stephen Thomas
Strength and Pconditioning
  • Executive director of player performance – Aaron Wellman
  • Director of strength and conditioning – Frank Piraino
  • Assistant director of strength and conditioning – Drew Wilson
  • Performance manager/Assistant strength and conditioning – Sam Coad

→ Trenerstall
→ Administrasjon

Media, radio og TV rediger

Utdypende artikkel: New York Giants Radio Network

 
Kart over radiopartnere

Per 2010 er Giants sin hovedstasjon på radio WFAN, mens kamper blir sendt samtidig på WFAN-FM per november 2012.[102] Ettersom at WFAN også har rettighetene for baseball, da de er hovedstasjonen for New York Yankees og tidligere hadde samme rolle for New York Mets, oppstår det ofte konflikter for Giants' kamper tidlig i sesongen; siden 2019 har WFAN splittet dekningen på sine to frekvenser, med Giants' kamper på 660 AM og Yankees på 101,9 FM. Før det ble Giants' kamper sendt på en av WFANs overflow-kanaler.

Giants’ hovedkommentatorer på radio er Bob Papa som hovedkommentator og Carl Banks, med Howard Cros som sidelinjereporter.[102] Når Papa ikke er tilgjengelig tar Chris Carrino, som vanligvis dekker Brooklyn Nets for WFAN, over. Kamper blir sendt på forskjellige stasjoner i New York, Pennsylvania, og Connecticut gjennom New York Giants Radio Network.

TV-sendinger av sesongoppkjøringskamper som ikke sendes på riksdekkende TV blir sendt lokalt på WNBC, ens WWOR-TV tar over dersom WNBC sender andre programmer, som Sommer-OL. Papa og Banks kommenterer kampene på TV, med studioverten Paul Dottino som Papas reserve. WPIX-TV eller WABC-TV sender Giants-kamper som dekkes av ESPN. Thursday Night Football-kamper som sendes på NFL Network sendes lokalt på WNYW. Dersom kampen ikke også sendes av Fox er det WNBC som dekker kampen.

Giants’ kommentator i MetLife Stadium er Gordan Dean. Den erstattet Jim Hall, som lenge var Bob Sheppards reserve i Yankee Stadium, siden de to hadde veldig like stemmer. Hall tok over for Giants etter at Sheppard forlot stillingen i 2005 for å fokusere på jobben sin i Yankee Stadium.

Historikk rediger

WFAN har produsert Giants sine radiosendinger siden 1995, men de har ikke alltid blitt sendt på stasjonen. I 1995 fortsatte Giants sin hovedstasjon på tiden WOR å sende kamper, som de hadde gjort de siste to sesongen. I 1996 ble kampene sendt på både WFAN og WOR, som skapte noe konflikt da WFAN også var hovedstasjonen for New York Jets. For å gjøre opp for det flyttet WFAN Giants sine kamper til søsterstasjonen WNEW-FM neste år, hvor de ble sendt frem til 1999. I 2000 mistet WFAN kontrakt med Jets til WABC, og Giants ble flyttet tilbake til WFAN, hvor de har forblitt siden.

Giants sitt hjem på radio var lenge WNEW, hvor kamper ble sendt fra midten av 50-tallet til 1993 da stasjonen ble kjøpt opp av Bloomberg L.P. og endret formatet. Marty Glickman gikk sammen med Al DeRogatis over en lengre periode på begynnelsen av 60-tallet på WNEW. Chip Cipolla og senere Sam Huff ble med Glickman etter at DeRogatis gikk til NBC for å jobbe med Curt Gowdy. Etter at WNEW ble splittet ble kamper sendt på WOR. Glickman gikk over til Jets i 1973 og ble erstattet av Marv Albert. Jim Gordon tok over etter Albert i 1977, og var Giants sin hovedkommentator i 18 år. Dick Lynch tok over som analytiker i 1976 og holdt stillingen ut 2007. Hans siste kamp var Super Bowl XLII, før han pensjonerte seg på grunn av en pågående kamp mot leukemi, som eventuelt førte til hans død i september 2008.

Karl Nelson, tidligere lineman for Giants, ble etter hvert med på laget. Gordon og Nelson fikk sparken etter 1994-sesongen, før Papa tok over som hovedkommentator (etter å ha vært studiovert) og jobbet samen med Lynch. Dave Jennings ble med på laget i 2002 etter at han fikk sparken fra Jets som han hadde jobbet med siden han pensjonerte seg fra NFL i 1987. Jennings ble flyttet til programmet før kamper etter 2006-sesongen og ble erstattet av Carl Banks, før han pensjonerte seg i 2008 på grunn av sin pågående kamp mot Parkinsons sykdom, som han eventuelt tapte i 2013.

Etter at WFAN begynte å sende kamper var Richard Neer vert før i studio før og etter kamper. Han ble erstattet av Sid Rosenberg, som så fikk sparken av stasjonen og ble erstattet av Chris Carlin. Carlin sluttet i 2008 for å fokusere på jobben sin som studiovert for SNY og radiovert for Rutgets Scarlet Knights, og ble erstattet av tidligere vert på WFAN og reporter for WWOR Ru Salzberg, som var vert sammen med Roman Oben etter at Jennings sluttet. Paul Dottino, reporter for Giants på WEPN, ble ansatt av WFAN som studiovert før kampene i 2009 og er fremdeles i stillingen. Pere 2020-sesongen er Lance Medow vert før og etter kamper sant under halftime, med tidligere punter for Giants Jeff Feagles som ekspert.[103]

Giants ble dekket av DuMont Network og deretter CBS (New York's Channel 2) på TV i begynnelsen, da hjemmekamper var påvirket av blackoutregler i New York City. Chris Schenkel var hovedkommentator i perioden da fikk sin egen kommentator for regionale TV-sendinger: På tiden var det få riksdekkende TV-sendinger før mesterskapskampen, som ble sendt på NBC. Schenkel jobbet med Jim McKay og senere Johnny Lujack gjennom 50-tallet og tidlig på 60-tallet. Noen av Giants-spillerne som pensjonerte seg gikk over til kringkasting på 60-tallet, først Pat Summerall og så deretter Frank Gifford, som begge tok på seg rollen som ekspertkommentator med Schenkel. Da sammenslåingen av AFL og NFL nærmet seg byttet CBS til et mer standardisert format for kommentatorer og Schenkel ble droppet.

Giants sine kamper på søndag i seriespill ble flyttet til Fox da nettverket tok over NFC-sendinger i 1994 og sendes lokalt på WNYW.

WCBS-TV og WPIX har tidligere vært Giants sitt hjem for sesongoppkjøringssendinger på 90-tallet, hvor WPIX har vært Giants (og Jets) sitt hjem i sesongoppkjøring over lengre tid. Etter at CBS mistet rettighetene til NFC gikk Giants over til WNYW. WWOR ble Giants sin hovedstasjon på TV på slutten av 90-tallet, og forble det frem til WNBC tok over rettighetene i 2005.

Da Giants først flyttet til WNYW var Mike Breen hovedkommentator for sesongoppkjøringskamper. Sam Rosen var TV-stemmen i en periode etter, utenom to år da Curt Menefee (da for WNYW) holdt stillingen. Da kamper ble flyttet til WWOR fikk Rosen stillingen tilbake og holdt den frem til 2004. Tidligere receiver for Giants Phil McConkey ble analytiker etter han pensjonerte seg, og holdt stillingen i flere år.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «New York Giants Team History–NFL Football Operations» (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 6. november 2023. 
  2. ^ «New York Giants Team Capsule» (PDF). 2021 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. 11. august 2021. Besøkt 17. september 2021. 
  3. ^ «New York Giants Team Facts». ProFootballHoF.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 2. april 2019. 
  4. ^ «Quest Diagnostics Training Center - Home of the New York Giants - Where Giants Train». Giants.com (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 25. desember 2020. 
  5. ^ «Hoovers.com Company Profile». Hoovers.com (engelsk). Arkivert fra originalen 6. desember 2009. Besøkt 2. april 2019. 
  6. ^ a b Brookover, Bob (17. september 2006). «The Birds' Biggest Rival—In a division of fierce foes, the Giants have battled the Eagles as tough as anyone». Philadelphia Inquirer. s. D1. 
  7. ^ a b Brookover, Bob (6. november 2008). «Eagles—Giants among top rivalries». Philadelphia Inquirer. s. D6. 
  8. ^ a b «New York First Game & First Home Game Program». hapmoran.org (engelsk). Arkivert fra originalen 3. september 2018. Besøkt 2. april 2019. 
  9. ^ «New York Pro Eleven Takes Opening Game» (engelsk). The New York Times. 5. oktober 1925. Besøkt 2. april 2019. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n «1925 New York Giants Statistics & Players» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 2. april 2019. 
  11. ^ a b c d e f g «Championship games 1925–1949». giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 1. juli 2006. Besøkt 2. april 2019. 
  12. ^ a b Neft, Cohen, and Korch. s. 83
  13. ^ «New York Giants vs. Notre Dame All Stars December 14, 1930». hapmoran.org (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  14. ^ Thomas, Robert McG., Jr. (26. januar 1991). «Two Giants Were Heroes Far From Playing Field» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  15. ^ «The 100 Stingiest Defenses In Football History» (engelsk). 1. april 2013. Arkivert fra originalen 14. november 2015. Besøkt 2. april 2019. 
  16. ^ McDonough, W. et al. "75 Seasons: The Complete Story of the National Football League 1920-1995," Turner Publishing, Inc. and National Football League Properties, Atlanta, s. 86 (1994)
  17. ^ The Detroit Free Press, 8.november 1943, s. 14
  18. ^ The New York Times, 8. november 1943, s. 22
  19. ^ a b c «History of the New York Giants». sportsecyclopedia.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  20. ^ Neft, Cohen, and Korch. s. 272
  21. ^ Kart, Larry (29. desember 1963). «The Chicago Bears wins the 1963 NFL Championship». Chicago Tribune (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2011. Besøkt 2. april 2019. 
  22. ^ a b «1966 New York Giants Statistics & Players». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  23. ^ Wallace, William M. (18. august 1969). «Jets Beat Giants, 37-14; Namath Completes 14 of 16 Passes, 3 for Scores; BATTLE RETURNS PUNT FOR 86 YARDS 70,874 Fans See Jet Rookie Score in Yale Bowl -- Mathis Tallies Two Touchdowns» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  24. ^ Weinraub, Bernar (13. september 1969). «Fans Show Mixed Emotions; BAD TRADES LAID TO TEAM'S PILOT» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  25. ^ Whittingham. s. 151
  26. ^ a b «Fran Tarkenton». vikingupdate.com (engelsk). Arkivert fra originalen 16. januar 2009. Besøkt 2. april 2019. 
  27. ^ a b c Katz, Michael (20. november 1978). «20 Seconds Left As Eagles Win; Jets Bow; Todd Reinjured» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  28. ^ George, Vecsey (21. februar 1991). «Sports Of The Times; The Feud That Won Super Bowls». The New York Times (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  29. ^ «Lawrence Taylor Stats». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  30. ^ Mifflin, Lawrie (11. september 1982). «SCOUTING; Crunch Bunch» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  31. ^ «Holiday Calendar». Giants.com (engelsk). 28. april 2004. Arkivert fra originalen 1. januar 2011. Besøkt 2. april 2019. 
  32. ^ a b «Championship Games 1950–present». giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. mars 2007. Besøkt 2. april 2019. 
  33. ^ Neft, Cohen, og Korch. s. 846
  34. ^ Neft, Cohen, og Korch. s. 914
  35. ^ Fucillo, David (3. juli 2009). «49ers' Year-by-Year: 1990» (engelsk). Niners Nation. Besøkt 2. april 2019. 
  36. ^ «1994 New York Giants Statistics & Players». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  37. ^ Berkow, Ira (25. oktober 1994). «Sports of The Times; Brown Hopes To Wear Out Giant Fans» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  38. ^ King, Peter (22. januar 2001). «A sobering story» (engelsk). Sports Illustrated. Arkivert fra originalen 1. mai 2001. Besøkt 2. april 2019. 
  39. ^ Rhoden, William C. (27. november 2000). «Sports of The Times; With Season at Crossroads, Fassel Dares His Team» (engelsk). The New York Times. Besøkt 2. april 2019. 
  40. ^ a b «2000 New York Giants». pro-football-reference.com (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  41. ^ «Super Bowl XXXV recap» (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen 12. juli 2007. Besøkt 2. april 2019. 
  42. ^ Whittingham. s. 294–295
  43. ^ Magee, Jerry (21. september 2005). «Nothing personal, San Diego; Eli Manning just didn't want to be a Charger». U-T San Diego (engelsk). Arkivert fra originalen 3. oktober 2005. Besøkt 2. april 2019. 
  44. ^ «Giants confirm Coughlin to remain coach». USA TODAY (engelsk). 10. januar 2007. Besøkt 2. april 2019. 
  45. ^ Newberry, Paul (4. november 2010). «Giants win their fourth in a row, routing hapless Falcons 31–10» (engelsk). Yahoo!. Arkivert fra originalen 18. oktober 2007. Besøkt 3. april 2019. 
  46. ^ O'Halloran, Ryan (3. februar 2008). «Superbowl XLII preview». The Daily Telegraph (engelsk). London. Besøkt 3. april 2019. 
  47. ^ Benton, Dan (4. februar 2008). «Giants End Pats Perfect Season; Win Super Bowl» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  48. ^ Vacchiano, Ralph (10. februar 2008). «Improbable Super Bowl victory capped incredible Giant season». Daily News (engelsk). New York. Besøkt 3. april 2019. 
  49. ^ Lapointe, Joe (12. januar 2009). «Manning and Giants Stopped Short in Bid to Repeat as Champs». The New York Times (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  50. ^ «schedule_2009». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 31. desember 2010. Besøkt 3. april 2019. 
  51. ^ «New York Giants Lose Season Opener Against Washington Redskins 28-14: Rapid Reaction». giants101.com (engelsk). 11. september 2011. Arkivert fra originalen 11. oktober 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  52. ^ «NFL Game Center: New York Giants at New England Patriots – 2011 Super Bowl» (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen 28. februar 2011. Besøkt 3. april 2019. 
  53. ^ «Odds and Interest: a Look at the 2013 NFL Pro Bowl» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  54. ^ «NFL Experience Will not Be a Part of Super Bowl XLVIII in New York/New Jersey» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  55. ^ Benton, Dan (9. mai 2014). «Odell Beckham Jr. "Happy" to Land with New York Giants; Recalls Past with Eli Manning» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. oktober 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  56. ^ Eisen, Michael (14. januar 2016). «Ben McAdoo named New York Giants head coach». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 12. september 2017. Besøkt 3. april 2019. 
  57. ^ Lott, Thomas (9. oktober 2017). «Giants injury updates: Odell Beckham Jr. to have season-ending ankle surgery». Sporting News (engelsk). Arkivert fra originalen 11. desember 2017. Besøkt 3. april 2019. 
  58. ^ Schwartz, Paul (11. oktober 2017). «Rodgers-Cromartie suspended after blowup with McAdoo». New York Post (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  59. ^ Schwartz, Paul (31. oktober 2017). «Giants suspend Janoris Jenkins indefinitely». New York Post (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  60. ^ Fennelly, John (9. desember 2018). «Giants defeat Redskins, 40-16: Instant analysis». Giants Wire (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  61. ^ Eisen, Michael (28. januar 2022). «Giants hire Brian Daboll as head coach». NewYorkGiants.com (engelsk). Besøkt 3. januar 2022. 
  62. ^ Orr, Conor (1. januar 2023). «Giants Clinch Playoff Spot and Deserve Credit for Organizational Shift With Brian Daboll». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 3. januar 2023. 
  63. ^ «NFL Champions 1920-2015» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 3. april 2019. 
  64. ^ a b Salomone, Dan (27. juni 2013). «Watch: Giants uniform breakdown & history». Giants.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen 1. juli 2013. Besøkt 2. april 2019. 
  65. ^ «History of the New York Giants». giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 27. september 2010. Besøkt 3. april 2019. 
  66. ^ Neft, Cohen, og Korch. s. 52
  67. ^ «NFL History: 1921–1930» (engelsk). National Football League/history. Arkivert fra originalen 10. april 2016. Besøkt 3. april 2019. 
  68. ^ Carroll. s. 126
  69. ^ «Pro Football Here to Stay, Says Mara; Giants to Play Next Year Despite Losses – Game Also to Remain at Ebbets Field.» (engelsk). The New York Times. 19. desember 1926. Besøkt 3. april 2019. 
  70. ^ a b Burke, Monte (29. august 2003). «Turning $500 Into A $573 Million NFL Team» (engelsk). Forbes. Besøkt 3. april 2019. 
  71. ^ Tim Mara døde i 1959. Attendance Rises in Pro Football; Grand Total for League Games and Extra Contests in 1939 Placed at 1,575,289 Increase 12.3 Per Cent Giants First For Home Crowds With 233,440 During Season --Detroit Places Next, The New York Times, 17. desember 1939. Besøkt 3. april 2019.
    * Pro Football set Attendance Mark; National League Teams Played to More Than 1,600,000 Fans During 1940 Dodgers Drew 146,229 Washington, Pittsburgh Also Attracted Larger Crowds to Home Games, The New York Times, 24. desember 1940. Besøkt 3. april 2019.
    * Attendance Gain for Pro Football; Game Average 36.7% Higher – 1,072,469 at 40 Contests – 55 Last Year Drew More, The New York Times, 7. desember 1943. Besøkt 3. april 2019.
  72. ^ a b «Teams valuation:1998-2005-New York Giants». Forbes (engelsk). Arkivert fra originalen 27. desember 2007. Besøkt 3. april 2019. 
  73. ^ a b c d e «#15 New York Giants». Forbes (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  74. ^ Anderson, Dave (25. januar 1987). «Sports of the Times; Ten Giant Steps to Superdom» (engelsk). The New York Times. Besøkt 3. april 2019. 
  75. ^ Eskenazi, Gerald (22. februar 1991). «Football; Tisch Doesn't Plan to Be A Figurehead for Giants» (engelsk). The New York Times. Besøkt 3. april 2019. 
  76. ^ Goldstein, Richard (26. oktober 2005). «Wellington Mara, the Patriarch of the N.F.L., Dies at 89» (engelsk). The New York Times. Besøkt 3. april 2019. 
  77. ^ Graziano, Dan (1. februar 2015). «Giants co-owner Ann Mara dies at age 85» (engelsk). ESPN. Besøkt 3. april 2019. 
  78. ^ a b c d «New York Giants» (engelsk). Forbes. Besøkt 3. april 2019. 
  79. ^ Badenhausen, Kurt. «#9 New York Giants». Forbes (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  80. ^ Badenhausen, Kurt (18. april 2012). «Manchester United Tops The World's 50 Most Valuable Sports Teams». Forbes (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  81. ^ a b «Two states claim NFC champion Giants as their own». Sports Illustrated (engelsk). 19. januar 2001. Arkivert fra originalen 14. juli 2001. Besøkt 3. april 2019. 
  82. ^ Hevesi, Dennis (13. januar 1987). «Pre-Super Bowl Scrimmage: So Whose Giants Are They?». The New York Times (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  83. ^ Matuszewski, Erik (4. februar 2008). «New York's Giants Victory Parade Set for Tomorrow». Bloomberg L.P. (engelsk). Arkivert fra originalen 2. november 2012. Besøkt 3. april 2019. 
  84. ^ Hanlon, Greg (30. november 2008). «Top 10 Moments in the Giants-Redskins Rivalry». The New York Times (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  85. ^ «New York Giants Head-to-Head Records». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  86. ^ Sphigel, Ben (20. desember 2011). «The Jets' Players Are Asking Themselves: Is This a Rivalry Game?». The New York Times (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  87. ^ Samuel, Ebenezer (14. august 2012). «NY Giants vs. NY Jets not as intense in preseason, but foundation of rivalry is there». Daily News (engelsk). New York. Besøkt 3. april 2019. 
  88. ^ B, John (23. desember 2011). «Jets vs. Giants: How Big of a Rivalry Is It?». SB Nation. 
  89. ^ DelVecchio, Steve (8. november 2011). «Bart Scott: Jets-Giants Not a Rivalry Because You Don't Have to Fight Over Strippers in New York». Larry Brown Sports (engelsk). Besøkt 3. april 2019. 
  90. ^ Heifetz, Danny (10. oktober 2019). «A Farewell to Pats-Giants, the Most Inexplicable NFL Rivalry of the 21st Century». The Ringer (engelsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  91. ^ Kratch, James (16. mai 2019). «The history of the Giants-Bears rivalry, from the Sneakers Game to Devin Hester». NJ.com (engelsk). Besøkt 17. november 2021. 
  92. ^ «Green Bay Packers vs. New York Giants Results». The Football Database (engelsk). Besøkt 22. mars 2024. 
  93. ^ Eisen, Michael (5. juli 2021). «Eli Manning rejoins Giants organization; date set for jersey retirement & Ring of Honor induction». Giants.com (engelsk). Besøkt 6. september 2021. 
  94. ^ Pickman, Ben (28. januar 2020). «Strahan Says Giants Will Retire His Jersey». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 3. august 2020. 
  95. ^ Berry, Allison (2. februar 2012). «Top 10 Things You Didn't Know About the New York Giants». Time Magazine (engelsk). s. 7. Besøkt 27. januar 2021. 
  96. ^ «New York Giants Retired Jersey Numbers» (engelsk). Big Blue Interactive. Besøkt 3. april 2019. 
  97. ^ «Hall of Famers by Franchise» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 3. april 2019. 
  98. ^ «Tom Landry Stats» (engelsk). Pro Football Reference. Besøkt 3. april 2019. 
  99. ^ «Giants to Unveil Ring of Honor». Giants.com (engelsk). 29. september 2010. Arkivert fra originalen 15. november 2010. Besøkt 3. april 2019. 
  100. ^ «Giants New Ring Of Honor: Who Deserves A Spot?» (engelsk). Bleacher Report. 30. september 2010. Arkivert fra originalen 5. oktober 2010. Besøkt 3. april 2019. 
  101. ^ a b Eisen, Michael (17. august 2022). «Giants to induct 7 members in 2022 Ring of Honor Class». NYGiants.com (engelsk). Besøkt 9. september 2022. 
  102. ^ a b «TV & Radio Gameday Guide». Giants.com (engelsk). Arkivert fra originalen 14. april 2018. Besøkt 4. april 2019. 
  103. ^ DePreta, Rich (8. september 2012). «Giants fans still love Jeff Feagles». Stamford Advocate (engelsk). Arkivert fra originalen 19. november 2021. Besøkt 20. november 2021. 

Bibliografi rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=New_York_Giants&oldid=24355844»