Super Bowl XLI

Super Bowl XLI var en amerikansk fotballkamp mellom Indianapolis Colts, vinnerne av American Football Conference (AFC) og vinnerne av National Football Conference (NFC) Chicago Bears, som avgjorde ligamesterne for National Football League (NFL) for 2006-sesongen. Colts slo Bears 29–17. Kampen ble utspilt 4. februar 2007 i Dolphin Stadium i Miami Gardens i Florida.

Super Bowl XLI
Dolphin Stadium.jpg
Super Bowl XLI ble avholdt i Dolphin Stadium (nå Hard Rock Stadium)
1 2 3 4 Totalt
IND 6 10 6 7 29
CHI 14 0 3 0 17
Dato 4. februar 2007
Stadion Dolphin Stadium, Miami Gardens, Florida
MVP Peyton Manning, quarterback
Dommere Tony Corrente[1]
Tilskuere 74 512[2]
Hall of Famere
Colts: Bill Polian (general manager), Tony Dungy (trener), Marvin Harrison, Peyton Manning
Bears: Brian Urlacher
Seremonier
Nasjonalsang Billy Joel, Amerikansk tegnspråk (ASL) fremført av Marlee Matlin
Myntkast Dan Marino og Norma Hunt (enke etter Lamar Hunt)[3]
Halftime-show Prince og Florida A&M University Marching 100
TV/Radio
TV-kanal (USA) CBS
TV-kommentatorer Jim Nantz, Phil Simms, Steve Tasker, Solomon Wilcots, Sam Ryan og Lesley Visser
TV-kanal (Norge) Viasat Sport N
Radiokanal (USA) Westwood One
Kommentatorer (radio) Marv Albert, Boomer Esiason, John Dockery and Bonnie Bernstein
 < XL Super Bowl XLI XLII

Kampen markerte slutten på en lengre periode uten å ha nådd et Super Bowl for begge lag. Colts, som avsluttet seriespillet 12–4, nådde sitt første Super Bowl siden de vant Super Bowl V i 1970-sesongen da laget holdt til i Baltimore; laget ble flyttet til Indianapolis i 1984. Bears, som avsluttet seriespillet 13–3 på førsteplass i NFC, nådde sitt første Super Bowl siden Super Bowl XX i 1985. Bears' Lovie Smith og Colts' Tony Dungy ble begge de første afroamerikanske hovedtrenerne til å nå et Super Bowl, og Dungy ble den første til å vinne et.

I det første Super Bowl i regnvær kom Colts tilbake fra å ligge under 14–6 i første kvarter og scoret 23 mot Bears' 3 poeng i de tre gjenstående kvarterene. Chicago satte en rekord for tidligste ledelse i et Super Bowl da returner Devin Hester løp tilbake åpningsavsparket 92 yards for en touchdown etter 14 sekunder (rekorden ble senere slått i Super Bowl XLVIII da Seattle Seahawks scoret en safety 12 sekunder inn i kampen. Colts forårsaket fem turnovers, inkludert cornerback Kelvin Haydens 56-yard interception return for en touchdown. Indianapolis kicker Adam Vinatier scoret også tre field goals. Colts' quarterback Peyton Manning ble utpekt til Most Valuable Player (MVP), etter å ha fullførte 25 av 38 pasninger for 247 yards og en touchdown, med en interception, for en passer rating på 81,8.

CBS' dekning av kampen hadde i snitt 93,2 millioner seere, som gjorde det til det femte mest sette TV-programmet noensinne i USA.[4] Halftime-showet, med Prince som hovedartist, nådde 140 millioner seere på sitt meste, og mottok ros fra musikkanmeldere.[5]

BakgrunnRediger

Valg av vertsbyRediger

Dolphin Stadium ble tildelt Super Bowl XLI 17. september 2003 etter å ha konkurrert om rettighetene med Phoenix, Tampa, New York og Washington, D.C.. Dette ble den niende gangen Super Bowl ble arrangert i storbyområdet Miami, som var delt med New Orleans for flest.[6]

Dette var fjerde gang Super Bowl ble arrangert i Dolphin Stadium, som også hadde vært kjent som Joe Robbie Stadium og Pro Player Stadium. Super Bowl XXIII (dekket av NBC), XXIX (på ABC og XXXIII (på Fox) hadde tidligere blitt arrangert her. Super Bowls II, III, V, X og XIII ble også arrangert i Miami, men da i Miami Orange Bowl. Dette var første gang Super Bowl ble spilt i stadionet siden Miami Gardens fikk bystatus i 2003.

I februar 2006 avduket NFL sammen med South Florida Super Bowl XLI Host Committee slagordet «one game, one dream», en referanse til at hele Sør-Florida-området jobbet sammen på arrangementet.[7] Logoen for Super Bowl XLI ble også avduket, med fargene oransje (som representerte solen) og blå (for havet).[7] Bokstaven «I» i romertallet «XLI» ble utformet til å ligne på en in the Roman numeral "XLI" was drawn to resemble a pylon placed at each corner of an end zone because "the goal is to get to the game."[7] Logoen hadde samme farge oransje som logoen for vertsbyen hjemmelag, Miami Dolphins. «XL» i logoen lignet på logoen fra Super Bowl XL.

LagRediger

Indianapolis ColtsRediger

Colts' første tur til Super Bowl på 36 år satte en ny rekord for lengste periode mellom to Super Bowls for et lag (siden slått av Kansas City Chiefs). Det var resultatet av en ni år lang gjenoppbyggingsprosess for laget. I 1998 draftet de quarterback Peyton Manning til å lede laget. Over de neste fire sesonger transformerte Manning, sammen med andre stjerner som receiver Marvin Harrison og running back Edgerrin James, laget til et av de beste angrepslagene i NFL, men laget slet med å finne et forsvar som kunne prestere konsekvent og endte alltid opp med enten tapende sesonger eller å bli eliminert fra sluttspillet i første runde. I 2002 sparket Indianapolis hovedtrener Jim Mora og erstattet ham med Tony Dungy. Dungy hadde utviklet et av ligaens beste forsvar som trener for Tampa Bay Buccaneers, og håpet var at han kunne gjøre det samme med Colts.

Over de neste fire sesongene vant colts 48 av 64 kamper, men klarte allikevel ikke å oppnå suksess i sluttspillet. I 2002 tapte de 41–0 i wildcard-runden mot New York Jets. Året etter fant de seier i de to første sluttspillkampene takket være angrepet, og nådde AFCs tittelkamp. Her tapte de 24–14 mot New England Patriots, som gikk videre til å vinne Super Bowl, etter at Manning kastet fire interceptions. I 2004 hadde Colts en av de beste sesongene på angrep i ligaens historie, med 522 poeng og 6 582 yards samlet, mens Manning satte NFL-rekorder for flest touchdownpasniger og høyest passer rating. Igjen skulle de ende opp med å tape mot Patriots, 20–3, i divisjonsrunden av sluttspillet.

I 2005 ble lagets forsvar forbedret, som gjorde dem til en klar favoritt i ligaen. De vant de første 13 kampene i sesongen og avsluttet seriespillet 14–2, og var nummer to i NFL i både poeng scoret og færrest poeng tillatt. Igjen klarte de kun å nå divisjonsrunden, hvor de ble slått ut av Pittsburgh Steelers 21–18. Etter nok et skuffende nederlag hadde Manning fått et rykte for å ikke klare å nå mesterskapskampen, som hadde fulgt ham helt fra college hvor han ikke klarte å vinne en NCAA-tittel med Tennessee Volunteers (som vant tittelen året etter han ble uteksaminert). Colts mistet noen nøkkelspillere etter 2005-sesongen inkludert James, som gikk til Arizona Cardinals, og kicker Mike Vanderjagt, som holder NFL-rekorden for prosentandel scoringer på field goals, som gikk til Dallas Cowboys. De plukket også opp en viktig spiller: den 31 år gamle special teams returneren Terrence Wilkins. Selv om Wilkins hadde vært ute av ligaen i tre år avsluttet han sesongen med 52 returnerte avspark for 1 272 yards (#9 i NFL).

Colts forble allikevel et av de beste lagene i AFC i 2006-sesongen. Manning ble utvalgt til sitt syvende Pro Bowl med 362 fullførte pasninger av 555 forsøk for 4 397 yard og ledet ligaen med 31 touchdownpasninger samt fire touchdowns på løp, og kun ni interceptions og 15 sacks. Hans beste receiver var Harrison, som tok imot 95 pasninger for 1 366 yards og 12 touchdowns. Reggie Wayne var også en stor dyp trussel med 86 mottakelser for 1 310 yards og ni touchdowns. Tight ends Ben Utecht og Dallas Clark var også pålitelige mål for Manning, begge hadde 30 mottakelser for over 300 yards. På bakken ledet nykommer running back Joseph Addai laget med 1 081 yards og et snitt på 4,8 yards på løp til tross for at han ikke var kampstarter i noen av seriekampene. Han tok også imot 40 pasninger for 325 yards og scoret åtte touchdowns. Running back Dominic Rhodes spilte også en viktig rolle, med 641 yards på løp og 36 mottakelser for 251 yards. Angrepsrekken var ledet av Pro Bowlerne Jeff Saturday og Tarik Glenn. På special teams hadde Colts signert Adam Vinatieri som Vanderjagts erstatning. Selv om Vinatieri hadde en lavere prosentandel scoringer på field goals så Colts på ham som en forbedring på bakgrunn av hans rykte for å score viktige field goals, som han gjorde med kampvinnende field goals i Super Bowl XXXVI og Super Bowl XXXVIII.

Indianapolis' forsvar var #2 i NFL for færrest pasningsyards tillatt. Dwight Freeney (5,5 sacks og 4 fumbles forårsaket) og Robert Mathis (9,5 sacks, 4 fumbles forårsaket og 2 fumbles plukket opp) ble av mange sett på som blant ligaens beste pass-rushing defensive ends. Bak dem ledet linebacker Cato June laget i taklinger (142) og interceptions (3). Cornerback Nick Harper hadde 3 interceptions og 75 taklinger. Colts' forsvar mot løp var derimot et stort problem, da de gav opp 2 768 yards på bakken, 173 per kamp i snitt og svakest i NFL. Et annet stort problem for Colts var coverage-laget. Colts var #30 i ligaen i yards tillatt fra returnering av avspark og punts i snitt. Et stort problem for laget var tapet av safeties Mike Doss og Bob Sanders, som begge gikk glipp av størsteparten av sesongen på grunn av skader.

Indianapolis startet sesongen med seier i sine ni første kamper, men tapte fire av de neste syv og avsluttet seriespillet 12–4, for tredje seed i sluttspillet, og måtte derfor spille i wildcard-runden. I sluttspillet slo de Kansas City Chiefs 23–8, Baltimore Ravens 15–6 i divisjonsrunden, og gikk videre til Super Bowl XLI etter en 38–34 seier over New England Patriots i AFC Championship Game.

Chicago BearsRediger

Utdypende artikkel: Chicago Bears i NFL-sesongen 2006

 
Løvene foran Art Institute of Chicago ble dekorert til støtte for Chicago Bears.

Chicago avsluttet seriespillet på toppen av NFC, 13–3, og nådde sitt andre Super Bowl noensinne. De slo Seattle Seahawks 27–24 i divisjonsrunden av sluttspillet, og New Orleans Saints 39–14 i NFC Championship Game på vei til Super Bowl XLI. Laget hadde et solid forsvar og var rangert #3 for færrest poeng tillatt (255) og #2 i færrest poeng tillatt per drive.[8] De var også nummer to i poeng (427), men kun #10 i poeng per drive på angrep[8] da de ledet ligaen med 65 poeng på forsvar eller special teams.

Bears' angrep var ledet av quarterback Rex Grossman, som laget plukket opp i første runde av draftet i 2003. Over de tre siste sesongene hadde Grossman kun spilt i åtte kamper i seriespillet på grunn av skader, men stilte til start i alle 16 kampene i 2006. Etter sesongen hadde han 3 193 yards og 23 touchdowns, mer enn noen quarterback for Bears siden 1995. Grossman slet med å unngå turnovers, og kastet 20 interceptions og mistet fem fumbles i løpet av året. I sesongens syv siste kamper hadde han 18 turnovers. Mange tilhengere og sportsjournalister forventet at hovedtrener Lovie Smith eventuelt skulle plassere ham på banen, men Smith insisterte på å beholde Grossman som starter ut sesongen.

Receiverne Muhsin Muhammad (60 mottakelser, 863 yards, 5 touchdowns) og Bernard Berrian (51 mottakelser, 775 yards, 7 touchdowns) var lagets dype trusler, sammen med tight end Desmond Clark, som tok imot 45 pasninger for 626 yards og 6 touchdowns. På bakken var Chicago ledet av running backs Thomas Jones og Cedric Benson. Jones løp for 1 210 yards og tok imot 36 pasninger, og Benson løp for 647 yards og scoret 6 touchdowns.

Chicagos forsvar var #5 i ligaen for færrest yards tillatt, med under 100 yards på løp tillatt per kamp,[9] og tillot færrest yards per drive i forhold til noen andre lag i NFL.[8] Forsvarsrekken bestod av Adewale Ogunleye, som hadde 6,5 sacks, og Pro Bowler Tommie Harris, med 5, sammen med nykommeren Mark Anderson, som ledet laget med 12 sacks. Bak dem ble to av Bears' tre startende linebackers, Lance Briggs og Brian Urlacher, valgt til Pro Bowl 2007. I lagets secondary hadde cornerbackene Ricky Manning og Charles Tillman fem interceptions hver. Forsvaret klarte å gjøre opp for det svake angrepet tidlig i sesongen, som i seieren mot Cardinals i uke 6.

Etter at Harris ble skadet etter sesongens tolvte kamp ble Bears' forsvar merkbart dårligere. Før han ble skadet hadde kun to motstandere klart å score mer enn 20 poeng mot Bears (Arizona Cardinals med 23 i uke 6 og Miami Dolphins med 31 i uke 9).[9] Etter at han ble skadet scoret Chicagos motstandere 20+ poeng i seks av de syv gjenværende kampene, inkludert to av tre sluttspillkamper. Det var kun New Orleans Saints i NFC Championship Game som ikke scoret 21+ poeng.[10]

Tre av Bears' special teamere ble sendt til pro Bowl, Brendon Ayanbadejo, kicker Robbie Gould (som ledet NFLs kickere i poeng med 143), og nykommeren Devin Hester som returner, som hadde 600 yards på punt return med 12,8 yards per return i snitt, nest høyest i NFL. Han satte også en ligarekord med seks touchdowns på special teams.

Statistikksammenligning for seriespilletRediger

Tabellen under viser en sammenligning av statistikker fra seriespillet (rangering i NFL er i parentes).[11]

Statistikk Indianapolis Colts Chicago Bears
Poeng per kamp 26,7 (delt 2.) 26,7 (delt 2.)
Poeng tillatt per kamp 22,5 (23.) 15,9 (3.)
Yards på løp per kamp 110,1 (18.) 119,9 (15.)
Yards på løp tillatt per kamp 173,0 (32.) 99,4 (6.)
Pasningsyards per kamp 269,2 (2.) 205,1 (14.)
Pasningsyards tillatt per kamp 159,2 (2.) 194,8 (11.)
Yards per play 6,0 (2.) 5,0 (21.)
Yards tillatt per play 5,5 (29.) 4,6 (2.)
Ballinnehav per kamp 29:32 (23.) 30:56 (11.)
Prosentandel conversions på tredje down 56 (1.) 37 (22.)
Prosentandel conversions på tredje down tillatt 47 (32.) 31 (2.)
Prosentandel conversions på fjerde down 0 (32.) 69 (4th, tied)
Prosentandel conversions på fjerde down tillatt 79 (30th, tied) 62 (27.)
Turnovers +7 (7.) +8 (4.)

SluttspillRediger

Utdypende artikkel: NFL-sluttspillet i 2006–07

Til tross for at Colts' forsvar mot løp var svakt i seriespillet, endte det opp med å spille en viktig rolle på vei til Super Bowl. Først slo Indianapolis Kansas City Chiefs 23–8, hvor Chiefs' running back Larry Johnson (som løp for 1 789 yards i seriespillet) kun fikk 32 yards på 13 løp. Deretter slo de Baltimore Ravens 15–6 og tangerte i prosessen en sluttspillrekord med fem field goals av Vinatieri, hvor running back Jamal Lewis (som hadde 1 132 yards på løp i seriespillet) kun fikk 53 yards.

Colts møtte deretter erkerivalene New England Patriots i AFC Championship Game. New England tok tidlig en 21–3 ledelse, men Indianapolis stormet tilbake i andre halvdel og scoret 32 poeng mot Patriots 13 med et field goal inkludert et field goal sent i første halvdel. Med 2:22 igjen av kampen hadde Colts ballen på egen 20-yard linje, og lå under 34–31. På drivets fire første plays fullførte Manning tre pasninger og flyttet ballen 69 yards til patriots' 11-yard linje, alt på kun 24 sekunder. Tre plays senere scoret Addai et 3-yard touchdown på løp som gav Colts ledelsen 38–34 med 60 sekunder igjen av kampen. Patriots svarte med et drive til Colts' 45-yard linje, men defensive back Marlin Jackson avsluttet drivet med en interception, og sikret seieren for Indianapolis. Dette var det største comebacket i en conferencetittelkamp.

Bears startet sitt sluttspill med en 27–24 seier over Seattle Seahawks med Robbie Goulds 49-yard field goal på overtid. En uke senere slo de New Orleans Saints 39–14 i NFC Championship Game. Chicago dominerte mesteparten av kampen, etter å ha tatt en 16–0 ledelse tidlig. To touchdownpasninger fra Saints' quarterback Drew Brees utlignet til 16–14, før Bears svarte med 23 strake poeng som sikret Chicago en tur til sitt første Super Bowl siden 1985. Thomas Jones satte en lagrekord med 123 yards på løp og to touchdowns.

Det var første gang siden sluttspillet i 1996 at hjemmelaget vant i begge av conferenceittelkampene. Colts i 2006 var den første divisjonsmesteren til å vinne et Super Bowl med fire seiere i sluttspillet og den andre divisjonsmesteren (etter Carolina Panthers i 2003) til å vinne en conferencetittel med tre sluttspillseiere.

For Bears var dette første gang at et lag fra Chicago som ikke var eid av Jerry Reinsdorf nådde en tittelkamp i sin liga siden Blackhawks tapte i Stanley Cup-finalen i 1992.

Merknader før kampenRediger

 
Dolphin Stadium i forkant av Super Bowl XLI

Indianapolis Colts trente i Miami Dolphins Training FacilityNova Southeastern Universitys campus i Davie i Florida. Lagets spillere og familie var innlosjert i Marriott Harbor Beach.[12] Under seremoniene før Indianapolis 500 2007 27. mai 2007 sa Peyton Manning til ABC Sports' kommentator Brent Musburger, dagen før kampen, at Hélio Castroneves, som hadde vunnet Indianapolis 500 to ganger, hadde en pep talk med Colts.

Chicago Bears trente i Miami Hurricanes Football Facility, på University of Miamis campus i Coral Gables i Florida.

Chicagos defensive tackle Tank Johnson måtte søke om en rettskjennelse for tillatelse til å forlate delstaten Illinois etter å ha blitt arrestert for å ha eid seks skytevåpen og to angrepsgevær uten lisens. Den 23. januar 2007 fikk han tillatelse til å forlate delstaten for å spille i Super Bowl.[13]

Chicago og Indianapolis er de to geografisk nærmeste byene som har møttes i et Super Bowl; de ligger 182 miles (293 km) fra hverandre og er dermed nærmere hverandre enn New York og Baltimore, hvis lag spilte i Super Bowl III (207 miles (333 km)) og XXXV (188 miles (303 km)).

Dette var det første Super Bowl siden Super Bowl V hvor alle spillerne på begge lag brukte sorte sko.

MediedekningRediger

USARediger

 
The NFL Today før kampen med offiserer fra U.S. Air Force Thunderbirds.

I USA ble kampen sendt på CBS i high-definition med Jim Nantz som hovedkommentator og Phil Simms som ekspertkommentator. Dette var første gang Nantz kommenterte et Super Bowl.[14] På sidelinjene rapporterte Steve Tasker for Chicago Bears og Solomon Wilcots for Indianapolis Colts, og i tribunene intervjuet Lesley Visser tilhengere av Bears og Sam Ryan tilhengere av Colts.

Dette var første gang CBS dekket Super Bowl siden hendelsen med Janet Jackson og Justin Timberlake under Super Bowl XXXVII tre år tidligere; det var også første gang siden splittelsen mellom Viacom og CBS i 2005. Laget bak The NFL Today, James Brown, Shannon Sharpe, Boomer Esiason og Dan Marino, begynte dekning før kampen klokken tolv med NFL Films' «Road to the Super Bowl» som oppsummerte sesongen (med Tom Selleck som forteller). Dette ble fulgt av «The Phil Simms All-Iron Team» og Super Bowl Today, som varte i fire og en halv time før dekning av kampen tok over klokken 18:25.[15] Andre involverte i dekningen før kampen inkluderte Katie Couric, ankerdame for CBS Evening News, Armen Keteyian, CBS News Chief Investigative Correspondent, Randy Cross, som rapporterte fra Irak hvor medlemmer av USAs forsvar spilte en kamp kjent som «The Baghdad Bowl», og Dick Enberg, som deltok i sitt 12. Super Bowl som vert, kommentator eller i en annen medvirkende stilling.

Westwood One hadde radiodekning av kampen, med Marv Albert og Boomer Esiason som kommentatorer.[16]

 
"The Baghdad Bowl" i Irak.

American Forces Network (AFN) tilbød dekning av kampen for medlemmer av USAs forsvar stasjonert utenlands samt til marineskip som var til sjøs.[17]

Nielsen Media Research rapporterte 93 millioner seere for Super Bowl XLI, som gjorde det til det femte mest sette programmet i USA noensinne (bak seriefinalen for M*A*S*H og Super Bowls XLIII, XXX og XLII).[4]

ReklameRediger

Prisen for reklameplasser ble rapportert til å være noe høyere enn året før, og CBS bekreftet eventuelt en prislapp på $2,6 millioner for noen av lukene på 30-sekunder, sammenlignet med $2,5 millioner for Super Bowl XL. CNN rapporterte at, etter avslag, lå gjennomsnittsprisen trolig rundt $1,8 til $2 millioner. Anheuser-Busch, CareerBuilder, General Motors og Coca-Cola kjøpte som vanlig flere reklameplasser, og andre selskaper som Go Daddy og Emerald Nuts hadde også reklamer dette året.[18]

I forkant av Super Bowl XLI var det flere reklamekampanjer som inviterte forbrukere til å delta i utviklingen av reklamer for Super Bowl. I september 2006 annonserte Frito-Lay at hvem som helst kunne sende inn reklamer for Doritos og den med flest stemmer skulle vises under Super Bowl. Doritos endte opp med å bruke to av reklamene da det var så få stemmer mellom første og andreplass; vinnerreklamen ble vist i første kvarter, og den andre ble sendt i andre kvarter. De fem finalistene fikk $10 000 hver. General Motors hadde en lignende konkurranse for Chevrolet som kun var åpen for collegestudenter; reklamen skulle her derimot produseres av profesjonelle basert på idéer fra publikum. NFL hadde også en lignende konkurranse hvor folk kunne foreslå konsepter for en reklame.

Det årlige USA Today Super Bowl Ad Meter erklærte en reklame for Budweiser hvor krabber tilber en isboks med øl i som den beste reklamen for Super Bowl XLI, og en annen reklame for Budweiser tok andreplass. Anheuser-Busch tok syv av de ti topplassene på listen, inkludert første, andre og tredje. En undersøkelse på YouTube valgte reklamen «Snack Hard», som kostet $12 å produsere, som vinner.[19] Den samme reklamen endte på fjerde plass på USA Todays undersøkelse. Resultatene fra ADBOWL var noe annerledes, hvor kun seks av Anheuser-Buschs reklamer nådde topp ti, hvor den høyest rangerte var «Rock, Paper, Scissors», for Bud Light. Blockbuster Videos «Mouse»", Doritos' «Car Wreck»", GMs «Robot» og Taco Bells «Lion's Talk 'Carne'» lå også på topp ti.

En reklame som ble kritisert var en reklame for Snickers hvor to menn med uhell kysset hverandre etter å ha delt en Snickers, før de begynte å rive seg i brysthårene, noe som ble sett på som homofobisk.[20] Reklamen endte opp med å bli trukket dagen etter av Masterfoods USA, og tre andre versjoner ble også slettet fra nettsiden Snickers.com. Reklamen lå på niendeplass på USA Todays undersøkelse.

En reklame for General Motors som viste en samlebåndsrobott som hadde mistet jobben og vurderte selvmord ble kritisert av American Foundation for Suicide Prevention. Gruppen krevde en unnskyldning fra GM og at reklamen ble tatt av luften og fjernet fra selskapets nettside.[21] Selvmordsscenen ble erstattet med en scene hvor robotten ser på en bil som blir knust på et bilopphuggeri da den igjen ble vist under den 79. Oscar-utdelingen 25. februar.

Internasjonal dekningRediger

I Canada ble Super Bowl direktesendt på CBS samt på Global TV og NTV, som begge brukte CBS' kommentatorer, og den franske kabelkanalen RDS. I Storbritannia ble kampen sendt på ITV1, Sky Sports 1 & Sky Sports HD1, hvor Sky Sports brukte CBS' kommentatorer og ITV brukte NFLs internasjonale kommentatorduo Spero Dedes og Sterling Sharpe.

Super Bowl XLI ble sendt i over 200 land. Noen av nettverkene som dekket kampen inkluderer:

UnderholdningRediger

Før kampenRediger

Før kampen fremførte Cirque du Soleil, Romero Britto og Little Louie Vega,[23] og Billy Joel sang nasjonalsangen og spilte piano. Han fremførte også under Super Bowl XXIII, som ble arrangert i samme stadion. Joel ble den andre personen til å synge nasjonalsangen for et Super Bowl to ganger; Aaron Neville sang nasjonalsangen før Super Bowl XXIV i New Orleans og Super Bowl XL (med Aretha Franklin) i Detroit. Dette var også siste gang frem til Luke Bryan sang under Super Bowl LI at en mann fremførte nasjonalsangen før et Super Bowl.[24]

Marlee Matlin og Jason Hay-Southwell fremførte nasjonalsangen på amerikansk tegnspråk.[25]

I tillegg til at han deltok i CBS' programmer før kampen deltok Dan Marino i myntkastet sammen med Norma Hunt, enke etter tidligere eier av Kansas City Chiefs og mannens om navngav Super Bowl, Lamar Hunt.

HalftimeRediger

 
Den amerikanske sangeren og musikeren Prince spilte under halftime

Den amerikanske sangeren og musikeren Prince fremførte under halftime.[26] Settlisten for Princes konsert var en kort versjon av «We Will Rock You» av Queen; Princes egne hits «Let's Go Crazy» og «Baby I'm a Star»; coverutgaver av Creedence Clearwater Revivals «Proud Mary», Bob Dylans «All Along the Watchtower» og Foo Fighters' «Best of You»; og avsluttet med sin egen låt, «Purple Rain» mens det pøsregnet. Under den 12 minutter lange sangen ble Purple akkompagnert av to dansere han kalte for "The Twinz" (Maya og Nandy McClean) og Florida A&M Universitys musikkorps, Marching 100.[27] Prince hadde øvd med trommerekken i en uke før kampen. Konserten ble avholdt på en stor scene midt på banen som var utformet til å ligne på Princes logo, og var omringet av lys. Han spilte foran 74 512 tilskuere i Dolphin Stadium, som alle hadde fått lommelykter som de skulle vende mot scenen når «Purple Rain» ble spilt. Konserten ble spilt foran «the biggest audience of his life» med 140 millioner seere på TV.[5] Konserten ble vel mottatt av tilskuerne til tross for pøsregnet.[28] Musikkanmeldere var ekstremt entusiastiske, hvor en beskrev konserten som «arguably the best halftime show in Super Bowl history»,[5] og andre sa at det var en av de beste noensinne.[29][30][31]

Etter kampen oppstod det noe kontrovers rundt et klipp hvor Prince ble opplyst på andre siden av en stor hvit bakgrunn med et sterkt lys. Kontroversen dreide seg om gitaren hans, som på skyggebildet fremstod som fallisk, og kritikere sa at det «looked embarrassingly rude, crude and unfortunately placed». Selv om gitaren av noen har blitt sett på som representativt for en mannlig musikers seksualitet (især for artister som Jimi Hendrix, Eddie Van Halen og Prince), mente Princes tilhengere at showet ikke var mer seksuelt enn vanlig, og sa at «a guitar at waist level does look like an enormous phallus».[32] I 2015 beskrev Entertainment Tonight hendelsen som «Prince's Demon Phallus», da de rangerte de syv beste øyeblikkene i Super Bowls halftime noensinne.[33] I 2016, like etter at Prince døde, sa konsertens produsent Don Mischer at det hele var hans idé, men nektet for at det skulle representere noe seksuelt.[34]

Etter kampenRediger

Tidligere hovedtrener for Colts og Dolphins Don Shula presenterte Vince Lombardi-troféet til Colts etter kampen, og Peyton Manning ble utpekt til MVP.[35]

KampreferatRediger

Første kvarterRediger

Bears vant myntkastet og valgte å motta ballen. Det var den første gangen i Super Bowls historie at kampen ble spilt i regnvær, som varte hele kampen.

Regnet hindret ikke Bears' returner, Devin Hester, som løp avsparket 92 yards for en touchdown og gav Chicago den tidligste ledelsen i Super Bowls historie etter kun 14 sekunder.[36] Colts unngikk å sparke til Hester ut kampen og lot ham kun returnere en punt, og valgte heller å foreta et squib kick når Hester var klar for å returnere lange spark.[37]

På Indianapolis' første drive intercepted defensive back Chris Harris en dyp pasning på tredje down fra quarterback Peyton Manning og returnerte den seks yards til Bears' 35-yard linje. Chicago klarte ikke å få en første down på sitt neste drive og måtte punte ballen. Etter flere korte løp og pasninger slo Manning Bears' forsvar med en 53-yard touchdownpasning til wide receiver Reggie Wayne, som kuttet Bears' ledelse til 7–6, da punter/holder Hunter Smith fumbled snappen. På neste avspark mistet Chicagos tight end Gabe Reid Adam Vinatieris spark da han ble taklet av Robert Mathis; Colts' linebacker Tyjuan Hagler plukket opp ballen. På neste play gav Indianapolis derimot ballen tilbake da running back Joseph Addai ikke klarte å ta imot ballen som ble gitt ham, og Bears' defensive end Mark Anderson plukket opp ballen.

På Bears' første play etter turnoveren flyttet Thomas Jones ballen 52 yards med et løp til Colts' 5-yard linja. Tre plays senere kastet Rex Grossman en 4-yard touchdownpasning til receiver Muhsim Muhammad, som gav Bears en 14–6 ledelse. Etter å tvinget frem en punt fra Indianapolis hadde Chicago nok en turonver da Cedric Bensons fumble ble plukket opp av Colts' defensive end Dwight Freeney på Bears' 43-yard linje. Indianapolis flyttet så ballen til 36-yard linjen, men valgte å punte istedenfor å forsøke et 53-yard field goal.

Andre kvarterRediger

Etter en punt fra Chicago hadde Indianapolis et 47-yard drive som endte i et 29-yard field goal fra Vinatieri som utlignet til 14–9. Chicago måtte igjen punte på neste drive og Terrence Wilkins returnerte ballen 12 yards, til egen 42-yard linje. Manning startet drivet med en 22-yard pasning til Marvin Harrison. Hans neste pasning gikk til tight end Dallas Clark for 17 yards. To pasninger til flyttet ballen til Bears' 11-yard linje, før Dominic Rhodes tok ballen inn i målsonen med tre løp, hvor siste var for en yard og sikret en 16–14 ledelse med 6:09 igjen av andre kvarter.

Etter nok en punt fra Chicago flyttet Colts ballen til Bears' 36-yard linje før Tillman avsluttet drive med å forårsake en fumble for tight end Bryan Fletcher. På neste play mistet Grossman snappet og Colts' defensive lineman Raheem Brock plukket opp ballen. Manning ledet så Colts til Chicagos 17-yard linje. Med to sekunder igjen av kvarteret forsøkte Vinatieri et 36-yard field goal, men med en bom forble stillingen 16–14 til halftime.

Tredje kvarterRediger

Wilkins returnerte avsparket for andre halvdel 26 yards til Colts' 38-yard linje. På neste possession løp Addai fem ganger for 25 yards og tok imot fire pasninger for 19 yards da Colts flyttet ballen 56 yards på 13 plays, og Vinatieri scoret et 29-yard field goal som økte ledelsen til 19–14. På Bears' neste drive startet Jones med et løp på 14 yards før Muhammad tok imot en pasning for ni yards, som gav dem en andre down med en yard igjen på Colts' 45-yard linje. På neste play ble Grossman sacked for et tap på 11 yards av Anthony McFarland, og på tredje down hadde han en fumble. Han klarte å redde ballen selv, men Bears mått epunte, og Wilkins returnerte ballen 12 yards til Colts' 36-yard linje. Rhodes plukket så opp 52 yards på fire løp, og fikk 10 ekstra yards fra en straffe for hjelmgrep. Chicago klarte å stanse drivet på egen 2-yard linje, men med Vinatieris tredje field goal i kampen økte Colts ledelsen til 22–14.

Chicagos tight end John Gilmore plukket opp Vinatieris avspark og returnerte den ni yards til egen 45-yard linje. Med en ekstra straffe for unødvendig røffing mot Mathis fikk de 15 ekstra yards, og en første down på Colts' 40-yard linje. Chicago klarte kun å sanke 14 yards på sin possession, som var nok for Robbie Gould til å score et 44-yard field goal og utligne til 22–17.

Fjerde kvarterRediger

Etter et drive på syv plays fra Indianapolis endte i en punt startet Chicago på egen 20-yard linje med 13:38 igjen av kampen. Fire plays senere hadde Colts' defensive back Kelvin Hayden en interception på en pasning ment for Muhammad, som han returnerte 56 yards for en touchdown.

Colts tok over kampen fra det punktet av. Fire plays etter avsparket hadde Colts' defensive back Bob Sanders en interception som han returnerte 38 yards til Bears' 41-yard linje. Chicagos forsvar tvingte eventuelt frem en punt, men Smith's 32-yard spark gav Bears ballen på egen 8-yard linje. Bears nådde egen 47-yard linje, men da de forsøkte å konvertere en fjerde down mistet tight end Desmond Clark en pasning som ville gitt dem en første down etter en takling fra defensive back Matt Giordano. Colts' hadde deretter åtte løp på rad med Dominic Rhodes før ballen ble gitt til Bears på downs, med kun 1:42 igjen av kampen. Fem plays senere var kampen over.

Box scoreRediger

Super Bowl XLI: Indianapolis Colts 29, Chicago Bears 17
1 2 34Totalt
Colts (AFC) 6 10 6729
Bears (NFC) 14 0 3017

i Dolphin Stadium, Miami Gardens, Florida

Scoringsoppsummering
Kvarter Tid Drive Lag Scoringsinformasjon Scoring
Plays Yards BI IND CHI
1 14:46 CHI 0 7
1 6:50 9 80 4:30 IND Reggie Wayne 53-yard touchdownpasning fra Peyton Manning, Adam Vinatieri spark – bom 6 7
1 4:34 4 57 2:00 CHI Muhsin Muhammad 4-yard touchdownpasning fra Rex Grossman, Gould spark – scoring 6 14
2 11:17 8 47 3:52 IND 29-yard field goal av Vinatieri 9 14
2 6:09 7 58 3:08 IND Dominic Rhodes 1-yard touchdown på løp, Vinatieri spark – scoring 16 14
3 7:26 13 56 7:34 IND 24-yard field goal av Vinatieri 19 14
3 3:16 6 62 2:07 IND 20-yard field goal av Vinatieri 22 14
3 1:14 6 14 2:02 CHI 44-yard field goal av Gould 22 17
4 11:44 IND Interception returnert 56 yards for touchdown av Kelvin Hayden, Vinatieri spark – scoring 29 17
"BI" = ballinnehav. For terminologi brukt i amerikansk fotball, se ordbok for amerikansk fotball. 29 17
 
President George W. Bush gratulerer Colts etter seieren.

StatistikkoversiktRediger

Dette var det tredje Super Bowl med to spillere som løp for over hundre yards. Dominic Rhodes hadde 113 for Colts og Thomas Jones hadde 112 for Bears. Tony Dungy er det tredje til å vinne Super Bowl som hovedtrener og som spiller, etter Tom Flores og Mike Ditka.

For Colts løp Rhodes for 113 yards og en touchdown, og tok også imot en 8-yard pasning. Addai løp for 77 yards og tok imot ti pasninger for 66 yards. Wilkins returnerte fire avspark for 89 yards og tre punts for 42 yards i det som skulle bli hans siste kamp i NFL. Adam Vinatieri ble den første kickeren noensinne til å spille i fem Super Bowls, og til å vinne fire Super Bowl-ringer. Vinatieris tre field goals og to ekstrapoeng gav ham 49 poeng totalt for sluttspillet i 2006, som var en NFL-rekord. Colts' seier var det første store idrettsmesterskapet for Indiana siden Indiana Pacers vant ABA-tittelen i 1972/73-sesongen.

Hesters touchdown for Bears på åpningsavsparket var det første i Super Bowls historie, og den niende gangen et avspark ble returnert for en touchdown i et Super Bowl; kun tre av de ni lagene som gjorde dette vant kampen (Green Bay Packers i Super Bowl XXXI, Baltimore Ravens i Super Bowls XXXV og XLVII, og Seattle Seahawks i Super Bowl XLVIII). Hesters return videreførte også en rekke for avspark returnert for en touchdown i Super Bowls avholdt i Dolphin Stadium. Hesters og Waynes touchdowns i første kvarter var også første gang i Super Bowls historie hvor de første to touchdowns i en kamp ble scoret av spillere fra samme college (University of Miami). Jones var Bears' beste på løp med 112 yards, og tok også imot fire pasninger for 18 yards. Desmond Clark var Bears' beste receiver med seks mottakelser for 64 yards. Grossman fullførte 20 av 28 pasninger for 165 yards og en touchdown, og hadde også to interceptions, for en passer rating på 68,3.[39] Muhsin Muhammad ble den tredje spilleren noensinne til å score en touchdown i et Super Bowl for to lag, etter Ricky Proehl og Jerry Rice.

StatistikksammenligningerRediger

Indianapolis Colts Chicago Bears
Første downs 24 11
Første downs på løp 12 3
Første downs fra pasninger 11 8
Første downs fra straffer 1 0
Effektivitet på tredje down 8/18 3/10
Effektivitet på fjerde down 0/1 0/1
Yards på løp 191 111
Forsøk på løp 42 19
Yards per løp 4,5 5,8
Fullførte pasninger/pasningsforsøk 25/38 20/28
Sacks–yards mistet 1–8 1–11
Interceptions kastet 1 2
Yards fra pasninger 239 154
Yards samlet 430 265
Punt returns–yards totalt 3–42 1–3
Kickoff returns–yards totalt 4–89 6–138
Interceptions–yards totalt 2–94 1–6
Punts–yards i snitt 4–40,5 5–45,2
Fumbles–mistet 2–2 4–3
Straffer–yards 6–40 4–35
Ballinnehav 38:04 21:56
Turnovers 3 5

Individuelle statistikkerRediger

Colts pasningsspill
F/FOR1 Yds TD INT Rating
Peyton Manning 25/38 247 1 1 81,8
Colts på løp
Løp Yds TD Lg2 Yds/Løp
Dominic Rhodes 21 113 1 36 5,38
Joseph Addai 19 77 0 14 4,05
Dallas Clark 1 1 0 1 1,00
Peyton Manning 1 0 0 0 0,00
Colts mottakelser
Mot3 Yds TD Lg2 Target4
Joseph Addai 10 66 0 12 10
Marvin Harrison 5 59 0 22 11
Dallas Clark 4 36 0 17 6
Reggie Wayne 2 61 1 53 4
Bryan Fletcher 2 9 0 6 2
Dominic Rhodes 1 8 0 8 2
Ben Utecht 1 8 0 8 2
Aaron Moorehead 0 0 0 0 1
Bears pasningsspill
F/FOR1 Yds TD INT Rating
Rex Grossman 20/28 165 1 2 68,3
Bears på løp
Løp Yds TD Lg2 Yds/Løp
Thomas Jones 15 112 0 52 7,47
Rex Grossman 2 0 0 0 0,00
Cedric Benson 2 –1 0 4 –0,50
Bears mottakelser
Mot3 Yds TD Lg2 Target4
Desmond Clark 6 64 0 18 9
Bernard Berrian 4 38 0 14 7
Thomas Jones 4 18 0 14 4
Muhsin Muhammad 3 35 1 22 4
Jason McKie 2 8 0 4 2
Rashied Davis 1 2 0 2 2

1Fullførte pasninger/forsøk
2Løp
3Lengste
4Mottakelser
5Antall ganger kastet til

KampstartereRediger

Kilde:[40]

Hall of Fame‡

Indianapolis Posisjon Posisjon Chicago
Angrep
Reggie Wayne WR Muhsin Muhammad
Tarik Glenn LT John Tait
Ryan Lilja LG Ruben Brown
Jeff Saturday C Olin Kreutz
Jake Scott RG Roberto Garza
Ryan Diem RT Fred Miller
Dallas Clark TE Desmond Clark
Marvin Harrison WR Bernard Berrian
Peyton Manning QB Rex Grossman
Dominic Rhodes RB Thomas Jones
Ben Utecht H-B FB Jason McKie
Forsvar
Robert Mathis LE Adewale Ogunleye
Anthony McFarland LDT Tank Johnson
Raheem Brock RDT Ian Scott
Dwight Freeney RE Alex Brown
Cato June WLB Lance Briggs
Gary Brackett MLB Brian Urlacher
Rob Morris SLB Hunter Hillenmeyer
Nick Harper LCB Charles Tillman
Jason David RCB Nathan Vasher
Antoine Bethea SS Chris Harris
Bob Sanders FS Danieal Manning

DommereRediger

Forbud mot tailgating og visningerRediger

Forbud mot tailgatingRediger

NFL mottok kritikk for sitt forbud mot tailgating under Super Bowl XLI. En talsperson for Dolphin Stadium hadde tidligere sagt at tailgating kom til å være tillatt som vanlig. NFL svarte derimot kjapt og annonserte at NFLs eiere hadde innført et forbud mot tailgating, samt at personer uten billett ikke skulle komme innen to kvartaler fra stadionet.[41]

Forbud mot visninger av kampen i kirkerRediger

NFL ble også kritisert for å ha truet kirker med søksmål dersom de arrangerte sine egne Super Bowl-fester. Rachel L. Margolies for NFL sendte et brev til den baptistiske kirken i Fall Creek Place i Indianapolis med krav om at kirken avlyste sin fest og fjernet navnet Super Bowl, som er varemerket, fra nettsidene sine.[42] Hun sa at kirken ikke hadde lov å bruke «Super Bowl» da dette brøt varemerkelover, ikke kunne ta inngangspenger da dette brøt opphavsrettslover, ikke kunne vise kampen med en prosjektor (kun tillatt med en TV som er maks 55 tommer), og kunne ikke «promote a message» i sammenheng med kampen. Kirken i Fall Creek hadde også planlagt å vise en ekstra video hvor Colts' trener Tony Dungy og Bears' trener Lovie Smith snakket om kristendom. Rachel L. Margolies skrev at «While this may be a noble message we are consistent in refusing the use of our game broadcasts in connection with events that promote a message, no matter the content.»[43] Sportsbarer kune vise kampen, samt andre bedrifter som vanligvis hadde visninger av idrettsarrangementer da de ikke tok inngangspenger og ikke satte egne preg på sendingen.

The Indianapolis Star skrev om saken, og pastorer i hele USA begynte snarlig å avlyse sine arrangementer. NFL ble utsatt for dårlig publisitet, og ble blant annet kalt for «No Fun League».[44]Countdown with Keith Olbermann ble NFL tildelt sølv i kategorien «Worst Person in the World» 2. februar 2007.[45]

Som respons på den dårlige pressen publiserte NFL en pressemelding som forklarte forbudet, hvor de påpekte at de ikke hadde spesifikke regler mot at kirker kunn arrangere Super Bowl-fester, så lenge de ikke tok inngangspenger og viste kampen på «a television of the type commonly used at home». Pressemeldingen beskrev ikke forbud mot å inkludere andre budskap i sammenheng med kampen, eller bruk av navnet «Super Bowl».[46][47]

ReferanserRediger

  1. ^ «Corrente to referee first Super Bowl». NFL.com (engelsk). 31. januar 2007. Arkivert fra originalen 9. mai 2007. Besøkt 28. mai 2020. 
  2. ^ a b «Super Bowl Summaries» (PDF). 2019 NFL Postseason Media Guide (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 2. januar 2020. Besøkt 28. mai 2020. 
  3. ^ «Goodell wants players held accountable». ESPN.com (engelsk). 2. februar 2007. Besøkt 28. mai 2020. 
  4. ^ a b «Super Bowl Draws Third-Largest TV Audience Ever». NewsMax.com (engelsk). 6. februar 2007. Arkivert fra originalen 9. desember 2012. Besøkt 29. mai 2020. 
  5. ^ a b c Hoekstra, Dave (5. februar 2007). «Purple rain turned super». Chicago Sun-Times (engelsk). Arkivert fra originalen 12. april 2009. Besøkt 30. mai 2020. 
  6. ^ «Miami awarded 2007 Super Bowl». NFL.com (engelsk). 17. september 2003. Arkivert fra originalen 13. september 2006. Besøkt 29. mai 2020. 
  7. ^ a b c Talalay, Sarah (17. februar 2006). «Committee Unveils Logo, Theme». Sun-Sentinel. s. 7C. 
  8. ^ a b c «2006 Drive states». Football Outsiders (engelsk). Arkivert fra originalen 21. mai 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  9. ^ a b «2006 Chicago Bears Statistics & Players». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. mai 2020. 
  10. ^ «Chicago Bears 2006 game results». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 22. mai 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  11. ^ «2006 NFL Standings & Team Stats». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 29. mai 2020. 
  12. ^ «Super Bowl helped Fort Lauderdale hotels more than 2007» (engelsk). South Florida Sun Sentinel. 1. mars 2010. Besøkt 29. mai 2020. 
  13. ^ «Judge allows Bears' Johnson to play in Super Bowl» (engelsk). The Boston Globe. 23. januar 2007. Arkivert fra originalen 9. februar 2009. Besøkt 29. mai 2020. 
  14. ^ «CBS Sports announces NFL TV schedule» (engelsk). CBS Sports. 6. april 2006. Arkivert fra originalen 3. januar 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  15. ^ «CBS Sports NFL schedule» (engelsk). CBS Sports. 9. april 2006. Arkivert fra originalen 1. april 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  16. ^ «Westwood One press release» (engelsk). 1. februar 2007. Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  17. ^ CBS' kommentator under nasjonalsangen.
  18. ^ La Monica, Paul R. (3. januar 2007). «Super prices for Super Bowl ads». CNN (engelsk). Besøkt 29. mai 2020. 
  19. ^ Ranii, David (5. februar 2007). «Doritos eats up Cary startup's ad» (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  20. ^ «Snickers ad pulled after gays complain» (engelsk). 6. februar 2007. Arkivert fra originalen 8. februar 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  21. ^ «AFSP Issues Statement to General Motors Regarding Super Bowl Ad». AFSP.org (engelsk). 6. februar 2007. Arkivert fra originalen 20. februar 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  22. ^ a b «Worldwide media coverage of Super Bowl XLI». NFL.com (engelsk). 7. august 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  23. ^ «Cirque du Soleil to perform in Super Bowl XLI pregame show». SuperBowl.com (engelsk). 9. januar 2007. Arkivert fra originalen 6. februar 2007. Besøkt 29. mai 2020. 
  24. ^ Hagemann, Andie (22. januar 2017). «Luke Bryan to sing national anthem at Super Bowl LI». NFL.com (engelsk). Besøkt 29. mai 2020. 
  25. ^ «Marlee Matlin and Jason Hay-Southwell to Sign National Anthem During Billy Joel Performance at Super Bowl XLI on CBS». ElitesTV.com. 2. februar 2007. Arkivert fra originalen 3. april 2008. 
  26. ^ «Prince to perform at Super Bowl halftime». SuperBowl.com (engelsk). 10. desember 2006. Arkivert fra originalen 14. desember 2006. Besøkt 30. mai 2020. 
  27. ^ «Marching 100 to play with Prince». Tallahassee.com (englesk). 24. januar 2007. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 30. mai 2020. 
  28. ^ Sanneh, Kelefa (5. februar 2007). «A Noncontroversial Prince, Just the Way the N.F.L. Likes Him» (engelsk). New York Times. Besøkt 30. mai 2020. 
  29. ^ Kava, Brad (4. februar 2007). «Mini Review: Prince At Super Bowl». Mercury News. 
  30. ^ «No Malfunction as Prince Rocks Halftime». New York Times (engelsk). 5. februar 2007. Besøkt 30. mai 2020. 
  31. ^ Wilson, David (31. januar 2020). «Prince’s Miami Super Bowl show set halftime’s gold standard». The Miami Herald (engelsk). Besøkt 30. mai 2020. 
  32. ^ Coyle, Jake (7. februar 2007). «Some complain of phallic imagery in Prince halftime show». Houston Chronicle (engelsk). Arkivert fra originalen 9. februar 2007. Besøkt 30. mai 2020. 
  33. ^ «The Top 7 Super Bowl Halftime Moments» (engelsk). Entertainment Tonight. 30. januar 2015. Besøkt 30. mai 2020. 
  34. ^ de Moraes, Lisa (21. april 2016). «Prince Super Bowl Halftime Show: Producer Don Mischer Remembers» (engelsk). Deadline. Besøkt 30. mai 2020. 
  35. ^ «Marino, Shula to be honored at Super Bowl XLI». SuperBowl.com (engelsk). 14. desember 2006. Arkivert fra originalen 16. desember 2006. Besøkt 30. mai 2020. 
  36. ^ «Super Bowl XLI play-by-play». USA Today (engelsk). USA Today. 11. januar 2002. Besøkt 30. mai 2020. 
  37. ^ Dietzler, Bryan (29. januar 2017). «A Chicago Bears Superstar: The Career of Devin Hester». Fansided (engelsk). Besøkt 30. mai 2020. 
  38. ^ «Super Bowl Game-Time Temperatures». ProFootballHoF.com (engelsk). Besøkt 30. mai 2020. 
  39. ^ «Rex Grossman: Rex Grossman: Rough Outing Sunday». Rotowire.com (engelsk). 4. februar 2007. Besøkt 30. mai 2020. 
  40. ^ «Super Bowl XLI–National Football League Game Summary» (PDF) (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Arkivert fra originalen (PDF) 20. januar 2010. Besøkt 30. mai 2020. 
  41. ^ «NFL Officials Ban Tailgating at Super Bowl XLI». WSVN.com (engelsk). 29. januar 2007. Arkivert fra originalen 2. februar 2007. Besøkt 30. mai 2020. 
  42. ^ «Indy Church Ignores NFL, Shows Game Despite Warning» (engelsk). WRTV. 1. februar 2007. Arkivert fra originalen 31. januar 2008. Besøkt 30. mai 2020. 
  43. ^ «NFL Defends Stance Against Church's Super Bowl Plan». WRTV. 1. februar 2007. Arkivert fra originalen 6. februar 2007. 
  44. ^ «NFL Strikes Down Church Party». About.com (engelsk). 1. februar 2007. Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 31. mai 2020. 
  45. ^ Olbermann, Keith (5. februar 2007). «Less casualties or fuzzy math» (engelsk). NBC News. Besøkt 31. mai 2020. 
  46. ^ Simon, Stephanie (3. februar 2007). «No sanctuary for Super Bowl flock: Churches scramble to cancel parties after an NFL warning». Los Angeles Times. 
  47. ^ «NFL warns churches to abide by Super Bowl party guidelines» (engelsk). 2. februar 2007. Arkivert fra originalen 5. februar 2007. Besøkt 31. mai 2020. 

Eksterne lenkerRediger