Jerry Rice

Jerry Lee Rice Sr. (født 13. oktober 1962 i Starkville i Mississippi) er en tidligere amerikansk fotballspiller som spilte som wide receiver i National Football League (NFL), i hovedsak for San Francisco 49ers. Som et resultat av hans mange rekorder, prestasjoner og utmerkelser blir han av mange sett på som den beste wide receiveren i NFLs historie.[2][3][4][5]

Jerry Rice
Jerry Rice.jpg
No. 80
Posisjon: wide receiver
Informasjon
Født: 13. oktober 1962[1] (57 år)
Fødested: Starkville
Høyde: 188 centimeter Vekt: 91 kg
Karriereinformasjon
High School: Moor (Oktoc, Mississippi)
College: Mississippi Valley State
NFL Draft: 1985 / Runde: 1 / Pick 16
Laghistorie
 * Kun offseason og/eller treningsstall
Karrierehøydepunkter og Priser
NFL-rekorder
Karrierestatistikk
Mottakelser     1 549
Mottatte yards     22 895
Yards per mottakelse     14,8
Mottatte touchdownpasninger     197
Spillerstatistikk på NFL.com

Rice er karriereleder i de fleste store statistikkategoriene for wide receivers,[6] inkludert for mottakelser, mottatte touchdownpasninger og mottatte yards, og var en gang leder for både yards totalt og touchdowns i en sesong. Han har scoret flere poeng enn noen annen spiller, utenom kickere, i NFLs historie, med 1 256.[7] Rice ble utvalgt til Pro Bowl 13 ganger (1986–1996, 1998, 2002) og til All-Pro 12 ganger i løpet av sine 20 sesonger i NFL. Han vant tre Super Bowls med 49ers og ett AFC Championship med Oakland Raiders. Per 2017 holder Rice over 100 NFL-rekorder, fler enn noen annen spiller. I 1999 ble Rice rangert som nummer 2, bak Jim BrownSporting News-listen "Football's 100 Greatest Players".[8] I 2010 ble han utpekt til den beste spilleren i NFLs historie i NFL Films The Top 100: NFL's Greatest Players. Rice ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 2010 og College Football Hall of Fame i 2006. Han ble også innlemmet i både Mississippi Sports Hall of Fame og Bay Area Sports Hall of Fame i 2007.

Tidlige årRediger

Jerry Lee Rice ble født i Starkville, Mississippi, og vokste opp i Crawford, Mississippi, og var sønn av en murer.[9] Han gikk på B. L. Moor High School i Oktoc i Mississippi. Ifølge selvbiografien hans, Rice, fikk han ikke lov til å registrere seg på skolens amerikansk fotballag som freshman av moren. Da han var sophomore ble Rice oppdaget av skolens rektor mens han skulket. Etter at Rice sprang avgårde fortalte rektoren skolens hovedtrener om Rises hastighet, som i tur ble tilbudt en plass på laget. I løpet av sin tid ved B. L. Moor spilte Rice også basketball, og var medlem av skolens friidrettslag.[10]

College-karriereRediger

Rice gikk på Mississippi Valley State University fra 1981 til 1984. Han ble kjent som en god receiver og fikk kallenavnet "World" for sin evne til å ta imot alt som ble kastet mot ham.[11] I 1982 spilte Rice sin første sesong med quarterbacken Willie Totten, som da var en redshirt freshman.[11] Rice tok imot 66 pasninger for 1 133 yards og syv touchdowns i sitt sophomore-år.[12] Sammen ble de to kjent som "The Satellite Express", og satte flere NCAA-rekorder under treneren Archie Cooley, kjent som "The Gunslinger".[11]

Rice hadde en sterkt sesong i 1983, og satte NCAA-rekorder for mottakelser (102) og mottatte yards (1 450), og ble utpekt til Division I-AA All-Americans førstelag.[13] Han satte også en NCAA-rekord da han tok imot 24 pasninger mot Louisianas Southern University.[11] Som senior i 1984 slo han sine egne Division I-AA-rekorder for mottakelser (112) og mottatte yards (1 845). Med 27 mottatte touchdownpasninger satte han også en NCAA-rekord for alle divisjonene.[11]

I 1984 scoret Delta Devils 628 poeng på 11 kamper, mer enn 57 per kamp. Som et eksperiment under en trening i august hadde Cooley fått Totten til å bestemme plays på line of scrimmage uten huddle, som resulterte i imponerende statistikker på angrep. Rice tok imot 17 pasninger for 199 yards mot Southern, 17 for 294 mot Kentucky State, og 15 for 285 mot Jackson State. Han scoret fem touchdowns i én kamp to ganger i løpet av sesongen. Han ble utvalgt til hvert eneste Division I-AA All-America-lag (inkludert Associated Press' lag) og var #9 i avstemningen for Heisman-troféet i 1984. Under Blue-Gray Classic, all-star-kampen som spilles på 1. juledag, ble han utpekt til MVP.[14] Han avsluttet karrieren med 301 mottakelser for 4 693 yards og 50 touchdowns; hans NCAA-rekord for mottatte touchdownpasninger stod til 2006 da University of New Hampshire wide receiver David Ball tok imot sin 51. touchdownpasning.

Rice ble medlem i Phi Beta Sigma da han gikk på universitetet.[15] I våren 1999 endret skolen navnet på fotballstadionet fra Magnolia Stadium til Rice-Totten Stadium, til ære for Rice og Totten. Rice ble innlemmet i College Football Hall of Fame 12. august 2006.[16]

Profesjonell karriereRediger

San Francisco 49ersRediger

Speidere i NFL fikk øynene opp for Rice etter sin rekordsettende sesong ved Mississippi Valley State. Hans tid på 40-yard dash varierer, fra 4,45 sekunder til 4,71 sekunder.[17][18][19] Både Dallas Cowboys og San Francisco 49ers uttrykte interesse.[20] I første runde av NFL Draft 1985 hadde Dallas pick #17 og San Francisco, som vant Super Bowl sesongen før, hadde siste pick. 49ers' hovedtrener Bill Walsh skal ha blitt interessert i Rice etter å ha sett på hans høydepunkter lørdagskvelden før San Francisco skulle spille mot Houston Oilers 21. oktober 1984. På draftdagen byttet 49ers sine to første picks til New England Patriots for deres pick #16 og valgte Rice. I United States Football Leagues (USFL) draft ble han plukket opp aller først av Birmingham Stallions, men USFL ble nedlagt etter 1986-sesongen.

 
Rices trøye fra desember 1987, da han satte en ny rekord for touchdowns og mottakelser med 49ers.

Til tross for at han til tider hadde problemer (han mistet ofte pasninger) imponerte Rice i nykommersesongen sin med 49ers i 1985, spesielt med 10 mottakelser for 241 yards mot Los Angeles Rams i desember. I løpet av sin nykommersesong tok han imot 49 pasninger for 927 yards, i snitt 18,9 yards per mottakelse, og ble utpekt til NFC Offensive Rookie of the Year av United Press International (UPI).[21] Sesongen etter tok han imot 86 pasninger og ledet ligaen med 1 570 yards og 15 touchdowns. Det var den første av seks sesonger hvor Rice ledet NFL i mottatte yards og touchdowns. I 1987 ble han utpekt til NFLs MVP av Newspaper Enterprise Association–stemt frem av andre spillere i NFL–og Pro Football Writers Association.[22] AP utpekte ham til Offensive Player of the Year.[23] Han ble ogs tildelt Bert Bell Award fra Maxwell Football Club som årets spiller i NFL.[24] Til tross for at han kun spilte i 12 kamper den sesongen ettersom at spillerne i NFL gikk ut i streik, nådde han 1 078 mottatte yards og satte en NFL-rekord med 22 mottatte touchdownpasninger, som ikke ble slått før i 2007 da Randy Moss tok imot 23 touchdownpasninger over 16 kamper.[25] I 1987 hadde andreplass i mottatte touchdownpasninger, Philadlephia Eagles' Mike Quick, kun 11. Dette var første gang siden sammenslåingen av NFL og AFL at en kategorileder doblet den neste spilleren på topp.[26]

I 1988 satte Rice en personlig rekord med 20,4 yards per mottakelse (64 pasninger for 1 306 yards) og 9 touchdowns. 49ers vant igjen NFC West, 10–6. I sluttspillet spilte han en stor rolle i 49ers' 28–3 seier over Chicago Bears i tittelkampen for NFC, da han tok imot 5 pasninger for 123 yards og to touchdowns, men hans prestasjoner i Super Bowl XXIII var enda mer imponerende. Rice tok imot 11 pasninger for 215 yards og en touchdowns, og hadde også 5 yards på løp, mens 49ers vant 20–16 over Cincinnati Bengals. Han satte Super Bowl-rekorder for både mottakelser og mottatte yards.[27] Han ble den tredje wide receiveren til å vinne Super Bowl MVP.

I 1989 nådde San Francisco igjen Super Bowl, og Rice tok imot 82 pasninger for 1 483 yards og 17 touchdowns i løpet av seriespillet, og 12 mottakelser for 169 yards og to touchdowns i de to sluttspillkampene. Han spilte igjen en viktig rolle i 49ers tittelseier, da han avsluttet Super Bowl XXIV med syv pasninger for 148 yards, og satte en Super Bowl-rekord med tre mottatte touchdownpasninger.

Rice hadde nok en sterk sesong i 1990, da han ledet ligaen i mottakelser (100), mottatte yards (1 502) og mottatte touchdownpasninger (13), og ble den første spilleren i NFL til å lede ligaen i alle tre kategoriene i Super Bowl-æraen. Det er kun Sterling Sharpe (1992) og Steve Smith Sr. (2005) som har klart det samme i ettertid. I en kamp mot Atlanta Falcons i uke seks satte Rice en personlig rekord med 5 mottatte touchdownpasninger. San Francisco avsluttet året på toppen av ligaen, 14–2, men klarte ikke å sikre en tredje Super Bowl-seier på rad etter et tap mot New York Giants, 15–13, i NFCs tittelkamp.

Etter sesonger med 80 mottakelser for 1 206 yards og 14 touchdowns i 1991, 84 mottakelser for 1 201 yards og 10 touchdowns i 1992 (han slo også rekorden for mottatte touchdownpasninger, som tidligere var på 100 og tilhørte Steve Largent), og 98 mottakelser for 1 503 yards og 15 touchdowns i 1993, nådde Rice igjen Super Bowl med 49ers i 1994, da han satte en personlig rekord med 112 mottakelser for 1 499 yards og 13 touchdowns. I sesongåpningen mot Los Angeles Raiders tok han imot 7 pasninger for 169 yards og to touchdowns (og hadde én touchdown på løp), og klatret til førsteplass for touchdowns i en spillers karriere med 127. I uke 3 forbigikk han Art Monk som NFLs aktive leder med sine 147 mottatte yards, og forbigikk også Charlie Joiner for tredjeplass noensinne. I uke 16 gikk han forbi Steve Largent og klatret til andreplass på topplisten.[28] Selv om han kun tok imot 6 pasninger i San Franciscos to sluttspillkamper det året, var han viktig i 49ers' 49–26 seier over San Diego Chargers i Super Bowl XXIX, da han tok imot 10 pasninger for 149 yards og 3 touchdowns–til tross for å ha spilt med en skulderskade i store deler av kampen.[29][30]

I 1995 satte Rice en personlig rekord med 122 pasninger, og satte en NFL-rekord med 1 848 mottatte yards og 15 touchdowns (han hadde også 1 touchdown på løp, kastet en touchdownpasning, og returnerte en fumble for en touchdown). 49ers tapte derimot i divisjonsrunden av sluttspillet mot Green Bay Packers, til tross for Rices 11 mottakelser for 117 yards. Året etter tok han imot 108 pasninger (han ledet igjen ligaen) for 1 254 yards og åtte touchdowns. San Francisco vant i wildcard-runden, men tapte igjen mot Packers i divisjonsrunden. de tre sesongene mellom 1994 og 1996 tok Rice imot 342 pasninger for 4 601 yards og 36 touchdowns.

I 49ers' sesongåpningskamp i 1997-sesongen revnet han sitt innvendige sideleddbånd og fremre korsbånd da Tampa Bay Buccaneers' Warren Sapp tok tak i Rices ansiktsmaske og rev han ned i bakken.[31] Skaden førte til at Rices rekke på 189 kamper på rad ble brutt. Fjorten uker senere returnerte han til kamp, mye tidligere enn legene anbefalte. Han scoret en touchdown, men knuste kneskålen i venstre kne da han tok imot touchdownpasningen.[32] Han gikk glipp av Pro Bowl for første gang på 11 år, men kom seg helt før 1998-sesongen, hvor han tok imot 82 pasninger for 1 157 yards og ni touchdowns, og ble utvalgt til sitt 12. Pro Bowl.

1999-sesongen var den første hvor Rice ikke nådde 1 000 mottatte yards etter å ha spilt i alle sesongens 16 kamper. Det samme skjedde i 2000, som skulle bli hans siste i San Francisco.

Oakland RaidersRediger

Ettersom at San Francisco hadde plukket opp Terrell Owens, og måtte foreta nedskjæringer på lønningssiden, forlot Rice 49ers til fordel for Oakland Raiders etter 2000-sesongen.[33] Da han signerte for Oakland ble han sammen med Tim Brown del av den eldste receiver-duoen i NFL.

De to presterte bra sammen, da Rice tok imot 83 pasninger for 1 139 yards og ni touchdowns. I 2002 tok han imot 92 pasninger for 1 211 yards og syv touchdowns, ble utpekt til sitt 13. Pro Bowl, og hjalp Okland til en AFC-tittel og en plass i Super Bowl XXXVII. Laget tapte derimot 48–21 mot Buccaneers i Super Bowl, hvor Rice tok imot fem pasninger for 77 yards og en touchdown. Hans 48-yard touchdown i fjerde kvarter gjorde ham til den første spilleren til å ta imot en touchdownpasning i fire Super Bowls.

Den 11. november 2002, mot Denver Broncos, score Rice sin 200. touchdown, og forbigikk Walter Payton til å bli NFLs karriereleder i yards samlet. Oakland gikk fra å avslutte 2002-sesongen 11–5 til å avslutte 2003-sesongen 4–12, som ledet til at Rice ble frustrert over sin rolle på laget. Han ba eventuelt om å bli byttet til et annet lag.[34]

Seattle SeahawksRediger

Rice ble byttet til Seattle Seahawks etter seks kamper i 2004-sesongen, mot et betinget pick i syvende runde i 2005, og ble gjenforent med Seattles hovedtrener Mike Holmgren som tidligere hadde vært offensive coordinator for Rice i San Francisco. Etter å ha snakket med Hall of Fameren Steve Largent fikk Rice tillatelse til å bruke Largents pensjonerte trøyenummer, #80.

Under en Monday Night Football-kamp mot Dallas Cowboys satte Rice en karriererekord i NFL for yards samlet da han tok imot en 27-yard touchdownpasning fra Matt Hasselbeck.[35] Han avsluttet den kampen med 8 mottakelser for 145 yards og en touchdown.[36] Rice spilte sin siste kamp, utenom sesongoppkjøring, for Seattle, da de tapte i wildcard-runden mot St. Louis Rams, hvor han ikke tok imot noen pasninger.

Totalt hadde Rice kun 362 mottatte yards og tre touchdowns med Seahawks. Da han var 41 år spilte han 17 kamper i en 16 kamper lang sesong. Han ble byttet før Oaklands bye-uke, og etter Seattles, og spilte i alle kampene. Han spilte derfor seks kamper for Raiders og 11 for Seahawks.

Denver BroncosRediger

Etter 2004-sesongen signerte Rice en 1-årig kontrakt med Denver Broncos.[37]

PensjoneringRediger

Den 5. september 2005 annonserte Rice at han skulle pensjonere seg.[38]

I august 2006 annonserte 49ers at Rice skulle signere en kontrakt med dem slik at han kunne pensjonere seg med laget han startet sin karriere med. Den 24. august pensjonerte han seg offisielt, som en 49er, etter å ha signert en 1-dags kontrakt for $1 985 806,49. Nummeret representerte året Rice ble draftet (1985), hans trøyenummer (80), året han pensjonerte seg (2006) og 49ers (49). Summen var kun seremoniell, og Rice fikk ikke utbetalt noe.[39] Det ble avholdt en seremoni i Rices ære under halftime i en kamp mot Seattle Seahawks 19. november 2006.[40]

I løpet av sin karriere spilte Rice flere kamper enn noen spiller i NFLs historie, utenom placekickere eller puntere, med 303. Quarterback George Blanda spilte 340 kamper, men var også en placekicker.

ArvRediger

 
Rice signerer autografier i 2006

Rice holder flere NFL-rekorder for mottakelser. Hans 1 549 mottakelser er 171 foran andreplass, Larry Fitzgerald, per slutten av 2019-sesongen. Hans 22 895 mottatte yards er 5 812 yards foran andreplass, som også er Larry Fitzgerald, per slutten av 2019-sesongen. Med 197 mottatte touchdownpasninger er han 41 over andreplassen på 156, som tilhører Randy Moss, og hans 208 touchdowns totalt (197 mottatte, 10 på løp og én fra fumble) er 33 foran Emmitt Smiths 175.[41] Han kastet også en touchdownpasning mot Atlanta Falcons i 1995. Hans 1 256 poeng totalt er mer enn noen annen NFL-spiller som ikke er placekicker. I løpet av sin karriere hadde Rice i snitt 75,6 mottatte yards per kamp.

Rice huskes for å være en av de beste clutchspillerne i idrettens historie, som for eksempel da han spilte en viktig rolle i 49ers seier i Super Bowl XXIII. 49ers lå under 16–13 med under tre minutter spilletid igjen, da quarterback Joe Montana ledet 49ers på et kampvinnende drive med 36 sekunder igjen av kampen, hvor Rice tok imot tre pasninger. Rice ble utpekt til Super Bowl MVP etter kampen. Rice var også en særs god blocker.

Rice huskes også for sin arbeidsmoral og dedikasjon til sporten. I sine 20 sesonger gikk Rice kun glipp av 17 kamper i seriespillet, hvor 14 var 1997 og 3 var i 1987-sesongen, som var forkortet på grunn av en spillerstreik. Hans 303 kamper er langt flere enn noen annen wide receiver i NFL. I tillegg til spilletiden var arbeidsmoralen han klar når det kom til hvor dedikert Rice var til kondisjonstrening og å løpe presise baner, og trener Dennis Green kalte ham "the best route runner I've ever seen." Et av de beste eksemplene på hans arbeidsmoral er trolig "The Hill", en lang og bratt bakke i Edgewood County Park & Natural Preserve som er "two and a half miles up". Rice sprintet opp bakken hver dag. "The Hill" har vært en inspirasjon for mange spillere i 49ers.

I 1999 ble Rice rangert som nummer to på Sporting News sin toppliste for de 100 beste spillerne noensinne, bak Jim Brown og 35 plasser foran den neste aktive spilleren, Deion Sanders.[8] I 2000 vant Rice ESPY-prisen for Pro Football Player of the Decade for 90-tallet. Den 4. november 2010 ble han rangert som #1 på The Top 100: NFL's Greatest Players.[42]

I 2011 delte The Sports Network ut den første Jerry Rice Award som deles ut årlig til den beste freshman i Football Championship Subdivision (tidligere I-AA). Den første vinneren var Terrance West, running back ved Towson.[43]

I januar 2015 sa Rice at han brukte Stickum, et middel som gjør det lettere å ta imot ballen og holde den, på hanskene sine, og sa at "I know this might be a little illegal, guys, but you put a little spray, a little stickum on them, to make sure that texture is a little sticky".[44] Stickum ble forbudt i NFL i 1981, fire år før Rice begynte å spille i ligaen.[45] Hans påstand om at "alle spillerne" i hans periode brukte stickum[46] ble motsagt av Hall of Famerne Chris Carter[47] og Michael Irvin, som spilte i den samme perioden som Rice.[48] Rice gikk senere tilbake på sitt utsagn, og sa at "[He] never used Stickum."[49]

Rice ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 2010, i det første året han var kvalifisert. Han ble innlemmet i Canton, Ohio 7. august 2010, sammen med Emmitt Smith, Floyd Little, Russ Grimm, Rickey Jackson, Dick LeBeau og John Randle.[50] Den 20. september 2010, under halftime i en kamp mot Saints, pensjonerte 49ers Rices trøyenummer 80.[51]

Statistikker i NFLRediger

Nøkkel
Ledet ligaen
NFL-rekord
Vant Super Bowl
Fet skrift Personlig rekord
Sesong Mottakelser Løp
År Lag K KS Mot Yards Gj. Lng TD For Yards Gj. Lng TD
1985 SF 16 4 49 927 18,9 66 3 6 26 4,3 15 1
1986 SF 16 15 86 1 570 18,3 66 15 10 72 7,2 18 1
1987 SF 12 12 65 1 078 16,6 57 22 8 51 6,4 17 1
1988 SF 16 16 64 1 306 20,4 96 9 13 107 8,2 29 1
1989 SF 16 16 82 1 483 18,1 68 17 5 33 6,6 17 0
1990 SF 16 16 100 1 502 15,0 64 13 2 0 0,0 2 0
1991 SF 16 16 80 1 206 15,1 73 14 1 2 2,0 2 0
1992 SF 16 16 84 1 201 14,3 80 10 9 58 6,4 26 1
1993 SF 16 16 98 1 503 15,3 80 15 3 69 23,0 43 1
1994 SF 16 16 112 1 499 13,4 69 13 7 93 13,3 28 2
1995 SF 16 16 122 1 848 15,1 81 15 5 36 7,2 20 1
1996 SF 16 16 108 1 254 11,6 39 8 11 77 7,0 38 1
1997 SF 2 1 7 78 11,1 16 1 1 -10 -10,0 -10 0
1998 SF 16 16 82 1 157 14,1 75 9 0 0 0,0 0 0
1999 SF 16 16 67 830 12,4 62 5 2 13 6,5 11 0
2000 SF 16 16 75 805 10,7 68 7 1 -2 -2,0 -2 0
2001 OAK 16 15 83 1 139 13,7 40 9 0 0 0,0 0 0
2002 OAK 16 16 92 1 211 13,2 75 7 3 20 6,7 12 0
2003 OAK 16 15 63 869 13,8 47 2 0 0 0,0 0 0
2004 OAK 6 5 5 67 13,4 18 0 0 0 0,0 0 0
SEA 11 9 25 362 14,5 56 3 0 0 0,0 0 0
Karriere[52] 303 284 1 549 22 895 14,8 96 197 87 645 7,4 43 10
16 år SF 238 224 1 281 19 247 15,0 96 176 84 625 7,4 43 10
4 år OAK 54 51 243 3 286 13,5 75 18 3 20 6,7 12 0
1 år SEA 11 9 25 362 14,5 56 3 0 0 0 0 0

NFL-rekorderRediger

Etter slutten av 2019-sesongen holder Rice følgende ligarekorder:[52][53][54]

  • Flest kamper i seriespill av en posisjonsspiller, karriere: 303
  • Flest mottatte yards, karriere: 22 895
  • Flest mottakelser, karriere: 1 549
  • Flest mottatte touchdownpasninger, karriere: 197
  • Flest yards fra scrimmage, karriere: 23 540 (22 895 på mottakelser, 645 på løp)
  • Flest touchdowns fra scrimmage, karriere: 207 (197 på mottakelser, 10 på løp)
  • Flest yards samlet, karriere: 23 546 (22 895 på mottakelser, 645 på løp, 6 på kick returns)
  • Flest touchdowns samlet, karriere: 208 (197 på mottakelser, 10 på løp, 1 fra fumble)
  • Flest sesonger med 1 000+ mottatte yards: 14
  • Kjappeste spiller til å nå 100 mottatte touchdownpasninger: 120 K
  • Kjappeste spiller til å nå 13 000 mottatte yards: 156 K
  • Kjappeste spiller til å nå 14 000 mottatte yards: 164 K
  • Kjappeste spiller til å nå 15 000 mottatte yards: 172 K

MediaarbeidRediger

Rice og quarterback Steve Young spilte sammen i reklamer for Visa, All Sport og Gatorade da de begge spilte for 49ers.

I 2005–06 deltok Rice i Dancing with the Stars, den amerikanske versjonen av Skal vi danse. Hans dansepartner var Anna Trebunskaya, og de to nådde finalen hvor de tapte mot sangeren Drew Lachey og hans partner, CHeryl Burke. I 2009 spilte Rice Hal Gore i filmen Without a Paddle: Nature's Calling. Samme år hadde han en gjesteopptreden som seg selv i sitcomen Rules of Engagement.

Rice har vært medforfatter på to bøker om sitt liv: Rice (med Michael Silver, utgitt i 1996, ISBN 0-312-14795-3) og Go Long: My Journey Beyond the Game and the Fame (med Brian Curtis, utgitt 2007, ISBN 0-345-49611-6). Han var vert for Sports Sunday med NBCs Raj Mathai.

Rice og hunden hans, Nitus, var hovedpersonene i Jerry RIce & Nitus' Dog Football, et videospill for Wii som ble utgitt 16. august 2011.[55]

Rice var kapten for Team Rice under Pro Bowl 2014[56] og Pro Bowl 2016.[57]

Personlig livRediger

Jerry giftet seg med Jacqueline Bernice Mitchell 8. september 1987. Jacqueline Rice søkte om skilsmisse i juni 2007, som ble ferdigstilt i desember 2009. De har tre barn samme: Jacqui Bonet (født 1987), Jerry Rice, Jr. (født 1991) og Jada Symone (født 1996). Jerr Jr. gikk på high school i Menlo School i Atherton i California, hvor han ble uteksaminert i 2009. Han var en walk-on ved UCLA og redshirted i sin første sesong.[58][59] Etter tre sesonger med begrenset spilletid fullførte Jerry Rice Jr. graden sin ved UCLA og gikk til UNLV hvor han kunne begynne å spille umiddelbart.[60] Jerry Jr. spilte wide receiver for Rebels, og deltok i en lokal pro day for 49ers i forkant av NFL Draft 2014, men ble ikke plukket opp.[61] Per 21. oktober 2019 er Rice gift med Latisha Pelayo, som han har vært i forhold med siden 2008.[62]

Rice har spilt golf i over 20 år og stod ofte tidlig opp for å spille golf mens han fremdeles spilte amerikansk fotball. Han konkurrerte i Fresh Express Classic at TPC Stonebrae i Nationwide Tour 15. og 16. april 2010. Rice havnet bare ett slag over siste plass; 17-over og 151. blant de 152 som fullførte to runder.[63] Han var også lagkaptein under The Big Break Puerto Rico, hvor laget hans vant.[64]

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Jerry Rice, biography/Jerry-Rice
  2. ^ «Jerry Rice» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 27. desember 2019. «whom many consider the greatest wide receiver in the history of the National Football League» .
  3. ^ Sando, Mike (26. mars 2008). «Start with Rice No. 1, Moss No. 2 in best WR debate». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  4. ^ Sando, Mike (4. februar 2010). «The case for Rice as the greatest ever». ESPN.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  5. ^ Harrison, Elliot (29. juli 2013). «Joe Montana, Jim Brown on Hall of Fame 50th Anniversary Team». NFL.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. «Considered by many ... to be the NFL's greatest player» 
  6. ^ «Individual Records: Receiving». NFL.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  7. ^ «NFL Points Scored Career Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  8. ^ a b «Sporting News Top 100 Football Players». Democrat and Chronicle (engelsk). 15. august 1999. s. 3D. Besøkt 27. desember 2019 – via Newspapers.com. 
  9. ^ «NFL Star Jerry Rice's Solid Foundation». The Wall Street Journal (engelsk). 4. februar 2016. Besøkt 27. desember 2019. 
  10. ^ Rice, Jerry; Silver, Michael (1996). Rice (engelsk). New York: St. Martin's Griffin. s. 20–23. ISBN 0312147953. 
  11. ^ a b c d e Gardner, Sam (21. oktober 2014). «Jerry Rice, Valley lit up scoreboards 30 years ago» (engelsk). Fox Sports. Besøkt 29. desember 2019. 
  12. ^ Labriola, Bob (23. oktober 2013). «Stallworth's induction closes circle». Steelers.com (engelsk). Besøkt 29. desember 2019. 
  13. ^ Nissenson, Herschel (28. desember 1983). «Idaho Star Leads AP Team». Daily Sitka Sentinel (engelsk). s. 5. Besøkt 29. desember 2019 – via Newspapers.com. 
  14. ^ «Gray boots Blue in all-star showcase». New Braunfels Herald-Zeitung (engelsk). 26. desember 1984. s. 5. Besøkt 29. desember 2019 – via Newspapers.com. 
  15. ^ «Delta Phi Chapter 1984 – Bro. Jerry Rice – MVSU». BluePhi.com (engelsk). 12. mai 2009. Besøkt 29. desember 2019. 
  16. ^ Timanus, Eddie (9. august 2006). «I-AA feats give Rice call to College Football Hall of Fame». USA Today (engelsk). Besøkt 29. desember 2019. 
  17. ^ Smith, Tom (3. januar 1985). «Stallions Grab Speedster Jerry Rice in First Pick of USFL Open Draft» (engelsk). Times Daily. Besøkt 30. desember 2019 – via Google News Archives. 
  18. ^ Jones, Jonathan (23. februar 2017). «The Longest 40 Yards: How a short sprint became the combine's marquee event». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  19. ^ «Meet the man NFL players love to hate». New York Post (engelsk). 18. august 2014. Besøkt 30. desember 2019. «After all, Jerry Rice ran the 40-yard dash in a relatively pokey 4.71 seconds» 
  20. ^ Maiocco 2011, s. 184
  21. ^ «Rice is the NFC rookie of the year». Ukiah Daily Journal (engelsk). 8. januar 1986. s. 10. Besøkt 30. desember 2019 – via Newspapers.com. 
  22. ^ «49er Rice Named 'Most Valuable'». Tyrone Daily Herald (engelsk). 21. januar 1988. s. 4. Besøkt 30. desember 2019 – via Newspapers.com. 
  23. ^ «Rice is Offensive Player of the year». The Evening News (engelsk). 30. desember 1987. s. 2B. Besøkt 30. desember 2019. 
  24. ^ «Bell award goes to Rice». Lakeland Ledger (engelsk). 15. januar 1988. s. 5D. Besøkt 30. desember 2019. 
  25. ^ «Jerry Rice to Randy Moss: check the stats». ESPN.com (engelsk). 31. januar 2013. Besøkt 30. desember 2019. 
  26. ^ Ferraro, Michael X.; Veneziano, John (2007). Numbelievable!: The Dramatic Stories Behind the Most Memorable Numbers in Sports History (engelsk). Triumph Books. s. 147. ISBN 1572439904. Besøkt 30. desember 2019. 
  27. ^ «America's Favorite Game: Super Bowl winners». NFL.com (engelsk). 21. januar 2013. Besøkt 30. desember 2019. 
  28. ^ Career receiving yards, 1993 vs. Career receiving yards, 1994
  29. ^ Freeman, Mike (2. juli 1995). «Pro Football; Rice Works for Hours And Defies the Years». The New York Times (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  30. ^ Kindred, Dave (5. februar 1995). «Commentary: There's No One More Super Than Jerry Rice». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  31. ^ Pierson, Don (2. september 1997). «1st Injury Of Career Puts 49ers' Rice Out For '97». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  32. ^ Litsky, Frank (17. desember 1997). «Pro Football; Rice's 2nd Knee Injury Ends a Lost Season». The New York Times (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  33. ^ Peterson, Anne (6. april 2001). «It's official: Rice is a Raider». Seattle Post-Intelligencer (engelsk). Arkivert fra originalen 25. januar 2012. Besøkt 30. desember 2019. 
  34. ^ «Frustration grows in Rice». ESPN.com (engelsk). 14. oktober 2004. Besøkt 30. desember 2019. 
  35. ^ «Rice sets his 35th NFL record». ESPN.com (engelsk). 6. desember 2004. Besøkt 30. desember 2019. 
  36. ^ «NFL Game Center: Dallas Cowboys at Seattle Seahawks – 2004 Week 13». NFL.com (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  37. ^ «Broncos give Rice a chance to extend career». USA Today (engelsk). 26. mai 2005. Besøkt 24. mai 2020. 
  38. ^ Pace, Gina (5. september 2005). «Football Legend Jerry Rice Retires» (engelsk). CBS News. Besøkt 30. desember 2019. 
  39. ^ «Rice signs one-day deal to retire as a 49er». USA Today (engelsk). 24. august 2006. Besøkt 30. desember 2019. 
  40. ^ «Jerry Rice: One Retirement Isn't Enough» (engelsk). ABC News. 21. august 2006. Besøkt 30. desember 2019. 
  41. ^ «NFL Career Touchdowns Leaders». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 27. desember 2019. 
  42. ^ Barall, Andy (5. november 2010). «Jim Brown Should Be No. 1, but What About Most Underrated?». New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 7. september 2008. Besøkt 14. mars 2020. 
  43. ^ Hunt, Donald (30. januar 2012). «Jerry Rice Award humbles its namesake». ESPN.com (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  44. ^ Edholm, Eric (6. februar 2015). «Jerry Rice calls out 'cheating' Patriots but admitted to using stickum» (engelsk). Yahoo! Sports. Besøkt 30. desember 2019. 
  45. ^ Wilhalme, Matt (6. februar 2015). «Hall of Famer Jerry Rice admits to cheating with stickum». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  46. ^ Dubin, Jared (7. februar 2015). «Jerry Rice on stickum use: 'All players did it'» (engelsk). CBS Sports. Besøkt 30. desember 2019. 
  47. ^ Florio, Mike (9. februar 2015). «Cris Carter says he never used stickum». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 30. desember 2019. 
  48. ^ Florio, Mike (12. februar 2015). «Irvin strongly denies using stickum». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 30. desember 2019. 
  49. ^ «Jerry Rice Backtracks» (engelsk). NBC Sports. 15. oktober 2015. Besøkt 30. desember 2019. 
  50. ^ Wood, Skip (7. februar 2010). «Jerry Rice, Emmitt Smith lead NFL's 2010 Hall of Fame class». USA Today (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  51. ^ «49ers retire Jerry Rice's number at half». ESPN.com (engelsk). 21. september 2010. Besøkt 30. desember 2019. 
  52. ^ a b «Jerry Rice NFL Football Statistics». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Sports Reference LLC. Besøkt 30. desember 2019. 
  53. ^ «Rice's receiving records untouchable» (engelsk). Fox Sports. 4. august 2010. Besøkt 30. desember 2019. 
  54. ^ Lee, Brenden; Gellerman, Jacob; Marini, Matt, red. (2016). 2016 Official NFL Record and Fact Book (PDF) (engelsk). National Football League. Besøkt 30. desember 2019. 
  55. ^ Thomas, Lucas M. (27. august 2011). «Jerry Rice and Nitus' Dog Football Review» (engelsk). IGN. Besøkt 30. desember 2019. 
  56. ^ «2014 Pro Bowl features new format for NFL all-star game». NFL.com (engelsk). 31. juli 2013. Besøkt 30. desember 2019. 
  57. ^ «Michael Irvin, Jerry Rice draft Pro Bowl teams». Sports Illustrated (engelsk). 28. januar 2016. Besøkt 30. desember 2019. 
  58. ^ «Player Bio: Jerry Rice, Jr. – UCLA Official Athletic Site». UCLABruins.com (engelsk). 27. juli 1991. Besøkt 30. desember 2019. 
  59. ^ «Menlo's Jerry Rice Jr. commits to UCLA». PaloAltoOnline.com (engelsk). 26. mars 2009. Besøkt 30. desember 2019. 
  60. ^ «Player Bio: Jerry Rice Jr. – UNLV Official Athletic Site». UNLVRebels.com (engelsk). Besøkt 30. desember 2019. 
  61. ^ «Reports: Ravens invite Jerry Rice Jr.» (engelsk). ESPN. 13. mai 2014. Besøkt 30. desember 2019. 
  62. ^ Kimble, Lindsey (21. oktober 2019). «NFL Legend Jerry Rice Marries Latisha Pelayo in Napa Ceremony» (engelsk). People. Besøkt 30. desember 2019. 
  63. ^ «Jerry Rice misses cut in Nationwide Tour event». Golf Magazine (engelsk). 16. april 2010. Besøkt 30. desember 2019. 
  64. ^ «Jerry Rice Wins 'Big Break NFL'». 49ers.com (engelsk). 18. desember 2013. Besøkt 14. mai 2020. 
Bibliografi

Eksterne lenkerRediger

(en) Kategori:Jerry Rice – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons