Philadelphia Eagles

amerikansk fotballag

Philadelphia Eagles er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Philadelphia, Pennsylvania. Eagles konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i East-divisjonen. Laget spiller hjemmekampene sine i Lincoln Financial Field.

Philadelphia Eagles
Amerikansk fotball Philadelphia Eagles i NFL-sesongen 2023
Philadelphia Eagles
Philadelphia Eagles
Drakter
Maskot Swoop
Lagfarger Midnattsgrønn, sølv, sort, hvit[1][2][3]
                   
Laginformasjon
Stiftet 8. juli 1933; 90 år siden (1933-07-08)[4]
By USAs flaggPhiladelphia

Pennsylvanias flaggPennsylvania

Kallenavn The Birds

The Iggles

Conference National Football Conference
Division NFC East
Ledelse
Eier Jeffrey Lurie[5]
General manager Howie Roseman
Hovedtrener Nick Sirianni
Laghistorie

Philadelphia Eagles (1933–42; 1944–nå)

Meritter
  • Ligamesterskap: (3)
NFL Championships (Før sammenslåingen av AFL og NFL) (3)
1948, 1949, 1960
  • Super Bowls: (1)
2017 (LII)
  • Conference-titler: (5)
NFL Eastern: 1960
NFC: 1980, 2004, 2017, 2022
  • Divisjonstitler: (15)
NFL East: 1947, 1948, 1949
NFC East: 1980, 1988, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2010, 2013, 2017, 2019, 2022
  • Sluttspill: (30)
NFL: 1947, 1948, 1949, 1960, 1978, 1979, 1980, 1981, 1988, 1989, 1990, 1992, 1995, 1996, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2008, 2009, 2010, 2013, 2017, 2018, 2019, 2021, 2022, 2023
Hjemmebane
Philadelphia Eagles' hjemmebane
Stadionnavn Lincoln Financial Field
Bygget 2003
Kapasitet 69 176

Eagles ble stiftet i 1933 som en erstatning for Frankford Yellow Jackets etter at de gikk konkurs, da en gruppe ledet av Bert Bell sikret rettighetene til et NFL-lag i Philadelphia. Laget har nådd sluttspillet 30 ganger, vunnet 15 divisjonstitler (12 i NFC East), nådd fire NFL Championship Games før sammenslåingen av AFL og NFL med seier i tre av dem (1948, 1949 og 1960), og nådd fire Super Bowls, med seier i Super Bowl LII i 2017.

Per 2023 har tretten personer med tilknytninger til Eagles har blitt innlemmet i Pro Football Hall of Fame: Chuck Bednarik, Burt Bell, Bob Brown, Harold Carmichael, Brian Dawkins, Sonny Jurgensen, Greasy Neale, Tommy McDonald, Pete Pihos, Norm Van Brocklin, Steve Van Buren, Dick Vermeil og Reggie White.

Philadelphia Eagles’ største rivaler er New York Giants, det eldste laget i NFC East og et av de eldste i ligaen. NFL Network rangerte rivaliseringen mellom disse to lagene som den «beste rivaliseringen» noensinne, og Sports Illustrated rangerte det som det fjerde beste i NFLs historie,[6] og ifølge ESPN er rivaliseringen en av de mest intense og velkjente i idrettens historie.[7] Philadelphia Eagles er også bitre rivaler av Dallas Cowboys, en rivaliseringen som har blitt mer kjent siden 1960-tallet. Historisk har de også vært rivaler av Washington Commanders. Også overfor Pittsburgh Steelers retter de skytset; forholdet mellom Eagles og Pittsburgh Steelers er kjent som «The Battle of Pennsylvania» og kan spores tilbake til 1933. Disse to lagene er fra forskjellige deler av samme delstat.[8]

Laget har konsekvent vært et av lagene i NFL med høyest tilskuertall og alle kamper siden 1999-sesongen har vært utsolgt.[9][10] Eagles’ tilhengere har blitt pekt ut som de mest fryktinngytende i NFL.[11]

I 2023 verdsatte Forbes og Statista laget til $4,9 milliarder, 10. høyest i ligaen.[12][13]

Historie rediger

Utdypende artikkel: Philadelphia Eagles’ historie

NFL i Philadelphia (1899–1931) rediger

«Frankford Athletic Association» ble stiftet i mai 1899 i Suburban Club. Prisen på en andel i foretaket var 10 USD, men i stedet for å kjøpe andeler kunne man tegne medlemskap til en pris av mellom 1 USD og 2,50 USD, noe som var tilgjengelig for alle. Foretaket var regnet som en ideell organisasjon og alle medlemmene og andelseierne hadde tilhørighet til lokalsamfunnet. Ifølge vedtektene skulle alt overskudd doneres til veldedighet. Det opprinnelige «Frankford Athletic Association» ble trolig oppløst i forkant av 1909-sesongen. Selve fotballaget bestod takket være flere av spillerne som hadde vært med siden stiftelsen i 1899, og de fortsatte å spille kamper under navnet «Loyola Athletic Club». I 1912 begynte laget igjen å spille under navnet «Frankford Athletic Association».

På begynnelsen av 1920-tallet ble Frankford Atheltic Association's Yellow Jackets kjent som et av de beste uavhengige fotballagene i USA. I 1922 gikk Philadelphia City Champion-laget Union Quakers of Philadelphia inn i Frankford, og det samme året ble laget uoffisielle Philadelphia-mestere i amerikansk fotball. I 1922 og 1923 opparbeidet Yellow Jackets en seiersrekke på 6–2–1 mot lag som spilte i National Football League, som skulle føre til at Frankford Athletic Assocation ble innlemmet i NFL i 1924 og skiftet navn til Frankford Yellow Jackets. Halvveis inn i 1931-sesongen gikk Yellow Jackets konkurs og ble nedlagt.[14]

Bell og Wray-æraen (1933–1940) rediger

 
Connie Mack Stadium, bygget i 1909 og revet i 1976, var Eagles’ hjemmebane i 1940 og igjen fra 1942 til 1957
 
Philadelphia Municipal Stadium var Eagles’ hjemmebane fra 1936 til 1939 og igjen i 1940

Etter å ha lett etter en erstatning i ett år gav NFL et ekspansjonslag til en eiergruppe ledet av Bert Bell og Lud Wray, som fikk rettighetene til det nedlagte Yellow Jackets. Gruppen hadde en inngangspris på $3 500 (omtrent $42 500 i 2022) og tok over en gjeld til tre andre lag i ligaen på $11 000.[15] Bell og Wray hentet inspirasjon fra logoen til national Recovery Administration—kjernen i Franklin D. Roosevelts New Deal[15]—og valgte navnet Philadelphia Eagles. Selv om dette får det til å se ut som om Yellow Jackets stod over 1932-sesongen og returnerte som Eagles i 1933 ser verken ligaen eller laget selv på de to som samme lag, både fordi Yellow Jackets hadde hatt en periode med inaktivitet og at omtrent ingen av spillerne på Yellow Jackets spilte for Eagles i lagets første sesong.

Eagles, Pittsburgh Steelers og det nå oppløste Cincinnati Reds ble med i NFL som ekspansjonslag. Wray ble overtalt til å ta stillingen som Eagles’ første hovedtrener av Bell, som var Wrays lagkamerat da de spilte amerikansk fotball i college for Penn. Laget skulle originalt spille hjemmekamper i Shibe Park, som var hjemmebane for baseballaget Philadelphia Athletics. Etter at partene ikke kom frem til en avtale gikk laget til Athletics’ rivaler Philadelphia Phillies med et forslag om å spille i Baker Bowl.

Eagles’ første kamp kom den 15. oktober 1933 mot New York Giants i Polo Grounds i New York; de tapte kampen 56–0.[16] Eagles fant lite suksess i sitt første tiår og klarte aldri å sikre mer enn fire seiere i en sesong. Lagets beste sesongresultat kom i deres andre år i NFL i 1934, da de delte tredjeplassen i conferencen. Spillerstallen de første årene bestod i hovedsak av tidligere spillere fra Penn, Temple og Villanova, som kun tilbrakte et par år i ligaen før de gikk videre til andre karrierer.

I 1935 foreslo Bell et årlig college draft for å utjevne talentnivået i ligaen, noe som da var et revolusjonernede konsept i profesjonell sport. Lag fikk velge spillere i motsatt rekkefølge av sesongplasseringen, noe som fremdeles gjøres i dag, som førte til en økt interesse for sporten og garanterte at selv de dårligte lagene hadde nye muligheter hvert år med de beste spillerne fra college football.[17] Mellom 1927 (året NFL gikk fra å være en spredt liga i midtvesten til en mer fokusert, nasjonal liga) og 1934 var det kun tre lag (Chicago Bears, New York Giants og Green Bay Packers) som vant ligatitler, utenom da Providence Steam Rollers vant i 1928. Innen 1936 hadde laget opplevd såpass store økonomiske tap at det ble auksjonert bort. Bert Bell var den eneste som la inn bud, og ble dermed eneste eier. Wray nektet å ta et lønnskutt og forlot laget. Bell tok over som hovedtrener og ledet laget til et sesongresultat på 1–11 og sisteplass i ligaen.

Fra 1936 til 1939 spilte Eagles i Municipal Stadium sør i Philadelphia. I 1940 foreslo byen en økning på 66 % i leie og 10 % av billettinntekter, noe som førte til at Bell signerte en leiekontrakt med Shibe park (omdøpt Connie Mack Stadium i 1954). Eagles kunne også spille kveldskamper i Shibe Park da stadionet hadde fått installert lyskastere året før.[18] I 1941-sesongen spilte Eagles årets første hjemmekamp i Municipal Stadium før de flyttet til Shibe Park.[19][20][21] For å tilpasse Shibe park til amerikansk fotball i vintermånedene ble det satt opp ekstra sitteplasser, 22 rader med seter som stod omtrent 20 fot (6,1 m) over bakken. Målstengene stod langs linjen for første base og på venstre side av banen. Med de nye sitteplassene hadde stadionet en kapasitet på over 39 000, men Eagles trakk sjeldent flere tilskuere enn mellom 25 og 30 000.[22] Laget avsluttet 1937 sesongen 2–8–1 og presterte svakt også de neste tre sesongene.

Thompson, Wolam & Happy Hundred-æraen (1941–1969) rediger

Se også: Happy Hundred

I desember 1940 solgte Art Rooney Pittsburgh Steelers til Alexis Thompson[23] og tok over halvparten av Bells andel i Eagles.[24] Gjennom det som senere ble kjent som the Pennsylvania Polka[23] byttet Rooney og Bell hele Eagles’ spillerstall og lagets territorielle rettigheter i Philadelphia til Thompson mot hans Steelers-spillere og rettigheter i Pittsburgh. I praksis byttet de to lagene plass.[25] Rooney hadde gitt Bell en 20 % kommisjon på salget av Steelers.[26] Bell ble hovedtrener for Steelers og Rooney ble general manager.[27]

Greasy Neale-æraen (1941–1950) rediger

Etter å ha tatt over eierskapet ansatte Thompson Earle «Greasy» Neale som hovedtrener. I hans første år med laget avsluttet Eagles 1941-sesongen 2–8–1, og de forbedret seg ikke stort i 1942 med et sesongresultat på 2–9.

"Steagles" (1943) rediger

Da andre verdenskrig førte til mangel på spillere i 1943 klarte ikke Eagles å stille med en full spillerstall og slo seg sammen med Pittsburgh Steelers under navnet «Phil-Pitt Eagles», bedre kjent som «Steagles». Gresay Neale delte stillingen som hovedtrener med Steelers’ hovedtrener Walt Kiesling. Laget avsluttet sesongen 5–4–1. Samarbeidet var aldri ment å være permanent, og ble oppløst ved slutten av 1943-sesongen.

Under hovedtrener Greasy Neale og running back Steve Van Buren fikk Eagles lagets første vinnende sesong noensinne i 1944, og med andreplass i 1945 og 1946 nådde Eagles tittelkampen i NFL for første gang i 1947. Det unge laget tapte 28–21 mot Chicago Cardinals i Comiskey Park i Chicago.

NFL-mestere (1948) rediger
 
Steve Van Buren, Eagles' halfback fra 1944 til 1951, ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1965
 
Pete Pihos, Eagles’ tight end fra 1947 til 1955, ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 1970
 
Chuck Bednarik, Eagles linebacker og center fra 1949 til 1962, ble innlememt i Pro Football Hall of Fame i 1967

I 1984 møtte de Cardinals i NFL Championship Game 1948 på hjemmebane i en snøstorm. Eagles vant sin første NFL-tittel 7–0 foran de få tilskuerne som hadde møtt opp til tross for det dårlige været. Kampens eneste scoring kom i fjerde kvarter, da Steve Van Buren løp ballen inn for en 5-yard touchdown.

Før 1949-sesongen solgte Thompson laget til en eiergruppe bestående av 100 kjøpere kjent som «Happy Hundred», hvor alle betalte $3 000 for en andel. Gruppen var ledet av forretningsmannen James P. Clark, men det var en av investorene, Leonard Tose, som senere skulle spille en viktig rolle for laget.[28]

NFL-mestere (1949) rediger

Eagles skulle ende opp med å nå NFL Championship Game for tredje år på rad. De ble sett på som favoritter før kampen[29][30] og sikret en 14–0 seier for lagets andre tittel på rad uten å slippe inn poeng. Running back Steve Van Buren løp for 196 yards på 31 forsøk for Eagles, og forsvaret tillot ikke mer enn 21 yards på løp fra Rams.[31]

I NFL Draft i 1949 brukte Eagles sitt første pick på All-American lineman/linebacker Chuck Bednarik fra University of Pennsylvania. Bednarik skulle ende opp med å bli en av de beste og mest likte spillerne i lagets historie.

Eagles hadde en dårlig start på det nye tiåret. Laget åpnet 1950-sesongen mot AAFC-mesterne Cleveland Browns, som sammen med noen andre AAFC-lag hadde blitt med i NFL. Det var forventet at Eagles kom til å sikre en enkel seier over Browns, som da hadde vært dominerende i den mindre ligaen. Browns overrumplet derimot Eagles’ forsvar med 487 yards totalt, inkluder 246 pasningsyards, da de vant 35–10. Eagles klarte ikke å klatre tilbake til toppen og avsluttet sesongen 6–6.

Neale pensjonerte seg etter sesongen og ble erstattet med Bo McMillin. To kamper inn i 1951-sesongen måtte McMillin også pensjonere seg på grunn av magekreft, og ble erstattet av Wayne Millner ut sesongen før Jim Trimble ble ansatt som lagets nyeste hovedtrener.

Selv om restene av laget som dominerte på 1940-årene fremdeles klarte å holde seg kompetitive på begynnelsen av tiåret og unge spillere som Bobby Walston og Sonny Jurgensen ble hentet inn, var laget langt fra sin storhetstid gjennom det meste av 1950-årene.

Etter 1957-sesongen flyttet Eagles fra Connie Mack Stadium til University of Pennsylvanias Franklin Field. Franklin Field hadde en kapasitet på 60 000 sammelignet med Connie Macks 39 000.[32] Stadionet var det første i NFL sommed kunstig spilleunderlag, da de byttet fra naturlig gress til AstroTurf i 1969.

Buck Shaw-årene (1958–1960) rediger

I 1958 ble Buck Shaw ansatt som ny hovedtrener og quarterback Norm Van Brocklin ble hentet fra Los Angeles Rams gjennom et bytte. Året etter klarte Eagles å kjempe seg frem til en andreplass i Eastern Division. Bert Bell, tidligere eier og en av grunnleggerne av laget som da var ligaens kommissær, var i tribunen under en kamp mellom Eagles og Steelers den 11. oktober. Bell takket nei til VIP-setene Eagles hadde satt av til ham og kjøpte heller egne billetter for å sitte med tilskuerne. I fjerde kvarter fikk han et hjerteinfarkt og senere samme dag døde han.

1960: NFL-mestere rediger

1960 var ett av lagets beste sesonger noensinne. Shaw, Van Brocklin og Chuck Bednarik (som alle spilte sine siste sesonger før pensjonering) ledet et Eagles kjent mer for innsatsvilje enn talent til lagets første divisjonstittel siden 1949. De hadde også to mottakere som ble utvalgt til Pro Bowl i wide receiver Tommy McDonald og tight end Pete Retzlaff. Den 26. desember 1960, på en av de kaldeste dagene i Philadelphias historie, møtte Eagles Green Bay Packers, ledet av Vince Lombardi, i NFL Championship Game, som endte opp med å bli den eneste tittelkampen Lombardi tapte i løpet av sin lange karriere. Kampen endte med at Bednarik taklet Jim Taylor og holdt ham nede frem til kampklokken slo null.[33]

 
Franklin Field var Eagles’ hjemmebane fra 1958 til 1970

I 1961 avsluttet Eagles sesongen like under New York Giants i divisjonen, med et sammenlagtresultat på 10–4. Til tross for suksess på banen hadde laget flere problemer. Van Brocklin hadde flyttet til Philadelphia og gått med på å spille ut 1960 dersom han ble forfremmet til hovedtrener etter at han avslutte spillerkarrieren sin. Da lagets eiere bestemte seg for å istedenfor forfremme assistenttrener Nick Skorich, sluttet Van Brocklin og tok stillingen som hovedtrener for det nye laget Minnesota Vikings.

I 1963 kjøpte Jerry Wolman laget fra «The Happy Hundred» for $5 505 000 (tilsvarte $45 051 245 i 2019).[32] I 1964 ansatte Wolan tidligere trener for Cardinals og Washington Redskins Joe Kuharich som lagets hovedtrener, med en 15-årig kontrakt.

Leonard Tose-æraen (1969–1984) rediger

I 1969 kjøpte Leonard Tose laget fra Wolman for $16 155 000[34] (tilsvarte $110 372 954 i 2019), en rekordstor sum for et idrettslag på tiden. Toses første offisielle handling som eier var å sparke hovedtrener Joe Kuharich, som hadde et sammenlagtresultat på 24–41–1 i løpet av sine fem år. Han utpekte deretter tidligere Eagles-spiller Pete Retzlaff til general manager, og Jerry Williams som hovedtrener.

Da AFL og NFL ble slått sammen i 1970 ble Eagles plassert i NFC East-divisjonen sammen med erkerivalene New York Giants, Washington Redskins og Dallas Cowboys. Rivaliseringen med Giants, som har eksistert siden 1933, er den eldste i divisjonen og blir ofte utpekt som et av de beste i NFL.[35][36]

I 1971 flyttet Eagles fra Franklin Field til det nye Veterans Stadium. Stadionet, ofte referert til som «The Vet», ble sett på som et ultramoderne sportskompleks. Etter at Eagles gikk 3–10–1 i 1970, og begynte 1971-sesongen med tre tap på rad, fikk Williams sparken og ble erstattet med assistenttrener Ed Khayat, som hadde vært defensive lineman da Eagles vant ligaen i 1960.

Laget tapte sine første to kamper under Khayat, men avsluttet sesongen med seks seiere og tre tap takket være et effektivt forsvar ledet av All-Pro safety Bill Bradley, som ledet ligaen i interceptions (11) og interception return yards (248).

Etter nok et dårlig år i 1972 hvor Eagles avsluttet sesongen 2–11–1 fikk Khayat sparken. Han ble erstattet av Mike McCormack, som sammen med Roman Gabriel og mottakeren Harold Carmichael blåste nytt liv i lagets angrepsstall. Laget fant også en ny general manager i Jim Murray, som bolstret lagets forsvarsstall med blant andre fremtidig Pro Bowl linebacker Bill Bergey. De store endringene førte derimot ikke umiddelbart til positive resultater, og McCormick fikk sparken etter at laget gikk 4–10 i 1975.

Dick Vermeil-årene (1976–1982) rediger

 
Dick Vermeil, Eagles' hovedtrener fra 1976 til 1982
 
Eagles slo Cowboys i NFC Championship Game i 1980 og nådde lagets første Super Bowl

I 1976 ble Dick Vermeil ansatt som lagets nye hovedtrener for et lag som kun hadde hatt én positiv sesong mellom 1962 og 1975.[37]

Det var flere problemer som møtte Vermeil da han skulle forsøke å vekke et lag som ikke hadde vært en seriøs konkurrent i over et tiår til live igjen. Til tross for flere unge talenter avsluttet Eagles 1976-sesongen 4–10 - samme resultat som i 1975. I 1977 plukket Eagles opp quarterback Ron Jaworski fra Los Angeles Rams i et bytte mot tight end Charlie Young. Forsvaret, ledet av Bergey og defensive coordinator Marion Campbell, bygget opp et rykte for å være et av de tøffeste i ligaen. Eagles nådde sluttspillet igjen for første gang siden 1960, i en sesong hvor running back Wilbert Montgomery ble den første spilleren for Eagles med mer enn 1 000 yards i én sesong. I 1979 var Eagles igjen på topp, da de delte førsteplass i divisjonen med et sesongresultat på 11–5 og Wilbert Montgomery knuste klubbens gamle rekord for yards på løp med 1 512 yards. Eagles dominerte NFC i 1980 og møtte erkerivalene Dallas Cowboys i NFC Championship. Kampen ble spilt i minusgrader i Veterans Stadium, og endte med en seier for Eagles (20–7), og lagets første tur til Super Bowl (XV). Der møtte de Oakland Raiders i New Orleans, og var favorittene til å vinne. Det var derimot Raiders som sikret en 27–10 seier i en kamp hvor quarterback Jim Plunkett ble utpekt til MVP.

Eagles startet neste sesong på topp, med seks seiere på rad. Ved sesongslutt lå laget 10–6, som fikk dem til sluttspillet som et wildcardlag, hvor de ble slått ut i første runde av New York Giants 27–21. Etter at laget avsluttet 1982-sesongen 3–6 trakk Vermeil seg, og ble erstattet av defensive coordinator Marion Campbell, også kjent som «The Swamp Fox». I januar 1983 annonserte Tose at datteren hans, Susan Fletcher, som var Eagles’ visepresident og juridiske rådgiver, eventuelt kom til å ta over etter han som lagets eier. I 1984 gikk det rykter om at Leonard Tose hadde vurdert å flytte laget til Phoenix i Arizona av økonomiske årsaker.

Norman Braman-æraen (1985–1993) rediger

I 1985 måtte Tose selge Eagles til Norman Braman og Ed Leibowitz, to vellykkede bilhandlere fra Florida, for $65 millioner (tilsvarer $151 418 626 i 2019) for å betale en gamblinggjeld på $25 millioner (tilsvarer $58 237 933 i 2019) til casinoer i Atlantic City.

Buddy Ryan-årene (1986–1990) rediger

Det gikk dårlig for fotballen i Philadelphia gjennom midten av 1980-årene, som resulterte i lavere tilskuertall. I NFLs supplerende draft i 1985 fikk Eagles rettighetene til Memphis Showboats’ pass rusher Reggie White, og i 1986 ble Buddy Ryan ansatt som hovedtrener, som blåste nytt liv i lagets tilhengerskare. Ryan kuttet flere eldre spillere fra stallen, inkludert Ron Jaworski som ble erstattet med Randall Cunningham, og til tross for at laget gikk 5–10–1 i sesongen virket fremtiden lovende for laget. I 1987 ble sesongen forkortet med én kamp på grunn av en spillerstreik, og reservespillerne presterte relativt dårlig. Laget avsluttet sesongen 7–8. Neste år nådde Eagles igjen sluttspillet, men tapte mot Chicago Bears som Ryan tidligere hadde ledet til seier i Super Bowl XX som defensive coordinator. Kampen ble kjent som «Fog Bowl» på grunn av været. Eagles tapte 20–12.

Eagles nådde sluttspillet de neste to årene, men kom seg ikke forbi første runde, som frustrerte lagets tilhengere ettersom at laget konsekvent ble utpekt som et av de beste i ligaen. De to kampene mot Dallas i 1989 ble kjent som «Bounty Bowls». Eagles vant begge kampene lett (Cowboys avsluttet sesongen 1–15), og ble kjent for at Ryan kastet skjellsord mot Cowboys’ nye hovedtrener Jimmy Johnson og å ha satt en skuddpremie på Cowboys’ kicker, og for at Eagles-tilhengerne kastet snøballer.

 
Reggie Whites trøye i Pro Football Hall of Fame i Canton i Ohio

Under en Monday Night Footall-kamp den 12. november 1990 knuste Eagles Washington Redskins 28–14, hvor lagets forsvar scoret tre av fire touchdowns. Kampen fikk i etterkant kallenavnet «The Body Bag Game» på grunn av de fysiske skadene påført av Eagles-spillere mot motstandrene. Redskins’ startende quarterback ble slått i svime, og erstatningen hans ble også hardt skadet. Running back Brian Mitchell, som senere gikk til Eagles, måtte spille quarterback for Redskins. Redskins kom tilbake til Philadelphia i første runde av sluttspillet hvor de slo Eagles 20–6. Ryan fikk sparken 7. januar 1991 og ble erstattet med offensive coordinator Rich Kotite tre dager senere.[38]

Etter at All-Pro defensive tackle Jerome Brown døde i en bilulykke dediserte laget og tilhengerne seg til å sikre seieren i 1992. Kotite ledet laget til en seier i mot New Orleans Saints i sluttspillet i 1992, men mistet Reggie White til free agency i offseason. I perioden var det lagets forsvar, kjent som «The Gang Green», som bestod av Reggie White, Jerome Brown, Clyde Simmons, Seth Joyner, Wes Hopkins, Mike Golic, Byron Evans, Eric Allen, Andre Waters og Mark McMillian, som i stor grad sørget for lagets positive resultater. I 1993 hadde Eagles en lovende start, men falt sammen i løpet av sesongen og avsluttet 8–8.

Jeffrey Lurie-æraen (1994–nå) rediger

Lagets eiere Norman Braman hadde blitt upopulær blant lokale tilhengere, og var polariserende innad organisasjonen. Jeffrey Lurie kjøpet Eagles 6. mai 1994 for rundt $185 millioner.

I Luries første sesong som eier gikk laget 7–9 og gikk glipp av sluttspillet. Rich Kotite fikk sparken og ble erstattet med San Francisco 49ers’ defensive coordinator Ray Rhodes, som også klarte å få 49ers-spilleren Ricky Watters til å gå over til Eagles som en free agent. I Rhodes’ første sesonge i 1995 startet Eagles sesongen svakt med tre tap i sesongens 4 første kamper. De kom deretter tilbke og avsluttet sesongen 10–6, med en plass i sluttspillet som et wildcardlag. I første runde spilte de hjemme mot Detroit Lions, hvor de vant 58–37. I neste runde ble Eagles derimot eliminert av Cowboys (30–11). Ironisk nok var dette Randall Cunninghams siste kamp med Eagles. Han scoret kampens eneste touchdown og Eagles’ siste touchdown i sluttspillet de neste seks årene.

I 1996 endret Eagles uniformene sine til en mørkere midnattsgrønn. Laget hadde en god start, med tre seiere i sine fire første kamper. I uke 5 møtte de Cowboys i Veterans Stadium, hvor Peete fikk en sesongendende kneskade. Til tross for skaden avsluttet Eagles sesongen 10–6, men ble igjen slått ut av sluttspillet i første runde (et 14–0 tap mot 49ers). Etter en middelmådig sesong i 1997 hvor Eagles gikk 6–9–1, falt Eagles til bunns i 1998. Med et sammenlagtresultat på 3–13 hadde Eagles den verste sesongen i lagets historie, og lå på sisteplass i flere statistiske kategorier for angrepsspill. Tilskuertallene og lagmoralen gikk ned, som resulterte i at Lurie gav Rhodes sparken og ansatte Green Bay Packers’ quarterbacks coach Andy Reid som erstatning.

Andy Reid-årene (1999–2012) rediger

 
Andy Reid var hovedtrener fra 1999 til 2012

Da Andy Reid ble utpekt til hovedtrener var han fremdeles relativt ukjent, og lagets tilhengere var skeptiske til han. I første runde av draftet i 1999 plukket han opp Donovan McNabb, som på tiden ikke ble sett på som et godt valg da lagets tilhengere hadde håpt at han skulle plukke Ricky Williams. I etterkant viste det seg å være riktig valg da McNabb utviklet seg til å bli en av historiens beste spillere. 1999 var nok et middelmådig år for Eagles, de vant kun fem kamper og solgte ikke ut to av hjemmekampene, som førte til en blackout på TV—de gjenværende seks hjemmekampene ble bare utsolgt fordi lokale bedriftseiere kjøpte opp de gjenværende billettene. Den 10. oktober 1999 pådro Dallas’ wide receiver Michael Irvin seg en ryggradskade som førte til slutten på karrieren hans, til jubel fra Eagles-tilhengerne i tribunene.

I 2000 gikk Eagles 11–5, og nådde sluttspillet som et wildcardlag som førte til økt optimisme blant tilhengerne. Etter å ha slått Tampa Bay Buccaneers 21–3 i første runde møtte Eagles Giants i divisjonsrunden, hvor de tapte 20–10.

 
Brian Dawkins, Eagles’ safety fra 1996 til 2008, ble innlemmet i Pro Football Hall of Fame i 2018. I 2012 hedret Eagles ham ved å pensjonere trøyenummeret han brukte (#20)

Sesongåpningen i 2000 (3. september i Dallas) ble kjent som «The Pickle Juice Game», hvor temperaturen lå rundt 42 grader, den høyeste temperaturen i en NFL-kamp noensinne. Kallenavnet kom fra at Eagles-spillerne hadde drukket saften fra glass med sylteagurker for å hindre utmattelse og kramper i varmen. Eksperimentet funket og Eagles vant 44–14 etter at Cowboys måtte ta flere spillere av banen på grunn av utmattelse. Kampen var også signifikant da den markerte slutten på Cowboys’ dominans.

Etter å ha gått 11–5 i 2001 nådde Eagles igjen sluttspillet, denne gangen som vinneren av divisjonen sin. De slo igjen Tampa Bay i første runde, 31–9. I andre runde slo Eagles Chicago Bears 33–19 på bortebane, men i NFC Championships falt de mot St. Louis Rams 29–24.

 
Donovan McNabb spilte for Eagles fra 1999 til 2009

Til tross for flere skader ledet McNabb Eagles til 12–4 i 2002. De nådde NFC Championship igjen, men tapte denne gangen mot Buccaneers 27–10 i Veterans Stadium, som gikk videre til å vinne Super Bowl det året. Neste år tapte Eagles de to første kampene i sesongen på hjemmebane i sitt nye stadion Lincoln Financial Field. Den første seriekampen i det nye stadionet var et 17–0 nederlag mot Tampa Bay Buccaneers. Eagles avsluttet igjen sesongen 12–4. Da de nådde NFC Championships igjen ble Eagles det første laget i det moderne NFL som nådde kampen etter å ha scoret null poeng i sesongåpningen. De klarte dette til tross for at lagets wide receivere kun tok imot fem touchdownpasninger i løpet av hele seriespille—delt for færrest i NFL siden sesongen ble utvidet til 16 kamper i 1978. Laget gikk gjennom september og oktober uten en eneste touchdownpasning, som ikke hadde skjedd i NFL siden 1945.

2004-sesongen og Super Bowl XXXIX rediger

16. mars 2004 plukket Eagles opp wide receiver Terrell Owens i en kontroversiell avtale med Baltimore Ravens og San Francisco 49ers.[39] Owens var ofte uenig med McNabb, og ble kuttet fra stallen etter 2005-sesongen.[40]

2004-sesongen begynte bra med en seier mot New York Giants i sesongåpningen. Owens skulle ende opp med å avsluttet sesongen med 1 200 mottatte yards og 14 mottatte touchdownpasninger, til tross for at sesongen hans ble avsluttet tidlig etter en ankelskade 19. desember mot Dallas Cowboys, hvor Eagles vant 12–7 og sikret hjemmebane i NFC Championships for tredje år på rad. Etter sesongens ellevte kamp tangerte Eagles en rekord ved å sikre divisjonstittelen i NFC East (lagets fjerde på rad), som ble satt av Chicago Bears i 1985 og deretter tangert av San Francisco 49ers i 1997. Siden lagets to siste kamper deretter var meningsløse spilte Eagles i hovedsak med reserver, og tapte derfor begge to for et sammenlagtresultat på 13–3, deres beste sesong siden NFL utvidet til 16 kamper i seriespillet. McNabb hadde sin beste sesong så langt med 3 875 pasningsyards og 31 touchdowns med kun 8 interceptions, som gjorde han til den første quarterbacken i NFLs historie med 30 eller flere touchdownpasninger og mindre en 10 intercpetions i ett seriespill. I divisjonsrunden møtte de Minnesota Vikings, hvor de vant 27–14 og nådde sitt fjerde NFC Championship på rad. Der møtte de Atlanta Falcons. Etter å ha vunnet 27–10 gikk Eagles videre til Super Bowl XXXIX hvor de møtte New England Patriots i Alltell Stadium i Jacksonville i Florida. De to var uavgjort 14–14 inn i fjerde kvarter, før Patriots scoret ti poeng på rad. Eagles kom tilbake med en touchdown, men en interception med 46 sekunder igjen på klokken førte til at Patriots vant 24–21.

2005–2012 rediger

I 2005-sesongen falt Eagles til et sammenlagtresultat på 6–10. McNabb ble skadet halvveis inn i sesongen, og som et resultat av en feide mellom McNabb og Owens ble sistnevnte suspendert etter syv kamper, før han eventuelt ble kuttet fra laget. I 2006 mistet laget McNabb etter 10 kamper, men med Westbrook som reserve sikret Eagles lagets femte divisjonstittel under Reid med et sesongresultat på 10–6. I 2007 avsluttet Eagles sesongen 8–8, og i 2008 sikret Eagles lagets 500. seier og draftet DeSean Jackson.[41]

Den 11. januar 2009 slo Eagles de regjerende mestrene New York Giants 23–11 på vei til sitt sjette NFC Championship, hvor Eagles, til tross for å ha kjempet seg opp fra å ligge 24–6 under ved halftime til 25–24 i fjerde kvarter, tapte 32–25 mot Arizona Cardinals.

 
DeSean Jackson spilte for Eagles i 2008–2013 og fra 2019 til 2020

Før 2009-sesongen signerte Eagles quarterback Michael Vick.[42] 6. desember 2009 ble Andy Reid den femte hovedtreneren i NFLs historie med 100 eller flere seiere med ett lag i ett tiår (de andre fire er Tom Landry, Don Shula, Tony Dungy, og Bill Belichick, som alle er Super Bowl-vinnere).[43] Eagles startet 2009-sesongen 5–4 før de vant seks på rad. Ved sesongslutt lå de 11–5, og var sjette seed i NFC. I wildcardkampen i januar 2010 møtte Eagles divisjonsrivalene Dallas Cowboys for andre uken på rad, hvor de tapte 34–14. Det var Dallas’ første seier i sluttspillet siden desember 1996.

 
LeSean McCoy spilte for laget fra 2009 til 2014

11. januar 2010 gikk general manager Tom Heckert til samme stilling for Cleveland Browns. Han ble erstattet av Howie Roseman, so ble forfremmet fra vice president of player personnel. 5. mars 2010 ble Brian Westbrook kuttet fra laget etter åtte sesonger, og 4. april ble Donovan McNabb byttet til Washington Redskins mot et draft pick i andre runde.[44] Kevin Kolb ble lagets startende quarterback for 2010-sesongen, men etter en hjernerystelse i uke 1 mot Packers tok Vick over som startende quarterback. I en kamp mot Redskins i uke 4 pådro Vick seg bryst- og ribbeinsskader etter å ha blitt knust mellom to defensive backs. Kolb ble igjen tatt ut som startende quarterback. I en kamp mot New York Giants overrasket Eagles med en seier etter å kommet tilbake fra å ligge 21 poeng under ved halftime. I kampens siste sekunder fikk Eagles en touchown etter et 65-yard punt return fra DeSean Jackson. Kampen har i etterkant fått navnet Miracle at the New Meadowlands.[45] Vick ledet Eagles til lagets sjette divisjonstittel på ti sesonger, og med et sammenlagtresultat på 10–6 sikret Eagles tredje seed i NFC. I wildcardrunden tapte Eagles mot Green Bay Packers 21–16, som gikk videre til å vinne Super Bowl XLV.

2011-sesongen var en stor skuffelse for Eagles. Laget gikk 8–8 og gikk glipp av sluttspillet. I 2012-sesongen begynte Eagles med tre seiere i sine første fire kamper, men tapte de neste åtte og kunne dermed ikke nå sluttspillet. De vant kun én av lagets siste fire kamper, og etter et tap mot New York Giants 30. desember 2012 fikk Andy Reid sparken etter fjorten sesonger med laget.[46]

Chip Kelly-årene (2013–2015) rediger

16. januar 2013 ansatte Eagles tidligere hovedtrener ved University of Oregon Chip Kelly som Reids erstatning etter en sesong som gikk 4–12.[47] Michael Vick ble utpekt til startende quarterback, og Eagles gikk inn i 2013-sesongen med håp.

 
Fletcher Cox, Eagles’ defensive tackle siden 2012, har blitt utvalgt til Pro Bowl seks ganger

Etter en 1–3 start på sesongen ble Michael Vick plassert på benken med en hamstringsskade, men reserven Nick Foles ledet laget til et sammenlagtresultat på 10–6 og lagets syvende divisjonstittel på 13 sesonger. Før han kastet sin første interception i uke 14 kastet Foles 19 touchdowns, som var én under NFL-rekorden for touchdowns uten en interception i én sesong, som ble satt tidligere samme sesong av Peyton Manning. Foles tangerte også Mannings rekord for flest touchdownpasninger i én kamp med syv mot Oakland Raiders, som gjorde ham til den yngste spilleren i NFLs historie med så mange touchdowns i én kamp. Foles avsluttet sesongen med 27 touchdownpasninger og 2 interceptions, som da var en rekord i NFL (senere slått av Tom Brady i 2016). Etter sesongen ble wide receiver DeSean Jackson kuttet fra laget på grunn av dårlig arbeidsmoral og innstilling, samt hans tilknytning til kriminelle gjenger.[48]

Eagles åpnet 2014-sesongen med tre seiere, og ble det første laget i NFLs historie som lå under med ti eller flere poeng i sine første tre kamper og allikevel vant.[49] Nick Foles ledet laget til 6–2 før han knakk kragebeinet og ble erstattet av Mark Sanchez. Eagles holdt førsteplass i divisjonen fra uke 1 til 15, men tapte sine tre siste kamper og nådde ikke sluttspillet.

 
Zach Ertz, Eagles tight end fra 2013 til 2021

Etter 2014-sesongen fikk Chip Kelly full kontroll over laget, og gjorde noen kontroversielle bytter. Han byttet LeSean McCoy mot linebacker Kiko Alonso, som Kelly hadde vært trener for ved Oregon og som hadde gått glipp av hele 2014-sesongen.[50] Han kuttet også veteranen Trent Cole, som hadde vært en konsekvent trussel i forsvaret.[51] Han byttet også bort Nick Foles, som hadde hatt mye suksess, mot Sam Bradford, som hadde vært ute hele 2014-sesongen med en korsbåndskade.[52] Sesongens to første kamper var katastrofale for Eagles, med to tap. Bradford kastet 2 touchdowns og fire interceptions, og etter at Murray ble skadet tok Ryan Mathews over i uke 3 da Eagles slo Jets. Kelly gjorde Murray til kampstarter ut sesongen, og selv om han forbedret seg nådde han ikke sitt tidligere nivå.

Den 29. desember 2015, ble Chip Kelly kuttet fra laget etter å ha gått 6–9, med én kamp igjen av sesongen. Offensive coordinator Pat Shurmur tok over som midlertidig hovedtrener for sesongfinalen mot rivalene New York Giants, som Eagles vant 35–30.[53]

Doug Pederson-årene (2016–2020) rediger

Eagles ansatte tidligere offensive coordinator for Kansas City Chiefs Doug Pederson som sin nye hovedtrener 18. januar 2016. Pederson hadde vært med Chiefs de siste tre årene, og var med Eagles i fire sesonger før det som quality control assistant coach i 2009 og 2010 før han ble forfremmet til quarterbacks coach i 2011 og 2012.

 
Doug Pederson, Eagles’ hovedtrener fra 2016 til 2020, ledet laget til seier i Super Bowl LII i 2017

Ved slutten av 2015-sesongen hadde Eagles sikret trettende pick i NFL Draft i 2016, som de byttet sammen med Byron Maxwell og Kiko Alonso til Miami Dolphins for deres åttende pick. Senere byttet de det, samt deres pick i tredje og fjerde runde, et pick i første runde i 2017 og et pick i andre runde i 2018 til Cleveland Browns for deres andre pick samt et pick i fjerde runde i 2017. De brukte det til å plukke opp North Dakota States quarterback Carson Wentz, som ble utnevnt til startende quarterback for første uke i 2016-sesongen.[54] Pederson ledet Eagles til tre seiere på rad i begynnelsen av sesongen, men tapte så fire av sine neste fem kamper. De mistet også right tackle Lane Johnson da han ble suspendert i ti kamper etter uke 5.[55] Pederson og Eagles vant bare tre av lagets siste syv kamper, og til tross for en god start på sesongen avsluttet Wentz sesongen med en TD-INT-statistikk på 8:7. Eagles avsluttet sesongen 7–9, på sisteplass i divisjonen.

Super Bowl LII-mestere (2017) rediger
Se også: Philly Special
 
Eagles’ quarterback Nick Foles ble utnevnt til Super Bowl LII MVP

Eagles gikk 13–3 i 2017, som inkluderte en seierrekke på ni kamper. I uke 14 mot Los Angeles Rams måtte startende quarterback Carson Wentz tas av banen med en korsbåndskade og reserven Nick Foles, som signerte en ny kontrakt i forkant av sesongen, fullførte sesongen for laget.

Foles’ første start resulterte i et comeback, hvor Eagles lå under 20–7 mot New York Giants før Foles scoret fire touchdowns og sikret en 34–29 seier. Foles hadde problemer i sesongens to siste kamper mot Oakland Raiders og Cowboys, hvor han bare kastet én touchown og to interceptions. Eagles sikret allikevel hjemmebane i sluttspillet da de slo Oakland i uke 16. Foles ledet Eagles forbi Atlanta Falcons 15–10 i divisjonsrunden. I NFC Championship knuste laget Minnesota Vikings i NFL-sesongen 2017 38–7 i en kamp som fikk kallenavnet «Minneapolis Massacre». Foles hadde sin beste kamp siden uke 15, med 352 pasing yards og tre touchdowns. I Super Bowl LII, Eagles’ tredje forsøk på å vinne et Super Bowl, møtte de New England Patriots og Tom Brady i Minneapolis i en omkamp fra Super Bowl XXXIX i 2005. Eagles scoret kampens første touchdown etter kun tre plays, men bommet på ekstrapoenget, som førte til en stilling på 9–3.[56] I andre kvarter hadde Philadelphia en fjerde down på 1-yard linjen med 38 sekunder igjen på klokken. Foles stilte seg opp som en running back, og Clement tok en snap som han så kastet til tight end Trey Burton, som kastet ballen til en udekket Foles i høyre del av målsonen, som gjorde Foles til den første quarterbacken som har mottatt en touchdown-pasning i Super Bowl. Med ekstrapoenget økte Eagles ledelsen til 22–12. Playet har siden fått navnet Philly Special.[56]. New England holdt ledelsen én gang i kampen, 33–32 i fjerde kvarter. Eagles scoret kampens siste touchdown og et field goal, som ledet til et sluttresultat på 41–33. Eagles vant lagets første Vince Lombardi-trofé,[56] og første ligatittel siden 1960. Foles ble utnevnt til Super Bowl MVP, og var den første reservequarterbacken som startet og vant en Super Bowl siden Tom Brady vant som Drew Bledsoes reserve i Super Bowl XXXVI i 2002.

 
Jason Kelce, Eagles center siden 2011, under seiersparaden i Philadelphia den 8. februar 2018
 
Safety Malcolm Jenkins spilte for Eagles fra 2014 til 2019, her med Vince Lombardi-troféet

Med 74 poeng var kampen ett poeng fra Super Bowl-rekorden på 75 poeng fra Super Bowl XXIX i 1995; de to kampene er de eneste som har hatt over 70 poeng i spillets historie.[57] Kampen satte også en rekord for flest yards av begge lag kombinert med 1 151 yards, som er høyest i serie- og sluttspillet.[58]

Kampen satte flere andre Super Bowl-rekorder, inkludert færrest punts fra begge lag (1), flest yards for ett lag (613 for New England) og flest poeng for et tapende lag (33).

Før 2018-sesongen var laget plaget av flere skader, inkludert quarterbacken Carson Wentz som fremdeles var ute med et skadd korsbånd. Nick Foles startet sesongen for Eagles og sikret seieren i åpningskampen mot Atlanta Falcons 18–12. Etter ti kamper lå Eagles 4–6, men klarte å vinne fem av sine seks siste kamper og nådde sluttspillet som sjette seed fra NFC. I wildcardkampen mot Chicago Bears kastet Foles 2 touchdowns og 2 interceptions, som førte til en 16–15 seier for Eagles. I divisjonsrunden møtte de New Orleans Saints, hvor Eagles tok ledelsen 14–0 i første kvarter. Det var derimot de eneste poengene Eagles skulle få i kampen, som endte 20–14 i Saints sin favør.

Eagles tangerte fjorårets resultat i 2019 da de igjen avsluttet sesongen 9–7. De vant sesongens fire siste kamper, og sikret divisjonstittelen i NFC East i uke 17 etter en 34–17 seier over New York Giants, som sendte dem til sluttspillet for tredje år på rad, hvor de ble slått ut i wildcardrunden av Seattle Seahawks. Året etter falt Philadelphia Eagles til et sesongresultat på 4–11–1 etter en sesong som var preget av skader, og hvor nykommeren Jalen Hurts tok over som startende quarterback istedenfor Wentz etter en kamp mot Green Bay Packers i uke 13.[59][60]

Etter sesongen annonserte defensive coordinator Jim Schwartz at han trakk seg fra stillingen.[61] Dagen etter trakk også linebackers coach Ken Flajole seg.[62] Etter en skuffende sesong hadde Doug Pedersen et møte med lagets eier Jeffrey Lurie for å diskutere lagets fremtid, hvor han la frem forslag til endringer i trenerstallen som ble rapportert som «underwhelming» og ikke i samsvar med Luries idéer for fremtiden.[63][64]

Nick Sirianni-årene (2021–nå) rediger

 
Jalen Hurts, Eagles’ quarterback siden 2020

Den 11. januar 2021 annonserte Eagles at Doug Pederson ikke kom til å være lagets hovedtrener fremover, etter å ha avsluttet 2020-sesongen 4–11–1.[65] Pederson ble den første hovedtreneren til å få sparken innen tre år etter å ha vunnet et Super Bowl siden Baltimore Colts sparket Don McCafferty etter 1972-sesongen.[66]

Indianapolis Colts’ offensive coordinator Nick Sirianni ble ansatt som Eagles' nye hovedtrener 21. januar 2021.[67] I offseasonen bytte Eagles startende quarterback Carson Wentz til Colts mot et pick i tredje runde i 2021 og et betinget pick i andre runde i 2022.[68] Etter lagets treningsleir ble Jalen Hurts offisielt utpekt til lagets startende quarterback for 2021-sesongen. Etter å ha startet sesongen 2–5 klarte Eagles å sikre en tur til sluttspillet i uke 17.[69] Eagles avsluttet seriespillet rangert som #1 i angrep på løp; det var det beste angrepet på løp siden Chicago Bears i 1985 og det beste for Eagles siden 1949.[70]

Eagles startet 2022-sesongen med åtte strake seiere, og sikret senere første seed i NFC med et sesongresultat på 14–3[71] I divisjonsrunden slo de New York Giants 38–7, og sikret en plass i Super Bowl LVII, lagets fjerde Super Bowl, etter en 31–7 seier over San Francisco 49ers i NFC Championship Game.[72] Kansas City Chiefs endte opp med en 38–35 seier i tittelkampen.[73]

Mesterskap rediger

NFL Championships (før Super Bowl-æraen) rediger

Sesong Hovedtrener Sted Motstander Stilling Sesongresultat
1948 Greasy Neale Shibe Park (Philadelphia) Chicago Cardinals 7–0 9–2–1
1949 Los Angeles Memorial Coliseum (Los Angeles) Los Angeles Rams 14–0 11–1
1960 Buck Shaw Franklin Field (Philadelphia) Green Bay Packers 17–13 10–2
NFL Championships totalt: 3

Super Bowls rediger

Sesong Hovedtrener Super Bowl Sted Motstander Stilling Sesongresultat
2017 Doug Pederson LII U.S. Bank Stadium (Minneapolis) New England Patriots 41–33 13–3
Super Bowls totalt: 1

NFC Championships rediger

Sesong Hovedtrener Sted Motstander Stilling
1980 Dick Vermeil Veterans Stadium (Philadelphia) Dallas Cowboys 20–7
2004 Andy Reid Lincoln Financial Field (Philadelphia) Atlanta Falcons 27–10
2017 Doug Pederson Minnesota Vikings 38–7
2022 Nick Sirianni San Francisco 49ers 31–7
NFC Championships totalt: 4

Divisjonstitler rediger

Eagles spilte i NFL Eastern Division fra 1933 til 1949, National Conference fra 1950 til 1953 og Eastern Conference fra 1953 til 1966. De ble deretter plassert i Capitol Division i Eastern Conference i 1967. Da ligaen ble omorganisert til NFC og AFC i 1970 ble Eagles plassert i NFC East.

År Hovedtrener Sesongresultat
1947 Greasy Neale 8–4
1948 11–5
1949 11–5
1980 Dick Vermeil 12–4
1988 Buddy Ryan 10–6
2001 Andy Reid 11–5
2002 12-4
2003 12–4
2004 13–3
2006 10–6
2010 10–6
2013 Chip Kelly 10–6
2017 Doug Pederson 13–3
2019 9–7
2022 Nick Sirianni 14–3
Divisjonstitler totalt: 15

Logo og uniformer rediger

 
Uhniformene Eagles brukte fra 1985 til 1995

I flere tiår var Eagles’ bortefarger kellygrønn, sølv og hvit. I 1954 ble Eagles, sammen med Baltimore Colts, det andre laget i NFLs historie som hadde en logo på hjelmene, med vinger i sølv på en kellygrønn hjelm. I 1969 hadde laget to hjelmer: Kellygrønn med hvite vinger i bortekamper, og hvit med kellygrønne vinger i hjemmekamper. Fra 1970 til '73 brukte de kun de hvite hjelmene før de gikk tilbake til kellygrønn. I 1974 fikk sølvvingene en hvit ytterlinje, og den versjonen av logoen på kellygrønne hjelmer ble standarden i over to tiår.

Fra 1948 til 1995 var lagets logo en flyvende ørn med en fotball i klørne. Fra 1969 til 72 hadde logoen et noe annerledes design.

I 1973 ble lagets navn inkludert under ørnen, som gikk tilbake til designet fra før 1969.

 
Eagles’ tekstlogo, i bruk siden 2022

Både logoen og uniformene ble endret i 1996. Hovedfargen ble skiftet til en mørkere "midnattsgrønn". Sølv ble nesten fjernet helt da buksene ble hvite eller midnattsgrønne. Vingene på hjelmene ble endret til en hvitfarge med noe sølv og sort. Lagets logo ble endret, da ørnen ble endret til bare et hvitt mindre realistisk ørnehode, og teksten fikk en enklere firkantet stil.[74]

Siden endringene i 1996 har laget bare gjort mindre endringer til uniformene, i hovedsak i forhold til kombinasjonen av trøyer og bukser i spesifikke kamer. For eksempel i 1997, i en kamp mot San Francisco 49ers, brukte Eagles midnattsgrønne trøyer og bukser for første av to ganger i lagets historie. Den andre gangen var i 2002 i den siste kampen i sesongen i Veterans Stadium hvor de vant mot divisjonsrivalene Washington Redskins. Ett år senere, i de første to kampene av 2003-sesongen (begge tap på hjemmebane mot Tampa Bay Buccaneers og New England Patriots) brukte Eagles hvite skjorter med hvite bukser. Etter det ble kombinasjonen kun brukt i sesongoppkjøringskamper mellom 2004 og 2011, med unntak av i 2007 og 2010.

I 2003 kom også den første endringen på uniformene fra 1996. På både de hvite og grønne skjortene fikk numrene en sort skygge og sølvfarget kant. Stripen på buksene ble endret fra sort-grønn-sort til sort-sølv-sort, og fra en solid sort stripe til en sort og en sølvfarget stripe med en smal hvit stripe mellom dem på de mindattsgrønne buksene. Laget debuterte også en alternativ trøye i 2003 med en grønn (istedenfor sort) skygge på hvite numre med en sølvfarget kant. Dise sorte skjortene har blitt brukt i to hjemmekamper per sesong. I sesongfinalen på hjemmebane i 2003 og 2004 brukte laget grønne bortebukser med sorte skjorter, men tapte begge kampene. Siden da har Eagles kun brukt de sorte trøyene med hvite bukser. Siden de spesielle 75-årsjubileumsuniformene var "alternative" i en kamp i 2007 kunne ikke Eagles bruke de alternative sorte skjortene den sesongen på grunn av ligaens regler. Kombinasjonen kom derimot tilbake under Thanksgiving-kampen i 2008 mot Arizona Cardinals. Fra 2006 til 2013 brukte Eagles kun den alternative sorte trøyen en kamp i sesongen, men brukte dem ikke i 2007, 2010 og 2011. I 2007- og 2010-sesongene brukte Eagles throwback-uniformer istedenfor de sorte for å feire tidligere lag. Laget begynte å bruke sorte sko i 2004.

For å seire lagets 75-årsdag hadde uniformene i 2007 en spesiell logo på venstre skulder. Laget brukte også throwback-uniformer i en kamp i 2007 mot Detroit Lions. De gule og blå trøyene, samme farger som i Philadelphias byflagg, er basert på de laget brukte i sin første sesong, og samme farger som Frankford Yellow Jackets brukte før de ble nedlagt i 1931. Eagles slo Detroit 56-21.[75]

Eagles bruker sine hvite trøyer hjemme under sesongoppkjøringskamper og i kamper på dagtid i første halvdel av seriespill fra september til midten av oktober da temperaturene er høye. I kveldskamper i første halvdel av seriespill trenger de ikke bruke de hvite trøyene, men der har vært noen unntak, som i åpningskampen på hjemmebane mot Tampa Bay Buccaneers i 2003 og mot Washington Redskins i 2007. Mot slutten av oktober og begynnelsen av november bruker Eagles sine egne farger på hjemmebane, enten midnattsgrønne eller en alternativ skjorte. Eagles brukte hvitt hjemme mot Dallas Cowboys 4. november 2007 for å tvinge Cowboys til å bruke sine blå borteuniformer. Etter å ha flyttet til Lincoln Financial Field i 2003 brukte Eagles hvitt hjemme i åpningskampen, men har i senere år valgt å bruke sine standard midnattsgrønne trøyer selv i det varme høstværet.

I 2010-sesongen mot Green Bay Packers 12. september 2010 brukte Eagles uniformer som var like de uniformene de hadde brukt da de vant mesterskapet i 1960 for å feire at det var 50 år siden.[76] I uke 4 og 6 i 2010 brukte Eagles hvite uniformer i kamper mot Redskins og Falcons før de gikk tilbake til midnattsgrønne trøyer for resten av hjemmekampene sine.

Nike tok over som NFLs utstyrsforsyner i 2012, men Eagles bestemte seg for å ikke bruke deres uniformteknologi. Bortsett fra at Nike-logoen erstattet Reebok-logoen var den eneste andre endringen på liganivå en endring på NFL-skjoldet på uniformene. Eagles tok i bruk de sorte trøyene igjen, og brukte hvite bukser med hvite trøyer i seriespillet.

I 2014 tok Eagles i bruk Nikes "Elite 51"-stil på uniformene. De midnattsgrønne trøyene og buksene ble først tatt i bruk i andre halvdel av sesongen, da det viste seg å være vanskelig å få riktig farge.

Laget har vurdert å bruke kellygrønne uniformer like de som ble brukt i mesterskapssesongen i 1960, som sist ble brukt i sesongåpningen mot Green Bay i 2010, men siden NFLs regler sier at der må være en venteperiode før et lag kan gjøre store endringer på uniformene sine vil det trolig ta en stund før Eagles kan gjøre det.

I uke 6 i 2014 mot New York Giants introduserte laget sorte bukser med sine sorte trøyer. Eagles vant kampen 27–0 - som var første gang laget hadde vunnet en kamp uten å slippe inn poeng på 18 år. I uke 16 i 2016 (også mot Giants) brukte Eagles en variant av de helt sorte uniformene som en del av NFL Color Rush, men brukte da helt sorte sokker istedenfor de hvite de tidligere hadde brukt med den sorte uniformen. Kombinasjonen av sorte trøyer og hvite bukser ble sist sett i en bortekamp i sesongoppkjøringen mot New England Patriots. Siden har de sorte trøyene kun blitt brukt med sorte bukser.

I 2018 ble ikke de midnattsgrønne buksene brukt i det hele tatt, som da ble første gang siden 1996 at Eagles kun brukte hvite bukser med sine hvite eller midnattsgrønne trøyer.

I uke 6 i 2017 debuterte Eagles en helt hvit uniform, med hvite trøyer, bukser og sokker, i en bortekamp mot Carolina Panthers. Etter at NFL bestemte at lag kunne bruke ensfargede sokker som et alternativ ble denne kombinasjonen hoveduniformen på bortebane i 2019.

I uke 10 av 2021-sesongen brukte Eagles de hvite uniformene med sorte bukser i en kamp mot Denver Broncos. Dette var den første gangen Panthers hadde brukt de sorte buksene med en uniform i en annen farge.

I 2022 avduket Eagles en sort hjelm for bruk med de sorte uniformene. Laget annonserte også at de kellygrønne throwback-uniformene skulle tas i bruke som alternates i 2023-sesongen.[77] Uniformene skulle originalt tas i bruk i 2022, men ble flyttet til 2023 etter problemer hos produsenten av uniformene. Ettersom de kellygrønne hjelmene ble lagets alternates ble de sorte droppet, og Eaglles gikk tilbake til å bruke midnattsgrønne hjelmer med de sorte uniformene.

Den 16. juni ble det annonsert at laget skulle ta i bruk en modernisert tekstlogo, som kom til å bli avduket først i 2024.

Rivaler rediger

Dallas Cowboys rediger

Se også: Bounty Bowl

Cowboys har vært en av Eagles’ største rivaler. Eagles vant den første kampen mellom lagene 27–25 den 30. september 1960. Dallas leder sammenlagt 73–55–0 per 2022-sesongen. De har vært jevne de siste årene, hvor hvert lag har vunnet 12 kamper siden 2006. Der er mye fiendtlighet mellom tilhengerne for de to lagene, som har resultert i hendelser som for eksempel Bounty Bowl i 1989. Rivaliseringen har også vært synlig i NFLs Draft, hvor Cowboys sin Drew Pearson og Eagles sin David Akers har fornærmet hverandres lag i 2017 og 2018.[78][79]

New York Giants rediger

Rivaliseringen med Giants begynte da Eagles ble stiftet i 1933, og vokste sammen med lagene på 40- og 50-tallet. De to har spilt i samme divisjon siden 1933, og feiden skyldes tildels den geografiske rivaliseringen mellom New York og Philadelphia, som også finnes i Major League Baseball (Mets og Phillies) og National Hockey League (Flyers og Rangers). NFL Network har rangert det som den beste rivaliseringen noensinne[80], mens Sports Illustrated har rangert den blant de ti beste i NFL noensinne, på fjerde plass.[81] Ifølge ESPN er det ett av de mest intense og velkjente rivaliseringene i sporten.[82] Etter 2022-sesongen leder Eagles sammenlagt 93–88–2.

Washington Commanders rediger

Se også: Body Bag Game

Rivaliseringen med divisjonsmotstanderne Washington Commanders er ikke så kjent eller stort som mellom Eagles og Giants eller Cowboys, men er allikevel intenst. Det begynte i 1934 da Washington Commanders var kjent som Boston Redskins; Redskins slo Eagles 6–0 og leder nå sammenlagt 89–85–6. Siden 2010 har rivaliseringen vært relativt jevn, hvor Eagles har vunnet 16 av de siste 27 møtene.[83]

Pittsburgh Steelers rediger

Eagles og Pittsburgh Steelers ligger begge i Pennsylvania, og begge begynte å spille i 1933. Fra den sesongen og ut 1966-sesongen var dette en stort rivalisering for begge lagene, da de var i samme divisjon. I 1967 ble de flyttet til forskjellige divisjoner, men forble i samme conference. I 1970 ble Steelers (sammen med Cleveland Browns og Baltimore Colts) flyttet til American Football Conference, mens Eagles forble i National Football Conference sammen med de andre gamle NFL-lagene. Dette resulterte i at de to lagene bare møttes hvert fjerde år i seriespill. Etter at ligaen la til en ekstra kamp hver sesong møttes de to sist i 2022 i Lincoln Financial Field, hvor Eagles tapte 35–13. Steelers har tapt ti bortekamper på rad mot Eagles siden 1966, som var begynnelsen av Super Bowl-perioden. Eagles leder sammenlagt 49–29–3.

Atlanta Falcons rediger

Eagles leder serien 21–15–1, inkludert 3–1 i sluttspillkamper. Rivaliseringen vokste frem etter at Falcons sikret en uventet seier over Eagles i wildcardrunden i 1978 og ble mer intenst på grunn av rivaliseringen mellom to dual-threat quarterbacks i Donovan McNabb og Michael Vick. I senere tid sikret Eagles en seier over Falcons i divisjonsrunden 2017 på vei til en seier i Super Bowl LII.[84][85]

Spillere rediger

Nåværende spillerstall rediger

Spillerstall Philadelphia Eagles
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister

Unrestricted FAs

Restricted FAs

Nykommere i kursiv

Spillerstall oppdatert 7. mars 2024

35 aktive, 25 inaktive, 21 free agent(s)

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


Priser og beærelser rediger

Pensjonerte numre rediger

Philadelphia Eagles pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon(er) Periode Pensjonert
5 Donovan McNabb QB 1999–2009 20. september 2013
15 Steve Van Buren HB 1944–1951 1951
20 Brian Dawkins S 1996–2008 30. september 2012
40 Tom Brookshier CB 1953–1961 1962
44 Pete Retzlaff RB, WR, TE 1956–1966 1965
60 Chuck Bednarik LB, C 1949–1962 1987
70 Al Wistert OT 1943–1951 1952
92 Reggie White(*) DE 1985–1992 5. desember 2005
99 Jerome Brown(*) DT 1987–1991 6. september 1992

Merknader:

Pro Football Hall of Famere rediger

Eagles i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
15 Steve Van Buren HB 1944–1951 1965 25 Tommy McDonald WR 1957–1963 1998
60 Chuck Bednarik CLB 1949–1962 1967 80 James Lofton WR 1993 2003
53 Alex Wojciechowicz C–DT 1946–1950 1968 76 Bob Brown OT 1964–1968 2004
35 Pete Pihos TEDE 1947–1955 1970 92 Reggie White DE 1985–1992 2006
11 Norm Van Brocklin QB 1958–1960 1971 85 Art Monk WR 1995 2008
56 Bill Hewitt DE-FB 1937–1939, 1943 1971 95 Richard Dent DE 1997 2011
33 Ollie Matson RB 1964–1966 1972 80 Cris Carter WR 1987–1989 2013
54 Jim Ringo C 1964–1967 1981 87 Claude Humphrey DE 1979–1981 2014
9 Sonny Jurgensen QB 1957–1963 1983 20 Brian Dawkins S 1996–2008 2018
89, 98 Mike Ditka TE 1967–1968 1988 81 Terrell Owens WR 2004-2005 2018
86 Bud Grant WR–DE 1951–1952 1994 17 Harold Carmichael WR 1971-1983 2020
Trenere og ledere
Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
Bert Bell Eier/Grunnlegger 1933–1940 1963
Earle «Greasy» Neale Hovedtrener 1941–1950 1969
Dick Vermeil Hovedtrener 1976-1982 2022

Eagles Hall of Fame rediger

Eagles Honor Roll ble etablert i 1987. Alle lagets spillere som allerede var innlemmet i Pro Football Hall of Fame ble innlemmet første året. I 2012 ble navnet byttet til Eagles Hall of Fame.[90] Spillere kan ikke bli innlemmet før tre år etter de har pensjonert seg fra NFL, og der var 47 medlemmer per 2019.[91]

Innlemmet i Pro Football Hall of Fame
Eagles Hall of Fame
År Nr. Navn Posisjon(er) Periode
1987 60 Chuck Bednarik CLB 1949–1962
Bert Bell Grunnlegger-Eier 1933–1940
17 Harold Carmichael WR 1971–1983
56 Bill Hewitt TEDE 1936–1939, 1943
9 Sonny Jurgensen QB 1957–1963
33 Ollie Matson RB 1964–1966
31 Wilbert Montgomery RB 1977–1984
Earle "Greasy" Neale Hovedtrener 1941–1950
35 Pete Pihos TEDE 1947–1955
54 Jim Ringo C 1964–1967
11 Norm Van Brocklin QB 1958–1960
15 Steve Van Buren HB 1944–1951
53 Alex Wojciechowicz CDT 1946–1950
1988 66 Bill Bergey LB 1974–1980
25 Tommy McDonald WR 1957–1963
1989 40 Tom Brookshier CB 1953–1961
44 Pete Retzlaff TE 1956–1966
1990 22 Timmy Brown RB 1960–1967
1991 76 Jerry Sisemore OT 1973–1987
75 Stan Walters OT 1975–1983
1992 7 Ron Jaworski QB 1977–1986
1993 28 Bill Bradley SP 1969–1976
1994 Dick Vermeil Hovedtrener 1976–1982
1995 Jim Gallagher Leder 1949–1995
82 Mike Quick WR 1982–1990
1996 99 Jerome Brown DT 1987–1991
1999 Otho Davis Head Trainer 1973–1995
Laget i NFL Championship 1948
Laget i NFL Championship 1949
2004 76 Bob Brown OT 1964–1968
2005 92 Reggie White DE 1985–1992
2009 70 Al Wistert OT 1943–1951
12 Randall Cunningham QBP 1985–1995
2011 21 Eric Allen CB 1988–1994
Jim Johnson Defensive Coordinator 1999–2008
2012 Leo Carlin Ticket Manager 1960–1982, 1985–2015
20 Brian Dawkins S 1996–2008
23 Troy Vincent CB 1996–2003
2013 5 Donovan McNabb QB 1999–2009
2015 36 Brian Westbrook RB 2002–2009
55 Maxie Baughan LB 1960–1965
2016 54 Jeremiah Trotter LB 1998–2001, 2004–2006, 2009
Merrill Reese Radiokommentator 1977–nå
2017 2 David Akers K 1999–2010
2018 59 Seth Joyner LB 1986–1993
96 Clyde Simmons DE 1986–1993
2019 83 Bobby Walston WRTEK 1951–1962
2021 72 Tra Thomas OT 1998–2008
69 Jon Runyan OT 2000–2008
2022 53 Hugh Douglas DE 1998–2002, 2004
58 Trent Cole DE, OLB 2005–2014

75-års jubileumslag rediger

Innlemmet i Pro Football Hall of Fame
Posisjon Spiller Sesonger
Angrep
QB Donovan McNabb 1999–2009
RB Steve Van Buren 1944–1951
FB Keith Byars 1986–1992
WR Harold Carmichael 1971–1983
Tommy McDonald 1957–1963
TE Pete Pihos 1947–1955
LT Tra Thomas 1998–2008
LG Wade Key 1970–1979
C Chuck Bednarik 1949–1962
RG Shawn Andrews 2004–2009
RT Jon Runyan 2000–2008
Forsvar
DE Clyde Simmons 1986–1993
Reggie White 1985–1992
DT Jerome Brown 1987–1991
Charlie Johnson 1977–1981
OLB Seth Joyner 1986–1993
Alex Wojciechowicz 1946–1950
MLB Chuck Bednarik 1949–1962
CB Eric Allen 1988–1994
Troy Vincent 1996–2003
FS Brian Dawkins 1996–2008
SS Andre Waters 1984–1993
Special teams
K David Akers 1999–2010
P Sean Landeta 1999–2002, 2005
KR Timmy Brown 1960–1967
PR Brian Westbrook 2002–2009
ST Vince Papale 1976–1979
Trener
HC Andy Reid 1999–2012

[92]

Lagrekorder rediger

Kilde:pro-football-reference.com Eagles Franchise Page

Pasningsspill rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Nykommer
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Fullførte pasninger 2 801
Donovan McNabb
388
Carson Wentz
2019
37
Mark Sanchez
10/12/2014 @WAS
Sam Bradford
26/12/2015 WAS
341
Donovan McNabb
73
Donovan McNabb
2008
30
Donovan McNabb
06/02/2005 NNWE
379
Carson Wentz
2016
36
Carson Wentz
04/12/2016 @CIN
Pasningsforsøk 4 746
Donovan McNabb
607
Carson Wentz
2016, 2019
62
Randall Cunningham
02/10/1989 @CHI
Nick Foles
26/10/2014 @ARI
577
Donovan McNabb
121
Donovan McNabb
2008
54
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
607
Carson Wentz
2016, 2019
60
Carson Wentz
04/12/2016 @CIN
Pasningsyards 32 873
Donovan McNabb
4 039
Carson Wentz
2019
471
Nick Foles
23/12/2018 HOU
3 752
Donovan McNabb
892
Donovan McNabb
2008
407
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
3 782
Carson Wentz
2016
381
Nick Foles
09/12/2012 @TAM
Touchdownpasninger 216
Donovan McNabb
33
Carson Wentz
2017
7
Nick Foles
03/11/2013 @OAK
24
Donovan McNabb
7
Donovan McNabb
2004
3
Ron Jaworski
23/12/1979 CHI
Rodney Peete
30/12/1995 DET
Donovan McNabb
06/02/2005 NNWE
18/01/2009 @ARI
Nick Foles
21/01/2018 MIN
04/02/2018 NNWE
16
Carson Wentz
2016
3
Scott Tinsley
11/10/1987 @DAL
Donovan McNabb
02/01/2000 STL
Jalen Hurts
20/12/2020 @ARI
Intercepted 151
Ron Jaworski
26
Sonny Jurgensen
1962
6
Bobby Thomason
21/10/1956 CRD
Pete Liske
26/09/1971 DAL
17
Donovan McNabb
7
Ron Jaworski
1980
3
Ron Jaworski
25/01/1981 NOAK
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
Donovan McNabb
18/01/2004 CAR
06/02/2005 NWE
17
Davey O'Brien
1939
4
Randall Cunningham
16/09/1985 RAM
Scott Tinsley
18/10/1987 @GNB
Brad Goebel
13/10/1991 NOR
Passer rating 94,2+
Nick Foles
119,2#
Nick Foles
2013
158,3*
Donovan McNabb
23/09/2007 DET
Nick Foles
03/11/2013 @OAK
83,6#
Jeff Garcia
132,4*
Rodney Peete
1995
143,3*
Rodney Peete
30/12/1995 DET
79,3#
Carson Wentz
2016
131,7*
Scott Tinsley
11/10/1987 @DAL
Sacked 422
Randall Cunningham
72
Randall Cunningham
1986
12
Donovan McNabb
30/09/2007 @NYG
48
Donovan McNabb
12
Donovan McNabb
2003
8
Donovan McNabb
11/01/2004 GNB
38
John Reaves
1972
7
Randall Cunningham
29/09/1985 NYG
Yds/Forsøk 8,71+
Sonny Jurgensen
9,12#
Nick Foles
2013
16,29*
Sonny Jurgensen
25/11/1962 DAL
6,5#
Donovan McNabb
Randall Cunningham
10,2*
Norm Van Brocklin
1960
10,8*
Rodney Peete
30/12/1995 DET
6,73#
John Reaves
1972
12,47*
Randall Cunningham
22/09/1985 @WAS
Yds/Kamp 266,1+
Sam Bradford
278,6#
Donovan McNabb
2005
- 234,5#
Donovan McNabb
407*
Randall Cunningham
1988
- 242,7#
Nick Foles
2012
-

+ = minimum 500 forsøk, # = minimum 100 forsøk, ∗ = minimum 15 forsøk

Løp rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Nykommer
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Forsøk på løp 1 465
Wilbert Montgomery
353
Ricky Watters
1996
35
Heath Sherman
12/11/1990 WAS
141
Wilbert Montgomery
68
Wilbert Montgomery
1980
26
Wilbert Montgomery
23/12/1979 CHI
03/01/1981 MIN
11/01/1981 DAL
182
Po James
1972
28
Charlie Garner
09/10/1994 WAS
Yards på løp 6 792
LeSean McCoy
1 607
LeSean McCoy
2013
217
LeSean McCoy
08/12/2013 DET
591
Brian Westbrook
312
Wilbert Montgomery
1980
194
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
818
Miles Sanders
2019
178
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
Yards/Forsøk 6,62
Randall Cunningham
7,98
Randall Cunningham
1990
11,63
Timmy Brown
07/11/1965 @CLE
5,86
Donovan McNabb
7,79
Brian Westbrook
2006
7,46
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
4,9
Bryce Brown
2012
9,37
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
TDs på løp 69
Steve Van Buren
17
LeSean McCoy
2011
3
Wilbert Montgomery
07/10/1979 WAS
19/12/1982 HOU
LeSean McCoy
19/09/2010 @DET
6
Wilbert Montgomery
5
Jalen Hurts
2023
3
Jalen Hurts
2023-2-12 KC
4
Ken Keller
1956
LeSean McCoy
2009
Bryce Brown
2012
2
Wilbert Montgomery
18/12/1977 NYJ
James Joseph
04/11/1991 NYG
Charlie Garner
02/10/1994 @SFO
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
02/12/2012 @DAL
Yards/Kamp 79
Ricky Watters
100,4
LeSean McCoy
2013
- 74
Wilbert Montgomery
128,5
Brian Westbrook
2006
- 70,1
Mike Hogan
1976
-

∗ = minimum 15 forsøk, # = minimum 100 forsøk, + = minimum 500 forsøk

Mottakelser rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Nykommer
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Mottakelser 589
Harold Carmichael
116
Zach Ertz
2018
14
Zach Ertz
11/11/2018 DAL
38
Chad Lewis
19
Brent Celek
2008
10
Brent Celek
18/01/2009 @ARI
81
Keith Jackson
1988
11
Junior Tautalatasi
09/11/1986 NYG
Mottatte yards 8 978
Harold Carmichael
1 496
AJ Brown
2022
237
Tommy McDonald
10/12/1961 NYG
465
Harold Carmichael
219
Alshon Jeffery
2018
146
Jeremy Maclin
09/01/2010 @DAL
916
DeVonta Smith
2021
177
Hank Baskett
31/12/2006 ATL
Yards/Mottakelse 19,16+
Tommy McDonald
21,44#
Ben Hawkins
1967
52,5*
DeSean Jackson
12/12/2010 @DAL
16,03#
Harold Carmichael
23,5*
Donte' Stallworth
2006
30,5*
Kevin Curtis
18/01/2009 @ARI
21,09
#Hank Baskett
2006
28,5*
Fred Barnett
15/10/1990 MIN
Mottatte TDs 79
Harold Carmichael
14
Terrell Owens
2004
4
Ben Hawkins
28/09/1969 PIT
6
Harold Carmichael
3
Harold Carmichael
1979
Brent Celek
2008
Alshon Jeffery
2018
2
Harold Carmichael
23/12/1979 CHI
Fred Barnett
03/01/1993 @NOR
Chad Lewis
23/01/2005 ATL
Brent Celek
18/01/2009 @ARI
Alshon Jeffery
21/1/2018 MIN
9
Calvin Williams
1990
2
(9 ganger)
Yards/Kamp 70,3+
DeSean Jackson
90,4#
Ben Hawkins
1967
- 66,4#
Harold Carmichael
146*
Jeremy Maclin
2009
- 64,3#
Don Looney
1940
-

∗ = minimum 4 receptions, # = minimum 20 receptions, + = minimum 200 receptions

Annet rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Nykommer
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Totalt antall TDs 79
Harold Carmichael
20
LeSean McCoy
2011
4
Ben Hawkins
28/09/1969 PIT
Wilbert Montgomery
10/09/1978 @WAS
07/10/1979 WAS
Brian Westbrook
27/11/2008 ARI
6
Brian Westbrook
Wilbert Montgomery
Harold Carmichael
5
Jalen Hurts
2023
3
Jalen Hurts
2023-2-12
KC
9
Calvin Williams
1990
3
Corey Clement
2017-11-05 DEN
Yds fra Scrimmage 9 785
Brian Westbrook
2 146
LeSean McCoy
2013
249
Timmy Brown
16/12/1962 @STL
925
Brian Westbrook
443
Wilbert Montgomery
1980
208
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
1 327
Miles Sanders
2019
189
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
Yards totalt 12 049
Timmy Brown
2 428
Timmy Brown
1 963
341
Timmy Brown
16/12/1962 @STL
953
Brian Westbrook
443
Wilbert Montgomery
1980
208
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
1 637
Miles Sanders
2019
231
Kevin Bowman
11/10/1987 @DAL

Returning rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp
Kick Returns 169
Timmy Brown
54
Allen Rossum
1999
8
Derrick Witherspoon
24/11/1996 @ARI
Allen Rossum
21/11/1999 IND
Quintin Demps
09/11/2008 NYG
22
Brian Mitchell
11
Brian Mitchell
2001
6
Brian Mitchell
27/01/2002 @STL
Kick Ret Yards 4 483
Timmy Brown
1 347
Allen Rossum
1999
253
Derrick Witherspoon
24/11/1996 @ARI
522
Brian Mitchell
239
Brian Mitchell
2001
128
Brian Mitchell
27/01/2002 @STL
Yards/KR 27,74
Josh Huff
33,25
Steve Van Buren
1944

61 Jake Elliott
24/09/2017
25,29
J.R. Reed
26,8
Brian Mitchell
2002
31,25
Brian Mitchell
19/01/2003 TAM
Kick Ret TDs 5
Timmy Brown
2
Timmy Brown
1966
Derrick Witherspoon
1996
2
Timmy Brown
06/11/1966 DAL
0
Punt Returns 148
Wally Henry
54
Wally Henry
1981
9
Larry Marshall
18/09/1977 TAM
16
Brian Mitchell
8
Wally Henry
1979
John Sciarra
1980
6
John Sciarra
11/01/1981 DAL
Punt Ret Yards 1 369
Brian Mitchell
567
Brian Mitchell
2002
140
Alvin Haymond
06/10/1968 @WAS
174
DeSean Jackson
122
DeSean Jackson
2008
109
DeSean Jackson
04/01/2009 @MIN
Yards/PR 14,71
Ernie Steele
20,44
Ernie Steele
1942
33
Brian Mitchell
25/11/2002 @SFO
15,82
DeSean Jackson
17,43
DeSean Jackson
2008
21,8
DeSean Jackson
04/01/2009 @MIN
Punt Ret TDs 4
DeSean Jackson
Darren Sproles
2
Brian Westbrook
2003
DeSean Jackson
2009
Darren Sproles
2014, 2015
1
(8 ganger)
0
Return yards totalt 4 997
Timmy Brown
1 729
Brian Mitchell
2002
234
Vai Sikahema
22/11/1992 @NYG
657
Brian Mitchell
296
Brian Mitchell
2001
159
Brian Mitchell
19/01/2003 TAM

Forsvar rediger

Statistikk Seriespill Sluttspill
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp
Interceptions 34
Bill Bradley
Brian Dawkins
Eric Allen
11
Bill Bradley
1971
3
Don Burroughs
03/12/1961 @PIT
Nate Ramsey
28/11/1965@STL
Jim Nettles
12/12/1965 @PIT
Joe Scarpati
23/10/1966 @NYG
5
Herm Edwards
3
Roynell Young
1980
Damon Moore
2001
2
Herm Edwards
03/01/1981 MIN
Roynell Young
03/01/1981 MIN
Eric Allen
03/01/1993 @NOR
Damon Moore
12/01/2002 TAM
Int return yards 536
Bill Bradley
248
Bill Bradley
1971
114
Frank LeMaster
21/12/1975 @WAS
77
Damon Moore
77
Damon Moore
2001
59
Damon Moore
12/01/2002 TAM
Int return TDs 5
Eric Allen
4
Eric Allen
1993
2
Eric Allen
26/12/1993 NOR
1
(6 ganger)
Sacks (siden 1982) 124
Reggie White
21
Reggie White
1987
4,5
Clyde Simmons
15/09/1991 @DAL
Hugh Douglas
18/10/1998 @SDG
4
Derrick Burgess
Hugh Douglas
Carl Hairston
Reggie White
3
Carl Hairston
1980
Derrick Burgess
2004
2
Carl Hairston
03/01/1981 MIN
Hugh Douglas
31/12/2000 TAM
Derrick Burgess
23/01/2005 ATL
Darwin Walker
13/01/2007 @NOR

Eksepsjonelle prestasjoner rediger

Statistikk Karriere Sesong Sluttspillkamper Nykommerkamper
Kamper med 300+ passing yards 30
Donovan McNabb
6
Donovan McNabb
2004
3
Donovan McNabb
4
Carson Wentz
2016
Kamper med 100+ rushing yards 26
Wilbert Montgomery
8
Wilbert Montgomery
1981
Brian Westbrook
2006
2
Brian Westbrook
2
Don Johnson
1953
Mike Hogan
1976
Charlie Garner
1994
Bryce Brown
2012
Kamper med 100+ receiving yards 23
Pete Retzlaff
8
Terrell Owens
2004
2
Fred Barnett
Keith Jackson
4
Charle Young
1973
Kamper med 1+ TD 69
Harold Carmichael
13
LeSean McCoy
2011
5
Harold Carmichael
Duce Staley
Brian Westbrook
9
Calvin Williams
1990
Kamper med 2+ TD 18
Brian Westbrook
6
LeSean McCoy
2011
2
Wilbert Montgomery
2
Bryce Brown
2012
Jordan Matthews
2014
Kamper med 3+ TD 7
Brian Westbrook
2
Pete Retzlaff
1965
Wilbert Montgomery
1982
Terrell Owens
2004
Brian Westbrook
2007, 2008

Personale rediger

Nåværende personale rediger

Philadelphia Eagles personale
Administrasjon
  • Styreleder/CEO – Jeffrey Lurie
  • President – Don Smolenski
  • General manager/Executive vice president – Howie Roseman
  • Assistant general manager – Alec Halaby
  • Assistant general manager – Jon Ferrari
  • Senior advisor to the general manager/chief security officer – Dom DiSandro
  • Director of football operations – Jeff Scott
  • Vice president of football administration – Jake Rosenberg
  • Vice president of football transactions and Strategic Planning – Bryce Johnston
  • Senior personnel director/advisor to the general manager – Matt Russell
  • Senior personnel director/advisor to the general manager – Dave Caldwell
  • Director of player development – Connor Barwin
  • Director of scouting – Brandon Hunt
  • Director of player personnel – Charles Walls
  • Director of player personnel – Alan Wolking
  • Director of college scouting – Phil Bhaya
  • Director of pro scouting – Max Gruder
  • Assistant director of pro scouting – Jeremy Gray
  • Senior director of college scouting – Anthony Patch
  • Assistant director of college scouting – Ryan Myers
  • Director of football analytics – James Gilman
  • Assistant director of football analytics – John Liu
Hovedtrenere
Offensive coaches
 
Defensive coaches
  • Defensive coordinator – Vic Fangio
  • Senior defensive assistant/defensive line – Clint Hurtt
  • Defensive ends/outside linebackers – Jeremiah Washburn
  • Inside linebackers – Bobby King
  • Passing game coordinator/defensive backs – Christian Parker
  • Cornerbacks – Roy Anderson
  • Safeties – Joe Kasper
  • Defensive quality control/assistant linebackers – Ronell Williams
  • Defensive quality control – Tyler Scudder
Special teams coaches
  • Special teams coordinator – Michael Clay
  • Assistant special teams coordinator – Joe Pannunzio
  • Special teams assistant – Tyler Brown
Strength and conditioning
  • Vice president of player performance – Ted Rath
  • Head strength and conditioning – Fernando Noriega

Trenerstall
Administrasjon

Radio og TV rediger

Fra 2008 og ut 2010 ble Eagles’ kamper sendt på både WYSP og Sports Radio 610 WIP, som begge var eid av CBS Radio. I 2011 droppet CBS musikken på WYSP og endret navnet til WIP-FM. Innen 2020 hadde 610 WIP endret til WTEL og blitt Philadelphia-kanalen i Black Information Network, mens WIP-FM dekker alle lagets kamper. I 2017 forlenget Eagles kontrakten med WIP-FM ut 2024.[93]

Merrill Reese, som ble med Eagles i 1976, er hovedkommentator og tidligere Eagles wide receiver Mike Quick, som erstattet offensive lineman Stan Walters i 1998, er ekspertkommentator. Programmet etter kamper, som har inkludert flere idrettspersonligheter fra Philadelphia, styres av Kevin Riley, tidligere linebacker for Eagles, og Rob Ellis. Riley var også vert på 94 WYSP før det byttet til WIP; Rob Ellis har et ukentlig program fra 18–22 på 94,1 WIP-FM.

I 2015 ble sesongoppkjøringskamper sendt på TV på WCAU, en lokalstasjon eid av NBC. De fleste kampene i seriespill kan ses på FOX-kanalen WTXF-TV. Når Eagles spiller hjemme mot et AFC-lag vises kampene på CBS-kanalen KYW-TV.

Treningsleir rediger

 
Philadelphia Eagles under en treningsleir ved NovaCare Complex i 2019

Eagles holdt før sin treningsleir i slutten av july gjennom midten av august hvert år i Lehigh University i Bethlehem i Lehigh Valley.[94] Da Chip Kelly tok over som hovedtrener flyttet Eagles i 2013 treningsleiren sin til NovaCare Complex i Philadelphia.[95][96] Tidligere treningsleirer har blitt avholdt i Chestnut Hill Academy (1935), Saint Joseph's University (1939 og 1943), Saranac Lake (1946-48), Hershey(1951-67), Albright College (1968-72), Widener University (1973-79) og West Chester University of Pennsylvania (1980-95).[96]

Kampsang rediger

Kampsangen «Fly, Eagles Fly» spilles under hjemmekamper etter touchdowns og før laget introduseres før avspark.

Cheerleadere rediger

Utdypende artikkel: Philadelphia Eagles Cheerleaders

 
Philadelphia Eagles Cheerleaders under en rutine i juni 2008

Laget har sin egen cheerleadergruppe, som fremfører for tilhengerne og Eagles på sidelinjen.[97] Gruppen gir ut en årlig badedraktskalender, og var den første gruppen i ligaen som gav ut kalenderen på Android og iOS-mobiler.[98]

Tilhengere rediger

 
Fullstappet i «The Linc» under en sluttspillkamp mot Green Bay i januar 2011
 
En tilhenger i U.S. Bank Stadium feirer etter at Eagles vant Super Bowl LII
 
Tilhengere under Super Bowl-paraden ved Benjamin Franklin Parkway

Hengivenhet rediger

Selv om metodene varierer har studier som forsøker å rangere tilhengerne til de 32 lagene i NFL konsistent plassert Eagls sine blant de beste i ligaen.[99] Eagles sine tilhengere har flere dedikerte nettsamfunn, hvor det eneste andre laget i Philadelphia som er større på nett er Phillies.[100]

American City Business Journals, som ofte gjennomfører studier for å finne de mest lojale tilhengerne i NFL, evaluerer tilhengere i hovedsak basert på tilskuertall,[101] og rangerte Eagles sine tilhengere som nummer tre i 1999[102] and 2006.[103] Studien fra 2006 kaller tilhengerne "utrolig lojale", og bemerker at de har fylt 99,8% av setene i stadionet det siste tiåret.[104] Forbes plasserte Eagles først i sin undersøkelse fra 2008,[105] som var basert på korrelasjon mellom lagets prestasjoner og tilskuertall.[106] ESPN.com plasserte Eagles sine tilhengere som nummer fire i ligaen i en undersøkelse fra 2008, hvor de påpeker sammenhengen mellom lagets prestasjoner og det generelle humøret i byen.[107] Den siste hjemmekampen som ble påvirket av NFLs blackout-regler var mot Arizona Cardinals den 12. september 1999, som var Andy Reids første hjemmekamp som lagets nye hovedtrener.[108]

Studiene viser at Eagles sine tilhengere fyller stadionet enten laget gjør det bra eller dårlig. I august 2008 hadde laget solgt ut 71 kamper på rad, og ventelisten for sesongkort var på 70 000 folk.[107] Til tross for at de avsluttet 2005-sesongen 6-10 var Eagles nummer to i NFL for salg av merch, og billetter for kamper for neste sesong var utsolgt minutter etter at de ble lagt ut for salg.[109]

Eagles sine tilhengere har også blitt kjent for å rope det kjente "E-A-G-L-E-S – Eagles!" under Flyers, Phillies, og 76ers-kamper når laget som spiller er i ferd med å tape for å vise misnøye med deres prestasjoner, og at de heller setter sin lit til Eagles.

Dårlig oppførsel rediger

I tillegg til sin intense hengivenhet har Eagles sine tilhengere et rykte for dårlig oppførsel og idrettsrelatert vold, spesielt når laget spiller mot en av rivalene.[110] I If Football's a Religion, Why Don't We Have a Prayer? beskriver Jereé Longman tilhengerne som befinner seg i seksjonen "700 Level" på Veterans Stadium som "hostile taunting, fighting, public urination and general strangeness."[111] Under en kamp i 1997 mot 49ers skjedde det så mye at dommeren Seamus McCaffery holdt en midlertidig domstol i stadionet under neste hjemmekamp; 20 personer ble bragt inn den dagen.[110] Tilhengernes oppførsel forbedret seg etter at laget flyttet til Lincol Financial Field, og "Eagles Court" opphørte i desember 2003.[112]

Eagles i populærkultur rediger

I boken MASH: A Novel About Three Army Doctors spilte karakteren Captain Oliver Wendell "Spearchucker" Jones for Philadelphia Eagles, men i filmatiseringen ble det endret til San Francisco.

1976-sesongen var teamet i filmen Invincible. Mark Wahlberg spiller Vince Papale, en 30 år gammel bartender og lærer på deltid som er en iherdig tilhenger av Eagles som senere blir en spiller for laget. Filmen følger ikke faktiske hendelser nøyaktig, da Papale hadde noe tidligere erfaring med sport.[113] Filmen Silver Linings Playbook refererer til 2008-sesongen. Filmen ble godt mottatt og fikk flere nominasjoner, inkludert åtte Academy Awards.

I filmen The Deer Hunter refererer Nick til Eagles i en bar når han sier: "Hey, I got a hundred bucks says the Eagles never cross the fifty in the next half and Oakland wins by 20!" Stan svarer; "And I got an extra twenty says the Eagles' quarterback wears a dress!"[114]

I den prisvinnende komedieserien It's Always Sunny in Philadelphia refereres det ofte til Eagles, som i andre episode av sesong 3, «The Gang Gets Invincible», hvor episodens tittel er en referanse til Wahlberg-filmen.[115]

Referanser rediger

  1. ^ Shook, Nick (29. juli 2023). «Eagles reveal Kelly green throwback uniforms». NFL.com (engelsk). Besøkt 2. august 2023. «There aren't any surprises with this set. The uniforms replicate the sets worn in the days of Randall Cunningham, from 1985-1995, before the team switched to its current scheme of midnight green, silver, black and white.» 
  2. ^ «Team Information» (PDF). 2017 Philadelphia Eagles Media Guide (engelsk). NFL Enterprises. 26. september 2017. Besøkt 5. mars 2021. 
  3. ^ «Philadelphia Eagles Team Capsule» (PDF). 2021 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises. Besøkt 17. september 2021. 
  4. ^ «Philadelphia Eagles Team Facts». ProFootballHoF.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 4. april 2019. 
  5. ^ «Philadelphia Eagles Front Office Roster». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 2. juni 2020. 
  6. ^ «Top 10 NFL Rivalries Of All Time: No. 4 Giants-Eagles». Sports Illustrated (engelsk). 15. desember 2005. Arkivert fra originalen 17. september 2012. Besøkt 4. april 2019. 
  7. ^ Chadiha, Jeffri (31. oktober 2007). «Ranking the NFL's best rivalries: Where does Colts-Pats fit?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  8. ^ Bryan, Dave (20. september 2016). «After 8 Straight Losses, Steelers Looking For Philadelphia Freedom Sunday Against Eagles». SteelersDepot.com (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  9. ^ Fox, Ashley (4. januar 2014). «Fans always have Eagles' back» (engelsk). ESPN. Besøkt 4. april 2019. 
  10. ^ Clark, Kevin (2. juli 2012). «Game Changer: NFL Scrambles to Fill Seats». The Wall Street Journal (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  11. ^ Smith, Howard (7. desember 2011). «NFL Players Poll: Most Intimidating Fans». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  12. ^ «Philadelphia Eagles franchise value from 2002 to 2022». Statista (engelsk). Besøkt 21. juni 2023. 
  13. ^ «#10 Philadelphia Eagles». Forbes (engelsk). Besøkt 21. juni 2023. 
  14. ^ Lyons, 2010 s. 81
  15. ^ a b Lyons, 2010 s. 82
  16. ^ Troan, John. «1933 Philadelphia Eagles» (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  17. ^ «Chronology of Professional Football» (PDF) (engelsk). National Football League. Arkivert fra originalen (PDF) 19. oktober 2012. Besøkt 4. april 2019. 
  18. ^ «Grid Eagles Move to Shibe Park». Philadelphia Inquirer. 9. februar 1940. s. 31. 
  19. ^ «Eagles' Ticket Buyers Take Beating, Too». Philadelphia Inquirer. 14. september 1941. 
  20. ^ «Improved Steelers Host Eagles at Shibe Park Today». Philadelphia Inquirer. 9. november 1941. 
  21. ^ «Bears Crush Eagles in Second Half, 49-14». Philadelphia Inquirer. 1. desember 1941. 
  22. ^ Kuklick, Bruce (1993). To Every Thing a Season: Shibe Park and Urban Philadelphia, 1909–1976 (engelsk). Princeton University Press. s. 86. ISBN 0-691-02104-X. Besøkt 2. april 2022. 
  23. ^ a b Algeo: 16
  24. ^ Ruck; Patterson og Weber: 183–184; cf. Herskowitz: 149, Lyons: 81–82
  25. ^ Lyons: 87; Ruck; Patterson og Weber: 187
  26. ^ Ruck; Patterson og Weber: 303; cf. MacCambridge 2005: 45
  27. ^ Ruck; med Patterson og Weber: 187; cf. Lyons: 88, MacCambridge 2005: 45
  28. ^ Didinger, Ray; Lyons, Robert S. (2005). The Eagles Encyclopedia. Temple University Press. s. 127–128. ISBN 1-59213-449-1. 
  29. ^ Warren, Harry (16. desember 1949). «Eagles 7½ point choice for title». Chicago Daily Tribune (engelsk). s. 1, part 4. Arkivert fra originalen 7. februar 2016. Besøkt 3. april 2022. 
  30. ^ «Rams point for upset over Eagles». Reading Eagle (engelsk). Pennsylvania. 17. desember 1949. s. 7. Besøkt 3. april 2022. 
  31. ^ «Eagles retain title, beat Rams in rain». St. Petersburg Independent (engelsk). Florida. 19. desember 1949. s. 21. Besøkt 5. april 2019. 
  32. ^ a b Didinger, Ray; Lyons, Robert S. (2005). The Eagles Encyclopedia (engelsk). Temple University Press. ISBN 1-59213-449-1. 
  33. ^ «NFL Flashback, "You can get up now, Taylor. This fucking game's over.": Chuck Bednarik». Green Parrot Bar (engelsk). Besøkt 3. april 2022. 
  34. ^ «Year-by-Year History» (PDF) (engelsk). Philadelphia Eagles. Arkivert fra originalen (PDF) 29. januar 2006. Besøkt 6. april 2019. 
  35. ^ Brookover, Bob (17. september 2006). «The Birds' Biggest Rival—In a division of fierce foes, the Giants have battled the Eagles as tough as anyone». Philadelphia Inquirer. s. D1. 
  36. ^ Brookover, Bob (6. november 2008). «Eagles—Giants among top rivalries». Philadelphia Inquirer. s. D6. 
  37. ^ «Eagles search ends with Vermeil». St Petersburg Times (engelsk). 9. februar 1976. Besøkt 6. april 2019. 
  38. ^ Wilbon, Michael (9. januar 1991). «Ryan sent packing by Eagles' Braman». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 2. april 2022. 
  39. ^ «Ravens, Niners compensated in settlement» (engelsk). ESPN. 17. mars 2004. Besøkt 7. april 2019. 
  40. ^ «Eagles release headache Owens» (engelsk). ESPN. 15. mars 2006. Besøkt 7. april 2019. 
  41. ^ Gelston, Dan (26. oktober 2008). «Westbrook Helps Eagles Soar Above Falcons, Win 500th Game». NBC 10 Philadelphia (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  42. ^ «Vick, Eagles agree to 2-year deal». ESPN.com (engelsk). 14. august 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  43. ^ «Eagles sign Reid through 2013». ESPN.com (engelsk). 9. desember 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  44. ^ Maese, Rick (5. april 2010). «Washington Redskins acquire quarterback Donovan McNabb from Philadelphia Eagles». The Washington Post (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  45. ^ Florio, Mike (19. desember 2010). «Miracle at the New Meadowlands sinks Giants-» (engelsk). NBC Sports. Besøkt 7. april 2019. 
  46. ^ Garafolo, Mike (30. desember 2012). «Eagles fire Reid». USA Today (engelsk). Philadelphia. Besøkt 7. april 2019. 
  47. ^ «Eagles hire Chip Kelly as coach». ESPN.com (engelsk). 16. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  48. ^ «Pro Bowl receiver Jackson released by Eagles». ESPN.com (engelsk). 28. mars 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  49. ^ Wilner, Barry (22. september 2014). «Eagles overcome yet another deficit, beats Redskins» (engelsk). Arkivert fra originalen 2. november 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  50. ^ «Eagles Acquire LB Alonso For RB McCoy». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). 10. mars 2015. Arkivert fra originalen 12. mars 2015. Besøkt 7. april 2019. 
  51. ^ Patra, Kevin (10. mars 2015). «Indianapolis Colts to sign Trent Cole». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  52. ^ Sessler, Marc (10. mars 2015). «Rams trading Sam Bradford to Eagles for Nick Foles». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  53. ^ «Eagles Release Head Coach Chip Kelly». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). 29. desember 2015. Arkivert fra originalen 30. desember 2019. Besøkt 7. april 2019. 
  54. ^ Reimer, Alex (5. september 2016). «Carson Wentz will start for Eagles». sbnation.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  55. ^ Pennington, Tom (11. november 2016). «The Eagles Should Be Better Than 4–4». fivethirtyeight.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  56. ^ a b c «Super Bowl LII Play By Play». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2018. Besøkt 7. april 2019. 
  57. ^ Stites, Adam (5. februar 2018). «The Patriots and Eagles gave us the 2nd highest-scoring Super Bowl ever». SB Nation (engelsk). Arkivert fra originalen 6. februar 2018. Besøkt 7. april 2019. 
  58. ^ Smith, Michael David (5. februar 2018). «Eagles, Patriots combine for most yards in any NFL game, ever». Pro Football Talk (engelsk). NBC Sports. Besøkt 27. januar 2021. 
  59. ^ Zangaro, Dave (13. desember 2020). «Hurts reportedly expected to be Eagles’ starter for rest of season». NBCSports.com (engelsk). Besøkt 12. januar 2021. 
  60. ^ Farrar, Doug (1. desember 2020). «Carson Wentz's historically bad 2020 season puts the Eagles in an impossible bind». Touchdown Wire (engelsk). USA Today. Besøkt 12. januar 2021. 
  61. ^ Scott, Jelani (7. januar 2021). «Eagles DC Jim Schwartz to step away from coaching». NFL.com (engelsk). Besøkt 12. januar 2021. 
  62. ^ Frank, Reuben (9. januar 2021). «Another defensive coach leaving Eagles' coaching staff». NBCSports.com (engelsk). Besøkt 12. januar 2021. 
  63. ^ Franklin, Chris (11. januar 2021). «Eagles’ Jeffrey Lurie ‘underwhelmed’ at the suggestions Doug Pederson made for his coaching staff». NJ.com (engelsk). Besøkt 12. januar 2021. 
  64. ^ Mortensen, Chris; McManus, Tim (10. januar 2021). «Sources: Pederson to meet owner; future shaky». ESPN.com (engelsk). Besøkt 12. januar 2021. 
  65. ^ McManus, Tim (11. januar 2021). «Source: Eagles change course, fire HC Pederson». ESPN.com (engelsk). Besøkt 11. januar 2021. 
  66. ^ kaelenjones (11. januar 2021). «Doug Pederson is the first HC to get fired within 3 years of winning a Super Bowl since the Baltimore Colts fired Don McCafferty after 1972 season (won SB V in 1970). This almost never happens.» (Tweet). 
  67. ^ Frank, Reuben (21. januar 2021). «Eagles reportedly hiring Nick Sirianni as next head coach». NBCSports.com (engelsk). Besøkt 22. januar 2021. 
  68. ^ Schefter, Adam; Mortensen, Chris (18. februar 2021). «Sources: Philadelphia Eagles trade QB Carson Wentz to Indianapolis Colts for two draft picks». ESPN.com (engelsk). Besøkt 24. mars 2021. 
  69. ^ Tolentino, Josh (2. januar 2022). «Clinched! Eagles secure a playoff spot under first-year coach Nick Sirianni and starting QB Jalen Hurts». Phiadelphia Inquirer (engelsk). Besøkt 6. januar 2022. 
  70. ^ Berman, Zach (25. desember 2021). «The Atlantic: How the rebirth of the Eagles’ running game put the playoffs within reach». The Atlantic (engelsk). Besøkt 27. januar 2022. 
  71. ^ «Philadelphia Eagles Schedule 2022» (engelsk). ESPN. Besøkt 30. januar 2023. 
  72. ^ Dunleavy, Ryan (29. januar 2023). «Eagles crush 49ers in NFC Championship game to reach Super Bowl 2023». NYPost.com (engelsk). Besøkt 30. januar 2023. 
  73. ^ «Super Bowl magic: Mahomes, Chiefs beat Eagles 38-35». ESPN (engelsk). 13. februar 2023. Besøkt 13. februar 2023. 
  74. ^ Spadaro, Dave (26. mars 2019). «Is kelly green on the horizon for the Eagles?». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). NFL Enterprises, LLC. Besøkt 30. mai 2020. 
  75. ^ «Eagles Unveil 75th Anniversary Plans». Philadelphia Eagles (engelsk). 25. april 2007. Arkivert fra originalen 24. juli 2010. Besøkt 7. april 2019. 
  76. ^ «Eagles Announce Plans to Honor 1960 Title Team». Csnphilly.com (engelsk). 3. mai 2010. Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  77. ^ McManus, Tim (30. mars 2022). «Eagles to bring back Kelly green alternate uniforms in 2023». ESPN.com (engelsk). Besøkt 25. april 2022. 
  78. ^ Thomas, Jeanna (28. april 2017). «Cowboys legend Drew Pearson hilariously trolled Eagles fans like wrestling heel». sbnation.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  79. ^ Kulp, Andrew (27. april 2018). «Former Eagles K David Akers roasts Cowboys at NFL draft». nbcsports.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  80. ^ «Top 10 rivalries». NFL.com (engelsk). Besøkt 18. desember 2019. 
  81. ^ «Top 10 NFL Rivalries Of All Time: No. 4 Giants-Eagles». si.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. desember 2015. Besøkt 7. april 2019. 
  82. ^ Chadiha, Jeffri (31. oktober 2007). «Ranking the NFL's best rivalries: Where does Colts-Pats fit?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  83. ^ «Team Game Finder». Pro-Football-Reference.com (engelsk). Besøkt 26. juni 2020. 
  84. ^ Choate, Dave (13. september 2015). «Falcons-Eagles rivalry history: Bitterness and bitter defeats abound over 31 games». The Falcoholic (engelsk). SB Nation. Besøkt 8. desember 2021. 
  85. ^ Kracz, Ed (12. mai 2021). «Eagles Open Season in Atlanta, Where There is Plenty of History with Falcons» (engelsk). Sports Illustrated. Besøkt 8. desember 2021. 
  86. ^ Didinger, Ray (21. juli 2012). «Ray's QB Notes 4: Randall's No. 12 retired?». CSN Philly (engelsk). Arkivert fra originalen 20. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  87. ^ Gowton, Brandon Lee (31. oktober 2017). «Eagles announce jersey number for Jay Ajayi». bleedinggreennation.com (engelsk). Besøkt 11. april 2019. 
  88. ^ ZBerm (28. januar 2020). «Re: This tweet: It's not a coincidence that Eagles haven't issued No. 25 in five years -- just like they haven't given No. 12 since Randall Cunningham. Don't know if/when it will be formally retired like Nos. 5, 15, 20, 40, 44, 60, 70, 92, and 99. But they're not giving it out.» (Tweet). Besøkt 25. februar 2020. 
  89. ^ ZBerm (9. mai 2019). «The Eagles did not give out No. 9 this spring, even while some WRs are in single digits. Only two single digits not taken are No. 5 and No. 9. Donovan McNabb’s No. 5 is retired. No. 9 was last worn by a Super Bowl MVP with a statue outside the stadium.» (Tweet). 
  90. ^ Weinberg, David (20. juli 2012). «Leo Carlin, Troy Vincent headed to Eagles Hall of Fame». pressofatlanticcity.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  91. ^ «Eagles Hall of Fame Inductees» (PDF). philadelphiaeagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 25. oktober 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  92. ^ «Eagles announce 75th anniversary team». Inquirer.com (engelsk). 8. september 2007. Besøkt 22. april 2022. 
  93. ^ George, John (21. november 2017). «WIP to be radio home of Eagles until at least 2024 season». Philadelphia Business Journal (engelsk). Besøkt 18. april 2020. 
  94. ^ «Training Camp». Philadelphiaeagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 7. april 2019. 
  95. ^ «Eagles move training camp from Lehigh». Foxnews.com (engelsk). 15. mars 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  96. ^ a b Frank, Reuben (10. juli 2012). «Eagles to keep training camp at Lehigh in 2013» (engelsk). CSN Philly. Arkivert fra originalen 21. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  97. ^ «Cheerleaders». Philadelphia Eagles (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  98. ^ «Cheerleaders – Swimsuit Calendar». Philadelphia Eagles (engelsk). Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 7. april 2019. 
  99. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «In Depth: America's Most Die-Hard Football Fans». Forbes (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  100. ^ «Phillies Pass Eagles In Google Ranking». myfoxphilly.com (engelsk). 2. juli 2011. Arkivert fra originalen 7. august 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  101. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «NFL Fan Loyalty: Methodology». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2008. Besøkt 7. april 2019. 
  102. ^ George, John (5. februar 1999). «Proven: Eagles' fans are fanatics». Philadelphia Business Journal. Philadelphia, Pennsylvania. s. 3. 
  103. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «Full fan loyalty rankings». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 29. juni 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  104. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «NFL Fan Support Rankings». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  105. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «America's Most Die-Hard Football Fans». Forbes (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  106. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «America's Most Die-Hard Football Fans: Methodology». Forbes (engelsk). Arkivert fra originalen 15. juni 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  107. ^ a b Mosley, Matt (29. august 2008). «NFL's best fans? We gotta hand it to Steelers barely» (engelsk). ESPN. Besøkt 7. april 2019. 
  108. ^ «Philadelphia Eagles Tickets Not Sold Out, Could TV Blackouts Loom?». Eagles Addict (engelsk). 15. juni 2013. Besøkt 20. november 2021. 
  109. ^ Berman, Zack (14. juni 2006). «Single Game Tickets Sold Out!». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. desember 2008. Besøkt 7. april 2019. 
  110. ^ a b Anderson, Dave (29. oktober 2002). «To Eagles, Shockey Is Public Enemy No. 1». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  111. ^ Longman, Jeré (2006). If Football's a Religion, Why Don't We Have a Prayer?. New York: HarperCollins Publishers. ISBN 978-0-06-084373-1. 
  112. ^ «Court at Eagles' games is out of session Sunday». Sports Illustrated (engelsk). 6. desember 2003. Arkivert fra originalen 12. desember 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  113. ^ (en) InvincibleInternet Movie Database
  114. ^ Cimino, Michael. «The Deer Hunter Final Screenplay» (PDF). drexel.edu (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 15. desember 2017. Besøkt 7. april 2019. 
  115. ^ Savage, Fred. «The Gang Gets Invincible». IMDB (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 

Kilder rediger

  • Lyons, Robert S. (2010). On Any Given Sunday: A Life of Bert Bell. Philadelphia: Temple University Press. ISBN 978-1-59213-731-2. OCLC 607553558.

Eksterne lenker rediger