Åpne hovedmenyen

Philadelphia Eagles er et profesjonelt amerikansk fotballag basert i Philadelphia, Pennsylvania. Eagles konkurrerer i National Football League (NFL) i ligaens National Football Conference (NFC) i East-divisjonen. I 2017-sesongen vant laget Super Bowl LII, lagets føste Super Bowl-seier og fjerde NFL-tittel totalt, etter å ha vunnet NFL Championship i 1948, 1949, og 1960.

Philadelphia Eagles
Amerikansk fotball Philadelphia Eagles i NFL-sesongen 2019
Philadelphia Eagles
Drakter
Maskot Swoop
Lagfarger Midnattsgrønn, sølv, sort, hvit[1][2]
                   
Laginformasjon
Stiftet 8. juli 1933; 85 år siden (1933-07-08)[3]
By USAPhiladelphia

PennsylvaniaPennsylvania

Kallenavn The Birds

The Iggles

Conference National Football Conference
Division NFC East
Ledelse
Eier Jeffrey Lurie
General manager Howie Roseman (de facto)
Hovedtrener Doug Pederson
Laghistorie
  • Philadelphia Eagles (1933-42; 1944-nå)
  • Phil-Pitt "Steagles" (1943)
Meritter
  • Ligamesterskap: (3)
NFL Championships (Før sammenslåingen av AFL og NFL) (3)
1948, 1949, 1960
  • Super Bowls: (1)
2017 (LII)
  • Conference-titler: (4)
NFL Eastern: 1960
NFC: 1980, 2004, 2017
  • Divisjonstitler: (13)
NFL East: 1947, 1948, 1949
NFC East: 1980, 1988, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2010, 2013, 2017
  • Playoff-kamper: (26)
NFL: 1947, 1948, 1949, 1960, 1978, 1979, 1980, 1981, 1988, 1989, 1990, 1992, 1995, 1996, 2000, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2008, 2009, 2010, 2013, 2017, 2018
Hjemmebane
Lincoln Financial Field (Aerial view).jpg
Philadelphia Eagles' hjemmebane
Stadionnavn Lincoln Financial Field
Bygget 2003
Kapasitet 69 176

Laget ble stiftet i 1933 som en franchise, for å erstatte Frankford Yellow Jackets etter at dette laget gikk konkurs. Det var en gruppe ledet av Bert Bell som sikret seg rettighetene til en NFL-franchise i Philadelphia. Bell, Chuck Bednarik, Bob Brown, Brian Dawkins, Reggie White, Steve Van Buren, Tommy McDonald, Greasy Neale, Pete Pihos, Sonny Jurgensen, og Norm Van Brocklin representerer laget i Pro Football Hall of Fame.

Philadelphia Eagles' fremste rival er New York Giants, som er det eldste laget i NFC East og et av de eldste i NFL. I amerikansk fotball er det mye oppmerksomhet rundt slike etablerte "feider" mellom to lag. NFL Network rangerte forholdet mellom disse to lagene som den "beste rivaliseringen" noensinne, og Sports Illustrated rangerte det som det fjerde beste i NFLs historie,[4] og ifølge ESPN er det et av de mest intense og velkjente motsetningsforholdene i amerikansk fotball.[5] Philadelphia Eagles er også bitre "fiender" av Dallas Cowboys, og denne rivaliseringen har blitt mer kjent siden 1960-tallet. Historisk har de også ligget i vedvarende feide med Washington Redskins. Også overfor Pittsburgh Steelers retter de skytset; forholdet mellom Eagles og Pittsburgh Steelers er kjent som "The Battle of Pennsylvania", og kan spores tilbake til 1933. Disse to lagene er fra forskjellige deler av samme stat.[6]

Laget har klart å holde på plassen i ligaen som et av lagene med høyest tilskuertall, og har solgt ut alle kamper siden 1999-sesongen.[7][8] I en spørreundersøkelse som magasinet Sports Illustrated utførte blant 321 spillere i NFL, ble Eagles' tilhengere utpekt som de mest fryktinngytende i NFL.[9]

Innhold

HistorieRediger

Utdypende artikkel: Philadelphia Eagles historie

NFL i Philadelphia (1899–1931)Rediger

«Frankford Athletic Association» ble stiftet i mai 1899 i Suburban Club. Hver aksje i foretaket kostet 10 USD, men i stedet for å kjøpe aksjer kunne man tegne medlemskap til en pris av mellom 1 USD og 2,50 USD. Slikt medlemskap kunne alle tegne. Foretaket var en ideell organisasjon, og både medlemmer og aksjonærer hadde tilhørighet i lokalsamfunnet. Ifølge vedtektene skulle alt overskudd bli donert til veldedighet. Det opprinnelige «Frankford Athletic Association» ser ut til å ha gått i oppløsning i forkant av 1909-sesongen. Selve fotballaget bestod takket være flere av spillerne som hadde vært med siden stiftelsen i 1899, og de fortsatte å spille kamper under navnet «Loyola Athletic Club». De skal ha begynt å bruke Frankford-navnet igjen i 1912, og «Frankford Athletic Association» var tilbake på kampoversiktene.

På begynnelsen av 1920-tallet ble Frankford Atheltic Association's Yellow Jackets kjent som et av de beste uavhengige fotballagene i USA. I 1922 gikk Philadelphia City Champion-laget Union Quakers of Philadelphia inn i Frankford, og det samme året ble laget uoffisiell Philadelphia-mester i fotball. I 1922 og 1923 opparbeidet Yellow Jackets seg en seiersrekke på 6-2-1 mot lag som spilte i National Football League. Denne prestasjonen førte til at Frankford Athletic Assocation ble tildelt en NFL-franchise i 1924, og fra da av var de kjent som Frankford Yellow Jackets. Halvveis inn i 1931-sesongen gikk Yellow Jackets konkurs og ble nedlagt.[10]

Eagles' fugl (1933–1942)Rediger

Etter å ha lett etter en erstatning i ett år gav NFL en expansion-franchise til et syndikat ledet av Bert Bell og Lud Wray, som fikk rettighetene til det nedlagte Yellow Jackets. Gruppen hadde en inngangspris på $3 500 (omtrent $41 000 i 2019) og tok over en gjeld på $11 000, som de skyldte til tre andre franchiser i NFL.[11] I å finne et nytt navn hentet de inspirasjon fra National Recovery Administrations blå ørn,[11], og tok navnet Philadelphia Eagles. Hverken Eagles eller NFL ser på de to franchisene som den samme, både fordi Yellow Jackets hadde vært nedlagt en stund og nesten ingen av spillerne på Yellow Jackets var i Eagles sin første spillerstall. Eagles, sammen med Pittsburgh Steelers og det nå nedlagte Cincinnati Reds ble med i NFL som expansion-lag.

Eagles spilte sin første kamp 15. oktober 1933 mot New York Giants i Polo Grounds i New York City. De tapte kampen 56-0.[12] I sitt første tiår slet Eagles, og vant bare fire kamper. Deres beste avslutning kom i andre sesong, i 1934, da de kom på delt tredje plass i øst. Eagles sin spillerstall i de første årene stod for det meste av tidligere spillere fra Penn, Temple og Villanovva, som spilte i et par år før de gikk videre til andre sysler.

I 1935 foreslo Bell ett årlig college draft for å jevne ut talentnivået i ligaen, et revolusjonernede konsept i profesjonell sport på tiden. At lag fikk velge spillere i motsatt rekkefølge av sesongplasseringen, noe som fremdeles gjøres i dag, førte til økt interesse for sporten og garanterte at selv de dårligte lagene hadde nye muligheter hvert år med ferske talenter fra college football.[13] Mellom 1927 (året NFL gikk fra å være en liga i midtvesten til et mer nasjonalt fokus) og 1934 var det kun tre lag (Chicago Bears, New York Giants og Green Bay Packers) som vant titler, utenom Providence Steam Rollers som vant i 1928.

I 1937 flyttet Eagles til Shibe Park (som byttet navn til Connie Mack Stadium i 1954) og pilte ine hjemmekamper der ut 1957, med unntak av i 1941-sesongen da de spilte i Municipal Stadium hvor de hadde spilt fra 1936 til 1939. For å tilpasse stadionet i vintermånedene ble det satt opp tribuner på høyresiden av banene, parallelt med 20th Street. De 20 fot høye tribunene hadde 22 rader med seter. Dette utvidet kapasiteten på stadionet til over 39 000, men Eagles trakk sjelden mer enn 25-30 000 tilskuere.[14]

Etter at han tok over eierskap av klubben ansatte Thompson Earl "Greasy" Neale som lagets hovedtrener. I sitt første år med Neale fortsatte laget å slite.

"Steagles" (1943)Rediger

I 1943, da det var færre spillere på grunn av andre verdenskrig, klarte ikke Eagles å stille med en full spillerstall, og slo seg sammen med Pittsburgh Steelers under navnet "Phil-Pitt Eagles", også kjent som "Steagles". Greay Neale var lagets hovedtrener sammen med Steelers' hovedtrener Walt Kiesling. Laget avsluttet sesongen 5-4-1. Sammenslåingen var aldri ment å være permanent, og ble oppløst ved slutten av 1943-sesongen.

Storhetstiden (1944–1960)Rediger

 
Steve Van Buren, Eagles sin halfback fra 1944 til 1951

Under hovedtrener Greasy Neale og running back Steve Van Buren ble Eagles et kompetitivt lag for første gang. De hadde sin første positive sesong i 1944, og etter to til sesonger hvor den endte på andre plass (1945 og 1946) nådde Eagles tittelkampen i NFL for første gang i 1947. Det unge laget tapte 28-21 mot Chicago Cardinals i Comiskey Park i Chicago.

 
Pete Pihos, Eagles sin tight end fra 1947 til 1955

NFL-mestere i 1948 og '49Rediger

I 1984 møtte de Cardinals i NFL Championship Game 1948 på hjemmebane under en snøstorm. Eagles vant sin første NFL-tittel 7-0 foran de få tilskuerne som hadde møtt opp til tross for det dårlige været.

Eagles nådde NFL Championship for tredje år på rad. I en kamp hvor running back Steve Van Buren rushet for 196 yards på 31 carries for Eagles, og forsvaret ikke gav opp mer enn 21 yards på Rams sine running plays, sikret Eagles sin andre tittel på to år 14-0.[15]

I NFL Draft i 1949 plukket opp som første pick av Eagles. Bednarik ble i løpet av sin karriere en av de beste og best likte spillerne i Eagles sin historie. I 1949 ble laget solgt til et syndikat bestående a hundre kjøpere, kalt "Happy Hundred", hvor alle betalte $3 000 for en andel i laget. Lederen av gruppen var forretningsmannen James P. Clark, men det var en av investorene, Leonard Tose, som senere ble viktig for laget.[16]

 
Chuck Bednarik linebacker og center for Eagles mellom 1949 og 1962

1950-1959Rediger

Eagles hadde en dårlig start på det nye tiåret. Laget skulle åpne 1950-sesongen mot AAFC-mesterne Cleveland Browns, som sammen med de andre AAFC-franchisen hadde blitt med i NFL. Det var forventet at Eagles kom til å vinne over Browns, som var det dominerende laget i en mindre liga, men Browns kom ut seirende 35-10, og Eagles avsluttet eventuelt sesongen 6-6.

Neale pensjonerte seg etter sesongen og ble erstattet av Bo McMillin To kamper inn i 1951-sesongen måtte McMillin pensjonere seg på grunn av magekreft, og ble erstattet av Wayne Millner for resten av sesongen før han ble erstattet av Jim Trimble.

Etter 1957-sesongen flyttet Eagles fra Connie Mack Stadium til Franklin Field i University of Pennsylvania. Franklin Feald hadde en kapasitet på 60 000, sammelignet med Connie Macks 39 000.[17] Stadionet var det første i NFL som tok i bruk kunstig underlag da de byttet fra naturlig gress til AstroTurf i 1969.

I 1958 ble Buck Shaw ansatt som ny hovedtrener. I året etter klart Eagles å kjempe seg frem til en andreplass i Eastern Division.

1960: NFL-mestereRediger

1960 var trolig franchisens beste år. Shaw, Van Brocklin og Chuck Bednarik (som alle spilte sin siste sesong før pensjonering) ledet laget til sin første divisjonstittel siden 1949. To spillere, WR Tommy McDonald og TE Pete Retzlaff ble valgt ut til Pro Bowl. Den 26. desember 1960, på en av de kaldeste dagene i Philadelphias historie, møtte Eagles Green Bay Packers, ledet av Vince Lombardi, i NFL Championships, som endte opp med å bli den eneste tittelkampen Lombardi tapte i sin lange karriere.

The Boo Birds (1961–1975)Rediger

I 1961 avsluttet Eagles sesongen like under New York Giants i divisjonen, med et sammenlagtresultat på 10-4. Til tross for suksess på banen hadde franchisen flere problemer. Van Brocklin hadde flyttet til Philadelphia og gått med på å spille ut 1960 dersom han ble forfremmet til hovedtrener etter at han avslutte spillerkarrieren sin. Lagets eiere bestemte seg derimot for å forfremme assistant coach Nick Skorich isteden, sluttet Van Brocklin og tok stillingen som hovedtrener for expansion-laget Minnesota Vikings. I 1963 kjøpte Jerry Wolman franchisen fra "The Happy Hundred" for $5 505 000 (tilsvarer $45 051 245 i 2019).[17] I 1964 ansatte Wolan tidligere coach for Cardinals og Washington Redskins Joe Kuharich som lagets hovedtrener, med en 15-årig kontrakt.

I 1969 kjøpte Leonard Tose laget fra Wolman for $16 155 000[18] (tilsvarer $110 372 954 i 2019), en rekordstor sum for et idrettslag på tiden. Toses første offisielle handling som eier var å sparke hovedtrener Joe Kuharich, som hadde ett sammenlagtresultat på 24-41-1 i løpet av sine fem år. Han utpekte deretter tidligere Eagles-spiller Pete Retzlaff til general manager, og Jerry Williams som hovedtrener.

Da AFL og NFL ble slått sammen i 1970 ble Eagles plassert i NFC East-divisjonen sammen med erkerivalene New York Giants, Washington Redskins og Dallas Cowboys. Rivaliseringen med Giants, som har eksistert siden 1933, er den eldste i divisjonen og blir ofte utpekt som et av de beste i NFL.[19][20] I 1971 flyttet Eagles fra Franklin Field til det nye Veterans Stadium. Stadionet, ofte referert til som "The Vet", ble sett på som et ultra-moderne sportskompleks. Etter at Eagles gikk 3-10-1 i 1970, og begynte 1971-sesongen med tre tap på rad, fikk Williams sparken og ble erstattet med assistant coach Ed Khayat, som hadde vært defensive lineman da Eagles vant ligaen i 1960. Laget tapte sine første to kamper under Khayat, men avsluttet sesongen med seks seiere og tre tap takket være et effektivt forsvar ledet av All-Pro safety Bill Bradley, som ledet ligaen i interceptions (11) og interception return yards (248). Etter nok en dårlig sesong i 1972, hvor Eagles avsluttet sesongen 2-11-1, fikk Khayat sparken. Han ble erstattet av Mike McCormack, som sammen med Roman Gabriel og receiver Harold Carmichael, blåste nytt liv i lagets angrepsstall. Laget fant også en ny general manager i Jim Murray, som bolstret lagets forsvarsstall med blant andre fremtidig Pro Bowl linebacker Bill Bergey. De store endringene førte derimot ikke til gode resultater, og McCormick fikk sparken etter at laget gikk 4-10 i 1975.

Dick Vermeil flytter inn (1976–1984)Rediger

 
Dick Vermeil, Eagles' hovedtrener fra 1976 til 1982

I 1976 ble Dick Vermeil ansatt som lagets nye hovedtrener, som kun hadde hatt én positiv sesong mellom 1962 og 1975.[21]

 
Eagles møter Buccaneers i divisjonsrunden av sluttspillet i 1979.

Det var flere problemer som møtte Vermeil da han skulle forsøke å vekke en franchise som ikke hadde vært en seriøs konkurrent i over et tiår til live igjen. Til tross for flere unge talenter, avsluttet Eagles 1976-sesongen 4-10 - samme resultat som i 1975. I 1977 plukket Eagles opp quarterback Ron Jaworski fra Los Angeles Rams i et bytte mot tight end Charlie Young. Forsvaret, ledet av Bergey og defensive coordinator Marion Campbell, bygget opp et rykte for å være et av de tøffeste i ligaen. Eagles nådde sluttspillet igjen for første gang siden 1960, i en sesong hvor running back Wilbert Montgomery ble den første spilleren på Eagles med mer enn 1 000 yards i én sesong. I 1979 var Eagles igjen på topp, da de delte førsteplass i divisjonen 115 og Wilbert Montgomery knuste klubbens gamle rekord for rushing yards med 1 512 yards.

 
The Eagles slo Cowboys i NFC Championship Game i 1980 og nådde sitt første Super Bowl.

1980-sesongen og Super Bowl XVRediger

Eagles dominerte NFC i 1980 og møtte erkerivalene Dallas Cowboys i NFC Championship. Kampen ble spilt i minusgrader i Veterans Stadium, og endte med en seier for Eagles (20-7), og deres første tur til Super Bowl (XV).

Eagles møtte Oakland Raiders i New Orleans for Super Bowl XV, og var favoritten til å vinne. Det var allikevel Raiders som kom ut seirende 27-10, i en kamp hvor quarterback Jim Plunkett ble utpekt til MVP.

1981–1984Rediger

Eagles startet neste sesong på topp, med seks seiere på rad. Ved sesongslutt lå laget 10-6, som fikk dem til sluttspillet som et Wild Card-lag, hvor de ble slått ut i første runde av New York Giants 27-21. Etter at laget avsluttet 1982-sesongen 3-6 trakk Vermeil seg, og ble erstattet av defensive coordinator Marion Campbell, også kjent som "The Swamp Fox". I januar 1983 annonserte Tose at datteren hans, Susan Fletcher, som var Eagles sin visepresident og juridiske rådgiver, eventuelt kom til å ta over etter han som lagets eier. I 1984 gikk det rykter om at Leonard Tose hadde vurdert å flytte laget til Phoenix, Arizona av økonomiske årsaker.

Buddy Ryan og "The Gang Green" (1985–1993)Rediger

I 1985 måtte Tose selge Eagles til Norman Braman og Ed Leibowitz, to vellykkede bilhandlere fra Florida, for $65 millioner (tilsvarer $151 418 626 i 2019) for å betale en gamblinggjeld på $25 millioner (tilsvarer $58 237 933 i 2019) til casinoer i Atlantic City.

Det gikk dårlig for fotballen i Philadelphia gjennom midten av 80-tallet, som resulterte i lavere tilskuertall. I NFLs Supplemental Draft i 1985 fikk Eagles rettighetene til Memphis Showboats sin pass rusher Reggie White, og i 1986 ble Buddy Ryan ansatt som hovedtrener, som blåste nytt liv i lagets tilhengerskare. Ryan kuttet flere eldre spillere fra stallen, inkludert Ron Jaworski som ble erstatttet med Randall Cunningham, og til tross for at laget gikk 5-10-1 i sesongen virket fremtiden lovende for laget. I 1987 ble sesongen forkortet med ett lag på grunn av en spillerstreik, og reservene som spilte presterte relativt dårlig. Laget avsluttet sesongen 7-8. Neste år nådde Eagles igjen sluttspillet, men tapte mot Chicago Bears som Ryan tidligere hadde ledet til seier i Super Bowl XX som defensive coordinator. Kampen ble kjent som "Fog Bowl" pågrunn av været. Eagles tapte 20-12.

Eagles nådde sluttspillet de neste to årene, men kom seg ikke forbi første runde, som frustrerte lagets tilhengere ettersom at laget konsekvent ble utpekt som et av de beste i ligaen. de to kampene mot Dallas i 1989 ble kjent osm "Bounty Bowls". Eagles vant begge kampene lett (Cowboys avsluttet sesongen 1-15), og ble kjent for at Ryan kastet skjellsord mot Cowboys sin nye hovedtrener Jimmy Johnson, for å ha satt en "skudpremie" på Cowboys sin kicker, og for at Eagles-tilhengerne kastet snøballer.

 
Reggie Whites trøye i Pro Football Hall of Fame i Canton, Ohio

Den 12. november 1990 under en Monday Night Footall-kamp knuste Eagles Washington Redskins 28-14, hvor lagets forsvar scoret tre av fire touchdowns. Kampen fikk i etterkant kallenavnet "The Body Bag Game" på grunn av de fysiske skadene påført av Eagles-spillere mot motstandrene. Redskins' startende quarterback ble slått i svime, og erstatningen hans ble også hardt skadet. Running back Brian Mitchell, som senere gikk til Eagles, måtte spille quarterback for Redskins. Redskins kom tilbake til Veterans i første runde av sluttspillet hvor de slo Eagles 20-6. Ryan fikk sparken 7. januar 1991 og ble erstattet med offensive coordinator Rich Kotite tre dager senere.

Etter at All-Pro defensive tackle Jerome Brown døde i en bilulykke dedikerte laget og tilhengerne seg til å sikre seieren i 1992. otite ledet laget til en seier i luttspillet mot New Orleans Saints i 1992, men mistet Reggie White til free agency i offseason. I perioden var det lagets forsvar, kjent som "The Gang Green", som bestod av Reggie White, Jerome Brown, Clyde Simmons, Seth Joyner, Wes Hopkins, Mike Golic, Byron Evans, Eric Allen, Andre Waters og Mark McMillian. I 1993 hadde Eagles en lovende start, men falt sammen i løpet av sesongen og avsluttet 8-8.

Ny eier og nytt utseende (1994–1998)Rediger

 
Jeffrey Lurie har vært eieren av Eagles siden 1994

Lagets eiere Norman Braman hadde blitt upopulær blant lokale tilhengere, og var polariserende innad organisasjonen. Jeffrey Lurie kjøpet Eagles 6. mai 1994 for rundt $185 millioner. Klubben er nå estimert til å være det 17. mest verdiulle idrettslaget, og var ifølge Forbes verdt $1,314 milliarder i 2014.[22]

I Luries første sesong som eier gikk laget 7-9 og gikk glipp av sluttspillet. Rich Kotite fikk sparken og ble erstattet med San Francisco 49ers sin defensive coordinator Ray Rhodes, som også klarte å få 49ers-spilleren Ricky Watters til å gå over til Eagles som en free agent. I 1995, Rhodes sin første sesong, startet Eagles sesongen svakt med tre tap i sine 4 første kamper: de kom så tilbke og avsluttet sesongen 10-6, med en plass i sluttspillet som et Wild Card-lag. I første runde spilte de hjemme mot Detroit Lions, hvor de vant 58-37. I neste runde ble Eagles derimot eliminert av Cowboys (30-11). Ironisk nok var dette Randall Cunninghams siste kamp med Eagles. Han scoret kampens eneste touchdown og Eagles sin siste touchdown i sluttspillet de neste seks årene.

I 1996 endret Eagles uniformene sine til en mørkere midnattsgrønn. Laget hadde en god start, med tre seiere i sine fire første kamper. I uke 5 gikk de opp mot Cowboys i Veterans Stadium, hvor Peete fikk en sesongendende kneskade. Til tross for skaden avsluttet Eagles sesongen 10-6, men ble igjen slått ut av sluttspillet i første runde (et 14-0 tap mot 49ers). Etter en middelmådig sesong i 1997 hvor Eagles gikk 6-9-1, falt Eagles til bunns i 1998. Med et sammenlagtresultat på 3-13 hadde Eagles den verste sesongen i franchisens historie, og lå på sisteplass i flere statistikker for angrepsspill. Tilskuertallene lagmoralen gikk ned, som resulterte i at Lurie gav Rhodes sparken og ansatte Green Bay Packers sin quarterbacks coach Andy Reid som erstatning.

Andy Reid og nummer 5 (1999–2012)Rediger

 
Andy Reid var hovedtrener fra 1999 til 2012

Da Andy Reid ble utpekt til hovedtrener var han fremdeles relativt ukjent, og lagets tilhengere var skeptiske til han. I første runde av draftet i 1999 plukket han opp Donovan McNabb, som på tiden ikke ble sett på som et godt valg da lagets tilhengere hadde håpt at han skulle plukke Ricky Williams. I etterkant viste det seg å være riktig valg da McNabb utviklet seg til å bli en av historiens beste spillere. 1999 var nok et middelmådig år for Eagles, de vant kun fem kamper og solgte ikke ut to av hjemmekampene, som førte til en blackout på TV - de gjenværende seks hjemmekampene ble bare utsolgt fordi lokale bedriftseiere kjøpte opp de gjenværende billettene. Den 10. oktober 1999 pådro Dallas sin WR Michael Irvin en ryggradskade som førte til slutten på karrieren hans, hvor Eagles-tilhengerne på stadion heiet mens han lå på bakken. I 2000 gikk Eagles 11-5, og nådde sluttspillet som et Wild Card-lag som førte til økt optimisme blant tilhengerne. Etter å ha slått Tampa Bay Buccaneers 21-3 i første runde møtte Eagles Giants i divisjonsrunden, hvor de tapte 20-10. Sesongåpningen i 2000 (3. september i Dallas) ble kjent som "the Pickle Juice Game", hvor tempreaturen lå rundt 42 grader, den høyeste temperaturen i en NFL-kamp noensinne. Kallenavnet kom fra at Eagles-spillerne hadde drukket saften fra glass med sylteagurker for å hindre utmattelse og kramper i varmen. Eksperimentet funket og Eagles vant 44-14 etter at Cowboys måtte benke flere spillere som ikke klarte å spille i varmen. Kampen var også signifikant da den markerte slutten på Cowboys sin dominans og begynnelsen på Eagles sin.

 
Donovan McNabb spilte for Eagles fra 1999 til 2009

Etter å ha gått 11-5 i 2001 nådde Eagles igjen sluttspillet, denne gangen som vinneren av divisjonen sin. De slo igjen Tampa Bay i første runde, 31-9. I andre runde slo Eagles Chicago Bears 33-19 på bortebane, men i NFC Championships falt de mot St. Louis Rams 29-24.

Til tross for flere skader ledet McNabb Eagles til 12-4 i 2002. De nådde NFC Championship igjen, men tapte denne gangen mot Buccaneers 27-10 i Veterans Stadium, som gikk videre til å vinne Super Bowl det året. Neste år tapte Eagles de to første kampene i sesongen, på hjemmebane i sitt nye stadion, Lincoln Financial Field. Den første seriespillkampen i det nye stadionet var et tap 17-0 mot Tampa Bay Buccaneers. Eagles avsluttet igjen sesongen 12-4. Da de nådde NFC Championships igjen ble Eagles det første laget i det moderne NFL som nådde kampen etter å ha scoret null poeng i sesongåpningen. De klarte dette til tross for at lagets wide receivers kun hadde fem touchdown catches hele sesongen - uavgjort for færrest i NFL siden sesongen ble utvidet til 16 kamper i 1978. Laget gikk gjennom september og oktober uten en eneste TD catch, som ikke hadde skjedd i NFL siden 1945.

2004-sesongen og Super Bowl XXXIXRediger

16. mars 2004 plukket Eagles opp wide receiver Terrell Owens i en kontroversiell avtale med Baltimore Ravens og San Francisco 49ers.[23] Owens feidet ofte med McNabb, og ble kuttet fra stallen etter 2005-sesongen.[24]

2004-sesongen begynte bra med en seier mot New York Giants i sesongåpningen. Owens kom til å avsluttet sesongen med 1 200 receiving yards og 14 touchdown receptions, til tross for at sesongen hans ble avsluttet tidlig etter en ankelskade 19. desember mot Dallas Cowboys, hvor de vant 12-7 og sikret hjemmebane i NFC Championships for tredje år på rad. Etter sesongens ellevte kamp tangerte Eagles en rekord ved å sikre NFC East-tittelen (lagets fjerde på rad), som ble satt av Chicago Bears i 1985 og så tangert av San Francisco 49ers i 1997. Siden lagets to siste kamper deretter var meningsløse spilte Eagles i hovedsak med reserver, og tapte derfor begge to for et sammenlagtresultat på 13-3, deres beste sesong siden NFL byttet til 16 kamper i seriespill. McNabb hadde sin beste sesong så langt med 3 875 passing yards og 31 touchdowns med bare 8 interceptions, som gjorde han til den første quarterbacken i NFLs historie med 30 eller flere TD-pasninger og mindre en 10 intercpetions i ett seriespill. I divisjonsrunden møtte de Minnesota Vikings, hvor de vant 27-14 og nådde sitt fjerde NFC Championship på rad. Der møtte de Atlanta Falcons. Etter å ha vunnet 27-10 gikk Eagles videre til Super Bowl XXXIX hvor de møtte New England Patriots i Alltell Stadium i Jacksonville, Florida. De to var uavgjort 14-14 inn i fjerde kvarter, før Patriots scoret ti poeng på rad. Eagles kom tilbake med en touchdown, men en interception med 46 sekunder igjen på klokken førte til at Patriots vant 24-21.

2005–2012Rediger

 
Brian Dawkins, Eagles sin safety fra 1996 til 2008

I 2005-sesongen falt Eagles til et sammenlagtresultat på 6-10. McNabb gikk ut med skader halvveis inn i sesongen, og som et resultat av en feide mellom McNabb og Owens ble sistnevnte suspendert etter syv kamper, før han eventuelt ble kuttet fra laget. I 2006 mistet laget McNabb etter 10 kamper, men med Westbrook som reserve tjente Eagles sin femte divisjonstittel under Reid etter å ha gått 10-6. I 2007 avsluttet Eagles sesongen 8-8, og i 2008 sikret Eagles franchisens 500. seier og draftet DeSean Jackson.[25]

 
Andy Reid og Jeff Garcia i en kamp mot Redskins.

Den 11. januar 2009 slo Eagles regjerende mestre New York Giants 23-11 på vei til sitt sjette NFC Championship, hvor Eagles, til tross for å ha kjempet seg opp fra å ligge 24-6 under ved halftime til 25-24 i fjerde kvarter, tapte 32-25 mot Arizona Cardinals. Før 2009-sesongen signerte Eagles quarterback Michael Vick.[26] 6. desember 2009 ble Andy Reid den femte hovedtreneren i NFLs historie med 100 eller flere seiere med ett lag i ett tiår (de andre fire er Tom Landry, Don Shula, Tony Dungy, og Bill Belichick, som alle er Super Bowl-vinnere).[27] Eagles startet 2009-sesongen 5-4 før de vant seks på rad. Ved sesongslutt lå de 11-5, og var sjette seed i NFC. I wild card-kampen i januar 2010 møtte Eagles divisjonsmotstanderne Dallas Cowboys for andre uken på rad, hvor de tapte 34-14, Dallas sin første seier i sluttspillet siden desember 1996.

 
LeSean McCoy spilte for laget fra 2009 til 2014

11. januar 2010 gikk general manager Tom Heckert til samme stilling for Cleveland Browns. Han ble erstattet av Howie Roseman, so ble forfremmet fra Vice President of Player Personnel. 5. mars 2010 ble Brian Westbrook kuttet fra laget etter åtte sesonger, og 4. april ble Donovan McNabb byttet til Washington Redskins mot et draft pick i andre runde.[28] Kevin Kolb ble lagets startende quarterback for 2010-sesongen, men etter en hjernerystelse i uke 1 mot Packers tok Vick over som startende quarterback. I en kamp mot Redskins i uke 4 pådro Vick seg bryst- og ribbeinsskader etter å ha blitt knust mellom to defensive backs. Kolb ble igjen tatt ut som startende quarterback. I en kamp mot New York Giants overrasket Eagles med en seier etter å kommet tilbake fra å ligge 21 poeng under ved halftime. I kampens siste sekunder fikk Eagles en touchown etter et 65-yard punt return fra DeSean Jackson. Kampen har i etterkant fått navnet Miracle at the New Meadowlands.[29] Vick ledet Eagles til sin sjette divisjonstittel på ti sesonger, og med et sammenlagtresultat på 10-6 sikret Eagles tredje seed i NFC. I Wild Card-runden tapte Eagles mot Green Bay Packers 21-16, som gikk videret il å vinne Super Bowl XLV.

 
DeSean Jackson spilte for Eagles i 2008–2013 og returnerte til laget i 2019

2011-sesongen var en stor skuffelse for Eagles. Laget gikk 8-8 og gikk glipp av sluttspillet. I 2012-sesongen begynte Eagles med tre seiere i sine første fire kamper, men tapte de neste åtte og ble eliminert fra sluttspillet. De vant kun én av sine siste fire kamper, og etter et tap mot New York Giants 30. desember 2012 fikk Andy Reid sparken etter fjorten sesonger med laget.[30]

Tilbakefall (2013–2015)Rediger

16. januar 2013 ansatte Eagles tidligere hovedtrener ved University of Oregon Chip Kelly som Reids erstatning etter en sesong som gikk 4-12.[31] Michael Vick ble utpekt til startende quarterback, og Eagles gikk inn i 2013-sesongen med håp.

Etter en 1-3 start på sesongen ble Michael Vick plassert på benken med en hamstringsskade, men reserven Nick Foles ledet laget til et sammenlagtresultat på 10-6, og lagets syvende divisjonstittel på 13 sesonger. Før han kastet sin første interception i uke 14 kastet Foles 19 touchdowns, som var én under NFL-rekorden for touchdowns uten en interception i én sesong, som ble satt tidligere i sesongen av Peyton Manning. Foles tangerte også Mannings rekord for flest touchdown passes i én kamp med syv mot Oakland Raiders, som gjorde ham til den yngste spilleren i NFLs historie med så mange touchdowns i én kamp. Foles avsluttet sesongen med 27 touchdown passes og 2 interceptions, som da var en rekord i NFL (som senere ble slått av Tom Brady i 2016). Etter sesongen ble wide receiver DeSean Jackson kuttet fra laget på grunn av dårlig arbeidsmoral og innstilling, samt at han var involvert i gjenger.[32]

Eagles åpnet 2014-sesongen med tre seiere, og ble det første laget i NFLs historie som lå under med ti eller flere poeng i sine første tre kamper og allikevel vant.[33] Nick Foles ledet laget til 6-2 før han knakk kragebeinet og ble erstattet av Mark Sanchez. Eagles holdt førsteplass i divisjonen fra uke 1 til 15, men tapte sine tre siste kamper og nådde ikke sluttspillet.

Etter 2014-sesongen fikk Chip Kelly full kontroll over laget, og gjorde noen kontroversielle bytter. Han byttet LeSean McCoy mot linebacker Kiko Alonso, som Kelly hadde vært trener for ved Oregon og som hadde gått glipp av hele 2014-sesongen.[34] Han kuttet også veteranen Trent Cole, som hadde vært en konsistent trussel i forsvaret.[35] Han byttet også bort Nick Foles, som hadde hatt mye suksess, mot Sam Bradford, som hadde vært ute hele 2014-sesongen med en korsbåndskade.[36] Sesongens to første kamper var katastrofale for Eagles, med to tap. Bradford kastet 2 touchdowns og fire interceptions, og etter at Murray ble skadet tok Ryan Mathews over i uke 3, da Eagles slo Jets. Kelly gjorde Murray til startende for resten av sesongen, og selv om han forbedret seg nådde han ikke sitt tidligere nivå.

Den 29. desember 2015, ble Chip Kelly kuttet fra laget etter å ha gått 6-9, med én kamp igjen av sesongen. Offensive coordinator Pat Shurmur tok over som midlertidig hovedtrener for sesongfinalen mot rivalene New York Giants, som Eagles vant 35-30.[37]

Doug Pederson og The Philly Special (2016–nå)Rediger

 
Carson Wentz var pick #2 totalt i NFL Draft i 2016.

Eagles ansatte Kansas City Chiefs sin offensive coordinator Doug Pederson som sin nye hovedtrener 18. januar 2016. Pederson hadde vært med Chiefs de siste tre årene, og var med Eagles i fire sesonge før det, som quality control assistant coach i 2009 og 2010 før han ble forfremmet til quarterbacks coach i 2011 og 2012.

Ved slutten av 2015-sesongen hadde Eagles fått pick #13 totalt i NFL Draft i 2016, som de byttet sammen med Byron Maxwell og Kiko Alonso til Miami Dolphins for deres pick #8 totalt. Senere byttet de det, samt deres pick i tredje og fjerde runde, et pick i første runde i 2017 og et pick i andre runde i 2018 til Cleveland Browns for deres pick #2 totalt og et pick i fjerde runde i 2017. De brukte det til å plukke opp North Dakota States quartebrakc Carson Wentz, som ble utpekt til startende quarterback for første uke i 2016-sesongen.[38] Pederson ledet Eagles til tre seiere på rad i begynnelsen av sesongen, men tapte så fire av sine neste fem kamper. De mistet også right tackle Lane Johnson da han ble suspendert i ti kamper etter uke 5.[39] Pederson og Eagles vant bare tre av sine siste syv kamper, og til tross for en god sesong start avsluttet Wentz sesongen med en TD-INT-statistikk på 8:7. Eagles avsluttet sesongen 7-9, på sisteplass i divisjonen.

2017-sesongen og Super Bowl LIIRediger

Eagles gikk 13-3 i 2017, som inkluderte en seierrekke på seks og ni kamper. I uke 14 mot Los Angeles Rams måtte startende quarterback Carson Wentz gå av banen med en korsbåndskade og reserven Nick Foles, som skrev ny kontrakt i forkant av sesongen, fullførte sesongen for laget.

Foles sin første start kom i et comeback fra å ligge under 20-7 mot New York Giants hvor han scoret fire touchdowns og sikret en 34-29 seier. Foles hadde problemer i sesongens to siste kamper mot Oakland Raiders og Cowboys, hvor han bare kastet én touchown og to interceptions. Eagles sikret allikevel hjemmebane i sluttspillet da de slo Oakland i uke 16. Foles ledet Eagles forbi Atlanta Falcons 15-10 i divisjonsrunden. I NFC Championship knuste laget Minnesota Vikings i NFL-sesongen 2017 38-7 i en kamp som fikk kallenavnet "Minneapolis Massacre". Foles hadde sin beste kamp siden uke 15, med 352 pasing yards og tre touchdowns. I Super Bowl LII, Eagles sitt tredje forsøk på en Super Bowl-tittel, møtte de New England Patriots og Tom Brady i Minneapolis i en omkamp fra Super Bowl XXXIX i 2005. Eagles scoret kampens første touchdown etter kun tre plays, men bommet på ekstrapoenget, og førte til en stilling på 9-3.[40]

 
Zach Ertz etter en touchdown under Super Bowl LII

I andre kvarter var Philadelphia fourth-and-goal på 1-yard linjen med 38 sekunder igjen på klokken. Foles beveget seg til running back-posisjonen, og Clement tok en snap som han så katet til tight end Trey Burton, som kastet ballen til Foles som var helt ledig i høyre del av målsonen, som gjorde Foles til den første quarterbacken som har mottatt en touchdown-pasning i Super Bowl. Med ekstrapoenget økte Eagles ledelsen til 22-12. Playet har siden fått navnet Philly Special.[40]. New England holdt ledelsen én gang i kampen, med ett poeng 33-32 i fjerde kvarter. Eagles soret kampens siste touchdown og et field goal, som ledet til sluttresulttet 41-33. Eagles vant sitt første Vince Lombardi Trophy,[40] og sin første ligatittel siden 1960. Foles ble utpekt til Super Bowl MVP, og den første reservequarterbacken som startet og vant en Super Bowl siden Tom Brady vant som Drew Bledsoes backup i Super Bowl XXXVI i 2002.

 
Vince Lombardi Trophy blir utdelt etter kampen.

Med 74 poeng var kampen ett poeng fra Super Bowl-rekorden på 75 poeng fra Super Bowl XXIX i 1995; de to kampene er de eneste som har hatt over 70 poeng i spillets historie.[41] Kampen satte også en rekord for mest yards av begge lag kombinert med 1 151 yards, som er høyest i seriespill og sluttspillet. Kampen satte flere andre Super Bowl-rekorder, inkludert færrest punts fra bege lag (1), flest yards for ett lag (613 for New England) og flest poeng for et tapende lag (33).

2018-nåRediger

Før 2018-sesongen var laget plaget av flere skader, inkludert quarterbacken Carson Wentz som fremdeles var ute med et skadd korsbånd. Nick Foles startet sesongen for Eagles og sikret seieren i åpningskampen mot Atlanta Falcons 18-12. Etter ti kamper lå Eagles 4-6, men klarte å vinne fem av sine seks siste kamper og nådde sluttspillet som sjette seed fra NFC. I Wild Card-kampen mot Chicago Bears kastet Foles 2 touchdowns og 2 interceptions, som førte til en seier 16-15 for Eagles. I divisjonsrunden møtte de New Orleans Saints, hvor Eagles tok ledelsen 14-0 i første kvarter. Det var derimot de eneste poengene Eagles skulle få i kampen, som endte 20-14 i Saints sin favør.

Logo og uniformerRediger

I flere tiår var Eagles sine bortefarger kellygrønn, sølv og hvit. I 1954 ble Eagles, sammen med Baltimore Colts, det andre laget i NFLs historie som hadde en logo på hjelmene, med vinger i sølv på en kellygrønn hjelm. I 1969 hadde laget to hjelmer: Kellygrønn med hvite vinger i bortekamper, og hvit med kellygrønne vinger i hjemmekamper. Fra 1970 til '73 brukte de kun de hvite hjelmene før de gikk tilbake til kellygrønn. I 1974 fikk sølvvingene en hvit ytterlinje, og den versjonen av logoen på kellygrønne hjelmer ble standarden i over to tiår.

Fra 1948 til 1995 var lagets logo en flyvende ørn med en fotball i klørne. Fra 1969 til 72 hadde logoen et noe annerledes design. Siden designet var relativt likt Apollo 11-emblemet og månelandingsfartøyet hadde fått kallenavnet Eagle, brukte spillerne ferdens oppdragsemblem på trøyene i 1969.

I 1973 ble lagets navn inkludert under ørnen, som gikk tilbake til designet fra før 1969.

Både logoen og uniformene ble endret i 1996. Hovedfargen ble skiftet til en mørkere "midnattsgrønn". Sølv ble nesten fjernet helt da buksene ble hvite eller midnattsgrønne. Vingene på hjelmene ble endret til en hvitfarge med noe sølv og sort. Lagets logo ble endret, da ørnen ble endret til bare et hvitt mindre realistisk ørnehode, og teksten fikk en enklere firkantet stil.

Siden endringene i 1996 har laget bare gjort mindre endringer til uniformene, i hovedsak i forhold til kombinasjonen av trøyer og bukser i spesifikke kamer. For eksempel i 1997, i en kamp mot San Francisco 49ers, brukte Eagles midnattsgrønne trøyer og bukser for første av to ganger i lagets historie. Den andre gangen var i 2002 i den siste kampen i sesongen i Veterans Stadium hvor de vant mot divisjonsrivalene Washington Redskins. Ett år senere, i de første to kampene av 2003-sesongen (begge tap på hjemmebane mot Tampa Bay Buccaneers og New England Patriots) brukte Eagles hvite skjorter med hvite bukser. Siden 2003 har den kombinasjonen blitt brukt i sesongoppkjøringskamper.

I 2003 kom også den første endringen på uniformene fra 1996. På både de hvite og grønne skjortene fikk numrene en sort skygge og sølvfarget kant. Stripen på buksene ble endret fra sort-grønn-sort til sort-sølv-sort, og fra en solid sort stripe til en sort og en sølvfarget stripe med en smal hvit stripe mellom dem på de mindattsgrønne buksene. Laget debuterte også en alternativ trøye i 2003 med en grønn (istedenfor sort) skygge på hvite numre med en sølvfarget kant. Dise sorte skjortene har blitt brukt i to hjemmekamper per sesong. I sesongfinalen på hjemmebane i 2003 og 2004 brukte laget grønne bortebukser med sorte skjorter, men tapte begge kampene. Siden da har Eagles kun brukt de sorte trøyene med hvite bukser. Siden de spesielle 75-årsjubileumsuniformene var "alternative" i en kamp i 2007 kunne ikke Eagles bruke de alternative sorte skjortene den sesongen på grunn av ligaens regler. Kombinasjonen kom derimot tilbake under Thanksgiving-kampen i 2008 mot Arizona Cardinals. De sorte trøyene ble sist brukt 21. desember 2016 i en kamp hvor Eagles slo New York Giants 24-19. Fra 2006 til 2013 brukte Eagles kun den alternative sorte trøyen en kamp i sesongen, men brukte dem ikke i 2007, 2010 og 2011. I 2007- og 2010-sesongene brukte Eagles throwback-uniformer istedenfor de sorte for å feire tidligere lg. Laget begynte å bruke sorte sko i 2004. Siden 2014 har Eagles brukt sorte trøyer to ganger per sesong. I 2016 brukte de den tre ganger.

For å eire lagets 75-årsdag hadde uniformene i 2007 en spesiell logo på venstre skulder. Laget brukte også throwback-uniformer i en kamp i 2007 mot Detroit Lions. De gule og blå trøyene, samme farger som i Philadelphias byflagg, er basert på de laget brukte i sin første sesong, og samme farger som Frankford Yellow Jackets brukte før de ble nedlagt i 1931. Eagles slo Detroit 56-21.[42]

Eagles bruker sine hvite trøyer hjemme under sesongoppkjøringskamper og i kamper på dagtid i første halvdel av seriespill fra september til midten av oktober da temperaturene er høye. I kveldskamper i første halvdel av seriespill trenger de ikke bruke de hvite trøyene, men der har vært noen unntak, som i åpningskampen på hjemmebane mot Tampa Bay Buccaneers i 2003 og mot Washington Redskins i 2007. Mot slutten av oktober og begynnelsen av november bruker Eagles sine egne farger på hjemmebane, enten midnattsgrønne eller en alternativ skjorte. Eagles brukte hvitt hjemme mot Dallas Cowboys 4. november 2007 for å tvinge Cowboys til å bruke sine blå borteuniformer. Siden de flyttet til Lincoln Financial Field i 2003 har Eagles brukt hvitt hjemmei åpningskampen, med unntak av i 2010, mot New York Giants i 2011, mot Cleveland Browns i 2016 og mot Giants i 2017.

I 2010-sesongen mot Green Bay Packers 12. september 2010 brukte Eagles uniformer som var like de uniformene de hadde brukt da de vant mesterskapet i 1960 for å feire at det var 50 år siden.[43] I uke 4 og 6 i 2010 brukte Eagles hvite uniformer i kamper mot Redskins og Falcons før de gikk tilbake til midnattsgrønne trøyer for resten av hjemmekampene sine. I 2011 brukte ikke Eagles hvitt i noen av hjemmekampene sine.

Nike tok over som NFLs utstyrsforsyner i 2012, men Eagles bestemte seg for å ikke bruke deres uniformteknologi. Bortsett fra at Nike-logoen erstattet Reebok-logoen var den eneste andre endringen på liganivå en endring på NFL-skjoldet på uniformene. Eagles tok i bruk de sorte trøyene igjen.

I 2013 begynte Eagles å bruke hvite bukser som et alternativ til de grønne med hvite skjorter i seriespill.

Eagles tok i bruke Nikes "Elite 51"-stil i 2014. Laget har vurdert å bruke kellygrønne uniformer like de som ble brukt i mesterskapssesongen i 1960, som sist ble brukt i sesongåpningen mot Green Bay i 2010, men siden NFLs regler sier at der må være en venteperiode før et lag kan gjøre store endringer på uniformene sine vil det trolig ta en stund før Eagles kan gjøre det.

I uke 6 i 2014 mot New York Giants introduserte laget sorte bukser med sine sorte trøyer. Eagles vant kampen 27-0 - som var første gang laget hadde vunnet en kamp uten å slippe inn poeng på 18 år. Uniformene ble sist brukt i en seier uke 16 i 2017 mot Raiders. Eagles er 6-3 i de sorte uniformene, med tre seiere mot Giants og en hver mot Minnesota Vikings, Denver Broncos og Oakland Raiders, med tap mot Seattle Seahawks, Arizona Cardinals og Green Bay Packers

RivalerRediger

Dallas CowboysRediger

Cowboys har vært en av Eagles sine største rivaler. Eagles vant den første kampen mellom lagene 27-25 den 30. september 1960. Dallas leder sammenlagt 63-51-0. De har vært jevne de siste årene, hvor hvert lag har vunnet 12 kamper siden 2006. Der er mye fiendtlighet mellom tilhengerne for de to lagene, som har resultert i hendelser som for eksempel Bounty Bowl i 1989. Rivaliseringen har også vært synlig i NFLs Draft, hvor Cowboys sin Drew Pearson og Eagles sin David Akers har fornærmet hverandres lag i 2017 og 2018.[44][45]

New York GiantsRediger

Rivaliseringen med Giants begynte da Eagles ble stiftet i 1933, og vokste sammen med lagene på 40- og 50-tallet. De to har spilt i samme divisjon siden 1933, og feiden skyldes tildels den geografiske rivaliseringen mellom New York og Philadelphia, som også finnes i Major League Baseball (Mets og Phillies) og National Hockey League (Flyers og Rangers). NFL Network har rangert det som den beste rivaliseringen noensinne, mens Sports Illustrated har rangert den blant de ti beste i NFL noensinne, på fjerde plass.[46] Ifølge ESPN er det ett av de mest intense og velkjente rivaliseringene i sporten.[47]

Washington RedskinsRediger

Rivaliseringen med divisjonsmotstanderne Washington Redskins er ikke så kjent eller stort som mellom Eagles og Giants eller Cowboys, men er allikevel intenst. Det begynte i 1934 da Washington Redskins var kjent som Boston Redskins; Redskins slo Eagles 6-0 og leder nå sammenlagt 85-76-6. Siden 2010 har rivaliseringen vært relativt jevn.

Pittsburgh SteelersRediger

Eagles og Pittsburgh Steelers ligger begge i Pennsylvania, og begge begynte å spille i 1933. Fra den sesongen og ut 1966-sesongen var dette en stort rivalisering for begge lagene, da de var i samme divisjon. I 1967 ble de flyttet til forskjellige divisjoner, men forble i samme conference. I 1970 ble Steelers (sammen med Cleveland Browns og Baltimore Colts) flyttet til American Football Conference, mens Eagles forble i National Football Conference sammen med de andre gamle NFL-lagene. Dette resulterte i at de to lagene bare møttes hvert fjerde år i seriespill, hvor de sist møttes i 2016 i Lincoln Financial Field hvor Eagles vant 34-3. Steelers har tapt ni bortekamper på rad mot Eagles siden 1966, som var begynnelsen av Super Bowl-perioden. Eagles leder sammenlagt 47-28-3.

SpillereRediger

Nåværende spillerstallRediger

Spillerstall Philadelphia Eagles
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Quarterbacks

Running backs

Wide receivers

Tight ends

Offensive linemen

Defensive linemen

Linebackers

Defensive backs

Special teams

Reservelister
  • Tom


Rookies i skråskrift

Spillerstall oppdatert 5. juni 2019
Depth chartOverganger
90 aktive, 0 inaktive

Spillerstaller i AFCSpillerstaller i NFC


Priser og beærelserRediger

Pensjonerte numreRediger

Philadelphia Eagles pensjonerte numre
Nr. Spiller Posisjon(er) Periode Pensjonert
5 Donovan McNabb QB 1999–2009 20. september 2013
15 Steve Van Buren HB 1944–1951 1951
20 Brian Dawkins S 1996–2008 30. september 2012
40 Tom Brookshier CB 1953–1961 1962
44 Pete Retzlaff RB, WR, TE 1956–1966 1965
60 Chuck Bednarik LB, C 1949–1962
70 Al Wistert OT 1943–1951 1952
92 Reggie White(*) DE 1985–1992 5. desember 2005
99 Jerome Brown(*) DT 1987–1991 6. september 1992

Merknader:

Pro Football Hall of FamereRediger

Eagles i Pro Football Hall of Fame
Spillere
Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet Nr. Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
60 Chuck Bednarik CLB 1949–1962 1967 33 Ollie Matson RB 1964–1966 1972
76 Bob Brown OT 1964–1968 2004 25 Tommy McDonald WR 1957–1963 1998
80 Cris Carter WR 1987–1989 2013 85 James Arthur "Art" Monk WR 1995 2008
95 Richard Dent DE 1997 2011 35 Pete Pihos TEDE 1947–1955 1970
89 Mike Ditka TE 1967–1968 1988 54 Jim Ringo C 1964–1967 1981
86 Bud Grant WRDE 1951–1952 1994 11 Norm Van Brocklin QB 1958–1960 1971
56 Bill Hewitt End-FB 1937–1939, 1943 1971 15 Steve Van Buren HB 1944–1951 1965
87 Claude Humphrey DE 1979–1981 2014 92 Reggie White DE 1985–1992 2006
9 Sonny Jurgensen QB 1957–1963 1983 53 Alex Wojciechowicz CDT 1946–1950 1968
80 James Lofton WR 1993 2003 20 Brian Dawkins S 1996–2008 2018
Trenere og ledere
Navn Posisjon(er) Sesong(er) Innlemmet
Bert Bell Eier/Grunnlegger 1933–1940 1963
Wayne Millner Assistant coach 1951 1968
Earle "Greasy" Neale Head coach 1941–1950 1969
Mike McCormack Head coach 1973–1975 1984

Eagles Hall of FameRediger

Eagles Honor Roll ble etablert i 1987. Alle lagets spillere som allerede var innlemmet i Pro Football Hall of Fame ble innlemmet første året. I 2012 ble navnet byttet til Eagles Hall of Fame.[52] Spillere kan ikke bli innlemmet før tre år etter de har pensjonert seg fra NFL, og der var 41 medlemmer per 2015.[53]

Eagles Hall of Fame
År Nr. Navn Posisjon(er) Periode
1987 60 Chuck Bednarik CLB 1949–1962
Bert Bell Grunnlegger-Eier 1933–1940
17 Harold Carmichael WR 1971–1983
56 Bill Hewitt TEDE 1936–1939, 1943
9 Sonny Jurgensen QB 1957–1963
33 Ollie Matson RB 1964–1966
31 Wilbert Montgomery RB 1977–1984
Earle "Greasy" Neale Head coach 1941–1950
35 Pete Pihos TEDE 1947–1955
54 Jim Ringo C 1964–1967
11 Norm Van Brocklin QB 1958–1960
15 Steve Van Buren HB 1944–1951
53 Alex Wojciechowicz CDT 1946–1950
1988 66 Bill Bergey LB 1974–1980
25 Tommy McDonald WR 1957–1963
1989 40 Tom Brookshier CB 1954–1961
44 Pete Retzlaff TE 1956–1966
1990 22 Timmy Brown RB 1960–1967
1991 76 Jerry Sisemore OT 1973–1987
75 Stan Walters OT 1975–1983
1992 7 Ron Jaworski QB 1977–1986
1993 28 Bill Bradley SP 1969–1976
1994 Dick Vermeil Head coach 1976–1982
1995 Jim Gallagher Leder 1949–1995
82 Mike Quick WR 1982–1990
1996 99 Jerome Brown DT 1987–1991
1999 Otho Davis Head Trainer 1973–1995
Laget i NFL Championship 1948
Laget i NFL Championship 1949
2004 76 Bob Brown OT 1964–1968
2005 92 Reggie White DE 1985–1992
2009 70 Al Wistert OT 1943–1951
12 Randall Cunningham QBP 1985–1995
2011 21 Eric Allen CB 1988–1994
Jim Johnson Defensive Coordinator 1999–2008
2012 Leo Carlin Ticket Manager 1960–2015
20 Brian Dawkins S 1996–2008
23 Troy Vincent CB 1996–2003
2013 5 Donovan McNabb QB 1999–2009
2015 36 Brian Westbrook RB 2002–2009
55 Maxie Baughan LB 1960–1965
2016 54 Jeremiah Trotter LB 1998–2001, 2004–2006, 2009
Merrill Reese Radiokommentator 1977–
2017 2 David Akers K 1999– 2010
2018 59 Seth Joyner LB 1986–1993
96 Clyde Simmons DE 1986–1993

75-års jubileumslagRediger

FranchiserekorderRediger

Kilde:pro-football-reference.com Eagles Franchise Page

PassingRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Rookie
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Completions 2 801
Donovan McNabb
379
Carson Wentz
2016
37
Mark Sanchez
10/12/2014 @WAS
Sam Bradford
26/12/2015 WAS
341
Donovan McNabb
73
Donovan McNabb
2008
30
Donovan McNabb
06/02/2005 NNWE
379
Carson Wentz
2016
36
Carson Wentz
04/12/2016 @CIN
Pass Attempts 4 746
Donovan McNabb
607
Carson Wentz
2016
62
Randall Cunningham
02/10/1989 @CHI
Nick Foles
26/10/2014 @ARI
577
Donovan McNabb
121
Donovan McNabb
2008
54
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
607
Carson Wentz
2016
60
Carson Wentz
04/12/2016 @CIN
Passing Yards 32 873
Donovan McNabb
3 916
Donovan McNabb
2008
471
Nick Foles
23/12/2018 Hou
3 752
Donovan McNabb
892
Donovan McNabb
2008
407
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
3 782
Carson Wentz
2016
381
Nick Foles
09/12/2012 @TAM
Passing TDs 216
Donovan McNabb
33
Carson Wentz
2017
7
Nick Foles
03/11/2013 @OAK
24
Donovan McNabb
7
Donovan McNabb
2004
3
Ron Jaworski
23/12/1979 CHI
Rodney Peete
30/12/1995 DET
Donovan McNabb
06/02/2005 NNWE
18/01/2009 @ARI /> Nick Foles
21/01/2018 MIN
04/02/2018 NNWE
16
Carson Wentz
2016
3
Scott Tinsley
11/10/1987 @DAL
Donovan McNabb
02/01/2000 STL
Intercepted 151
Ron Jaworski
26
Sonny Jurgensen
1962
6
Bobby Thomason
21/10/1956 CRD
Pete Liske
26/09/1971 DAL
17
Donovan McNabb
7
Ron Jaworski
1980
3
Ron Jaworski
25/01/1981 NOAK
Randall Cunningham
31/12/1988 @CHI
Donovan McNabb
18/01/2004 CAR
06/02/2005 NWE
17
Davey O'Brien
1939
4
Randall Cunningham
16/09/1985 RAM
Scott Tinsley
18/10/1987 @GNB
Brad Goebel
13/10/1991 NOR
Passer Rating 94.2+
Nick Foles
119.2#
Nick Foles Adrian Burk
2013
158.3*
Donovan McNabb
23/09/2007 DET
Nick Foles
03/11/2013 @OAK
83.6#
Jeff Garcia
132.4*
Rodney Peete
1995
143.3*
Rodney Peete
30/12/1995 DET
79.3#
Carson Wentz
2016
131.7*
Scott Tinsley
11/10/1987 @DAL
Sacked 422
Randall Cunningham
72
Randall Cunningham
1986
12
Donovan McNabb
30/09/2007 @NYG
48
Donovan McNabb
12
Donovan McNabb
2003
8
Donovan McNabb
11/01/2004 GNB
38
John Reaves
1972
7
Randall Cunningham
29/09/1985 NYG
Yds/Pass Att 8.71+
Sonny Jurgensen
9.12#
Nick Foles
2013
16.29*
Sonny Jurgensen
25/11/1962 DAL
6.5#
Donovan McNabb
Randall Cunningham
10.2*
Norm Van Brocklin
1960
10.8*
Rodney Peete
30/12/1995 DET
6.73#
John Reaves
1972
12.47*
Randall Cunningham
22/09/1985 @WAS
Pass Yds/Game 266.1+
Sam Bradford
278.6#
Donovan McNabb
2005
- 234.5#
Donovan McNabb
407*
Randall Cunningham
1988
- 242.7#
Nick Foles
2012
-

+ = minimum 500 forsøk, # = minimum 100 forsøk, ∗ = minimum 15 forsøk

RushingRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Rookie
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Rush Attempts 1 465
Wilbert Montgomery
353
Ricky Watters
1996
35
Heath Sherman
12/11/1990 WAS
141
Wilbert Montgomery
68
Wilbert Montgomery
1980
26
Wilbert Montgomery
23/12/1979 CHI
03/01/1981 MIN
11/01/1981 DAL
182
Po James
1972
28
Charlie Garner
09/10/1994 WAS
Rush Yards 6 792
LeSean McCoy
1 607
LeSean McCoy
2013
217
LeSean McCoy
08/12/2013 DET
591
Brian Westbrook
312
Wilbert Montgomery
1980
194
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
637
LeSean McCoy
2009
178
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
Rush Yds/Att 6.62
Randall Cunningham
7.98
Randall Cunningham
1990
11.63
Timmy Brown
07/11/1965 @CLE
5.86
Donovan McNabb
7.79
Brian Westbrook
2006
7.46
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
4.9
Bryce Brown
2012
9.37
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
Rushing TDs 69
Steve Van Buren
17
LeSean McCoy
2011
3
Wilbert Montgomery
07/10/1979 WAS
19/12/1982 HOU
LeSean McCoy
19/09/2010 @DET
6
Wilbert Montgomery
3
Wilbert Montgomery
1980
Brian Westbrook
2006
2
Wilbert Montgomery
03/01/1981 MIN
27/12/1981 NYG
4
Ken Keller
1956
LeSean McCoy
2009
Bryce Brown
2012
2
Wilbert Montgomery
18/12/1977 NYJ
James Joseph
04/11/1991 NYG
Charlie Garner
02/10/1994 @SFO
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
02/12/2012 @DAL
Rush Yds/Game 79
Ricky Watters
100.4
LeSean McCoy
2013
- 74
Wilbert Montgomery
128.5
Brian Westbrook
2006
- 70.1
Mike Hogan
1976
-

∗ = minimum 15 forsøk, # = min. 100 forsøk, + = min. 500 forsøk

ReceivingRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Rookie
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Receptions 589
Harold Carmichael
116
Zach Ertz
2018
14
Zach Ertz
11/11/2018 DAL
38
Chad Lewis
19
Brent Celek
2008
10
Brent Celek
18/01/2009 @ARI
81
Keith Jackson
1988
11
Junior Tautalatasi
09/11/1986 NYG
Receiving Yds 8 978
Harold Carmichael
1 409
Mike Quick
1983
237
Tommy McDonald
10/12/1961 NYG
465
Harold Carmichael
219
Alshon Jeffery
2018
146
Jeremy Maclin
09/01/2010 @DAL
912
DeSean Jackson
2008
177
Hank Baskett
31/12/2006 ATL
Yds/Rec 19.16+
Tommy McDonald
21.44#
Ben Hawkins
1967
52.5*
DeSean Jackson
12/12/2010 @DAL
16.03#
Harold Carmichael
23.5*
Donte' Stallworth
2006
30.5*
Kevin Curtis
18/01/2009 @ARI
21.09
#Hank Baskett
2006
28.5*
Fred Barnett
15/10/1990 MIN
Receiving TDs 79
Harold Carmichael
14
Terrell Owens
2004
4
Ben Hawkins
28/09/1969 PIT
6
Harold Carmichael
3
Harold Carmichael
1979
Brent Celek
2008
Alshon Jeffery
2018
2
Harold Carmichael
23/12/1979 CHI
Fred Barnett
03/01/1993 @NOR
Chad Lewis
23/01/2005 ATL
Brent Celek
18/01/2009 @ARI
Alshon Jeffery
21/1/2018 MIN
9
Calvin Williams
1990
2
(9 ganger)
Rec Yds/Game 70.3+
DeSean Jackson
90.4#
Ben Hawkins
1967
- 66.4#
Harold Carmichael
146*
Jeremy Maclin
2009
- 64.3#
Don Looney
1940
-

∗ = minimum 4 receptions, # = min. 20 receptions, + = min. 200 receptions

AnnetRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill Rookie
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp Sesong Kamp
Totalt antall TDs 79
Harold Carmichael
20
LeSean McCoy
2011
4
Ben Hawkins
28/09/1969 PIT
Wilbert Montgomery
10/09/1978 @WAS
07/10/1979 WAS
Brian Westbrook
27/11/2008 ARI
6
Brian Westbrook
Wilbert Montgomery
Harold Carmichael
3
Harold Carmichael
1979
Wilbert Montgomery
1980
Duce Staley
2001
Brian Westbrook
2006
Brent Celek
2008
Alshon Jeffery
2018
2
(8 ganger)
9
Calvin Williams
1990
3
Corey Clement
05/11/2017 DEN
Yds fra Scrimmage 9 785
Brian Westbrook
2 146
LeSean McCoy
2013
249
Timmy Brown
16/12/1962 @STL
925
Brian Westbrook
443
Wilbert Montgomery
1980
208
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
878
Charle Young
1973
189
Bryce Brown
26/11/2012 CAR
Yards totalt 12 049
Timmy Brown
2 428
Timmy Brown
1 963
341
Timmy Brown
16/12/1962 @STL
953
Brian Westbrook
443
Wilbert Montgomery
1980
208
Wilbert Montgomery
11/01/1981 DAL
940
Steve Van Buren
1944
231
Kevin Bowman
11/10/1987 @DAL

ReturningRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp
Kick Returns 169
Timmy Brown
54
Allen Rossum
1999
8
Derrick Witherspoon
24/11/1996 @ARI
Allen Rossum
21/11/1999 IND
Quintin Demps
09/11/2008 NYG
22
Brian Mitchell
11
Brian Mitchell
2001
6
Brian Mitchell
27/01/2002 @STL
Kick Ret Yds 4 483
Timmy Brown
1 347
Allen Rossum
1999
253
Derrick Witherspoon
24/11/1996 @ARI
522
Brian Mitchell
239
Brian Mitchell
2001
128
Brian Mitchell
27/01/2002 @STL
Yds/KR 27.74
Josh Huff
33.25
Steve Van Buren
1944

61 Jake Elliott
24/09/2017
25.29
J.R. Reed
26.8
Brian Mitchell
2002
31.25
Brian Mitchell
19/01/2003 TAM
Kick Ret TDs 5
Timmy Brown
2
Timmy Brown
1966
Derrick Witherspoon
1996
2
Timmy Brown
06/11/1966 DAL
0
Punt Returns 148
Wally Henry
54
Wally Henry
1981
9
Larry Marshall
18/09/1977 TAM
16
Brian Mitchell
8
Wally Henry
1979
John Sciarra
1980
6
John Sciarra
11/01/1981 DAL
Punt Ret Yds 1 369
Brian Mitchell
567
Brian Mitchell
2002
140
Alvin Haymond
06/10/1968 @WAS
174
DeSean Jackson
122
DeSean Jackson
2008
109
DeSean Jackson
04/01/2009 @MIN
Yds/PR 14.71
Ernie Steele
20.44
Ernie Steele
1942
33
Brian Mitchell
25/11/2002 @SFO
15.82
DeSean Jackson
17.43
DeSean Jackson
2008
21.8
DeSean Jackson
04/01/2009 @MIN
Punt Ret TDs 4
DeSean Jackson
Darren Sproles
2
Brian Westbrook
2003
DeSean Jackson
2009
Darren Sproles
2014, 2015
1
(8 ganger)
0
Total Return Yds 4 997
Timmy Brown
1 729
Brian Mitchell
2002
234
Vai Sikahema
22/11/1992 @NYG
657
Brian Mitchell
296
Brian Mitchell
2001
159
Brian Mitchell
19/01/2003 TAM

DefenseRediger

Statistikk Seriespill Sluttspill
Karriere Sesong Kamp Karriere Sesong Kamp
Interceptions 34
Bill Bradley
Brian Dawkins
Eric Allen
11
Bill Bradley
1971
3
Don Burroughs
03/12/1961 @PIT
Nate Ramsey
28/11/1965@STL
Jim Nettles
12/12/1965 @PIT
Joe Scarpati
23/10/1966 @NYG
5
Herm Edwards
3
Roynell Young
1980
Damon Moore
2001
2
Herm Edwards
03/01/1981 MIN
Roynell Young
03/01/1981 MIN
Eric Allen
03/01/1993 @NOR
Damon Moore
12/01/2002 TAM
Int Ret Yds 536
Bill Bradley
248
Bill Bradley
1971
114
Frank LeMaster
21/12/1975 @WAS
77
Damon Moore
77
Damon Moore
2001
59
Damon Moore
12/01/2002 TAM
Int Ret TDs 5
Eric Allen
4
Eric Allen
1993
2
Eric Allen
26/12/1993 NOR
1
(6 ganger)
Sacks (siden 1982) 124
Reggie White
21
Reggie White
1987
4.5
Clyde Simmons
15/09/1991 @DAL
Hugh Douglas
18/10/1998 @SDG
4
Derrick Burgess
Hugh Douglas
Carl Hairston
Reggie White
3
Carl Hairston
1980
Derrick Burgess
2004
2
Carl Hairston
03/01/1981 MIN
Hugh Douglas
31/12/2000 TAM
Derrick Burgess
23/01/2005 ATL
Darwin Walker
13/01/2007 @NOR

Eksepsjonelle prestasjonerRediger

Statistikk Karriere Sesong Sluttspillkamper Rookiekamper
Kamper med 300+ passing yards 30
Donovan McNabb
6
Donovan McNabb
2004
3
Donovan McNabb
4
Carson Wentz
2016
Kamper med 100+ rushing yards 26
Wilbert Montgomery
8
Wilbert Montgomery
1981
Brian Westbrook
2006
2
Brian Westbrook
2
Don Johnson
1953
Mike Hogan
1976
Charlie Garner
1994
Bryce Brown
2012
Kamper med 100+ receiving yards 23
Pete Retzlaff
8
Terrell Owens
2004
2
Fred Barnett
Keith Jackson
4
Charle Young
1973
Kamper med 1+ TD 69
Harold Carmichael
13
LeSean McCoy
2011
5
Harold Carmichael
Duce Staley
Brian Westbrook
9
Calvin Williams
1990
Kamper med 2+ TD 18
Brian Westbrook
6
LeSean McCoy
2011
2
Wilbert Montgomery
2
Bryce Brown
2012
Jordan Matthews
2014
Kamper med 3+ TD 7
Brian Westbrook
2
Pete Retzlaff
1965
Wilbert Montgomery
1982
Terrell Owens
2004
Brian Westbrook
2007, 2008

TrenereRediger

Nåværende personaleRediger

Philadelphia Eagles personale
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Kontoransatte
  • Styreleder/CEO – Jeffrey Lurie
  • President – Don Smolenski
  • Executive Vice President/General Manager – Howie Roseman
  • Senior Football Advisor – Tom Donahoe
  • Vice President of Player Personnel – Andy Weidl
  • Vice President of Football Operations – Andrew Berry
  • Vice President of Football Operations and Strategy – Alec Halaby
  • Vice President of Football Operations and Compliance – Jon Ferrari
  • Assistant Director of Player Personnel - Ian Cunningham
  • Senior Director of College Scouting – Anthony Patch
  • Director of College Scouting – Ian Cunningham
  • Assistant Director of College Scouting – Alan Wolking
  • Director of Pro Scouting – Brandon Brown
  • Assistant Director of Pro Scouting – Max Gunder
  • Vice President of Football Administration – Jake Rosenberg
  • Director of Football Administration - Bryce Johnston
  • Director of Team Travel & Football Logistics – Dan Ryan
  • Football Operations Director - Katie David
  • Player Personnel Executive – T.J. McCreight
  • National Scout – Patrick Stewart
  • Advanced Projects Coordinator – Jeremiah Washburn
  • Director of Scouting Operations - Casey Weidl
Hovedtrenere
Offensive coaches


 
Defensive Coaches
Special teams coaches
Team Development
  • Director of Team Development - Joe Pannunzio
  • Coaches Assistant – Nick Williams
Strength and conditioning
  • Head Strength Coach – Josh Hingst
  • Assistant Strength Coach – Keith Gray
  • Performance Nutrition Coordinator – Michael Minnis
  • Strength Assistant – Ben Wagner
  • Director of High Performance – Shaun Huls

Coaching staff
Front office
Mer NFL-personale

AFC East
BUF
MIA
NE
NYJ
North
BAL
CIN
CLE
PIT
South
HOU
IND
JAX
TEN
West
DEN
KC
LAC
OAK
NFC East
DAL
NYG
PHI
WAS
North
CHI
DET
GB
MIN
South
ATL
CAR
NO
TB
West
ARI
LAR
SF
SEA

Radio og TVRediger

RadiopartnereRediger

PennsylvaniaRediger

By Stasjon Frekvens
Easton WCTO 96.1 FM
Levittown WBCB 1490 AM
Philadelphia WTEL 610 AM
WIP-FM 94.1 FM
Pottsville WPPA 1360 AM
Reading WEEU 830 AM
Scranton WEJL 630 AM
Sunbury WEGH 107.3 FM
Williamsport WBZD-FM 93.3 FM
York WSOX 96.1 FM

DelawareRediger

By Stasjon Frekvens
Milford WAFL 97.7 FM
Wilmington WDEL 1150 AM

New JerseyRediger

By Stasjon Frekvens
Atlantic City WPGG 1450 AM
Millville WENJ 97.3 FM

Fra 2008 og ut 2010 bel Eagles sine kamper sendt på både WYSP og Sports Radio 610 WIP, som begge eies av CBS Radio. I 2011 droppet CBS musikken på WYSP og endret navnet til WIP-FM. Senere ble 610 AM en riksdekkende kringkaster for CBS Sports, og 94 WIP ble sendt på WIP FM. Eagles forlenget kontrakten sin med WIP-FM ut 2024.

Merrill Reese, som ble med Eagles i 1976, er hovedkommentator, med tidligere wide receiver for Eagles Mike Quick, som erstattet offensive linemane Stan Walters i 1998, er ekspertkommentator. Programmet etter kamper, som har inkludert flere idrettspersonligheter fra Philadelphia, styres av Kevin Riley, tidligere linebacker for Eagles, og Rob Ellis. Riley var også vert på 94 WYSP før det byttet til WIP; Rob Ellis har et ukentlig program fra 18-22 på 94,1 WIP-FM.

I 2015 ble sesongoppkjøringskamper send på TV på WCAU, en lokalstasjon eid av NBC. De fleste kampene i seriespill kan ses på FOX-kanalen WTXF-TV. Når Eagles spiller hjemme mot et AFC-lag vises kampene på CBS-kanalen KYW-TV.

TreningsleirRediger

Eagles holdt før sin treningsleir i slutten av july gjennom midten av august hvert år i Lehigh University i Bethlehem i Lehigh Valley.[54] Da Chip Kelly tok over som hovedtrener flyttet Eagles i 2013 treningsleiren sin til NovaCare Complex i Philadelphia.[55][56] Tidligere treningsleirer har blitt avholdt i Chestnut Hill Academy (1935), Saint Joseph's University (1939 og 1943), Saranac Lake (1946-48), Hershey(1951-67), Albright College (1968-72), Widener University (1973-79) og West Chester University of Pennsylvania (1980-95).[56]

KampsangRediger

Kampsangen «Fly, Eagles Fly» spilles under hjemmekamper etter touchdowns og før laget introduseres før avspark.

CheerleadereRediger

Utdypende artikkel: Philadelphia Eagles Cheerleaders

 
Eagles sine cheerleadere under en rutine i 2008.

Laget har sin egen cheerleadergruppe, som fremfører for tilhengerne og Eagles på sidelinjen.[57] Gruppen gir ut en årlig badedraktskalender, og var den første gruppen i ligaen som gav ut kalenderen på Android og iOS-mobiler.[58]

TilhengereRediger

 
Utsolgt i "The Linc" under en sluttspillkamp i januar 2011
 
En tilhenger i U.S. Bank Stadium feirer etter at Eagles vant Super Bowl LII
 
Tilhengere under Super Bowl-paraden ved Benjamin Franklin Parkway

HengivenhetRediger

Selv om metodene varierer har studier som forsøker å rangere tilhengerne til de 32 lagene i NFL konsistent plassert Eagls sine blant de beste i ligaen.[59] Eagles sine tilhengere har flere dedikerte nettsamfunn, hvor det eneste andre laget i Philadelphia som er større på nett er Phillies.[60]

American City Business Journals, som ofte gjennomfører studier for å finne de mest lojale tilhengerne i NFL, evaluerer tilhengere i hovedsak basert på tilskuertall,[61] og rangerte Eagles sine tilhengere som nummer tre i 1999[62] and 2006.[63] Studien fra 2006 kaller tilhengerne "utrolig lojale", og bemerker at de har fylt 99,8% av setene i stadionet det siste tiåret.[64] Forbes plasserte Eagles først i sin undersøkelse fra 2008,[65] som var basert på korrelasjon mellom lagets prestasjoner og tilskuertall.[66] ESPN.com plasserte Eagles sine tilhengere som nummer fire i ligaen i en undersøkelse fra 2008, hvor de påpeker sammenhengen mellom lagets prestasjoner og det generelle humøret i byen.[67] Den siste hjemmekampen som ble påvirket av NFLs blackout-regler var mot Arizona Cardinals den 12. september 1999, som var Andy Reids første hjemmekamp som lagets nye hovedtrener.

Studiene viser at Eagles sine tilhengere fyller stadionet enten laget gjør det bra eller dårlig. I august 2008 hadde laget solgt ut 71 kamper på rad, og ventelisten for sesongkort var på 70 000 folk.[67] Til tross for at de avsluttet 2005-sesongen 6-10 var Eagles nummer to i NFL for salg av merch, og billetter for kamper for neste sesong var utsolgt minutter etter at de ble lagt ut for salg.[68]

Eagles sine tilhengere har også blitt kjent for å rope det kjente "E-A-G-L-E-S – Eagles!" under Flyers, Phillies, og 76ers-kamper når laget som spiller er i ferd med å tape for å vise misnøye med deres prestajoner, og at de heller setter sin lit til Eagles.

Dårlig oppførselRediger

I tilleg til sin intense hengivenhet har Eagles sine tilhengere et rykte for dårlig oppførsel og idrettsrelatert vold, spesielt når laget spiller mot en av rivalene.[69] I If Football's a Religion, Why Don't We Have a Prayer? beskriver Jereé Longman tilhengerne som befinner seg i seksjonen "700 Level" på Veterans Stadium som "hostile taunting, fighting, public urination and general strangeness."[70] Under en kamp i 1997 mot 49ers skjedde det så mye at dommeren Seamus McCaffery holdt en midlertidig domstol i stadionet under neste hjemmekamp; 20 personer ble bragt inn den dagen.[69] Tilhengernes oppførsel forbedret seg etter at laget flyttet til Lincol Financial Field, og "Eagles Court" opphørte i desember 2003.[71]

Eagles i populærkulturRediger

I boken MASH: A Novel About Three Army Doctors spilte karakteren Captain Oliver Wendell "Spearchucker" Jones for Philadelphia Eagles, men i filmatiseringen ble det endret til San Francisco.

1976-sesongen var teamet i filmen Invincible. Mark Wahlberg spiller Vince Papale, en 30 år gammel bartender og lærer på deltid som er en iherdig tilhenger av Eagles som senere blir en spiller for laget. Filmen følger ikke faktiske hendelser nøyaktig, da Papale hadde noe tidligere erfaring med sport.[72] Filmen Silver Linings Playbook refererer til 2008-sesongen. Filmen ble godt mottatt og fikk flere nominasjoner, inkludert åtte Academy Awards.

I filmen The Deer Hunter referer Nick til Eagles i en bar når han sier: "Hey, I got a hundred bucks says the Eagles never cross the fifty in the next half and Oakland wins by 20!" Stan svarer; "And I got an extra twenty says the Eagles' quarterback wears a dress!"[73]

I den prisvinnende komedieserien It's Always Sunny in Philadelphia referer Danny DeVito ofte til Eagles, so i sesong 3, episode 2 - The Gang Gets Invincible, hvor episodens tittel er en referanse til Wahlberg-filmen.[74]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Team Information» (PDF). 2017 Philadelphia Eagles Media Guide (engelsk). NFL Enterprises LLC. 26. september 2017. Besøkt 4. april 2019. 
  2. ^ «Philadelphia Eagles Team Capsule» (PDF). 2018 Official National Football League Record and Fact Book (engelsk). NFL Enterprises, LLC. 9. august 2018. Besøkt 4. april 2019. 
  3. ^ «Philadelphia Eagles Team Facts» (engelsk). Pro Football Hall of Fame. Besøkt 4. april 2019. 
  4. ^ «Top 10 NFL Rivalries Of All Time: No. 4 Giants-Eagles». Sports Illustrated (engelsk). 15. desember 2005. Arkivert fra originalen 17. september 2012. Besøkt 4. april 2019. 
  5. ^ Chadiha, Jeffri (31. oktober 2007). «Ranking the NFL's best rivalries: Where does Colts-Pats fit?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  6. ^ Bryan, Dave (20. september 2016). «After 8 Straight Losses, Steelers Looking For Philadelphia Freedom Sunday Against Eagles». SteelersDepot.com (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  7. ^ Fox, Ashley (4. januar 2014). «Fans always have Eagles' back» (engelsk). ESPN. Besøkt 4. april 2019. 
  8. ^ Clark, Kevin (2. juli 2012). «Game Changer: NFL Scrambles to Fill Seats». The Wall Street Journal (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  9. ^ Smith, Howard (7. desember 2011). «NFL Players Poll: Most Intimidating Fans». Sports Illustrated (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  10. ^ Lyons, 2010 s. 81
  11. ^ a b Lyons, 2010 s. 82
  12. ^ Troan, John. «1933 Philadelphia Eagles» (engelsk). Besøkt 4. april 2019. 
  13. ^ «Chronology of Professional Football» (PDF) (engelsk). National Football League. Besøkt 4. april 2019. 
  14. ^ Kuklick, Bruce (1993). To Every Thing a Season: Shibe Park and Urban Philadelphia, 1909–1976 (engelsk). Princeton University Press. s. 86. ISBN 0-691-02104-X. Besøkt 4. april 2019. 
  15. ^ «Eagles retain title, beat Rams in rain». St. Petersburg Independent (engelsk). Florida. 19. desember 1949. s. 21. Besøkt 5. april 2019. 
  16. ^ Didinger, Ray; Lyons, Robert S. (2005). The Eagles Encyclopedia. Temple University Press. s. 127–128. ISBN 1-59213-449-1. 
  17. ^ a b Didinger, Ray; Lyons, Robert S. (2005). The Eagles Encyclopedia (engelsk). Temple University Press. ISBN 1-59213-449-1. 
  18. ^ «Year-by-Year History» (PDF) (engelsk). Philadelphia Eagles. Arkivert fra originalen (PDF) 29. januar 2006. Besøkt 6. april 2019. 
  19. ^ Brookover, Bob (17. september 2006). «The Birds' Biggest Rival—In a division of fierce foes, the Giants have battled the Eagles as tough as anyone». Philadelphia Inquirer. s. D1. 
  20. ^ Brookover, Bob (6. november 2008). «Eagles—Giants among top rivalries». Philadelphia Inquirer. s. D6. 
  21. ^ «Eagles search ends with Vermeil». St Petersburg Times (engelsk). 9. februar 1976. Besøkt 6. april 2019. 
  22. ^ «The World's Most Valuable Sports Teams No. 11 Philadelphia Eagles». Forbes.com (engelsk). 12. juli 2011. Besøkt 6. april 2019. 
  23. ^ «Ravens, Niners compensated in settlement» (engelsk). ESPN. 17. mars 2004. Besøkt 7. april 2019. 
  24. ^ «Eagles release headache Owens» (engelsk). ESPN. 15. mars 2006. Besøkt 7. april 2019. 
  25. ^ Gelston, Dan (26. oktober 2008). «Westbrook Helps Eagles Soar Above Falcons, Win 500th Game». NBC 10 Philadelphia (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  26. ^ «Vick, Eagles agree to 2-year deal». ESPN.com (engelsk). 14. august 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  27. ^ «Eagles sign Reid through 2013». ESPN.com (engelsk). 9. desember 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  28. ^ Maese, Rick (5. april 2010). «Washington Redskins acquire quarterback Donovan McNabb from Philadelphia Eagles». The Washington Post (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  29. ^ Florio, Mike (19. desember 2010). «Miracle at the New Meadowlands sinks Giants-» (engelsk). NBC Sports. Besøkt 7. april 2019. 
  30. ^ Garafolo, Mike (30. desember 2012). «Eagles fire Reid». USA Today (engelsk). Philadelphia. Besøkt 7. april 2019. 
  31. ^ «Eagles hire Chip Kelly as coach». ESPN.com (engelsk). 16. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  32. ^ «Pro Bowl receiver Jackson released by Eagles». ESPN.com (engelsk). 28. mars 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  33. ^ Wilner, Barry (22. september 2014). «Eagles overcome yet another deficit, beats Redskins» (engelsk). Arkivert fra originalen 2. november 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  34. ^ «Eagles Acquire LB Alonso For RB McCoy». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). 10. mars 2015. Arkivert fra originalen 12. mars 2015. Besøkt 7. april 2019. 
  35. ^ Patra, Kevin (10. mars 2015). «Indianapolis Colts to sign Trent Cole». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  36. ^ Sessler, Marc (10. mars 2015). «Rams trading Sam Bradford to Eagles for Nick Foles». NFL.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  37. ^ «Eagles Release Head Coach Chip Kelly». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). 29. desember 2015. Arkivert fra originalen 30. desember 2019. Besøkt 7. april 2019. 
  38. ^ Reimer, Alex (5. september 2016). «Carson Wentz will start for Eagles». sbnation.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  39. ^ Pennington, Tom (11. november 2016). «The Eagles Should Be Better Than 4–4». fivethirtyeight.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  40. ^ a b c «Super Bowl LII Play By Play». NFL.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2018. Besøkt 7. april 2019. 
  41. ^ Stites, Adam (5. februar 2018). «The Patriots and Eagles gave us the 2nd highest-scoring Super Bowl ever». SB Nation (engelsk). Arkivert fra originalen 6. februar 2018. Besøkt 7. april 2019. 
  42. ^ «Eagles Unveil 75th Anniversary Plans». Philadelphia Eagles (engelsk). 25. april 2007. Arkivert fra originalen 24. juli 2010. Besøkt 7. april 2019. 
  43. ^ «Eagles Announce Plans to Honor 1960 Title Team». Csnphilly.com (engelsk). 3. mai 2010. Arkivert fra originalen 30. juli 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  44. ^ Thomas, Jeanna (28. april 2017). «Cowboys legend Drew Pearson hilariously trolled Eagles fans like wrestling heel». sbnation.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  45. ^ Kulp, Andrew (27. april 2018). «Former Eagles K David Akers roasts Cowboys at NFL draft». nbcsports.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  46. ^ «Top 10 NFL Rivalries Of All Time: No. 4 Giants-Eagles». si.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. desember 2015. Besøkt 7. april 2019. 
  47. ^ Chadiha, Jeffri (31. oktober 2007). «Ranking the NFL's best rivalries: Where does Colts-Pats fit?». ESPN.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  48. ^ Didinger, Ray (21. juli 2012). «Ray's QB Notes 4: Randall's No. 12 retired?». CSN Philly (engelsk). Arkivert fra originalen 20. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  49. ^ Gowton, Brandon Lee (31. oktober 2017). «Eagles announce jersey number for Jay Ajayi». bleedinggreennation.com (engelsk). Besøkt 11. april 2019. 
  50. ^ mike_e_kaye (10. mai 2019). «Along with bypassing the distribution of No. 9 for Nick Foles, the No. 87 jersey was not given out by the #Eagles. Brent Celek being honored while Charles Johnson wears No. 3.» (Tweet). 
  51. ^ ZBerm (9. mai 2019). «The Eagles did not give out No. 9 this spring, even while some WRs are in single digits. Only two single digits not taken are No. 5 and No. 9. Donovan McNabb’s No. 5 is retired. No. 9 was last worn by a Super Bowl MVP with a statue outside the stadium.» (Tweet). 
  52. ^ Weinberg, David (20. juli 2012). «Leo Carlin, Troy Vincent headed to Eagles Hall of Fame». pressofatlanticcity.com (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  53. ^ «Eagles Hall of Fame Inductees» (PDF). philadelphiaeagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 25. oktober 2014. Besøkt 7. april 2019. 
  54. ^ «Training Camp». Philadelphiaeagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 18. august 2010. Besøkt 7. april 2019. 
  55. ^ «Eagles move training camp from Lehigh». Foxnews.com (engelsk). 15. mars 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  56. ^ a b Frank, Reuben (10. juli 2012). «Eagles to keep training camp at Lehigh in 2013» (engelsk). CSN Philly. Arkivert fra originalen 21. januar 2013. Besøkt 7. april 2019. 
  57. ^ «Cheerleaders». Philadelphia Eagles (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  58. ^ «Cheerleaders – Swimsuit Calendar». Philadelphia Eagles (engelsk). Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 7. april 2019. 
  59. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «In Depth: America's Most Die-Hard Football Fans». Forbes (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  60. ^ «Phillies Pass Eagles In Google Ranking». myfoxphilly.com (engelsk). 2. juli 2011. Arkivert fra originalen 7. august 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  61. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «NFL Fan Loyalty: Methodology». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2008. Besøkt 7. april 2019. 
  62. ^ George, John (5. februar 1999). «Proven: Eagles' fans are fanatics». Philadelphia Business Journal. Philadelphia, Pennsylvania. s. 3. 
  63. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «Full fan loyalty rankings». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 29. juni 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  64. ^ Thomas, G. Scott (4. september 2006). «NFL Fan Support Rankings». Bizjournals (engelsk). Arkivert fra originalen 26. desember 2009. Besøkt 7. april 2019. 
  65. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «America's Most Die-Hard Football Fans». Forbes (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  66. ^ Woolsey, Matt (1. september 2008). «America's Most Die-Hard Football Fans: Methodology». Forbes (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  67. ^ a b Mosley, Matt (29. august 2008). «NFL's best fans? We gotta hand it to Steelers barely» (engelsk). ESPN. Besøkt 7. april 2019. 
  68. ^ Berman, Zack (14. juni 2006). «Single Game Tickets Sold Out!». PhiladelphiaEagles.com (engelsk). Arkivert fra originalen 9. desember 2008. Besøkt 7. april 2019. 
  69. ^ a b Anderson, Dave (29. oktober 2002). «To Eagles, Shockey Is Public Enemy No. 1». The New York Times (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 
  70. ^ Longman, Jeré (2006). If Football's a Religion, Why Don't We Have a Prayer?. New York: HarperCollins Publishers. ISBN 978-0-06-084373-1. 
  71. ^ «Court at Eagles' games is out of session Sunday». Sports Illustrated (engelsk). 6. desember 2003. Arkivert fra originalen 12. desember 2012. Besøkt 7. april 2019. 
  72. ^ (en) InvincibleInternet Movie Database
  73. ^ Cimino, Michael. «The Deer Hunter Final Screenplay» (PDF). drexel.edu (engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 15. desember 2017. Besøkt 7. april 2019. 
  74. ^ Savage, Fred. «The Gang Gets Invincible». IMDB (engelsk). Besøkt 7. april 2019. 

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger