Wikipedia

Reggie White

Reginald Howard White (født 19. desember 1961 i Chattanooga i Tennessee, død 26. desember 2004 i Cornelius i Nord-Carolina) var en amerikansk fotball defensive end som spilte i National Football League (NFL) i 15 sesonger på 1980- og 90-tallet. Han spilte college football ved University of Tennessee og ble utpekt til All-American. Etter å ha spilt profesjonelt for Memphis Showboats i United States Football League (USFL) i to sesonger ble han plukket opp i første runde av NFLs supplerende draft i 1984, og spilte deretter for Philadelphia Eagles, Green Bay Packers og Carolina Panthers. Han ble en av de mest dekorerte spillerne i NFLs historie.

Reggie White
Nr. 92
Posisjon: Defensive end
Informasjon
Født: 19. desember 1961[1][2][3]
Fødested: Chattanooga
Død: 26. desember 2004[1][2][3][4] (43 år)
Dødssted: CorneliusRediger på Wikidata
Høyde: 196 centimeter Vekt: 136 kg
Karriereinformasjon
High School: Howard
(Chattanooga, Tennessee)
College: Tennessee
Supplerende draft 1984: Runde 1 / Pick: 4
Laghistorie
Karrierehøydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Taklinger     1 112
Sacks     198,0
Fumbles forårsaket     33
Interceptions     3
Touchdowns     2
Spillerstatistikk på PFR
Spillerstatistikk på NFL.com

White, som har blitt utpekt til NFL Defensive Player of the Year to ganger, All-Pro 13 ganger og utvalgt til Pro Bowl 13 ganger, ligger på andreplass for sacks i en karriere med 198 (bak Bruce Smiths 200) og ble utvalgt til NFL 75th Anniversary All-Time Team, NFL 1990s All-Decade Team og NFL 1980s All-Decade Team. I løpet av sin karriere ble han også kjent for å være en ordinert evangelikal prest (minister), som ledet til kallenavnet "the Minister of Defense".[5] White er medlem av College Football Hall of Fame og Pro Football Hall of Fame.

Tidlig liv rediger

White ble født i Chattanooga i Tennessee. Han spilte amerikansk fotball ved Howard High School under hovedtrener Robert Pulliam, en tidligere defensive lineman ved Tennessee. Som senior hadde White 140 taklinger (88 solo) og 10 sacks for Hustlin' Tigers, og ble utpekt til All-American. Han var den høyest rangerte rekrutten i Tennesse ifølge Knoxville News Sentinel.[6][7]

Reggies mor, Thelma Collier, fortalte Sports Illustrated at da Reggie var 12 erklærte han at han ville gjøre to ting i livet: spille amerikansk fotball og bli en prest.[8]

Karriere i college rediger

White spilte college football ved Tennessee fra 1980 til 1983. Han jobbet seg opp til posisjonen som kampstarter ved slutten av sitt år som freshman, hvor han hadde 51 taklinger (32 solo) og to sacks, plukket opp to fumbles og blokkerte en punt som skulle gi Tennessee sin første scoring i en 23–10 seier over rivalene Georgia Tech.[9] Han ble tildelt "Andy Spiva Award", som utdeles årlig til forsvarsspilleren på laget som hadde forbedret seg mest.[10]

Som sophomore i 1981 hadde White 95 taklinger (61 solo), ledet laget med åtte sacks og ledet også laget med syv taklinger for tap. Han blokkerte også tre forsøk på ekstrapoeng.[11] Mot Memphis State hadde han 10 taklinger og to sacks, hvor en resulterte i en safety og ble utpekt til lagets "Outstanding Defensive Player" for kampen.[12] For sine prestasjoner i en 10–7 seier over Georgia Tech, som inkluderte at han plukket opp en fumble sent i kampen som sikret lagets seier,[12] ble han utpekt til "Southeast Lineman of the Week" av UPI.[13] White hadde åtte taklinger i Tennessees 28–21 seier over Wisconsin i Garden State Bowl i 1981, og ble utpekt til kampens "Best Defensive Player".[12] Etter sesongen ble han utpekt til Sophomore All-American av The Football News.[13]

På vei inn i 1982-sesongen ble White utpekt til Preseason All-American,[12] men slet med en ankelskade som resulterte i dårlige resultater for ham i sesongen.[14] Til tross for at han kun hadde 47 taklinger (36 solo) ledet han laget med syv sacks, og var nummer tre bak Mike Cofer og Carlton Peoples i "big plays".[15] Hans beste kamp i sesongen endte uvagjort, 24–24, mot LSU, hvor han hadde åtte taklinger, inkludert en sack og en takling på fjerde down.[14] Han hadde åtte taklinger, to sacks og forårsaket en fumble da Tennessee tapte 28–22 mot Iowa i Peach Bowl i 1982.[16]

Fast bestemt på å forbedre på det han selv så på som en skuffende sesong[17] eksploderte White i sin seniorsesong i 1983. Han hadde 100 taklinger (72 solo), slo universitetets sesongrekord med 15 sacks, hadde ni taklinger for tap og én interception.[18] Selv om Pittsburgh slo Tennessee 13–3 i sesongåpningen var White en konstant plage for Panthers' angrep, til tross for at han stod overfor All-American offensive lineman Bill Fralic.[19] Han hadde to sacks i Tennesses 31–6 seier over New Mexico, og slo Tennessees kamprekord med fire sacks da Vols vant over The Citadel.[20] White ble utpekt til "Southeast Lineman of the Week" for sine prestasjoner—som inkluderte 12 taklinger og tre sacks—da Tennessee slo LSU 20–6,[21] og han hadde to sacks mot Alabamas quarterback Walter Lewis da Tennesse slo dem 41–34.[19] I en 30–23 seier over Maryland under Citrus Bowl 1983 hadde White en sack på Marylands quarterback Boomer Esiason i andre kvarter, som førte til at Esiason måtte tilbringe resten av kampen på sidelinjen.[22] White ble utpekt til All-American og SEC Player of the Year, og var en av finalistene for Lombardi Award.[23]

I løpet av sin tid ved University of Tennessee hadde White 293 taklinger (201 solo), 32 sacks, 19 taklinger for tap, fire fumbles plukket opp, og syv pasninger slått ned.[24] Hans lagrekord på 15 sacks i en sesong fra 1983 står fremdeles.[25] Hans 32 sacks samlet var en lagrekord frem til 2016, da den ble slått av Derek Barnett.[26] Lagrekorden for flest sacks i en kamp (fire mot The Citadel i 1983) stod frem til 2013, da Corety Miller hadde fire og en halv sack mot Kentucky.[27]

Profesjonell karriere rediger

USFL rediger

Memphis Showboats rediger

Etter college ble White plukket opp av Memphis Showboats i USFL Territorial Draft 1984, og sjansen til å spille profesjonell amerikansk fotball i samme stat som han gikk på college gjorde at han valgte å signere med dem.[28] Han spilte for laget i to sesonger, og var kampstarter i 36 kamper. Med Showboats sanket White 23,5 sacks, én safety og returnerte en fumble for en touchdown.[29]

NFL rediger

Philadelphia Eagles rediger

Da USFL kollapset i 1985 tok White et lønnskutt for å spille for Philadelphia Eagles. Han ble signert til en 4-årig kontrakt verdt $1,85 millioner etter at Eagles kjøpte ut de tre gjenstående årene i hans kontrakt med Memphis. White var fremdeles relativt ukjent, men ble snart en anerkjent spiller i NFL. Han gikk glipp av de første par kampene av 1985-sesongen før han signerte med Eagles. I sin første kamp for Philadelphia hadde han ti taklinger og 2,5 sacks. Ved slutten av sesongen hadde han 13 sacks på like mange kamper, og ble utpekt til NFC Defensive Rookie of the Year.[8]

Han spilte for Eagles i åtte sesonger, og hadde 124 sacks i løpet av sine 121 kamper som var nok til å sikre lagrekorden. Han satte også Eagles' seriespillrekord med 21 sacks i én sesong (1987, forkortet til 12 kamper). Det laveste antallet sacks han hadde i en sesong mens han var i Philadelphia var 11 i 1989. White ble også den eneste spilleren til å nå 20 sacks i løpet av 12 kamper. Han satte en ligarekord i 1987 da han hadde 1,75 sacks per kamp. ESPN Sportsnation stemte White til den beste spilleren i Eagles' historie.[30] I 1991 satte han rekorden for flest pasninger forsvart av en defensive lineman i en sesong med 13, en rekord som senere ble slått av J.J. Watt.[31]

Green Bay Packers rediger

 
Reggie White med lagkamerat Brett Favre (bak) overrekker President Bill Clinton en Packers-jakke under en seremoni etter Packers' seiere i Super Bowl XXXI i 1997.
 
Reggie White i Lambeau Field i 1998.

White ble en free agent i 1993. Han ble signert av Green Bay Packers på en 4-årig kontrakt verdt $17 millioner.[32] Han spilte for Packers i seks sesonger. Med 68,5 sacks tok han lagrekorden i kategorien (nå nummer tre bak Clay Matthews III og Kabeer Gbaja-Biamila). White ble også verdsatt for sin rolle som en lagleder. Han hjalp Packers til seier i Super Bowl XXXI hvor han hadde en avgjørende sack. Det var det eneste mesterskapet White deltok i uavhengig av spillenivå. I 1998 ble han utpekt til NFL Defensive Player of the Year for andre gang.[33]

Carolina Panthers rediger

I 2000 returnerte White fra sin pensjonisttilværelse og var kampstarter for Carolina Panthers i alle 16 kampene i sesongen. Han hadde 5,5 sacks og forårsaket en fumble i løpet av sesongen. Etter sesongslutt pensjonerte han seg for andre gang.

Karrierestatistikker rediger

Nøkkel
Ledet ligaen
Vant Super Bowl
NFL Defensive Player of the Year
Fet skrift Personlig rekord
År Lag K Taklinger Fumbles Interceptions
Komb Solo Ast Sack FF FR TD Int Yds TD PD
1985 PHI 13 100 0 0 13,0 0 2 0 0 0 0 0
1986 PHI 16 98 0 0 18,0 0 0 0 0 0 0 0
1987 PHI 12 76 0 0 21,0 0 1 1 0 0 0 0
1988 PHI 16 133 0 0 18,0 0 2 0 0 0 0 0
1989 PHI 16 123 0 0 11,0 0 1 0 0 0 0 0
1990 PHI 16 83 0 0 14,0 0 1 0 1 33 0 0
1991 PHI 16 100 0 0 15,0 0 3 0 1 0 0 0
1992 PHI 16 81 0 0 14,0 0 1 1 0 0 0 0
1993 GB 16 76 57 19 13,0 2 2 0 0 0 0 2
1994 GB 16 50 36 14 8,0 2 1 0 0 0 0 5
1995 GB 15 41 31 10 12,0 2 0 0 0 0 0 4
1996 GB 16 38 29 9 8,5 3 3 0 1 46 0 6
1997 GB 16 45 31 14 11,0 0 2 0 0 0 0 7
1998 GB 16 46 33 13 16,0 4 0 0 0 0 0 4
2000 CAR 16 16 15 1 5,5 1 1 0 0 0 0 1
Karriere[34] 232 1 111 232 80 198,0 14 20 2 3 79 0 29

Pensjonering rediger

Da han pensjonerte seg ledet White ligaen i sacks med 198 (han har siden blitt forbigått av Bruce Smith, som har 200). Inkludert sin tid i USFL har White 221,5 sacks i profesjonell amerikansk fotball, som gjør ham til rekordholderen innen profesjonell amerikansk fotball. White hadde også tre interceptions som han returnerte for 79 yards. Han plukket opp 19 fumbles som han returnerte for 137 yards og tre touchdowns. Hans ni påfølgende sesonger (1985–1993) med minst 10 sacks er fremdeles en NFL-rekord. Han ble utpekt til All-Pro i 13 av sine 15 sesonger, hvorav åtte var til førstelaget. Han blir av mange sett på som en av de beste forsvarsspillerne i NFLs historie.

Fribryting rediger

White deltok i to fribrytingsarrangementer og deltok i én kamp. I april 1995 ringsider som en del av Lawrence Taylors "All-Stars" under hans kamp mot Bam Bam Bigelow under WrestleMania XI. I løpet av arrangementet deltok han i én segment bak scenen sammen med All-Stars hvor han utfordret King Kong Bundy, et medlem av "The Million Dollar Corporation". Før og under kampen var All-Stars og Million Dollar Corporation involvert i en slåsskamp hvor White deltok.

Den 18. mai 1997 deltok White i sin eneste fribrytingskamp for WCW under Slamboree. Han sloss mot tidligere NFL-spiller Steve McMichael. De to imiterte taklinger i løpet av kampen. White fikk en varm velkomst av publikummet i Charlotte i Nord-Carolina, men tapte mot McMichael etter å ha blitt slått med en stresskoffert i stål som McMichael ble gitt av Jeff Jarrett, som var medlem av gruppen Four Horsemen.

Kirkearbeid rediger

White involverte seg i Fellowship of Christian Athletes mens han gikk på University of Tennesse og viste interesse for å bli en evangeliker allerede som sophomore i 1981.[9] Han ble ordinert som baptist i denne perioden.[17] Innen han var senior fikk han kallenavnet "Minister of Defense".[19]

I hans siste år i amerikansk fotball skal en venn ha gitt ham en CD fra en messinaistisk lærd, Monte Judah. Etter at han pensjonerte seg begynte White å studere Toraen og messianistisk teologi som fulgte toraen.[35]

White studerte også hebraisk under Nehemia Gordon. I oktober 2003 ble White intervjuet av TV-paster og messianist Michael Rood, hvor han diskuterte sine studier av toraen.[36] Intervjuet ble utgitt 4. og 6. februar på kabelkanalen Sky Angel. White var en samprodusent for TV-programmene "A Rood Awakening From Israel". Etter at White døde var utgaven av magasinet Yavoh for januar 2005 dedikert til ham som en "messianistisk troende", som ledet til forvirring rundt Whites tro. Noen rapporterte at White hadde forlatt kristendommen og heller studerte jødedommen.

White ble pårørt av kirkebrenningen av afroamerikanske kirker på 1990-tallet. Inner City Church i Knoxville i Tennessee, hvor White var ordinert, ble nedbrent i 1996. Samme år spilte White i den kristne filmen Reggie's Prayer sammen med Pat Morita. Han spilte hovedrollen, Reggie Knox, en amerikansk fotballspiller som pensjonerte seg etter 1996-sesongen for å bli en historielærer for tiende klasse og hovedtrener for et high school footballag i Portland i Oregon. Lagkameratene hans fra Green Bay Brett Favre og Mike Holmgren spilte vaktmestere i filmen, og Keith Jackson var en assistenttrener. M.C. Hammer spilte en skogvokter.[37]

I et intervju for ABCs 20/20 kommenterte White homofili. Han allierte seg med organisasjoner som stilte seg negativt til homofili; han deltok i avisreklamer hvis mål var å overbevise homofile og lesbiske at de kunne "slutte" å være homofile. Dette resulterte i at CBS trakk seg fra en 5-årig kontrakt for The NFL Today vedrt $6 millioner fordi White mente at homofili var en synd.[38][39] Både Green Bay Packers og NFL klaget på annonsene, ettersom at White hadde vært ikledd sin uniform uten tillatelse fra hverken laget eller ligaen. Senere utgaver av annonsen hadde fjerne uniformen.

Død og arv rediger

På morgenen 26. desember 2004 ble White fraktet fra sitt hjem i Cornelius i Nord-Carolina til et sykehus i Huntersville hvor han ble erklært død. Dødsårsaken var hjerterytmeforstyrrelser, ifølge Mecklenburg County Medical Examiner's Office forårsaket av sarkoidose som White hadde levd med i mange år.[40] Det ble også nevnt at søvnapné[41] kan ha spilt en rolle.[42] Whites grav ligger i Glenwood Memorial Park i Mooresville i Nord-Carolina.[43]

I samarbeid med Sleep Wellness Institute stiftet Whites enke Sara "Reggie White Sleep Disorders Research and Education Foundation",[44] som er dedikert til å forsikre at alle har tilgang til behandling for søvnforstyrrelser, uavhengig av deres sosioøkonomiske status.

Utmerkelser rediger

Pensjonering av trøyenummer rediger

 
Whites trøye i Pro Football Hall of Fame i Canton, Ohio

I 2005-sesongen pensjonerte Philadelphia Eagles, Green Bay Packers og University of Tennesse Whites trøyenummer, 92.[45]

University of Tennessee pensjonerte Whites trøye under halftime i en kamp mot Ole Miss 1. oktober 2005. Det var den tredje trøyen universitetet hadde pensjonert i moderne tid; et skilt ble også avduket på sørsiden av Neyland Stadium. Under halftime i Lambeau Field 18. september 2005 ble White den femte spilleren hvis nummer ble pensjonert av laget. Den 5. desember 2005 pensjonerte Eagles trøyen hans under halftime mot Seattle Seahawks under Monday Night Football. White ble den første spilleren i NFLs historie til å ha nummeret sitt pensjonert av flere lag. Packers og Eagles brukte begge emblemer til Whites ære på hjelmene ut sesongen.

Hall of Fame rediger

White ble posthumt stemt inn i Professional Football Hall of Fame 4. februar 2006. Han ble innlemmet under en seremoni 5. august 2006 i Canton i Ohio. White senke, Sara White, holdt takketalen. Hun ble introdusert av sønnen deres Jeremy White, som også lanserte sin selvbiografi In His Shadow: Growing Up With Reggie White, under Hall of Fame-helgen til ære for sin far. Jeremy takket "God of Abraham, Isaac, and Jacob" i introduksjonen.

White ble stemt inn i Wisconsin Athletic Hall of Fame i 2005, Philadelphia Sports Hall of Fame i 2007 og Green Bay Packers Hall of Fame i 2006.[46][47]

Gatenavn rediger

Seremonien for opphengingen av gateskiltet for Reggie White Boulevard fant sted mandag 8. desember klokken 14:00 ved krysset mellom 20th og Carter Street i Chattanooga i Tennessee. Whites mor, Thelma White Collier, samt flere andre familiemedlemmer og venner, var tilstede under seremonien. Endringen av gatenavnet var godkjent av byrådet 4. november 2008.

Reggie White Way i Green Bay i Wisconsin ligger nær Lambeau Field.

Referanser rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Reggie-White, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Find a Grave, oppført som Reggie Howard White, Find a Grave-ID 10176161, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63b9783, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ sports.espn.go.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Video: Top 5 NFL free agent signings». Sports Illustrated (engelsk). 13. mars 2013. Besøkt 30. mars 2020. 
  6. ^ «1980 Tennessee Signees». 1980 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1980. s. 57. Arkivert fra originalen 11. november 2013. Besøkt 30. mars 2020. 
  7. ^ London, Mike (9. oktober 2007). «Ex-Vol Robert Pulliam Dies». Scout.com (engelsk). Arkivert fra originalen 11. november 2013. Besøkt 30. mars 2020. 
  8. ^ a b «Reggie White Biography - Loved His Tennessee Home, Jumped from USFL to NFL, Emerged as Team Leader, Joined the Packers». Biography.JRank.org (engelsk). Besøkt 30. mars 2020. 
  9. ^ a b «1981 Squad». 1981 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1981. s. 54–55. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 30. mars 2020. 
  10. ^ «Honors». 1981 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1981. s. 95. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 30. mars 2020. 
  11. ^ «1981 Defensive Statistics». 1982 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1982. s. 92. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 30. mars 2020. 
  12. ^ a b c d «1982 Squad». 1982 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1982. s. 58. Arkivert fra originalen 22. november 2015. Besøkt 30. mars 2020. 
  13. ^ a b «1981 Honorees». 1982 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1982. s. 94. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 30. mars 2020. 
  14. ^ a b «1983 Squad». 1983 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1983. s. 59. Arkivert fra originalen 19. desember 2013. Besøkt 30. mars 2020. 
  15. ^ «1982 Defensive Statistics». 1983 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1983. s. 90. Arkivert fra originalen 29. oktober 2013. Besøkt 30. mars 2020. 
  16. ^ «Bowl Halls of Fame» (PDF) (engelsk). University of Tennessee. 2012. s. 384. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 30. mars 2020. 
  17. ^ a b Hix, Tim (1983). «Vol Profile: Reggie White». 1983 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. s. 47–48. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 31. mars 2020. 
  18. ^ «1983 Defensive Statistics». 1984 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1984. s. 92. Arkivert fra originalen 14. november 2013. Besøkt 31. mars 2020. 
  19. ^ a b c Hix, Tim (1983). «Reggie White: Minister of Defense». Tennessee vs. Georgia Tech Football Program (engelsk). University of Tennessee. s. 47–48. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 31. mars 2020. 
  20. ^ «Orange Overpowering in Romp at Memphis». Tennessee vs. LSU Football Program (engelsk). University of Tennessee. 1983. s. 16. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 31. mars 2020. 
  21. ^ «1983 University of Tennessee Season Review». 1983 Citrus Bowl Press Guide (engelsk). s. A10–A12. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 31. mars 2020. 
  22. ^ «Victory Over Terps in Florida Citrus Bowl Climaxes Best UT Campaign Since 1972». 1984 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1984. s. 90. Arkivert fra originalen 14. november 2013. Besøkt 31. mars 2020. 
  23. ^ «1983 Honorees». 1984 Tennessee Volunteers Football Guide (engelsk). University of Tennessee. 1984. s. 94. Arkivert fra originalen 3. februar 2014. Besøkt 31. mars 2020. 
  24. ^ «Tennessee Football Career Statistics». UTSports.com (engelsk). Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 1. april 2020. 
  25. ^ «Individual Football Records» (PDF). UTSports.com (engelsk). 2012. s. 349. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 1. april 2020. 
  26. ^ Goodbread, Chase (30. desember 2016). «Derek Barnett Breaks Reggie White's Record for Sacks». NFL.com (engelsk). Besøkt 1. april 2020. 
  27. ^ «Tennessee Beats Kentucky, 27–14». ESPN.com (engelsk). 30. november 2013. Besøkt 1. april 2020. 
  28. ^ «The Players: Reggie Whte». USFL.info (engelsk). Arkivert fra originalen 17. oktober 2007. Besøkt 2. april 2020. 
  29. ^ «Reggie White Stats». ProFootballHoF.com (engelsk). Besøkt 2. april 2020. 
  30. ^ «Who is the greatest in Eagles history?». ESPN.com (engelsk). 2. august 2008. Besøkt 2. april 2020. 
  31. ^ «Five things to watch: Texans vs. Bills». HoustonTexans.com (engelsk). 3. november 2012. Besøkt 2. april 2020. 
  32. ^ McGinn, Bob (7. april 1993). «April 6, 1993: 17 million reasons convince Reggie White». Milwaukee Journal Sentinel (engelsk). Besøkt 2. april 2020. 
  33. ^ Wilner, Barry (7. januar 1999). «White named defensive player of year». Herald-Journal (engelsk). s. D1. Besøkt 2. april 2020. 
  34. ^ «Reggie White Stats» (engelsk). ESPN Internet Ventures. Besøkt 2. april 2020. 
  35. ^ Reggie White and Jerome Brown. A Football Life. NFL Network. 29. september 2011. «After retiring as the NFL's all-time sack leader, Reggie continued his spiritual journey by learning Hebrew and taking a pilgrimage to Israel.» 
  36. ^ «Reggie White "Greatest Week of My Life!" - Last Interview with Michael Rood» (engelsk). A Rood Awakening!. 3. februar 2012. Besøkt 2. april 2020 – via Youtube.com. 
  37. ^ «Full Cast and Crew for Reggie's Prayer». IMDb.com (engelsk). Besøkt 2. april 2020. 
  38. ^ Berkowitz, Bill (9. august 2000). «The Return of Reggie White» (engelsk). Working for Change. Arkivert fra originalen 31. desember 2006. Besøkt 2. april 2020. 
  39. ^ Zirin, Dave (28. desember 2004). «The Death of Reggie White: an Off the Field Obituary» (engelsk). Common Dreams News Center. Arkivert fra originalen 12. juni 2007. Besøkt 2. april 2020. 
  40. ^ «Backup QB doesn't plan to stop riding». ESPN.com (engelsk). 20. mai 2005. Besøkt 2. april 2020. 
  41. ^ «AASM Accredits 1,000th Facility» (engelsk). Arkivert fra originalen 19. oktober 2006. Besøkt 2. april 2020. 
  42. ^ Hiestand, Michael; Mihoces, Gary (29. desember 2004). «NFL linemen awaken to sleep apnea dangers». USA Today (engelsk). Besøkt 2. april 2020. 
  43. ^ (en) Reggie White hos Find a Grave
  44. ^ «Reggie White Sleep Disorders Foundation - About us». ReggieWhiteFoundation.org (engelsk). Arkivert fra originalen 4. februar 2020. Besøkt 2. april 2020. 
  45. ^ «Eagles honor Reggie White, retire his jersey». ESPN (engelsk). 5. desember 2005. Besøkt 6. oktober 2023. 
  46. ^ «Green Bay Packers Hall of Fame Members». Green Bay Press-Gazette (clipping). 23. juli 2006. s. C-2 – via Newspapers.com. 
  47. ^ Christl, Cliff. «Jan Stenereud». Packers.com (engelsk). Besøkt 27. februar 2024. 

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Reggie White – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Reggie_White&oldid=24300629»