Åpne hovedmenyen
Barron Hilton
WilliamBarronHilton-2007.jpg
Født23. oktober 1927 (91 år)
Dallas
Far Conrad Hilton
Søsken Conrad Hilton jr., Francesca Hilton, Eric Hilton
Barn Richard Hilton
Utdannet ved University of Southern California
Beskjeftigelse Gründer, investor, prominense
Nasjonalitet USA

William Barron Hilton (født 23. oktober 1927) er en amerikansk forretningsmagnat, framtredende i selskapslivet, og hotellarving. Som sønn og etterfølger av hotellpioneren Conrad Hilton har han stor framgang i forretninger og filantropisk virksomhet som tilsvarte suksessen til hans berømte far. Han er pensjonert styreformann, president og direktør for hotellkjeden Hilton, og formann emeritus for stiftelsen Conrad N. Hilton Foundation. Barron Hilton var også med på opprette American Football League, det tidligere ligasystemet for amerikansk fotball, og den første eieren av klubben San Diego Chargers.

Hans bestefar var født i Norge og emigrerte til USA i 1870. Hiltonslekten er opprinnelig fra en gård i nærheten av Kløfta i Ullensaker kommune. Han har åtte barn, inkludert Richard Hilton. Han er dermed bestefar til Paris Hilton.[1][2]

Innhold

Liv og virkeRediger

Første årRediger

Hilton ble født i Dallas, Texas, sønn av Mary Adelaide (fødenavn Barron; 1906–1966) og Conrad Nicholson Hilton (1887–1979), grunnleggeren av Hilton-hotellene. Hilton vokste opp med tre søsken: Conrad Nicholson Hilton, Jr., Eric Michael Hilton, og Constance Francesca Hilton. Hans far var halv norsk og halvt tysk, og hans mor var fra Kentucky.[3]

Han tjenestegjorde i marinen under den andre verdenskrig som fotograf. Som barn var Hilton fascinert av flyging og luftfart, og lærte å fly da han var 17 år. Etter krigen begynte han på Universitetet i sørlige California og studerte aeronautikk og lærte å fly to-motors jetfly i nittensårsalderen.[4]

Tidlige karriereRediger

Før han begynte i sin fars forretning i hotellindustrien, lærte Barron Hilton forretningsdrift i en rekke andre foretak ved at han kunne benytte familieformuen. Han kjøpte distribueringsrettighetene til Vita-Pakt Citrus Products for Los Angeles-området, var med på grunnlegge oljeselskapet MacDonald Oil Company, og grunnla Air Finance Corporation. I 1954 ble han valgt som visepresident av Hilton-hotellene, drev selskapets franchisingsdrift, og opprettet kredittkortet Carte Blanche som en tjeneste for hotellenes kunder.[5]

I 1959 tilbød idrettspromotoren Lamar Hunt til Hilton franchising i Los Angeles den nye American Football League (AFL). Hilton døpte sitt lag for Chargers, men nektet at det var for å skape en synergieffekt med hans forretning med hans nye kredittkort. En tilhenger hadde nominert navnet i konkurranse og Hilton valgte på grunn av ropene om «Charge!» (Angrip!) som ofte ble ropt i idrettsarenaene. Klubben begynte å spille Los Angeles Memorial Coliseum i 1960, men oppdaget at det var vanskelig å konkurrere med tilhengerne til Los Angeles Rams på deres egen stadium, og Hilton flyttet laget til San Diego for 1961-sesongen og spilte isteden på den lille Balboa Stadium.[6]

Mens Chargers fortsatte å vinne begynte Hilton å bearbeide de lokale avisene for å skaffe støtte til byggingen av en ny stadium. Oppmuntret av blant annet av særlig sportsjournalisten i San Diego Union, Jack Murphy, førte en folkeavstemning i 1965 til at Chargers kunne spille på den nye San Diego Stadium i 1967.

Hilton fungerte også som president av AFL i 1965 og bidro til sammenslåingen av AFL og NFL (National Football League), annonsert i 1965 og som førte til opprettelsen av Super Bowl. I 1966 ble Hilton forespurt av direktørene av Hilton Hotels Corporation om å etterfølge hans far som president og direktør av selskapet, forutsatt at han trakk seg helt ut av sine ansvarsområder innen fotballen. Han solgte sitt flertall i laget for 10 millioner, et rekord for uansett profesjonell sportsfranchise på denne tiden. Han hadde i sin tid investert kun 25 000 dollar.[6]

Ralph Wilson, grunnleggeren av Buffalo Bills, døde i 2014, ble Hilton den siste overlevende medlem av Foolish Club – kallenavnet som de opprinnelige AFL-eierne ga hverandre.[7][8]

Hilton Hotels CorporationRediger

Straks Barron Hilton hadde ledelsen for Hilton Hotels Corporation viste han snart at han hadde farens dyktighet i kostnadskontroll og forretningssans for eiendom. I 1970 overbeviste han styret om å ekspandere til Las Vegas ved å kjøpe International og Flamingo fra finansmannen Kirk Kerkorian. Hilton Hotels ble således det første selskap som ble listet på børsen i New York for spekulasjon i spillmarkedet. Omdøpt til Las Vegas Hilton og Flamingo Hilton skaffet de to feriestedene nye inntekter fra gambling i en delstat hvor det hadde vært lovlig siden 1931. Barron Hilton forutså også at Las Vegas ville også ville bli et ledende lokalisering for konventer og sammenkomster, kapitaliserte på selskapets styrke i dette viktige markedssegmentet.[9]

Hilton introduserte personlig to nyvinninger som ble standard ved kasinoer overalt. Han utnyttet sin erfaring i fotografi ved å installere videokamera over hele kasinoet for å erstatte systemet med «eye in the sky» hvor observatører tittet gjennom toveis-speil i taket.[10] Han innførte også progressive Pot o' Gold-spilleautomater som førte til gratis omtale verden rundt.

Las Vegas kom også til å bli den selvproklamerte verdens underholdningshovedstad. Av alle overskifter i media av underholdere på Hilton eller Flamingo, var den mest suksessfulle Elvis Presley. Etter et tiår i filmbransjen begynte Presley å synge foran et publikum igjen i 1969 ved åpningen av International (noen få år senere omdøpt til Las Vegas Hilton). Han fortsatte å være stjerne ved Las Vegas Hilton to måneder i året og holdt to show om kvelden, sju kvelder i uken til kort tid før sin død i 1977. Presley satte en verdensrekord i underholdningsbransjen ved Las Vegas Hilton ved å selge ut 837 uavbrutte konserter.[11] Las Vegas Hilton markerte seg også innen boksing og var vert for den berømte kampen mellom Muhammad Ali mot Leon Spinks i 1978, og tungvektsturneringen i 1986–1989 som ble vunnet av Mike Tyson.

Selskapets ekspansjon inn i Nevada hadde en umiddelbar virkning på dets sluttresultatet. Ved 1972 hadde de to feriestedene bidratt med 45 prosent av selskapets inntekter (før renteinntekt, renteomkostninger, nedskrivning av investeringer og salg av eiendommer), noe som nesten tilsvarte inntektene fra de andre 160 Hilton-hotellene i USA.[12]

På hotellfronten solgte Hilton i 1975 50 prosent rettighet i seks av selskapets største hoteller til forsikringsselskapet Prudential Insurance Company for 83 millioner dollar. Han tok en tilbakeleasing for administrere eiendommene, samlet lukrative administrasjonsinntekter og en prosentandel av deres bruttofortjeneste. Kanskje mer viktig var at salget av disse hotellene ble verdt dobbelt i deres bokførte verdi, noe som demonstrerte den underliggende verdien av selskapets eiendommer.[13] Transaksjonen forsterket også verdien på børen for aksjonærene. Hilton benyttet de økte verdiene for å betale ned høy rentegjeld, og kjøpte tilbake 20 prosent av selskapets aksjer til markedsverdi som fortsatt var under selskapets bokførte verdi.[14]

Mens konkurrentene aggressivt spredte seg over USA på 1980-tallet, holdt Barron Hilton stillingen ved å ombygge sine egne hoteller og øke inntektene i Las Vegas. Gjennom en rekke av storstilte tillegg ved Flamingo Hilton og Las Vegas Hilton klarte selskapet å nær tredoble dets rom i Las Vegas i 1990, fra 2277 til 6703. Han åpnet også Conrad International på 1980-tallet,[15] og Hilton Garden Inn på 1990-tallet,[16] la til to merkevarer som dekket betydningsfulle markedssegmenter i den motsatte enden av prisspekteret.

I kontrast til hans sjansespill innen gambling, hadde Hilton skaffet seg et omdømme som en konservativ forretningsmann. Etter å ha erfart hvordan hans far hadde slitt med å overvinne effektene av den store depresjonen1930-tallet og den andre verdenskrig, opprettholdt han den strengeste regnskapsbalanse i industrien. Han kjøpte Bally's Reno (tidligere MGM Grand Hotel og Casino-Reno), et hotell med 2000 rom som ble åpnet i 1978 for 230 millioner dollar, for 88 millioner i 1992. Med sterk kontaktflyt og nok av flytende investeringer greide han å unngå effektene av unngåelige nedgangskonjunkturer som rammet markedet fra midten av 1960- til midten av 1990-tallet.[17]

Hilton fortsatte som styreformann av styret det neste tiåret mens hans håndplukkede etterfølger, Steve Bollenbach, dramatisk ekspanderte selskapet gjennom en rekke av sammenslåinger og anskaffelser. Det vennligsinnede kapitalmarkedet på slutten av 1990-tallet gjorde det mulig å overta slike populære hotellnavn som Embassy Suites, Doubletree, Hampton Inn, Homewood Suites, Bally's og Caesars.[18] Deretter, i 2005, kjøpte han tilbake Hilton International, 38 år etter at det hadde blitt solgt til TWA. Da selskapet var strategisk komplett, lot Bollenbach spillforretningene bli slått sammen med Harrah's i 2005 og omdøpt til Caesars Entertainment.[19] I 2006 ble gamblingselskapet kjøpt av to private aksjefond, Apollo Management og Texas Pacific Group, og har fortsatt navnet Caesars Entertainment.

I mellomtiden fortsatte hotellforretningen å stige. Med det best kjente og mest respekterte navnet i industrien, fortsatte selskapet å ekspandere utenfor USA. Hilton Hotels Corporation ble uimotståelig for Blackstone Group. I 2007 kjøpte det private aksjefondet (private equity) Hilton Hotels Corporation, da bestående av rundt 2 800 hoteller med 480 000 rom i 76 land og områder. Blackstone betalte 47,50 dollar per aksje, 32 prosent over aksjeprisen ved 2. juli, et kjøp på 26 milliarder dollar, inkludert 7,5 milliarder dollar med gjeld.[20]

Host Hotels & Resorts veteran Chris Nassetta ble ansatt for å administrere selskapet som nå ble omdøpt til Hilton Worldwide, Inc. Seks år etter overtakelsen hadde Hilton Worldwide ekspandert til 4041 hoteller med 665 667 rom i 90 land per desember 2013. Med ytterligere rundt 900 hoteller i utviklingen, har selskapet fortsatte varemerket Hilton på det globale markedet.[21]

Hilton-familiens formueRediger

I 1979 døde Barron Hiltons far Conrad Hilton, 91 år gammel. Han etterlot 13,5 millioner aksjer i Hilton Hotels Corporation, tilsvarende 97 prosent av hans bo, til stiftelsen Conrad N. Hilton Foundation, en ideell organisasjon og veldedig stiftelse, opprettet i 1944.[22]

I sitt testamente ga Conrad sin sønn Barron retten til å kjøpe disse aksjene for å kunne beholde på familiens kontroll over selskapet, men stiftelsen utfordret denne retten i arveskifteretten. Det tok hele tiåret å løse denne saken. Hiltons rett til å inneha denne retten ble opprettholdt ved rettstolens beslutning i mars 1988, noe som ga ham stemmerett over bortimot 34 prosent av selskapets utestående aksjer. Conrad Hiltons aksjearv var verd 160 millioner dollar da han døde i 1979. Takket være Barron Hiltons vellykte ledelse av Hilton Hotels Corporation hadde disse aksjene blitt verdt 654 millioner dollar da dommen ble gitt sent i 1988. I en pressemelding etter dommen uttalte Hilton at de ga ham «muligheten å strukturere et plan hvor min fars to målsetninger, beholde kontrollen over aksjene innenfor familien, og fordele veldedighet gjennom Conrad N. Hilton Foundation.»[23]

Avgjørelsen ble endelig i 1989. Verken Hilton eller stiftelsen kom til å betale for aksjene; de ble delt isteden. Hilton mottok 4 millioner aksjer, stiftelsen fikk 3,5 millioner aksjer, og de gjenværende 6 millioner med aksjer ble plassert i en stiftelse, W. Barron Hilton Charitable Remainder Unitrust, hvor Barron Hilton selv var eksekutor. Han mottok 60 prosent av dens inntekter, og 40 prosent av stiftelsen i løpet av sine levetid, deretter tilbakeført til stiftelsen.[24]

Den 25. desember 2007 uttalte Hilton at han ville følge i sin fars spor ved å etterlate rundt 97 prosent av hans bo, beregnet på den tid til å være en verdi av 2,3 milliarder dollar til Conrad N. Hilton Foundation.[25][26] Inkludert var en umiddelbar sikkerhet på 1,2 milliarder dollar, prosedyren med salget av Hilton Hotels Corporation og Harrah's Entertainment Inc., som ble plassert i en egen stiftelse for å bli overført til Conrad N. Hilton Foundation ved Hiltons død til den verdi som det måtte være av verdi ved den tid.[25][27] De gjenværende midlene som utgjør Hiltons 97 prosent av hans bo vil komme fra hans personlige aktiva, som ble beregnet til 1,1 milliarder på den tiden.[28]

Personlig livRediger

Barron Hilton har hatt en livslang interesse for flyging og flyfart. På 1990-tallet støttet han de første forsøkene på å overvinne de siste milepælene inn flyfart, å fly jorden rundt uten stopp med ballong. Selv forsøket ikke lyktes er han kreditert for å inspirere de som forsøkte. I årenes løp var det en rekke kjente piloter som jevnlig ble med Hilton i helgene på hans Flying M Ranch i nordlige Nevada, blant annet sangeren John Denver og skuespilleren Cliff Robertson, astronautene Neil Armstrong, Gene Cernan, Bill Anders, og Ulf Merbold; rekordholderne Chuck Yeager, Johnny Myers, Clay Lacy, Bruno Gantenbrink, Bob Hoover, Carroll Shelby og eventyreren Steve Fossett.[29] For hans livslange støtte til flyfarten har Hilton mottatt FAIs gullmedalje fra Fédération aéronautique internationale (FAI) i 2009.

I 1947 giftet Barron Hilton seg med Marilyn June Hawley; de forble gift til hun døde i 2004. De fikk åtte barn: William Barron Hilton, Jr., Hawley Anne Hilton, Stephen Michael Hilton, David Alan Hilton, Sharon Constance Hilton, Richard Howard Hilton, Daniel Kevin Hilton, og Ronald Jeffrey Hilton. Deres eldste, William Barron Hilton, Jr., ble født i 1948 og deres yngste, Ronald Jeffrey Hilton, ble født i 1963. Barron Hilton har 15 barnebarn, inkludert Paris Hilton og Nicky Hilton Rothschild; begge er døtre av Richard Hilton.

ReferanserRediger

  1. ^ Stenvik, Bår «Hotellkongen» (PDF), Perspektiv, Wideroe.no
  2. ^ Nilsson, Linda Lund (20. januar 2004): «Paris Hilton er fra Kløfta», Dagbladet
  3. ^ «Ancestry of Paris Hilton», Wargs.com
  4. ^ Robertson, Cliff (Juni 2006): «Smashing Stereotypes», Airport Journals. Arkivert fra originalen den 17. juli 2011
  5. ^ «Hospitality Hall of Honor - Inductees - Barron Hilton», University of Houston. Arkivert fra originalen den 26. mars 2014
  6. ^ a b Dwyre, Bill (30. november 2009): «Barron Hilton's Chargers turned short stay into long-term success», Los Angeles Times.
  7. ^ Herskowitz, Mickey (1974): «The Foolish Club» Arkivert 2016-08-27, hos Wayback Machine. (PDF), Pro Football Weekly
  8. ^ Morrison, Jim (14. januar 2010): «The American Football League's Foolish Club», Smithsonian.com
  9. ^ Hilton Hotels Corporation, 1970 Annual Report, s. 12-16
  10. ^ Majors, Bob (7. september 2008): «Old School -Las Vegas Then/Las Vegas Now as perceived by Bob Majors» Arkivert 28. mai 2015 hos Wayback Machine., Pregame.com.
  11. ^ «The 25 greatest headliners in Las Vegas history», Las Vegas Weekly. 13. desember 2012
  12. ^ Hilton Hotels Corporation, 1973 Annual Report, s. 2
  13. ^ Hilton Hotels Corporation, 1976 Annual Report, s. 5
  14. ^ Hilton Hotels Corporation, 1975 Annual Report, s. 4
  15. ^ Hilton Hotels Corporation, 1990 Annual Report, s. 7
  16. ^ Hilton Hotels Corporation, 1996 Annual Report, s. 5
  17. ^ Hilton Hotels Corporation, 1992 Annual Report, s. 3-4
  18. ^ Hilton Hotels Corporation, 1999 Annual Report, s. 2
  19. ^ «Caesars and Harrah's To Merge», WebProNews.com. 11. mars 2005. Arkivert fra originalen den 17. desember 2013
  20. ^ «Hilton Hotels Corporation to be Acquired by Blackstone Investments Funds», Blackstone.com.
  21. ^ «Hilton Worldwide Holdings Inc. (Hlt) Ipo», NASDAQ.com.
  22. ^ Hilton, William – Overview, Personal Life, Career Details, Social and Economic Impact, Chronology: Hilton, William Arkivert 15. februar 2012 hos Wayback Machine. (Encyclopedia). Net Industries.
  23. ^ Delugach, Al (26. november 1988): «Barron Hilton Wins Battle for Chain : Settlement of Lengthy Dispute Gives Hotelier Effective Control», Los Angeles Times.
  24. ^ Delugach, Al (12. mai 1989): «Hilton Open to Offers but No Deal Pending, CEO Says», Los Angeles Times.
  25. ^ a b «Barron Hilton to Donate 97% of Estate to Hilton Foundation», Planned Giving Design Center, LLC. 26. desember 2007
  26. ^ «Hilton fortune to go to charity», BBC News. 27. desember 2007.
  27. ^ Yu, Roger (27. desember 2007): «Hilton to donate bulk of fortune to foundation», USA Today.
  28. ^ Olson, Elizabeth (30. desember 2007): «A Hilton in the News (and It’s Not Paris)», New York Times
  29. ^ «Barron Hilton: The Flying Innkeeper», Airport Journal, Archive.org