Wikipedia

Mike Tyson

amerikansk bokser

Michael Gerard Tyson (født 1966) er en tidligere profesjonell bokser og verdensmester i tungvekt. Han var den første tungvektsbokseren som holdt WBA-, WBC- og IBF-titlene samtidig.

Mike Tyson
Tidligere ubestridt verdensmester i tungvektsboksing
Tidligere ubestridt verdensmester i tungvektsboksing
Født30. juni 1966[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (58 år)
Brooklyn (New York)
BeskjeftigelseBokser, skuespiller, stemmeskuespiller, selvbiograf, podkastvert Rediger på Wikidata
EktefelleRobin Givens (1988–1989)
NasjonalitetUSA
UtmerkelserWWE Hall of Fame (2012)
International Boxing Hall of Fame (2011)
Høyde179 cm
Vekt109 kg
VektklasseBoksing, tungvekt
Nettstedhttp://www.miketyson.com/
Signatur
Mike Tysons signatur
Mike Tyson på Commons

Tyson debuterte profesjonelt i 1985 og fikk sin første tittel neste år ved å beseire Trevor Berbick. I 1990 tapte Tyson titlene til James «Buster» Douglas.

Barndom

rediger

Tyson vokste opp i en fattig familie i et belastet strøk. Han ble tidlig arrestert og stemplet som ungdomskriminell. Flere ganger ble han sendt til ungdomsfengsel i New York. Det var i ungdomsfengselet Tyson fattet interesse for boksing da han møtte bokseren Bobby Stewart som gjestet ungdomsinstitusjonen.

Stewart sendte Tyson til den kjente boksetreneren Constantine D'Amato, som tidligere hadde trent verdens yngste tungvektsmester Floyd Patterson. 15 år gammel flyttet Tyson fra Brooklyn til Catskill utenfor New York, der han bodde hos D'Amato.

Bokserkarriere

rediger

Amatørbokser

rediger

Sin første kamp som amatør vant han med knockout på åtte sekunder. I 1982 vant han gull i ungdomsolympiaden i USA. Han tapte to kamper som amatør, begge mot landsmannen Henry Tilman, som vant gull i de Olympiske leker i Los Angeles i 1984. Hadde Tyson vunnet, ville han sikret seg deltakelse i OL. Han beseiret Tilman senere som profesjonell med knockout i første runde.

Profesjonell bokser

rediger
Mike Tyson
Karriere
Totalt ant. kamper 58 (2 ikke avgjort)
Seire 50
Tap 6
Uavgjort 0
Knockout 44
Titler vunnet Tungvekt (WBA, WBC, IBF

Tyson ble profesjonell bokser 19 år gammel. Han fikk sin fjernsynsdebut i 1986 mot landsmannen Jesse Ferguson i New York. Tyson brakk Fergusons nese og hadde ham i gulvet i femte runde. Ferguson ble diskvalifisert i sjette runde for holding.

Etter 27 kamper, derav 25 knockouts og 16 av dem i første runde, ble han tilkjent tittelkamp mot Trevor Berbick.

De eneste som hadde gått distansen med Tyson (ti runder) var Mitch Blood Green og James Tillis.

Berbick hadde nettopp beseiret boksere som Pinklon Thomas og Muhammed Ali og holdt WBC-tittelen. Tyson åpnet aggressivt, og Berbick måtte i canvasen to ganger i andre runde. Han klarte aldri å komme seg opp etter den siste nedslagningen, og 20 år gammel var Mike Tyson tidenes yngste tungvektsmester, en rekord som er blitt stående siden.

Etter å ha nedkjempet James Smith og Tony Tucker på poeng, ble han den første som hadde klart å samle tungvekstitlene fra WBC, WBA og IBF.

Han forsvarte titlene totalt ni ganger, deriblant mot Larry Holmes over fire runder. Andre boksere han beseiret var Tyrell Biggs, Frank Bruno, Pinklon Thomas, Tony Tubbs og Carl Williams.

Tyson mot Spinks

rediger

Michael Spinks var tidligere mester i lett tungvekt og hadde mistet sin IBF-tittel i tungvekt i 1987 da han valgte å møte Larry Holmes og ikke Tony Tucker. Spinks hadde i 1986 forsvart tittelen mot Steffen Tangstad.

I det som var en av de mest sette kampene i historien, overvant Tyson ham i Atlantic City. Spinks hadde aldri vært i bakken før møtet med Tyson, men ble knocket ut 91 sekunder inn i første runde og hadde da vært i canvasen to ganger.[trenger referanse]

Tyson mot Douglas

rediger

Tyson hadde nå tjent over én milliard dollar som følge av sin suksess. Han giftet seg med skuespilleren Robin Givens i 1988 og inngikk avtale med promoteren Don King, som fikk sparket hans trener gjennom mange år, Kevin Rooney.

Tyson ble skilt etter åtte måneders ekteskap med Givens.[trenger referanse]

I 1990 inngikk han avtale om å forsvare tittelen mot James Buster Douglas. Kampen skulle være en oppvarming til den viktigere kampen mot Evander Holyfield. Kun ett bettingselskap hadde satt opp odds til kampen, og Tyson var favoritt med en odds på 42-1. Siden utfallet bare var en formalitet, vurderte fjernsynskanalen HBO å droppe dekningen av kampen,[trenger referanse] men den endte til slutt opp på direktesendt fjernsyn via satellitt.

Kampen gikk i Tokyo, Japan i februar 1990. Bilder av Tyson som ble knocket i gulvet av sparringpartner Greg Page verserte i pressen.

Douglas bokset svært godt og styrte kampen[5] fra første runde, mens Tyson hadde problemer mot sin større og mer bevegelige motstander. I åttende runde fant Tyson en åpning og fikk knocket Douglas i gulvet med en uppercut. Tyson og King kom senere til å hevde at dommeren gav Douglas fjorten sekunder og ikke ti, som er regelen. Senere har flere poengtert[6] at tellingen Tyson fikk litt senere i kampen var identisk. Runden var over da dommeren hadde talt ferdig, og Douglas kunne derfor gå rett i ringhjørnet og hvile ut.

I niende runde jaget Tyson knockout og landet noen gode slag, men med en kombinasjon i tiende runde sendte Douglas Tyson i canvasen for første gang i karrieren. Han ble talt ut. «Iron» Mike Tyson hadde mistet alle sine titler.

Douglas, som i 1982 bokset uavgjort mot Steffen Tangstad, nektet å gi Team Tyson returkamp. Han signerte i stedet en avtale om å forsvare tittelen mot Evander Holyfield.

Etter å ha bokset på kanalen HBO siden han debuterte på fjernsyn, signerte Tyson en avtale med rivalen Showtime som skulle gjelde for resten av hans karriere.

Tyson mot Ruddock

rediger

Tyson kom imidlertid tilbake etter nederlaget og vant sine to neste kamper på knockout i første runde. Han møtte så Razor Ruddock. Tyson vant på en kontroversiell knockout. Mange[hvem?] mente dommeren grep inn for tidlig og stanset kampen. Ruddock fikk omkamp, som Tyson vant over tolv runder etter å ha sendt Ruddock i gulvet to ganger.

Tyson og Don King signerte en avtale om ti kamper i Las Vegas til flere hundre millioner med MGM Grand Arena.

Fengsel og comeback

rediger

Tyson tilbragte tre år i fengsel fra 1992 til 1995 på grunn av en voldtektsdom. Tyson konverterte til islam under fengselsoppholdet, ettersom han mente at kristendommen var oppskrytt og den kristne guden ikke fantes.[7] Da han hadde sonet ferdig gikk han to kamper mot Evander Holyfield i 1996 og 1997 og tapte begge. I 2002 gjorde Tyson et siste forsøk på å vinne et belte, men maktet ikke å slå Lennox Lewis. Tyson la opp som proffbokser i 2006. Han hadde da bokset 58 matcher, hvorav han vant 50. 44 av disse var på knock-out.

Tyson mot McNeeley

rediger

Comebacket ble tidenes mest sette boksekamp mot ubeseirede Peter McNeeley. Tyson vant på knockout i første runde og beseiret i neste kamp Buster Mathis på knockout i runde tre.

I perioden da Tyson satt fengslet hadde de tre mesterbeltene fått hver sin mester. Evander Holyfield, Riddick Bowe, Michael Moorer, George Foreman, Lennox Lewis og Oliver McCall hadde alle vunnet og tapt sine respektive titler. Mestrene var Bruce Seldon WBA, Axel Schulz IBF og Frank Bruno WBC.

Tyson mot Bruno

rediger

Nybakt WBC-verdensmester Frank Bruno signerte så kamp mot Tyson i Las Vegas. Tyson vant overbevisende i tredje runde og var verdensmester for andre gang i karrieren og blant de få som har holdt tittelen i to forskjellige tiår.

Tyson mot Seldon

rediger

Etter å ha sanket WBC-tittelen fikk han sjansen til å kjempe om WBA-tittelen mot Bruce Seldon. Tyson vant på knockout i første runde.

Tyson mistet på dette tidspunktet WBC-tittelen fordi han valgte å bokse mot Holyfield og ikke førsteutfordrer Lennox Lewis. Tyson var derfor kun mester i WBA.

Tyson mot Holyfield

rediger

En kamp mot Evander Holyfield hadde vært planlagt siden 1989, men hadde blitt utsatt av ulike årsaker. I 1996 kunne de endelig møtes og kjempe om WBA-tittelen. Planen var at kampen mot Holyfield skulle være en oppvarming til den viktigere kampen mot den antatt beste, Riddick Bowe.

Etter en jevn åpning gikk Tyson på offensiven i femte runde og serverte flere gode kombinasjoner. Holyfield holdt seg på beina og svarte overraskende i sjette runde med å sende en Tyson i ubalanse i canavasen for andre gang i karrieren. I ellevte runde mente dommeren at Tyson hadde fått nok og stoppet kampen. Tyson og hans fans mente Holyfield hadde skallet Tyson gjennom hele kampen, og at den burde vært stoppet da Tyson ble skallet i femte runde. Etter denne runden hadde to av tre dommere Tyson foran på dommerkortene.[trenger referanse]

Dette resulterte at det umiddelbart ble signert en returkamp. Den skulle finne sted i juni 1997. Returkampen ble den største og best betalte i boksehistorien.

Holyfield åpnet best og vant de første rundene med knapp margin. I tredje landet Tyson flere gode slag. Han blødde fra øyet etter å ha blitt skallet og svarte med å bite Holyfield i begge ørene. Tyson ble diskvalifisert og utestengt fra sporten i halvannet år.

Tyson uttalte etter kampen at han mistet besinnelsen etter å ha blitt skallet uten at dommer Mills Lane grep inn. I dokumentaren Tyson uttalte han seg om denne hendelsen og sier «jeg kjenner igjen skallen hans. Jeg blir mer og mer aggressiv, til slutt vil jeg bare gjøre så mye skade jeg kan på den mannen så jeg biter han».[7]

Senere kamper

rediger

I 1999 gjorde han comeback og beseiret sørafrikanske Frans Botha. Etter å ha mistet besinnelsen i trafikken, måtte han imidlertid i fengsel på ny og sone ni måneder. I 2000 møtte han polakken Andrew Golota. Golota ble knocket i canavasen i første runde, men fullførte de to første med blødende øye og brukket ribbein. Han kastet inn håndkleet i tredje runde.

I 2000 la Tyson ut på turné og bokset mot Brian Nielsen i København, Julius Francis i Manchester og Lou Savarese i Skottland. Han ble kritisert[av hvem?] for å velge svake motstandere. Han vant alle kamper på knockout og fikk tittelkamp mot Lennox Lewis i 2002 i Memphis. Under pressekonferansen angrep Tyson Lewis og bet han i leggen i et masseslagsmål som oppsto. Under oppkjøringen til kampen ble Tyson fotografert mens han røykte cannabis. Tyson ble slått ut i åttende runde, og karrieren syntes over etter en kamp der Lewis dominerte.

Etter å ha bokset tre kamper til, tapte han mot Kevin McBride. I 2005 la han opp.

Meritter

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mike-Tyson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 292639[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Michael Gerard (»Mike«) Tyson, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id tyson-michael-gerard-mike, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, oppført som Mike Tyson (2), Discogs artist-ID 1224611, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ morf yrgna (22. januar 2012). «Mike Tyson vs James Buster Douglas - no commentators just crowd». Besøkt 25. februar 2019. 
  6. ^ Fights with Friends (3. desember 2018). «Mike Tyson vs Buster Douglas knock downs side by side referee count». Besøkt 25. februar 2019. 
  7. ^ a b Tyson (2009), regi James Toback, Wild Bunch AG

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger  Verdensmester i Tungvekt (WBC)
1986–1990 		Etterfølger
Forgjenger  Verdensmester i Tungvekt (WBA)
1987–1990 		Etterfølger
Forgjenger  Verdensmester i Tungvekt (IBF)
1987–1990 		Etterfølger
Forgjenger  Verdensmester i Tungvekt (WBC)
1996–1996 		Etterfølger
Forgjenger  Verdensmester i Tungvekt (WBA)
1996–1996 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mike_Tyson&oldid=24800655»