Naturkapital

Naturkapital er verdens bestand av naturressurser, som inkluderer geologi, jordsmonn, luft, vann og alle levende organismer. Noen naturkapitalverdier gir gratis varer og tjenester, ofte kalt økosystemtjenester. Alle disse underbygger økonomi og samfunn, og gjør dermed menneskelivet mulig.

En mangrove på Iriomote, Japan, gir fordelaktige tjenester for sedimentakkumulering, kystbeskyttelse, oppvekst- og gyteområder for fisk som igjen kan være til nytte for økosystemer og kystfiskebastander.

Luftfoto av regnskogen i Amazonas. Regnskogen luft- og vannreguleringstjenester, potensielle kilder til nye medisiner og naturlig karbonbinding.

Det er en utvidelse av den økonomiske forestillingen om kapital (ressurser som muliggjør produksjon av flere ressurser) til varer og tjenester levert av det naturlige miljøet. For eksempel kan en godt vedlikeholdt skog eller elv gi en uendelig og bærekraftig tilførsel av nye trær eller fisk, mens overbruk av disse ressursene kan føre til en permanent nedgang i tømmertilgang eller fiskebestander. Naturkapital gir også mennesker viktige tjenester, som akkumulering av vann, erosjonskontroll og pollinering av insekter, som igjen sikrer levedyktighet til andre naturressurser. Siden den kontinuerlige tilførselen av tjenester fra de tilgjengelige naturkapitalformuen er avhengig av et sunt, fungerende naturmiljø, er strukturen og mangfoldet av habitater og økosystemer viktige komponenter i naturkapitalen.

Definisjoner

Naturkapital er fornybare og ikke-fornybare naturresurser som forsyner verdens mennesker med goder. Naturkapitalen holdes ved like av solenergi, og uten denne energitilførselen ville både verdens naturkapital og levende organismer kollapse. Både levende organismer og den menneskeskapte økonomien kan dermed sies å være avhengig av naturressurser og kontinuerlig energitilførsel fra solen.

Naturressurser er materialeer og energi fra naturen som er grunnleggende eller nyttige for mennesker. Et annet lignende begrep er økosystemtjenester, som kan defineres som prosesser i naturen som er avgjørende for livet på jorden og økonomien. Eksempler på økosystemtjenester er rensing av vann og luft og fornyelse av matjord. Summen av naturressurser og økosystemtjenester kalles for naturkapital. I økonomien kalles materialene som tas ut fra naturen for råmaterialer og disse går videre til utvinning og foredling (materialutvinning). Et eksempel er jernmalm som tas ut i gruver og er råmateriale for videre bearbeiding til stål. Råvarer er således materialer som kommer inn i økonomien for første gang.

Naturressurser og økosystemtjenester som menneskeheten avhenger av, fås fra følgende deler eller sfærer:

• Atmosfæren: Danner et beskyttende gasslag over jordoverflaten. Oksygen er nødvendig for respirasjon hos menneske, dessuten for ville dyr og husdyr som blir til mat. Karbondioksid er viktig for fotosyntese i planter og alle slags avlinger som brukes som mat.
• Hydrosfæren: Dekker omtrent 75 % av jordoverflaten, hvor hoveddelen utgjør havet med sine marine økosystemer. Viktige naturressurser fra hydrosfæren er drikkevann, vann for matlaging og vasking, vann for bruk i landbruk og industri, samt at vann inngår i alle organismer som brukes som mat.
• Litosfæren: Jordskorpen er rundt 6–7 km tykk og danner jordklodens faste overflate. Den inneholder 92 grunnstoffer som danner omtrent 200 mineraler. Når mineraler brytes opp i små fragmenter inngår de i jordsmonnet. Jord er grunnlag for jordbruk og matproduksjon, der mikronæringsstoffer er vesentlige for plantevekst. Fra litosfæren får en stein, sand og grus som brukes som bygningsmateriale, og mineraler som anvendes til alt fra datamaskiner til metallfremstilling, samt kull og petroleumsprodukter som brukes til energiproduksjon.
• Biosfæren: De deler av jorden der levende organismer eksisterer. Fra biosfæren får mennesket all sin mat, både i form av planter og kjøtt. Biomasse i form av fyringsved eller andre former gir energiressurser. Tømmer og andre stoffer brukes som bygnings- og konstruksjonsmaterialer.

Konseptets historie

Takkebrev fra 1937 av Franklin D. Roosevelt om naturkapital og «balansering av ressursbudsjettet».

På 1700- og 1800-tallet anså økonomene at de ressursene som trengs til produksjon, altså det som trengs for å lage varer og tjenester, var land, kapital og arbeidskraft. Kapital ble definert som produksjonsfaktorer som ikke ble forbrukt når en vare lages, for eksempel maskiner i en fabrikk. Land var blant annet naturressurser, og ble ansett som en gode fra naturen som menneskene ikke kunne påvirke tilgangen på. På 1900-tallet ble kapital definert som en eiendel som produserte en strøm av inntekter. Land ble da en del av begrepet kapital, slik at bare to produksjonsfaktorer var gjeldende, altså arbeid og kapital. Utover på 1970-tallet ble allmennheten opptatt av forurensning, begrensede naturressurser og tiltagende miljøproblemer på grunn av økonomisk vekst, dermed var det mange økonomer som igjen tok i bruk begrepet naturkapital.

Begrepet naturkapital ble brukt første gang i 1973 av økonomen E. F. Schumacher i boken Small Is Beautiful og videreutviklet av Herman Daly, Robert Costanza og andre pionerer som utviklet feltet økologisk økonomi. Deres arbeid var del av omfattende kritikk av manglene ved konvensjonell økonomi.

Forskningen på naturkapital var opptatt av den økonomiske verdien av økosystemtjenester. I mai 1997 utga journalen Nature artikkelen «The Value of the World’s Ecosystem Services and Natural Capital». Den har senere blitt en av de mest siterte tekster innenfor miljøvitenskapen. På denne tiden var det flere land som forsøkte å inkludere naturkapital i sine nasjonale regnskaper.

Boken Natural Capitalism (1999) og organisasjonen The Natural Step spilte en viktig rolle i å popularisere begrepet naturkapital utenfor akademia. Spesielt innenfor næringslivet ble begrepet tatt i bruk for å lage veikart for en bærekraftig sammfunn.

Naturressurser

Utdypende artikkel: Naturressurser

Naturressurs er enhver biologisk, mineralsk eller estetisk gode som tilbys av naturen uten menneskelig innvirkning og som kan brukes til en eller annen form for fordel, enten det er materiell (økonomisk) eller immaterielt. Hva som anses som en «ressurs» har variert over tid og fra ett samfunn til et annet. Eksempler på naturressurser er skog, vann, fruktbart land eller jordsmonn, berggrunnen og mineralene i den, samt energiressurser (som petroleum og naturgass).

Klassifisering

Det finnes ulike måter å klassifisere naturressurser på. Blant annet kan klassifiseringen ta utgangspunkt i opprinnelsessted, utviklingsgrad, fornybarhet eller eierskap. Den vanligste måten for ressursklassifisering dreier seg om fornybarhet eller ikke. Fornybare ressurser de som på naturlig vis gjenskapes. Disse ressursene drives av innstrømmende solenergi eller indirekte i form av vind, vannkretsløpet og havstrømmer, er kontinuerlig tilgjengelig og mengden påvirkes ikke merkbart av menneskelig forbruk. Disse kalles kretsløpressurser. Ressurser som brukes kontinuerlige i all menneskelig aktivitet kalles materialressurser. En annen kategori ressurser er de som er nødvendige for alle levende organismer. De kalles miljøressurser og eksempler er luft, vann og jordsmonn. Ikke-fornybare ressurser dannes over lang geologisk tidsskala i miljøet og kan ikke enkelt fornyes. Mineraler er den vanligste ressursen som inngår i denne kategorien, et annet eksempel er fossilt brensel. De metalliske mineralene kan gjenbrukes ved resirkulering.

Kategorier av naturresurser

Det internasjonale ressurspanelet deler i sin oppsummeringsrapport Global Resources Outlook 2024 naturressursene inn i seks store kategorier:

• Biomasse: som blant annen består av jordbruksavlinger, fôr, tømmer og fiskefangst.
• Fossile energikilder: det vil si kull, petroleum, naturgass, oljeskifer og oljesand.
• Metaller: det vil si jern, aluminium, kobber og flere andre.
• Ikke-metalliske mineraler: er materialer som sand, grus og leire. Disse stoffene brukes innenfor konstruksjon og industri og er den største kategorien av materialbruk.
• Land i betydningen jordoverflate med tanke på utseende, vegetasjon, jordbunn, landskap, terreng.
• Vann fra jordoverflaten og grunnvann.

Økosystemtjenester

Utdypende artikkel: Økosystemtjenester

De fire kategoriene av økosystemtjenester på landjorden.

Økosystemtjenester er tjenester (service) som gis til mennesker av økosystemene som en iboende egenskap ved deres funksjonalitet. I henhold til oppsummeringsrapporten 2006 Millennium Ecosystem Assessment (MA) er økosystemtjenester beskrevet som «fordelene menneskene får fra økosystemer». Det er definert fire kategoriene av økosystemtjenester; reguleringstjenester, forsyningstjenester, kulturelle tjenester og støttetjenester. Eksempler kan være mat, rent vann, tømmer, fibre og medisiner, samt naturopplevelser og stedstilhørighet. Denne klassifiseringen har imidlertid sine svakheter fordi mange tjenester passer inn i mer enn én av de fire kategoriene. For eksempel er mat både en forsyningstjeneste og en kulturell tjeneste.

Økosystemtjenester må kunne skilles fra andre økosystemforhold eller prosesser for å kunne kalles for økosystemtjenester. For det første må en økosystemtjeneste være til nytte for mennesker. Tjenesten kan være et aspekt eller en konsekvens av en økologisk tilstand og kan direkte eller indirekte være til fordel for mottakerne. For det andre må fysiske eller institusjonelle adgangsbegrensninger ikke være til hinder for å anvende fordelene. For eksempel vil en fiskepopulasjon i et område som ikke brukes av mennesker og som ikke har noen direkte eller indirekte nytte, ikke kunne kalles for en økosystemtjenest.

Forsyningstjenester

Forsyningstjenester består av alle produktene fra økosystemer:

• Mat, noe som utgjør alt fra planter, dyr og mikrober.
• Fiber, som treverk, jute, bomull, hamp, silke og ull.
• Drivstoff, som ved og gjødsel som kan brukes som energikilde.
• Genetiske ressurser, for eksempel gener for forbedring av avlinger og oppdrett av nye dyr, samt helsetjenester.
• Biokjemiske stoffer, legemidler og farmasøytiske produkter. Mange medisiner, biocider og tilsetningsstoffer i mat er hentet ut fra naturen.
• Dekorative ressurser, som skinn, skjell og blomster.
• Rent vann. Vann fås fra økosystemer, dermed ansees ferskvannsforsyning som en forsyningstjeneste. Vann i vassdrag er en energikilde (vannkraft). Fordi vann også er nødvendig for alt levende, må det samtidig sees på som en støttetjenest.

Reguleringstjenester

Myr i Wales, som danner kilden til elven Severn. Myr binder karbon, holder tilbake vann og reduserer dermed flomrisikoen, samt vannrensing.

Honningbi (Apis mellifera) som pollinerer en avokadoavling. Sunne bestander av ville og kultiverte arter er viktig landbruksnæringen og bidra til å sikre matforsyningen.

Reguleringstjenester er goder som oppnås ved regulering av økosystemprosesser, disse er:

• Rensing av vann og luft
• Karbonbinding og klimaregulering
• Flommregulering og tilførsel av grunnvann
• Erosjonsregulering, ved at vegetasjonsdekket spiller en stor rolle for å bevare jordsmonn og forebygge jordskred
• Forråtnelse og detoksifisering
• Predasjon regulering av byttedyrbestander
• Naturlig regulering av skadedyr og sykdomsbekjempelse
• Pollinering, det vil si at insekter bestøver planter
• Forstyrrelsesregulering, det vil si flomsikring og beskyttelse av kystnære områder mot ekstremvær og bølger.

Kulturtjenester

Estetiske verdier i naturen og stedstilhørighet er kulturtjenester.

Kulturelle tjenester relaterer seg til ikke-materielle verdier fra økosystemer og innbefatter:

• Kulturell diversitet, ved at forskjellige naturmiljøer er en av flere faktorer som påvirker kulturer.
• Spirituelle og religiøse verdier, ved at mange religioner er åndelig tilknyttet naturen.
• Kunnskapssystemer, både tradisjonelle og formelle. Økosystemer påvirker kunnskapssystemer innenfor forskjellige kulturer.
• Utdannelsesverdier ved at naturmiljøer og prosesser gir basis for utdannelse i mange samfunn.
• Inspirasjon, ved at naturen gir mange kilder til inspirasjon for kunst, folklore, nasjonale symboler, arkitektur og markedsføring.
• Estetiske verdier ved at mange mennesker ser skjønnhet eller estetiske verdier i forskjellige deler av naturen. Noe som gir inspirasjon for utforming av parker, naturskjønne kjøreveier og steder som er attraktive for husbygging.
• Sosiale relasjoner, ved at økosystemer har betydning for hvilke sosiale relasjoner som dannes i forskjellige kulturer. Fiske er for eksempel forskjellige i nomadiske jaktsamfunn og i jordbrukssamfunn.
• Stedstilhørighet ved at mange mennesker verdsetter å ha en tilhørighet til en plass med visse miljøkvaliteter.
• Kulturarv relatert til steder og landskap som har historisk verdi eller spesielle arter.
• Rekreasjon og økoturisme, ved at mange mennesker tilbringer fritid i naturområder eller kulturlandskap.

Støttetjenester

Støttetjenester er tjenestene som gjør at de andre økosystemtjenestene kan fungere:

• Jordsmonndannelse og hurtigheten av denne prosessen er viktig for menneskenes velbefinnende, ved at den er avgjørende for mange av forsyningstjenestene.
• Fotosyntese gir oksygen som er viktig for de fleste levende organismer.
• Primærproduksjon er opptak av energi og næringsstoffer i planter.
• Næringskretsløp der de rundt 20 næringsstoffene som er avgjørende for at livsprosessene skal kunne skje, går gjennom økosystemene.
• Vannets kretsløp gjennom økosystemene er grunnleggende for alle levende organismer.

Anvendelse av naturkapital

Energi (gule piler) fra solen driver geologiske, biologiske og kjemiske kretsløp (blå piler) som produserer naturressurser og økosystemtjenester tjenester. Utvinningssektorer bruker energi til å utnytte ressurser og omdanne dem til råvarer. Råvarer brukes av industrien og andre sektorer for å produsere ferdigvarer og tjenester. Disse distribueres av den kommersielle sektoren til endelig konsum. Etter hvert går ikke-resirkulerte materialer og spillvarme tilbake til miljøet som avfall.

Charles A.S. Hall (Illustrasjon)

Den første komperative studien av ressursflyt i forskjellige land The Material Basis of Industrial Economies, ble utgitt i 1997. Den så bort fra såkalt skjulte strømmer, det vil si stoffer som blir utskilt ved utvinning og produksjon og som ikke gir noen økonomisk gevinst. Imidlertid har slike materialer som blir til overs ofte en miljøkonsekvens. Det være seg stein som utskilles ved utvinning av metaller, overflødige masser etter at grunnen til et bygg er gravd ut eller jorderosjon fra oppdyrket mark. For eksempel vil det ved uttak av 1 tonn bouxit oppstå 0,48 tonn overskytende masse, mens for 1 tonn jern blir det 2 tonn til overs.

Bare en liten del av alle ressursene brukes i deres opprinnelige tilstand, men går gjennom prosessering som ved produksjon av tremasse, spinning av bommul, smelting av malm, knusing av stein, skjæring og kutting. Materialene går deretter videre, for eksmepel slik at bommul blir til klær, tremasse blir til papir, metallsmelte blir til maskindeler og knust stein blir til betong.

I henholdt til Global Resources Outlook 2024 er verdens behov for naturresurser stadig økende. Fra 2019 til 2024 har ikke utnyttelsesgraden blitt forbedret og godene er ujevnt fordelt mellom nasjonene og folk. Alle faser av ressursbruk, fra utvinning til kassering, avstedkommer miljøkonsekvenser.

Utvinning av naturressurser

Ressursutvinning vil si enhver aktivitet der en utvinner ressurser fra naturen. Det kan variere i skala fra tradisjonell bruk som i førindustrielle samfunn til moderne global industri. Ressursutvinning er sammen med jordbruk, grunnlaget for primærsektoren i økonomien. Utvinning produserer råstoffer, som deretter bearbeides for å tilføres yterrligere verdi. Eksempler på utvinningsnæringer er jakt og fangst, gruvedrift, olje- og gassutvining og skogbruk. Naturressurser kan tilføre betydelige verdier til et lands rikdom, imidlertid kan en plutselig tilstrømning av store verdier forårsaket av naturrikdommer skape sosiale problemer som for eksempel inflasjon, noe skader andre næringer, såkalt hollandsk syke. Et annet problem som kan oppstå er korrupsjon, som fører til ulikhet og underutvikling kjent som naturressursens forbannelse.

Utvinningsnæringer representerer en stor voksende aktivitet i mange mindre utviklede land, men rikdommen som genereres fører ikke alltid til bærekraftig og inkluderende vekst. Industrien blir derfor anklaget for ensidig og kortsiktig profittmaksimering, og mindre utviklede land kan være sårbare for mektige internasjonale aktører. Alternativt antas regjeringer i vertslandene ofte å bare vil maksimere umiddelbare inntekter. Forskere hevder at det er i felles interesse at utviklingsmål og økonomisk utbytte møtes. Dette gir muligheter for internasjonale myndighetsorganer til å engasjere seg i privat sektor og myndigheter i vertslandene gjennom inntektsstyring og utgiftsansvar, infrastrukturutvikling, sysselsetting, kunnskaps- og bedriftsutvikling og konsekvenser for barn og kvinner. I land som ikke har et sterkt og enhetlig samfunn, for eksempel meningsmotstandere som ikke er fornøyd med myndighetenes forvaltning, kan naturressurser gi konflikt og vold.

Økonomi- og jordsystemets relasjon

Økonomiske systemer kan betraktes som sosiale institusjoner for produksjon, distribusjon og forbruk av varer og tjenester. Disse skal ideelt tilfredsstille menneskers behov så effektivt som mulig. For produksjon av varer og tjenester trengs tre typer kapital:

1. Naturkapital; altså naturressurser og økosystemtjenester. Disse er grunnleggende for alt liv og all økonomisk aktivitet.
2. Humankapital; som er menneskenes fysiske og mentale ferdigheter til å utføre arbeid, organisasjon og ledelse, samt innovasjoner.
3. Produksjonsmiddel; er maskiner, utstyr og fabrikker som er laget av ressurser og som i neste omgang brukes for å ny produksjon.

Økonomisk vekst er økning av en nasjons evnen til å skaffe tilveie varer og tjenester, og er et mål på at en økonomi blir større. For at vekst skal være mulig må befolkningen vokse (gir flere produsenter og konsumenter), økt produksjon og konsum per person eller begge deler. I et markedsbasert økonomisk system agerer kjøpere og selgere i konkurranse om økonomiske beslutninger om hvordan varer og tjenester skal produseres, distribueres og konsumeres. Innenfor en fri markedsøkonomi skal ideelt alle direkte og indirekte kostnader inkluderes i markedsprisen for varer og tjenester. En et annet ideelt krav er at alle konsumenter skal ha tilgang til all informasjon, det gjelder også fordeler og ulemper på naturmiljøet ved produksjon av en spesiell vare eller tjeneste.

I virkeligheten er ikke idealene for et fritt marked oppfylt. Blant annet vil mange selskaper presse myndighetene til å gi subsidier, skattereduksjoner, toll og avgifter på konkurrerende varer og tjenester, samt reguleringer til sin fordel. Således ble det i 2012 ble det gitt subsidier på mer enn to billioner US-dollar i statlige subsidier og skattelettelser. I tillegg vil noen selskaper unngå å gi informasjon om skader og ulemper som produksjonen av deres produkter gi for naturmiljøet. Dermed vil ikke forbrukerne få fullstendig informasjon.

En av årsakene til at de økonomiske markedene ikke greier å ta miljøhensyn, er at det ofte ikke er noen monetære verdier tilknyttet jordens naturkapital. Et eksempel kan være urskog, der fordelen med å la en gammel skog stå uberørt ofte ikke vil veies opp mot den økonomiske verdien av tømmerproduksjon.

Fakta om fire store forsyningssystemer i henhold til Global Resources Outlook 2024.

Forsyningssystem	Beskrivelse	Aktører	Verdiskapning	Ressursforbruk	Sluttbrukere med størst forbruk	Største problemer
Mat	Ressursbruk og forsyningskjeder for matforsyning fram til forbruker.	Bønder, næringsmiddelindustri, leverandørkjeder, varehandel og sluttbrukere.	12 %	23,5 milliarder tonn (84 % biomasse, 9 % ikke-metalliske mineraler, 6 % fossilt brensel og 1 % metalliske mineraler).	Høyinntektsland	Ikke-bærekraftig kosthold, matsvinn, skader på økosystemer, energikrevende forsyningsledd og konkurranse med andre behov for biomasse.
Transport	Mobilitet til havs, på land og i luften, og tilhørende infrastruktur for varer og personer.	Arealplanleggerer, kjøretøysprodusenter, transportører, nasjonale myndigheter, borgere og institusjoner.	9 %	28,6 milliarder tonn (64 % ikke-metalliske mineraler, 19 % fossilt brensel, 13 % metalliske mineraler og 4 % biomasse).	Øvre middel-inntektsland	Innlåsing til motorisert ferdsel, lange transportveier, hyppige reiser og energikrevende kjøretøyer.
Bygninger	Bygningsmiljøer der folk bor og arbeider.	Arealplanleggerer, byggebransjen, borgere og institusjoner.	13 %	30,6 milliarder tonn (76 % ikke-metalliske mineraler, 9 % fossilt brensel, 8 % metalliske mineraler og 7 % biomasse).	Høyinntektsland	Innlåsing til bygninger med høyt energibehov, store arealer og stort energibehov per person, store lagrede utslipp i konstruksjon og konkurranse med andre brukere av biomasse.
Energi	Produksjon, omforming og distribusjon av energi for sluttbrukere, samt infrastruktur.	Energiselskaper, energiprodusenter, investorer, borgere, nasjonale institusjoner og statlige myndigheter	3 %	6,1 milliarder tonn (65 % fossilt brensel, 21 % metalliske mineraler, 9 % ikke-metalliske mineraler og 5 % biomasse).	Høyinntektsland	Innlåsing til karbonintensive industrier og infrastruktur, stort energibehov fra andre forsyningssystemer, stor avhengighet av fossile energikilder, stort materialbehov ved overgang til fornybare energikilder, utfordringer med energilagring og konkurranse med annen bruk av biomasse.

Trender innenfor utvinning av naturressurser

Ikke-metaliske mineraler som sand, grus og stein har og er fremdeles en av kategoriene av naturressurser som det brukes aller mest av. Her pyramidene som danner Giza nekropolis oppført år 2600–2500 før Kristus.

Foto: Ricardo Liberato

Behovet for naturressurser har oversteget jordens biologiske kapasitet siden rundt 1980. For å dekke verdensbefolkningens ressursbehov trengs 1,6 jordkloder (i 2016). Spesielt er det befolkningens forbruksmønstre i høyinntektslandene som er stor, og som fører til et disproporsjonalt forbruk av fornybare ressurser, ofte på bekostning av folk og natur andre steder i verden.

I 2019 ble totalt 105,7 milliarder tonn med materialer brukt i den globale økonomien. Det aller meste (91 %) kom fra innhøsting og utvinning. Bare rundt 9 % kom fra gjenvinning av ressurser. Ressurser brukt for energiproduksjon, spesielt elektrisitetsproduksjon, og biomasse brukt som mat for mennesker og dyr, stod for 40 % av den totale materialbruken. De resterende 60 % ble brukt for strukturelle og tekniske materialer. Halvparten av dette igjen ble brukt til varige formål som bygninger, infrastruktur, produksjonsmidler og konsumentprodukter. For å produsere alle materialene i 2019 ble det frigjort en avfallsmengde på 30 milliarder tonn, samt at det ble frigjort 46,7 milliarder tonn med klimagasser.

Fra 1970 frem til 2020 har det vært en stor endring av i kategorier av materialbruk per pr. I 1970 var biomasse den største kategorien og utgjorde 41 %. I 2000 hadde denne andelen sunket til 33 % og i 2020 til 26 %. Ikke-metalliske mineraler utgjorde i 1970 bare 31 %, mens denne kategorien i 2020 var den største med en andel på 48 %. Denne trenden viser en overgang fra overveiende jordbruksøkonomi i 1970 til en mineralbasert økonomi.

Ressurser som biomasse, sand og grus er typisk noe som kan tas fra lokale kilder, mens andre ressurser som jernmalm og fossile energikilder er disproporsjonalt fordelt rundt om i verden. Fossile energiressurser er det primærmaterialet som det handles mest med i verden. Verdens største eksportør av materialer i 2020 var Australia, etterfulgt av Russland, Brasil og Saudi-Arabia. Australias svært høye eksport utgjøres av jernmalm og kull. Mesteparten av dette blir transportert til andre land i Asia. Brasil eksporterer også mye jern, mens Russland og Saudi-Arabia begge er store eksportører av petroleum og naturgass.

Drivere for bruk av naturressurser

Verdens totale befolkning (grønt område) og vekstrate (rød linje) for perioden 1700–2100. Data basert på FNs befolkningsavdeling i 2022.

Verdens befolkning økte fra omtrent 3,7 milliarder i 1970 til 8,1 milliarder i 2024. I 1970 var verdens samlede brutto nasjonalprodukt 18 billioner US-dollar, og innen utgangen av 2024 er det prognosert en femdobling. I det samme tidsrommet økte gjennomsnittlig brutto nasjonalprodukt per person fra 4,882 US-dollar til 11,591 i 2024. Denne økonomiske veksten har ført til en signifikant materiell velstandsøkning for mange mennesker. Etter som det vil skje en ytterligere urbanisering og industrialisering i verden, vil belastningen på miljøet intensiveres. Det forventes omfattende konsekvenser for forbruk av naturressurser og miljøendringer, både på globale og regionale nivåer.

Verdens befolkning økte gjennomsnittlig med 1,5 % per år fra 1970 til 2024. Spesielt har veksten vært stor i Asia, men fremover vil mye av veksten skje i Afrika. I perioden 1970–2024 har høyinntektsland hatt lavest befolkningsvekst, mens lavinntektslandene har hatt størst befolkningsvekst. Brutto nasjonalprodukt har økt mye kraftigere enn den globale befolkningsveksten, med en årlig rate på 3 % fra 1970 til 2020. I hele denne 50 års perioden var lavinntektslandenes del av det globale bruttonasjonalprodukt bare på 0,6 %.

Det globale gjennomsnittlige materialforbruket per person var i 1970 8,7 tonn og økte til 12,2 tonn i 2020. Hele verdens materialforbruk var i 1970 27 milliarder tonn og økte til 89 milliarder tinn i 2017. Materialforbruket vokste samtidig med brutto nasjonalprodukt, men økte betydelig raskere enn befolkningsveksten. Dermed har det ikke vært noen forbedring av effektiviteten av materialbruken i den globale økonomien. Urbanisering har betydning for materialbruk fordi mennesker i urbane områder konsumerer mer per person enn folk i rurale områder. Folk i byer har typisk høyere forbruksnivå ved at de bruker mer energi, vann og land enn folk på landet. Samtidig skaper folk i byer mer forurensning og søppel. I tillegg vil det i byer være behov for mer husbygging, mer infrastruktur og systemer for transport, noe som fører til mer bruk av naturressurser og miljøskader.

Forskjellen i materiell levestandard og forbruk mellom urbane og rurale områder kan være ubetydelig i høyinntektsland, mens forskjellen mellom forskjellige inntektsgrupper i samme land kan være stor. I lav- og mellominntektsland er folk på landet ofte sysselsatt i jord- og skogbruk og driver med tradisjonelle næringer. Imidlertid skjer det en gradvis overgang til moderne ressursbruk også i disse områdene, noe som resulterer i en betydelig vekst i samlet bruk.

I 2020 ble 55 % av alle materialer, eller 59 milliarder tonn, som ble utvunnet bruk til byggningsmiljøer og transport (inkludert infrastruktur). Mat utgjorde en masse på 23,6 milliarder tonn og 6,1 milliarder tonn til for energiforsyning (elektrisk kraftproduksjon og varme).

For å beregne et lands miljøpåvirkning ved forbruk av naturressurser brukes den såkalte IPAT-formelen:

I = P × A × T

I er miljøpåvirkning, P er antall innbygere, A er velstandsnivå og T teknologien menneskene benytter seg av. I sammenheng med materialbruk og miljøbelastning, kan I forstås som et lands ressursutvining, avfallsmengde eller utslipp, alt etter sammenheng. For størrelsen A kan brutto nasjonalprodukt per innbyger brukes. For T kan en bruke påvirkningsgrad i rellasjon til brutto nasjonalprodukt, altså innenlands utvinning delt på brutto nasjonalprodukt. Fra 1970 til 2000 var økningen av verdens ressursutvinning like mye påvirket av befolkningsvekst som av velstandsøkning. Imidlertid sørget teknologisk utvikling for at en tredjedel av materialutvinningen ble spart i forhold til om det ikke hadde vært en slik teknisk fremgang. Spesielt var teknologiutviklingen i Europa og Nord-Europa viktig, der denne dempet ressursuttaket med henholdsvis 69 og 60 %.

Prognoser for fremtidig økning

OECDs rapport Global Material Resources Outlook to 2060 (2018) forsøker å gi en mest mulig sannsynlig prognose for verdens totale materialbruk i lang tid fremover (til 2060). Fremskrivningene går ut på at uten ny politikk vil den globale materialbruken øke fra 89 milliarder tonn i 2017 til 167 milliarder tonn i 2060. Økningen gjelder for alle store kategorier for materialer, der metall vil øke fra 9 til 20 milliarder tonn i 2060, ikke-metalliske mineraler fra 44 til 86 milliarder tonn, biomasse fra 22 til 37 milliarder tonn, fossile drivstoffer fra 15 til 24 milliarder tonn. Størst økning forventes for ikke-metaliske mineraler som sand, grus og knust stein. Disse økningene vil doble utslippene av klimagasser, forurense jord, vann og jord, samt gi helsemessige problemer. Miljøkonsekvensene vil i neste omgang skade både økonomi og samfunn.

Uttømming

Vind er en naturressurs som kan brukes til å generere strøm, som med disse vindturbiner i Thorntonbank vindpark 28 km utenfor kysten av Belgia.

Helt siden minst begynnelsen av 1800-tallet har det vært diskusjon om det er grenser for økonomisk vekst. Diskusjonen er mot slutten av 1900-tallet mer gått over til en debatt om hva slags vekst og hvilken utvikling som er ønskelig. Innenfor nyklassisk økonomi teori har økonomer som Alfred Marshall (1842–1924) og Milton Friedman (1912–2006) anså naturressurser som viktige, men ikke uutømmelige på grunn av muligheten for å finne alternativer. Om verden går tom for olje, så vil en uansett finne alternativer som etanol, naturgass eller elektrisitet for bruk til biltrafikk og annen transport. Innenfor nyklassisk økonomi ansees naturkapital som en del av det økonomiske systemet og de anser muligheten for uendelig økonomisk vekst som mulig. De fleste av verdens avanserte økonomier forsøker å skape størst mulig økonomisk vekst ved å øke forbruk av materieler og energi som utvinnes fra jordsystemet. Disse ressursene går gjennom de økonomiske systemene og ender opp i jordens sluker som jord, luft og vann.

Innenfor økologisk økonomi, representer med Herman Daly og Guest Essay, er en uenige med modellene fra nyklassisk økonomi. Blant annet peker de på at det ikke finnes alternativer for mange av de vitale ressursene, som for eksempel vann, luft, fruktbar jordsmonn, biodiversitet og økosystemtjenester som gir vannrensing, skadedyrkontroll og resirkulering av næringsstoffer. Innenfor økologisk økonomi ansees de økonomiske systemene som delsystemer av biosfæren og at økonomien i stor grad er avhengig av uerstattelige naturressurser. En mener at konvensjonell økonomisk vekst etterhvert ikke vil være bærekraftig, fordi naturkapitalen uttømmes eller degraderes, samt at naturmiljøet ikke lengre har kapasitet til å håndtere forurensning og avfall. Om naturressurser virkelig blir uttømt, så er det ingen måte de kan erstattes på.

Prognoser for fremtidig uttømming av ikke-fornybare ressurser

Chuquicamata er en kobbergruve utenfor Calama i Chile. Etter utgravd volum er det den største kobbergruven i form av et dagbrudd i verden.

Foto: Diego Delso

Om en spesifikt reserve av en naturressurs er kjent, kan fremtidig uttak beregnes etter en enkel formel:

$RPR={\frac {R}{P}}$

Der RPR står for ratio for reserve på produksjon (engelsk: «reserves to-production ratio»), R er den totale reserven i en region, land, kontinent eller hele verden og P er årlig produksjon fra den aktuelle reserven. Et eksempel på bruk av denne formelen er U.S. Geological Surveys beregning av RPR for kobber var 42,8 år i 2011. Imidlertid må ikke dette forståes slik at alle verdens reserver av kobber vil være oppbrukt i 2054. Faktisk var RPR for kobber omtrent det samme tallet i 1995 som i 1980, og for mange andre metaller er RPR ofte konstant for estimater gjort med mange års mellomrom. Det betyr at industrien forbedrer sine metoder slik at mer av en ressurs flyttes fra kategorien «resurs» til «reserve».

OECD ser i sine prognoser ingen store farer for knapphet på noen viktige materialer som inngår i verdensøkonomien. Istedenfor påpekes risiko for forsyningssikkerheten. Imidlertid kan utvinning av metaller bli vanskeligere i fremtiden på grunn av synkende konsentrasjon og økt etterspørsel. Det er estimert at kombinasjonen av synkende kvalitet og høyere etterspørsel kan føre til en firedobling av energibehovet for verdens produksjon av viktige metaller som aluminium, kobber, jern, nikkel, bly og sink innen 2030. (Fra omtrent 2 EJ i 2010 til 8,7 EJ.) Estimatet tar ikke med tekniske fremskritt eller fremtidige endring av etterspørselen.

I et meget langt perspektiv kan estimatene for varigheten av metaller se vanskeligere ut. Spesielt om det antas at resten av verdens befolkning etter hvert vil forbruke like så mye som de velstående nasjonene. For eksempel er det anslått at verdens totale ressurser av kobber er 1,6 milliarder tonn. Forutsettes det at en fremtidig global befolkning på 10 milliarder mennesker skal ha tilgjengelig like mye kobber som Nord-Amerika rundt 2000 (omtrent 170 kg per innbygger) ville det kreve kreve 1,7 milliarder tonn, altså mer enn det som finnes. I tillegg ville det være nødvendig med enda mer kobber for å erstatte tap under bruk og gjenvinning. Lignende beregninger viser at hele litosfærens beholdning av sink og platina vil uttømmes.

På lang sikt vil tilgjengelighet av naturressurser og materialbehov per person være bestemmende for fremtidig matrialproduksjon, men også noen andre faktorer vil være viktige. Avgjørende er evnen til å utvinne dem til en rimelig kostnad, redusere miljøkonsekvensene som oppstår og i hvilken grad en kan erstatte noen materialer med andre.

Internasjonale avtaler og standarder

Gro Harlem Brundtland ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fra 1983. I 1987 ble rapporten Vår felles framtid lagt fram som et underlag for handlingsprogrammet Agenda 21. Rapporten fikk stor betydning for offentlig politikk i miljøspørsmål i store deler av verden og bærekraftig utvikling var et nye begrepet som fikk stort gjennomslag.

Den aller første internasjonale avtalen om beskyttelse av naturmiljø, var muligens en avtale om beskyttelse av fugler i Europa. Den ble signert av elleve europeiske land i 1902, og skulle beskytte visse fuglearter i hekketiden og under migrasjon. Før den tid var det inngått samarbeid om forvaltning av fiskeriresurser. Den første multilaterale avtalen om forvaltning av kommersielle fiskerier gjaldt det nordlige Stillehavet og ble inngått mellom USA, Russland, Japan og Storbritannia i 1911.

I 1947 begynt forhandlinger om en internasjonal handelsavtale, kjent som generalavtalen om toll og handel (GATT), som senere ble til Verdens handelsorganisasjon (WTO). I GATT-avtalen var det en bestemmelse som tillot medlemsland å innføre restriksjoner for å bevare naturressurser som kunne stå i fare for uttømming. FNs generalsekretær nedsatte en arbeidsgruppe i 1983 ledet av den norske politikeren Gro Harlem Brundtland. Arbeidsgruppen ble kjent som Brundtlandkommisjonen, la i 1987 frem rapporten Vår felles framtid. Arbeidet ga en oversikt over globale miljøproblemer og anbefalinger for strategier for å arbeide for løsninger. Med denne rapporten ble prinsippet for bærekraftig utvikling fremsatt. Ideen om en bærekraftig utvikling har fått stort gjennomslag, spesielt via FNs mål for bærekraftig utvikling. Senere ble det hold store konferanser for å videreføre Brundtlandkommisjonens arbeid.

Naturkapitalerklæringen

I juni 2012 ble naturkapitalerklæring (engelsk: «natural capital declaration», NCD) lansert under FNs konferanse om bærekraftig utvikling i Brasil. Et initiativ fra den globale finanssektoren ble det signert av 40 næringslivsledere for å «integrere naturkapitalhensyn i lån, aksjer, rente- og forsikringsprodukter, så vel som i regnskap- og rapportering.» Blant annet skal det øke forståelsen av virksomhetenes avhengighet av naturkapitalressurser, støtte utvikling av verktøy for å ta hensyn til naturkapital i beslutningsprosessen for alle finansielle produkter og tjenester, bidra til global konsensus om å integrere naturkapital i privat sektors regnskap og beslutninger, samt rapportering som inkludere naturkapital som en av nøkkelkomponentene for en organisasjons suksess.

Internasjonale standarder

Miljøøkonomiske regnskaper gir det konseptuelle rammeverket for integrert statistikk om naturmiljøet og dets forhold til økonomien, men også økonomiens innvirkning på miljøet og miljøets bidrag til økonomien. Et sammenhengende sett med indikatorer og beskrivende statistikk kan utledes fra regnskapene som informerer et bredt spekter av retningslinjer. Disse inkluderer, men er ikke begrenset til:

• Grønn økonomi
• Naturressursforvaltning
• Bærekraftig utvikling

System of Integrated Environmental and Economic Accounting (SEEA) inneholder de internasjonalt vedtatte standardkonsepter, definisjoner, klassifikasjoner, regnskapsregler og tabeller for å produsere internasjonalt sammenlignbar statistikk om miljøet og dets forhold til økonomien. SEEA er et fleksibelt system i den forstand at implementeringen kan tilpasses landenes spesifikke situasjoner og prioriteringer. Koordinering av implementeringen av SEEA og pågående arbeid med ny metodologisk utvikling, styres og overvåkes av FNs ekspertkomité for miljøøkonomisk regnskap (UNCEEA). Den endelige, offisielle versjonen av SEEA Central Framework ble publisert i februar 2014.

I mars 2021 vedtok FNs statistiske kommisjon standarden SEEA Ecosystem Accounting (SEEA EA) på sin 52. sesjon. SEEA EA er et statistisk rammeverk for å gi en sammenhengende regnskapsmessig tilnærming for verdivurdering av økosystemer. Økosystemregnskap muliggjør presentasjon av data og indikatorer for utbredelse av økosystemer, tilstand og økosystemtjenester i både fysiske og monetært.

Debatten rundt økonomisk vekst og forringelse av naturkapital

Branner langs Rio Xingu, Brasil, sett fra NASA Earth Observatory. Tap av naturkapital kan ha betydelig innvirkning på lokale og globale økonomier, så vel som på verdens klima.

Helt siden minst begynnelsen av 1800-tallet har det vært diskusjon om det er grenser for økonomisk vekst. Diskusjonen gikk mot slutten av 1900-tallet mer over til en debatt om hva slags vekst og hvilken utvikling som er ønskelig. Innenfor nyklassisk økonomisk teori har økonomer som Alfred Marshall (1842–1924) og Milton Friedman (1912–2006) ansett naturressurser som viktige, men ikke uutømmelige på grunn av muligheten for å finne alternativer. Om verden går tom for olje, så vil en uansett finne alternativer som etanol, naturgass eller elektrisitet for bruk til biltrafikk og annen transport. Innenfor nyklassisk økonomi ansees naturkapital som en del av det økonomiske systemet og uendelig økonomisk vekst forutsettes mulig. De fleste av verdens avanserte økonomier forsøker å skape størst mulig økonomisk vekst og tilrettelegge for å øke forbruket av materialer og energi som utvinnes fra jordsystemet.

Fremtidig bruk av naturressurser dreier seg fundamentalt om grunnlaget for moderne økonomier. De aller fleste økonomer anser konstant vekst som et grunnleggende mål og helst bør den veksten være 2–3 % årlig. Uendelig vekst kan synes som en lite bærekraftig strategi, men erfaringer fra finanskrisen i 2008 demonstrerte hvor problematisk det er for moderne økonomier om veksten stopper opp. Selv en liten reduksjon i årlig vekst gir økende arbeidsledighet, større ulikheter og budsjettunderskudd.

Miljøproblemer ved utnyttelse av naturressurser

I USA startet en systematisk undersøkelse av tilgang og mulig begrensning av naturressurser i 1950-årene, med The President's Materials Policy Commission (1952). Siden 1970-årene ble studiene og bekymringene utvidet til også å omhandle energi- og miljøproblemer. Den amerikanske økonomen Kenneth E. Boulding mente at den lineære økonomien der ressurser fordeles, bearbeides til ferdigvarer og deretter kastes, var en prosess han beskrev som «suicidal».

Utover på 1900-tallet fikk en stadig større miljøproblemer på grunn av uttak av naturressurser, blant annet overforbruk og uttømming av ressurser. En stod derfor i fare for at ressursene ikke strekker til for å brødfø en stadig større verdensbefolkning. Urbanisering, befolkningsvekst og kraftig vekst i forbruk av alle slags goder, førte til stadig større miljøskader. I tillegg kom problemene med avfallsstoffer, som forurenset luft, vann og jord, noe som i noen tilfeller gir alvorlige helseskader.

Disse problemene og bekymringene fortsatte utover på 1970- og 1980-årene, der noen forskere advarte mot en kommende katastrofe og andre som økonomen Julian Simon (1932–1998) som hevdet at teknologiutvikling alltid ville sørge for bedre bruk av ressurser. Den amerikanske journalisten Richard Heinberg (1950–) har argumentert for at uttømming av omtrent alle naturressurser er nært forestående, mens mer moderate amerikanske forskere som Michael Klare (1942–) sier at det er «slutten på enkel tilgang til alt» menneskeheten har i vente.

En tendens blant forskerne har vært deling i to leire, der den ene gruppen består av biologer og økologer og den andre av økonomer og samfunnsvitere. Den første gruppen har oftest et pessimistisk syn og trekker paralleller til økologiske systemer, for eksempel at mange individer i et begrenset område fører til at stedets bæreevnen overskrides og eksistensgrunnlaget ødelegges. På samme måte mener de at det er en grense for hvor mange mennesker som kan leve på jorden. Økonomer og samfunnsvitere ser på samfunnsmessigere aspekter, og argumenterer for at det er teknologi, kunnskaper, økonomi og samfunnsorganisering som setter grenser. Utover på slutten av 1900-tallet har det vært en tendens til at de ulike faggruppene møtes på halvveien. Slik at samfunnsviterne blitt med i miljøforskningen. Økologisk økonomi er et resultat av samarbeidet, og ser på hvordan økonomien kan drives innenfor økologiens grenser.

Naturkapital sett i forhold til annen kapital

Økonomene David Pearce (1941–2005) og Herman Daly (1938–2022) mente at bærekraftig utvikling betinger at verdens naturkapital holdes konstant. Tre regler for konstant naturkapital ble satt opp: Uttak av naturressurser må ikke overskride naturkapitalens evne til regenerering, uttak av ikke-fornybare ressurser må ikke overskride raten som fornybare substitutter (erstatninger) blir utviklet og utslipp av forurensning må ikke overskride økosystemenes kapasitet til å absorbere dem.

Blant økonomer har det vært uenighet om naturkapital skal behandles som en hvilken som helst annen eiendom og inkorporeres som det i markedsmodellene. En retning innenfor økonomifaget mener at naturkapital må oppfattes kun som en metafor. Dermed rettes fokuset mot produksjonskapasiteten til økosystemer og nødvendigheten av å investere i beskyttelse og restaurering av dem. Om naturkapital sees på som en eiendel som produserer en inntektsstrøm over tid, da betyr konseptet også at menneskeheten bare kan leve av strømmen av inntekter uten å uttømme kapitalbeholdningen. Dermed argumenterer disse økonomene for at metaforen betyr at naturkapital ikke kan kjøpes og selges som en hvilken som helst annen eiendel.

Økologisk økonomi står i motsetning til nyklassisk økonomi. Blant annet peker økologiske økonomer på at det ikke finnes alternativer for mange av de vitale ressursene, som for eksempel vann, luft, fruktbar jordsmonn, biodiversitet og økosystemtjenester som gir vannrensing, begrensning av skadedyr og resirkulering av næringsstoffer. Innenfor økologisk økonomi ansees de økonomiske systemene som delsystemer av biosfæren og en mener at økonomien i stor grad er avhengig av uerstattelige naturressurser. Konvensjonell økonomisk vekst vil etterhvert ikke være bærekraftig, fordi naturkapitalen uttømmes eller degraderes, samt at naturmiljøet ikke lengre har kapasitet til å håndtere forurensning og avfall. Om naturressurser virkelig blir uttømt, så er det ingen måte de kan erstattes på.

Allmenningens tragedie

Allmenning i Dartmoor, England rundt 1813.

J. M. W. Turner (kunstner)

Den amerikanske økologen Garrett Hardin (1915–2003) står bak begrepet allmenningens tragedie, som i ettertid har blitt en viktig metafor for mislykket kollektiv ressursforvaltning. Helt generelt brukes begrepet om naturressurser som utnyttes til eget formål og fortjeneste, uten hensyn til konsekvenser på lang sikt. Eksempler er rovfiske, at søppel og miljøgifter havner i havet, forurensning av luft og av atmosfæren med klimagasser.

Synet bak allmenningens tragedie peker på at en ressurs som forvaltes kollektivt over tid vil bli overutnyttet, og at privat eller statlig ressursforvaltning er å foretrekke. Imidlertid har forskning utfordret dette synet. Geografer har påvist at kollektiv ressursforvaltning er meget utbredd, både i utviklingsland og i industriland. Det viser seg at denne forvaltningsmodellen kan være resilient når det gjelder miljø og økonomi. Imidlertid kan kollektivt styrte ressurser være underlagt regler som gjør at de forvaltes på en fornuftig måte.

Siden slutten av 1990-årene har det vært forsket på kollektivt forvaltede ressurser og spesielt urfolks miljøkunnskap. I slike systemer kan det være egne systemer for forhandlinger og strategier for tilpasninger over tid. Siden forvaltning av mange ressurser innenfor mer «ovenfra og ned»-regimer har vist seg å feile, har interessen for kollektive forvaltningssystemer økt.

Sirkulærøkonomi

Muligheten for gjenbruk er svært varierende for forskjellige materialer. Biomasse og fossilt brensel kan for eksempel ikke gjenbrukes, da de omformes til avfallsprodukter ved bruk. Mange ikke-metalliske materialer er for billige eller vanskelige å resirkulere. Imidlertid kan for eksempel bygningsmaterialer brukes som fyllmasse ved veibygging. Gjenbruksgraden for metall kan bli så høy som 70 %. Innslaget av resirkulerte materialer utgjør uansett en beskjeden del av verdens total materialbruk.

Selv om gjenbruk av materialer betyr tilgang på billigere råmaterialer enn dem som fås fra naturressurser, så blir det ofte oppveid av større arbeidskostnad. Et eksempel er metallgjenvinning som har en tendens til å være mer kostbart enn uttak av og produksjon av metaller fra gruver. Sirkulærøkonomi er et økonomisk system som streber etter å gjenskape de sirkulære kretsløpene i naturen. Utgangspunktet er at alle ressurser skal ha en anvendelse, og ikke havne i naturmiljøet som avfall. Skal innslaget av sirkulærøkonomi få betydning må det legges opp til det politisk. OECDs Outlook to 2060 prognoserer at resirkulering bare vil utgjøre en liten del av den totale økonomien frem mot 2060, dette selv om industrien som driver med resirkulering forventes å tredobles. Samtidig vil gruveindustrien bli fordoblet.

Moderne industriland som Tyskland og Storbritannia har hatt en nedgang i sin totale ressursbruk, viser det seg at gruppen av verdens rike land har hatt en markert økning av sin totale materialbruk fra siste halvdel av 1900-tallet og starten av 2000-tallet. Samtidig har veksten i Asia, Latin-Amerika og Afrika, spesielt Kina og India, hatt en samlet vekst av materialer uten sidestykke. Det har ikke vært noen tegn til dematerialisering i betydelig grad hverken i absolutte eller relative termer. I verdens rikeste økonomier har det vært en dempet vekst av totalt materialbruk de senere år (frem til rundt 2014). Årsaker er en omfattende og materialkrevende infrastruktur allerede er på plass, flytting av produksjon av materialkrevende industri til lavkostland og relativ dematerialisering har dempet den totale bruken av råmaterialer.

Jevons paradoks og relativ dematerialisering

Motorola DynaTAC var en mobiltelfon fra Motorola som ble produsert mellom 1983 til 1994. Etter lading i 10 timer kunne den brukes for samtaler i 30 minutter. Vekten var 1,1 kg og i 1984 var prisen rundt 4000 US-dollar.

Foto: Rico Shen

Dynamisk samvirke mellom billigere energi, billigere råmaterialer og produsentenes stadige forbedringer har gitt svært mange mennesker mulighet til å eie en stadig større mengde produkter og tjenester. Selv om den relative vektreduksjonen har blitt svært mye redusert for de fleste produkter over tid, har det ikke ført til noen absolutt reduksjon av totalt forbruk av naturressurser. Selv om redusert vekt per enhet, altså at relativ dematerialisering har funnet sted, er det en hovedårsak til at det totale forbruket i verden har økt. Dette kontraintuitive fenomenet ble første gang beskrevet av den engelske økonomen Stanley Jevons (1835–1882) og er kjent som Jevons paradoks.

Et eksempel er mobiltelefoner som i 1990 veide gjennomsnittlig 600 g per enhet og tok stor plass, mens mobiltelefoner i 2011 veide 118 g. Antall enheter i bruk i 1990 var 11 millioner, mens det i 2011 var 6 milliarder abonnementer i verden. Total masse av alle mobiltelefonene i bruk i 1990 var mindre enn 7000 tonn, mens total masse i 2011 utgjorde mer enn 700 000 tonn. Det vil si en økning på 100 ganger på 20 år.

Innenfor økologisk økonomi bestrides det at økonomisk vekst i det hele tatt kan dekobles fra material- og energibruk. Faget bestrider også at dematerialisering av verdensøkonomien, økomodernisme, grønn vekst og sirkeløkonomi vil kunne fungere, nettopp på grunn av Jevons paradoks.

Uortodokse økonomer og økologer mener at dekobling av energi og materialbruk fra økonomien er nødvendig, og at overgang til et samfunn med lav vekst, senere null vekst og i siste instans redusert energi og materialbruk må skje. De argumentere med at vekstimperativet står i motstrid med termodynamikkens andre hovedsetning. I et slikt perspektiv, vil disse økonomene hevde at det eneste fornuftige målet for et rasjonelt samfunn å minimere entropi. Med entropi menes her i overført betydning at en skal unngå tap og forringelse av energi og andre naturressurser.

Se også

• Den store akselerasjonen
• Den sjette masseutryddelse
• Energikilde
• Fornybar energi

Litteratur

• G Bridge (2009). «Natural Resources». I Kitchin, Roba & Thrift, Nigel. International Encyclopedia of Human Geography (engelsk). 7. Elsevier. s. 261–268. ISBN 978-0-08-044911-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link)
• Smil, Vaclav (2014). Making the modern world – Materials and Dematerialization (engelsk). Wiley. ISBN 978-1-119-94253-5. 
• Bharucha, Erach & Patel, Behafrid (2004). «Natural Resources». I Bharucha, Erach. Environmental Studies – For Undergraduate Courses of all Branches of Higher Education (PDF) (engelsk). Pune. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Miller, G. Tyler Jr. & Spoolman, Scott E. (2012). Living in the Environment (engelsk) (17. utg.). Brooks/Cole. ISBN 978-0-538-73534-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Bruyninckx, Hans, red. (2024). Global Resources Outlook 2024: Bend the Trend – Pathways to a liveable planet as resource use spikes (engelsk). Nairobi: United Nations Environment Programme – International Resource Panel. ISBN 978-92-807-4128-5. 
• Bibas, Ruben m.fl. (2018). Global Material Resources Outlook to 2060: Economic Drivers and Environmental Consequences (engelsk). Paris: OECD Publishing. ISBN 978-92-64-30745-2. doi:10.1787/9789264307452-en. 
• Andersen, Hans Petter (1998). Naturressurser og samfunnsutvikling. Steinkjer: Høgskolen i Nord-Trøndelag. ISBN 82-7456-114-7. 

Eksterne linker

• Natural Capital Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services
• Natural Capital and Ecosystem Services FAQ Natural Capital Accounting and Valuation of Ecosystem Services
• atural Capital Index
• Green Policy Platform.
• FN – System of Environmental-Economic Accounting (SEEA)
• The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB)