Åpne hovedmenyen

Nyklassisk økonomi

Nyklassisk økonomi, også kalt marginalisme grunnet dens fokus på marginale konsepter (grensenytte, grenseinntekt, etc.), er en økonomisk retning som vokste frem i Europa på 1870-tallet. Sentrale økonomer i utviklingen av nyklassisismen var Alfred Marshall, William Stanley Jevons, Francis Edgeworth, Cecil Pigou, Carl Menger, Léon Walras, Knut Wicksell og Vilfredo Pareto. Den nyklassiske skole er fortsatt dominerende innenfor dagens økonomistudier, sammen med Keynesianisme.[1]

Den nyklassiske skole skiller seg tydelig fra den klassiske skole, da klassisk økonomi var et primært politisk fag, mens nyklassiske tenkere skiftet fokus over på kvantitativ matematisk analyse. Sågar var det i nyklassisismens fremvekst at økonomi vokste frem som et uavhengig vitenskapelig fag med matematikk i fokus, og rene økonomistudier ble utviklet ved universiteter. Sentrale konsepter som ble utviklet tidlig i den nyklassiske perioden er tilbud og etterspørsels-diagrammet, konsumentteori, marginalanalyse (grenseanalyse) og indifferenskurver, blant annet. Det er fra disse konseptene mikroøkonomi vokste frem som fagretning.[2]

HovedtrekkRediger

Sentralt i den nyklassiske skole er tesen om at mennesket handler for å maksimere sin egen nytteverdi. William Stanley Jevons var sentral i utviklingen av denne tesen, og utviklet konseptet grensenytte. Hans analyse inkluderer også bedrifters ønske om å maksimere grenseprofitt. Disse to konseptene er opphav til Alfred Marshalls tilbud og etterspørsels-kurver, hvor han på banebrytende vis analyserte et enkelt market, utviklet leveranse og etterspørsels-plan og deretter fant markedets likevektsposisjon. Jevons grenseanalyse og Marshalls tilbud og etterspørsels-diagram kan sies å være de to mest fundamentale konseptene i moderne økonomi.[3]

Sentrale forskjeller mellom klassisk og nyklassisk økonomiRediger

  • Mens økonomi for den klassiske skole var et historisk-deduktivt fag som hyppig tok bruk av historie, politikk, sosiologi og sosialantropologi, ble økonomifaget i nyklassisismen utviklet til å være et matematisk fag, slik vi kjenner det i dag.
  • Klassisk økonomi var hovedsakelig makroøkonomisk, og fokuserte på produksjon, distribusjon av velstand, ansamling og bruk av inntekt, samt handelsteori, alt på nasjonalt nivå. I nyklassisismen er inviduelle konsumenter, bedrifter og markeder i fokus. Et eksempel er utviklingen av Marshall-krysset (tilbud og etterspørsels-diagrammet), som kun kunne utledes når en analyserte markeder enkeltvis.
  • I klassisk økonomi var sosiale klasser i fokus som økonomiske aktører. Nyklassikerne introduserte konsumenten som primærsubjekt for analyse, med påfølgende konsepter som grensenytte og etterspørselskurven.
  • I klassisk økonomi var arbeidsverditeorien dominerende som prisverdi. Nyklassisismen gikk bort fra dette, og introduserte etterspørsel basert på konsumentens nytteverdi samt teknologisk utvikling som de viktigste prisbestemmende faktorene.
  • Klassisk økonomisk liberalisme bygger på prinsippet om Smith's usynlige hånd, som igjen hviler på heller metafysiske konsepter som menneskelig rasjonalitet og sympati. Nyklassikerne adapterte denne teorien, men forlot dens metafysiske aspekt ved å definere den usynlige hånd som en tilstand som nås som konsekvens av perfekt konkurranse. I nyklassisk teori referer dette til en markedssituasjon der det finnes et stor antall bedrifter som produserer et homogent produkt, samt at bedrifter fritt kan etablere seg i markedet. I tillegg forfinet de teorien med matematiske termer, ved bruk av for eksempel tilbud og etterspørsels-diagrammet (likevekt).[4]

ReferanserRediger

  1. ^ Clark, B. (1998). Principles of political economy: A comparative approach. Westport, Connecticut: Praeger. Nadeau, R. L. (2003). The Wealth of Nature: How mainstream economics has failed the environment. New York City, NY: Columbia University Press.
  2. ^ Stoltz, Gerhard (24. mars 2015). «samfunnsøkonomisk historie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 6. mai 2019. 
  3. ^ «Alfred Marshall». Econlib (engelsk). Besøkt 6. mai 2019. 
  4. ^ Sandelin, Bo (2013). A Short History of Economic Thought, 3rd edition. Routledge. ISBN 978-1138780194. 

Se ogsåRediger