Nyklassisk økonomi

Artikkelen inngår i serien om

Samfunnsøkonomi

Samfunnsøkonomi
Generelle kategorier

Mikroøkonomi  · Makroøkonomi
Økonomisk idehistorie
Heterodoks økonomi

Metoder

Matematikk  · Statistikk
Økonometri
Spillteori  · Eksperimenter

Emner

Monetær økonomi
Internasjonal økonomi
Finansiell økonomi
Offentlig økonomi
Helse  · Utdanning  · Velferd
Arbeidsmarked  · Demografi
Jus og økonomi
Næringsøkonomi
Økonomisk historie
Utviklingsøkonomi  · Vekst
Økonomiske systemer
Ressursøkonomi
Miljøøkonomi
Urban  · Rural

Lister

Tidsskrifter
Nobelprisvinnere

Nyklassisk økonomi er en økonomisk retning som vokste frem i Europa på 1870-tallet, og dagens dominerende paradigme innenfor samfunnsøkonomi . Tradisjonen blir også kalt marginalisme på grunn av sin fokus på marginale konsepter som grensenytte og grenseinntekt. Sentrale økonomer i utviklingen av nyklassisismen har vært Alfred Marshall, William Stanley Jevons, Francis Edgeworth, Cecil Pigou, Carl Menger, Léon Walras, Knut Wicksell og Vilfredo Pareto, samt metodologiske tenkere som Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo, og Robert E. Lucas.[1] Innenfor nyklassisk økonomi finnes det flere dominerende fagtradisjoner; for eksempel monetarisme, chicago-økonomi, nykeynesianisme og oslo-økonomi.

Den nyklassiske skole skiller seg tydelig fra den klassiske skole, da klassisk økonomi var et primært politisk fag, mens nyklassiske tenkere skiftet fokus over på kvantitativ matematisk analyse. Under nyklassisismens fremvekst vokste økonomi frem som et uavhengig vitenskapelig fag med matematikk i fokus, og rene økonomistudier ble utviklet ved universiteter. Sentrale konsepter som ble utviklet tidlig i den nyklassiske perioden er tilbud og etterspørsels-diagrammet, konsumentteori, marginalanalyse (grenseanalyse) og indifferenskurver. Det er fra disse konseptene mikroøkonomi vokste frem som fagretning.[2] Moderne makrøkonomi relaterer seg til disse begrepene ved bruk av mikrofundamentering; en metodologisk forutsetning om at økonomiske effekter på makronivå har sitt opphav i individuelle handlinger.

HovedtrekkRediger

Sentralt i den nyklassiske skole er tesen om at mennesket handler for å maksimere sin egen nytteverdi. William Stanley Jevons var sentral i utviklingen av denne tesen, og utviklet konseptet grensenytte. Hans analyse inkluderer også bedrifters ønske om å maksimere grenseprofitt. Disse to konseptene er opphav til Alfred Marshalls tilbud og etterspørsels-kurver, hvor han på analyserte et enkelt market, utviklet leveranse og etterspørsels-plan og deretter fant markedets likevektsposisjon. Jevons grenseanalyse og Marshalls tilbud og etterspørsels-diagram kan sies å være de to mest fundamentale konseptene i moderne økonomi.[3]

Sentrale forskjeller mellom klassisk og nyklassisk økonomiRediger

  • Mens økonomi for den klassiske skole var et historisk-deduktivt fag som hyppig tok bruk av historie, politikk, sosiologi og sosialantropologi, ble økonomifaget i nyklassisismen utviklet til å være et matematisk fag, slik det er i dag.
  • Klassisk økonomi var hovedsakelig makroøkonomisk, og fokuserte på produksjon, distribusjon av velstand, ansamling og bruk av inntekt, samt handelsteori, alt på nasjonalt nivå. I nyklassisismen er individuelle konsumenter, bedrifter og markeder i fokus. Et eksempel er utviklingen av Marshall-krysset (tilbud og etterspørsels-diagrammet), som kun kunne utledes når en analyserte markeder enkeltvis.
  • I klassisk økonomi var sosiale klasser i fokus som økonomiske aktører. Nyklassikerne introduserte konsumenten som primærsubjekt for analyse, med påfølgende konsepter som grensenytte og etterspørselskurven.
  • I klassisk økonomi var arbeidsverditeorien dominerende som prisverdi. Nyklassisismen gikk bort fra dette, og introduserte etterspørsel basert på konsumentens nytteverdi samt teknologisk utvikling som de viktigste prisbestemmende faktorene.
  • Klassisk økonomisk liberalisme bygger på prinsippet om Adam Smiths «usynlige hånd», som igjen hviler på konsepter som menneskelig rasjonalitet og sympati. Nyklassikerne adapterte denne teorien, men forlot dens metafysiske aspekt ved å definere «den usynlige hånd» som en tilstand som nås som konsekvens av perfekt konkurranse. I nyklassisk teori refererer dette til en markedssituasjon der det finnes et stor antall bedrifter som produserer et homogent produkt, samt at bedrifter fritt kan etablere seg i markedet. I tillegg forfinet man teorien med matematiske termer, ved bruk av for eksempel tilbud og etterspørsels-diagrammet (likevekt).[4]

LitteraturRediger

  • Bent Arne Sæther (2021). «Økonomifagets mainstream og den nyklassiske kjernen». I Tone Smith, Ebba Boye og Bent Arne Sæther. Økonomisk tenkning: bidrag til mangfold i økonomifaget. Oslo: Solum. s. 205–229. ISBN 9788256026333. 

ReferanserRediger

  1. ^ Clark, B. (1998). Principles of political economy: A comparative approach. Westport, Connecticut: Praeger. Nadeau, R. L. (2003). The Wealth of Nature: How mainstream economics has failed the environment. New York City, NY: Columbia University Press.
  2. ^ Stoltz, Gerhard (24. mars 2015). «samfunnsøkonomisk historie». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 6. mai 2019. 
  3. ^ «Alfred Marshall». Econlib (engelsk). Besøkt 6. mai 2019. 
  4. ^ Sandelin, Bo (2013). A Short History of Economic Thought, 3rd edition. Routledge. ISBN 978-1138780194. 

Se ogsåRediger