Gapestokk

Gapestokk er et middelaldersk strafferedskap kjent fra 1100-tallet, avskaffet i Danmark i 1832, men ikke ved lov; i Norge avskaffet ved lov 17. mai 1848.^[1] Gapestokken var plassert på torg eller foran kirker for å stille ut den dømte til allmenn spott og spe. Gapestokken kunne bestå av en stokk med hull til hode og hender der den skyldige ble låst fast, og ble særlig brukt for å straffe mindre forseelser som banning, blasfemi, usømmelig oppførsel og gateuorden. Slik skam- eller æresstraff ble også kalt «halsjern» og «at staa paa Pælen».^[2]

Gapestokk ble i Danmark-Norge særlig brukt på 1700-tallet som straff for mindre lovbrudd. Ifølge Christian 5s Norske Lov av 1687 kunne folk settes i gapestokk for å ha bannet på tross av advarsler, forstyrret gudstjenester, forårsaket gateuorden eller for manglende innbetaling av idømte småbøter som leiermålsbot. Også kakstrykning forekom etter Christian 5s Norske Lov. Det innebar pisking av person fastbundet til en «kak» eller straffepæl. Straffen kunne også kombineres med brennemerking.

Ordet kom til norsk fra det danske gabestok, av verbet at gabe (= å glo, glane).^[3] Innretningen kan også kalles gapstock på svensk, men er uvanlig.

Gapestokk og kak

Det finnes en mengde varianter av gapestokk og andre strafferedskaper opp gjennom historien. En tønneformet gapestokk ble kalt spansk kappe. Den kunne være innvendig beslått med jernpigger, slik at en oppnådde både offentlig uthenging og fysisk avstraffelse. I København og andre byer kunne en på 1600- og 1700-tallet dømmes til å måtte gå rundt iført spansk kappe og en tilhørende trehatt et visst antall timer, overvåket av vektere med spyd og senere morgenstjerne som var deres embetstegn. Spansk kappe het på tysk Schandmantel eller Schandtonne, det vil si «skamkappe» eller «skamtønne».

Den spanske fedel, også skrevet «fieddel», «fidel», «fedel» og «feddel», var et kraftig trestykke formet som en fedel eller gige, en tidlig variant av fiolin. I den bredeste enden var det et stort hull for hodet, og i den smale to hull for hendene. Fastspent til denne måtte synderen stå til offentlig beskuelse for de som passerte. Den spanske fidel er omtalt i norske soldaters tjenestereglementet av 1747 og ble avskaffet i 1811. Den ble spesielt benyttet på kvinner tilknyttet hæren. I en dansk forordning fra 1781 heter det: «Er den (i skovtyveri) Skyldige saa gammel eller skrøbelig, at han ei (…) kan aftiene Bøderne, straffes han (…) med Halsjern eller Feddelen.» «Fedel» ble på engelsk kalt the shrew's fiddle og på tysk Halsgiege («halsfiolin»). Blant annet i Tyskland var det en vanlig straff ved nabokrangel.^[4] På engelsk het den ofte Newcastle barrel.^[5] En variant laget av jern ble brukt for slaver i USA inn på 1800-tallet.^[6] Andre gapestokkliknende instrumenter var jernkraver og hodebur med og uten pigger eller bjeller for å vekke oppmerksomhet.

Gammel gapestokk med halsklave utenfor Reinli stavkirke i Oppland.

Foto: John Erling Blad, 2005

Rundt 1550 stod et gapestokker i Københav på Nørregade, Vestergade og Amagertorv, ved byens torgplasser som merker, slik at det fra 1613 var forbudt å handle med bøndene før «de var kommet innenfor de øverste halsjern ved torgene». I 1673 ble det satt opp en gapestokk både ved den daværende Nørreport og en annen utenfor «gamle Østerport». I 1680 omtales «halsjernet på Nytorv». På 1700-tallet ble antallet kommunale gapestokker redusert, siden de ikke lenger ble brukt som straff mot uro på torgene. Til gjengjeld ble det i 1726 satt opp tre nye utenfor de kongelige manufakturhusene for å straffe tyver som stod utstilt sammen med byttet sitt. Tyven kunne stå der opptil 3 dager på rad, to timer om gangen på for- og ettermiddag. Iblant ble vedkommende også pisket, men dette skapte ofte sympati blant forbipasserende, som da la mynter i hatten hans som stod foran føttene hans. I Christian IVs tid var det bysvennenes plikt å sørge for at folk som bannet, tappet øl under høymessen eller arbeidet under prekenen, fikk slik straff. Bysvennene mottok bonus for hver innbrakt, deriblant prostituerte, halliker og urostiftere. Det var snakk om disiplinære overtredelser, men dette endret seg da Christian IV innførte sine helligdagsanordninger som tvang bondefamiliene til å stille i kirken hver helligdag. Fra 1600-tallet ble de straffet med en bøte på 3 lodd sølv om de uteble, men nå ble de også satt i gapestokk ved kirkedøren i 1-3 timer; halve tiden før, den andre halvparten etter gudstjenesten. Ifølge reskript av 24. oktober 1739 risikerte også ugifte mødre gapestokk, samt bønder som hadde mer enn 5 par faddere til barnedåp. I England ble også skribenter satt i gapestokken om myndighetene mislikte deres synspunkter, sammen med bokhandlerne som hadde solgt skriftene.^[7]

I tillegg til eller istedenfor gapestokk var det i flere byer også vanlig med kak eller kag (på tysk kalt Kaak, på dansk kag og engelsk pillory). Kak var en pæl eller steinstøtte med et lite platå der forbrytere ble bundet eller låst fast med en jernbøyle for å ydmykes og eventuelt «kagstryke», det vil si piske, dem. Det var også andre varianter av halsjern, offentlig pryl og andre æresstraffer rundt om i Europa, for eksempel fastlenking til rådhuset og torturstraffen steile og hjul.

Københavns Universitets teologiske fakultet oppbevarer papirer fra saken mot Margrethe Pedersdatter, som på 1700-tallet ble dømt til døden for blasfemi fordi hun hadde tatt alterbrødet ut av munnen og med seg hjem fra kirken. Hjemme vætet hun brødet med spyttet sitt og la det på øynene sine i håp om å gjøre dem friske. Ettersom gudsbespottelige handlinger ofte var forårsaket av nød eller skjedde i fylla, ble straffen vanligvis av det mildere slaget, så også Margrethe ble benådet, men dømt til et opphold i gapestokken og deretter forvisning fra landet.^[8]

Gapestokk i Norge

Gapestokker fantes praktisk talt overalt i Norge, og var gjerne satt opp på kirkebakken. I Bergen sentrum var det rundt år 1700 gapestokk ved Rådstuen, på Torget, på Engen og ved inngangen til Bergen domkirke.^[9] I Oslo var det gapestokk og galge på Galgeberg^[10] i bydel Gamle Oslo.

Inga Simensdatter fra Fredrikshald ble sammen med noen soldater dømt for tyveri. Straffen var pisk og brennemerking, men dette slapp hun fordi hun ikke kunne betale for avstraffelsen, «som hun hafver ingen Middel til at betale slig kostbar Excution, tilmed hafver et Spædbarn, som derved kunne fordervis, thi kiendis for Ret at denne Inga Simensdatter bør hensettis udi Gabestocken». To dager i messetiden stod hun da ved skampælen foran byens ene kirke, og den tredje dagen foran byens andre kirke. Etter dette var hun utvist av byen.^[11]

Forbryterens hals og håndledd ble fastlåst i den fiolinformede gapestokkvarianten «den spanske fidel» eller fedelen. Bildet viser en variant utstilt i torturmuseet i Freiburg im Breisgau i Tyskland.

I Odda 15. juni 1845 sonet Helga Mikkelsdotter Almærket (også kalt Helga Duren) sin straff etter dom av 30. november 1843 ved Hardanger Sorenskriveri. Tilnavnet Duren fikk hun fordi det fulgte så utidig «dur» med henne, da hun i lengre tid terget på seg øvrigheten med sin stygge munnbruk. Hun ble dømt for ulovlig tigging. Tigging var ikke tillatt når hun mottok penger fra fattigkassen. Straffen var å stå en time i gapestokk ved Odda kirke en søndag det var gudstjeneste. Det trakk ut med avstraffelsen, da Helga la seg syk hver gang lensmannen kom for å hente henne. Året etter ble dommen ved kongelig resolusjon omgjort til fire dagers fengsel på vann og brød ved Halsnøy arresthus. En straff på vann og brød ville hun bare ta i sin egen hjembygd, men Odda hadde ikke fengsel. Helga hadde fritt valg mellom fengsel og gapestokk, og brukte lang tid på å bestemme seg. Hun visste at folk mislikte bruk av gapestokken, og at det kom til å sette påtalemakten i miskreditt, slik at de på en måte kom i gapestokken selv. Helga halte ut tiden i håp om å slippe straffen, men til slutt sendte amtet et alvorlig brev til fogden for å få straffen gjennomført. Søndag 15. juni ble hun hentet av lensmann og lege, og plassert i gapestokken. En mørk natt en tid senere ble gapestokken revet opp og ødelagt. Myndighetene satte opp en ny gapestokk, men den ble senere funnet flytende i fjorden.^[12]

En samling gamle tyske torturinstrumenter, deriblant gapestokker, fedel, halsjern, hånd- og fotlenker, samt en jernjomfru.

Spansk kappe eller skamkappe fra Tyskland.

Kinesisk tigger med hårpisk og blottet hode straffet med gapestokk-krage av tre, ca. 1900.

Den siste kjente bruk av gapestokk i Norge

I Moss 11. oktober 1840 ble Ole Larsen (også kalt Ola Mand) den siste som stod i gapestokk i Norge, etter at han hadde lovet seg bort som arbeidskar til en gårdbruker på Jeløya, og fått et lite forskudd. Imidlertid skaffet han seg annet arbeid, og uteble uten å gi beskjed, skaffe stedfortreder eller betale tilbake forskuddet. Dermed ble Ola Mand anmeldt, og sorenskriverfullmektig Philip Henrik Hansteen, som senere ble høyesterettsdommer, dømte ham til to timer i gapestokken utenfor Moss kirke. Dommen vakte oppsikt, ettersom gapestokken ikke hadde vært benyttet på mange år, og ellers i Norge ble betraktet som helt avleggs. De to Mosse-avisene Brevduen og Moss Tilskuer tidde om saken, mens Morgenbladet gjorde narr av Moss som «den mest gammeldagse byen i Norge». Mange mossinger følte seg svært brydd, for også her var det så lenge siden gapestokk hadde vært i bruk at en ny måtte settes opp for anledningen. To ganger ble den revet ned igjen om natten. Det var ikke lov til å spytte eller kaste råtten frukt på Ola Mand mens han stod der, men flere av de fremmøtte fant situasjonen så pinlig at flere ga ham penger til tilbakebetalingen, og klappet ham på armen. Til gjengjeld ble anmelderen på Jeløya så upopulær at han foretrakk å utvandre til Amerika.^[13] Henrik Wergeland harsellerte i Morgenbladet over saken under merket «13+2»: Et Eventyr om Gabestokkene i Mosseby og Borresogn, som begynder langthenne i Tiden. Her gifter gapestokkene i Moss og Borre seg med hverandre på tingstuen i Moss. Christian Vs lov danser på bordene, og «Intoleranceloven» dukket opp i skikkelse av en ung jente fra hovedstaden, med «papiljotter av et skittent Morgenbladet i håret».^[14]

To ganger fjernet lokalbefolkningen gapestokken, men da den tredje gang ble utstyrt med et tverrtre, ble den stående. Natten etter eksekusjonen ble den imidlertid røsket opp av lokalbefolkningen. Anmelderen som siden forlot landet, fikk økenavnet «Gapestokken», selv om et leserinnlegg i Moss Tilskuer kritiserte at folk hadde gitt Ola penger. Morgenbladet trykte i tretten etterfølgende nummer et epigram om gapestokken i Moss:

Moss er en gammel by, der ligger østen Fjorden.
Det veed Alverden nok.
At den forældet er, nu læser hele Jorden
paa Byens Gabestok.^[15]

Ved lov av 17. mai 1848, da de gamle middelalderlovene ble revidert, ble bruk av gapestokk avskaffet i Norge for godt.

Skarpretterrommet i Justismuseet i Trondheim med øksene tilhørende byens skarpretter Johan Caspar Öhlstein, sverd for halshugging, gapestokker, spansk kappe, svijern og annet.
Foto: Ola A. Vistnes, 2013
Gapestokken ved Fredriksten festning i Halden.
Lovbestemmelse fra Christian Vs Norske Lov fra 1687, med «Gabestok straffis de med som svære og bande - end give de 4 Skilling for at sættis der udi».

Overført betydning

Uttrykk som «å sette noen i gapestokken» eller eller «å stå i gapestokken» kan i dag bety å henge ut (eller bli hengt ut) for hån offentlig, særlig gjennom negativ og vanærende omtale eller pinlige avsløringer i mediene. En moderne gapestokk kan være å offentliggjøre navn på firmaer som ikke følger pålegg fra myndighetene.