Johan Nordahl Brun

norsk prest

Johan Nordahl Brun (født 21. mars 1745 på gården Høyem på Byneset, nå i Trondheim kommune, død 26. juli 1816) var en norsk prest, biskop og dikter.

Johan Nordahl Brun
Johan Nordahl Brun på et maleri i Domkirken i Bergen
Født21. mars 1745[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Trondheim
Død26. juli 1816[5]Rediger på Wikidata (71 år)
Bergen
BeskjeftigelsePrest, skribent, lyriker, dramatiker, politiker Rediger på Wikidata
EmbetePrest, biskop og dikter
Sogneprest i Bergen
Utdannet vedTrondheim katedralskole
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Kongelige Norske Videnskabers Selskab
Norske Selskab
UtmerkelserKommandør av Nordstjerneordenen
Kommandør av Dannebrogordenen
Kjent forNorges Skaal
Jesus lever, graven brast
Ånd over ånder, kom ned fra det høye
Udsigter fra Ulrikken
Viktige verk«Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland»)
«Udsigter fra Ulrikken»
«Jesus lever, graven brast»
«Ånd over ånder, kom ned fra det høye»

I studietiden i København var han en av hovedpersonene i Det Norske Selskab. Han arbeidet som prest fra 1774 og i 1803 ble han biskop i Bergen.

Brun var en av de viktigste norske salmedikterne i sin samtid. Han skrev flere kjente salmer og sanger, blant annet påskesalmen «Jesus lever, graven brast», «Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland») og «Udsigter fra Ulrikken», som regnes som Bergens bysang.

Bakgrunn og utdanning rediger

 
Byneset kirke

Familiebakgrunn rediger

Hans far var Svend Busch Brun, som var født på Røros. Han var en tid kjøpmann i Trondheim, før han slo seg ned som bonde på gården Høyem på Byneset, siden på Lilleuglen i Klæbu. Svends far var organist og handelsmann Johannes Brun (død 1719 på Røros), og moren Anna Margaretha Busch (1676-1723) var datter av auksjonsdirektør Sven Busch i Trondheim. Familien Busch kom fra Sønderjylland til Trondheim på 1600-tallet.[6][7]

Johan Nordahl Bruns mor het Mette Catharine Nordahl, som var farens kusine.[8] Moren var datter av «løytnant-vaktmester» Jon (eller Johan) Nordahl, som var bondesønn fra NorddalSunnmøre.[8] Jon Nordahl var ifølge ættebok for Norddal født i 1657 som Jon (Johan) Kuntsson Linge (etter gården Linge),[9] men da han reiste ut, tok han etternavnet Nordahl etter prestegjeldet han kom fra.[10] Sammen med Anna Catharina Svendsdatter Busch (1694-1776) fikk Jon Nordahl datteren Mette Catharina (1721–91), de hadde da et lite selveierbruk under gården Lingås like ved Linge. Anna Catharina Busch var halvsøster av Anna Margaretha Busch.[6] Morfaren Jon Nordahl var offiser ved hæren i Trondheim fra 1713 til 1742, og var i 1745 fadder ved Johan Nordahl Bruns dåp.[8]

Ættebok for Norddal beskriver Bruns mor slik (uten kilde): «Mette Catharina har vel ogsaa hat litt av utfærdslysten i sig, siden hun ikke kunde slaa sig til ro i de smaa forhold hjemme. Men hvad vi ellers vet om hende, vidner om en stille, arbeidsom, religiøst anlagt kvinne.»[11] Mette Catharina giftet seg i 1744 med søskenbarnet Svend Busch Brun.[7] Ifølge ætteboken var hennes to eldre brødre Johan og Svend faddere for Johan Nordahl Brun.[11] Bull oppgir madam Busch, Charlotte Amalie Chrantz, løytnant Johan Nordahl, Svend Nordahl og Svend Brun som faddere.[6]

Bruns fødested på Byneset lå like ved det gamle Husaby som en gang var Einar Tambarskjelves setegård.[12] Han var svakelig som spedbarn, og to år gammel før han lærte å gå. Da han var tre år gammel, solgte faren gården og flyttet til Lille Ugla i Klæbu. Gutten fikk all undervisning hjemme og deltok i all slags arbeid på gården.[6]

Brun besøkte Norddal prestegjeld i 1799 og skrev da i visitasprotokollen:[13]

«Mig tjente lignelsen om de fem kloke jomfruer til utgangspunkt. Emne den kristne forutseenhet, rosverdigere jo betimeligere den viser sig, og jo senere desto mere nødvendig. De unge om første artikkel og især om det guddommelig forsyn. Hvilket gav leilighet til å nevne mitt navn Nordahl og Johan Nordahl, hvis dattersønn jeg er; han var nemlig født her, i trange kår, og reiste ut som ganske ung. Dengang var det langt over utvandrernes forventning at hans barnebarn et hundreår og mere enn det efter skulde vende tilbake hit for å visitere kirken i biskopens sted, og jeg priste det guddommelig forsyn sigende med David: Hvo er jeg, Herre? og hva der mitt huus, at du haver ført mid hidindtil?»

Utdanning rediger

Brun var først bestemt til å bli bonde, men da han heller ville bli offiser, ble han tolv år gammel innskrevet som underoffiser i Nordenfjeldske Skiløperkorps. Han var stor og sterk, og god idrettsmann og foreldrene ønsket han skulle bli militær som morfaren. Etter tilskyndelse av presten Daniel Busch, foreldrenes fetter, besluttet foreldrene snart å la ham studere, og han ble deretter undervist i Trondheim noen år av sin halvbror, daværende cand.theol. Johannes Brun, senere sogneprest til Fjellberg. Etter et par år i Trondheim fortsatte Johannes Brun undervisningen i Klæbu med bare halvbroren som elev. Deretter ble han i 1760 elev ved Katedralskolen i Trondheim der Gerhard Schøning var rektor. Sammen med Johan Ernst Gunnerus og Peter Frederik Suhm hadde Schøning samme år stiftet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Opptaksprøven viste at Brun var moden nok til å begynne på et høyere klassetrinn enn normalt. Sommeren 1763 reiste han sammen med syv andre kandidater fra katedralskolen til Universitetet i København.[6]

Av halvbroren ble han innsatt i Trondheim latinskoles mesterlektie (klassen som ble undervist av hovedlærer[14]). Etter tre år ble han så i 1763 dimittert av rektor Schøning til Københavns universitet.

Brun valgte å studere teologi, men hadde ikke økonomi til et lengre studium. Den gang la kandidatene opp til en bestemt karakter ved embetseksamen i København, og Brun valgte en av de laveste.[15] I 1764 tok han ex.phil. med haud, hvorpå han bega seg til Trondheim og var huslærer hos kammerråd Meincke inntil 1767, da han vendte tilbake til København. Her tok han i oktober samme år teologisk embetseksamen med karakteren non contemnendus (laveste ståkarakter), og førte dimisspreken («prekenprøve»[16]) 31. oktober med karakteren haud.

Etterkommere rediger

Treliste

Blant etterkommerne er blant andre lesebokforfatteren Nordahl Rolfsen,[8] maleren Alf Rolfsen, forfatteren Nordahl Grieg, høyesterettsadvokat Wilhelm Münter Rolfsen, forleggeren Else Lill Bjønnes og motstandsmennene og brødrene Didrik («Dixe») Cappelen og Hans («Hasse») Cappelen. Skuespilleren Rolf Berntzen var Nordahl Bruns tipptippoldebarn og fikk sammen med sin kone bosette seg i den tidligere bispeboligen som da ble flyttet til Gamle Bergen, samme huset som Nordahl Brun hadde bodd i som biskop.[24]

Yrkesliv rediger

 
Korskirken i Bergen

Han vendte igjen tilbake til Trondheim, hvor han tilbragte tre år med å undervise og preke. I 1769 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fremtrådte året etter for første gang offentlig som dikter. Blant hans første arbeider var et lykkønskningsdikt til biskop Johan Ernst Gunnerus.

Dette diktet til biskopens hjemkomst fra en reise i Nord-Norge, «Naturens Navnedag»,[25] gjorde slikt inntrykk på biskopen at Brun ble ansatt som sekretær i vitenskapsselskapet i 1770. Da Gunnerus i 1771 ble kalt til København av Struensee for å reformere universitetssystemet, ble Brun antatt som hans amanuensis/sekretær og fulgte med til hovedstaden,[26] hvor han bare en kort tid beholdt posten.

I København hadde Struensee nettopp innført trykkefrihet i Danmark-Norge. Interessen for dramatikk var stor i samtiden, og Niels Krog Bredal, blant stifterne av vitenskapsselskapet i 1770, sa fra seg posten sin som borgermester i Trondhjem og dro til København med sitt syngespill, Tronfølgen i Sidon, som ble en publikumssuksess, men fikk så dårlige anmeldelser at det utartet til teaterslagsmål. Bredal utlovet belønning for den som kunne skrive den første danske «Original-Tragedie», og denne vant Brun med sørgespillet Zarine, mens Claus Fasting ble nr 2 med Hermione. Begge er skrevet over samme lest som Voltaires og Racines tragedier og uten litterær interesse, men etterpå tok han fatt på sørgespillet Einar Thambeskjælver med undertittelen Et Sørgespil i Fem Optog til Brug for den Kongelige Danske Skueplads, skrevet i aleksandrinere og utgitt i 1772. Kort etter, 29. oktober 1772, ble han utnevnt til residerende kapellan ved Byneset kirke, og innviet 12. februar 1773.[27]

Brun var den første som viste at sagaene i dramatisert form kunne gi nordmenn følelsen av en nasjonal identitet. Motivet var krigerkongen Harald Hardråde i kontrast til den fredsæle Einar Tambarskjelve. I stykket protesterer Einar mot Hardrådes planer om å angripe Danmark, for folket trenger fred nå. Einars sønn Eindride venter utenfor, men både far og sønn blir hogd ned, og kongen og hans hird slipper unna. Trykkefriheten var inndratt etter Struensees fall, så politisk var det umulig å fremstille kongen som svikefull. I stedet oppfant Brun en hirdmann, Arne, som skaper splid og står bak mordene på far og sønn, da Hardråde ønsker forsoning med Tambarskjelve. Brun var mer opptatt av kvinnene enn Snorre var, og skildrer Hardrådes dronning Ellisiv, Bergljot som er Tambarskjelves kone og Håkon jarls datter, samt Hardrådes egen brordatter Sigrid som var nygift med Eindride. Norske lesere var begeistret, men det fantes ikke noe profesjonelt norsk teater som kunne sette stykket opp. I 1792 ble det fremført av en amatørgruppe i Bergen, og vakte en begeistring som førte til opprettelsen av Det dramatiske Selskab, som i sin tur førte til at Den Nationale Scene ble reist. Men i danske øyne var ikke stykket stuerent, i en tid da man merket presset fra en økende patriotisme blant nordmenn i København. I en pamflett fra 1773 forsvarte Brun sitt sørgespill med at kongetroskap og fedrelandskjærlighet lar seg forene; men anonymt skrev han drikkevisen For Norge, Kiempers Fødeland.[28]

I København var Brun en av frontfigurene ved stiftelsen av Det Norske Selskab 30. april 1774.

14. april 1774 ble han sogneprest i Korskirken i Bergen, 1793 stiftsprost i Bergen og prost i Nordhordland. 18. februar 1803 fikk han tittel og rang som biskop, og ved Ole Irgens' død ble han virkelig biskop over Bergens stift 6. januar 1804. Han ble ordinert i København 10. mai samme år.

Utmerkelser rediger

28. januar 1810 ble Brun ridder av Dannebrog, 28. januar 1812 kommandør av samme orden, 28. januar 1813 Dannebrogsmann, 7. januar 1815 medlem av Nordstjerneordenen og 27. juli 1816 kommandør av samme orden.

Siste år rediger

1814 og union med Sverige rediger

Da Stortinget stemte over unionsspørsmålet 20. oktober 1814, stemte bare fem imot union, og dermed for fortsatt krig mot Sverige. Fire av disse var utsendinger fra Bergen, deriblant stortingspresidenten selv, Wilhelm Frimann Koren Christie, som godt visste at Sverige hadde sendt den norske hæren på flukt i løpet av få uker, og hadde Europas stormakter i ryggen. Motstanden mot union var sterkest hos trøndere, bergensere og andre vestlendinger, og Peter Motzfeldt undret seg i dagboken sin over den oppgitte stemningen og liten motstandsvilje han merket i Chritiania.[29]

I Bergen hadde en jublende folkemengde valgt sine stortingsmenn for en fortsatt selvstendighetskamp anført av Brun, så utsendingene ble også pålagt bundet mandat. Først i Christiania fikk utsendingene fra Bergen vite at Christian Fredrik i hemmelighet hadde underskrevet et løfte om å forlate Norge uansett hva Stortinget besluttet. Christie sendte et ilbrev til Bergen, om han og de andre kunne bli løst fra sin ed. Brevet ble lest høyt for velgerne, men 13. oktober erklærte de like fullt, med Brun i spissen, at de ikke ville bli «til spott og menedere for Gud», og beordret utsendingene til å stå ved sitt nei. En deputasjon av bergensere oppsøkte likevel Brun og tilbød ham «Norges krone» og det takket han nei til. Kong Karl Johan visste at Brun var en ledende motstander av unionen og planla å avsette Brun som biskop og sette inn prosten Houndt i stedet (dette ble ikke noe av). Brun ble Karl Johans lydige og opplevde til gjengjeld å bli overøst med svenske ordener.[29][30][31]

Sykeleie rediger

Brun døde i 1816, 71 år gammel, av et sår på skinneleggen. Selv hevdet han at såret skyldtes at han slo seg under ilandstigning på Kinn under en bispevisitas i 1801. Legen Torstein Bertelsen påpeker i sin bok om bergenslegen Wilhelm Johannes Schwindt (1766-1826) det usannsynlige i at noen setter livet til av å skrape seg på skinneleggen, og en tuberkuløs betennelse arter seg annerledes. Bruns skade forble et åpent, verkende sår som forårsaket sterke smerter, typisk for åpne veneriske sår, og professor Bertelsen hevder at Brun ved sin død led av syfilis i tredje stadium.[32]

Schwindts kirurgiske ferdigheter var til stor hjelp for biskopen som fra prekestolen omtalte en av operasjonene og forfattet en rapsodi for å hedre legen.[33]

Ettermæle rediger

Da Brun døde 71 år gammel, etterlot han seg et berømt navn som dikter, taler og prest. Kong Carl Johan lot på egen bekostning reise et marmormonument over hans grav. Brun var en av de viktigste norske salmediktere på den tiden og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, «Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland»), og «Udsigter fra Ulrikken», som er blitt Bergens bysang.

Brun ville gjerne «berige vort Sprog» - dvs. det danske fellesspråket, men ispedd ord av norsk opphav. Han nevner spesielt ordene «gubbe» og «granne», «Graabein» for «ulv» og adjektivet ræd (= redd). Brun benyttet også særnorske ord som «fjære» for «vannkant», «never» i stedet for «bark», «tomt» for «grunnstykke» og årstiden «vår» i stedet for dansk «forår».[34]

Salmer rediger

Trivia rediger

  • Nordahl Grieg (eg. Johan Nordahl Brun Grieg) var en etterkommer av biskopen, og oppkalt etter ham.
  • Flere i Rolfsen (slekt) er etterkommere, bl.a. skolemannen Nordahl Rolfsen (eg. Johan Nordahl Brun Rolfsen)
  • Datterdatteren Ingeborg Erichsen (død 1880) var gift med biskop Jacob von der Lippe (død 1878).
  • En gate i Bergen heter Nordahl Bruns gate.
  • En gate i Oslo er oppkalt etter ham; Nordahl Bruns gate.
  • En vei i Trondheim er oppkalt etter ham; Nordahl Bruns veg.
  • En gate i Drammen er oppkalt etter ham: Nordahl Bruns gate.
  • Hovedpersonen i Johan Falkbergets romansyklus Christianus Sextus baserer seg på Nordahl Bruns onkel, Mathias Volquarts Brun.
  • Den danske kunstneren Jens Ferdinand Willumsen står bak bronseskulpturen av Nordahl Brun som er blant de 14 oppstilte skulpturene av danske kirkefedre som står i gatehøyde rundt Marmorkirken i København.

Verker rediger

Skuespill rediger

  • Einer Tambeskielver, 1772
  • Zarine, 1772
  • Toldbetienten,1783
  • Væveriet , 1783
  • Republikken paa Øen, 1793
  • Officieren , 1802

Dikt og salmer rediger

Sakprosa rediger

  • Hellige taler i Anledning af Ungdommens Confirmation, 1782
  • Fornuftig kierlighed til fædrelandet , 1788
  • Tanker om Norges Odels-Ret , 1788
  • Hellige taler, 2 bd., 1797-1798
  • Anhang til hellige taler, 1805
  • Tolv hellige Taler , 1806

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johan-Nordahl-Brun, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dansk biografisk leksikon, oppført som Johan Nordal Brun, Dansk Biografisk Leksikon-ID Johan_Nordal_Brun[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Johan Nordal Brun, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brun-johan-nordal[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Library of Congress, id.loc.gov[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e Bull, Th. (1945). Biskop Johan Nordahl Brun. Oslo: Cammermeyer. 
  7. ^ a b Døhl, Einar (1945). Johan Nordahl Brun. Oslo: Fonna. 
  8. ^ a b c d e f g Bull, Th. (1938). Biskop Johan Nordahl Brun og hans slekt. Oslo: Cammermeyer.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Bull1938» er definert flere steder med ulikt innhold
  9. ^ Tafjord, Leonhard og Terje Linge (1997): Ættebok for Norddal. 2. utgåve. Valldal: Norddal kommune.
  10. ^ Lorentzen, A. og M.N. Valdal (2003): … og barnet skal heite? Årbok for Norddal 2003. Norddal mållag.
  11. ^ a b Tafjord, Leonhard og Terje Linge (1997): Ættebok for Norddal. 2. utgåve. Valldal: Norddal kommune, bind 1, s.418.
  12. ^ Asbjørn Aarseth: «Johan Nordahl Bruns sagadrama», Bergens Tidende 12. januar 2003
  13. ^ Brun, Johan Nordahl: Visitas-journal 1794-1812. Avskrift. Digitalarkivet 2003, s.26.
  14. ^ «mesterlektie», NAOB
  15. ^ Asbjørn Aarseth: «Johan Nordahl Bruns sagadrama», Bergens Tidende 12. januar 2003
  16. ^ «dimisspreken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. november 2022 fra [1]
  17. ^ Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet: 1814-1914. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 
  18. ^ a b Johnsen, Egil Børre (28. september 2014). «Nordahl Rolfsen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 12. mars 2018. 
  19. ^ a b Grieg, Harald (1963). Nordahl, min bror. Oslo: Gyldendal. 
  20. ^ https://nbl.snl.no/Nordahl_Grieg
  21. ^ a b Nicolaysen, Ellen E. (20. desember 2016). «Ingeborg Rolfsen Grieg». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 12. mars 2018. 
  22. ^ Jacobsen, Nils Kåre. (2000). En forlegger og hans hus : Harald Grieg og Gyldendal. Gyldendal. s. 334.
  23. ^ Sætherskar, Johs. (red.). (1945). Det norske næringsliv : 2 : Bergen fylke. Det norske næringslivs forlag. s. 201.
  24. ^ Om Rolf Berntzen i Gamle Bergen, Verdens Gang 29. oktober 1994
  25. ^ Diktet «Naturens navnedag»
  26. ^ Asbjørn Aarseth: «Johan Nordahl Bruns sagadrama», Bergens Tidende 12. januar 2003
  27. ^ Asbjørn Aarseth: «Johan Nordahl Bruns sagadrama», Bergens Tidende 12. januar 2003
  28. ^ Asbjørn Aarseth: «Johan Nordahl Bruns sagadrama», Bergens Tidende 12. januar 2003
  29. ^ a b Professor Morten Hammerborg: «Bergensere - mest norske av nordmenn?», Bergensavisen 12. oktober 2019
  30. ^ Døhl, Einar (1945). Johan Nordahl Brun. Oslo: Fonna. 
  31. ^ Johan Nordahl Brun: presten, poeten, politikeren. Bergen: J.W. Eide. 1945. s. 136. 
  32. ^ «Nordahl Bruns syndige hemmelighet», Verdens Gang 8. oktober 2003
  33. ^ «Fra bartskjærlaug til legeforening», Wayback Machine
  34. ^ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 111-13), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5

Eksterne lenker rediger

  Johan Nordahl Brun – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden
Forgjenger:
 Ole Irgens 
Luthersk biskop av Bjørgvin
Etterfølger:
 Claus Pavels