Wikipedia

Høyreekstremisme

politisk ytterliggående høyreside

Høyreekstremisme er et samlebegrep for flere former for politisk ekstremisme som anses å befinne seg på ytterkanten av høyresiden på den politiske venstre-høyre-aksen. Ekstremisme defineres som politiske bevegelser eller ideologier utenfor det demokratiske spekteret. Deres mål er å avskaffe det konstitusjonelle demokratiet, til forskjell fra radikale bevegelser som beskrives som mer moderate og arbeider innenfor det etablerte demokratiske systemet.

Høyreekstremisme defineres som politisk ekstremisme på den ytterliggående høyresiden, det vil si politiske holdninger som ligger til høyre for parlamentarisk konservatisme og gjerne også er nasjonalistiske, anti-demokratiske og voldelige.[1] Ideologier som fascisme og nazisme regnes som høyreekstreme. Bildet viser Anders Behring Breiviks falske politibevis da han som høyreekstrem[2] terrorist drepte 77 personer i terroragrepene i Norge 22. juli 2011.
Foto: Fra utstilling i 22. juli-senteret

Høyreekstremismen er kjennetegnet ved ytterliggående nasjonalisme (ultranasjonalisme, til dels i kombinasjon med imperialisme); avvisning av likhet og noen former for frihet; ønske om en autoritær eller totalitær stat; rasistiske og fremmedfiendtlig ideologi (herunder antisemittisme); nasjonalkonservative forestillinger om at det opprinnelige samfunnet og kulturen er truet av fremmede elementer; og en overbevisning om at folkeslag er grunnleggende ulike der noen står naturlig over andre. Etter terrorangrepet mot USA i 2001 har forestillingen om islam (og islamisme) som en fundamental trussel blitt mer fremtredende i vestlig høyreekstremisme.[3]

Høyreradikale er kritiske til det demokratiske systemet, men holder seg innenfor demokratiets spilleregler. Høyreekstreme makthavere, som diktatorene i de fascistiske og nazistiske regimene i mellomkrigstiden, kan også bruke vold og terrorisme for å oppnå sine mål.[4]

Betydningen og bruken av liknende begreper har variert gjennom historien, i forskjellige språk og mellom enkeltpersoner, basert på politisk ståsted.

Mussolini, leder i det fascistiske Italia 1922–1943, og Hitler, leder i det nasjonalsosialistiske Tyskland 1933-1945, kom til makten gjennom demokratiske valg.[5] Deres autoritære, nasjonalistiske, populistiske og voldsforherligende høyreekstreme ideologier var likevel antidemokratiske. Fascismen var imidlertid opprinnelig ikke like rasistisk som nazismen.[trenger referanse]
Foto: München 1940

Tradisjonelt omfatter høyreekstremisme ytterliggående konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister (nasjonalsosialister), fascister,[6][7][8][9][10] tilhengere av monokulturisme og andre ultra-nasjonalistiske idealer. Høyreekstremister støtter ofte segregering, det vil si å atskille grupper som blir ansett å være overlegne fra dem som blir ansett for å være mindreverdige. Høyreekstremisme omfatter vanligvis også autoritarianisme, rasisme, fremmedfrykt og fiendtlig mot én eller flere religioner, for eksempel i form av klerikalfascisme, antisemittisme og islamfiendtlighet (anti-islam). Også ekstrem islamisme eller jihadisme regnes av noen som høyreekstrem[11][12], til dels i slekt med eller en form for fascisme, islamofascisme.

Den rasemessige høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en medfødt realitet mellom individer og grupper. Den kulturelle høyreekstremismen baserer seg på troen at overlegenhet og underlegenhet er en kulturell realitet. Høyreekstremismen avviser konsepter som sosial likhet og multikulturalisme.

For å unngå politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre og nykonservativisme, forsøker enkelte å unngå begrepet på norsk i dag, og erstatter det med ord med snevrere betydning, for eksempel nazisme, rasisme, nasjonalisme og fremmedfiendtlighet.

Historie

Den første bølgen av høyreekstreme bevegelser i Europa kom i mellomkrigstiden da en rekke skjøre europeiske demokratier ble satt til side av høyreekstreme bevegelser. De fremste eksemplene på dette er styresettene i det fascistiske Italia under Benito Mussolini 1922–1945, Polen under Józef Piłsudski, det nasjonalsosialistiske Tyskland under Adolf Hitler 1933–1945, det austrofascistsike Østerrike under Engelbert Dollfuß og det falangistiske Spania under Francisco Franco 1939–1975.

Framveksten av nynazistiske bevegelser på 1960-tallet og 1970-tallet representerer den andre bølgen av høyreekstremisme. I Tyskland har høyreekstreme partier som NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) og DVU (Deutsche Volksunion) hatt stor oppslutning i en rekke delstater, på tross av myndighetenes forsøk på å forby disse bevegelsene. I Tyskland har høyreekstreme symboler som hakekors og romersk hilsen («hitlerhilsen») vært forbudt siden Det tredje rikets fall.

Det er tre eller fire faser i utviklingen av høyreekstreme partier i Europa etter andre verdenskrig.[13][14]

I Tyskland har partiene Die Rechte og Der III. Weg fått fotfeste blant annet i Sachsen etter 2000.[15]

Den moderne høyreekstremismen: Fra antisemittisme til anti-islam

Typisk for perioden etter 2001 er fremvekst av det som er kalt den tredje bølgen høyreekstremisme. Den viktigste forskjellen fra den tradisjonelle nazismen er et skifte av hovedfiende fra jøder og innvandrere generelt til muslimer. Samtidig legger den mindre vekt på raser, og mer vekt på det den kaller «kultur». I noen tilfeller har den nedtonet nasjonalismen til fordel for en slags paneuropeisme. Ikke sjelden fremstår den som kristen, selv om dette trekket ikke er begrenset til den tredje bølgen, og iallfall i Europa ser ikke kristen forkynnelse ut til å være sentralt.

Denne moderniseringen har vært mest merkbar i Vest-Europa, hvor innvandringen av muslimer og dermed antallet muslimer har økt de siste tiår. Trolig har også Al-Qaidas terroraksjoner siden 2001 gjort det lettere å markedsføre anti-islam.

Anti-islam har også vist vekst utenom de høyreekstreme miljøene, men da som regel i mer moderat og avdempet form, eksempelvis ved snakk om «snikislamiering» i Norge,[16] og i Sveits ved at et forbud mot moskéer ble vedtatt ved en folkeavstemning.

Den tredje bølgen har ikke erstattet andre former for høyreekstremisme. Tradisjonell nazisme finnes fortsatt – likeså antisemittisme. En av de sterkeste høyreekstreme grupperingene i Europa, Jobbik i Ungarn, later ikke til å ha noe fiendtlig forhold til islam.[17]

Angsten for «Eurabia»

Sentralt for den moderne høyreekstremismen er islamofobi i form av en angst for verdenskonspirasjon hvor ledelsen i EU sammen med de arabiske landene har gått sammen for å skape et «Eurabia», og i noen tilfeller troen på at en europeisk borgerkrig er i anmarsj.[18] Den «politisk korrekte eliten», «kulturmarxistene» eller «multikulturalistene» betraktes som deltagere eller «nyttige idioter» i «Eurabia»-konspirasjonen.

Blant sjefsideologene innen denne gren av høyreekstremismen regnes Oriana Fallaci, Bat Ye’or, bloggeren «Fjordman» (Peder Nøstvold Jensen) og folkene bak nettstedet «Gates of Vienna».

Høyreekstremistisk syn på jøder og andre minoriteter

Den moderne høyreekstremismen har ofte et vennskapelig forhold til Israel, eller ser i det minste dette landet som en alliert i kampen mot den islamske verdenskonspirasjonen. Den har altså byttet ut en konspirasjonsteori med en annen. Enkelte har også forsøkt å alliere seg med andre tradisjonelle fiender mot den nye hovedfienden. Således hevder English Defence League (EDL) å ha en egen avdeling for homofile og lesbiske, som høyreekstremistene – i likhet med islam – tradisjonelt har hatt et anstrengt forhold til. EDL prøver ikke bare å tiltrekke seg jøder, men også sikher og hinduer; en av talspersonene er sikh.[19] På lignende vis gjør Anders Behring Breivik seg til talsmann for en allianse med jøder og hinduer. Etter at Jean-Marie Le Pen i Front national overlot formannsvervet til sin datter Marine, har også fronten nedtonet jødehetsen til fordel for muslimhets.

En allianse med jøder eller Israel er uforenlig med tradisjonell nazisme og fascisme, som slett ikke alltid har noe fiendtlig forhold til islam. Den høyreekstreme politikeren Nick Griffin i BNP anser EDL som en del av en sionistisk konspirasjon.[19]

Enkelte mer tradisjonelle høyreekstremister har nedtonet jødehetsen uten å erstatte den med islamofobi. På sine engelskspråklige nettsider skriver Jobbik at hverken bevegelsen eller dens ungarske garde er antisemittisk, blant annet ved å intervjue et medlem av garden som oppgis å være jøde.[20]

Hets mot romfolk er typisk for europeiske høyreekstremister og er fortsatt dominerende hos for eksempel Jobbik.

Nettet og sosiale medier

Den moderne høyreekstremismen bruker i stor grad Internett og sosiale medier i markedsføringen og rekrutteringen.[21] Høyreekstreme nettsteder og blogger er sagt å fungere som virtuelle ekkokamre, hvor høyreekstremistene lettere enn før kan møte likesinnede.[22] Økt satsing på nettmedier er imidlertid vanlig i organisasjonslivet – en naturlig tilpasning etter som stadig flere skaffer seg stadig kraftigere datamaskiner, bredbånd, mobilt bredbånd, Facebook-konto osv. og tilbringer stadig mer tid på nettet.

Etymologi

Ordet høyreekstremisme er antagelig nyere enn fenomenet. Aftenposten, dengang organ for partiet Høire, brukte høyreekstremister første gang 25. november 1946.

Vold

Ekstremisme skiller seg fra radikalisme ved at ekstremister ikke aksepterer demokratiets spilleregler og er villige til å bruke vold for å oppnå politiske mål. Personenes radikalisering og vilje til å bruke vold henger blant annet sammen med subjektivt opplevde trusler. Symbolske trusler synes ifølge forskning ved Universitetet i Oslo å være viktigere enn opplevelser av voldelige trusler som terrorfrykt eller andre reelle trusler. En symbolsk trussel er en opplevelse av at ens religiøse verdier, normer, moral eller identitet er truet av en annen gruppe, for eksempel at innvandring opplevelse som kulturell forurensing. «Reelle trusler» er forhold som undergraver personens økonomi eller velferd. Terrortrussel spiller liten rolle for om personen aksepterer voldsbruk eller ønsker å bruke vold, ifølge denne forskningen. Dehumanisering av utgrupper svekker moralske sperrer mot voldsbruk.[4]

Siden 1990 har det i Vest-Europa vært mest høyreekstrem vold i Tyskland med 131 drepte hvorav de fleste innvandrere eller med innvandrerbakgrunn. Norge er på andreplass med 80 på grunn av 22. juli, bortsett fra er tre drepte registrert i Norge. Storbritannia hadde 36 drepte og Spania 22 disse årene ifølge C-REX og det tyske innenriksdepartementet.[24]

Høyreekstremisme i Norge

Se også Nynazisme i Norge
 
Vidkun Quisling, «føreren» i Nasjonal Samling (NS), det norske nazistpartiet under andre verdenskrig, og hirdsjef Oliver Møystad inspiserer Rikshirden i Holmestrand i 1943.
Foto: Riksarkivet

På 1930-tallet var de norske høyreekstremistene organisert i partiet Nasjonal Samling eller i den enda mer ytterliggående gruppa Ragnarok.

Mens nynazistiske organisasjoner i nyere tid har hatt en viss oppslutning i ungdomsmiljøer i Sverige, har høyreekstremistene i Norge - tross et tidvis betydelig antall organisasjoner - i liten grad vært i stand til å rekruttere norsk ungdom. I dag er organisasjonene Vigrid og Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse de mest kjente høyreekstreme organisasjonene i Norge. Sistnevnte gruppering har sine røtter i Norsk Front, seinere Nasjonalt Folkeparti, som ble grunnlagt av Erik Blücher i 1975.

Ifølge Aftenposten i 2018 ønsker en del unge høyreradikale å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet. Tore Bjørgo uttalte at de er mye mer polerte enn de tradisjonelle høyreekstremistene, og de ønsker å flytte grensene for hva det er mulig å snakke om i offentligheten.[25] Bjørgo uttalte i 2018 at høyreekstremistene har blitt tydelig eldre blant annet fordi det ble stans i rekrutteringen særlig etter drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen i 2001. Bjørgo tror at en årsak til at høyreekstreme ikke rekrutterer særlig unge er avtagende fremmedfrykt blant unge. Holdningsundersøkelser viser at fremmedfrykten hovedsakelig finnes hos de noe eldre.[26]

Ifølge en undersøkelse utført av Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo i 2020, har seks prosent av befolkningen høyreekstreme holdninger; én prosent har mange høyreekstreme holdninger, mens fem prosent deler flere av disse holdningene.[27]

Anders Behring Breivik

Også terroristen Anders Behring Breiviks ideologiske grunnlag for sin massehenrettelse av politiske motstandere i Regjerningskavartalet i Oslo og av arbeiderparti-ungdommer på Utøya 22. juli 2011 vil av de aller fleste defineres som høyreekstrem. I sin tekstsamling, et «manifest» som består av egenprodusert materiale og tekster tatt fra andre skribenter (særlig Fjordman), oppgir Breivik som motiv for angrepet at han ønsker et monokulturelt Europa, tuftet på kristne verdier, kjernefamilien, fri markedsøkonomi og støtte til Israel. Teksten uttrykker støtte til «kulturkonservatisme», høyrepopulisme, ultranasjonalisme, islamofobi og høyreekstrem sionisme.[28][29] Han anser islam og det han kaller «kulturmarxisme» – som han bruker om dem som støtter det multikulturelle samfunnet – som fienden, og argumenterer for å bekjempe det han kaller «Eurabia», «dhimmitude» og multikulturalisme for å bevare et kristent Europa.[28][30][31] Manifestet angriper også klimaforskningen.[32]

I forbindelse med angrepet og rettssaken etterpå ble det satt fokus på høyreorientert ekstremisme på Internett og i organiserte grupperinger. Det gjelder blant annet det borgerjournalistiske nettstedet document.no og den høyreradikale bloggeren Fjordman samt Norsk forsvarsallianse (NDL), den norske avdelingen av den militante, islamkritiske bevegelsen English Defence League (EDL) i England. I Norge har Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ansvar for å overvåke borgernes sikkerhet og følge med på aktiviteter hos folk som har tilhørighet til de politiske ytterfløyene.

Ekstreme islamister

Relativt nye hatgrupper og enkeltpersoner som går på tvers av de klassiske høyreekstreme og islamfobe gruppene er ekstreme islamister (jihadister), som de siste årene har utkrystallisert seg i det norske miljøet. I disse hatgruppene finnes det enkeltpersoner som har vært aktiv i lengre tid og spredt ekstreme meninger. Organisering og kontakt mellom gruppene synes å ha blitt etablert i etterkant av demonstrasjonene mot Dagbladet i 2010 da avisen lot trykke en tegning av profeten Muhammed. En gruppering i dette miljøet, som kaller seg Profetens Ummah (som betyr «profetens nasjon»), hevdes ved dette navnet å tilrane seg legitimitet ved å representantene alle verdens muslimer framfor en liten gruppe ekstremister.[33]

Antirasistisk Senter identifiserte dette miljøet i rapporten Høyreekstremisme i Norge som utkom i 2012.[34] På den tiden var miljøet fremdeles et løst nettverk, men de ekstremistiske synspunktene som gruppen fremmet plasserte dem innenfor den høyreekstreme delen av norsk politikk: «Vi kom frem til at enhver adekvat definisjon av høyreekstremisme også vil ramme dette miljøet,» slo Antirasistisk Senters rapport fast.[33]

Islamistene ønsker seg en stat basert på Sharia.[35] De ekstreme islamistene fordømmer ikke voldsbruk for å komme frem til et slikt samfunn. De har en grunnleggende ulikhet mellom ulike menneskegrupper som ideal. Det ligger også en tydelig antisemittisk holdning blant dem. I all vesentlighet er det snakk om en ultrakonservativ motreaksjon mot det man anser som et forfall i samfunnet omkring seg, og en hatsk motreaksjon mot mer liberale livsanskuelser, akkurat av en slik type som har kjennetegnet fascistiske bevegelser opp gjennom historien.[33]

Se også

Referanser

  1. ^ «Høyreekstremisme». 22. juli-senteret. Besøkt 27. april 2022. 
  2. ^ AS, TV 2 (12. januar 2017). «Breivik påstår at han har blitt mer høyreekstrem». TV 2 (på norsk). Besøkt 27. april 2022. 
  3. ^ Karcher, Nicola Kristin; Kjøstvedt, Anders Granås (2012). Introduction. Kjøstvedt, Anders Granås Karcher, Nicola Kristin (Red.), Movements and Ideas of the Extreme Right. Peter Lang Publishing Group.
  4. ^ a b Arven fra giljotinen. Apollon (magasin utgitt av Universitetet i Oslo), nr 1, 2018, s. 17-21.
  5. ^ Mari Lilleslåtten, forskning.no mars 2022: Både Mussolini og Hitler kom til makten på demokratisk vis
  6. ^ Strømmen, Øyvind (21. mai 2014). «Høyreekstremisme». Besøkt 16. august 2017. 
  7. ^ Rydgren, J. (2004). Explaining the emergence of radical right-wing populist parties: The case of Denmark. West European Politics, 27(3), 474-502.
  8. ^ Mudde, C. (1995). Right‐wing extremism analyzed. European Journal of Political Research, 27(2), 203-224.
  9. ^ Rush, G. B. (1967). Status consistency and right-wing extremism. American Sociological Review, 32(1):86-92.
  10. ^ Hagtvet, B. (1994). Right-wing extremism in Europe. Journal of Peace Research, 31(3), 241-246.
  11. ^ Sultan, Shoaib M. (5. februar 2013). «Muslimske høyreekstremister?». NRK. Besøkt 12. desember 2021. 
  12. ^ «(+) Høyreekstrem islamisme». www.minervanett.no. 8. februar 2013. Besøkt 27. april 2022. 
  13. ^ Beyme, Klaus von (1988): «Right-wing extremism in post-war Europe» i: West European Politics 11 (2), 2–18.
  14. ^ Widfeldt, Anders (2010): «A fourth phase of the extreme right? Nordic immigration-critical parties in a comparative context» i: NORDEUROPAforum (1/2), 7-31,
  15. ^ Velo, Av Pål; Elnan, journalist | Thea Storøy; Gundersen, Journalist og Bjarne Riiser; Samfunnsredaktør. «Norsk lege eier tysk nazihovedkvarter». Morgenbladet (på norsk). Besøkt 27. april 2022. 
  16. ^ «Jeg frykter ikke på noen måte at landet skal overtas av muslimer», intervju med Siv Jensen, Aftenposten 18. oktober 2011
  17. ^ «Home». Jobbik.com (på ungarsk). Arkivert fra originalen 27. april 2022. Besøkt 27. april 2022. 
  18. ^ Manifest for en europeisk borgerkrig, Aftenposten 24. juli 2011
  19. ^ a b «Britisk støtte kan være fantasi»[død lenke], Forskning.no 28. juli 2011
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. september 2011. Besøkt 15. september 2012.  - død lenke
  21. ^ «Skjerper nettovervåking av høyreekstreme», Aftenposten 18. oktober 2011
  22. ^ «Den tredje bølgen», Aftenposten 26. september 2011
  23. ^ forskning.no 2014: Minst 600 russere drept av høyreekstreme
  24. ^ Velo, Av Pål; Elnan, journalist | Thea Storøy; Gundersen, Journalist og Bjarne Riiser; Samfunnsredaktør. «Norsk lege eier tysk nazihovedkvarter». Morgenbladet (på norsk). Besøkt 27. april 2022. 
  25. ^ «En ny generasjon norske høyreradikale». www.aftenposten.no. Besøkt 27. april 2022. 
  26. ^ Åm, Ingrid Grønli (22. oktober 2018). «Ekstremistene er blitt eldre». morgenbladet.no. Besøkt 15. juni 2019. «Dels har miljøene gått i oppløsning som følge av forebyggende innsats i lokalsamfunn, dels har de «råtnet» innenfra, mener Bjørgo. Han tror også at det rasistiske drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo i 2001 var en vekker for mange.» 
  27. ^ «Rapport: 6 prosent har høyreekstreme holdninger». NRK. 22. juli 2023. Besøkt 22. juli 2023. 
  28. ^ a b Ben Hartman (24.07.2011). «Norway attack suspect had anti-Muslim, pro-Israel views» (på engelsk). Jerusalem Post. Besøkt 24.07.2011. 
  29. ^ Englund, Will (24. juli 2011). «In diary, Norwegian ‘crusader’ details months of preparation for attacks». The Washington Post. Besøkt 10. august 2011. 
  30. ^ «Norwegian Massacre Gunman was a Right-Wing Extremist who hated Muslims». The Daily Mail. 24. juli 2011. 
  31. ^ Saunders, Debra J.: Norwegian Crime and Punishment, San Francisco Chronicle, 26. juli 2011. «... the anti-multiculturalism, anti-Muslim and anti-Marxist message of his 1,500-page manifesto.»
  32. ^ Fredrik Gierløff. «Trollene sprekker ikke». Arkivert fra originalen 27. desember 2014. Besøkt 27. april 2022. 
  33. ^ a b c Sultan, Shoaib: Muslimske høyreekstremister?, kronikk hos NRK nett 5. februar 2013
  34. ^ Høyreekstremisme i Norge Arkivert 30. november 2012 hos Wayback Machine., Rapport fra Antirasistisk Senter 9. mai 2012
  35. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. august 2014. Besøkt 24. juli 2013. 

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Høyreekstremisme&oldid=23709670»