Åpne hovedmenyen

Kulturmarxisme er et begrep brukt av kulturkonservative, høyreorienterte eller høyreekstreme miljøer som generell betegnelse på liberal og/eller venstreorientert politikk i vestlige samfunn.[1][2] Betegnelsen har i denne betydningen vært brukt siden 1990-årene. På engelsk har også uttrykket cultural communism vært brukt.[3]

Begrepet kulturmarxisme ble utviklet i høyreorientert politisk retorikk, særlig blant «hvite nasjonalister» i USA.[3] Blant andre bruker republikanerne Ron Paul[2][trenger referanse] og Pat Buchanan[4][5] i politisk debatt. Buchanan mener også at politisk korrekthet er kulturmarxisme.[6] Betegnelsen ble popularisert av William Lind (i Free Congress Foundation)[7] som på 1990-tallet argumenterte for at trusselen mot amerikansk kultur kom fra «kulturmarxismen» som ifølge Lind var en ideologi bestående av multikulturalisme, sekularisme og moralsk relativisme.[8][9] Anders Behring Breiviks kompendium 2083: A European Declaration of Independence (2011) gjenga Linds The Origins of Political Correctness (2000) i sin helhet. Breiviks tekst nevner «kulturmarxisme» 103 ganger, ‘kulturmarxist’ 347 ganger.[2] Ifølge Gardell bruker Breiviks tekst varianter av «kulturmarxisme» 1137 ganger.[1] I Breiviks fremstilling inngår kulturmarxismen blant fienden i en apokalyptisk og skjebnesvanger kamp mellom det gode og onde.[10] Breivik argumenterte for at kulturmarxisme, multikulturalisme og politisk korrekthet var det samme[3] og at kulturmarxisme har blitt den dominerende ideologien i vesten.[11] Lind har stadig understreket at Frankfurterskolens ledende personer (Max Horkheimer og Theodor W. Adorno) var av jødisk opprinnelse,[3] noe som har ført til at Linds ideer om «kulturmarxisme» har blitt brukt i antisemittisk retorikk.[2] I det antisemittiske tidsskriftet The Spotlight ble for eksempel davidstjernen erstattet av en femkantet stjerne i en velkjent antijødisk karikatur.[3] Begrepet har blitt tatt inn i British National Partys språkbruk. Ifølge Richardson betyr «kulturmarxisme» ikke det samme for alle som bruker uttrykket: Noen legger vekt på kulturmarxisme som ateistisk undergraving av kristelige verdier, andre oppfatter kulturmarxisme som en politisk bevegelse med feministisk mål om å svekke den hvite mann. Richardson mener kulturmarxisme fremstilles på bakgrunn av et konspiratoisk perspektiv på samfunnet, historien og politikk.[3] Andre forskere beskriver også bruk av begrepet i en konspirasjonsteoretisk sammenheng.[12][11][13]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gardell, M. (2013). Anders Behring Breiviks politiska hemvist och motivbild. Sakkunnigrapport inför rättegången i Oslo, 4 juni 2012. Tidskrift för samhällsanalys, Nr 2/2013, 185-215.
  2. ^ a b c d Bangstad, Sindre (1. februar 2017). «kulturmarxisme – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  3. ^ a b c d e f Richardson, J. E. (2015). Cultural Marxism and the British National Party. Redigert av N. Copsey og J. Richardson: Cultures of Post-War British Fascism, Routledge.
  4. ^ «The alt-right movement: everything you need to know». The Irish Times (engelsk). Besøkt 30. august 2017. 
  5. ^ «Trump’s Racism and the Myth of “Cultural Marxism”». New Republic (engelsk). Besøkt 30. august 2017. 
  6. ^ Rothacher, A. (2008). Patrick J. Buchanan (ed): The Death of the West. Asia Europe Journal , 6(1), p.179-182
  7. ^ Beirich, H. (2013). Hate across the waters: The role of American extremists in fostering an international white consciousness. Right wing populism in Europe: Politics and discourse. Bloomsbury, 89-102.
  8. ^ Lind, William (5. februar 2000). «The Origins of Political Correctness». Accuracy In Academia (engelsk). Besøkt 27. august 2017. 
  9. ^ Käihkö, I. (2016). All krigföring är av hybrid natur. Statsvetenskaplig tidskrift, 118(4).
  10. ^ Møen, A. (2016). Fall og raseri. Om Behring Breiviks ubestemmelege livsløp, nedadgåande sosial mobilitet og tap av meining. Tidsskrift for ungdomsforskning, 16(2).
  11. ^ a b Richards, B. (2014). What drove Anders Breivik? Contexts, 13(4), 42-47.
  12. ^ Berlet, C. (2012). Collectivists, communists, labor bosses, and treason: The tea parties as right-wing populist counter-subversion panic. Critical Sociology, 38(4), 565-587.
  13. ^ Lee, B. J. (2017). ‘It’s not paranoia when they are really out to get you’: the role of conspiracy theories in the context of heightened security. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression, 9(1), 4-20.

LitteraturRediger