Wikipedia

Identitetspolitikk

Identitetspolitikk er et omstridt og ladet[1] begrep som kan betegne politisk mobilisering på vegne av identitetsgrupper som tar utgangspunkt i opplevelsen av at en gruppe har blitt utsatt for urettferdighet, undertrykking eller marginalisering,[2] men som ofte brukes retorisk mot slik mobilisering. Stanford Encyclopedia of Philosophy beskriver det derfor som et ladet begrep.[1] Begrepet har særlig vært brukt til å beskrive grupper som kjemper for kulturelt, etnisk eller religiøst definerte gruppers/minoriteters rettigheter, kvinners rettigheter og LHBT+-befolkningens rettigheter.[3][1] Begrepet har også blitt brukt på andre måter, f.eks. om restriktiv innvandringspolitikk eller høyreradikale nasjonalistiske agendaer som tar sikte på ekskludering av bestemte grupper. Kurzwelly, Pérez og Spiegel argumenterer derfor for at begrepet er dårlig definert og et analytisk upresist konsept.[4]

Syn om at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen er sentralt i identitetspolitikk. Plakat med budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» fra parade i Washington, DC i 2011

Selv om begrepet har blitt brukt deskriptivt er det ofte omstridt, blant annet fordi det er vanskelig definere det på en presis måte som skiller det fra tidligere bevegelser som har hatt oppretting av urettferdighet som mål.[5] Begrepet har videre blitt brukt retorisk i politisk motstand mot kjønns-, migrasjons- og rasismeforskning.[6] Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes skriver at «vi tar avstand fra å bruke ‘identitetspolitikk’ som et retorisk grep for å delegitimere undertrykkede gruppers kamp for rettigheter og anerkjennelse. Arbeiderbevegelsen, samiske rettigheter, kvinners og skeives rettigheter er ikke ‘identitetspolitikk’, men politiske kamper for medborgerskap».[7] Linn Stalsberg skriver at begreper som «woke» og «identitetspolitikk» er importbegreper fra USA som har gått fra å være beskrivelser av kamp for rettigheter, til å bli «noe konservative grupper, høyresiden generelt, høyreekstreme spesielt, bruker aktivt for å diskreditere det som oftest er rettmessig kamp».[8] Kjønnsforsker Lene Myong skriver at begrepet ofte brukes negativt om kampen for sosial rettferdighet og rettigheter,[9] og har uttalt at det er «nødvendig å undersøke kampene som føres mot 'identitetspolitikk» og 'krenkelseskultur' i Norge og Danmark i sammenheng med anti-gender-bevegelser og høyrepopulisme».[10] Filosofen Kwame Anthony Appiah skriver at:

Jeg er aldri helt sikker på hva folk mener når de snakker om 'identitetspolitikk'. Vanligvis er dette noe som dukker opp når man skal klage over noen andre. Ens egne politiske beskjeftigelser er kun, vel, politikk. Identitetspolitikk er det andre folk driver med.

Kwame Anthony Appiah[8]

Politisk mobilisering for en gruppe med nasjonal identitet eller for å skape en felles nasjonal identitet kalles nasjonalisme. Mobilisering for å fremme likestilling mellom kjønn, feminisme, har også blitt omtalt av kritikere som «identitetspolitikk». Et kjennetegn for identitetspolitikk er en holdning til at demokrati, universelle rettigheter og fritt marked ikke er tilstrekkelig for å sikre minoritetsgruppers rettigheter, respekt og egenart. Torgrim Eggen mener at «[i]dentitetspolitikk er ideer om at vår verdens minoriteter – etniske, seksuelle, religiøse (selv kvinner betraktes i dette perspektivet som en minoritet) – har spesielle behov og bør ha både særrettigheter og kompensasjon for all urett de har lidd.»[11]

Samfunnsviteren Francis Fukuyama argumenterer i boken Identitet for at identitetspolitikk i hovedsak er en naturlig og uungåelig respons på urettferdighet, som kampanjen Me too mot trakassering av kvinner eller Black Lives Matter, mot rasisme mot fargede mennesker. Fukuyama hevder at identitetspolitikk først blir problematisk når man i stedet for å se på en tretti år lang tendens mot økende økonomisk ulikhet i mange samfunn, i stedet fokuserer på kulturelle spørsmål på eliteuniversiteter.[12]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Cressida Heyes. «Identity Politics». Stanford Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 4. juni 2023. 
  2. ^ Lexico, Oxford Dictionaries Definition of identity politics Arkivert 11. november 2020 hos Wayback Machine.
  3. ^ Bernstein, Mary (2005). «Identity Politics». Annual Review of Sociology. Annual Reviews. 31: 47–74. JSTOR 29737711. doi:10.1146/annurev.soc.29.010202.100054. 
  4. ^ Kurzwelly, Jonatan; Pérez, Moira; Spiegel, Andrew D. (2023). «Identity politics and social justice». Dialectical Anthropology. 47 (1): 5–18. doi:10.1007/s10624-023-09686-9. 
  5. ^ Heyes, Cressida (2020). «Identity Politics». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 3. august 2020. 
  6. ^ Mathias Danbolt og Cecilie Ullerup Schmidt (2021). «Kampen mot 'identitetspolitikk' og angrep på forskningsfriheten: Rapport fra Danmark». Tidsskrift for kjønnsforskning. 45 (1): 56–63. doi:10.18261/issn.1891-1781-2021-01-05. 
  7. ^ Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes. «Feil om konverteringsterapi». Klassekampen. Besøkt 17. november 2022. 
  8. ^ a b «Hva er galt med identitetspolitikk?». Agenda Magasin. Besøkt 29. mars 2023. 
  9. ^ «Den samme gjengen». Stavanger Aftenblad. Besøkt 10. juni 2023. 
  10. ^ «Kjønnsforskningens politiske betingelser». Kilden kjønnsforskning.no. Besøkt 26. september 2023. 
  11. ^ Torgrim Eggen i Leder: Mulige verdener Arkivert 11. august 2018 hos Wayback Machine. Samtiden 4/2015
  12. ^ Fukuyama 2019, s. 114–115

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Identitetspolitikk&oldid=23852811»