Wikipedia

Fasan

fugleart i fasanfamilien

Fasan (Phasianus colchicus) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten Phasianus, som kun teller to arter. Den andre er grønnfasan (P. versicolor).

Fasan

Hunn
Vitenskapelig(e)
navn: 		Phasianus colchicus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: fasan,[1]
ringfasan
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Divisjon: ryggstrengdyr
Klasse: fugler
Orden: hønsefugler
Familie: fasanfamilien
Slekt: Phasianus
IUCNs rødliste:
livskraftig
Norsk rødliste for arter:
Fremmed art (LO)
Habitat: terrestrisk, med betydelig variasjon
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for fasan
svart = naturlig utbredelse
rød = innført

Arten er svært tallrik og livskraftig, og BirdLife International regnet i 2016 med en global populasjon på omkring 160–220 millioner voksne individer, om enn med en synkende tendens. Den europeiske populasjonen utgjør cirka 5 % av totalen.[2] Arten er innført til Norge og mange andre land.[3]

TaksonomiRediger

Inndelingen av fasan er svært kompleks. Cirka 30 underarter anerkjennes i to distinkte klader,[4] hvorav to har blitt foreslått som selvstendige arter.[5][6] Dette gjelder rasene torquatus (Øst-Kina) og elegans (Vest-Sichuan til Nordvest-Yunnan, samt Nordøst-Myanmar og Øst-Tibet).[5] Grønnfasan ble også tidligere regnet som en underart av fasan, men den er nå skilt ut som en selvstendig art,[4][6] selv om kanskje ikke alle anerkjenner dette i øyeblikket.[7] Det eksisterer imidlertid fortsatt et behov for revidering av underartene.[7]

BiologiRediger

 
Skjelettet av en fasan
 
Redet legges gjerne godt skjult i vegetasjonen
 
Phasianus colchicus

Fasan er en relativt stor hønsefugl med tydelig kjønnsdimorfisme, i det hannen blir klart større og langt mer praktfull enn hunnen.[7] Voksne hanner blir 60–70 cm lange og veier 0,9–3 kg; voksne hunner blir 50–60 cm lange og veier 0,5–1,1 kg.[7]

Den geografiske variasjonen i fjærdrakten hos hanner er betydelig. Noen av de store forskjellene inkluderer fargen på vingedekkerne, gumpen, buken og hode (ofte med mer eller mindre svart), og omfanget av hvitt på halsen. Den hvit halsringen (som har gitt opphav til betegnelsen ringfasan) som vanligvis finnes hos asiatiske populasjoner er som regel fraværende i de vesteurasiske.[7]

Voksne hanner preges av ei olivenfarget krone, ofte avgrenset på sidene av hvite øyenbryn og hvite fjær på sidene av bakhodet, rett over øreområdet, forlengede for å danne hornlignende eller ørnelignende fjærtufser; iriserende lillafarget hode og nakke; en rød orbital region med mer eller mindre naken hud, inkludert røde hudlapper under øynene; hvit krage (avbrutt eller fraværende hos noen raser); rødbrunt bryst, tenderer mot oransje på flankene; gyllengul mantel; grå bakdel, med oliven eller blått skjær og grønn glans; blek hale med brede, svarte stolper; blekgrå overvingedekkere; store, runde, subterminale blekgule merker på skulderbladene; smale brystfjær med dype innrykk og smale mørke kanter; gulaktige flanker som står i kontrast til det mørke bryst og buken; og en konisk spore litt under midten av tarsi. Lang stjert (42,5–53,6 cm; altså nesten dobbelt så lang som vingen), som er flat eller lett sammenpresset og overdrevent gradert, med fjær som ere avsmalnende mot spissene; alltid med tverrmarkering.[7]

Voksne hunner har en utvasket brunflekkete grunnfarge, med en utvasket kastanjefarget nakke. Spettmønstret strekker seg over kronen og mot overgumpen og videre ut på den lange stjerten (29–31 cm), som imidlertid ikke er på langt nær like lang som hos hannene.[7] Ungfuglene ligner hunnene, men er mattere i fargene og har et mindre regelmessig mønster på fjærdrakten, samt kortere stjert.[7]

Den naturlige utbredelsen strekker seg fra den østlige bredden av Svartehavet til Kaspihavet, og langs den sørlige bredden av Kaspihavet østover til de nordlige skråningene av Himalaya, og videre nordover til Mandsjuria og Korea, samt sørover til grensen mot Vietnam; også hjemmehørende på Taiwan og i den japanske skjærgården.[7] Arten er imidlertid innført til en lang rekke plasser rundt om i verden,[7] inkludert til Norge.[8] Her ble arten først satt ut i Bærum i 1870-årene,[8] og siden ved flere anledninger fram mot 1960-tallet. Fasan er imidlertid en fremmedart og regnes som ikke egnet her i landet.[3] Det er usikkert hvor stor den norske populasjonen er, men i 1994 ble den estimert til omkring 1 000–2 000 individer. Ville bestander finnes i Rogaland og rundt Oslofjorden, samt flekkvis i Hedmark. Arten er ikke kjent i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Troms og Finnmark, men den har ellers blitt registrert i de andre fylkene.[3]

Det er betydelig variasjon i valget av habitat gjennom hele det naturlige utbredelsesområdet, der arten forekommer såvel oppe i fjellene som ved foten av dem, minst opp til 3 500 moh i Kina, og sannsynligvis enda høyere i Vest-Sichuan. Fasan knyttes for det meste til jordbruksområder, spesielt dyrket mark ispedd gressgrøfter, hekker, myrer, skoggrenser og buskkledde lunder. Noen steder også på teplantasjer, elvekratt og i åpen skog på sletter i relativt lave åser, opp til omkring 1 100 moh. Sørlige populasjoner opptrer også i bredbladet temperert lauvskog. Reirene bygges imidlertid gjerne fra havnivå opp til 900 moh.[7]

Den eneste informasjon man har fra det naturlige utbredelsesområdet om trekkmønster er om flere massemigrasjoner, som hovedsakelig involverer voksne hanner som trekker fra Kina til Amurbassenget i Russlands fjerne østen, typisk i forbindelse med strenge vintre. Imidlertid er mongolske fugler tilsynelatende standfugler, til tross for vintertemperaturer som regelmessig kryper ned mot -40 ºC, noe som noen ganger fører til massedødelighet. Det er også tilsynelatende noen sesongmessige bevegelser i områder med mye snøfall, som på Nord-Honshu i Japan. Fuglene gjennomfører tilsynelatende dessuten også daglige korte trekk etter mat, og flyr ned fra høyden tidlig om morgenen. I introduserte områder er arten å regne som en regulær standfugl, selv om fuglene også der kan gjøre korte trekk etter mat lokalt, ofte for å beite i mer åpne habitater utenfor hekkesesongen.[7]

Dietten består av frø (spesielt dyrket korn), gress, blader, røtter, vill frukt, nøtter og insekter høst og vinter. Mat som konsumeres om våren og sommeren ligner den fuglene spiser om høsten og vinteren, men det er et økt forbruk av animalsk materiale og nyutsprunget planteløv (inkludert grønne skudd), spesielt blant hunner.[7]

Atferden til denne arten er ikke spesielt godt beskrevet. Fuglene tilbringer imidlertid det mest tiden på bakken og har sterke og kraftige ben. Gangarten er struttende og verdig med hyppige stopp for å se og lytte. De er i stand til å løpe langt og raskt, men foretrekker ofte å løpe i dekning framfor å ta til vingene når de blir skremt. De kan imidlertid raskt ta til vingene og stige nesten vertikalt til værs, og selve flukten kan komme opp i cirka 61 km/t, men de flyr sjelden lenger enn cirka 180 m, selv om man regner med at de kan ha en vedvarende fukt på opp mot 1,6 km uten vind. Vingene er korte og avrunda. Ved gange er avstanden mellom skrittene vanligvis 10–13 cm, men skrittlengder på 18–20 cm er ikke uvanlig. Stjerten står ofte opp i 45° når fuglene løper, men de holder den vanligvis horisontalt mens de eter.[7]

Fasaner har et paringssystem med polygyni, der hannen forsøker å kontrollere et harem av hunner, men hunnene er ikke alltid like lojale. Dukker det opp en større og flottere hann bytter hun gjerne harem. Haremdannelser skjer gjerne i tidsrommet fra midt i mars–august i den tempererte sonen, men dette varierer mye fra region til region og til og med fra år til år. Hannene viser seg fram for hunnene og konkurrerer om hvem som er størst og flottest. Hunnen avgjør hvem som er vinneren. Haremene består gjerne av 3–5 hunner. Hunnen velger reirplass, som oftest <1 km fra vinterområdene og typisk i kanten av hannens territorium. Selve reirplassen er gjerne påvirket av landskapet om vegetasjonen rundt. Redet bygges normalt på bakken i høy vegetasjon bestående av gress, ugress eller busker. Det plasseres ofte i utskrapt eller naturlig fordypning i bakken, typisk 1–8 cm dyp. Selve redet er gjerne omkring 18 cm i diameter og cirka 7 cm dypt. Hun legger typisk 7–15 egg. Inkubasjonen tar cirka 23–28 dager og gjøres av hunnen alene. Klekkingen er relativt synkron og tar cirka 12 timer, men forskjellen mellom den første og siste kyllingen er gjerne 8–12 timer. Etter 1–2 timer kan kyllingene gå, og kyllinger som klekkes tidlig på morgenen er klare til å forlate redet i løpet av ettermiddagen.[7]

InndelingRediger

Inndelingen følger International Ornithological Congress og er i henhold til Kimball, Hosner & Braun (2021).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[9][10][1]

Treliste

FasanjaktRediger

Det er tillatt å jakte fasan i Norge i perioden 1. april til 23. desember årlig, i hele landet.[11] Jakten har imidlertid liten betydning her. I Danmark, Sør-Sverige, Mellom-Europa og på De britiske øyer er imidlertid fasanjakten betydningsfull. Det er vanlig å jakte fasan med stående fuglehunder og støtende- og apporterende hunder av typene spaniel og retrievere. Klappjakt er også vanlig, men jaktformen er endel omdiskutert i Norge.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  2. ^ BirdLife International. 2016. Phasianus colchicus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T45100023A85926819. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T45100023A85926819.en. Accessed on 05 June 2022.
  3. ^ a b c Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av fasan Phasianus colchicus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/8388
  4. ^ a b c R.T. Kimball, P.A. Hosner, E.L. Braun (2021) «A phylogenomic supermatrix of Galliformes (Landfowl) reveals biased branch lengths». Molecular Phylogenetics and Evolution. 158: 107091. 1. mai 2021. doi:10.1016/j.ympev.2021.107091. 
  5. ^ a b c d Liu, S, Y Liu, E Jelen, M Alibadian, C Yao, X Li, N Kayvanfar, Y Wang, F Vahidi, J Han, G Sundev, Z Zhang, and M Schweizer. 2020. Regional drivers of diversification in the late Quaternary in a widely distributed generalist species, the common pheasant Phasianus colchicus. Journal of Biogeography 2020: 00, 1–14. DOI: https://doi.org/10.1111/jbi.13964
  6. ^ a b Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2022. IOC World Bird List (v12.1). doi : https://doi.org/10.14344/IOC.ML.12.1.
  7. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Giudice, J. H. and J. T. Ratti (2020). Ring-necked Pheasant (Phasianus colchicus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rinphe.01
  8. ^ a b Norsk fugleatlas : hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge (Norsk Ornitologisk Forening, 1994) s. 152
  9. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  10. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  11. ^ Miljødirektoratet (2022) Fasan - Jakttider: Jakttider for fasan gjelder 1. april 2022 - 31. mars 2028. Miljødirektoratet, 01.04.2022. Besøkt 2022-06-05
  12. ^ Jaktleksikon, Norsk; Unsgård, John Henning; Frøstrup, Johan Christian: fasanjakt i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. juni 2022 fra https://snl.no/fasanjakt

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fasan&oldid=22645468»