Wikipedia

Toppdykker

fugleart i dykkerfamilien

Toppdykker (Podiceps cristatus) er en art i dykkerfamilien (Podicipedidae) og inngår i slekten Podiceps, som teller ni arter. Arten består som tre underarter. Den eurasiske underarten hekker fra Skandinavia, Tyskland og Italia østover gjennom sentrale deler av Eurasia sør for 66° N til kysten av Japanhavet og Japan og fuglene overvintrer stort sett sør for hekkeområdene sine, mens underartene i Afrika og Australasia kun trekker til hekkeplassene innenfor utbredelsesområdene og hekker der.

Toppdykker
P. c. cristatus (nominatformen)
Nomenklatur
Podiceps cristatus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Colymbus cristatus
Podicephorus major
Populærnavn
toppdykker[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenLappedykkere
FamilieDykkerfamilien
SlektPodiceps
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: limnisk, stille ferskvann og brakkvann
Utbredelse: Afrika, Eurasia, Australasia

Biologi rediger

 
Den kurtiserende dansen til toppdykkere er karakteristisk og kan være flott skue.
 
Toppdykkere bygger ofte redet i vannkanten, beskyttet av vegetasjonen (nominatformen).

Toppdykkeren har en fullvokst lengde på cirka 46–61 cm og veier normalt omkring 596–1 490 g.[4] Fjærdrakten har en silkelignende glans. De nedre ekstremitetene er plassert langt bak på den relativt slanke kroppen, noe som gjør at arten beveger seg litt klønete på land. Føttene er utrustet med karakteristiske svømmelapper langsmed tærne, noe som gjør arten til en usedvanlig god svømmer og dykker.

I hekkedrakt har toppdykkeren en todelt kileformet fjærtopp på issen, og et praktfullt kinnskjegg som varierer fra nærmest guloransje innerst via nyanser av rødbrunt og gradvis over til sort ytterst. I vinterdrakt blir kinnene nærmest hvite med litt mørkt i midten, mens det flotte kinnskjegget med alle fargenyansene mangler. Kjønnene er like, men hannen har gjerne litt større nebb og, i hekkedrakt, noe lengre fjærtopp.[4] Den afrikanske underarten har i hekkedrakt sorte fjær som vokser lenger ned langs sidene av issen, til undersiden av øynene og i bakkant av nebbsidene.[4] Den australasiatiske underarten ligner nominatformen, men er noe større fysisk.[4]

Arten er utbredt over det meste av Eurasia og i deler av Afrika, Australia og på New Zealand. I Norge, der arten ble påvist første gang i Høylandsvatnet (Salvatnet) i Time kommune på Jæren i 1904,[5] økte antallet hekkende par betydelig fra 1960-tallet og fram mot 1994,[5] da bestanden ble estimert til cirka 300–500 par,[5] men senere var den vært relativt stabil eller svakt synkende fram mot 2003. Arten hekker ved større vann med siv- og starrvegetasjon, i Norge særlig på Jæren og i Oslofjordområdet, og spesielt i Oslo, Akershus og Østfold.[5] Det finnes også hekkeforekomster rundt de store innsjøene i Vestfold, Buskerud og Oppland. Den har også hekket i flere vann i Nord-Trøndelag. Noen fugler overvintrer langs kysten, men de fleste trekker sørover.

I Europa hekker arten fra januar til ut i september, avhengig av utbredelsen, men hovedsakelig i tidsrommet april–juli.[4] I tropiske strøk i Afrika hekker fuglene året rundt, med topper etter lengre regnperioder.[4] I Sør-Afrika hekker fuglene på vårparten i vest og høst eller tidlig vinter i øst.[4] I Australasia topper hekketiden seg i tidsrommet november–mars.[4]

Paringsritualet er en slags «dans» der hannen og hunnen møtes med hodet senket, rett over vannflaten. Når paret ligger front mot front reises hodene med ristende bevegelser. Under dansen kan hannen også tilby hunnen reirmateriale. Reiret bygges av vannplanter og plasseres i direkte tilknytning til ferskvann, enten flytende eller i vannkanten. De normalt 3–5 eggene ruges av begge kjønn i cirka 25–31 dager.[4] Ungene er dunkledde når de klekkes og blir flygedyktige etter 71–79 dager.[4] Straks etter klekkingen vil foreldre frakte med seg kullet ut på vannet. Det hender da at de to foreldrene deler ungene mellom seg og drar hvert til sitt. Ofte vil den ene parten forlate den andre om bare én unge overlever, men det hender også at parene splitter lag med flere overlevende unger, uten å fordele dem mellom seg. Likeledes hender det det at toppdykkere kan ha to årlige kull.

Habitatet består helst av næringsrike og grunne innsjøer med stor fiskebestand, også i til dels kraftig eutrofierte vann med liten sikt.[5] Føden består i all hovedsak av fisk (spesielt karpefisker, som mort[5]) i passelig størrelse, som regel ikke mer enn 7,5 cm i diameter.[4] Fisken jages gjerne nedenfra og opp, noe som gjør at fuglen kan se silhuetten av fisken godt mot lyset, selv om vannet har liten sikt.[5] Dykkene varer i snitt i 18–26 sekunder.[4] Arten eter imidlertid også et bredt utvalg av insekter og akvatiske virvelløse dyr, spesielt krepsdyr (som edelkreps).[4] Inntaket av virvelløse dyr er imidlertid størst om våren.[4] Arten jakter også føde fra overflaten, kun med hodet neddykket, men den gjør det i mindre grad enn andre dykkere.[4]

Internasjonalt regnes arten som livskraftig.[2] I Norge har den status som nær truet (NT) på nasjonal rødliste. Den skulle egentlig vært klassifisert som sårbar (VU), om man kun legger Norge til grunn, men fordi det går bra med arten i nabolandene og man anser at den vil kunne innvandre derfra om den skulle bli borte her, ble statusen satt ned ett trinn.[6]

Inndeling rediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Llimona et al. (2020).[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[7][8][9] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun en midlertid beskrivelse.

Treliste

Fotogalleri rediger

 
Eurasisk toppdykker i hekkedrakt
P. c. cristatus
Eurasisk toppdykker i hekkedrakt
P. c. cristatus  
 
Afrikansk toppdykker
P. c. infuscatus
Afrikansk toppdykker
P. c. infuscatus  
 
Australasiatisk toppdykker
P. c. australis
Australasiatisk toppdykker
P. c. australis  
 
Et kurtiserende par
Et kurtiserende par  
 
Par med egg i redet
Par med egg i redet  
 
En toppdykkerfamilie
En toppdykkerfamilie  
 
En dunkledd unge
En dunkledd unge  
 
Ungfuglens første flygefjær
Ungfuglens første flygefjær  
 
Eurasisk toppdykker i vinterdrakt
Eurasisk toppdykker i vinterdrakt  
 
Tærne har svømmelapper
Tærne har svømmelapper  
 
Egg etter toppdykker
Egg etter toppdykker  
Atferd ved reirplassen
Atferd ved reirplassen  

Litteratur rediger

  • Fjeldså, Jon (2004). The Grebes: Podicipedidae. Oxford: Oxford University Press. s. 266. ISBN 9780198500643. 

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 23. februar 2022. Besøkt 23. februar 2022. 
  2. ^ a b BirdLife International. 2019. Podiceps cristatus. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22696602A154250080. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22696602A154250080.en. Downloaded on 15 July 2021.
  3. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av toppdykker Podiceps cristatus som NT→LC° for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Llimona, F., J. del Hoyo, D. A. Christie, F. Jutglar, and G. M. Kirwan (2020). Great Crested Grebe (Podiceps cristatus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.grcgre1.01
  5. ^ a b c d e f g Fjeldså, J. 1994: Toppdykker Podiceps cristatus. S. 36––37 i: Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.): Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. ISBN 9788299086820
  6. ^ Henriksen S og Hilmo O (2015) Nedgradering av rødlistekategori. Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Nedgradering Arkivert 31. juli 2021 hos Wayback Machine. Besøksdato 26. januar 2019
  7. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  9. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Toppdykker&oldid=23621411»