Sigbrit Willoms

Sigbrit Willoms
Sigbrit Willoms.jpg
Sigbrit gjennemgår tollregnskabene med Christian II. Detalj fra maleri av Kristian Zahrtmann, 1873.
FødtSigbrit Villumsdatter
15. århundreRediger på Wikidata
Død1532Rediger på Wikidata
NederlandRediger på Wikidata
Barn Dyveke SigbrittsdatterRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata

Sigbrit Willums (også skrevet som Willoms eller Villessoon, Mor Sigbrit) var moren til Dyveke, Christian 2.s frille.[1]gravsteinen står det hollandske døpenavnet hennes, Sibrecht, som ble fordansket til Sigbrit.[2] Den nederste delen av gravsteinen befinner seg i dag på Nationalmuseet.[3]

BergenRediger

Sibrecht/Sigbrit kom fra Amsterdam, der søsteren hennes, Wilm Willums, ble boende.[4] Broren deres, Herman Willums, tjente ved Bergenhus festning, og var trolig årsak til at hans søster Sigbrit også slo seg ned i Bergen med datteren Dyveke, som hun hadde fått med en Ottike.[5] Kanskje var Sigbrit enke etter Ottike; men hun fortsatte med å kalle seg Willums. Christian 2. besøkte Bergen i 1507 og 1509, og en av gangene er han blitt kjent med Dyveke. Forholdet utviklet seg etter avtale mellom kongen og pikens mor. Dyvekes morbror Herman ble i 1512 innsatt som kongens høvedsmann på Bergenhus. Om dette skrev Absalon Pedersson Beyer at Herman Willums fikk stillingen sin «ved Sigbrits hjelp».[6] Beyer nevner også at det var etter Sigbrits ordre at gatene i Bergen ble brolagte[7] fra Sigbrits hjem og frem til Bergen domkirke, så hun og datteren slapp å gå til kirke på sølete veier. Dette regnes som Norges eldste brolegning og ble gjenfunnet i 2017.[8]

Til Oslo og KøbenhavnRediger

 
Nederlandske bønder på Amager, malt av Julius Exner.

Da Christian dro tilbake til Oslo, tok han med seg Dyveke og moren hennes, og fikk bygd et murhus i Bjørvika like ved Akershus festning til dem. I 1513, da han ble konge av Danmark, flyttet han dem til Hvidøre slott nord for København. Siden kjøpte han eiendommen på hjørnet av Amagertorv til dem, bare få minutters gange fra Københavns slott hvor han bodde med sin kone, dronning Elisabeth.[9]

Sigbrit ble kongens høyre hånd,[10] og hjalp ham i statssaker. Hun så muligheter på Amager med fruktbar jord så nært hovedstaden, og kongen inviterte nederlandske bønder til å slå seg ned i Danmark.[11] Fra Amager skulle de forsyne slottet med blant annet rotfrukter, løk, smør og ål.[12] I 1971 var fremdeles fjerdeparten av beboerne på Amager av nederlandsk oprinnelse.[13]

Christian 2. var brennende opptatt av reformer og satte i gang et stort lovgivningsarbeid som resulterte i en ny landslov og ny bylov i 1521. Særlig byloven viser påvirkning fra Nederlandene, som når den øverste embedsmannen fikk den nederlandske tittelen skultus. Sigbrit med sin hollandske bakgrunn fikk dermed mye av ansvaret for innholdet.[14]

Dyvekes dødRediger

I 1517 døde Dyveke helt uventet. Hun var ung, sunn og frisk, og Sigbrit la i sin fortvilelse skylden på erkebiskoppen av Nidaros, Erik Valkendorf. Han var i Trondheim da Dyveke døde i København, så Sigbrit må ha ment at han fikk andre til å utføre drapet. «Gud vet at jeg er uskyldig,» klaget Valkendorf. «Hun sier at det skal koste meg livet.» Sigbrit hadde vært rasende på ham siden kongen giftet seg, og Valkendorf, som hadde hentet bruden til Danmark, overbrakte beskjeden fra brudens habsburgske familie om at Dyveke måtte forlate Danmark, nå som kongen hadde giftet seg.[15] Men erkebiskoppen hadde bare overbrakt habsburgernes budskap; han hadde ikke stilt seg bak trusselen om at Dyveke risikerte å bli spilt «et stygt puss» (une grosse finesse) om hun ble værende.[16]

Kongens rådgiverRediger

Dyvekes død hindret ikke Sigbrit i å bli mektigere. Nå fikk hun ansvaret for toll-, finans- og myntvesenet i Danmark-Norge. Noen videre diplomat var hun ikke. I 1517 kom pavens utsending Giovannangelo Arcimboldi fra Milano til Danmark for å selge avlatsbrev for å finansiere byggearbeidene på Peterskirken. I 1518 dro han til Sverige og fremforhandlet en kortvarig våpenhvile mellom kong Christian og Sten Sture den eldre, men ble så gode venner med Sture, at denne ville innsette ham som erkebiskop i Uppsala. Da Christian 2. hørte det, tok han beslag i Arcimboldis gods i Danmark, også de store beløpene han hadde tjent på avlatssalget. Italieneren ble arrestert i Skåne som da var dansk, men greide å flykte tilbake til Sverige og videre til Roma. Underveis skrev han til kong Christian at Sigbrit skulle ha sagt at hadde hun vært konge, ville hun «druknet den legaten og hele følget hans, og tatt alt hans gods og pengene hans». Arcimboldi skrev at han havde større grunn til å frykte Sigbrit enn kongen. Men de truslene hun angivelig skulle ha kommet med, hadde han fra andre; han hadde ikke hørt dem selv.[17]

I 1519 tok Sigbrit på seg ansvaret for Øresundstollen og flyttet innkrevingen fra Helsingør til København, samtidig som satsene ble opp mot fordoblet. Hanseatene, som hadde hatt fritak, måtte også punge ut. Klagene var mange og høylytte. En kjøpmann opplevde at Sigbrit ikke bare beslagla varene hans, men også tok anker og tau fra fartøyet til bruk for kongens forsyningsskip i krigen mot Sverige, så skipet hans lå igjen som et vrak - attpåtil etter at kongen hadde gitt ham lov til å dra videre. Sigbrit lot seg ikke påvirke av klagene, men hadde bare ett mål for øye: Å skaffe midler til Christians gjenopprettelse av Kalmarunionen.[18]

I 1521 og 1522 stod Sigbrit på høyden af sin makt. Hun stod for omtrent alle større inn- og utbetalinger i kongens navn, og holdt oppsyn med toll- og myntvesenet. Enorme beløp passerte gjennom hendes hender. I desember 1522 mottok hun på Københavns slott nyslått mynt verd 5.000 mark, i form av rundt 900.000 mynter. I sitt hus ved Amagertorv holdt hun en stab av skrivere som talte opp pengene. Hun kunne skrive til kongens bankforbindelse i Amsterdam, Pompius Occo, og anmode om 500 gullgylden til bankhuset Fuggers representant i byen, så kongens utsending i Roma fikk pengene utbetalt fra Fuggers kontor i pavens by. Sigbrit var også involvert i fordeling av forsyninger, fødevarer og våpen i Danmark, Norge og Sverige.[19]

I tillegg til sin sterke stilling som rikets fremste finansrådgiver ble hun utnevnt til overhoffmesterinne hos Christians dronning Elisabeth en tid etter datteren Dyvekes død. Hun satt med ansvaret for å fostre dronningens barn. Åpenbart hadde hun også medisinsk kunnskap. Da Christian 2.s søster en gang var syk, sendte en av kongens rådgivere henne en resept «som Sigbrit selv har lært meg». I Pompius Occos regnskaper ses også en større utbetaling for innkjøp til apoteket, «som Sigbrit Willems skrev etter, og jeg sendte henne». Jørgen Hanssøn i Bergen skrev våren 1521 at Sigbrit hadde lovet ham korn fra Viken da han var i København om vinteren, men kornet kom ikke, fordi det i stedet trengtes på Elfsborg. Hun hadde lånt en hollandsk foged, Tonis Merscaert i Oslo, 400 mark, som han investerte i et skip som handlet med Nederlandene og Tyskland.[20] Hans Mule i Oslo hadde også sin del av forretningene. I mai 1522 var et skip fra København underveis til Amsterdam med rug. Det havnet nær kysten av Skotland, der det ble kapret av engelske krigsskip, som fikk opplyst at halve lasten tilhørte enken Sigbrit «som står kongen af Danmark nær». Kanskje var det det samme skipet som Merscaert investerte i. I så fall var investeringen tapt; mannskapet ble satt i land, rugen solgt i Newcastle, og skipet sendt til Ipswich.[21]

En førstehåndsberetning om et møte med Sigbrit kom fra Ambrosius Storm, ankommet fra Danzig til København sommeren 1521. Kongen var da i utlandet, og Storm anmodet Sigbrit om å få Danzig fritatt fra de nye tollsatsene som hun og kongen hadde innført. Det nyttet ikke, hun avviste argumentene hans om «hevd» og «gammel skikk» med kraftige motangrep. «Jeg sier først som sist: Jeg har ordre fra min nådige herre om ikke å endre noe.» Hun påstod til og med at hanseatene hadde fordel av de nye lovene; for tidligere hadde eierne av området der vrakgods fra forliste skip drev i land, hatt retten til det - men dette var blitt endret til at vrakgodsets eiere fikk det tilbake. Sigbrit hevdet at da var jo de tyske kjøpmennene trygget bedre i kong Christians landområder enn i sine hjemland. Så gikk hun til angrep vedrørende et skip som hun hadde hørt at svenskene skulle ha kapret - og deretter seilt til Danzig og fått solge lasten der. En viss Gabriel Boddeker i Danzig skulle også ha baksnakket kong Christian og sammenlignet ham med «en jøde og en hund», så tårene hans rant da han da forstod at Boddeker ikke ble straffet for den omtalen. Storm dreide samtalen tilbake til de forhøyde tollsatsene, at tidligere betalte man ni danske penninger i skatt pr ror på sildemarkedet i Skåne. «Hva slags konge skulle det være som bare tok ni penninger pr ror?» spurte Sigbrit. Storm traff henne til flere samtaler under sitt opphold i København, og fant henne vennlig når det passet henne, men urokkelig. Når hun gikk lei av innvendinger, viste hun til «at dronningen, kongen eller riksrådet hadde gitt henne ordre, men alle viste de til henne.»[22]

Konflikten med ValkendorfRediger

I et brev fra Nykøbing datert 17. juni 1521, skrev Christian til dronningen at han dro bort en stund, og at dette skulle holdes hemmelig, så bare dronningen selv og Sigbrit kjente til fraværet hans.[23] Imidlertid dro han til Amsterdam, der Sigbrits søster Wilm bodde, likeså broren Herman som representerte kong Christians interesser i Amsterdam, og forhandlet med det burgundiske hoffet om dronningens ubetalte medgift. De to søsknene oppsøkte Erik Valkendorf som da var i byen og følte seg truet av dem, da de røpet at Sigbrit fremdeles ga ham skylden for Dyvekes død. «Min søster vil sette deg i fangetårnet, hun vil se deg død,» sa Wilm. Herman skal ha sagt til Valkendorf at kongen hadde lovet Sigbrit at erkebiskopen skulle dø. Få dager senere ankom kongen Amsterdam og sendte samme kveld bud til byrådet i Amsterdam om at de skulle arrestere Valkendorf, med en falsk anklage om at han skulle ha stjålet med seg Nidarosdomens gull og skatter. Valkendorf fikk inntrykk av at kongen ville drept ham den natten, om han hadde kunnet.[24]

Erkebiskopen kom seg i sikkerhet i Utrecht, som den gangen var et uavhengig erkebispedømme. Derfra tilskrev han det danske riksrådet og tilbød å stå til rette for dem, hvis paven ga dem domsmyndighet. Valkendorf angrep åpent Sigbrit i brevet, at hun hadde lagt ham for hat: «Jeg merket sannheten i Sigbrits og hennes datters ord i min herres (dvs. kongens) bryllup, da de åpent sa at min herre hadde lovet henne og datteren å hate meg og alle mine.» Sigbrit tilga ham aldri for at han overbrakte hertug Karls budskap om at kongen skulle sende Dyveke bort. «Siden den gang da Sigbrit og hennes datter ble sinte på meg, har jeg og St. Olavs tjenere hverken nytt lov eller kirkens frihet.» Brevet hans satte det danske riksrådet var i knipe, og de unnlot lenge å besvare brevet. De fleste fant selv Sigbrit utålelig, men torde ikke si det åpent. I stedet skrev de til sist at Valkendorf intet hadde å frykte om han var uskyldig. Da hadde han allerede søkt tilflukt i Vatikanet.[25]

TrolldomsanklagerRediger

 
I 1500-tallets tankeverden stod djevelen alltid parat til å inngå avtaler, slik han gjorde med Faust.

I 1522 ble det valgt en ny pave, Hadrian 6., som hadde vært ved det burgundiske hoffet og tjent som Valkendorfs tolk, den gangen han hentet dronning Elisabeth i 1515. Valkendorf kjente seg styrket av dette, og skrev rett ut til det danske riksrådet at han fryktet for at Sigbrit «vet mere enn hun burde etter kristenretten», dvs. han anklaget henne for å være en heks. «Hun sier åpent...at kongen ikke skal gjøre annet end det hun vil ha gjort, og selv om han ville, skulle han ikke ha makt til det, så lenge hun er ham nærmere enn ti mil.» [26]

Dette var svært alvorlige anklager. Historikerne på 1500-tallet tok Sigbrit for å være en heks. Arild Huitfeldt omtaler det som en kjensgjerning at hun kunne mane frem djevelen. Valkendorfs trolldomsanklager var kanskje hans siste forsøk på forsoning med kongen. Ved å anklage Sigbrit for å være en heks, fritok han kongen for skyld ved å gjøre ham maktesløs, «for kongen frykter henne selv, og hverken tør eller vil motsi henne...Hans nåde er dydig og god nok, når Hans nåde har gode rådgivere.» Christian 2.s straffelov fra 1522 fastsatte dødsdom for trolldomsutøvelse. Ingen var blitt dømt etter den, men det nærmet seg - de første dødsdommene falt i Kiel i 1530.[27]

Sigbrit var for høytstående til at noen i Christians kongeriker torde å anklage henne åpent for hekseri. Men oppfatningen spredte seg utenfor Norden. En engelsk diplomat i Brüssel skrev i januar 1523 at kongen av Danmark var «enda grusommere enn før, og mer styrt av sin heks enn noen gang».[28] 20. januar 1523 stilte en rekke riksrådsmedlemmer i Viborg seg bak en liste over Christians feiltrinn: Hans fordrivelse av Erik Valkendorf; henrettelsen av Knut Knutsson Båt på Båhus, enda Knutsson var frikjent av riksrådet; all krig, skatter, toll og plagsomme forbud - og ikke minst, blodbadet i Stockholm. Jyllands biskoper og adel fryktet for at han planla det samme for dem, som han havdde gjort «etter den onde kvinnen Sigbrits råd, som skamløst har kalt oss av rikets adel for kjeltringer og forrædere. Vi har fortjent annet enn galge, sekk og sverd som hun har lovet oss, og hun har holdt ord før.» Riksrådene ga i rene ord Sigbrit skylden for blodbadet i Stockholm, og viste til rykter om at kongen hadde tilkalt leiesoldater for å overfalle Jyllands adel, «etter samme kvinnes råd og tilskyndelse». De skrev rett ut at de ikke kom til møtet med kongen i Århus fordi de ikke torde, og kunngjorde for folkemengden i Viborg at kong Christian var blitt avsatt. Videre sendte de bud rundt i Jylland, at alle menn over 18 år skulle møte frem med våpen. Christians nye lover ble slengt på bålet.[29] 

Ny kongeRediger

29. januar 1523 fikk Frederik 1. tilbud om kongemakten. I februar fikk den 21-årige dronning Elisabeth en liten gutt, men han døde 8 dager senere. Det gikk rykter om at den nyfødte var blitt forsømt, enten av Sigbrit eller av «jomfruene» (dvs. dronningens hoffdamer). «Sigbrit legger skylden på jomfruene, og de legger den på Sigbrit,»skrev en spion fra Lübeck. Kongen var på Fyn og visste ikke at den nyfødte sønnen hans var død. Til sin kone skrev han: «De skylder ikke på andre enn mor Sigbrit. Vi ber deg kjærlig om å ta henne til deg, og be henne i hemmelighet om å holde munn. La henne være på slottet hos deg til Vi kommer hjem, for ellers kan det gå verre med henne enn hittil. Forsøm ikke dette, hvis du vil at Vi skal komme helskinnet hjem.»[30]

6. mars ankom Frederik 1. Viborg, der han ble hyllet som Danmarks konge. Sigbrits situasjon var nå helt prekær. Flere avsnitt i opprørserklæringen handlet om hennes misgjerninger. Nå fikk kong Christian brev fra folk som sa opp troskapen sin til ham. Høvedsmannen på Koldinghus, Oluf Nielsen Rosenkrantz,[31] skrev 17. mars at han helst ville holdt seg til kongen, men «jeg har hørt at Sigbrit aldri har vært mektigere hos Deres nåde enn nå. Derfor tør jeg ingenlunne overgi meg til Deres nåde, for jeg har hørt at hun har mange unyttige ord både om meg og andre.» Igjen vises det til hva han har hørt fra andre - han har ikke hørt dette fra Sigbrit selv.[32]

Lensherre Peder Ebbesen Galt i Odense skrev 19. mars at han hadde tenkt å slutte seg til kongen på Sjælland, før han hørte at kongen hadde tenkt å halshugge ham når han kom. «Jeg har hørt at Sigbrit daglig roper at hun ikke er tilfreds før hun får halshugget alle danske riddere, og kaller dem forrædere.» Samme dag skrev Mogens Gøye, som hadde vært Christians stedfortreder ved brylluppet i Brüssel, fra Skanderborg, at også han helst ville slutte seg til kongen på Sjælland, men at Sigbrit «ennå står så sterkt i Deres nådes gunst og statsstyrelsen som hun noensinne har.» Hun skal ha anklaget ham for å være illojal. «Derfor tør jeg ikke dra av sted til Deres nåde, for jeg frykter for at hun lyger halsen av meg. Det har hun prøvd på før.» Høvedsmann på Høneborg, Erik Krummedige, skrev: «Det går her et ukristelig rykte om den onde kvinnen Sigbrit, at hun aldri har regjert mer, eller hatt mer makt over Deres nåde enn nå.» Tidligere hadde hun kalt ham en forræder og tyv.[33]

Biskopen i Roskilde, Lage Urne, var på Sjælland, men flyktet til Jylland. Derfra forsikret han kong Christian at han ikke var gått over til Frederiks parti, men at han fryktet for sitt liv. Han hadde fått brev fra Sigbrit, ikke noe truende, men han opfattet det som «fordekt». Kong Christians svarbrev var så spottende at Urne «klart forstår hvor stor fare jeg har vært i». Han sa deretter opp sin troskap mot kongen, også med tanke på de to biskopene under Stockholms blodbad, «som du halshugget uten å la dem skrifte, og lot likene deres ligge i tre dager for hunder og ravner». Mest påfallende er det hvor villige disse mennene var til å tro at Sigbrit ønsket livet av dem.[34]

19. mars deponerte Sigbrit en kiste med gullsaker og penger i et nonnekloster i København, trolig fordi hun regnet med å komme tilbake en dag. Så sent som 5. april hadde Frederik 1. skrevet til hanseatenes kontor i Bergen og bedt dem om å fange Sigbrit, som angivelig var flyktet til Norge med store skatter. Faktisk var hun stadig i København, og først mandag kveld 23. april 1523 reiste hun med kongens familie til Nederlandene.[35]

Ryktene svirret. 22. september 1523 meldte en engelsk utsending i Antwerpen til kardinal Wolsey at Christian 2.s egne folk havde drept «kvinnen fra Holland som var mor til hans due - det kaller de fyrstens frue i det landet.»[36]

Tilbake i NederlandRediger

 
Utrecht i 1648. I eksil søkte Sigbrit muligvis tilflukt der.

I slutten av april 1523 ankom skipene Veere. For første gang på mer enn 20 år var Sigbrit tilbake i hjemtraktene, men nå som en ettersøkt person. Hun og kongefamilien skilte lag, og etter en stund ba dronningens faster, fru Margrete, om å få Sigbrit utlevert. Kong Christian forsikret at han ikke visste noe om henne, utover at han hadde hørt at hun skulle være druknet. Kanskje verserte det virkelig et slikt rykte. Men han forsikret også at han ville utlevert Sigbrit, om han hadde visst hvor hun var, noe han i virkeligheten neppe ville gjort. En engelsk utsending rapporterte hjem til London: «Han har brakt henne til et hemmelig sted.» Kongefamilien bodde i Lier, mens Christian 2. forgjeves forsøkte å skaffe hjelp til å gjenerobre Danmark. I november 1524 ble noen kister som Sigbrit og broren hennes hadde hatt stående, flyttet til Utrecht. Kanskje oppholdt Sigbrit seg der, for Utrecht lå utenfor habsburgernes myndighetsområde.[37]

I 1525 ba Herman kong Christian om å ordne med asyl for søsteren, «som så lenge var Deres nådes fattige slave og tjenestejente», så hun kunne ferdes fritt. Kongen forklarte at han et år tidligere hadde forsikret fru Margrete at han hadde brutt all kontakt med Sigbrit, og det løftet ville han fortsatt holde, «bortsett fra den befalingen jeg nettopp har gitt Pompeius Occo». En ordre til bankmannen Occo må vise til en utbetaling til Sigbrit, så hun hadde noe å leve av. Dette er det eneste som tyder på at Christian 2. noen gang var i kontakt med Sigbrit etter ankomsten til Nederland.[38]

Christians svoger, kurfyrst Joachim av Brandenburg, fikk å høre at Sigbrit oppholdt seg i hertugdømmet Geldern. Kurfyrst Joachim prøvde å få hertug Karl af Geldern til å utlevere denne «skadelige kvinnen» som var «kurfysten, hans kone og andre av hans venner motbydelig», men hertug Karl av Geldern lå i konflikt med habsburgerne og Burgund, og skyldte ikke dem noen tjeneste.[39]

I fangenskapRediger

 
Mølle ved Vilvoorde, der sporene etter Sigbrit tar slutt.

I 1526 døde dronning Elisabeth, bare 24 år gammel. Dermed ble Christian 2.s tilknytning til habsburgerne svekket. For øvrig følte de seg aldri overbevist om at han virkelig hadde brutt forbindelsen til Sigbrit. I mai 1527 skrev en munk til kongen på vegne av det nonneklosteret, hvor Sigbrit hadde deponert rikdommer før avreisen fra København, om kongen kunne sørge for Sigbrits samtykke til at de fattige nonnene kunne få rikdommene overlatt til seg. Kong Christians søster skrev til ham i oktober 1528 i håp om å få råd av Sigbrit om bena sine som hovnet slik opp. Hun fikk en av sine tjenestepiker til å beskrive sykdommen på hollandsk, slik at Sigbrit skulle kunne lese det. Men kongen besvarte ingen forespørsler om henne.[40] 

Landsadvokaten i grevskapet Holland, Aert van der Goes, deltok i 1531 på et møte i Gent, der også keiser Karl var til stede. I referatet omtaler van der Goes i forbifarten: «Den dagen var jeg sammen med Sigbrit.» I margen har han tilføyd: «Sigbrit - den danske kongens elskerinne.» Selv om beskrivelsen er feilaktig, er dette den første sikre observasjonen av Sigbrit etter hennes hjemkomst åtte år tidligere. Fyrstebispedømmet Utrecht var blitt annektert av habsburgerne i 1528, så hvis Sigbrit hadde levd i skjul der, kan hun ha blitt arrestert. Møtet i Gent fant sted under keiser Karls første besøk i området etter Utrechts fall, og det kan forklare at Sigbrit også kom. Kanskje ønsket keiseren å møte den kvinnen som angivelig hadde kostet hans svoger kongerikene hans. Fra Gent ble hun ført til Vilvoorde, hvor borgen fungerte som statsfengsel.[41]

I 1532, da Christian 2.s felttog i Norge feilet, søkte han støtte hos sin svoger keiser Karl, som imidlertid var i ferd med å bryte tvert med ham. Christians admiral, junker Heinrich van Antwerpen, ble arrestert av keiserens menn og underkastet et grundig forhør. Keiser Karl skrev at «det vil være nyttig, hvis han vet noe om den gamle konen i Vilvoorde, for hvis han gjør det, kan man bli av med henne. Det vil være en fordel, hvis loven tillater det». Andre enn Sigbrit kan der neppe være snakk om. Hvis hun ble brent som heks, falt det sammen med de tidligere beskyldningene mot henne. Imidlertid kunne en beskyldning om å være lutheraner også føre folk til bålet. Det var nettopp i Vilvoorde at William Tyndale ble brent levende i 1536.[42] Christian 2. hørte selv Luther tale, og ble sterkt grepet. Men for å opprettholde forbundet med keiser Karl, måtte han fortsatt opptre som from katolikk. Flere av Christians rådgivere og tjenere ble imidlertid omvendt, og sommeren 1528 ble flere av dem fengslet i Lier. Myndighetene så gjennom fingrene med at folk bekjente seg til den nye læren; men det var slutt med overbærenheten hvis noen var forkynnere. Christian fikk de fleste løslatt, men én av tjenerne hans ble brent på bål som kjetter. Keiser Karl kan derfor ha fått junker Heinrich avhørt for å finne ut om det fantes flere kjettere i danskekongens krets. Om Sigbrit var blant dem, og av den grunn ble dømt, vet vi ikke. I Vilvoorde tar sporene etter henne slutt.[43]

Gravsteinen som Sigbrit hadde kjøpt til seg selv i København, og som det oppbevares bruddstykker av på Nationalmuseet,[44] stod først hos hennes gamle fiende, Knud Pedersen Gyldenstierne.[45] Ved innkjørselen til slektsgården sin, Tim ved Ringkøbing, stilte han opp Sigbrits gravstein, og oppfordret tjenerne til å spytte eller urinere på den daglig.[46] Som Torben Oxes fetter hadde Gyldenstierne sittet fengslet, anklaget for delaktighet i Dyvekes død.[47]

ReferanserRediger

  1. ^ «Danmarks historie fra 1319 til 1536». archive.org. University of Toronto. 2015. Besøkt 12. juni 2015. 
  2. ^ https://www.encyclopedia.com/women/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/willums-sigbrit-fl-1507-1523
  3. ^ [1] Maria Helleberg: Kvinder der forandrede Danmark
  4. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 179), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2019, ISBN 978-82-419-1690-8
  5. ^ http://www.helsingorleksikon.dk/index.php/Karmeliterne
  6. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 36)
  7. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 113)
  8. ^ https://www.nrk.no/vestland/fant-landets-eldste-brosteinsgate_-_-jeg-matte-ned-og-gnikke-pa-steinen-1.13794162
  9. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 88)
  10. ^ «Christian 2. 1481-1559». danmarkshistorien.dk. Aarhus Universitet. 26-05-2015. Besøkt 12. juni 2015.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  11. ^ https://www.digibron.nl/viewer/collectie/Digibron/id/3ec7f8373f2e2c16d599336148a0f45b
  12. ^ https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/den-nederlandske-indvandring-til-amager-under-christian-2-1515-1521/
  13. ^ https://www.digibron.nl/viewer/collectie/Digibron/id/3ec7f8373f2e2c16d599336148a0f45b
  14. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 169)
  15. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 107)
  16. ^ [2] Ditlev Tamm: Juraens 100 bedste historier: Rettens kulturhistorie fra middelalderen til i dag
  17. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 166-67)
  18. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 124)
  19. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 164)
  20. ^ https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/52364/69180
  21. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 165-66)
  22. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 167-68)
  23. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 175)
  24. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 179-80)
  25. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 182)
  26. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 192)
  27. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 193)
  28. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 194)
  29. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 201)
  30. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 203-04)
  31. ^ https://denstoredanske.lex.dk/Oluf_Nielsen_Rosenkrantz?utm_source=denstoredanske.dk&utm_medium=redirectFromGoogle&utm_campaign=DSDredirect
  32. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 209)
  33. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 211)
  34. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 212)
  35. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 215)
  36. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 196)
  37. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 220-22)
  38. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 222-23)
  39. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 223)
  40. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 224-25)
  41. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 225-26)
  42. ^ http://www.williamtyndalemuseum.be/index.php/nl/
  43. ^ Øystein Hellesøe Brekke: En fryktet kvinne (s. 227-29)
  44. ^ https://arkiv.dk/vis/2976499
  45. ^ https://biografiskleksikon.lex.dk/Knud_Pedersen_Gyldenstierne?utm_source=denstoredanske.dk&utm_medium=redirectFromGoogle&utm_campaign=DSDredirect
  46. ^ [3] Ebbe Kløvedal Reich: Ploven og de to sværd, bind 2
  47. ^ [4] Børge Janssen: Bente Gyldenløve

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger