Thomas Wolsey

Thomas Wolsey eller Wulcy (født ca 1475[3] i Ipswich i England, død 29. november 1530 i Leicester) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av York og Lord Chancellor of England fra 1514. Han ble utnevnt til kardinal i september 1515 av pave Leo X. Det var hans annet konsistorium. Wolsey var kjent for den store prakt han omgav seg med, men var en slu politiker som i mange år hadde den uberegnelige kong Henrik VIIIs øre. Hans fall skyldtes den langvarige striden rundt kongens ønske om å bli kvitt sin første kone, Katarina av Aragón, for å gifte seg med Anne Boleyn. Mot slutten av sitt liv ble Wolsey kalt til London, anklaget for høyforræderi. En rettssak ville uten tvil endt med dødsdom, men Wolsey døde underveis til London, da han gjorde opphold i Leicester. Det er ingen grunn til å tro at det var selvmord.[4]

Thomas Wolsey
Cardinal Thomas Wolsey.jpg
Født1473Rediger på Wikidata
Ipswich[1]Rediger på Wikidata
Død29. nov. 1530Rediger på Wikidata
Leicester[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dommer, politiker, katolsk prest (1498–)[2]Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Magdalen College, Ipswich School, Magdalen College SchoolRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket EnglandRediger på Wikidata
Gravlagt Leicester AbbeyRediger på Wikidata
Våpenskjold
Thomas Wolseys våpenskjold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

 
Spisesalen i Magdalen College.

Wolsey var sønn av Robert Wulcy (1438–96) og Joan Daundy Wulcy. Hans far ble sagt å være slakter og kveghandler,[5] men dette er ikke sikkert bekreftet. Wolsey ble utdannet ved Magdalen College i Oxford.

Han ledet senere skolen ved Magdalen College før han ble personlig kapellan, først for erkebiskopen av Canterbury, og siden for guvernøren av Calais der han møtte Henrik VII. I 1507 ble han kong Henriks personlige kapellan, og i 1509 utnevnt til domprost av Lincoln. Hans energi og selvtillit gjorde inntrykk på kongens sønn og etterfølger, Henrik VIII.[3]

KarriereRediger

Da Henrik VIII ble konge i 1509, ble Wolsey gradvis den som kontrollerte statsadministrasjonen. Han ble en av Englands rikeste menn, en forfengelig kar som ble sett ridende fra sitt palass til kontoret i Westminster Hall, i sin røde kardinalkappe og med en appelsin stoppet med urter i eddik presset mot nesen, for å slippe stanken fra folkemengden når den kom for nær. Han bygget flere palasser til glede for seg selv, deriblant Hampton Court som var større en noe kongeslott på den tid. Men han var også opptatt av skolevesenet, og grunnla en grammar school i sin hjemby Ipswich.[6]

Wolsey ble kannik av Windsor i 1511, og samme år medlem av Privy Council. Båndene mellom ham og kongen ble særlig tette etter at Wolsey organiserte felttogene i 1513 som resulterte i at Henrik inntok de franske byene Terouanne og Tournai og seiret mot skottene i slaget ved Flodden Field.[7]

I 1514 ble Wolsey utnevnt til biskop av Lincoln og senere til erkebiskop av York. Kong Henrik prøvde to ganger å få ham valgt til pave, men måtte nøyes med å se ham utnevnt til kardinal og pavens representant i England. Misnøyen var stor blant adel og lavadel som måtte se denne oppkomlingen bli Englands mektigste person, nest etter kongen.[8]

Pave Leo X utnevnte 10. september 1515 Wolsey til kardinalprest av Santa Cecilia in Trastevere, en oldkirkelig basilika i Roma.

I 1517 ble han utnevnt til pavelig legat i England,[9] og i 1523 til biskop av Durham. Wolsey presiderte også i den retten som tok imot anmodninger fra samfunnets fattigste, slik at også de fikk nyte godt av kongelig rettferd. Utrettelig lette kardinalen etter tilfeller av korrupsjon eller urettferdighet, selv om dette aldri kunne bli særlig effektivt fordi det alltid handlet om enkeltindivider. Heller ikke bidro det til å gjøre Wolsey populær blant sine likemenn.[10] På samme måte rettsforfulgte han folk som hadde inngjerdet dyrkbar mark på allmenningene. Slik privatisering av fellesområder skaffet landeiere profitt fra sauer og kveg de hadde på beite, der landsbyens fattige tidligere hadde kunnet dyrke korn og annen matauk.[11]

Omkring 1525 benyttet Wolsey sin makt som pavelig sendebud til å oppløse 29 klostre, hovedsakelig for å få penger til å stifte Cardinal’s College ved Oxford-universitetet (i dag Christ Church).[3]

 
Byste av Wolsey i St. Stephen-kirken i Ipswich.

Wolseys fallRediger

I 1523 satte Wolsey engelske tropper inn mot franske. For å finansiere denne krigen lanserte han i 1525 en skatt som ikke var vedtatt av Parlamentet, og som han kalte the Amicable Grant (= den vennlige gaven). I kontrast til sitt navn var dette en betydelig ekstraskatt som vakte stor motstand med åpent opprør i East Anglia. Londons innbyggere nektet å betale under henvisning til en statutt fra 1484 som forbød pengegaver til kongehuset. Kong Henrik grep inn, avskaffet skatten og la skylden for den på Wolsey.[12]

Wolseys fiasko med the Amicable Grant rystet kong Henrik, og kardinalen hadde ikke råd til flere feiltrinn. Siden han forstod at han ikke kunne kontrollere Parlamentet, nektet han rett og slett å innkalle det.[13] Men i 1527 dukket en vanskelig sak opp, snart kjent som «Kongens Store Sak». Kong Henrik hadde vært gift med Katarina av Aragón i tyve år, uten å få noen sønn og tronarving. Nå ønsket kongen å få ekteskapet annullert, noe dronning Katarina motsatte seg. Saken ble ikke enklere av at den tysk-romerske keiser Karl V var hennes søstersønn og støttet henne i saken. Pave Julius II hadde gitt dispensasjon så Henrik hadde fått gifte seg med sin brors enke («svogerekteskap»), og pave Clemens VII ville ikke omgjøre sin forgjengers avgjørelse med noen annullering. Men kong Henrik ble mer og mer utålmodig etter å gifte seg med sin kones hoffdame, Anne Boleyn, som Wolsey omtalte som the night crow,[14] i engelsk folketro en kråke som varsler undergang.[15] Gradvis mistet kongen sin tro på Wolseys evne til å løse saken.

 
Statue av Wolsey i Ipswich.

Av diplomatiske grunner bekymret det Wolsey at kong Henrik ville oppløse sitt ekteskap med en kvinne som var søster til den mektige keiserens mor. Men da keiseren inntok og plyndret Roma i 1527, og pave Clemens søkte tilflukt i Engelsborg, tilbød Wolsey seg å tre inn som pave, slik at han kunne sørge for å få annullert kongens ekteskap. Men samme sommer, mens kardinalen var opptatt med forhandlinger i Frankrike, sendte kong Henrik bak hans rygg sekretæren William Knight til Roma for å oppnå tillatelse til å inngå et nytt ekteskap. Wolsey ble bekymret, for sjansen for å få innvilget annullering ville bli vesentlig dårligere, straks det gikk opp for paven at Henrik egentlig ikke bekymret seg for om hans ekteskap var gyldig i Guds øyne, men rett og slett ønsket å bytte ut dronningen med en kvinne han var forelsket i.[16]

I 1528 endret kardinal Wolsey radikalt sin utenrikspolitikk ved å alliere seg med Frankrike mot keiser Karl. I august 1529 slo dette uheldig ut, siden Frankrike og keiser Karl da sluttet fred. Dermed var England diplomatisk helt isolert.[3]

Wolseys fall var plutselig og fullstendig. I juli 1529 ble han berøvet sitt regjeringsembede og sin eiendom, inklusive sin storslagent påbygde residens York Place, som Henrik VIII valgte som erstatning for Palace of Westminster som sin egen hovedresidens i London, Whitehall. I oktober ble Wolsey satt under tiltale for praemunire, dvs. en lov fra 1300-tallet som satte straff for utøvelse av pavelig makt i England på bekostning av kongen eller hans undersåtter. Straffen var fengsel og beslagleggelse av all eiendom.[17] Imidlertid fikk Wolsey forbli erkebiskop av York, og dro nordover fra London i april 1530. 4. november ble han arrestert, anklaget for høyforræderi (for å ha brevvekslet med det franske hoff)[3] og beordret til London.

Wolsey ble alvorlig syk underveis, og ved ankomsten til klosteret i Leicester sa han til abbeden: «Jeg er kommet hit for å etterlate mine knokler blant dere.» Om morgenen 29. november etter å ha skriftet uttalte han angivelig: «Jeg ser saken mot meg, satt opp som en felle, men hvis jeg hadde tjent Gud like flittig som jeg har tjent kongen, ville han ikke ha gitt meg grå hår.» Deretter skal Wolsey ha advart mot det nye lutherske kjetteriet før det fikk grep i England. Så mistet han bevisstheten og døde.[18] I likhet med kong Rikard 3. er Wolsey gravlagt i Leicester.[19]

EttermæleRediger

I tråd med sin vane med å oppføre praktfulle bygninger hadde Wolsey planlagt en praktfull grav i Windsor, utført av Benedetto da Rovezzano og Giovanni da Maiano. I stedet ble han gravlagt i Leicester Abbey (nå Abbey Park) uten et monument. Henry VIII planla å bruke den imponerende svarte sarkofagen for seg selv, men i stedet ligger admiral Nelson i den, i St. Paulskatedralens krypt.

Wolsey hadde ikke overholdt sitt kyskhetsløfte og etterlot seg to, sannsynligvis tre, barn. Med Joan Larke fikk han sønnen Thomas Wynter (født omkring 1510, død i eller etter 1543).[20] I 1512 ble datteren Dorothy født og adoptert av John Clancey etter at Wolsey hadde mistet interessen for barnas mor. Dorothy ble senere plassert i Shaftesbury nonnekloster, et søkt sted for døtre fra velstående hjem. Da klosteret ble oppløst, sørget Thomas Cromwell for en pensjon til Dorothy som var i tyveårene.[21]

Et sannsynlig tredje barn er Thomas Minterne, født rundt 1516, og i likhet med Thomas Wynter påspandert en utdannelse verdig en rikmannssønn. Etter Wolseys fall livnærte Minterne seg av en post ved Salisburykatedralen.[22]

EpiskopalgenealogiRediger

Hans episkopalgenealogi er:

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Catholic-Hierarchy.org, katolsk hierarki ID wolsey, besøkt 2. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e https://www.britannica.com/biography/Thomas-Cardinal-Wolsey
  4. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/the-death-of-cardinal-wolsey/
  5. ^ Professor Diarmaid MacCulloch: Thomas Cromwell (s. 14), Penguin books 2018, ISBN 978-0-241-95233-7
  6. ^ Marit Berge: «The Sixteenth Century», Short Introduction to the History of the United Kingdom (s. 41), Fagbokforlaget, ISBN 82-450-0385-9
  7. ^ https://www.britainexpress.com/History/Henry-VIII-early-wars.htm
  8. ^ Professor Diarmaid MacCulloch: Thomas Cromwell (s. 14)
  9. ^ Marit Berge: «The Sixteenth Century», Short Introduction to the History of the United Kingdom (s. 41)
  10. ^ https://www.ancient.eu/Thomas_Wolsey/
  11. ^ Professor Diarmaid MacCulloch: Thomas Cromwell (s. 73)
  12. ^ https://www.britainexpress.com/History/tudor/amicable-grants.htm
  13. ^ https://englishhistory.net/tudor/cardinal-thomas-wolsey-death/
  14. ^ Wolseys navn på Anne Boleyn
  15. ^ Night crow
  16. ^ G.W. Bernard: Anne Boleyn: Fatal attractions (s. 41-42), Yale University Press, ISBN 978-0-300-17089-4 
  17. ^ https://www.historylearningsite.co.uk/tudor-england/henry-viii-and-wolsey/
  18. ^ https://www.theanneboleynfiles.com/29th-november-1530-death-of-cardinal-wolsey/
  19. ^ https://www.bbc.com/news/uk-england-leicestershire-21476014
  20. ^ https://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-57073
  21. ^ https://tudorsdynasty.com/wolseys-mistress-and-children/
  22. ^ [1] Professor Diarmaid MacCulloch: Thomas Cromwell: A Life
  23. ^ wolsey, lest 15. november 2021

LitteraturRediger

  • Wolsey, Thomas. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 16, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 741–742.
  • George Cavendish: The Life and Death of Cardinal Wolsey. OUP, London 1961.
  • Charles W. Ferguson: Naked to Mine Enemies. The life of Cardinal Wolsey. Little Brown, Boston, Mass. 1958.
  • Peter Gwyn: The King's Cardinal. The rise and fall of Thomas Wolsey. Barrie & Jenkins, London 1990, ISBN 0-7126-2190-3.
  • Derek Wilson: In the Lion's Court. Power, ambition, and sudden death in the reign of Henry VIII. Hutchinson, London 2001, ISBN 0-09-180118-4.
  • (de) Ronny Baier: «Wolsey, Thomas, Kardinalerzbischof von York» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 22, Nordhausen 2003, ISBN 3-88309-133-2, sp. 1564–1573.

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Christopher Bainbridge 
Erkebiskop av York
Etterfølger:
 Edward Lee 
Forgjenger:
 William Warham 
Rikskansler i England
Etterfølger:
 Thomas More 
Forgjenger:
 Thomas Ruthall 
Biskop av Durham
Etterfølger:
 Cuthbert Tunstall